SOUNDS THAT COULD BE MADE!
the web scandinavia
Kontakt: Postboks 5151 Majorstua, N-0302 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Når dette skrives er det bare dager igjen til Marillions turnebuss krysser grensen til Danmark, og vi endelig får oppleve en Skandinaviaturné igjen - for første gang siden Marbles i 2004. Gutta gjorde nylig sin første USA-turne på årevis, og de som har sjekket nettet etter settlister derfra, vet at vi har noe å glede oss til. En perfekt miks mellom de lange, episke låtene fra Marbles, godbiter fra Brave og Afraid Of Sunlight, opptil flere låter fra Fish-perioden hver kveld (for første gang på en regulær turné på årevis) og krydret med det noen av de beste sporene fra både tidlig 90-tall og sent 00-tall. Ettersom det kommende albumet «Sounds That Can’t Be Made» ikke har blitt ferdig innspilt før nå i midten av juli, er det begrenset hvor stor plass det kommende albumet har fått under sommerens konserter. To nye låter, «Power» og «Lucky Man», har imidlertid blitt spilt «over there», og de fleste av dere har vel sjekket klippet av førstnevnte låt på YouTube – en låt som mange allerede betegner som en fremtidig klassiker! Settlistene har hatt store variasjoner fra kveld til kveld med tanke på at mange fans ser mer enn én konsert. De som f.eks har billett til både Göteborg og Stockholm kan nok forvente seg to ganske så forskjellige konserter! Når det gjelder øvrige møtesteder/vorspiel i forkant av de fem Skandinaviakonsertene, kan du finne løpende, oppdatert informasjon om dette på enten forumet vårt eller på Facebooksiden vår. Denne korte e-fanzinen distribueres kun digitalt til dere medlemmer. Etter sommeren vil vi komme tilbake til hvordan The Web Scandinavia best kan utnytte ressursene og midlene vi får inn fra medlemskontingenten. Det er mulig at vi går hel-digitalt, og heller bruker en større andel av budsjettet på Marillionrelaterte arrangementer på bekostning av utgifter til fanzinetrykking og porto. Hva ønsker dere medlemmer? Vi tar gjerne imot tilbakemelding fra nettopp deg! Vi ses snart. Fortsatt god sommer! Med hilsen Terje Nygård / Karstein Helland / Terje Embla
nyheter Hvilke låter som til slutt havner på «Sounds That Can’t Me Made» er nå offentliggjort:
• • • • • • • •
Gaza Invisible Ink Sounds That Can’t Be Made The Sky Above The Rain Montreal Pour My Love Lucky Man Power
Låtrekkefølgen er ikke bestemt ennå, men tilhengere av Marillions lengre låter bør i hvert fall ha noe å glede seg til: «Gaza» er 17 minutter lang, og både «The Sky Above The Rain» og «The Sounds That Can’t Be Made» har en spilletid på et tosifret antall minutter. Det er fortsatt mulig å forhåndsbestille både en standard cd-versjon og en deluxe-utgave fra Racket. Sistnevnte kommer i 128 siders bok, og som i tillegg til selve cd’en også inneholder en bonus-dvd som inneholder intervjuer med bandet og opptak av flere av albumets spor innspilt live i Racket Club. Alle forhåndsbestillinger skal etter planen bli sendt i i starten av september. Fans som sverger til vinyl kan også glede seg til at albumet også vil bli å finne i det formatet, om enn noe senere enn cd-utgaven. Coveret er designet av Rackets egen Simon Ward, mens booklet’en inneholder bidrag fra Antonio Seijas Andy Wright, Carl Glover og Marc Bessant. samt bilder tatt ute i verdensrommet, knipset av den nederlandske astronauten – og Marillion-fan’en - André Kuipers. Plateselskapet Ear Music vil sørge for at albumet også er å finne i tradisjonelle plate- og nettbutikker. Selskapet utga både «Less Is More» og «Live From Cadogan Hall», så det er tydelig at begge parter er fornøyd med samarbeidet. 14. september er annonsert som offisiell utgivelsesdato.
Steve Hackett, gitarist i Genesis i perioden 1970-77, ga i 1996 ut et album med nytolkninger av Genesis-klassikere under tittelen «Genesis Revisited». Hackett er nå i gang med et nytt album basert på samme konsept. Blant bidragsyterne er Steve Rothery, som gjester på «Lamia» fra 1974-albumet «The Lamb Lies Down On Broadway». Blant de andre gjestemusikerne på plata finner vi også Nik Kershaw, Steven Wilson (Porcupine Tree), Mikael Åkerfelt (Opeth) og Roine Stolt (Transatlantic, The Flower Kings). Det har blitt antydet en utgivelse i løpet av oktober måned. Fish arrangerer en egen fan convention i Leamington Spa i England helgen 20.-21. oktober. Det loves to fulle konserter lørdag og søndag kveld, diverse aktiviteter på dagtid, samt to oppvarmingsband av bra kvalitet i tillegg: It Bites og The Reasoning. Helgepass koster £60, og kan bestilles Fish sin nettside: fishthecompany.com. Forventningene til «Sounds That Can’t Be Made» begynner å bli farlig høye etter diverse kommentarer fra både bandmedlemmer og Lucy Jordache. Steve Rothery publiserte nylig et innlegg på Facebook-siden sin etter å hørt den ferdige miksen av den 17 minutter lange låten «Gaza», der han mente at det muligens var den aller beste låten de noensinne hadde gjort! Det ryktes at Transatlantic vil spille inn sitt fjerde studioalbum mot slutten av 2012… To femtedeler av The Reasoning gjør en kort Norgesturné i slutten av juli. Vokalist Rachel Cohen og keyboardist Tony Turrell spiller flg. konserter: Buckley's, Oslo - torsdag 26. juli, Dreggen Kro & Vertshus, Svelvik - fredag 27. juli, Brødrene Jensen, Holmsbu - lørdag 28. juli. Duoen kaller seg «Two Diva’s And A Piano», og det loves intime, nedstrippede versjoner av moderbandets låter, samt coverlåter av bl.a Marillion, Genesis og Alannis Morrisette. Bladet PROG arrangerer den aller første «Progressive Music Awards» i høst, og Marillion er blant de nominerte i kategorien «Live Event». Gå inn på awards.progrockmag.com/ for å avgi din stemme.
YOU CARRY ME AROUND LIKE LOOSE CHANGE JINGLE-JANGLING AT THE BOTTOM OF YOUR BAG YOU DON'T SEEM TO FEEL IT THOUGH AS YOU SWING DOWN THE STREET WALKING THAT UNIQUE BIRTHDAY-CANDLE GLOW IN BROAD DAYLIGHT IN BROAD DAYLIGHT AND YOU DON'T EVEN KNOW THE WAY I LOVE YOU YOU NEVER KNEW POWER, DID YOU Y'THOUGHT THAT POWER WAS IN A STRONG ARM PEOPLE PASSING LAWS AND GOLD TSUNAMIS AND MUSHROOM-CLOUDS ..OH BABE THAT'S NOTHING YOU THINK IT'S KINDA SWEET THE STAMMER AND THE TREMBLE IN MY VOICE BUT DON'T MISTAKE IT FOR WEAKNESS OR SOME KINDA INCOMPLETENESS CAUSE ROUND ABOUT NOW I CAN FEEL IT TINGLE-TANGLING IT'S COILED UP INSIDE ME AND IT'S READY TO BLOW YOU NEVER KNEW POWER, DID YOU? YOU THOUGHT IT FIZZED IN THE OVERHEAD LINES BURNING STEEL AND BONE TO CARBON
SATURN 5 IN VERTICAL CLIMB YOU NEVER KNEW POWER, DID YOU? YOU THOUGHT IT ROARED LIKE NIAGRA FALLS OR MELTED STONE UNDER VOLCANOES EARTHQUAKE THUNDER, LIGHTNING STORMS THE WAY I LOVE YOU IT'S SOMETHING YOU DON'T UNDERSTAND THE WAY I LOVE YOU TOOK MORE THAN I COULD IMAGINE, EVEN NOW YOU NEVER KNEW POWER ALL THE TIME YOU FELT SO STRONG BUT NOW YOU CAN'T FUNCTION AWAKE OR ASLEEP AS THE MEANINGLESS WORLD FALLS AWAY FROM YOUR FEET AND THE UNIVERSE CEASES IT'S LIGHT-SPEED RETREAT LIFE WAS SWEET IN THE METEOR SHOWER OF THE STAR-HIGH DIVINE WHEN YOU SPARKLED AND FELL FROM HEAVEN TO HELL AND TEN YEARS GRINDING BY IN EVERY HOUR, IN EVERY HOUR I KNOW ALL ABOUT POWER. LISTEN TO THE RAIN YOU MIGHT FEEL A TREMBLE YOU MIGHT FEEL IT
Port Zélande, Holland 8. – 10. Mars
Montreal, Canada 22. – 24. mars
Wolverhampton, England 12. – 14. April
Datoer og steder for neste års MarillionWeekend er annonsert, og som i 2011 er det Holland, Canada og England som vil være vertskapsland. Wolverhampton Civic Hall erstatter Assembly i Leamington Spa som lokale for det britiske arrangementet, og det er annonsert at det er her man vil gjøre opptak til en fremtidig dvd/bluray. Tradisjonen tro er fredagskvelden tilegnet et album fra Marillionkatalogen i sin helhet, og turen er denne gang kommet til «Radiation», et album som feirer 15årsjubileum neste år, og albumet vil komme i en remastret / remikset utgave i forbindelse med neste års MarillionWeekend. Billettene til Holland har allerede vært i salg en god stund, og det er bare et fåtall igjen. I følge rapportene skal det visstnok være solgt rekordmange inngangspass til skandinaviske fans. Noen ivrige fans har også gjort en innsats for å få bosted til flest mulige skandinaver i samme område. Sjekk Facebook-gruppen «Marillion Weekend – Skandinavisk Bunch» hvis du vil vite mer om dette. Billettsalget til Canada er nettopp startet, mens de som vurderer å reise til England bør sørge for at de har nok penger på lønnskontoen i oktober. The Web Scandinavia vurderer å gjøre som i 2011, og trykke opp egne trøyer i forbindelse med Port Zélande-helgen. Gi oss beskjed enten pr.epost eller via forum eller Facebook hvis du skulle være interessert!
Support i København, Gøteborg og Oslo:
AIRBAG
Airbag kommer fra Oslo, og bandet ble dannet av fem skolekamerater i 2004. Bandets musikk har blitt sammenlignet med band som Pink Floyd og Porcupine Tree, og bør dermed kunne passe som hånd i hanske til Marillion-publikummet også. Etter å ha gitt ut et par EP’er tidlig i karriereren, har bandet når rukket å slippe to fullengdere, «Identity» (2009), samt fjorårets kritikerroste «All Rights Removed» (sjekk WebScans anmeldelse i forrige fanzine). Airbag har etter hvert bygget seg opp en solid live-erfaring, og har spilt konserter og festivaler sammen med band som Riverside, Anathema og Pineapple Thief. Nylig gjorde de en opptreden på Europas kanskje fremste prog-festival «Night Of The Prog» på Loreley i Tyskland. Bandet gjorde kjempesuksess, og WebScans representant på festivalen så seg nødt til å hjelpe til i merchandisesalget slik at man kunne betjene pågangen fra ivrige prog-hoder som ville utvide cd-samlingen sin. De av dere som skal på en eller flere av de tre konsertene som Airbag gjør support under sommerens Marillionbesøk gjør nok lurt i å legge inn noen ekstra hundrelapper i konsert budsjettet. Vi tipper at Airbag får ennå flere venner i månedsskiftet juli/august.
Support i Stockholm og Bergen:
PETTER CARLSEN The Web Scandinavia arrangerte i vår en egen «talentkonkurranse», der vinneren fikk anledning til å være support for Marillion under bandets besøk i Sveriges hovedstad samt det som kalles Vestlandes hovedstad i Norge. Blant de bidragene vi mottok fant vi en verdig vinner i Petter Carlsen. Petter kommer fra Alta i Finnmark, og slapp i august ’09 sitt etterlengtede debut-album «You Go Bird». Albumet debuterte på 14. plass på VG-lista, og Petter vinner stadig nye tilhengere, både innaskjærs – og utaskjærs. Musikken er atmosfærisk og melodiøs pop. I Januar 2011 kom hans andre album. "Clocks Don't Count" er en kontrastfyllt og melodiøs plate som har blitt belønnet med flere uker på VG-lista og med toppkarakter fra mange musikkanmeldere. I mai i år ble albumet sluppet i Europa på det engelske indie-labelet Function Records. Petter har og har hatt musikalske samarbeid med flere artister, deriblandt sine helter og inspirasjonskilde nr 1: Anathema fra Liverpool, og kanskje Norges største kvinnelige singer/songwriter gjennom alle tider, nemlig Unni Wilhelmsen. Han har nylig vært på en omfattende Europaturné sammen med Anathema. Han var oppvarmer på 55 konserter i 17 land og opptrådte for omlag 30.000 mennesker. Han korer på deres siste album "Weather Systems" og vokalisten i Anathema, Vincent Cavanagh gjester også på Petters siste plate. The Web Scandinavia har opplevd Petter live både som support for Anathema og i duett med Unni Wilhelmsen, og vi gir han våre varmeste anbefalninger!
Diary of a h man Caracas, Venezuela – 12.april 2012 Marillion gjorde en festivalkonsert i Venezuelas hovedstad Caracas i april. Reise og opphold gikk ikke helt udramatisk for seg, ble etter hvert klart. På de neste sidene kan dere lese om hvordan Steve Hogarth opplevde disse dagene. Out at 3am. Up at 2.15. My plan to leave home without waking up didn't work out and I seemed strangely alert during the journey, chatting with the Pakistani driver. I felt a bit guilty for getting him up at this time of night. The M40 was deserted and took on the appearance of a runway. Arrived at Heathrow terminal 5 at 3.50 to discover no check-in until 5.00 so sat around in a semi-conscious state until the desks opened. Through security. Most of the shops were still closed so I hung around until 5.30 in the hope of buying some new lenses for my Oakley "gas cans" which are, once again, scratched. They finally pulled up the shutters at 5.30 to tell me that they don't do replacement lenses any more even though I'd bought the last ones here. By now it was getting tight for boarding so I legged it to the shuttle train. By the time I made the gate the flight to Madrid was already boarding. We took off only a little late and made it to Madrid by 9 local time. We now had three hours to kill before we'd even get a gate. Hung around in the cafe eating very nice ham and cheese rolls and coffee. No Oakley lenses in the Duty-free here either. Marvelled at the scrum at the gate for the Iberia flight to Caracas. Nobody queues! Long, long, long way to go for a gig. Watched The Promise (a fictional film set in modern Israel with constant references to the Israeli-Palestinian "situation" and history of etc.) Pretty harrowing stuff. I'm currently working on a song about the Middle-east so thought I should have a look. Fiction moves you, but it doesn't enlighten you much - it's best to talk to the people on the ground. Met off the plane by the MAN who took us all though passport control while everybody else queued. However the first carousel broke. Went across hall to another and waited and waited and waited. Eventually bags came but no instruments or gear. Marcus announced that the
remainder of the gear was at the other side of the hall. Went there. No sign of it. Waited another 15 min before the MAN produced a trolley from a side room. It had been there all along. Great let's go. No. The MAN told us to wait. Asked Frenchie and me how much is all the gear worth as we must pay tax on it. Waited another half hour before being allowed out. TV camera and a young kid with indecipherable English asking about the "gears" which turned out to mean "girls". Told him the gears were very nice but that I was married so wouldn't be requiring any in my room. He looked disappointed. Bundled into a Toyota 3rd world minibus like something from the sixties and given muchneeded beer. Journey into town took 90 mins past swathes of fairy lit shanties impossibly crammed onto steep hillsides. Looked like Port Talbot refinery. Into the heavy traffic of Caracas. 6.30pm but already dark. Arrived hotel already given keys. Gran Melia. Marble and gold 5 star decayed splendour. Nice hotel room but airconditioning very loud and no way to quieten it without turning it off. Loo never stopped filling. Never worked out how to turn all the lights on. TV burst into loud life at 4 am first two nights. Went down to bar where a disinterested barman called "Jesus" charged us £5.00 for a beer and £25 for tempura of six prawns. Nice though. Had two lots for £50. It ain’t every day. Not cheap here then. Went to bed at 9.00 to the sound of the cistern re-filling. Next morning. Woke to the sound of the cistern filling and a text from Linette saying she was going to Buckingham to have Vibes’ feet measured. Down to breakfast and ordered an omelette from the omelette man in the restaurant. Sat with Ian and Phil who claimed to have been there since 7.00 am. Tempted to sit by the pool but remembered the sun-burning incident in Brazil through heavy cloud and decided to go back to my room. My mobile rang and it was Linette saying she had her handbag stolen in Buckingham. With it went her phone,
purse, money, credit cards, house keys, car keys - there was even a prescription in the bag with her name and (crucially) address on it. Nightmare. Very frustrating not to be able to help her. Took the goat-bus to the rock-school which is situated in the hills overlooking Caracas. Took well over an hour to get there and brought back all the time spent in the past in Brazil in goatbuses nudging over pot holes at dead of night exhausted after gigs. Entered the rock-school via a service elevator from a car-park. Very Man From UNCLE. Hot rooms media and then off to join Mark K in keyboard masterclass. He played a bit of Neverland and I sang. Very X Factor. I was asked lots of questions about singing technique and concluded that I should warm-up but don't. Loads of autographs to pupils and teachers and pics taken with same; a good experience all-round. Returned to the hotel for a bit before meeting up with promoter Barry and assistants Colin (American tech) and Moses (Venezuelan interpreter/fixer). Went across town to a meat restaurant and ate meat and ordered rum and coke. There was nowhere to put the coke in the tall glass of rum which arrived so worked my way down the rum adding coke where possible. Left restaurant somewhat cross-eyed and returned to bed. I suppose there would have been a time when we'd have been hustling to go out to a club or two but nobody was really bothered least of all me. The cistern was beckoning... Managed to Skype Linette about changing locks but it all got complicated. It's hard to change a lock from the other side of the world. Nial was in London still trying to make the US work-permit people happy. He failed, so now I can't take him to America. Left hotel at 10.15am for sound check. Had a feeling it might be complicated and it turned out to be just that. The CP300 promised had become a Yamaha X8 yesterday which I have no idea how to use. I only want a USB output from it as I'm going to use my laptop to make the sounds via a program called Mainstage. Decided against freighting the Kurzweil
as someone would be bound to drop it or lose it. Spent all morning waiting for the stage crew to provide mains power across the front of stage. When they did, some bright spark promptly plugged the hired X8 (from America therefore 110volts) into 240 volts and blew the fuses. That was the end of that but found yet another weighted keyboard and after much headscratching between key roadie Craig and Steve Rothery (who reads about these things - thank you Steve) they got the thing outputting USB and I got Mainstage working. While they were trying to get all that together, I went naturewatching. A small moth fluttered around at the rear of the stage and glinted iridescent blue as it did so. I followed it around as it flitted from flightcase to flightcase to black drapes and when it eventually settled I could see if had vivid red and black wings which complemented its shining turquoise body perfectly. Ah, we don't get these in England. Sound check slowly came together and we were all done by 4pm. 5 hours - not bad! Returned wearily to the hotel with the laptop. I didn't want to leave it on stage in my absence. Back to hotel and Skyped home again. Turns out Linette's bag had been stolen by some old dear with a child. Who CAN you trust? Opening act really good, Venezuelan/Celtic. Go figure. Gave Craig laptop to plug back in and returned to the dressing room to get ready for a 9pm show. Snuck out front without the security men and said hi to a few of the people. Really nice bunch. Put me in the mood. However, just before showtime the word came backstage that my laptop was gone. Craig had left it on the keyboard rig on stage and someone had helped themselves to it. Oh well, there goes my lyrics, diaries, photographs, music, accounts, life etc... Hit the tequila to get my attitude together before hitting the stage. Actually sang well against the odds and could hear that the outfront sound was great. The band sounded fantastic. Well done all. Barry G came back afterwards to say he'd loved the gig and not to worry, he'd replace the laptop. I warned him it wouldn't be cheap, but he didn't seem fazed. Back at the hotel, reception was swarming with soldiers in red
berets and comic red laces in their black boots (not that I laughed...) Apparently the president of Ecuador is staying at the hotel, but I have come to doubt all things official. Who knows? The truth these days represents a security breach, so no one gets it. Apparently the soldiers had closed the bar so a last drink wasn't an option. I was fried anyway so went to bed and lay awake most of the night contemplating the implications of anyone uploading my lyrics, diaries, personal photographs etc to the internet. I've just got to pray they reformat the drive and sell it on. The following morning I went down to breakfast and put the word out to the promoter's people that I'd be happy to buy the laptop back. Despite the flight home leaving at 6pm tonight we're supposed to leave the hotel at 12.30 as the traffic and check-in will combine to use up four hours! Spent my last free hour in Venezuela on a sun-lounger under a canopy by the pool. Poolside was pretty much deserted and I wasn't in the sun, in fact it came on to rain quite heavily, but it was nice to have a bit of peace and space without the sound of the toilet cistern filling or the crap TV blaring away in Spanish. Met up at 12.30. Frenchie paid my extras being as my credit cards were all now blocked. We filed out under the watchful eyes of the soldiers with the red laces and back onto the "goat bus". They were right about the traffic. 40 minutes into the journey we passed the rear of the hotel - it had taken that long to get round the block. We drove along one side of what looked like either a huge drain or a river- still don't know. Every now and then it was possible to see between the trees and bushes down into the drain/river which swirled in torrents and seemingly was flowing uphill. At one point I saw two people having sex alongside the main drain in between the two carriageways of road. Missionary position - a naked bottom going up and down between two splayed legs. Well, it's natural - you just don't normally see it happening from the motorway. Back towards the airport in the torrential rain surrounded by steep sugar-loaf shaped green hills of rainforest occasionally clustered in tin shacks with barred windows - baby strollers and washing lines reminding me how lucky I am to live where I live, how I live and how easy my life is, despite the week of being burgled. The long journey back to England was to be more luxurious than the journey out - the band had upgraded to
Business Class. We boarded the plane and I made ready to recline my big seat to horizontal so that I could sleep. I was tired after last night's show and the sleepless night of worry that followed. True to form, my seat refused to recline and appeared to be broken. A maintenance man appeared and began ripping off the upholstery and yanking around at the mechanism pulling out crumpled sheets of paper, magazines and rubbish from the complex machinery inside. No use. It couldn't be fixed and "Business" was full so I didn't have the option of moving to another seat. I was beginning to allow myself a "Why me?" moment. Sometimes you just enter a vortex for a while. There was only one thing to do. I pulled rank and swapped with tour manager Frenchie who, during the flight, managed to recline the thing anyway (maybe it IS me? Bad vortex!) so I didn't feel quite so bad. The "Business Class" experience is a whole other level to economy and we basically were spoiled rotten by the cabin crew. We ate a fine dinner and I then stretched out and went to sleep. Woke for breakfast and hot towels and landed an hour late in Madrid which made the connection for London pretty tight. We'd left Caracas an hour late - probably due to seat-maintenance - and had failed to make up the time. Hurried across Richard Rogers' amazing wavy-wooden-roofed airport to our London-bound flight which was already boarding. Soon we were back in Terminal 5 where I discovered I had lost my baggage tags. Normally I wouldn't have noticed but, of course, our bags never turned up on the carousel so, after an hour's wait, we headed to baggage services to report the loss. The reps there were really helpful and said not to worry the tight connection had probably scuppered us and the bags would come on the next flight and be delivered to the studio. Oh well. Much to my relief when we did eventually make it out into Arrivals a driver was waiting to take me home. Spent the journey chatting to the Pakistani driver who was the son of the chap who had picked me up at 3 am the other morning and was listening to FA Cup semi-final: Liverpool v Everton. Our producer, Mike Hunter, lives for Everton FC so I felt for him when Liverpool stole the game. Back home the sun was shining on the village green and I felt like I was back a Universe-away from the tin-roofed shanties of Caracas. Lucky, lucky, lucky.
- Progelitens etterlengtede hjertebarn Min indre prognerd danset en liten gledesdans da jeg fikk høre at Åkerfeldt og Wilson skulle samarbeide om et eget, flunkende nytt plateprosjekt. Det har vært snakk om dette i årevis, helt siden vennskapet mellom de to musikk-Midasene blomstret når de produserte Opeths Blackwater Park sammen i 2000. Forventningene blir ikke akkurat beskjedne når to musikere av dette kaliberet slår hodene sammen. Når jeg først satte på plata, slo det meg at jeg ikke klarte å høre hvor Wilson sluttet og Åkerfeldt begynte. Jeg hadde ikke helt sett det for meg på forhånd, men de har klart å amalgamere sine to distinkte lydpreg til noe helt spesielt. Wilsons kjølige og tørre analytiker-prog møtes av Åkerfeldts rundere, melankolske sound. Jeg hører både Porcupine Tree og No Man, men ikke uten å samtidig høre Opeths Heritage. Gutter, er det egentlig noe som har hindret dere i å gjøre dette tidligere? Dere utfyller hverandre som et kjærlig, gammelt ektepar. Det den ene mangler, bringer den andre til bords. Stemningen på første låt er deilig og lover svært godt, et melankolsk, mørkt, introvert lydbilde senker seg raskt og behagelig. Sounden er lettgjenkjennelig for oss som har hørt på Opeth og Porcupine Tree i mange år, og selv om skiva begynner rolig, begynner den også illevarslende. I løpet av første låt fikk jeg et inntrykk av stille før stormen, og jeg begynte å vente på at skiva skulle ta fullstendig av, med tunge innslag av basstromme og gitarsoloer. Ettersom det er en god porsjon ambient-partier på skiva ventet jeg på et stemningsbrudd á la bassinntoget fra“Abandoner” på Wilsons Insurgentes, eller et heftig gitar-wank-parti á la Heritage. Kanskje til og med noe like tungt og tøft som en Wilson-preget “Deliverance”. Dessverre. Plata når tilsynelatende aldri helt klimaks. Jeg ble smålig skuffet i første omgang, for jeg hadde virkelig ventet meg noe gladheavy. Noe som sparket litt fra seg. Men jeg antar at det er sånn det går når man har forventninger til to såpass eksentriske og uforutsigbare musikere som Wilson og Åkerfeldt. Et par gjennomlyttinger senere, og plata begynner å sette seg bedre. Plata har noen magiske vokalharmoniske partier, og hvis jeg ser bort fra to-tre instanser av tilsiktet dysharmoni (jeg har aldri vært noe glad i jazz), så er jeg blitt riktig så glad i den. Sånn er det gjerne med god musikk, den siger inn litt etter litt og fester seg på sjela. Den mer avslappede tonen de har valgt å uttrykke i denne omgangen virker unektelig mer sofistikert og voksen enn tidligere arbeid fra begge kanter. Wilson kan minne litt vel mye om en sint tenåring i mye av PTs produksjon, og den aggressjonen som Opeth uttrykker på de tidligere albumene virker til tider målløs og ukontrollert. Storm Corrosion gir et større inntrykk av å være en reflekterende, bakoverlent skive, og dette er absolutt positivt. Likevel blir jeg aldri helt kvitt følelsen av at skiva mangler noe. Sannsynligvis er dette delvis mine egne uinnfridde forventninger som snakker, men jeg vil si at Wilson og Åkerfeldt ikke nødvendigvis hadde trengt å kjøre en heavy stil for å få dette til å ta av. Skiva mangler rett og slett litt livsgnist. Den er en slapp fisk. Jeg ønsket meg mindre dysharmoni og mer energi. De hadde ikke nødvendigvis måttet tilfredstille min forkjærlighet for heftig og overdreven bruk av dobbel basstromme for å få denne skiva til å fungere. De kunne bare formidlet litt mer proggy joie de vivre. Konklusjonen er at skiva er bra. Den er veldig bra. Jeg håper på en oppfølger fra disse to gutta, for dette lover svært godt - jeg etterlyser bare ydmykt og tandert litt slagferdighet neste gang. Kunne du se for deg å like en illevarslende og fuzzy Wilson/Åkerfeldt-preget Sigur Ròs-aktig plate, så er dette skiva for deg. Dette er en skive man setter på når det regner, kanskje med en kopp kaffe og en lille noget i glasset. Enten nytes den alene, eller med en god bok eller avis til. Velbekomme! - Karoline Hagane
27.juli København – Amager Bio 28. juli Gøteborg – Trädgår’n 29.juli Stockholm – Debaser 31.juli Oslo – Rockefeller 1.august Bergen – Ricks
billettinfo: www.marillion.com/tour
Nytt studioalbum
Sounds That Can’t Be Made kommer snart - forhåndsbestill fra marillion.com