GO! Etter intensiv aktivitet på på konsert- og studiofronten i 2012 og første del av 2013, avrundet med tre suksessfulle MarillionWeekends i vår, har bandet «vårt» innvilget seg noen velfortjente måneder pause. Vel, pause er kanskje å ta hardt i. Alle fem har vel i større eller mindre grad vært involvert i andre prosjekter i sommer og tidlig høst. Pete Trewavas har bl.a. rukket å spille inn nye album med både Transatlantic og Edison’s Children. Dette er to utgivelser vi ser frem til, og førstnevnte prosjekt er også bekreftet til neste sommers Sweden Rock Festival.
Kontakt: Postboks 5151 Majorstua, N-0302 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com
Marillion avrunder turnévirksomheten for «Sounds That Can’t Be Made» med en håndfull konserter i England og Europa i november. Det er varslet at flere titalls WebScanmedlemmer kommer til å være tilstede på konsertene bandet gjør på hjemmebane, i Aylesbury Waterside Theatre, lørdag 9. november. Denne konserten er nå for øvrig helt utsolgt, så vi håper at du ikke har ventet for lenge med å skaffe deg billett. Kan vi håpe på «Weekendstemning» denne kvelden?
Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Bladet «PROG» avholdt tidenes andre «Prog Awards» i London i begynnelsen av september, og gledelig nok stakk Marillion av med seieren i kategorien «Band of the Year», i konkurranse med band som bl.a Rush. Vi gratulerer! The Web Scandinavia arrangerer «premierevisning» på den kommende «Brave Live 2013»-filmen, innspilt i Port Zélande under årets Marillion Weekend. Se siste side for mer info, samt www.web-scandinavia.com/kino.htm. PS! Selv om dere ikke lenger mottar noen trykksaker i posten fra oss, vil vi også i år sende alle medlemmer en eksklusiv dvd i desember, så det er overhodet ingen grunn til å ikke betale medlemskontingenten i The Web Scandinavia. Ha en fin høst!
Med hilsen Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård
marillionweekend2013
Port Zélande, Netherlands, 8.-10. Mars 2013 Three Swedes, An Irishman and two Englishmen shared chalet 264. Some of us had met before, some of us hadn’t. Friday was a rush, queue for merch, get the chalet keys at 3, do the shopping quick, get unpacked, get in the queue. Doors open at 6, only a 400 meter walk, meeting many familiar faces along the way as the family arrives. The Marillion family that is, friends we choose to call family. Some are British, some Norwegian or Dutch or Brazilian or Turkish or American or Australian or one of many other nations attending this 3 days of music and fun. Friday’s gig started with a first for us, we were up front, on the barrier. Not bad since we only started queuing 30 minutes before the doors opened. Some had been in that queue for many hours. First act on stage was DeeExpus, I was perhaps a little overly excited as I’d longed to see them for a long time. Their set was perfect; they played Greed and the superb track Memo. I played air guitar over the barrier during the Memo solo like a hyperactive child. Thirty minutes later, the main event, Marillion playing the whole of the Radiation album. H’s voice on “Now She’ll never know” so gentle and fragile, his scream at the end of
Cathedral Wall filled with power and emotion. The different ending to “3 Minute Boy” with Rother’s solo all went to make a superb performance. Then came a little white lie from H at the beginning of the second set “It’ll be a short set tonight”, it was anything but short… it was spectacular. Some of us have been fans for a long time, myself in my 30th year. Some of us like hearing the old stuff as well as the new, Some of us think H performs the older songs really well and in some way has made them his own. The early songs are rarely played, kept as special treats… We were to be treated. First little surprise was “Genie” a track rarely played live, a track I believe is underrated. Second surprise was Slainte Mhath, a great track which h performs wonderfully. Half way through the track H raises his glass and proposes a toast “To Fish”… This moment sent shivers down my spine, my housemates looked at each other in shock and the crowd applauded for what seemed like an eternity. “Lavender” and “Heart of Lothian” followed to the joy of the crowd. “Would they play Script?”… a question that had been asked many times on Facebook over the last 12 months. A few moments later, that familiar keyboard sound heralded the answer to that question…. “So here I am once more”. Three thousand people singing with one voice, can we raise the roof off this tent? Back to the chalet, need food, not eaten since lunch. Pasta anyone? Passing the beers around, “what did you think of that guys?” catching up on old friendships, making new ones.
Saturday A meet and great, friends from all over I hadn’t seen in 2 years. “Your hair’s pink”, the things you do for charity eh? Shaking my collection tin, collecting Euros, dollars or whatever you have. “I’m running the fun run tomorrow, will the hair colour run down my face when I sweat?” Quiz time, have we studied enough? Do we know our subject? The “Sellafield Six” are ready. Was it 10 or 11 rounds? 110 questions? Boy these are tough, will we beat last years 21st place? The results are in, joint 8th… If only we’d not chanced “Q” to “Kerrang” at the last minute, could have been 7th! Another beer? Why not? I’m on holiday! Feed me! Who’s turn to cook? Hurry, Brave tonight – need to queue. Tonight’s going to be special, in more ways than one. Longing to see and hear Brave live. The stage had been extended into the crowd adding to the mystique. Brave was performed with complete perfection. Once again H’s passion just oozed though each and every track. Time for “the Great Escape” not just the music, but a cue for a prepared secret that 42 people had kept. My wife and James disappear only to reappear on stage with 40 others, each waving the flag of their nations while the band play “Made Again” A fabulous ending to the first set. The last 3 tracks of the evening “Out Of this World”, “Season’s End” and “The Space” leave the hairs standing up on the back of my neck. More beer and chat at the Pink Party before hitting the sack.
Sunday Fun Run at 10am, Photo with Mark, that’s a good start. Plenty of runners, does anybody know where we are going? Left or Right? That’s a dead end, that’s another dead end. One group of runners ends up splitting into at least four. All finished at different times and completed different distances., but was nevertheless fun! Fry up? Nice one James, soon time for Quiz final and Swap the band. Marillion lost the quiz, victory to the parrots. Photo with the band or wedding proposal? Trick your girlfriend on the stage, not photo with the band, but will you marry me? Well done Brian, congrats to you both! Marco on the electric violin? Can you play an electric violin to “You’re Gone?”. Yes, you can and with fantastic results. Burger and chips? In a rush again! Last night, last gig. “Sounds That Can’t Be Made” played out of order and mixed with other tracks. That moment when the lights all hits H’s back as he ducks for cover during “Gaza”. A great setlist and a great final evening. Explosions of gold strips into the air and “Garden Party” the final song…. Is it really all over? Sitting around the duckpond with our housemates, trying to soak in the events of the weekend. It’s coming to an end, the goodbyes have already begun. Another beer might help ease the pain of separation. Back to reality tomorrow, back to our different corners of the globe… See you in 2015. A Marillion weekend, it’s hectic, action packed and wonderful. It leaves you happy and tired through lack of sleep and achy feet. It touches your heart and soul and charges your emotional batteries. “It’s a moment outside of real life” Tekst: Darren Lovvat Foto h: Trond N. Kirkeluten
MISPLACED ROTHERHOOD - slik en langhåret rockejournalist opplevde det MARILLIONs norske fanklubb, The Web Scandinavia, kan feire 15 år i tjeneste for de britiske progerne, og samtidig kan tributebandet Misplaced Neighbourhood markere sitt tiårsjubileum. Dette er mer enn grunn god nok for en samling på Gamla i Oslo, og når MARILLIONs Steve Rothery i tillegg tar turen for å stille ut bilder, jamme med tributeorkesteret, og gjøre en gitarklinikk, ja da har Oslo fått sin lille MARILLION-weekend. Rothery er naturlig nok hovedattraksjonen de to dagene MARILLION-fansen invaderer Gamla, og han tar tatt med seg et trettitalls bilder han stiller ut, og selger i A3og A4-format. Dette er selvfølgelig bare et beskjedent utvalg av mannens gigantiske fotokolleksjon, som er basert på bilder tatt i MARILLION-sammenheng de siste 30 åra, og krydra med et og annet naturfoto. Mer blir å se i mannens kommende bok. - Ja, og planene om boka stammer fra perioden rundt reutgivelsene på EMI. Det er med andre ord en lang og treg prosess for meg å få satt sammen boka, men jeg håper å ha en versjon av den klar i løpet av året. Noe av problemet er at det er titusenvis av bilder, så det er vanskelig å skulle gi ut bare ei bok. Sånn sett burde jeg kanskje gi ut ei bok for hver periode de siste 30 åra. Jeg har mange flotte bilder fra tiden rundt "Brave", det er bilder av hevinga av Bluebird (sjekk MARILLIONs "Out Of This World"), så det er mye forskjellig, forteller Rothery på bakrommet lørdag ettermiddag.
spesielt mange flotte bilder fra Fishperioden. Det som ser ut til å være utstillingas eldste foto er av MARILLION, minus Rothery, på en jernbanestasjon. - Ja, det er nok 1983, og du har rett i at det er det eldste som er her, men jeg har eldre bilder enn det. Jeg har bilder helt tilbake til bandets første besetning. Fotografering har alltid vært en stor interesse, og jeg hadde et ganske primitivt kamera i gamle dager, men jeg likte å ta bilder. Jeg har nok et instinktivt øye for motiver, men dette har også blitt bedre med åra. Kanskje rundt 1984 begynte jeg å skjønne mer av hva jeg drev med som fotograf. Akkurat som med musikk er det uansett sånn at du etter hvert finner stilen din, og utvikler deg derifra.
Steve kan også fortelle at fotografering nok hadde blitt yrkesvalget om musikken ikke hadde blitt en levevei, og følgelig er kameraet som oftest med når mannen er ute på tur. - Dette nådde nok sin topp etter at Steve Hogarth ble med i bandet, og da kanskje rundt "Holidays In Eden"-turnéen, da jeg hadde et svært kamera som så ut som en bazooka. Det å bære dette rundt i en bag hele tiden ga meg ryggproblemer, og selv i dag har jeg stort sett alltid med meg en bag med laptopen min, et Canon-kamera, og tre linser, så det er ikke en lett oppakning. Jeg vet uansett at vi ikke alltid kommer til å holde på med bandet, så det å ha dette vinduet inn i historien synes jeg er viktig, og da ikke minst for fremtidige fans av bandet. Hvert bilde har sin historie, som for eksempel bildet du har sett av Fish ved buddhisttempelet i Den lille utstillinga vi kan bivåne i Kyoto, med de japanske skolebarna i Oslo byr utvilsomt på mye bakgrunnen. interessant for fansen, og det er
Når tiden er inne for å publisere bildene i bokform blir det også plass til naturbilder, fotografier fra sideprosjektet The Wishing Tree, og det litt mer kunstneriske gjennom infrarøde bilder. Det som kommer til å mangle blir da kanskje bilder av Steve selv når MARILLION-historien presenteres visuelt. - Det er noen bilder av meg, noen selvportretter, men det er dessverre ulempen ved å være bandets fotograf. Når det er sagt skal det påpekes at det er mye bilder i arkivet som er tatt av vår tidligere turnémanager, Paul Lewis, og Fish tok mange bilder, så kanskje jeg henter inn et par bilder fra andre. Det er uansett ikke poenget, for dette er mer snakk om min visuelle dagbok. Hele fredag kveld og lørdag ettermiddag tilbringer Rothery ved sin lille utstilling i hjørnet på Gamla, der han selv står for salget, bruker tiden til å snakke med fansen, signerer alt de fremmøtte måtte ønske å få et navnetrekk på, og i det hele tatt er sosial og omgjengelig. Innimellom må han likevel slite seg løs for å delta i aktivitetene på scena. Først ut på fredag er britiske Also Eden, som blant andre består av Misplaced Neighbourhood-vokalist Rich Harding. Bandet spiller seg gjennom et knippe låter, der man tidvis aner en viss MARILLIONinspirasjon i blant andre "Think Of The Children". Den mer rocka og proga "Red River" gjør seg godt senere i settet, men høydepunktet kommer nok for de fleste i form av den avsluttende coveren av Pink Floyds "Comfortably Numb", med Rothery på sologitar. At Steve er inspirert av David Gilmour har jo
alltid vært relativt opplagt, så å høre ham gjøre denne klassikeren føles litt naturlig. - Det var moro å spille "Comfortably Numb", og det er ei låt jeg gjør nå og da når jeg kommer sammen med forskjellige musikere. Det er en fantastisk sang – en av de beste som noen gang er skrevet – og det er fantastiske gitarpartier, så jeg prøver å ha det moro med den. Soloen har blitt kåra til tidenes solo i noen avstemninger, og det er litt interessant når du tenker på alle de utrolige tekniske gitaristene som er der ute, for her handler det jo om følelse, melodiføring og frasering. Gilmour er også utvilsomt en som har inspirert meg, men jeg liker ikke alt han har gjort, og da spesielt ikke de senere år. For meg er det perioden fra "Meddle" til "The Wall", der han virkelig er utrolig, som gjelder. Det er liten tvil om at det de fremmøtte ser mest frem til denne fredagskvelden er Misplaced Neighbourhoods konsert, der Steve Rothery skal utfolde seg på noen låter han normalt ikke spiller med dagens MARILLION. Kvintetten åpner showet med "Slainte Mhath", og følger opp med "Script For A Jester's Tear" og "He Knows You Know", før det blir en smakebit av HogarthMARILLION i form av "Runaway". Det er med det også avgjort at det er
liten tvil om at briten på vokal gjør seg best på Fish-materialet, og det blir det mer av når Rothery inntar scena. "Cinderella Search" og "Incubus" er først ut i denne sekvensen, før vi får høydepunktet "Chelsea Monday", som det har gått omkring en mannsalder siden Rothery sist fremførte fra ei scene. - Det er i år 30 år siden "Script For A Jester's Tear", så dette er en liten feiring av bandets historie. Det handler ikke bare om hvor vi er som band i dag, for jeg er stolt av alt vi har gjort og oppnådd i løpet av karriera. Dette er en måte for meg å vise det for fansen. Jeg tror siste gang jeg spilte "Chelsea Monday" var på The Garden Party på Milton Keynes i 1986. Det er lenge siden, så det betyr at jeg virkelig måtte gjøre leksa mi. Det var mye arbeid å komme seg inn i låta igjen, slik at jeg kan spille den uten å få panikk. Jeg tar ikke lett på slikt, og jeg hadde ikke vært her om jeg ikke tok det seriøst. Rothery-delen av settet fortsetter med "Fugazi" og "Sugar Mice" – som mannen faktisk spilte med Misplaced Neighbourhood på samme scene tilbake i 2009 – og deretter bærer det tilbake til bordet ved fotoutstillinga. Der sitter Steve og hører bandet på scena fremføre hans musikk, som "Kayleigh", "The Uninvited Guest" og "Forgotten Sons". Hvordan er det så for Rothery å høre andre band fremføre hans egen musikk? - Det er interessant, for det gir deg et annet perspektiv på musikken når du hører den som en publikummer. Disse gutta gjør også en veldig god jobb, så det var ingen tilfeller av at jeg tok meg selv i å grøsse over det jeg hørte. Det skjer i blant, som for eksempel
med det bandet jeg spilte med i Tyskland. De var gode musikere, men gitaristen følte litt for stor trang til å vise hvor "flashy" han var. På den måten missa han poenget med låtene, for det handler om arrangement, og hva som fungerer i sammenheng med alt det andre i låta. De gutta jeg spilte med her i Oslo forstår hva som er sjelen i låtene, samtidig som de er gode musikere. Kvelden avsluttes med "Garden Party" og "Market Square Heroes", med Rothery tilbake på scena, men det er mer i vente i morgen. Det er lørdag, og ting begynner allerede med rundt 13:00. I påvente av mer seriøse hendelser er pauseunderholdninga – akkurat som kvelden i forveien – MARILLION på storskjermen, men det er Steve Rotherys gitarklinikk fansen venter på nå. Mannen gjør dette i en form som kombinerer historiefortelling med litt detaljer for gitaristene i salen, og på denne måten blir ikke dette for tørt for de som ikke er musikere. Vi får høre Steve fortelle om tidlige inspirasjonskilder fra George Harrison og filmmusikk, til Pink Floyd og Genesis, hvilket naturlig nok innebærer David Gilmour
blant tingene jeg prøver å få frem på klinikkene.
og Steve Hackett. Videre er Rothery innom deler av MARILLION-historien, som hvordan han selv ble en del av bandet, og underveis i denne sekvensen demonstrerer han partier av låter fra bandets rikholdige katalog. - Det er godt å høre at du, som ikke spiller selv, finner det underholdende. Jeg ser ikke på meg selv som en teknisk gitarist, og det handler for meg dermed mer om følelser, og hva som er riktig for hver enkelt låt. Sånn kan du si at jeg er en antishredder. Det jeg prøver å få frem under klinikkene er min musikkfilosofi, og hva som er gitaristens rolle i bandet. Dermed handler det ikke om ditt ego eller dine ferdigheter, men om det å kreere noe magisk musikerne imellom. Samtidig prøver jeg også å fortelle min historie, og hva jeg har lånt elementer fra, for alt dette har styrt meg i den retningen jeg har tatt. Jeg er nok også annerledes enn mange andre prog-gitarister, for selv om jeg var en stor Genesis- og Pink Floydfan, satte jeg meg ikke ned for å lære alt de gjorde som ei papegøye. Derimot plukka jeg med meg atmosfærene de skapte, og småelementer her og der, men jeg var ikke interessert i å være en kloning. Det er viktig for unge gitarister ikke å falle i fella og bli en kopi, og det er
Mot slutten av klinikken er det tid for å la publikum delta, og Rothery besvarer villig vekk nysgjerrige fans spørsmål. Også denne seansen fungerer godt, men her vet hovedpersonen naturligvis aldri helt hva som kommer til å skje. - Det er greit, for det er alltid en måte å takle ting på, humrer Steve. Jeg synes det er viktig å involvere publikum, og det er viktig at de føler seg involvert. På denne måten får man kanskje en liten innsikt i seg selv også, for folk stiller spørsmål man kanskje ikke har tenkt over før. Med Steve tilbake til fotografiene setter Misplaced Neighbourhood i gang med et litt løssluppent taffelsett som passer fint en lørdag ettermiddag. Det gjøres litt flere Hogarth-låter enn vanlig for gutta, og det mer akustiske uttrykket gjør også dette annerledes. "No One Can" og "Forgotten Sons" er blant låtene som setter et punktum for denne svært så vellykka miniweekenden. Tekst: Jan Dahle, Scream Magazine Foto: Jan Dahle og Jack Roger Olsen Teksten er opprinnelig publisert i Scream #173.
MISPLACED ROTHERHOOD - through the eyes of a british vocalist I guess the story of this very special weekend starts with Steve Rothery, Mr. So&So and I playing some Marillion tunes together at The Peel in Kingston-Upon-Thames in early 2012. Maybe it starts with Steve suggesting that I come and sing them a year before that, whilst I was still in a wheelchair, recovering from my motorcycle accident. Perhaps it starts with the two Web Scandinavia shows that Misplaced Neighbourhood played at John Dee in 2008/9, with Marillion upstairs and Rothers in the audience. Of course, Steve had already come along after the first Less Is More show and played Sugar Mice with us. Or is it with Gordie Fleming putting his hand on my shoulder as I left the 2005 convention hall and calling me back across to speak to Ludo and Orjan about depping for Petter? Directly it began with an interview that Ludo (Geir Amundsen - sorry, we very rarely call him anything other than Ludo!) did with Rothers for Norway Rock magazine. Shortly afterwards, Steve got back in touch to ask if we'd be interested in having him come and play some older Marillion tracks with us in December 2012, in conjunction with him displaying and selling some Postcards From The Road photos, giving a guitar clinic and so on. We tried to organise it for the December but various scheduling issues arose with people and venues, so we settled upon Friday, January 11th at Gamla - our spiritual home - with the guitar clinic and an acoustic performance the following day. Always with an eye on the main chance, I asked Terje Embla if we could work out a way to bring my main, original material band, Also Eden over as well and it looked like that might well work if we could keep the costs as low as possible (yeah, right, keep costs down in Norway, I know!). The stage was set... Behind the scenes, I met up briefly with Steve after Marillion's Wolverhampton show and I know that Orjan (aka Visitor) spent a lot of time discussing things in great detail with him via e-mail. He'd played a few tracks in a similar arrangement with the German tribute, Seasons End in December and Vissi and Steve were planning how they could best utilise two guitarists on stage. Also Eden, meanwhile, were in the throes of line-up changes and neither our outgoing bassist nor keyboard player were interested in joining in with the fun, however much I told them about the incredible time that I've had, over the best part of a decade, during my trips over to Norway and how brilliant the audience has always been. Their loss! It did give us a bit of a dilemma though, so we went through our setlist and came up with an hour of material that would be as simple as possible for a keyboard player to learn and then enlisted the incredibly brave Jani to deputise for us. The bassist? We auditioned him in the first week of 2013! I might possibly also have suggested to Mr Rothery a certain cover that we might play together and somehow managed not to tell anyone other than the band and Terje... We're called Misplaced Neighbourhood for a very good reason: it took about as long, the Wednesday before the gig, for Sarah and I to leave Wales, cross England to Gatwick, fly to Gardermoen and take the bus in to Ludo's place near Oslo's Munch Museum as it did for the rest of the band to drive from Stavanger and Trondheim the next day. We'd decided that the confines of our usual rehearsal spot in the Oslo Jewish Museum were probably a bit cramped for a session with “god�, so had hired a
rather more salubrious location, still within walking distance of Ludo's – and of the hotel into which the other members of Also Eden were booked. Of course they hadn't actually arrived yet, and neither had Steve, so in the meantime we got on with running through a few numbers. Rothers was first on the scene. I'd been stood right in front of his amp at The Peel a year before and didn't make that mistake again, particularly as he was now using his more typical setup of one cab for clean and one for crunchy! The tracks went well and it was at Steve's suggestion that we added the obligatory “Confuse-A-Crowd”, tacking Grendel's Return (which we'd never before played) on to the end of Fugazi. He also fancied a go at Garden Party which, as one of the planned encores, would also be an ideal addition to the five tracks that we'd previously agreed. As a musician, I have to say that I took as much pleasure from being in a rehearsal room with Rothers for a couple of hours, running through songs that he cowrote, as I have from standing on stage with him singing them to an audience. Does that sound strange, particularly to those who don't have the same experience of the creative process? No matter, time was ticking on, the rest of Also Eden had safely arrived (albeit with some baggage surcharges!) and we had less than an hour left to rehearse an hour's worth of material... Eek! Compared with some previous trips where multiple gigs have made the schedule a tad hectic, this one was relatively relaxed from a Misplaced point of view. Of course, aside from Sarah, who is now getting quite used to Oslo, I had three musicians along for the ride this time, none of whom had ever been in Norway before. Whilst I can walk around quite happily without a map – indeed the other “Neighbours” say I know my way around Oslo better than they do – guitarist Si Rogers, drummer Lee Nicholas and new bassist Graham Lane were in need of assistance, the latter not least with his rather heavy bass case (which I'd advised him he wouldn't need!). They had a triple
room in the hotel and two of them were regretting this, due to the other (Lee) having a bit of a loud snore. They'd also already discovered the shocking price of beer and nicknamed Graham, “Grandma”, as he's a bit of a ditherer... Bearing in mind our very special guest, we were also playing quite early for Norway, so soundcheck was planned for late afternoon. Octo (Jan Egil Overkil) was really pleased to be back behind his own kit, also having his headset mic with him for backing vocals, but unfortunately there were problems with the first two Roland JC120s that had been sourced for Steve – the speaker cones are often shot as they're routinely used by keyboard players with their nasty, square waves – but the third one was just the right side of usable, Rothers and I sharing a knowing glance at someone else's description of it as “fine”. It was lovely to see Emil, the Gamla sound engineer again and when it finally came time to soundcheck with Also Eden everything was already well set up. I asked Rothers whether I should bother playing acoustic on the surprise cover that we'd just rehearsed with him and he said he thought it added to it; as a “vocalist who plays a bit of guitar”, I was quite chuffed with that... I feel so at home in Oslo, I was about to write that we had a pre-gig meal with my parents – but that was back in April 2012 for the “Return Of Rich” gig! Nope, this time we greeted the steady stream of friends old and new filling up Gamla; we'd obviously done a good job of convincing people to arrive early for the support band and so Also Eden feat. Jan Magne Bjelland took to the stage. It was somewhat nervewracking for Si, Lee and I to play to such a large audience with two new members but it went really well, with no major faux pas and in the blink of an eye it was already time to invite our special guest up for his first visit to the stage. I will never forget the sight of a couple of hundred people all simultaneously shifting their stance and gazing stage right to where Steve now stood. Now, I might have been involved in technically better versions of Comfortably Numb – which Mr. So&So and I had intended doing with Rothers at The Peel the previous year but hadn't had time, due to a snowstorm – but, as we'd rehearsed, Si took the first solo and, as Steve began the second, looking out into the audience was akin to the famous, “Web Scandinavia, it's masturbation time” moment from my debut Gamla gig, when we gave Blind Curve its first Misplaced outing. And, for the whole of that solo (Si and he were going to share it but once he started Si had no intention of taking over, citing it as his all-time favourite musical experience), I stood on the opposite side of the stage, strumming along, in heaven...
Can't dwell on that though, there's a gig to do! A quick change, a few chats, a snatched hello to Sarah selling CDs and it was time to do it all again, as the strains of La Gazza Ladra rang out. This is going to be a really interesting setlist. As discussed months before, we've planned for Rothers to play all of the originally arranged tracks in the middle of the set, to allow the audience to get fully in to the swing of things, as they dutifully do with Slainte, Script and He Knows (“With the dead, with the dead!”). A slight change of pace for Runaway, in my Marillion top five and a track that I love singing, partly because it's one of the most difficult; h can be a very technical singer. Relaxing into the surprisingly complex early verses has a new dimension added, with one of the originators standing at the side of the stage waiting to join in. As I sing, I recall Orjan's reaction when we stood in the wings before the encores at John Dee in June 2008, as Terje came to tell us that Steve had been out front singing along to pretty much the entire show... So here we are, the main event, rapturous applause that Rothers acknowledges as he takes his place, stage right and we, appropriately enough, enter drunken romantic territory. It's great to stand there at the front, projecting the end section vocals of Cinderella Search as the main man solos. Even better that it's followed with another of my Marillion top ten, Incubus and, for the first time ever that I know about, two guitars playing the solo in harmony. The drum riser at Gamla is perfect perching height for a vocalist who loves to sit and listen to the rest of the band do its thing – I just have to remember to get back up to sing! For those of you who remember the pre-“Mr Blinky” days when every Marillion live track used to speed up twenty beats per minute, I can assure you it wasn't down to Mr Rothery. He's even more stubborn than I am and will drag a song back to the right tempo by the scruff of its neck if it threatens to run away, which the start of Chelsea Monday is apt to do – I had commented in the rehearsal room that “It is pretty much impossible to start this track too slow”. The most anxious moment of the night arrives a little later as we come frighteningly close to screwing up the ending of the track but just about recover it. This band may only meet once or twice a year but we still manage to be a band, crucial at moments like that; the musos amongst you will understand what I mean. A hugely enjoyable version of Fugazi is followed by the unexpected - for the audience, at least - Grendel's Return and the more usual crowd-led Sugar Mice, before Steve departs to shake some hands, have a well-deserved beer and sell some prints. We seemed to have a little bit of a mid-show dip after he left the stage – naturally enough, I guess. Not that there was anything particularly wrong with Jigsaw or Blind Curve, just a slight loss of focus. Personally I'm in the habit of giving myself a little mental nudge after an hour of a show anyway, as I find otherwise that I tend to operate at about ninety per cent for a fifteen, twenty minute period before latching fully back in to things. I was really pleased to get the chance to do After Me again and Uninvited Guest, even if I could sing Kayleigh, sandwiched between, in my sleep. Then came a belter of a closing version of Forgotten Sons and we temporarily retired to tumultuous applause. I got to sit out the first track of the encore, as we'd invited original Misplaced vocalist, Eva “Loyloy” Dalsgaard (appropriately enough now misplaced enough to live in another country) to sing Hooks In You. A couple of months later I recalled this moment, as I stood playing rhythm behind Huw Lloyd-Jones, the original Also Eden vocalist, guesting on Skimming Stones. I don't know how many people expected Rothers to come back at that point but he duly did and we rounded off the show with Garden Party (including more excellent twin guitar work) and Market Square Heroes,
the latter of which I'm not actually sure we'd rehearsed. We took our bows and climbed down from the stage to go and chat to those for whom we'd been cheerleaders for the last couple of hours. Do we really need a playback of the show? Funnily enough, Ludo and I often do listen to Gamla show recordings, in particular, when we finally get back to his, as Emil usually produces soundboard CDs for us. They can sound quite strange sometimes, when there's no atmosphere mics, as the vocal melodies disappear whenever I let the audience out front sing; I've noticed that I've developed a tendency to not now completely drop out at those points to compensate. This one's pretty good – I really should get around to a little light remastering of it. With YouTube videos tending to go up within the hour these days, there's less incentive, but it's fun to pick out the gems that others have missed, because they're not necessarily the better loved numbers – or don't feature actual members of Marillion! We wake relatively early on the Saturday for a spot of breakfast and a wander back down to Gamla for Steve's guitar clinic, most of which I spent slowly but silently warming my voice up with black coffee. Afterwards we take to the stage for an “unplugged” set, which I hope was good fun for the audience, even if it was a little disorganised between numbers; the numbers we did play included another stab at an acoustic Forgotten Sons, which Ludo, Vissi and I had debuted sitting outside at a rather chilly Port Zelande way back in 2007. It was appropriate that we ended with No-One Can as, as is always the way with Misplaced, too soon it was time for us all to part ways again, with Octo, Vissi and Jani loading their cars to head back to their own neighbourhoods. I really love these guys such a hell of a lot and I'm sure the audience can see the huge affection, not to mention trust that there is between us. We all make the odd slip but we all know there's four people standing around to catch us if we do. This is hugely liberating for
a musician in the live environment. It speaks volumes that, since we met in 2005, we have played approximately twice as many gigs as we have had rehearsals. Those of us who remained bid adieu to the crew at Gamla, as the leading lights of The Web Scandinavia had organised a large table or two at a nearby restaurant. As we wandered over, we passed the infamous statue of Kate Moss in “interesting pose” and, for some strange reason all the men in the party seemed to stop when Sarah said, “I can do that”. We had a somewhat more relaxed meal, nattering to Steve and others about how the weekend had gone; properly chilling out. All too soon though it was time to head back up the hill to Sofienberg for a relatively early night, as we had an equally early start in the morning. It was a tad chilly when we woke at Ludo's on Sunday morning and made our way down to the hotel to escort the others to the station (Graham and his bass case had to get a taxi!) - minus thirteen, I think it was. Apparently Simon had spent most of the night sleeping on a sofa near reception to avoid the snoring! Whisked back to Gardermoen on the FlyToget, through the dreamy, snowy landscape, everyone had had a blast and it was a very happy four fifths of Also Eden plus Merchandiser who settled into our seats for the return flight. Back at Gatwick, Grandma had one more trick up his sleeve, blocking an entire travelator with a trolley, upon which rested... Thanks to The Web Scandinavia, everyone who came to the gig, my fellow Neighbours, to Steve Rothery for being a pleasure to work with, my Also Eden bandmates for trusting my mad ideas (mostly!) and all of those who bought Also Eden merchandise and enabled us not to lose too much money on the whole adventure. Artikkelen er forfattet av Rich Harding (vokalist i Misplaced Neighbourhood og Also Eden). Bildene er knipset av Jan Dahle, Jack Roger Olsen og Terje Embla. Setlist – Also Eden Seeing Red Think Of The Children I Oversight / Cijfers / The Greater Game Dream Without A Dream Red River Comfortably Numb * Vocals & Rhythm Guitar – Rich Harding Guitar & Backing Vocals – Si Rogers Keys – Jan Magne Bjelland Bass – Graham Lane Drums – Lee Nicholas Setlist – Misplaced - Friday Slainte M'hath Script He Knows You Know Runaway Cinderella Search * Incubus * Chelsea Monday * Fugazi / Grendel's Return * Sugar Mice *
Jigsaw / Blind Curve After Me Kayleigh Uninvited Guest Forgotten Sons ======== Hooks In You ^ Garden Party * Market Square Heroes * Setlist – Misplaced - Saturday Sugar Mice Waiting To Happen After Me Jigsaw Forgotten Sons No-One Can Vocals – Rich Harding & Eva-Kristine Loy Dalsgaard ^ Guitar – Ørjan Risa Svensen & Steve Rothery * Keys – Jan Magne Bjelland Bass – Geir Amundsen Drums – Jan Egil Øverkil
Når medlemmer fra forskjellige kjente band går sammen for å lage ny musikk, oppstår det nesten automatisk forventninger blant folket om at denne nye musikken vil ligge i et grenseland mellom deres respektive band. Det samme gjelder ikke minst også soloprosjekter: man forventer nesten ubevisst at et soloprosjekt skal ligne på bandprosjektet, omtrent slik som det på 1980-tallet til tider var litt vanskelig å skille mellom Phil Collins og Genesis. I praksis stemmer dette imidlertid sjelden. Bandmedlemmer gjør ofte soloprosjekter for å utforske andre musikalske sider av seg selv, mens artister fra forskjellige band ofte går sammen både for å utforske alternative musikalske territorier og å skape nye. Det er i sistnevnte kategori at Hogarth/Barbieri må legges. De som venter seg en blanding av Marillion og Porcupine Tree blir skuffet – eller må belage seg på å vente til høsten 2013, da de to herrene etter sigende skal spille et knippe låter av nevnte band live. Så hva er de vi får servert fra Hogarth/Barbieri? Saken er at det er vanskelig å beskrive med ord. Konklusjonen må være at man enten liker det eller misliker det – det synes å være lite rom for en mellomting. I den grad det er det, så tror jeg at jeg havner i dette mellomrommet. En del av albumet er strålende vakkert. Åpningssporet «Red Kite» er et vakkert mesterstykke, fullt av harmoni, melodi og stemning. Det samme gjelder «Your Beautiful Face»,
som vanskelig kan beskrives som noe annet enn delikat og skjør. Omvendt har man også tempofulle låter, som for eksempel «Crack», som på ingen måte gjør seg bort på tredemølla. Det gjør heller ikke «Intergalactic», som følger med som bonusspor dersom man velger å laste ned albumet fra iTunes. Samtidig er det låter jeg ikke bryr meg nevneverdig om. Selv om jeg personlig er redd hunder og må karakteriseres som et kattemenneske, synes jeg «A Cat with Seven Souls» rett og slett er irriterende. Det er også «Naked», hvor Hogarth tilsynelatende ikke helt klarer å bestemme seg for om verden bør se ham med eller uten undertøy. Noen synes å ha problemer med syngingen på dette albumet. Det er sjeldne synspunkter når det gjelder Steve Hogarths utgivelser, ettersom mannen må betegnes som en av de bedre vokalister verden har sett. De som venter seg noe tilsvarende sluttpartiet av «Sky above the Rain» eller «Dry Land» blir nok dessverre skuffet, ettersom Hogarth her prioriterer det lavmælte, tilbaketrukne og noen ganger regelrett snakkende. Denne tilnærmelsen står imidlertid fint til det instrumentale låtmaterialet og fremstår således som svært gjennomtenkt. Jeg har vanskelig for å tro at dette ville ha vært klagemål dersom man på forhånd ikke kjente til Hogarths stemmeprakt i Marillionsammenheng, men med litt avvenning eller tilvenning – alt etter hvordan man ser det – fremstår Not the Weapon But the Hand som et vokalt mesterstykke. I alle fall for det aller meste. Burde man bruke penger på dette albumet? Svaret er et definitivt ja. Men lytt fordomsfritt og uten forventninger. Da blir opplevelsen best. - Morten Nordhagen Ottosen
Personlig hadde jeg gledet meg lenge til
mot høsten. Alt lå an til et skikkelig
Radiation da album kom ut i september
høydepunkt.
1998. I april samme år hadde Marillion lagt
ut
fra
Skuffelsen var enorm. Det var ingen
demoversjonene på nettsiden som da het
låter på albumet som het «Upside Down»
marillion.co.uk, og det jeg hørte var
(men på marillion.com kom det til å
mildt
Høydepunktene:
være en som het «Go!»…), mens den
atmosfærisk gitar og skjør vokal på
som het «The Answering Machine» ikke
«Upside Down» og vakker melankoli på
engang
«The Answering Machine». Etter flere
demoklippet som var lagt ut på nett fem
ukers iherdige forsøk fant jeg til slutt en
måneder tidligere. Dette var imidlertid
måte å laste ned lydsnuttene på, og
ikke det verste. Det var nok av andre
dermed bygget forventningene seg opp
gode låter på albumet, men lydbildet var
sagt
et
knippe
lovende.
lydklipp
var
en
fjern
slektning
av
så elendig at jeg ved første gangs
gjennomspilling faktisk trodde det var
også detaljer som var fullstendig utelatt
noe galt med høyttalerne. Lyden var lav,
fra den opprinnelige miksen er med. Det
miksen var forferdelig og det hele hørtes
låter
ut som noe som ble spilt av gjennom
fantastisk – og endelig som noe annet
dårlige
enn noe ble spilt inn live på gutterommet
ørepropper
fra
en
walkman
stengt inne i en kakeboks. Det hjalp lite
ferskt,
friskt
og
ikke
minst
med en 2-spors båndopptaker i 1971.
at låter som These Chains, Under the Sun og Now She’ll Never Know var
Jeg behøver ikke å vurdere hver enkelt
regelrett fantastiske: man måtte være
låt i detalj her, for den kyndige leseren
utstyrt med trass og jernvilje for å orke å
kjenner
høre på dette.
låtmaterialet Radiation har å by på.
formodentlig
godt
til
Imidlertid er det verdt å påpeke noen Porcupine Tree-frontmann Steven Wilson
helt
åpenbare
satte ord på det da han i Marillion-boken
åpenbare er volumet. Dette er en utgave
Separated Out fra 2002 kommenterte at
som
Radiation var et album med glimrende
musikken andre du har på iPhone eller
låter, men skjemmet av en elendig miks.
iPod. Men samtidig er det ikke bare
Jeg hadde derfor håpet at Wilson en dag
snakk om å kjøre
ville ta ansvar og remikse albumet,
originalutgaven med noen decibel: noen
spesielt da han hjalp bandet med noen
av låtene skiller seg ganske markant fra
av Marbles-miksene, men det skjedde
originalversjonene. Under the Sun er for
aldri og jeg hadde mistet troen på at
eksempel utstyrt med nye gitarpartier
Radiation skulle få den behandlingen
som absolutt hever standarden, mens
albumet fortjente. Så kom 2013 og
The Answering Machine har fått byttet ut
Michael Hunter, og dermed var det håp
telefonsvarervokalen med en ren vokal.
likevel.
Now She’ll Never Know skiller seg fra
passer
forskjeller.
inn
Det
sammen
mest
med
den
opp volumet fra
forgjengeren i den forstand at man nå La meg si det som det er: Radiation anno
kan høre hva som spilles og synes, mens
2013 er som et helt nytt album. Man
These Chains og Three Minute Boy har
kjenner igjen låtene, men miksen er så
langt mer trøkk enn de hadde for 15 år
radikalt annerledes fra 1998-versjonen
siden.
at det rett og slett virker som om
Cathedral Wall og A Few Words for the
albumet har blitt spilt inn på ny. Det er
Dead. Sistnevnte har berikende synth-
ikke bare snakk om at det har blitt
og
hentet
nyansene
frem
detaljer
som
har
vært
begravd i den opprinnelige miksen, men
Det
gjelder
gitarpartier, i
ikke
mens
vokalen
minst
også
ikke
minst
kommer
tydelig
frem. Det gjelder også Born to Run, som
med 2013-versjonen går fra kjedelig til
Noen vil kanskje mene at remiksen av
nydelig. Borte fra 2013-miksen er all
Radiation er historieforfalskning. Dette
pludringen mellom låtene som av en eller
var
annen grunn var tatt med i 1998 –
nevnte Steven Wilson da han for noen år
øyensynlig for å gi albumet et mer
siden ga ut modifiserte versjoner av
uformelt preg, men som ikke bidro med
1990-årenes
noe som helst, ettersom man ikke hørte
som noen åpenbart mente burde forblitt i
noe av det som ble sagt uansett.
sine
beskyldninger
som
Porcupine
originale
haglet
mot
Tree-albumer,
innpakninger.
Som
utdannet historiker vil jeg kategorisk Det er imidlertid én ting jeg savner i
avfeie
2013-miksen: den nydelige, akustiske
historieforfalskning
reprisen av These Chains som fulgte
sammenhenger. Det er imidlertid også
Born
originalversjonen.
en gledelig melding til de med svekket
Skjønt: for å høre den, måtte man skru
hørsel, vond vilje eller dårlig smak:
opp volumet i en slik grad at man fikk
originalmiksen av Radiation foreligger
hjerteinfarkt da Cathedral Wall satte inn,
som bonus-CD i 2013-utgaven. Dermed
så gleden var kortvarig. Det er imidlertid
har
lov å leve i håpet om at Hogarth en
sammenligne
vakker
2013-utgaven rett og slett er overlegen.
to
Run
dag
på
drar
den
melankolske
man
enhver
desto og
påstand
om
i
større
slike
grunn
konkludere
til
med
å at
pianoreprisen i solosammenheng, slik at man kan nyte den rendyrkede versjonen av hva som rett og slett er et utmerket stykke låtskriving.
-
Morten Nordhagen Ottosen
afraid
of
sunlight
“Afraid Of Sunlight” - en utgivelse som havnet i skyggen av “Brave” da det ble utgitt i 1995, men som i dag regnes som et av de aller mest klassiske albumene i bandets karriere. Les Marillions meninger om albumet – spor for spor… Gazpacho Pete: Dette er den perfekte briefe-sangen for en bassist. Den har bass-tunge vers og nydelige lyse spill i refrengene. Jeg husker når vi skrev dette og fikk versene til å passe sammen. Jeg begynte med én gang å spille en tung basslinje i Rickenbacker-stil i verset og lurte på om jeg kom til å slippe unna med det. Mark: Jeg husker en stor diskusjon på Parr Street studios om hvorvidt vi kom til å bli saksøkt for å bruke stemmeeffektene i begynnelsen av sangen. Stemmen til John Lennon var fra en skuespiller som ble hentet fra en film om The Beatles. Vi ble ikke saksøkt! h: Vi prøvde å fange ånden til tidlig Yes her. Bassen er primærinstrumentet i mye av denne sangen. Tekstmessig skylder den Raging Bull og OJ Simpson-saken mye.
Noen fine verselinjer er av John Helmer, inkludert en av mine absolutte favorittlinjer: “Now the ring is just a band of gold”. Han refererer til bokseringen og verdensmester.beltet så vel som ekteskapsringen. Briljant. Steve: En av mine favorittdeler av denne låta er den klingende gitar- og bassintroen. Den skiller seg ut ettersom vi skrev den i noe annet enn vår sedvanlige stil. Ian: Jeg var spesielt fornøyd med arrangementet, og hygget meg med 7/4takten mot slutten. Cannibal Surf Babe Pete: Dette var en sånn låt som jeg ikke ble klok på på evigheter. Det virket som et gammelt Bo Diddley-riff som ikke hadde så mye annet gående for seg, før refrengene kom med harmonier som brakte låta til live.
h: Denne begynte sitt liv i en jam (som de fleste av låtene våre gjør). Vi kalte jammen “Bob Marley” fordi den minnet oss om “No Woman No Cry”. Min favorittlinje er “What are you so afraid of? Show us what you’re made of,” som mer eller mindre oppsummerer låta. Mark: Sjefen for EMI spurte oss om vi kunne reise bort og skrive en låt som “Cry Me a River”, og dette er det vi fant på. Den er ikke lik “Cry Me a River” i det hele tatt, men en veldig god låt og singel. Naturligvis var den ikke en hit. Synd. Vi forlot EMI etter at albumet kom ut.
h: Trommene er hentet fra en av de første gangene vi kastet ideen sammen. Når vi spilte dem inn “ordentlig” fant vi ut at vi foretrakk følelsen som sketsjen ga oss, så vi gikk tilbake til den og spilte inn musikken på toppen. Dette er enda en tekst av Helmer. Jeg skrev to linjer, tror jeg: “She laughed a snake-eye laugh and walked away from me” og “She was too far out there to be reached.” Resten er fra Johns originaltekst. Favorittlinje: “Her wet hair hugged her body like a long-lost friend.” Mark: Jeg likte egentlig ikke denne sangen på den tiden, men jeg syntes Nick Davis gjorde en flott jobb med å mikse den. Steve: Den lystigste låten vi noensinne har spilt inn. Ian: Jeg har sterke minner fra innspillingen av dette sporet. Etter opptil flere opptak bestemte vi oss for at det første var det beste! Beautiful Pete: Hva jeg likte og husker best ved denne sangen er hvor morsomt jeg hadde det med å leke med basslinja. Det er mer eller mindre ett sett med akkorder spilt om og om igjen. Jeg måtte virkelig finne to forskjellige måter å spille verset og refrenget. Det var en morsom utfordring.
Steve: En flott låt for meg å spille, men den skuffer med å enten være litt for lang eller litt for repetitiv. Afraid of Sunrise Pete: Jeg ble overtalt til å spille denne lille skjønnheten på bass uten tverrbånd [ovs.anm. fretless bass], som jeg alltid har hatt problemer og vært ukomfortabel med. Det opptaket vi brukte på plata var bare en vanlig gjennomkjøring, men på en eller annen måte falt alt på plass. To uker med vansker og bekymringer lønnet seg til slutt. Jeg nevnte at det var kun ett opptak. Vi forsøkte faktisk å erstatte noen deler jeg ikke var fornøyd med, men til slutt ble jeg og Dave [Meegan] enige om at vi syntes det komplette originalsporet var noe for seg selv. h: Før jeg sang vokalen, ringte jeg et hotell i Mexico City for å finne ut av om Agavekaktusen produserer blomster eller ikke. Etter litt nøling kunne personellet der forsikre meg om at de blomstrer, men bare en sjelden gang med års mellomrom. Det var en fin verselinje, men jeg hadde ikke lyst til å synge om det hvis det skjedde så sjeldent. Vi prøvde å fange en følelse av ørkenhete og svette i kjent “road movie”stil. Paradoksalt nok falt det 12 cm snø mens jeg var i studio og spilte inn vokalen. Jeg spant bilen rundt tre ganger på den lange, langsomme og skumle turen hjem.
Heldigvis var klokka omtrent ett på natta, og jeg var den eneste tullingen på veien. Mark: Nok en sang jeg ikke var helt sikker på. Steve: “Road movie,” mentale bilder av å kjøre gjennom ørkenen. Ikke en favoritt, men den har sjarm. Ian: Ved første gjennomlytting høres den veldig enkel ut, men det er faktisk et ganske intrikat arrangement; selv på en god kveld er den ikke spesielt belønnende for meg å spille. Out of this world Pete: Jeg strevde alltid med denne. Toneartene er av en eller annen grunn vanskelige for meg. Til og med når vi spiller den nå virker det bare som om det hjemsøker meg. Når vi skrev kjærlighetsdelen, som utgjør siste del av denne låta, husker jeg at jeg hadde gåsehud. Det er slik et vakkert stykke musikk. h: Et fjernt minne av at en stor engelskmann, Donald Campbell, mistet livet mens han forsøkte å slå verdensrekorden for hastighet for et fartøy på vannet. Jeg husker jeg så at den hummerformede maskinen tok en dramatisk saltomortale bakover og krasjet i Lake Coniston (som var antatt å være bunnløs på den tiden) – jeg så det på nyhetene med min mor når jeg var en liten gutt. Verken maskinen, en Bluebird, eller Donalds etterlevninger ble funnet i ettertid. Denne låta kom til å inspirere en engelsk millionær, Bill Smith, til å målrettet dra for å lete etter vraket med nyutviklet teknologi som kunne brukes ved store dybder. I 2001 ble Steve R og jeg invitert til å se dem hente Bluebirden opp av vannet. Senere samme år fant Bill etterlevningene til Donald, og til min store overraskelse ringte Donalds datter Gina meg og spurte om jeg ville synge denne sangen i kirken ved begravelsen hans, som hun hadde lagt
til den 12. september. Jeg sa at det ville vært en ære. Vi kunne ikke ha satt opp et rockeband ved en slik anledning, så vi bestemte at jeg bare skulle synge den til et ferdiginnspilt backing track. Jeg reiste til Lake District (hvor jeg ble født) en dag tidligere så vi kunne installere og ta en lydsjekk av utstyret. Alt gikk bra helt til vi tok oss en lunsjpause på en pub på andre siden av veien. Det var en TV der, og mens vi spiste pølse og potetmos ble vi presentert med det uvirkelige synet av at World Trade Center kollapset. Det var 9/11. Jeg lå våken i mørket den natta der og lurte på hvorvidt dette var begynnelsen av tredje verdenskrig. Det er noe jeg fortsatt lurer på... “At such speeds, things fly / Only love will turn you around.” Mark: Min favoritt på plata. Vi “lånte” stemmen til Donald Campbell rett før hans tragiske dødsfall til midtdelen av låta. Noen av bandmedlemmene følte forståelig nok ubehag ved å bruke opptaket. Dave Meegan var overbevist om at opptaket var hjemsøkt ettersom ting stadig gikk galt i studio når vi jobbet med det... Noen år senere, når vraket av Bluebirden ble hevet, spurte Donald Campbells datter om å få høre sangen. Vi sendte henne en spesiell
låta – verset er veldig intimt, men ettersom refrenget nærmer seg, virker det som om verset beveger seg vekk og blir videre som et cinemascope-bilde. Widescreen-rock, det er dét vi lager. Favorittlinje: “I will leave you to bleed. I will leave you with your life.” Mark: Denne er flott å spille live. Steve: En klassiker, muligens vårt mest minneverdige refreng. Ian: Elsker gitaren på dette sporet, den er alltid veldig mektig når vi fremfører den live. miks av sangen uten hennes fars stemme, i tilfelle hun ville ta seg nær av det. Steve: En av våre mest gripende låter. Den er fortsatt rørende å spille. Ian: Mens vi spilte inn sangen, eksperimenterte vi med flere, varierte arrangementer, men den vi til slutt endte opp med å bruke syns jeg er desidert best. Afraid of Sunlight Pete: Jeg husker best at jeg skrev refrengene på denne. Steve hadde gitarriffet i A, og jeg ble med og begynte å leke, jeg endret bassnoter mens han spilte riffet. Vi endte opp med å legge det i A og Fiss for å gi hele greia mer dynamikk og et lengre livsløp. Jeg tror jeg har rett ved å si at versene kom mye senere, og involverte mye mer arbeid. h: Jeg husker at jeg skrev pianodelen for versene til denne låta. Steve Rothery hadde gitardelen på refrengene, og vi likte alle sammen refrengmelodien som jeg sang over instrumentaldelen. Å få arrangert alt sammen til én låt var en langsom og arbeidsom prosess hvor vi fikk mye hjelp fra Dave Meegan. Jeg kjørte rundt og spilte delene av denne låta i bilen i ukesvis for å prøve å finne ut av hvordan vi kunne lime det sammen. Jeg hater å skrive. Jeg elsker hva [Dave] gjorde med miksen av denne
Beyond You Pete: Dette er en hybrid-tribute til Phil Spector. Jeg kan ikke engang huske hvor sangen kom fra, det virket bare som om den var der en dag. Jeg syns ofte det er sånn når jeg skriver. Så mye oppmerksomhet er viet visse sanger eller kompliserte arrangementer, så de virkelig enkle ideene blir overskygget. Så dukker de plutselig opp og skriver seg nærmest selv. Mine mest minneverdige øyeblikk ved denne plata er fra når vi spilte den inn. Dave ledet an, men vi var alle med på å få så gamle og autentiske lydbilder som mulig. Jeg puttet en stripe skumgummi under strengene på Squire Precisionbassen min for å dempe lyden. Gamle Rickenbackere pleide å ha en skumgummidemper rett bak bass-stolen, som kunne heves for å oppnå ønsket effekt. Det er en svært gammel teknikk, som ikke er mye i bruk nå til dags, antar jeg. h: En sang om kjærlighet som er umuliggjort på grunn av avstand. Det er veldig vanskelig å snakke om teksten, den er fortsatt som et åpent sår for meg. Når vi spilte den inn, bestemte vi oss for å la den høres ut som en gammel Phil Spectorproduksjon. Jeg tror vi bare klarte dette halvveis, men det er fordi vi fant ut at den var bedre som den var. Du kan likevel høre
klisjéene – pauker, kastanjetter, kor og tamburin, og en distant trommelyd. Mye av dette er utført ved hjelp av kunstig klang og tape delay heller enn moderne, digitale effekter. Dave Meegan mikset låta i mono (samme lyden kommer ut av både høyre og venstre høyttaler) for å gi den et lydbilde som minnet om sekstitallet. Jeg syns det er en av de beste låtene vi noensinne har spilt inn. Mark: Mikset i mono for å forsøke å gi en ordentlig følelse av et Phil Spector-verk. Pete spilte kastanjettene på dette sporet. Steve: En av Steves beste vokalprestasjoner. Ian: Jeg var ikke sikker på dette sporet før det ble mikset. Dave Meegan gjorde en fantastisk jobb. King Pete: Jeg husker å ha spilt igjenom dette mens jeg skrev og arrangerte det. Jeg gikk for en slaskete rock’n’roll-følelse i versene. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å gå høyt med oktav-pedalen på når synthen ikke spilte. Det er en av de smågale tingene jeg gjør av og til, og siden det virket som om alle likte det, så ble jeg der, og det ble et slags motiv i sangen. h: En retur til det underliggende temaet ved hele albumet – heltens endelikt. Jeg kjenner meg igjen i det der. Marillion har aldri oppnådd verdensberømmelse eller slått igjennom i stor skala (Elvis-skala!), men jeg har fått et glimt av hvor sinnsykt alt kan bli når karrieren “går bra,” og King er en refleksjon på noen av disse følelsene. “The kiss of success / The ensuing allconsuming mess.” Kurt Cobain hadde akkurat skutt seg selv, og jeg hadde det ikke så veldig bra med meg selv på den tiden. Musikalt var ideen å begynne smått og vokse seg større og større helt til lydbildet var det største noensinne, og deretter gjøre det enda litt større. Hvis du
ser denne fremført live, kan du virkelig ikke gå glipp av poenget. Mark: Enda en sang jeg ikke var sikker på ved innspillingstidspunktet. Ettersom tiden har gått, har jeg ombestemt meg vedrørende dette albumet, og som de fleste andre syns jeg nå at det er et av våre beste. Steve: Dette er sangen vi har avsluttet med mer enn alle andre, den er mektig og rørende. Ian: Vi hadde mye moro med å spille inn dette sporet. Det er spesielt morsomt for meg å spille ettersom det er et godt arrangement, og igjen elsker jeg her gitaren og innholdet i teksten.
Artikkelen er tidligere publisert av The Web UK. Oversatt og bearbeidet for The Web Scandinavia av Karoline Hagane.
The Web Scandinavia på Prog-ferd til London Del 1:
Steve Hackett Hammersmith Apollo, 10. mai Det er et velkjent fenomen at mange Marillion-fans har en sterk tendens til også å like Genesis. Begge bandene var eksponenter for den progressive rocken i deres tidlige år, og begge orienterte det musikalske uttrykket i den melodiøse retningen mer enn mot den tekniske. Hvor jeg vil med dette, sier du? Jo, nå skal du høre…
Steve & Steve
Når jeg nevner disse to bandene i én og samme sak, kan jeg nesten ikke komme forbi det klassiske spørsmålet: Etterlignet det tidligere Marillion hva Genesis gjorde på 70tallet? Ingen har fasitsvaret, for det finnes ikke, og viktig er det vel heller ikke, men jeg er ikke i tvil om at Marillion var sterkt inspirert Genesis’ stil og form. Heldigvis. Og noe eller noen bør vi alle bli inspirert av, hvis ikke blir vi fort stående stille. Vår mann Steve Rothery har selv uttalt at eks Genesis-gitarist Steve Hackett har vært en av hans store musikalske inspirasjonskilder, derfor var det sikkert veldig stas for han å bli spurt av Hackett om å spille på en av hans konserter i mai. Et par webscan-ere hadde bestemt seg for å se Hackett fremføre ”gammal Genesis” allerede før det var klart at Rothers skulle joine han. Nyheten ble en svært så velkomment mottatt da vi fikk den servert via verdensveven en vårdag i april.
Terje Embla og undertegnede ankom London fredag formiddag og møtte etter hvert ca 10 andre nordmenn på en pub i god tid før konsertstart. De aller fleste var kjente ansikter fra diverse progrelaterte konserter opp gjennom årene og fra Facebook-gruppen Progheads. Da vi senere steg inn i Hammersmith Apollo fikk jeg litt av den samme følelsen som da jeg ruslet inn på Loreley amfiteater i Tyskland sommeren 2009: ”Tenke seg til…her spilte Marillion da de var store…” Konsertfilmen Recital of the Script ble spilt inn her i 1983, da med navnet Odeon istedenfor Apollo. Er du glad i stand-up har du også kanskje sett NRK3s mange sendinger herfra de siste par årene. Personlig er jeg svært glad i det eldre Genesis-materialet og forventningene var store da det hele begynte. Jubelen fra 3000 personer hørtes svært godt da Mellotronen satte i gang den mystiske låten Watcher of the Skies. Med seg på laget hadde Hackett fått med seg en rekke kvalitetsmusikere og – for denne ene kvelden – ditto gjesteartister. Svenske Nad Sylvan (Unifaun, Agents of Mercy m.f.) er ”fast” vokalist i dette prosjektet som kalles Genesis Revisited II, men ble innimellom erstattet av sangere som John Wetton (Asia, King Crimson, UK m.f.) og 80-tallsikonet Nik Kershaw. Fantastiske klassikere rullet ut én etter én fra scenen, det var faktisk ikke ”mulig” å forlate setet for å kvitte seg med tidligere inntatt pub-fòr. Så bra var det. Da introen på live-favoritten The Musical Box satte i gang, tenkte jeg at ”nå må jeg bare”. Det måtte jaggu Terje også, viste det seg. Et innskutt poeng her er at vi begge gjorde det samme under Hacketts konsert i Oslo et par uker senere, og Terje påpekte da at vi skulle visst aldri få se de første minuttene av The Musical Box på en Genesis Revisited-konsert. Hackett introduserte den nydelige låten The Lamia med at han ønsket Nik Kershaw velkommen på scenen. Han synger denne låten også på albumet (Genesis Revisited II). For en låt og for en fremføring! Nik sang den akkurat så vakkert som jeg håpet, og jeg var nærmest i en drømmetilstand da han dro den avsluttende strofen ”The lights are dimmed and once again, the stage is set for you." Musikerne holdt så tonen på sine respektive instrumenter mens Hackett bøyde seg frem mot mikrofonen: ”Please welcome to the stage: Steve Rothery!” Hjertelig respons fra salen, og det var ikke fritt for at huden nuppet seg litt da Rothery besvarte denne med sine karakteristiske, beskjedne nikk og dro i gang den herlige soloen som avslutter The Lamia. Han og Hackett duellerte gjennom hele det sterkt forlengede gitarpartiet som jeg håpet aldri skulle ta slutt. Det var helt utrolig å se sine favoritt-gitarister vekselvis øse ut vellyd på det viset. Da det faktisk tok slutt, kokte det i ”Hammy”. Brilliant!
Hackett m/gjester (Rothers helt til høyre)
Resten av konserten var en parademarsj fra Genesis velfylte syttitallskatalog, både fra Peter Gabriel- og Phil Collinsæraen. Dog var materialet fra Collins’ tid kun fra de to første albumene han sang på, for dette var en aften i progrockens tegn. Da Hackett hadde latt fingrene sine gli over strengene for siste gang denne kvelden, kalte han samtlige artister som hadde bidratt ut på scenen og presenterte dem igjen. Jeg prøvde å fange opp om Rothers fikk litt høyere jubel enn de andre han delte oppmerksomheten med. Min vurdering er at han vant med halvannen decibel. Helt objektivt, selvfølgelig.
Del 2:
Celebr8 Prog Festival Kingston Hippodrome 11.-12. mai London bugner rett og slett av musikk. Byen er et overflødighetshorn av konserter, musikaler, festivaler og platesjapper. Vår ferd ”in the labyrinth of London” skulle dagen etter Hackett-konserten gå til utkanten av den kokende verdensmetropolen, nærmere bestemt til Kingston. For annet år på rad ble festivalen med det ”fiffige” navnet Celebr8 Prog Festival arrangert. På et godt, gammeldags diskotek, faktisk. Det var en noe merkelig opplevelse å vandre rundt i Kingstons livlige gater for så å entre det mørke lokalet midt på lyse dagen. På dansegulvet sto det mange menn og noen kvinner som vugget hodene sine frem og tilbake til musikk som avgjort ikke ville bli spilt over høytalerne i samme lokale påfølgende lørdagskveld. Noen meter foran dem sto bandet IO Earth på scenen og var godt i gang med festivalens åpningskonsert. Vokalisten var for øvrig en norsk og fager kvinne hvis hår blåste bakover som i Carolas glansdager. Rothers bruker forresten også luftvifte av og til, men den er plassert ved siden av han. Det gjør den neppe for at hans gjenværende hårstrå skal flagre i retning hans navnebror midt på scenen, men for å avkjøle hans
konsentrerte hode. Vil jeg da tro. Og får jeg da endelig håpe. Todagersfestivalen rommet en haug med band hvorav canadiske Mystery var det jeg gledet meg mest til å oppleve live. Arena et annet. Men la meg først nevne Frost* som jeg også hadde visse forventinger til. Bandets gitarist, John Mitchell, er nok kjent for mange av dere ettersom han bl.a. figurerte som vokalist og gitarist i prosjektet KINO sammen med Pete Trewavas. Han har samme rolle i Frost*, men her synger han mindre. Bandet spilte bra, men det ble et litt monotont uttrykk i lengden etter min smak. De høstet bra med applaus, så de må ha gjort mye riktig. Progmetallerne i Threshold hadde jeg sett én gang før; på Night of the Prog i Loreley for et par år siden. Husket dem med glede og de skuffet heller ikke nå. Frontmann og sanger Damian Wilson er en energibunt av de sjeldne og oppildner publikum ustanselig med kommentarer og kroppsspråk. Han tok seg like godt en spasertur blant publikum og stoppet faktisk opp like ved meg mens han fortsatte å synge. Så opp på scenen igjen for ytterlig gestikulering og rock’n roll. Bandets siste album heter treffende nok March of Progress og låten med samme navn er verd en lytt hvis du ikke kjenner til denne gjengen.
Mystery
Band som Haken, District 97, Harvest og andre artister som opptrådte på festivalen blir ikke viet oppmerksomhet i denne artikkelen. Ikke så jeg alle heller. Men et band jeg absolutt så var nevnte Mystery. Jeg vil spesielt trekke frem deres to siste skiver One Among the Living (2010) og The World is a Game (2012). Er du glad i melodiøs prog, noe sjansen er stor for at du gjør siden du liker Marillion, ja da bør du låne et øre til disse gutta. Sanger Benoit David er identisk med Yes’ vokalist fra 2008 før han i 2012 ble sparket i beste..eller verste...Yes-stil. (Velg selv). Stemmen hans og måten han synger på er fantastisk. Sammen med bandets grunnlegger og gitarist Michel St-Père fronter han et band jeg nesten ikke kan forstå kan unngå å bli store i prog-Europa. Vel og merke hvis de turnerer jevnt og trutt fremover. Jeg hadde en liten prat med St-Père etter konserten på Celebr8 og han sa at de sannsynligvis kommer tilbake til Europa neste år for å turnere med Arena. Det skal sies at bandet har holdt det gående i en årrekke med diverse utskiftninger av personell, men dette var dere første konsert i Storbritannia. Konserten, ja – noen få ord om den: De hadde lydproblemer av en slik art at de var en halvtime på etterskudd da de endelig kunne starte. Og neimen var de ikke kvitt problemene da heller, så hverken vokal eller instrumenter kom helt til sin rett. Jeg koste meg okke som fordi låtmaterialet er så utrolig bra. I henhold til min smak, da. Som følge av problemene, måtte de kutte noen låter, deriblant den 19 minutter lange Another Day. Selv dette var ikke nok til at festivalens siste band fikk spille alle sine tilmålte minutter. Dette bandet var Arena og hadde sett stort på det ved å la langveisfarende Mystery få spille lenger enn de strengt tatt hadde krav på. Men da de etter hvert begynte sa det bare pang! Alt stemte teknisk og musikalsk – bandet var rett og slett i kanonform. Full pinne og glassklar lyd! John Mitchell fra nevnte Frost* var tilbake på scenen i et – for meg – mer kjent landskap og demonstrerte hvor bra han behandler strengene. Ellers satt vår venn Mick Pointer som vanlig bak trommesettet og hadde tilsynelatende full kontroll på perkusjonen, godt supplert av bassist John Jowitt. For oss som har fulgt Marillion en stund så er det litt allright å se 80-tallets forsmådde Mick ”MP” Pointer denge løs i et habilt band som Arena. Man kan mene så mangt om deler av musikken dette bandet har gitt ut, men det har med årene blitt et solid sammenskrudd og tight band. Den nye vokalisten, som egentlig ikke er så ny lenger, heter Paul Manzi og høres cirka ut som alle hans forgjengere. Kan styre meg for den klassiske heavyrock-vibratoen når han drar på, men ellers er det intet å si på stemmeprakt eller energi. Litt på sammensetningen av tank top og stretchbukser, kanskje…
Arena
Mandag formiddag ble benyttet til å besøke diverse platesjapper, først i Kingston deretter i London. Som våryre damer i skobutikker var vi flere nordmenn som saumfarte platehyllene i Berwick street og området rundt. Gutta endte opp med mange flere skiver i kofferten enn hva de hadde tenkt, men det er jo noe med å oppdage akkurat ”den” vinylen til bare 6 pund. Gjør man dette mange ganger, så blir det fort en solid bunke ut av det. En fin helg med masse musikk var over, og på ettermiddagen gjorde vi som Steve Hacketts lillebror John synger om på et av hans album med samme navn: Checking Out of London.
Reisebrevet er forfattet av vår trofaste bidragsyter Jonas Grønn. De tilhørende bildene har vi fått love til å bruke av Tim Kahyll (Steve Hackett) og Martin Reijman (Mystery, Arena)
Premierevisning | Ringen Kino, Oslo Mandag 14. oktober 2013 kl 20 The Web Scandinavia inviterer til premierevisning av Marillions nye konsertfilm "Brave Live 2013" på Ringen Kino i Oslo mandag 14. oktober kl 20. Dette blir en unik sjanse til å oppleve denne fantastiske konserten med optimal lyd- og bildekvalitet i en av byens mest moderne kinosaler! Billettene koster kr 100,- og billett kjøper du direkte med PayPal på www.web-scandinavia.com/kino.htm. Evnt. reserverer du plass(er) ved å sende en e-post til billett@web-scandinavia.com. Vi håper mange av våre medlemmer har lyst og mulighet til å være med på denne spesielle begivenheten!