NEVER MIND THE PROMS! Om halvannen måned entrer Marillion scenen i Royal Albert Hall – en kveld som forhåpentligvis blir en av de helt spesielle begivenhetene i Marillion-historien. Vi vet at mange medlemmer tar turen over, og kanskje vi bør arrangere et Web Scandinavia-treff i London i forkant av konserten? Følg med på facebook-siden vår fremover.
Kontakt: The Web Scandinavia c/o Terje Nygård Steinborgveien 7b N-0678 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m.
Marillion til Skandinavia i 2018, sier du? Vi håper og tror fortsatt! Det vi imidlertid vet er at det kommer til å være en happening i København i mars neste år som mange WebScan-medlemmer vil være interessert i. Følg med! I denne blekka er det rapporter fra to av vårens Marilllion Weekends. En stor takk til Jonas Grønn og Helge Chr. Pedersen for deres bidrag. Vi tar mer enn gjerne imot skriftlige bidrag fra dere medlemmer i fanzina vår, så ønsker du å dele dine tanker om enten en konsert eller en ny utgivelse, er det ingen grunn til å være beskjeden. I desember sender vi ut årets julegave fra The Web Scandinavia til dere medlemmer. Sørg for å ha et gyldig medlemskap, slik at vi kan vise at interessen for bandet fortsett er til stede her oppe i nord, i tillegg til at. Usikker på om ditt medlemskap er gyldig? Send oss en e-post! Fortsatt god høst fra The Web Scandiavia! Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård
Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Alle de glimrende bildene fra MarillionWeekend i denne blekka er tatt av Anne-Marie Forker. En stor takk til henne for at vi får lov til å bruke bildene hennes. Forsidefoto: © Trevor Burgess
Sjekk ut hennes nettside forkerphotos.com.
P O R T
C E N T E R P A R C S , Z E L A N D E , N E D E R L A N D 2 3 . – 2 6 .
M A R S
28 årene og 14 albumene Hogarth har regjert tronen som bandets ubestridte frontfigur. Blant disse trofaste er vi, en gjeng halvgamlinger fra Alta. Annen hvert år samler Marillion 3000 av sine mest dedikerte fans til Marillion Weekend i Port Zelande i Nederland. Port Zelande er en ferieresort en lang busstur fra nærmeste by og alle de som okkuperer områdets små og store murhus denne helga er der av samme grunn: tre Marillion-konserter på tre kvelder med sine trosfeller fra hele verden. Årets Marillion Weekend samlet fans fra 47 land fra fem kontinenter. For en utenforstående kan muligens en slik helg fortone seg som en blanding av alternativmesse, vekkelsesmøte og øl-festival. En rask sosiologisk analyse av fansen viser nok en overvekt av menn godt inn i 40-åra og eldre. Mange av dem med langt hår, til tross for høyt hårfeste, som startet sin musikalske dannelsesreise en gang på ‘70-tallet. Men bildet er selvsagt mer sammensatt – her er også (middelaldrende) kvinner, unge folk i 20-åra, familiefolk med barn og vennegjenger fra den globale Marillion-familien. På bussen fra Schiphol til Port Zelande traff vi blant annet en mor med sine to sønner i 20-åra på vei til sin fjerde Marillion Weekend. Foran meg satt en familie med to tenåringsbarn.
Reisebrev fra en galakse langt langt borte (fra Marillion Weekend 2017) Artikkelen er opprinnelig publisert i Altaposten. Mange over 40 har nok hørt om bandet Marillion uten at de har noe særlig nært forhold til dem eller musikken. De fleste med vage minner av bandet ser dem muligens for seg som et ‘80-talls heavyband mest kjent for hiten Kayleigh. Nå er Marillion hverken et heavyband eller et ’80-talls band, men et grenseoverskridende band i stadig utvikling. Etter at den legendariske vokalisten Fish ga seg i 1989 sank interessen for bandet. En hard kjerne av dedikerte fans verden over ble likevel med dem videre da Steve Hogarth overtok, fans som har forblitt lojale gjennom de
Marillion-fansens selvforståelse er også en antropologisk (eller muligens psykologisk) analyse verdig. Det kollektive selvbildet er sterkt knyttet til forståelsen av at vi som fans har oppdaget noe ingen andre har – nemlig «the Best Kept Secret in the World» - Marillion. Denne overbevisningen om at vi som utvalgt gruppe har forstått de musikalske guder bedre enn alle andre, og dermed oppdaget et band som de fleste ikke ofrer en tanke og langt mindre et øre, er nok kjernen i det som muligens for en utenforstående som dumper innom en Marillion Weekend ved første øyekast kanskje ville oppfattet som noe religiøst sektaktig. Marillionfamiliens interne stammespråk ville kanskje styrket denne oppfatningen, mens en tur innom konsertteltet en av de tre konsertkveldene nok ville gjort den uinnvidde overbevist om at her var det en religiøs seanse på gang. Nå har aldri jeg vært på en læstadiansk forsamling noen gang, men jeg tror jeg ville undret meg over hva som foregikk. Kanskje er det en lignende undring en uinnvidd ville følt i sitt første møte med en Marillion Weekend. Nå ville imidlertid flommen
av øl fort gjort det åpenbart for den uinnvidde at det i alle fall ikke var noen utpreget pietistisk sekt som holdt messe i Port Zelande. Denne kollektive identiteten som utvalgte musikkforståere utgjør også kjernen i det svært tette forholdet mellom band og fans. For Marillion har en svært dedikert og trofast fanskare, ofte referert til som the Marillion Family eller The Web. Det nære forholdet mellom band og fans er bygd opp gjennom en utstrakt interaksjon der sosiale medier knytter fans, band og brand tett sammen. Forholdet dyrkes blant annet i ulike Facebook-grupper, noen administrert av bandet og andre av fansen selv. Marillion er historiske pionerer i bruken av digitale medier i kontakt med egen fans, et arbeid som for alvor startet på midten av ‘90tallet da bandet ved en tilfeldighet fant opp det som seinere har blitt kjent som Crowdfunding. Da bandet i 1997 ikke hadde penger til å turnere i Nord-Amerika satte fansen i gang en kronerulling som gjorde bandet i stand til å turnere. Dette satte bandets keybordist og sjefsstrateg Mark Kelly på ideen om å høre med fansen om de også var villige til å forhåndsbetale for neste plateutgivelse. Plategiganten EMI hadde nettopp droppa bandet og de sto uten ressurser til å utgi nytt album. Etter å ha brukt sin epostliste (datidens viktige sosiale mediekanal) fikk bandet inn 12.000
forhåndsbestillinger som gjorde dem i stand til å gi ut albumet This Strange Engine. Denne modellen har bandet seinere brukt på alle sine utgivelser. Bandet satte deretter opp sitt eget plateselskap Racket Records som de siste 20 åra har produsert, distribuert og solgt bandets utgivelser. At bandet gjorde seg helt uavhengig av den tradisjonelle musikkbransjen betød at de kunne skape den musikken de selv ønsket uten å tenke på salgstall – familien kjøpte albumene uansett. Denne kunstneriske friheten har også gjort at bandet får svært lite radiospilling. Konseptalbum og låter på opp mot 18 minutter passer dårlig inn i radioens 3 minutters spillelister. At bandet ikke spilles kommersielt har igjen gitt ytterligere dybde til fansens selvforståelse som musikalske backpackere som har oppdaget musikalske steder de færreste har hørt om. I 2002 fant bandet så opp konseptet Marillion Weekend som har blitt en viktig bærebjelke i det
tette forholdet bandet har til sin familie, et konsept som seinere også har blitt adoptert av andre band. Under hele weekenden mingler bandet med fansen: De spiser på de samme spisestedene, de går på de samme etterpåfestene som fansen og de sykler til og fra konsertteltet. Mark Kelly arrangerer løpetur med de som er i form til det. De snakker med fansen og de lar seg fotografere med dem. Slik styrkes følelsen av fellesskap mellom band og fans ytterligere. I tillegg til de tre hovedkonsertene inviterer bandet også til Swap the Band - en minikonsert der et medlem i bandet bytter seg selv ut med en fan som får spille en favorittlåt med bandet – noe som må kunne forstås som en symbolsk fullbyrdelse av det gjensidige forholdet mellom fans og band. Mange vil muligens tro at en slik Weekend er en rein nostalgitripp for de som lengter tilbake til en svunnen tid – ‘80-tallet. For flere av fansen er nok det også delvis tilfellet. En av våre finske venner hadde for eksempel et svært emosjonelt møte med sin egen litt trøblete ungdomstid under lørdagens konsert da bandet spilte en av sine klassiske album som kom ut i 1987. Albumet Clutching at Straws hadde betydd mye for ham da det kom ut for 30 år siden og musikken betydde åpenbart fortsatt mye for ham der han
sto med tårer i øynene i et ekstatisk konsertlokale. Denne konserten var samtidig en manifestasjon av Marillion som et aktuelt og relevant band da de også spilte hele sitt nye album FEAR fra 2016. Et kritikerrost album som legemliggjør dagens spente og trøblete verdensbilde og som faktisk førte bandet til deres høyeste plassering (4. plass) på britiske albumlister siden ‘80-tallet. Å være på en Marillion Weekend kan med andre ord forstås som mange ting: En rein musikkopplevelse, for noen en eneste lang fest, en nostalgitripp, en spirituell reise eller en biennal gjenforeningsfest med familien og gamle musikkvenner. Men det er også en form for eskapisme – en flukt fra hverdagen og dens Trumpisme, terrornyheter og usikre verdensbilde. Alt dette glemmes og for ei helg får livet en annen omdreiningsakse sentrert rundt en felles lidenskap (eller muligens lidelse) knyttet til et band. Uansett hvor du går på festivalområdet spilles Marillion, alle har på seg sine offisielle eller hjemmelagde Marillion tskjorter og samtalene kretser rundt bandet og musikken – musikk som for mange (eller i alle fall for noen utvalgte) gir livet en ekstra dimensjon og dypere innhold. -
Helge Chr. Pedersen
W Y T W O R N I A , 7. – 9 .
L O D Z , A P R I L
P O L E N
Polen? Łódż? Hæ? Dette var omtrent hva jeg tenkte da jeg så hovedkvarteret i Aylesbury sin kunngjøring i fjor. Jeg hadde fra før bestemt meg for at Nederland og Port Zèlande skulle få en pause. Jeg trengte nye opplevelses- og synsinntrykk, og ønsket dessuten mer fokus på musikken fremfor «alt det andre» denne gangen. Ved inngangen til påsken var vi noen stykker som tok samme fly fra Torp til Warszawa for deretter å ta maxi-taxi til Łódż, Polens tredje største by. De som ikke visste det allerede, kunne av vår snakkesalige sjåfør lære at det uttales «Vodcsh». På hotellet møtte vi noen representanter fra Bergensbølgen som hadde tilbragt natten i hovedstaden. Stemning: Høy.
Fredag Vi hadde egentlig ikke mer enn tiden og veien før konserten begynte, så vi heiv oss inn i en taxi og rakk akkurat å kjøpe en pils i foajeen før The Release kunne høres fra nabolokalet. Reglene på Witwórnia, som spillestedet heter, var nemlig slik at man ikke fikk ta med seg drikke inn i selve konsertlokalet. Hvorvidt dette er en bra løsning, var det delte meninger om. De tørste stilte seg i døråpningen der femti andre hadde valgt samme strategi. «Jeg ser ikke så godt, men jeg blir full.» 10-meter-foran-miksepulten-spoten var i boks
og pulsen kunne senke seg. Upåklagelig lydkvalitet, kunne en hi-fi-freak fra Bærum konstatere gjennom et noget røffere ordvalg, tydelig farget av hans auditive begeistring. Han hadde rett - det løs skarpt og svært, akkurat som det skal når Marillion invaderer ambolten og hjertet ditt. Da bandet satte i gang Marbles’ utsøkte The Only Unforgiveable Thing, kom denne virkelig til sin rett. Alle detaljene. Klangen. Den drømmende stemningen låten igjennom. Dette blir en bra kveld, tenkte jeg.
Fredagen og lørdagen var annonsert som «surprise nights», men ettersom weekenden i Port Zèlande lå bak oss, var det nok kun et fåtall av fansen som ikke visste hva som ville komme. I så måte var denne kvelden dedikert til en potpurri av låter fra Hogarths inntreden i bandet i 1989 frem til 2012s Sounds That Can’t be Made. Sistnevnte var den sjette i rekka på setlista, og løftet stemningen det nødvendige hakket opp hos det (til da) litt reserverte publikummet. Til sammenligning er man vant med de voluminøse jubelbrølene etter hver låt i Port Zèlande, men det skal i samme åndedrag tillegges at det er tre ganger så mange mennesker der. The Answering Machine er en godbit som sjelden spilles. Låten er blant de få som man ikke skulle
tro var laget og fremført av Marillion. Den er hvass og umiddelbar, her dveles det ikke ved en tone. Når jeg nå nynner på den, slår det meg at en nedstrippet og særdeles langsommere spilt versjon kunne blitt en seig og bluesy greie. Litt som The Space på Less is More-skiva. Nuvel.
Noen Talk Talk’ske toner markerer introen til A Few Words for the Dead. Det er her det virkelig løsner. “Pick up the weapon. Marry it, give it your name. Define yourself by it. Take it down to the disco” er dristige tekstlinjer i en tid der terror kan inntreffe når og hvor som helst. Men som med god lyrikk generelt så er den ikke umiddelbar, den gir deg ikke «svaret» helt uten videre. Fra å være snikende og kryptisk, ja nærmest voldelig i sitt uttrykk, så bretter den seg ut i all sin prakt – både lyrisk og musikalsk – når h synger det forløsende «…OR YOU COULD LOOOOOVE». Dette er så visst ikke voldelig, men et fredselskende låt som på alle måter avsluttes veldig annerledes enn den begynner. Vi tar oss tid til den søtladne og kledelig naive avslutningen (peace & love, my friends):
“So he carried the stars in his pocket Drank the sunrise till he was drunk He embraced the angels They swam like little minnows in his blood Ghosts in his eyes Out walking beside him Laughing like children in his mind They chanted his mantra together
You could love They were happy.»
Og happy, det var også den multinasjonale menigheten denne april-fredagen. Etter å ha smilt oss gjennom sluggere som The Great Escape og avslutningstriologien på Holidays in Eden, kulminerte konserten med den episke og til en viss grad kontroversielle Gaza som ekstranummer. Etterpå møttes en god gjeng nordmenn i foajeen og sørget alene for at baren høyst sannsynlig nådde sine budsjettmål for kvelden.
Lørdag Jeg konstaterte tidlig at Łódż ikke er en blomst av en by, men den har en stolt historie: Man finner universiteter, teatre og museer av ymse art her, og kjente filmskapere (som Roman Polański) har studert ved byens velrennomerte filmhøyskole. Formiddagen ble for undertegnede og hans brors del brukt på et riktig så fint kjøpesenter. Hvem hadde trodd jeg skulle shoppe i løpet av en Marillion convention!
Det Warszawa-baserte postrockbandet Tides From Nebula åpnet lørdagsballet og dronet seg gjennom tre lengre låter av tidvis stor kvalitet. Etter deres oppvarmingskonsert kjøpte jeg både skive og T-skjorte, og ett av medlemmene kunne fortelle meg at de har spilt også i Norge. Etter en maltbasert tørsteslukker var det bare å rigge seg til i konsertlokalet igjen, for der var det viktige ting på gang. Clutching at Straws er 30 år i år, noe som heldigvis ikke skulle gå upåaktet hen. Konserten åpnet med Hotel Hobbies i instrumentalversjon (hvorfor synger du ikke på denne, h?) og ble etterfulgt av seks andre, deriblant den alvorstunge, men fantastiske White Russian. Lite visste Fish at linja «Terror in Rue de St. Denis, murder on the periphery» skulle bli til katastrofal virkelighet 28 år senere. Jeg blir aldri enig med meg selv hvilket av de fire første albumene som er det største, men jeg har et unikt forhold til hver av dem. For CaS sin del så var det den første skiva jeg kunne glede meg til å kjøpe på utgivelsesdagen. Dessuten utgjorde den grunnlaget for en turné med innlagt Skedsmohallen-konsert som jeg skulle på, men som jeg likevel ikke fikk oppleve (12. november 1987 var således en tøff dag for unge Grønns liv som Marillion-fan). Etter Sugar Mice stilnet som siste låt i settet, dro gutta på med intet mindre enn Lords of the Backstages, Blind Curve og Market Square Heroes. Rothery har i mine ører aldri maktet å gjenskape det nærmest overveldende fete gitarpartiet på Blind Curve som rettferdiggjør studioversjonen, men gud bedre for et staselig gjenhør det likevel ble.
På sett og vis kan Marillion-fansen deles i tre: De som foretrekker Fish- eller h-æraen, og de som
sier «ja takk, begge deler». Etter å ha lest diverse convention-relaterte kommentarer på Facebook, var mitt inntrykk ved inngangen til denne kvelden at folke gledet seg vel så mye til gjennomspillingen av F.E.A.R. som til CaSlåtene. Slikt må være stort for et gammelt band hvis identitet i stor grad er tuftet på å ikke gjenta seg selv, men snarere å utvikle det musikalske uttrykket. F.E.A.R.s mottakelse blant fansen er ganske så enestående når man tenker på de synkende salgstallene på slutten av 90-tallet. Herr Hogarth har sunget det før og jeg gjentar det gjerne: «Thank God for the Internet». F.E.A.R. krøp opp til en 4. plass på de britiske albumlistene som er den beste plasseringen siden nettopp CaS i 1987, og i oktober spiller de i Royal Albert Hall, en konsert som ble utsolgt på under en time 10 måneder i forveien.
El Dorados lavmælte biesumming og fuglekvitter kunne høres fra høyttalerne og fikk ensartet respons fra salen: «YEEEEAAAAH!» Dellåten The Gold er min udiskutable favoritt fra albumet. Når Marks nesten brutale keyboardstøt fyller Witwórnia, gleder jeg meg så mye at det nesten er vanskelig å stå rolig. Jeg snakker om en låt som bare sniker seg innpå deg og eskalerer så varsomt at du ikke oppdager at bandet eier deg før den er over. På veien dit har du både svevet avgårde og blitt slått i trynet . Jeg tenker på Rothers overdådig vakre solo og h’s pekefingerog-sinnablikk-agiterte proklamasjoner à la «I'm
becoming harder to live with!» og «You can't see into my heaaaad!». Det er fornøyelig å få servert litt testosteron av en mann som så åpenbart er i kontakt med sine feminine sider. The New Kings I-IV kan jeg skryte av å ha opplevd live som en av de første world wide, det skjedde i Spania i fjor sommer og er tidligere omtalt i herværende medium. De fire herlige, politisk ladede musikkstykkene treffer de russiske oligarkene midt i trynet, videofilmen som snurrer i bakgrunnen likeså. Det slo meg at den hadde vært helt perfekt om regissøren hadde latt brølet fra Spitfire-flyet starte i bakhøytalerne og bevege seg sømløst til fronthøytalerne parallelt mens flyet kom bakfra og suste «inn» på lerretet før det sammen med gromlyden forsvant i horisonten. Hmm…skulle jeg blitt igjen i filmbyen og gjort karriere, kanskje?! The New Kings sier det meste om hva Marillion er gode for i dagens lettvinte og flyktige musikkindustri.
“On your knees, peasant, and kiss this ring You're working for the new king!”
Søndag Det ble tidlig klart at marillion.com årets utvalgte kandidat til den «Album Night». Nå ble jo lørdagen for så vidt det samme i kraft av
skulle være sedvanlige og F.E.A.R. at den var
relativt nysluppet, men .com var denne conventionens hovedtema. Det fikk man da også bekreftet i merchendise-utsalget. En god del rangerer .com nederst av alle de 17 ordinære studioutgivelsene. At vi skulle komme til den niende Marillion Weekend’en før den ble valgt ut, illustrerer muligens dette. Samtidig har den noen glimrende spor: A Legacy, Interior Lulu og House er på hver sin måte stor musikk. Enlightened derimot er så kjedelig at den formelig tvinger deg ut i baren eller en tur på dass. Eller begge deler i denne rekkefølgen hvis du klarer det på fire minutter og femtini sekunder.
Andre sett skulle bestå av fire låter fra ditto mange skiver: Splintering Heart, King, Berlin og This Strange Engine. Hvilken utsøkt kvartett! I motsetning til MW i Nederland (og senere i England) så dukket ikke Ben Castle og hans saksofon opp på sistnevnte, men hva gjorde vel det når vi alle ble mo i knærne av Rothers’ bidrag på denne låten. Det skjer bare ikke at han ikke får ekstra applaus etter de to magiske partiene, ja du vet hvilke. Det siste vi fikk fra de fem
herrene denne helgen var låten de åpnet med i Oslo for mange år siden. Rettere sagt låten de skulle åpnet med siden de på godt norsk føkka den til etter et minutt. Vi snakker selvsagt om Real Tears for Sale. Denne gangen satt den imidlertid som ei kule. I lys av dette var det litt ironisk at h kort tid etterpå kom ut av teksten i den fine og forenende One Tonight og signaliserte for de andre at de måtte stoppe. «I screwed it up!», innrømet han med et stort glis. Både bandet og vi lo. Er det noen man kan tilgi noe slikt, så er det han etter å ha gitt jernet tre kvelder på rad gjennom åtte timer sang og musikk, hopp og sprett og en unik innlevelsesevne. F.E.A.Rs avslutningsspor; den sørgmodige Tomorrow’s New Country, er som en bonuslåt for å regne. Kanskje var det derfor bandet valgte å la den bli avspilt over anlegget da det hele var over, lyset ble tent og man vemodig erkjente at det er to år til neste gang. «Tomorrow's new country calls us home». Sukk. - Jonas Grønn
MARILLION «OUT OF THE BOX» For å være helt ærlig, så har vel ikke vi Marillion-fans vært akkurat sulteforet når det gjelder live-opptak fra Racket Records de siste 1015 årene. Hver eneste MarillionWeekend siden 2002 er blitt foreviget i enten i sin helhet eller med opptak av enkelte av konsertene. «Out Of The Box» er siste slipp, og dokumenterer de tre konsertene bandet gjorde under MarillionWeekend 2015 fra Port Zélande i Nederland. Og joda, Tim Sidwell og hans selskap Towards Infinity leverer uten tvil sakene nok en gang, godt hjulpet av en sceneproduksjon som det helt klart ligger både mye penger og tid bak. Spesiallagde filmer som projiseres på store skjermer, i tillegg til et lysshow ispedd lasere gjør denne utgivelsen til en fryd for øyet. Bandet låter innøvd og fokusert. Hogarth synger veldig bra, selv om man på slutten av helgen kan høre antydninger til at sju timer bak mikrofonen fordelt på tre intense kvelder gir en viss slitasje på stemmen. Mike Hunters lydmiks er det heller ikke noe å sette fingeren på. Det låter «live», men likevel klart, og med en fin balanse i lydbildet. Vel, over til innholdet: Disc 1 åpner helgen litt «forsiktig» med den etter min mening undervurdere «Anoraknophobia» i sin helhet, og selv om «Map of the World» og «Seperated Out» ikke veldig ofte frekventerer fansens topp 10-lister, er det nok av høydepunkter også her. Låter som «21st Century» og «When I Meet God» burde oftere figurert på bandets setlister. For de av oss som har vært tilstede på den forblåste feriestedet på den nederlandske vestkysten annenhver vår siden 2007 har registrert at sceneproduksjonen har økt for hver gang, og et foreløpig høydepunkt er Marbles-kvelden for drøye to år siden. Fra starten på «The Invisible Man» med Hogarth i nærbilde på storskjermen, til vi følger Don Allums reise over Atlanteren i «Ocean Cloud» og den avsluttende «Neverland» er denne kvelden nærmest en fullkommen konsert. Et band som leverer et av sine aller beste verk foran et hengivent og entusiastisk publikum, gjør dette til en forestillin som yter «Marbles» rettferdighet. Vi får også en utrolig stemningsfull versjon av «The Only Unforgivable Thing». Slenger du på en encore med bl.a «Out Of This World» og «King», så er det fristende å bruke Freia sitt uttrykk «Ingen over, ingen ved siden». Kveld 3 var «Singles Night» som enkelt forklart var en konsert bestående av (de fleste) av bandets singler, og da spilt i kronologisk rekkefølge. Dette betyr at man brenner en del av kruttet helt i starten, med «Market Square Heroes» og «Garden Party», som tradisjonelt er å finne som ekstranummer. Men det funker, så da får man heller bære over med at stemningen daler noe når man har kommet frem til singlene fra «Somewhere Else» når settet nærmer seg slutten. En akustisk Los Trios-versjon av «Sympathy» får derimot frem gåsehusen. Det avsluttende, og uhøytydelige ekstranummeret «Hocus Pocus», fra de nederlandske proglegendene Focus avslører nok hvilke låter bandet IKKE øvde mest på i februar 2015… «Out Of The Box» er å finne en 3 disc Blu-Rayutgave inkl. noe bonusmateriale, bl.a. filmene fra «Marbles», en 3 disc dvd-utgave, samt at hver enkelt konsert er blitt utgitt som dobbelt-cd. - Terje Nygård
Vinylutgaven av «Happiness Is The Road» ble sluppet i et limitert og nummerert opplag for en del år siden, og har vært særs vanskelig å oppdrive i lengre tid. Vinylsamlere kan imidlertid glede seg over at «Essence» og «The Hard Shoulder» slippes på nytt som doble vinyler i oktober.
// N E W S
Foto: Freddy Billqvist
HOGARTH TIL STOCKHOLM
I desember 2015 fikk både Oslo og Stockholm besøk av mr. H og hans etter hvert tradisjonsrike «h natural»-konserter. Konserten på Historiska Museet i Stockholm ble faktisk filmet, og er å finne som bonusmaeriale på Hogarths dvd «Friends, Romans». Til glede for skandinaviske Marillion-fans gjentas suksessen fra 2015, og Hogarth spiller en førjulskonsert på det riktig så smakfulle stedet «Södra Latin» i Stockholm lørdag 25. november.
Mick Pointers Arena gjester i mai neste år Norge for første gang siden 2005. Bandet headliner den femte utgaven av festivalen “We Låve Rock” i Holmsbu lørdag 19. mai. Andre bekreftede artister til festivalen er til nå Franck Carducci og norske When Mary. Billettinfo: hurumrock.no. Dagen før, fredag 18. mai spiller bandet i Gøteborg, og det ryktes også om flere konserter i Skandinavia. Arena slipper et nytt album, “Double Vision”, på nyåret, og vil under turnéen fremføre hele “The Visitor” i forbindelse med albumets 20års-jubileum.
Konserten starter allerede kl. 15 på ettermiddagen, slik at du fint rekker å få med deg Scorpions, som spiller i samme by senere på kvelden. I tillegg er canadiske Saga innom byen kvelden før på sin avskjedsturné. En perfekt anledning for en førjulshelg i Sveriges hovedstad for alle Web Scandinavia-medlemmer, altså! Kun sitteplasser, og billetter kjøper du på tickster.se.
-
steven wilson -
misplaced i surround Plateselskapet Parlophone eier nå rettighetene til Marillions åtte første studioalbum. Planen er å utgi disse albumene i såkalte delexe-versjoner de neste par-tre årene. «Misplaced Childhood» var første abum ut i serien, og ble sluppet i juli. Den etter hvert velkjente Steven Wilson er mannen som fikk ansvaret med å gjøre en 5.1-surroundmiks av klassikeren. I et intervju med «Superdeluxeedition.com» går han i dybden om både hans forhold til Marillion generelt, «Misplaced Childhood» spesielt, og om eventuelt flere klassiske Marillion-album også kommer til å gjennomgå den samme behandlingen av herr Wilson… Hvem var det som spurte deg om å gjøre en 5.1-miks av albumet? Jeg har vært venner med bandet over lengre tid, og har mikset enkeltlåter på et par studioalbum tidligere. Som tolvåring havnet jeg nærmest «tilfeldigvis» på Marillions aller første konsert. Jeg omgås Steve Rothery og hans kone Jo sosialt stadig vekk, og det var Rothery som spurte meg om jeg kunne være interessert i gjøre denne miksen. Det er alltid hyggelig å få forespørselen om slike jobber direkte fra den involverte artisten. Du er en særs opptatt mann. Er det derfor viktig for deg at du er en fan av den aktuelle artisten dersom du tar på deg oppdrag om å gjøre en remikser av denne typen? Ja, uten tvil, og jeg virkelig elsker «Misplaced Childhood», som etter min mening er et av de aller beste pop-/rock-albumene fra 1980tallet. Tidligere har jeg nok gjort en tabbe ved å remikse album fra artister og band som jeg ikke har hatt noe sterkt forhold til, og resultatet har heller ikke blitt så bra som det kunne ha blitt. Ikke dårlig, for all del, men kanskje ikke med et så sterkt fokus på detaljene som noen som kjenner musikken inn og ut kunne ha klart å få til. Siden den gang har det vært viktig for meg å
gjøre slike prosjekter fra et fan-perspektiv, og med en «nerdete» tilnærming til alle detaljer. Deet er nødvendig at du har et nært forhold til musikken for å få til et bra resultat. Oppstod det noen spesielle utfordringer under arbeidet med å re-mikse «Misplaced Childhood» i 5.1-format? Ja, for musikken er faktisk ikke veldig detaljert! Jeg ble overrasket, fordi albumet låter «stort», men det er nok fordi man har gjort en veldig god jobb under innspillingen. Stort sett består lydbildet av kun trommer, bass, en eller to gitar-/keyboardpartier i tillegg til vokalen. Enkelte soloer i tillegg, så klart, men albumet har nesten ingen koringer, og veldig lite av det man kan kalle lyd-design. Albumet fungerer veldig godt som et sammenhengende stykke musikk, men er som sagt ganske enkelt arrangert. Av den grunn har ikke 5.1-miksen blitt veldig «over the top», og jeg tror heller ikke at en slik tilnærming hadde kledd albumet. Leadvokalen til Fish ligger ganske langt bak i lydbildet på originalen, og jeg har forholdt meg til dette under min miks også. Når det er sagt, så ville jeg nok lagt vokalen noe høyere dersom jeg skulle mikset albumet helt fra scratch. Det låter veldig bra slik det gjør, men etter min personlige smak ville jeg nok heller fremhevet vokalen i større grad. Når gjorde du denne prosjektet? Våren 2016. Det har altså tatt sin tid, som ofte slike deluxe-versjon-prosjekter gjør. Noen ganger er det problemer med artwork, sleeve notes, eller å få de nødvendige tillatelsene til å bruke bilder og arkivopptak som gjør at utgivelser blir forsinket. Ble det endelige resultatet godkjent av bandet på noen måte? Var Fish eller dagens Marillion involvert her? Steve Rothery kom innom meg og lyttet gjennom miksen, og kom med noen forslag til endringer. Deretter sendte jeg lydfilene til bandet, og etter det fikk jeg ingen flere ønsker om å gjøre noen endringer. Var du noen gang i kontakt med albumets produsent Chris Kimsey noen gang? Nei, kun bandet. Prosessen med å lage en 5.1-miks innebærer først å lage en ny stereo-miks av materialet. Hva er grunnen til at det ikke er inkludert noe ny stereo-miks av studioalbumet på denne nye utgivelsen? Den originale stereo-miksen er perfekt slik den er, så stereo-miksen jeg lagde som grunnlag for 5.1miksen er så nær opptil originalen som mulig, så jeg følte at det ikke var noe å tjene på inkludere den på denne utgivelsen. Finnes det planer om å gjøre tilsvarende mikser av andre Marillion-album? Dessverre har jeg stadig mindre tid å bruke på mikse andre artisters musikk, ettersom min egen solokarriere blir mer og mer suksessfull og tar mesteparten av tiden min. Jeg har imidlertid lovet bandet at jeg skal gjøre en 5.1-remiks av «Brave», ettersom det er et konseptalbum med mange lag og detaljer i lydbildet. Man kan nesten høre på albumet at det var laget med tanke på at kunne passe til en 5.1-miks i fremtiden. Jeg har ikke startet på arbeidet ennå. Hvorvidt bandet ser for seg at noen andre kan gjøre remikser av noen av de andre albumene i denne reutgivelses-kampanjen aner jeg ikke, men at det finnes kvalifiserte personer der ute er jeg ikke i tvil om.