IT WAS TWENTY YEARS AGO TODAY … I 2019 er det nøyaktig 20 år siden The Web Scandinavia startet opp. Vi tar vel ikke for hardt i når vi påstår at fanklubbens grunnleggere, Jan Henrik Ohme, Thomas Andersen og Jon-Arne Vilbo (som for de aller fleste som leser dette kjenner fra Gazpacho) neppe hadde sett for seg at fanklubben fortsatt skulle holde det gående i 2019?
Kontakt: The Web Scandinavia c/o Terje Nygård Steinborgveien 7b N-0678 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com Nyhet: Betal medlemskap med VIPPS til nr.: 41471354 Merk betalingen med fullt navn, e-post og postadresse.
Foto side 1: © Freddy Billqvist
I tillegg til The Web Scandinavia er det 10 andre offisielle fanklubber for Marillion rundt omkring i verden, og selv om andre klubber har tykkere medlemsblader, proffere nettsider og høyere medlemstall, synes vi det er ganske så stas at The Web Scandinavia fortsatt er et naturlig samlingspunkt for det som skjer rundt bandet i Skandinavia. Enten det er konserter med Marillion, konserter med flere av bandets solo- og sideprosjekter (h natural, KINO, The Steve Rothery band), kinofremvisinger av livekonserter, eller konserter med vårt trofaste tribute-band MIsplaced Neighbourhood. Vi håper du har sikret deg billett til konserten som markerer fanklubbens 20års-jubileum i Oslo i oktober? Ikke det? Detaljene er som flg.: Hvem spiller?
Misplaced Neighbourhood
Hvor?
Gamla i Oslo Sentrum (adr. Grensen 1)
Når?
Lørdag 12. oktober kl. 20
Hva koster det?
NOK 200,- via www.gamla.no
Vi er ganske så sikre på at dette blir en skikkelig festaften, og håper vi klarer å fylle Gamla til randen. I mellomtiden håper vi dere finner noe interessant lesestoff i denne utgaven av blekka vår. Vi takker uansett alle bidragsytere, både de som har levert skriftlige bidrag og ikke minst Freddy Billqvist for flotte bilder fra årets MarillionWeekend. I desember kommer det en ny fanzine, samt en ny eksklusiv cd eller dvd med eksklusivt innhold kun gjort tilgjengelig for dere som er medlemmer av The Web. Med hilsen Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård The Web Scandinavia
Georgina Wistow «Do I Owe You Money?» The collected memoirs of Ian Mosley Litt ut i av det blå (i hvert fall for undertegnede) ble det i forkant av vårens MarillionWeekend’er annonsert en bok med Ian Mosleys memoarer. «Do I Owe You Money?» er ført i pennen av Georgina Wistow. Forfatteren er en mangeårig venninne av Lucy Jordache, Marillions manager og Ian Mosleys kone. Hun er dermed vært en nær omgangsvenn med Ian i mange år, og boken er basert på samtaler hun har hatt med Ian de siste par årene. I løpet av bokens drøyt 250 sider blir du bedre kjent med mannen som har sittet godt skjult bak trommer og cymbaler siden 1984. Språket har et veldig muntlig preg, og boken er spekket med anekdoter fra Ians oppvekst og ungdom i London, tidlige musikalske karriere i den britiske hovedstadens West End, deretter som profesjonell musiker bl.a Gordon Giltrap Band og Steve Hacketts band før han til slutt blir med i Marillion. «The boys in the band – how lucky are we? It’s been an absolute pleasure – may it continue for as long as possible. X» - Fra Ians forord i boken
I tillegg til at Ian forteller sin historie, beretter også de fire andre Marillionkarene om sitt forhold til bandets eldstemann. Wistow har og snakket med Ians to voksne barn, Michael og Lindsay, som han fikk med sin første kone Wanda.
Ian har vært ganske snill med sine bandkolleger, og boken er ikke akkurat noen konkurrent til Mötley Crüe sin «The Dirt»-biografi. Det er er stort sett seg selv han innimellom «driter» ut, men et par små stikk i retning Fish og Mick Pointer har han funnet plass til, men heldigvis med et glimt i øyet. Kort sagt: boka anbefales for alle som har såpass interesse for Marillion at de betaler 100 kroner i året for å være medlem av The Web Scandinavia, og har lyst til å bli bedre kjent med Ian Mosley. Boka koster £15 fra marillion.com i signert utgave, og med snill pundkurs i disse Brexit-tider, er det bare å gå til innkjøp!
- Terje Nygård
En veldedig ettermiddag på øvingslokalet Tekst og foto: Helena Jackon og Mike Barton Oversatt og redigert av Karstein Helland
Søndag 10. mars 2019 holdt Marillion en privat konsert i sitt hovedkvarter The Racket Club, som en del av forberedelsene til de forestående MarillionWeekends. Det fantes kun sju ganger to billetter til dette eksklusive arrangementet, og de ble loddet ut til inntekt for PACE, en Aylesbury-basert organisasjon som jobber med funksjonshemmede barn. Jeg kunne nesten ikke tro det da jeg fikk eposten som sa at jeg hadde vunnet - ikke bare et besøk på Racket Club, men også en konsert! Noe som dette vil definitivt være en enorm opplevelse for enhver Marillion-fan, så jeg måtte tenke nøye over hvem jeg skulle ta med som min “pluss én” til å dele dette med. Det ble selvsagt min bedre halvdel Helena (ellers ville kanskje bryllupet vårt i august være i fare…)!
Siden det var tre og en halv time å kjøre fra Liverpool, bestemte vi oss for å reise nedover dagen før. Ettermiddagen ble brukt til å vandre rundt i sentrum av Aylesbury, ta de obligatoriske bildene av Market Square og David Bowie -statuen “Earthly Messenger”, og en pint eller to på The King’s Head (hikk!). Vi har besøkt Aylesbury en rekke ganger tidligere, nå senest for avdukingen av Bowie-statuen, et strålende stykke kunst som vi var nødt til å se igjen. Vi hadde et nydelig måltid og feiret bursdagen til en venn, og så trakk vi oss tilbake på vårt Fawlty Towers aktige hotell The Bell i Aston Clinton, et par mil unna Racket Club. Vi våknet lenge før alarmklokka, så vi gjorde oss klare, sjekket ut, og tenkte på hvordan vi kunne få tiden til å gå frem til oppmøtetiden på Racket klokka ett. En kaffe og en bilvask senere kjørte vi bortover den vakre landeveien og så rødglenter danse på himmelen i det vi nærmet oss vår destinasjon. Vi tenkte på ettermiddagen foran oss, og var både oppspilte og nervøse. Vi skal til Marillions studio! Vi klarte ikke vente lenger, og ankom tjue minutter før tiden, tett fulgt av noen venner som også hadde kjørt litt rundt for å drøye tiden. Vi kontaktet Lucy og sa vi hadde dannet en kø ute ved porten, men hun sa vi kunne kjøre inn, og der var hun og tok varmt imot oss da vi steg ut av bilen. Så ble vi invitert med inn… Dette var altså det faktiske Racket Club! Stedet der Marillion skaper musikken vi elsker, hvor all den fine merch’en kommer fra, hvor settlister for konserter blir diskutert og bestemt, og hvor Lucy organiserer, legger planer, svarer på “Lucy’s Friday Questions”, modererer og deltar i diskusjoner
på nett, og alt det andre som gjør henne så travelt opptatt. Vi ble ført opp en etasje og inn i det nye styrerommet med et stort bord der det var lagt ut mat og drikke til band og gjester. Det var umulig å ikke bli imponert over synet av innrammede signerte plakater fra tidligere turnéer som prydet veggene rundt bordet, samt hyllene som var fylt med skinnende utmerkelser og trofeer. Etter hvert ankom resten av konkurransevinnerne, og bandmedlemmer begynte å dukke opp en etter en. Alle introduserte seg og hilste på hverandre, og vi skravlet og koste oss mens vi spiste. Vi kjente allerede Gary og Angie, våre lagkamerater i Quiz’en på Port Zelande, og det var en hyggelig overraskelse å se en annen venn Mark Paling komme inn døra, rett fra sin reise verden rundt på 77 timer. Ellers var det et par der fra Tyskland, noen nederlandske fans, en fra Los Angeles, og noen flere Briter. Vi måtte smile av h som hilste på sine fans med “Hei, jeg er Steve H”. Turnemanager Rich Lee gikk rundt og fylte generøst opp glassene, og vi møtte den tålmodige Stephanie som blant annet har oppgaven med å fylle Port Zelande med så mange Marillion-fans som mulig uten å overskride kapasiteten til hverken leiligheter eller konserttelt. Bandet gikk for å gjøre seg klare, og Lucy forklarte hva som skulle skje. Vi skulle sitte i campingstoler spredt rundt i rommet, noen delvis med ryggen mot bandet, og vi ble oppfordret til å bytte plasser mellom låtene. Fotografering var tillatt, men ikke video eller streaming, og det var definitivt IKKE LOV Å RØPE SETTLISTA!!!! Så var det tid for konsert! Vi ble fulgt ned trappa igjen (“hvis du må på toalettet, gå nå”) ut i solskinnet og bort til hovedbygningen. Inn forbi kontorene til Rich og Stephanie, gjennom et rom fylt med merch helt opp til taket, og så inn i studio. Det var en merkelig følelse. Vi hadde sett dette rommet på hundrevis av bilder og filmer, så det føltes kjent, men vi var ikke forberedt på hvor overveldende stort det var å faktisk være der. Vi stoppet i døra et øyeblikk for å få en oversikt over rommet. Det første vi la merke til var størrelsen på Ians trommesett, som var omgitt av en tykk
gjennomsiktig plastvegg og tok den største delen av gulvplassen. Det virket helt enormt så nært innpå! Steve R i det høyre hjørnet, komfortabelt omgitt av sine mange pedaler og duppeditter, gitarer, forsterkere, og til og med en rakett-formet lava-lampe! Pete var på venstresiden, og var nok den som tok minst plass, til tross for sin doubleneck Rickenbacker. Innerst til venstre var Mark, gjemt bak en rekke keyboards og monitorer. Den største delen av venstre side var fylt av en stor miksepult, kontrollert av den kule Phil “Rock DJ” Brown. I det andre hjørnet var Steve H, der han hadde keyboardet sitt pyntet med et utvalg perkusjonsinstrumenter, og sin gitar, megafon, sin berømte cricket-bat, og sitt høyt verdsatte signerte bilde av Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. Veggene i studioet var dekket med scenebakgrunner fra turnéene for Holidays in Eden og This Strange Engine. Teppet som dekket døra blir brukt til å dekke monitordesken på konserter. Stolene til dagens gjester var plassert omtrent i en sirkel foran alt utstyret. Ettersom vi var sist inn tok vi de to siste ledige stolene rett foran trommesettet. (Lucy hadde sagt at de som satte seg der ville bli helt døve...)
fascinerende for oss fans å oppleve en slik øvings-konsert, men det kan også være en fordel for bandet å ha et publikum i en slik situasjon. Pete forklarte tidligere på dagen at selv om øvingene går bra, så blir bandet hakket mer fokusert når de har et publikum. Vi kommer gjerne tilbake neste gang Racket Club trenger et publikum! Etter omtrent en time ble det en pause mens Steve H måtte ordne noe utstyr. Vi gikk ut for å strekke på beina og få litt frisk luft og justere væskebalansen. Vi passerte Mike Hunters magiske mikserom på vei til kjøkkenet, og stod i do-kø mens Steve R kom ruslende for å lage seg en kopp te. Det var ganske surrealistisk.
Vi kunne se settlistene som var lagt ut, og ble ganske overrasket. Vi hadde antatt at bandet bare ville spille gjennom noen få låter og at vi ikke ville komme til å være der særlig lenge, men settlista var mye lenger enn som så. Mark forklarte at de denne dagen bare ville spille de “ræva låtene”. Dette var ikke en beskrivelse av en av temadagene for MarillionWeekend, men det var låter som han og bandet ikke syntes låt så bra som de burde, og han opplyste at disse låtene på ‘Weekend ville komme i en annen rekkefølge og på forskjellige dager. Steve R hadde en litt mer positiv beskrivelse av dagens settliste som “de mindre spilte låtene som trenger å øves inn bedre”. Da bandet satte igang med den første låta kunne vi senke skuldrene litt og nyte musikken. Ikke overraskende var lyden i studio helt utrolig. Det var som å lytte til Marillion live på tidenes beste stereoanlegg, med Pete og Mark rett foran oss slik vi var plassert i starten. Bandet låt fantastisk. Vi hadde trodd at bandet ville stoppe og starte litt underveis for å øve inn enkelte partier, men de var i skikkelig konsert-modus. Det var flott å høre låter som sjelden har blitt spilt bli tilført nytt liv og energi. Det
var
selvsagt
spennende
og
Andre halvdel begynte med en ny runde med stolleken, men jeg ble stående oppreist og se på Ian, og Helena fant seg en plass på gulvet der hun fikk et bedre overblikk over hele bandet. Vi klarte ikke å slutte å smile, det var fremdeles vanskelig å fatte at vi faktisk var der. Dette er ikke akkurat noe som skjer ofte, og det var en ære og et privilegium å få oppleve det. Bandet avrundet etter drøye to timer, og folk begynte å bevege seg tilbake til styrerommet for en siste matbit. Jeg spurte Ian om jeg kunne få sette meg og prøve trommene litt, og han var veldig grei og sa ja. Wow, det var noe jeg hadde drømt om lenge! Jeg gliste fra øre til øre. Tilbake forbi hyllene med merch spurte vi Rich om vi muligens kunne kjøpe noen trøyer og kanskje Ian Mosley -boka “Do I Owe You Money?” av Georgina Wistow (anbefales!). Etter å ha fått tillatelse fra Lucy bladde vi opp kredittkortet, og kunne dermed være takknemlig for at håndbagasjen hjem fra Port Zelande likevel ikke ville overskride tillatt størrelse. Så tok vi farvel, og dett var dett. For en dag! Vi har begge vært fans av bandet i mange år, sett hundrevis av konserter, stadig reist til nye byer og land, og har vært heldig å møte dem noen ganger. Men dette var muligens den beste Marillion-opplevelsen vi noen gang har hatt. We’re glad we came on this trip…
Vi vil takke Lucy, Stephanie, Rich (og hans trofaste hund Wilson) for ta så godt imot oss inn i deres verden for noen få timer, og tusen takk til H, Rothers, Pete, Mark og Ian “El Presidente” Mosley, får å slippe et knippe fans inn i deres “fantastic place” og gi oss en dag som rett og slett var “out of this world”!
Vi vant billetter til denne supre dagen ved å donere noen slanter til den veldedige organisasjonen PACE. Du kan finne ut mer om dem på thepacecentre.org eller donere penger på justgiving.com/pace
JUBILEUMSØL TIL GAMLA 12. OKTOBER! RYGR Brygghus i Rogaland leverer en unik øl til jubileumsfesten vår på Gamla 12. oktober! Jester's Beer er et håndlaget Pale Ale brygget med carnations og amerikansk aromahulme.
«Twenty years of fun and games, a thousand empty glasses…»
Afraid of Sunlight Deluxe Edition
Afraid Of Sunlight er det fjerde albumet fra EMI-epoken som slippes i deluxe-versjon. Utgivelsen finner sted 1. november, og albumet slippes både på vinyl (5xLP) og i en boks med 4xCD + 1xblu-ray. Begge utgavene inneholder i tillegg til studioversjonen av albumet den komplette konserten fra Rotterdam i 1995. Deler av denne konserten har tidligere vært å finne på «Made Again»-albumet. CD/Blu-rayutgaven inneholder også en fersk dokumentar om skiva, samt massevis av bsider, demoversjoner etc. Utgivelsen kan selvfølgelig forhåndsbestilles fra marillion.com.
KØBENHAVN
MarillionWeekend 2019 : Nederland
Port Zelande, 22.-25. mars Tekst: Jonas Grønn Den første Marillion Weekend-en fant sted i England i 2002. Jeg synes det er rart å tenke på at det er 17 år siden jeg møtte opp på flyplassen på Torp der jeg møtte andre fans som skulle vise seg å bli venner og bekjente jeg fremdeles treffer i dag. Vi var alle spente og hadde alle samme agenda: Oppleve Marillion på nært hold gjennom en hel helg. Musikk, samvær og fest – det var hva det dreier seg om. Man reiser bort fra hverdagen og inn i den etter hvert så velkjente «MW-bobla» der lite annet teller enn å ha det bra. Mennesker fra mangfoldige land og kulturer, med ulike bakgrunner, utdannelser, jobber, sivilstatuser og aldre forenes med ett minste felles multiplum: deres lidenskap for Marillions musikk. Noen av dem, primært briter, har fulgt bandet siden de spilte på lokale små spillesteder i og rundt London på starten av 80-tallet, mens andre nettopp har oppdaget dem. Ulikheter er uvesentlig. Konseptet som ligger i bunn er, som heter i en låttekst fra albumet FEAR; we all come together, we're all one tonight. Musikk kan få frem det beste i folk, og det er eksakt det som skjer disse vårdagene på vestkysten av vindmøllenes land.
Foto: Freddy Billqvist Etter å ha vært på samtlige MW-er i Port Zelande siden de flyttet arrangementet fra England til Nederland i 2007, valgte jeg å ta en pause i 2017 til fordel for en av de mindre MW-ene som etter hvert har dukket opp forskjellige steder i verden. Vi var en liten gjeng med nordmenn som dro til Polen og hadde en storveis opplevelse, men alt det andre utenom musikken som man kan oppleve på hovedarrangementet i Nederland er strippet ned til tre konsertkvelder og that’s pretty much it. I mars i år var det derfor på tide med en tur til moderarrangementet igjen. Den store oppsiden ved å oppleve den første MW-en av de fire-fem som finner sted senere utover våren er at man ikke helt vet hva man får. The Album Night er jo selvsagt ganske forutsigbar all den tid man kjenner låtene som skal spilles før ekstranumrene, men de andre kveldene består av settlister vi ikke vet noe om. Spenningen var som alltid stor denne fredagskvelden i 21-tiden da drikkebongene var omsatt til glass med humørfremkallende væske, og gjengen hadde plassert seg på den sedvanlige plassen noen meter foran miksepulten. Denne og påfølgende kveld gikk under det
velkjente Surprise Nights-konseptet, så hva ville de åpne med? Beatles’ Get Back gikk på full guffe over høyttalerne inntil den ble raskt fadet bort og de utallige lyskasterne ble slukket. Brølet fra drøyt 3000 hard core fans løftet taket. Så stillhet. Men bare noen sekunder inntil vi alle kjente igjen den eskalerende introen til The King of Sunset Town. Ikke tilfeldig, det er den første låten på det første albumet – Seasons End - med Hogarth på vokal – og det skulle ikke gå upåaktet hen i lys av at det var temmelig nøyaktig 30 år siden han hadde overtatt mikrofonen fra Fish. Stor stas! The Bell in the Sea fulgte deretter; denne B-siden fra The Uninvited Guest-singelen som jeg må innrømme at jeg ikke har hørt i hjel. Første del av låten gir meg ikke all verden, men DU verden som den etter hvert rocker. For et driv! Skulle den blitt på albumet til fordel for f.eks. Holloway Girl? Diskutér! Nettopp The Uninvited Guest ble den neste på menyen. Vi vet at h til en visst grad anså seg selv og sin rolle som «uinvitert» da han møtte alle «Fish-headsa» med armene i kors 1989. Du vet, dem som hadde med seg oppblåsbare fisker på konsertene og viftet med «Bring back the Fish»-plakater. Som den likandes, talentfulle multiartisten og stjerna han er blitt, er han så til de grader akseptert av oss alle i det enorme teltet denne kvelden. For veldig mange av oss har han da også vært det i 30 år. Den spebygde, unge mannen i
1989 med den lyse stemmen har med årene fått en fylde både visuelt og vokalt. Er det derfor operasangere sies å være på sitt beste når de har opparbeidet en fysisk pondus, tro? h sang i hvert fall på sitt beste gjennom hele settet som besto av låter fra Seasons End, Holidays in Eden, Brave og Afraid of Sunlight. Du har allerede skjønt det – de fire første h-æra-skivene. Til min skuffelse ble det ikke et gjenhør med en av mine absolutte favoritter fra hepoken: Berlin. Teksten er fra tiden rett før muren og den kalde krigen gikk mot slutten, men den har likevel en tematisk relevans også i dag når vi vet hvilken politikk våre verdensledere praktiserer, med murer og hatefull retorikk som ingredienser. Jeg synes Berlin har en fin struktur og progresjon der den i starten preges h sin vare stemme; fra partiet med «The mascara'd blonde from the Berliner bar, sighs at the skylight, gets lost in the haze» via broen med «come in from your checkpoints on your lonely roads» og til avslutningspartiet med «you mad dog shaven head bottle boy freaks, in Martens and khaki, drunk on sake». Et lite sidesprang om et fantastisk stykke musikk vi altså ikke fikk denne kvelden. (Du så neppe den komme!) La oss vende nesa i retning settlisten igjen, og mot triologien fra Holidays in Eden: This Town – The Rakes Progress – 100 Nights. Jeg
kan nesten glemme fraværet av Berlin når de tross alt dro til med denne treenigheten i ett stykke. Det er når tekstlinjer som «they invite me to their gatherings», «nights of fun and games» og «a thousand empty glasses» synges at låten gir ekstra mening for oss som har vært ute en MW-vårdag før. Kvelden i teltet skulle bli rundet av med King. Mer lyd og lys får du ikke på en Marillion-konsert. Flertallige av bildene av de døde kjendisene som alltid flerrer over den digre backdrop’en hadde blitt skiftet ut siden forrige gang jeg opplevde denne på en scene. Det slår meg hver gang hvor sterkt uttrykket til King er, både visuelt og ikke minst musikalsk. De siste halvminuttet er akkurat så voluminøst som det skal være når gutta kjører full throttle på instrumentene sine opp mot det angivelige selvmordsskuddet og klimakset som avslutter låten. Lyskasternes ville bevegelser, Marks dommedagsaktige keyboard-cresendo og Ians dundrende tromming er så overveldende at man en nesten må kjenne etter om man selv lever når det hele er ferdig. Band av scenen. Dans (evt. «dans»). Klemming. Øl. Rockaoke. Mer øl. Sove. Hva gjør man på en lørdag under en fan convention? Svar: Prater med andre fans. Enten innendørs i det palmebefengte bygget hvor måltidene serveres, ute på området i nærheten av det, eller «hjemme» i eller utenfor sitt eget chalet. Disse små leilighetene er alltid iskalde og har vindeltrapp som nok en og annen «weekender» har funnet tøff å bestige
nattestid. I dem prates det mye musikk. Og det spilles musikk. Jeg og en av mine room mates tok oss en ordentlig rusletur rundt på Port Zelandes vidstrakte område lørdag formiddag. Det er som å gå rundt i alle verdensdeler der de over 50 deltakernasjonenes flagg og bannere er drapert på innsiden av chalétvinduene og viser opphavslandet til fansen som bor der. Med den største ydmykhet kommenterte h selv dette fenomenet under en av konsertene. Marillion-fans - we are all one. Vi liker å tro det i hvert fall, og langt på vei tror jeg det er slik det er. Vennlige, glade og pasjonerte mennesker som lever tett i fordragelighet. Sammen med musikken er det dét MW handler om. Det tas minimalt med synlige sikkerhetshensyn på disse samlingene, det er kun dørvakter inn til konsertteltet, og politiet har jeg aldri sett noe til de seks MW-ene jeg har vært der. Bandets management har oppgitt grunnen selv, og den er enkel: Det er aldri bråk eller konflikter av nevneverdig omfang på MW i Port Zelande. Andre morsomme iaktakelser under turen vår var alle bilene som sto utenfor chaleene. At det var stolte Marillionfans som eide dem var ikke vanskelig å se. Vi snakker merking på høyt nivå. Etter den forfriskende turen i sol og vind, dro vi til badelandet for den etter hvert tradisjonsrike runden med svømming, vannsklier, øl og prat i bassengbaren. Sistnevnte viste seg å være stengt da vi var der, så det ble med pratingen. Mye prat. Om Jan Eggum. Neida.
Lørdagen på MW er den virkelige partykonserten for fansen, og forventningene, energinivået og humøret er ekstra påskrudd i teltet denne kvelden. En ny «surprise night» lå foran oss. Hva får vi høre, tro? Nei, ikke Grendel. Men kanskje Interior Lulu, sa du? 10 poeng. Gutta åpnet ballet med denne gromlåten som bandet aldri helt har tatt inn i varmen, til tross for at den skaper enorm begeistring hver gang den annonseres eller introen høres. Albumversjonen er blitt 20 år gammel, hvem hadde trodd. Jeg synes at Lulu er en av bandets beste låter fra den episke delen av katalogen deres. Og den er ikke liten. De dro på med flere i samme kategori, som Ocean Cloud, This Strange Engine og This is the 21st Century. Og intet ølglass var tørt. Bandets kanskje kjedeligste låt fikk vi også æren av å høre. De spilte den på den polske MW-utgaven i 2017 også. Jeg snakker (selfølgelig?) om Enlightened. Jeg vet ikke om jeg føler meg så veldig opplyst når jeg hører den, jeg. Men for all del, det finnes sikkert noen forkvaklete sjeler i verden som mener at den er helt suveren. When I Meet God kunne vært en hyllestlåt til Steve Rothery, komponert av en fan. For han er jo guden i bandet, vet vet vi alle. Sjølvaste Mr. Marillion. Det er en vakker låt lenge før Rothers kiler oss så behagelig med tonene han leverer i dette stykket musikk, men når soloen omsider kommer så er det bare å lukke øynene og håpe at ikke den hakket fullere fyren eller dama ved siden av deg finner på å si noe lurt akkurat da. Som f.eks. å proklamere tre ganger gjennom låten hvor bra den er.
Det ble en tur innom The Adventure Factory før man fant bingen. Enten begynner jeg å bli gammel (vel, det faktumet er forresten uomtvistelig) eller så begynner dette konseptet å bli litt forslitt. Det gaules fra scenen av fans som har drukket på seg selvtillit og som synger – eller forsøksvis synger – på låtene som det riktig så dyktige karaokebandet komper på. Sånn passe artig hvis du er på det femte glasset eller mer. For min egen del har det nok noe å gjøre med at hodet og hjertet allerede er fylt opp av den beste musikken etter kvelden i teltet. Da blir Ballroom Blitz vrælt fram av en drita italiener i høyden småplagsom bakgrunnsstøy for en mann veldig sent i 40årene. Du skal aldri undervurdere Marillion-fans’ vilje og gjennomføringskraft når det kommer til køståing. Søndag formiddag gikk vi forbi teltet midt på formiddagen, og der sto, satt og lå det fans fra forskjellige nasjoner i kø allerede. De ønsker rett og slett å stå helt foran scenen når kveldens konsert går i gang. Det artige «Swap the Band» som finner sted på ettermiddagen går de da glipp av, for dette arrangementet krever nemlig at man står i en annen kø. For all del; hver sin lyst. Men den lysten har ikke jeg. Derimot var det herlig å overvære nettopp Swap the Band der utvalgte fans fikk bidra på scenen med sitt instrument eller med sin stemme på låter de hadde øvd inn på forhånd. Og låtene skulle vise seg å kun være «gammal Marillion»: The Last Straw, Freaks, Cinderella Search, Fugazi og Slàinte Mhath. Teltet var langtfra fullt, men jubelen og applausen da hver låt var ferdigspilt
kunne tyde på at det var det. Nå har vi jo heldigvis blitt tilgodesett med låter fra Fishperioden de siste 10-12 årene, men det er for undertegnede alltid noe litt magisk å se og høre gutta fremføre disse. Spesielt The Last Straw var for meg stort å oppleve live for første gang. Mark Jakubski fra (blant annet) tributebandet StillMarillion sto for vokalen, og fremførte den på mesterlig vis. Han har ikke like mye edge i stemmen som Fish hadde i 1987, men stemmen hans bringer utvilsomt frem minnene om Fish på sitt hvasseste. Den siste MW-kvelden har etter hvert fått ry på seg for å være den beste rent musikalsk. Kanskje fordi de tilsvarende konsertene på
2000-tallet av mange ble opplevd som for lavmælte og nedpå. I år synes jeg de hellet litt tilbake mot gamle takter med hensyn til valg av settliste. Det var «Album Night» så de fleste var nok klar over at den i hovedsak ville være preget av låter fra Happiness is the Road. Et veldig fint album, for øvrig, i alt sitt behagelige uttrykk og sound. Sammen med de litt mer anonyme utvalgte låtene som utgjorde konserten, ble det en liiiiten nedtur fra de to foregående kveldene, men der vet jeg meningene er delte. Jeg mener, folk rundt meg grein! Man bør dessuten vurdere hver konsert for seg selv fordi de lever sitt eget liv på sine egne premisser. Jeg koste meg glugg da låter som Wrapped Up in Time, Trap the Spark, Happiness Is the Road, Real Tears for Sale og Somewhere Else ble spilt. Hele denne et-bandsfestivalen ble avsluttet med en velkjent coverversjon av Britney Spears’ Toxic før The Leavers/One Tonight rundet av det hele. Trodde vi. For hvem ble plutselig introdusert på scenen? Ingen ringere enn Focus! Ah, selvsagt skulle de være med på sistelåta. De hadde jo vært oppvarmingsband tidligere på kvelden, og de fleste forstod nå hvorfor disse var kalt frem igjen. Som opphavsbandet til låten som Marillion pleier å avslutte sine MWer med, så lå det til rette for en perfekt avslutning på helgen. Jeg snakker selvfølgelig om den sprø jodlelåten Hocus Pocus, og nå fikk endelig h selveste Thijs van Leer å jodle den sammen med. Galskap! Deretter konfetti, dans, øl (den siste), klemming, latter og sikkert en del grining. Mandag: Angst.
Edison’s Children The Disturbance Fields Edison’s Children er etter noen års ventetid endelig ute med sitt tredje ordinære album (jeg regner da ikke med oppsamleren Somewhere Between Here And There fra 2015), The Disturbance Fields. Og igjen snakker vi om et fullverdig konseptalbum fra start til slutt. Én låt på 68 minutter kalt Washed Away opptar hele albumet, og er stykket opp i 14 spor/deler. Denne gangen har Pete Trewavas og Eric Blackwood fått med seg Henry Rogers (kjent fra DeeExpus og Touchstone), Rick Armstrong (sønn av den litt mer kjente astronauten Neil), samt John Wettons enke Lisa med på laget. Skiva åpner med introen Captain’s Ledger, som har et tema som går igjen både på Captain’s Refrain, og avsluttningsvis på Epitaph. Ikke ulikt slik The Morphlux fungerte på Silhouette, eller Fallout på In The Last Waking Moments. A Random Occurance sparker det hele i gang med dramatiske synther og ektefølt desperasjon fra Blackwood. Igjen, som det var med Silence Can Be Deafening på Silhouette, gjentar denne seg mot slutten på A Random Disturbance, for å skape en helhet i verket. Trewavas har fått en litt større vokalrolle denne gangen, og leverer tøfft på The Surge. Han imponerer også med en herlig nerve på Indigenous og på siste halvdel av The Approaching Front, samt på den skremmende Asphyxiation. Det er ikke alle som klarer å lage en proglåt på nesten 70minutter uten dødpunkter, men her har Trewavas og Blackwood klart det med glans! De holder interessen oppe gjennom hele verket ved å dra musikken i uventa og spennende retninger, før de drar det i land igjen med kjente gjentagende temaer. Et helstøpt album hvor Edison's Children overgår seg selv. -
Terje Embla
MarillionWeekend 2019 : Portugal
Lisboa 31. mai – 2. juni Tekst: Sune Aabø Parker De fleste har nok kjent på det i Port Zelande. Kald utepils og blåfrosne fingre fra Nordsjøvinden i køen til teltet. Undertegnede med Lars Lutro og våre respektive Randi og Ranveig ville gjøre en annerledes weekend da muligheten bød seg i 2019. Denne gangen ble det markedsført som «the summer weekend». Lisboa, sjøfarernes stad, ved munningen av elven Tejo og Atlanterhavet neste. Hovedstaden i Portugal, mest kjent for Ronaldo, Bacalao og portvin. En usedvanlig vakker by og et klima mye mer køvennlig enn Port Zelande. Vi ankommer fredagen og flyr faktisk praktisk talt rett over venuen Aula Magna, som er en universitetsaula midt i universitetsområdet litt nordøst for sentrum av Lisboa. Tilfeldigvis klarer jeg helt uvitende å knipse et bilde av Aula Magna fra luften. En kort taxitur unna ligger Holiday Inn, for anledningen døpt Holidays Inn (Eden), med en praktisk takterrasse, bar og
Foto: Freddy Billqvist svømmebasseng. På hotellet bor allerede to hyggelige Marillion-fans fra Sverige, Roger Helander og Mikael Nylén. Våre nye svenske venner har ankommet en dag før oss og allerede erfart 35 graders varme og sol. Heldigvis blir vi sittende litt i skyggen og nyte leskende dråper sammen, for dosen sol hadde de begge fått for å si det mildt. Solkrem er tull, det er jo tross alt bare 31. mai? Aula Magna ligger ganske så majestetisk og åpent til og ser ganske så mektig ut slik den hør og bør gjøre som en del av et universitetsområde. Vi ankommer og besøker merch-standen og henter vår forhåndsbestilte Marillion-vin, med navnet Liquidity. Deretter treffer vi Andreas Dahl og Terje Holseth og co, som advarer oss mot ølkøen. Universitetsaulaer er tydeligvis ikke vant med dehydrerte øltørste pfrogrock fans og går tom for fatøl og vann før konserten har begynt. En liten tragedie! Vi blir plassert i hver vår ekstremt komfortable «lenestol» på rad 7 og Marillion drar i gang den aller første convention i Portugal. Lyden
er ikke helt perfekt både første låtene fra Seasons End skiva, er vi alle enige om, men de drar det inn etter hvert. Hogarth kommer ut blant publikum på noen av «Holidays»låtene og drar av en «Hei, Lars» og en high five til min konsertvenn ved siden av. Etter konserten får vi en hyggelig selfie med Pete og en «takk for sist» der også. På dagtid hadde Web Portugal et eget opplegg i bydelen Benfica, der blant annet to coverband spilte, U2 og Pink Floyd-cover. Steve Rothery bidro med fotoutstilling og hyggelige samtaler med fans. Vi oppsøkte det dessverre ikke dette opplegget, men fikk høre at det var god forbrødring i varmen. Vi foretrakk takterrassen med våre solbrente svenske venner, mojitos og sånn. På lørdagen hadde noen lært litt av gårsdagens ølblemme og stasjonert seg med egen ølstasjon på utsiden av aulaen. Det var bedring, men fortsatt mye kø. Lydproblemene var også borte og Marillion var i god form også på lørdagen. Søndagen var «an audience with Marillion» og morsomt ble det her også. Det kom ganske så godt frem at Web Portugal
hadde organisert dette på en flott måte. Bandet viste godt sin takknemlighet. Dette ble belønnet med det som sannsynligvis trekker dem hit igjen, Pasteís de Nata. En portugisisk vaniljeterte, som en creme brulé i tertedeig. Bandet ble servert en hel kasse, noe som tydeligvis var innertier. Ja, de tertene var faktisk ekstremt gode! Alt i alt, Marillion i Lisboa kan anbefales om man vil gå på konsert i shorts og slitte Marillion T-skjorter. Byen er også verdt et besøk. Er du glad i øl, bør du ta det med på konserten sjøl. Det ble likevel nok øl og mojitos, i alle fall nok til at vi måtte avslutte weekenden med en detox tur i Mourinhos hjemstad, Setúbal. Happiness is the Road!
H signerer F.I.S.H. F*** I Support Hogarth-skjorten til artikkelforfatteren. Han skrev; "Oh, lord - I want nothing to do with this". Andreas Dahl tok bilde av den og sendte til Fish. Tilbakemeldingen var; Fish var uimponert til å begynne med, men etter en liten forklaring kom smilet. Han ble veldig interessert i Lucys reaksjon på skjorten da.
100 PROG ICONS Utgave nr. 100 fra PROG Magazine var nylig å finne i bladhyllene. I jubileumsutgaven presenterte kjente og ukjente navn fra progmiljøet til sammen 100 musikere som hadde betydd mye for dem personlig. Flere av Marilliongutta var blant de som hadde noe pent å si om sine helter, men det var tydelig at Marillion hadde vært inspirasjonskilder for andre også…
Steve Rothery om …
DAVID GILMOUR Pink Floyds «A Saucerful of Secrets» var det første albumet jeg kjøpte tilbake i 1974. Jeg var 15 år, og i ferd med å oppdage rockemusikken. Av alle bandene fra den tiden var det Pink Floyd som for min del skilte seg ut. Jeg kan fortsatt huske at John Peel spilte utdrag fra «Animals» på radioshowet sitt før albumet ble sluppet. David Gilmours gitarlinjer og Roger Waters sine dystre tekster gjorde mye større inntrykk på meg enn noe av punkrocken som mine jevnaldrende var oppslukt av. Jeg har også et minne av at jeg lå på stranda i hjembyen min Whitby, lyttende til «Shine on you Crazy Diamond» stirrende på stjernehimmelen. Det er slike øyeblikk som blir med deg livet ut, og nettopp dette var noe av det som gjorde at jeg bestemte meg for å bli musiker. Etter at Roger Waters og resten av Pink Floyd skilte lag, var jeg imponert over at Gilmour holdt bandet gående. Uansett hvordan du rangerer de to studioskivene Floyd lagde uten Waters opp mot resten av bandet katalog, fortsatte bandet å levere et liveshow uten sidestykke. Konserten jeg overvar på Wembley under «Momentary Lapse of Reason»-turneen er fortsatt det mest spektakulære showet jeg har opplevd, og Gilmour på sitt beste kan ingen måle seg med. Jeg likte bandets reunion på Live 8, men det var ikke vanskelig å lese på Gilmours ansiktsuttrykk at han ikke hadde planer om å gjenta dette i den nærmeste fremtid.
Michel St-Pére (Mystery) om …
STEVE ROTHERY
Steve har en spillestil som er elegant og enkel, noe som igjen gjør han unik og vanskelig å kopiere. Mang en gitarist kan spille det Rothery spiller, men få oppnår den samme stemningen og følelsen som han gjør, både på plate og på scenen.
Rotherys stayerevne er en annen faktor. Han har laget så mye bra prog over så lang tid. Det sier sitt når du blir imponert over en persons musikk og gitarspill når du er tenåring, og 30 år senere topper han fortsatt din personlige liste. En legende!
Marillion og Rothery hørte jeg første gang med «Fugazi» i 1984. Jeg husker jeg så albumcoveret i den lokale platesjappa, og på den samme tiden ble «Punch and Judy» jevnlig spilt i rockekanalen på radioen. Jeg kjøpte albumet, gikk dessverre glipp av konserten i Montreal», men albumet vokste på meg. Det var imidlertid ikke før «Misplaced Childhood» at han ble en av mine favorittgitarister. Dette albumet er rett og slett perfekt, og jeg fikk muligheten til å se Marillion varme opp for Rush 4. mars 1986. Jeg husker bandet fikk stående ovasjoner før de hadde startet å spille, noe et supportband sjelden opplever. Både Steve og bandet blåste meg overende. Dessverre har jeg aldri vært så heldig at jeg har møtt Steve personlig. Mystery åpnet for Marillion under MarillionWeekend i Montreal i 2013. Vi hadde det veldig gøy, og selv om jeg ikke møtte Steve, tilbrakte jeg en lang stund på scenen og studerte gitar-riggen hans før dørene til salen åpnet. Det er det
nærmeste jeg har kommet, men jeg håper jeg en dag får muligheten. Min Rotheryfavoritt? «Misplaced Childhood» er et mesterstykke innen progen, og Steves gitararbeid er perfekt. Dette er albumet hvor jeg virkelig la merke til personligheten i spillet hans. Dette er et progalbum som jeg ville tatt med meg til en øde øy, men det er samtidig et album jeg ville valgt ut dersom jeg skulle plukket med meg et gitaralbum også. Hans bidrag til progmusikken kan ikke undervurderes. Han er ikke bare en enestående gitarist, han er også en inspirasjon.
Adam Wakeman (Headspace, Black Sabbath, Ozzy Osbourne m.fl) om …
MARK KELLY
Ser jeg bort fra det min far gjorde med Yes, var Marillion det første progbandet jeg virkelig likte. Marks keyboardspilling passet perfekt sammen med det resten av bandet gjorde. I denne musikkgenren er det mange som har en tendens til å overspille, men det er ikke tilfelle med Mark. Spill ikke mer enn det som er nødvendig, og fyll ut det resten av bandet spiller. Ikke forsøk å presse inn mest mulig av ditt eget instrument. Det er slik jeg liker musikk, og Mark klarer alltid å få til dette uten noe problem. Når en låt har behov for en keyboardsolo, har Mark alltid laget soloer med gode og iørefallende melodier. «Incommunicado» er et klassisk eksempel på dette. Et genialt trekk med nettopp denne låten er at Marks hovedriff faktisk inneholder flere raske noter enn det selve soloen gjør! «Incommunicado» var sannsynligvis den første keyboardsoloen jeg hadde hørt på radioen på lang, lang tid. Jeg elsker å oppleve musikere i en livesetting, og med musikere av Marks kaliber blir du aldri skuffet når de spiller live. Når man har livnært seg som musiker i så lang tid som det Mark og jeg har gjort, verdsetter du enhver musiker du ser spille live. Du vet hvor mye hardt arbeid som kreves for å komme opp på det nødvendige nivået. Jeg møtte Mark for første gang i et middagsselskap hos en felles venn for mange år siden, og vi endte opp med å snakke sammen nesten hele kvelden. Han var en fyr med beina god plantet på jorda, og det var en fornøyelse å være i hans selskap. Etter den kvelden ble vi gode venner. Mark er det perfekte eksempel på hva du kan oppnå dersom du spiller det riktige temaet på det riktige stedet i en låt. Enhver kommende keyboardist kan lære noe av å høre på en Marillion-plate.
Steve Hogarth om …
JON ANDERSON Å velge seg ut kun ett prog-ikon er selvsagt nærmest en umulig oppgave. Jeg kan jo ikke la være å nevne Peter Gabriel? Den første gangen jeg hørte stemmen hans hoppet nærmest hjertet mitt over et slag. Mange artister er verdige en slik tittel – for eksempel Adrian Belew. Belew er en fantastisk gitarist, men han trakterer likevel instrumentet på en måte slik at det ser ut som det er den enkleste ting i verden. Jeg skal imidlertid ta for meg Jon Anderson, et progikon som har hatt en massiv påvirkning på meg. Første gang jeg hørte Yes var på en fest når jeg var rundt 16 år. Det var rett og slett en opplevelse som forandret livet mitt, og senere skrev jeg en låt om det jeg hadde opplevd, «The Party». Denne kvelden ble «The Yes Album» spilt over anlegget. Tidligere hadde jeg hørt på Beatles, Stones og The Kinks. Men nettopp «The Yes Album» ga meg bakoversveis, og ga meg et helt annet syn på musikk. Jon Anderson fantastiske vokal, Bill Brufords fantastiske, noe «tilfeldige» trommespill og Chris Squires aggressive bass. Alt dette på én gang – det ga meg rett og slett et genuint «Hva faen?»-øyeblikk. Neste dag gikk jeg i platebutikken og skaffet meg «The Yes Album». Jeg elsket Jon Andersons utrolig høye toneleie. Han sang på en helt annen måte enn noen andre jeg hadde hørt, kanskje med unntak av Tiny Tims «Tiptoe Through The Tulips», men det var ikke noe komisk med Anderson, dette var purt og ekte. Han låt nærmest utenomjordisk, og Jon virker nærmest slik som person også. Jons væremåte, samt måten han skriver tekster på, hører nesten hjemme på en annen planet, og dette er utelukkende positivt ment. Jeg har aldri møtt Jon, men jeg har samarbeidet med andre personer som har jobbet sammen med han. Pete Trewavas har utelukkende positive ting å fortelle om mannen. I det siste har Trevor Horn og jeg samarbeidet en del, og Horn mener han er en meget bra vokalist. Vokalsporet på «Owner of a Lonely Heart» er satt sammen av kun to tagninger, og er ikke blitt fikset på i studio i ettertid. Han er fortsatt en teknisk veldig god sanger, selv om han nå har kommet godt oppe i årene. Men nå kommer foregriper jeg begivenhetene… Jeg så Yes live første gang i Sheffield City Hall i oktober 1971. Dette var under «Fragile»-turnéen. Rick Wakeman stod på scenen med sitt lange lyse hår og sølvkappe, omringet av piano, keyboards, mellotroner og synthesizere. Jeg hadde ikke opplevd noe lignende før. Chris Squire stod der i sin hårete boots. Steve Howe hadde 27 gitarer hengende på kleshengere, og kunne spille på alle samtidig dersom han hadde ønsket det. Midt på scenen stod Anderson i sitt hippieantrekk. Dersom jeg husker riktig så hadde han på seg en brodert kappe med munkelignende ermer. Jeg tror sikkert at det var plass til fire personer i hver av ermene på antrekket han hadde. Alt med denne kvelden var en opplevelse. Senere gikk jeg til innkjøp av «Close to the Edge», et album som var veldig «far out». Noe som bringer meg til et annet aspekt med Jon, nemlig
tekstene hans. Han har en evne til å skrive tekster som kler musikken veldig godt, men som kan være vanskelig å tolke isolert sett. I et radiointervju ble Jon en gang spurt om hva «Going for the One» handlet om. Var temaet Gud, åndelighet, eller menneskehetens «oneness»? Neida, svarte Jon, låten handlet om å sette en 10 pund-seddel på en hest på Haydock Park Racecourse. Det hadde nærmest vært bedre å ikke visst hva teksten handlet om! Tekstene hans har alltid gitt deg muligheten til å male dine egne bilder inne i hodet ditt. Noen fortalte meg en gang om en opplevelse han hadde hatt sammen med Jon i platestudioet. Jon hadde ikke forlangt mer diskant i monitor, men i stedet hadde han sagt «Jeg hører ikke nok engler. Kan vi få litt mer engler i monitor?». Produsenten klarte på en eller annen måte å gi Jon det soundet han ønsket, selv om han han tenkte, hørte og beskrev lyd på en abstrakt måte – ikke med bass og diskant – men i stedet med begreper som himmel og helvete. Dette er noe jeg elsker med ham.
Pete Trewavas om …
PAUL McCARTNEY Min største musikalske helt gjennom alle tider må være Paul McCartney, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor. Sangene til The Beatles, hovedsakelig skrevet av Lennon og McCartney, utviklet seg kraftig gjennom de relativt få årene bandet bestod. Fra enkel pop til psykedelia, og til det som nærmest var begynnelsen på progressiv rock. Paul McCartney har vært en viktig inspirasjonskilde både for meg og for mange andre. Både hans image og hans traktering av bassgitaren utgjorde en stor del av den æraen , og har vært en del av mitt liv siden. Bare lytt til «Getting Better» på «Sgt. Pepper»: Han revolusjonerte måten å spille bass på, og på den tiden var det ingen som var i nærheten av det Paul gjorde. Faktisk er hele albumet veldig inspirerende. Gi albumet en lytt – det vil sannsynligvis låte mer moderne enn halvparten av musikken som gis ut i dag. Personlig er det imidlertid The Beatles sin mellom-periode, med Rubber Soul (1965) og Revolver (1966) som best representerer klassisk McCartney. I et nøtteskall: rytme og melodi. Han er så innovativ, og det finnes mange ulike spillestiler på disse albumene. Låter som «Tomorrow Never Knows», «Taxman», Got to Get You Into My Life» … Fantastisk låtmateriale, alt sammen.
Vi skal heller ikke glemme solomaterialet hans. Debyalbumet lagde han på egen hånd, og han spilte alle instrumentene selv. Hør f.eks på «Maybe I’m Amazed», ikke verst når du gjør alt på egen hånd. Du har også «Live Aand Let Die» - som kanskje er mest kjent som en Guns n’ Roses-cover i dag. Mange av Paul sine låter har blitt covret av andre artister: Sergio Mendes og Brasil 66 har spilt inn «Fool on the Hill». En av tidenes jazzvokalister, Ella Fitzgerald, covret «A Hard Day’s Night». Et uttall Lennon/McCartneykomposisjoner har blitt tolket av andre artister, men så snakker vi tross alt om et av tidenes radarpar. Paul McCartney er utvilsom hovedgrunnen at jeg ble en musikkelsker og at jeg bestemte meg for å lære å spille bassgitar.