MARILLIONWEEKEND!
Kontakt: The Web Scandinavia c/o Terje Nygård Steinborgveien 7b N-0678 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Når dette skrives er den andre av årets MarillionWeekends nettopp unnagjort. De av oss som har vært tilstede i Port Zélande og/eller Lodz har opplevd et Marillion i toppform. En fredag hovedsakelig bestående av låter man sjelden hører live, og deretter en lørdag splittet mellom en solid bolk fra 30-årsjubilanten «Clutching At Straws» og «F.E.A.R.» i sin helhet. Til slutt en søndag med «marillion.com» fra start til slutt, og et andresett med utelukkende gullkorn. Joda, vi antar at ingen Web Scandinavia-medlemmer har angret på at de tok turen denne gangen heller. Er det UKweekenden i Leicester du har bestilt tur til, sier du? Gled deg! I neste utgave av fanzinen vår kommer det fyldige rapporter fra alle de tre weekend’ene som avholdes i Europa. Marillion flyter rett og slett på en liten medgangsbølge om dagen. F.E.A.R entret de offisielle salgslistene i England på en fjerdeplass (deres høyeste plassering siden «Clutching At Straws» i 1987). Alle billettene til bandets konsert i ærverdige Royal Albert Hall i London i oktober ble revet bort på få minutter. Konserten i Utrecht samme måned ble utsolgt samme dag som billettene ble lagt ut for salg. Om ikke det var nok, så Marillions første konserter i Japan siden 1994 nettopp blitt annonsert. Når PROG Magazine inviterte sine lesere til å stemme over progåret 2016, gjorde Marillion rent bord. Bandet vant både kategorien beste album og beste band. I tillegg havnet alle fem bandmedlemmene på første plass i hver sin kategori når hhv. beste vokalist, gitarist, bassist, keyboardist og trommis skulle kåres! Vi vet at mange fortsatt lurer på om det blir noen konserter i Skandinavia på «F.E.A.R.»-turneen. Det enkle svaret er rett g slett «Vi vet ikke», men det vi vet er at det jobbes med saken, og at dersom Marillions management og promotører klarer å sette en pakke som muliggjør konserter i alle de tre skandinaviske landene som både praktisk og økonomisk gir mening, så vil de ta turen opp til oss i nord i 2017. Vi krysser fingrene! Fortsatt god vår fra The Web Scandiavia. Vi ses plutselig igjen! Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård
Ghosts and Garden Parties
Steve Rothery Band Live i London og Cambridge The Ghosts of Pripyat ble utgitt i september 2014. Konserten i Oslo kort tid etter utgivelsen viste at The Steve Rothery Band i tillegg til hovedpersonen består av en overraskende underholdende gjeng dyktige musikere. Siden den høsten har jeg tatt frem albumet med jevne mellomrom, og det har vokst seg til en stor favoritt. Bandet har fortsatt å reise rundt i Europa, men har foreløpig ikke returnert til Oslo. Det irriterte meg litt at jeg ikke hadde rukket å bli ordentlig kjent med albumet før Oslokonserten, og dessuten hadde ikke bandets faste vokalist vært med til Oslo. Heldigvis dukket det opp en god mulighet til å lindre denne irritasjonen. Januar 2017 var en stille måned, prisene på Ryanair og Travelodge var gunstige og barnevakten var tilgjengelig, så da ble det langhelg i England med Verdens Beste Gitarist. Fredag den trettende(!) startet vi i London. Etter en liten taxi-tur der sjåføren insisterte på å ha alle vinduer åpne, hutret vi oss inn på Islington Assembly Hall. Det var første gang jeg var der, og selv om det var en flott gammel romslig venue, så ble jeg litt bekymret for lyden da supportbandet spilte. Bassen overdøvde til tider alt annet, og det var en slags skingrende romklang. Supportbandet på denne turneen var The Dave
Foster Band, som er ganske identisk med The Steve Rothery Band, hvis man tar bort Rothery og bytter vokalist. Gitarist "The Dave" Foster har gitt ut to album under eget navn, og noe av det synes jeg låter ganske bra. Men vokalist Dinet Poortman var dessverre en skuffelse live, og oppvarmingen fra Dave Foster Band ble totalt sett ingen god opplevelse. Heldigvis var lyden mye bedre da hovedsettet startet, med selveste Steve Rothery og rundt førti minutter med høydepunkter fra Ghosts of Pripyat. Nytelse hele veien. Noe av det jeg husker best fra denne kvelden er de enkle lyseffektene under låta White Pass, med "snøfnugg" rundt på vegger og tak i den gamle konserthallen. Vakkert. Etter en kort pause er det tid for den mektige desserten. Bandet kommer inn med vokalist Martin Jakubski for en time med gammal morro fra åttitallet. Martin hørte jeg første gang på MarillionWeekend i 2005 der han sang Fugazi med Marillion for et kokende ekstatisk publikum. Senere det året så vi Martin med tributebandet Forgotten Sons i Glasgow. Nå i april 2017 får vi endelig også sett Martin med tributebandet StillMarillion i Leicester. Skotske Martin har selvfølgelig den riktige dialekten på plass, og med en imponerende stemme og sangteknikk og sjarmerende scenepersonlighet gjør han de gamle klassikerne på en glimrende måte. Høydepunkter var vel så å si alt før ekstranummerne, men det var litt ekstra stas å høre Three Boats Down From The Candy. "...so drink the wine, confess your sin, just flotsam in a silent void..." Lørdagen startet med en liten togtur opp til Cambridge. Været var ganske surt, men vi tok en rusletur inn til markedsplassen i sentrum, og passerte blant annet The Corn Exchange, en legendarisk venue der Marillion
har spilt mange ganger. Men kveldens konsert var på The Junction, et relativt nytt lokale, omtrent like stort som gårsdagens, men med en mer intim klubb-stemning. Her hadde jeg vært én gang før, da Porcupine Tree spilte her i 2006, og lokasjonen er ganske perfekt, cirka ti minutter gange fra togstasjonen og 10 sekunder fra Travelodge. Vi slappet av på hotellet, droppet supportbandet, og gikk direkte til hovedretten. Savnet kanskje litt av magien fra London, men lyden var god og bandet spilte svært godt. Jeg må trekke fram keyboardist Riccardo Romano, som ellers spiller i det Italienske bandet Ranestrane. Han er en herlig opplevelse å høre og se på scenen, der han lever seg inn i musikken. Keyboard-delen av det å gjøre Marillion-låter har nok for mange tributeband vist seg å være noe av det vanskeligste å få til å låte bra, men Riccardo gjør flotte versjoner av Maestro Mark Kelly sine gamle kunster. Og nettopp Marillion-delen av Cambridge-konserten var om mulig enda bedre enn i London. Chelsea Monday, INCUBUS, White Russian, og så videre. De hadde virkelig satt sammen en solid godtepose, nam nam nam. Det er lørdag kveld, lokalet er stappfullt, det er siste konsert på turnéen, og etter Garden Party og Market Square Heroes avslutter de med Bob Seger -låta Hollywood Nights. Dinet Portman kommer tilbake på scenen, og det gjør faktisk også lydmannen, Phil Brown. Phil er godt kjent etter å ha jobbet med Marillion i en årrekke, og får kanskje mest applaus av alle for sin overraskende sang-innsats på denne joviale avslutningslåta. God stemning! Søndagen ble det buss for tog til Stansted, men det er en kort tur, og før vi visste ordet av det var vi hjemme i Oslo igjen, med hodet fullt av musikk. Ser gjerne Steve Rothery Band igjen flere ganger. Kanskje i Oslo?
Tekst: Karstein Helland. Foto: Andy Hibbs (http://www.andyhibbsphotography.co.uk/)
«Fuck Everyone And Run» fikk i all hovedsak en god mottagelse av både fans og av den delen av musikkpressen som er mest mottagelig for «vår» type musikk. Les et lite klippe anmeldelser på de neste sidene!
Sweden Rock Magazine #9/2016 9/10p Marillion har varit försiktigt politiska förut – inte minst i «Gaza» från «Sounds That Can’t Be Made» (2012) – men nu har de gjort vad som måste kallas ett politisk album. Texterna i de långa låtsviterna handlar om egoism, rädsla och hur pengar samlas hos ett fåtal. Skapligt vågat. Och uhört lyckat. For något i ämnesvalet har tydligen tänt bandet på alla cylindrar och fått dem att göra sin mest dramatiska och känsloladdada skiva hittils. Steve Hogarths röst vibrerar mer av sorg än av ilska, men det hörs att han inte er glad över den utveckling han ser omkring sig. Det passar bra, för inte heller musiken är ilsken eller upproisk. Den är snarare huvudsakligen lågmäld, men existerar i ett spänningsfält där man nästan väntar sig att den ska kantra över i ursinne. Den gör den aldrig. Men att lyssna igenom skivan är en ändå en känslomässig urladdning. Så nära har de aldrig krupit inpå oss forut. Och veta fasen om de har gjort en så bra platta förut heller. - Zendt
Scream Magazine # 211 4/6p Tittelen står for "Fuck Everyone And Run", men det betyr ikke at Marillion byr på nevneverdig aggresjon eller tempo. "F.E.A.R." er derimot mye neddempa i løpet av sine seks låter – som er delt opp i til sammen 17 spor på CD-en – og med "El Dorado" innledningsvis begynner det veldig stillferdig. Det bygger seg opp med trommer og resten av bandet med fin melodibruk i komposisjonens andre del, og det hele har et småsvevende uttrykk. Det blir også plass til fine gitarpartier fra Steve Rothery, samtidig som det lange musikkstykket krever tålmodighet fra lytteren. Også "Living In Fear" – en av tre låter som ikke er oppdelt i flere spor – åpner rolig, men her er det også noen mer rocka partier. Sånn sett skjer det hele tiden noe i musikken, og dette er ei god låt, som er noe mer umiddelbar enn mye av plata ellers. Trommis Ian Mosley kommer mer i fokus i deler av "The Leavers", men også her skal det varieres med blant annet helt neddempa partier med kun svak instrumentering bak Steve Hogarths stemme. I underdelen "The Jumble Of Days" slipper Rothery igjen til med et fint soloparti, og nok en gang snakker vi altså om en komposisjon som byr på fin allsidighet. I det helt nakne pianopartiet som innleder "White Paper" får Hogarth satt sterkt preg med sin følsomme stemmebruk, og mannen opprettholder standarden etter hvert som låta bygger seg opp. Dette er flott, men samtidig trenger dette materialet altså tid på å feste seg. Melodibruken er god også i "The New Kings", og som "F.E.A.R." ellers er det ingen tvil om at dette er Marillion. Instrumentalpartiene er mange og varierte, og gir dermed lytteren mye å jobbe med. De 68 minuttene med "F.E.A.R." avsluttes med den korte og neddempa "Tomorrow's New Country", og med det har Marillion levert ei skive for menigheten. - Jan Dahle
PROG Magazine #70 Picture this: the elegant arches of The Underglobe, set on the banks of the river Thames. An oak tree growing up from the ground, up and into, and seemingly out of, the roof. In the background, there’s the gentle hubbub of the 2016 Prog Awards, which is just thrumming into life when Prog pigeonholes a nonplussed Steve Rothery near the bar. Peter Hammill glances curiously over, Steve Hackett drifts past, a glass of red wine in hand. We’d waited patiently for four years, and now, Prog wants to know where FEAR features in the grand scale of all things Marillion. “It’s right up there for me,” says Rothery confidently, without skipping a beat. “As good as Sounds That Can’t Be Made, Afraid Of Sunlight, Marbles.” Which is a bold statement, especially when you consider it comes from a man who tends to err towards understatement. Stranger still to mull the matter over in a gilded venue that brings new meaning to the term ‘salubrious’, given that FEAR is all about things falling apart, watching the world crumble before our very eyes. We should have seen this coming. To paraphrase Spinal Tap, when you’ve loved and lost like Steve Hogarth, heartache is going to inform a lot of the work you do. That said, it was the turbulent and ragged Gaza that ushered Sounds That Can’t Be Made into life. Troubling and ugly, it was Marillion and their singer at full bore, before they broke some more hearts with songs such as the title track and the magnificent Invisible Ink. By his own admission, H is good at being bad at relationships, and he’s even better at detailing the minutiae of their breakdown and the messy aftermath. However, stepping back and looking at the bigger picture, one which is darkening with each day, has plucked the singer from his relative comfort zone of infidelity and lust and placed him in a world of foreboding, storm clouds pressing down on the horizon. There’s a Bill Hicks gag that ruminates on the apocalyptic nature of our world as seen through CNN’s spectrum, and then you glance out of the window and it’s completely still, sunlight bouncing off the windowpane. FEAR travels over similar ground: we’re the doomed and the dying, staring down into the abyss, but distilled down to the everyday, the corruptive nature of power and money, the migrant crisis, identity, the self. Hogarth’s no stranger to exposing his foibles and failings for the music he makes – try listening to some of the Radiation album without squirming. There are moments on that record when it feels like you’ve stumbled on an old diary filled with self-loathing. Some shame’s apparent here too: his shame at being an Englishman after the Iraq war, the way we as a people turn our heads at the plight of the Syrian refugees, the ever-expanding gap between rich and poor. FEAR is an album brimming with resentment, but unlike the shuddering Gaza, there’s a darker and intractable beauty here. The horrors are sublime – you’re cut, but you don’t even know you’re bleeding.
That, of course, is where the rest of Marillion step in. Providing the infinite layering of sounds, the dense flourishes of colour, the lilting and extraordinary musical passages that carry Hogarth’s blunt message. The magnificent and undulating White Paper is as good as anything the band have ever recorded. The furious (it really is) five-part El Dorado suite is a clever mesh of ire and understatement, soaring ever higher, borne on bloody-minded regret and dashed hopes. Similarly, the extended New Kings passage of songs takes the banking scandal as its starting point, but then considers ourselves, the fragility of existence, the burden of just being. The music is at turns as exacting and inventive as the ever-evolving subject matter. It’s quite the trick. Like children, it’s wrong to have favourites, but the astounding The Leavers (iv) The Jumble Of Days – the album hinges almost entirely on a number of interrelated suites – hangs in the air like an unresolved puzzle on the peripheries of your consciousness long after the album has done. Like the rest of FEAR, it’s a brief moment of light in a world where we’re all just scrabbling around in the dark. - Phil Wilding
Classic Rock #228 4/5p At times, FEAR (Fuck Everyone And Run) suggests that Marillion have taken all the most emotionally potent and fervently dynamic moments from this line-up’s 27 years and moulded them into some new, exponentially emboldened form. The wonderfully fluid way that epic opener El Dorado glides through its five fragments recalls the deft melodrama of 1994’s concept piece Brave, via the unsettling mutations of The Invisible Man (from Marbles, 2004): simultaneously stark and trippy, it’s simply spellbinding. But even beyond the refining and redefining of their known qualities, FEAR feels like an imperious stride forward, the spikiness of its lyrical undertow making a mockery of the notion that Marillion are just cheery old farts playing to the gallery. The incensed sprawl of The New Kings brings the band’s 18th album to a devastating close, as H rants, croons, whispers and howls about social injustice, the wickedness of unchecked power and the grand audacity of media manipulation. It’s both deeply moving and quietly thrilling: the sound of a veteran band completely engaged with their music, their world view and their reasons for giving a shit. An album of great depth, huge heart and dizzying finesse, this is also one of Marillion’s very best. - Dom Lawson
Nytt soloprosjekt fra Rothery?
// N E W S
I et nylig intervju med Prog Magazine forteller Rothery at han planlegger å spille inn et nytt soloalbum i 2018. I tillegg antyder han hemmelighetsfullt at «… this year I have another project I can’t talk about yet. It’s very exciting but I’ve got to make sure it’s going to work before I announce it».
Under årets Record Store Day 22. april utgis det en limitert vinylutgave av F.E.A.R på gullfarget vinyl. Dersom du ikke skulle få tak i denne utgaven i din lokale platebutikk, vil Racket Records få inn et lite opplag i etterkant av årets Record Store Day, som vil bli å få tak i via marillion.com.
Marillion vil i februar 2018 være med på progcruiset “Cruise To The Edge” for tredje gang. Cruiset foregår i det karibiske hav, og blant andre bekreftede navn finner vi bl.a. Saga og Anathema.
Leserne av Prog Magazine stemte nylig frem «The 100 Greatest Prog Anthems of all time». Marillion var det bandet med flest låter på lista, med totalt elleve. Marillions bidrag på lista var som flg.: 17. 25. 30. 35. 43. 48. 57. 64. 73. 90. 95.
This Strange Engine The Invisible Man Grendel Fugazi Neverland Ocean Cloud The Leavers Blind Curve Gaza Kayleigh Script For A Jester’s Tear
Verket som toppet listen var, kanskje ikke så uventet, Genesis’ «Supper’s Ready».
H NATURAL KØBENHAVN 24 .09.2016 Tekst : Karsten Mortensen / Foto: Lillian Boomsema
Kære alle venner Her er historien omkring da Mr. Steve Hogarth besøgte København for FØRSTE gang som solo NATURAL!!! Jeg er en mindre promotor som KUN laver koncerter med band/artister hvor jeg selv kan lide musikken. Dette har deriblandt bragt Fish og Steve Rothery samt RanestRane på deres første solo-tour til København blandt de band jeg repræsenterer. Min historie mht Steve Hogarth og hans koncert SAMT setliste (forklaring kommer senere) starter for omkring tre år siden samtidig med jeg er ved at planlægge Steve Rothery's første solo tour i Danmark. Man skal huske ikke at "conflicte" en tour for solo tour omkring Marillion så pudslespil var rigtigt svært dog fik jeg jo I samarbejde med Oslo ordnet at SR spillede hele TO koncerter i Danmark. Da Steve Hogarth sidste år skulle spille i Norge var det jo nærligende at han også kunne spille København men vores kalender og frie venues kunne bare ikke mødes. Som nogen måske ved har Hogarth jo svigerfamilie i Danmark og vi var egenligt klar til at have en Julekoncert i København
også 21/22. december sidste år! Det dårligste tidspunkt på året for en koncert MEN jeg vidste at ALLE ægte fans ville komme!!! Det glippede i sidste øjeblik så var sgu lidt skuffet. Vores kontakt fortsætter med at finde en dato hvor jeg kan finde et venue som er med på ide'en og en dato der passer H. I mellemtiden har jeg booket RanestRane til at spille i København 24. september 2016 hvor de pænt beder mig om det kan lade sig gøre at rykke koncerten til Marts 2017!!! Der står jeg så med et booket venue og vil ikke svigte "mine drenge" fra RanestRane (jeg er sikker på mange af jer kender dem og hvis ikke tjek dem du - De er fantastiske). Kontakter H og viser billeder af venue og BUM så var han også "in love". På dette tidspunkt vidste vi jo ikke at Marillions nye album ville blive udsat mht udgivelse til 23. September (det stod fra start maj derefter start september). H havde efterspurgt et venue cap 100-200 så jeg tog en lille chance da jeg bookede dette spillested med cap 250 (plus gæster ca 270). Tre uger FØR koncert kan vi melde UDSOLGT og jeg er en MEGET stolt promoter
som i samarbejde med lederen på spillested har lagt MANGE kræfter i at lave PR for koncerten (det skal siges at lederen af spillestedet ikke var helt sikker på mit "projekt" da jeg kom med ide'en for et år siden men sprang på da RanestRane udsatte deres koncert - dette er han glad for nu). Det næste som måske er langt spring er at som alle ved vil Marillion's nye album udkomme 23.september og jeg jo som promoter og ven af bandet prøver at lave PR for bandets nye album også. Med hjælp fra Marillion's tour manager lykkedes det mig med MEGET besvær at få albummet d. 16. september efter en god medarbejder i DHL hvor jeg skulle hente min pakke!!!! Samme dag havde jeg inviteret en privat vennekreds til en MARILLION-EVENT hvor vi skulle se/høre KUN Marillion musik og se video I mit sommerhus! Det blev en fantastik aften hvor jeg fik folk til at "HOLDE KÆFT" I hele 17 min da de alle skulle høre "New kings" (dette var en aftale at jeg IKKE måtte spille hele album til mine gæster selvom jeg havde albummet og dette respektere jeg når jeg er så heldig at have album før andre som promotor). Alt I mellem og GRUNDEN til jeg får albummet FØR tid via deres tour manager er at jeg har en "god" kontakt til den mest berømte Radiovært i DK. Alex Nyborg Madsen som er radiovært på NATIONAL radio og jeg har haft en god dialog med ham gennem mange år. Så søndag eftermiddag kører jeg op nord på 70km for at aflevere det nye Marillion album til Alex som ikke er hjemme (han er som den ENESTE i DK ret til at sende sit program fra hans privat adresse). Jeg skriver en hilsen sammen med det nye album og beder ham pænt om han kan finde tid til at spille et nummer i hans program torsdag eller fredag og samtidig fortælle om koncerten med H. som allerede er udsolgt!!!! Det bliver torsdag kl 13.00-14.00 hvor Alex sender og pludselig fortæller han LIVE at i morgen (23. september vil være juleaften for Marillion fans) og spiller derefter "The New Kings" da dette er det eneste pladeselskabet tillader dagen FØR deres album udkommer!!! Da nummeret er slut
fortæller Alex at han dagen efter har tænkt sig at spille et nummer MERE fra albummet!!!! Jeg rystede over HELE min krop fra start da jeg hørte han spillede «The New Kings». Jeg fik SMS fra folk som er tæt på mit arbejde og passion for Marillion og H. Dagen efter på udgivelses dagen spiller Alex et nummer fra "The Leavers" og ikke et øje er tørt!!! Marillion bliver spillet i dansk national radio for the first time on album date for 20 years (dette blev også fortalt af H under hans "3 minute boy" hvor han stoppede nummeret ) Anyway!!!! Så er det dagen hvor jeg skal hente H i llufthavnen og er vildt stresset.Jeg har tre timer inden hentet mine venner fra Finland som har taget turen til koncerten!! Jeg har booket en gammel god ven som "tilfældigvis" har den FEDESTE Amerikaner bil til at hente mig fra min have da jeg skal samle H samt familie og lydmand op i lufthavn! Pludselig kan jeg se at flyet er 20 min FØR tid!!!!!!! Hvad sker der???? Det sker jo ALDRIG at fly kommer før tid??? Anyway jeg når lige derud i tid inden jeg kan se de er ved at ringe til mig for at høre hvor jeg bliver af Vi kører mod Ishøj som er ca 15-20 min uden fra København og snakker om løst og fast. Da vi ankommer til Ishøj er manager af spillested der stadig og vi går i cafe'en som hører til og bliver tilbudt en øl som vi jo ikke kan sige nej til efter den vilde eftermiddag vi har haft. Inden vi får øllen har H udset at der står et klaver og springer STRAKS op og begynder at øve (han har dårlig samvittighed over han ikke har øvet nok og jeg har fået spillested til at sørge for der er et keyboard han kan øve på fredag aften på hans værelse på hotellet) H øver på det meget gamle klaver " Life on mars" og PLUDSELIG hører jeg ham øve på det her gamle klaver en DANSK klassiker (kik tilbage i min historie hvor jeg fortalte jeg ville komme tilbage til set listen). 18 juli tog jeg til Berlin for at høre Marillion og selvfølgelig snakkede jeg med dem og H. Jeg fortalte H. under vores samtale at jeg havde set klip på you-tube hvor han forgæves men SJOVT havde prøvet at spille
"Take on me-A-HA" i Norge og begyndte at snakke omkring lave en "surprise" i København. Jeg fortalte jeg havde en ide som ville go "crazy" hvis han spillede et nummer med dette danske band. Jeg var sikker på han ikke kendte dem og han udfordrede mig!!!! Jeg nævnte SAYBIA "The Second You Sleep". Han svarede bare tilbage «I know the band and my wife LOVE this band!!!!». So its morning 24th September. Dagen vi har gået og ventet på i 6 måneder! Jeg pakker min bil med ting og sager som skal med for at gøre det til en perfekt aften. Der er købt Speciel øl, Champagne samt Gin med rød sodavand( til Marillions tour manager som har fortalt mig han vil komme til koncerten). Der er et laaangt soundcheck da spillestedets in house lydmand har lidt problemer med selv at finde ud af hans anlæg. Ellers er der en meget afslappet stemning og alt går stille og roligt mod spisetid. Jeg har fundet to sponsorere som kommer til middag som er bestilt til kl.18.00. Fra dette øjeblik begynder min telefon at blive rødglødende med folk der
gerne vil snakke med mig og gæstelisten skal ordnes inden dørene åbner!! TOTALT udsolgt to uger før koncerten og vi har fået sat ekstra borde ind til mine egne gæster her i blandt min far samt mine to børn så tre generationer samlet under et tag!! Da dørene åbner kl 19.00 når jeg lige præcis op for at "tage imod" mine gæster. Der er så mange gamle kendte ansigter som man ikke har set i flere år og stemningen stiger i den sidste time op til koncerten. Det er som at have 300 gæster til en privatfest hvor alt bare skal lykkedes. Jeg har taget min "specielt designet" trøje på med skriften «KEEP CALM AND LET MORTENSEN HANDLE IT !!!». Jeg er blevet enig med H om at rykke start af koncerten til kl.20.15 da både han og jeg er nervøse og give de sidste folk tid til at finde deres pladser. Kl.20.15 kommer så det tidspunkt hvor jeg for første gang kan byde velkommen til H Natural på dansk grund. Et BRAGENDE jubel lyder da han træder ind på scenen og sætter sig stille og roligt og så BANG går han igang med COVER MY EYES. Folk er næsten helt i chok over den perfekte start og H lyser over det bifald der runger i
hele salen! Efter YOU'RE GONE og HARD AS LOVE byder H selv velkommen og forklarer i korte træk til folk som ikke har været til hans koncerter før hvordan konceptet er og man er velkommen til at stille spørgsmål mellem numrene som eksempelvis kunne være "Hvordan kan du i din alder stadig havde så sort hår?" Så mærker man at han er blevet afslappet!! Herefter følger FANTASTIC PLACE, WOODSTOCK (Joni Mitchell) og efter et langtrukkent spørgsmål fra en småfuld Hollænder omkring Beatles spiller H så INSTANT KARMA (John Lennon). Herefter følger THIS TRAIN IS MY LIFE og HERE COMES THE FLOOD (Peter Gabriel). Efter en lang intro med fortælling om H's fødeby spiller han WORKING TOWN (How We Live). POUR MY LOVE, HOUSE, CAGE og CIRCULAR RIDE er de næste fire numre hvorefter H begynder at spille denne aftens STORE surprise nummer efter et enkelt mislykkes start beder han folk klappe med i takt så han bedre kan finde rytmen. Et fuldstændigt VILDT publikum begynder igen at klappe til takterne af THE DAY AFTER TOMORROW (Saybia) - et af de mest kendte numre fra dansk musik historie!! Folk rejser sig op bagefter og værdsætter virkelig han har givet sig tid til at lære dette nummer kun for at gøre danske fans glade. MAYBE I'M AMAZED (Paul McCartney) og LIKE A ROLLING STONE (Bob Dylan)
afslutter koncerten. Det tager ikke folk lang tid at overtale H til at komme tilbage på scenen og første ekstranummer er FAMOUS BLUE RAINCOAT(Leonard Cohen). De sidste tre numre står i Marillion's tegn. SOUNDS THAT CAN'T BE MADE, AFRAID OF SUNLIGHTog THREE MINUTE BOY slutter aftenen af,dog stopper H's pludselig op midt i sangen og griner lidt for sig selv og begynder med et smil at fortælle denne sang minder ham om han er blevet fortalt at Marillion er for første gang i 20 år blevet spillet i DANSK NATIONAL RADIO (P4) på deres udgivelsesdato for F.E.A.R. og herefter afslutter han sangen og igen til STÅENDE klapsalver forlader han scenen og vi går for kort bemærkning backstage og takker hinanden for en god dag/aften samt skåler i en beck's som er hans yndlings øl Efter et lille kvarter blive vi enige om at komme ud blandt mennesker og H's er igen i sit es og venlig ved folk der vil tage billeder og have autografer. Backstage slutter vi aftenen af med et lille afterparty hvor vi er en 10-15 mand som evaluere koncerten og roser hele arrangementet og klokken ca 00.00 er vi 6 mand som slutter aftenen af ude på pakeringspladsen med en god rom og en god cigar inden vi finder vores værelser på hotellet og går trætte men glade i seng EN PERFEKT DAG OG AFTEN ER SLUT OG SKAL SELVFØLGELIG SKE IGEN!!!
Steve Hogarth er i disse dager plateaktuell med albumet «Colours Not Found In Nature», som er et samarbeidsprosjekt med det svenske musikerkollektivet Isildurs Bane. Mats Johanson fra Isildurs Bane svarte velvillig når vi ønsket å vite mer om prosjektet… Først, kan dere fortelle Web Scandinavias medlemmer litt om Isildurs Bane sin historie og hvem dere er? Isildurs Banes är et rockensemble i Sverige med en lång historia. Vi har försökt forma en kreativ musikmiljö där experiment och konstnärligt tänkande står i centrum. Detta har präglat vår verksamhet under mycket lång tid – egentligen från en annan tidsålder, till idag. Vår intention är att arbeta med ny musik som känns värdefull över tid. Isildurs Bane fyllde 40 år 2016. Vi har skrivit musik i massor av sammanhang – allt från rockmusik till samarbete med symfoniorkester. Isildurs Bane består av fem musiker från Halland (Halmstad, Varberg), två från Danmark (Köpenhamn) och två från Italien (Milano) och har spelat i femton länder, Europa, USA, Kanada samt Sydamerika. Vi har ett gett ut tretton
CD/LP på eget skivbolag . Isildurs Bane har kombinerad studio, kontor. Våra lokaler är ändamålsenliga, helt utifrån vår verksamhet. Att vara en fri obunden kraft har inneburit ett avgörande för vår konstnärliga utveckling och existens. Vi har ständigt försökt förnya oss genom att blanda rockmusik med konstmusik, samtida jazz, ljudkonst och abstrakt improvisationsmusik, men även i samarbete med andra konstformer, som exempelvis teatermusik. Isildurs Bane arbetar idag med fyra olika delar: 1) Isildurs Bane (bandet) – som fokuserer på å spille inn samt fremføre musikk, både i Sverige og internasjonalt. 2) IB Expo International – her samler Isildurs Bane krefter med andre musikere fra både inn- og utland
gjennom en intens uke, med både workshops, klinikker og konserter. 3) IB Expo Camp – et internasjonalt prosjekt hvor musikere møtes for å gjensidig bedre sine musikalske evner. 4) IB Expo Lab – et pedagogisk forum som arrangeres flere ganger årlig. Her tas det opp ulike temaer, som bl.a både teoretisk og praktisk musikkproduksjon. Vi har samarbetet med mängder av musiker och kompositörer genom åren, exempelvis: Mick Karn, Tony Levin, Adrian Belew, Pat Mastelotto, Trey Gunn USA, Jakko Jakszyk, Mattias “Ia” Eklundh, Bill Bruford, Terry Bozzio, Richard Barbieri, Marco Minnemann, David Rhodes og Steve Hogarth. Hvordan kom dere i kontakt med Steve H, og hvordan foregikk samarbeidet? Steve var inbjuden till IB Expo tillsammans med Richard Barbieri (Japan, Porcipine Tree) för några år sedan, som sedan ledde fram till att vi gjorde produktionen 2016. Finnes det noen planer om å gjøre noen konserter sammen med Steve H for å fremføre albumet live, eller var IB Expo i 2016 et engangstilfelle? Absolut, men det är helt beroende på hur plattan säljer och att det finns intresse från en publik. Dersom «Colours Not Found In Nature» blir en suksess, tror du at det er muligheter for at det blir flere prosjekter sammen med Steve H i fremtiden? Vi har inte pratat om det. Efter man arbetat med en produktion så behöver man kyla ner sig något för eftertanke.
Just nu är vi i slutfasen med en helt annan ny produktion ”Off the Radar” som är instrumental och som släpps i november. Så vi får se, men projektet var trevligt vilket även Steve verka tycka. Så……
Steve Hogarth forteller også entusiastisk om samarbeidet: “Disse låtene falt på plass i diverse hotellrom. Mats sendte meg musikk, og jeg brukte tiden jeg hadde mellom jeg stod opp om morgenen og ettermiddagens soundcheck til å komponere. Noe av materialet er laget mens vi var i USA høsten 2016, mens andre låter jobbet jeg med under den pføgende Europaturneen. Det faktum at Isildurs Bane er mer ett pseudo-klassisk ensemble enn et rockeband gjør prosjektet ennå mer spennende. Dette har gitt meg muligheten til å jobbe med helt andre instrumenter enn jeg gjør i det daglige. Dersom jeg får sjansen til å gjøre det en gang til, ville jeg takket ja umiddelbart”.
// A R K I V E T // Dagbladet la nylig ut digitaliserte, søkbare versjoner av alle sine utgivelser for alle Dagbladet+-abbonenenter. Pü 80- og 90-tallet dekket avisen Marillion rett som det var. At de stadig vekk brukte Genesis som referanse var kanskje ikke veldig originalt, og noen av albumanmeldelsene er man vel heller ikke veldig enig med. Likevel: morsom lesing! 24. juni 1985:
4. oktober 1989:
20. juli 1983:
19. juni 1991:
26.september 1988:
7. desember 1988:
19. januar 1994:
16. februar 1994: