velkommen... … til et innholdsrikt Marillion og Web Scandinavia-år!
the web scandinavia Postboks 5151 Majorstua, N-0302 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Medlemskap: 100,- NOK pr. år, som gir deg tre fanziner, en eksklusiv cd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi mm. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Pris: 13,- Euro pr. år. Se: www.web-scandinavia.com
Vi regner med at alle som leser dette allerede har fått det med seg,men en vi gjentar det likevel: Marillion gjester Oslo og Rockefeller lørdag 23. juni (St. Hansaften). The Web Scandinavia arrangerer konserten i samarbeid med Rockefeller. Et bra oppmøte denne kvelden øker sannsynligheten for at Skandinavia står er inkludert på reiseruta også under neste turné, så det er ingen grunn til å vente med å bestille billett. Billettene koster kr. 275,- + avgift og kan kjøpes på www.ticketmaster.no eller Posten. Oppvarmingsband er Gazpacho. Vorspiel og andre arrangementer i vår regi i forbindelse med Rockefeller-konserten annonserer vi på våre nettsider, og også pr. e-post i god tid før konserten. Er du usikker på om vi har din korrekte e-postadresse? Gi beskjed til mail@webscandinavia.com! Det samme gjelder hvis du har flyttet, og har ny adresse. Tirsdag 10. april slippes ”Somewhere Else”. De som var tilstede på lyttefesten på John Dee i slutten av februar har vel dannet seg et lite inntrykk av albumet allerede, men det er likevel en høytidsstund når et nytt Marillion-album dukker opp i plateforretningen! Vi vil med det samme takke de som tok turen til lyttefesten vår. Både fans, presse, TMC Nordic (som distribuerer albumet i Norden) og ikke minst Pete og H gjorde det til en vellykket kveld. Pete og H hadde et par hektiske dager under Oslo-besøket, og det vil komme fyldige intervjuer i Sweden Rock Magazine og Monster Magazine. Begge disse bladene er å få tak i Narvesen-kiosker. Nettutgaven av Dagbladet gjennomførte også et nettmøte med gutta, og også NTB gjorde intervju. For øvrig vil utgaven av Classic Rock som kommer for salg i april inneholde en seks-siders reportasje om Marillion. Du kan lese en fyldig reportasje fra årets særdeles vellykkede MarillionWeekend i denne fanzinen. Det var rekordmange skandinaver tilstede i Nederland første helgen, inkludert mange ”debutanter”. Vi håper og tror alle hadde en alle tiders helg, og skal vi tro ryktene er MW’09 allerede under planlegging. Det hviskes om ”Seasons End” i sin helhet, og at The H Band og Wishing Tree vil gjøre opptredender. Uansett: kos deg med denne fanzinen, ”Somewhere Else”, og så sees vi på Rockefeller i juni. OK?
Alle live-bilder i denne fanzinen: © Nick Askew
Med hilsen Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård
intervju | mark kelly Under vinterens promo-runde for ”Somewhere Else” har Marillion gjort utallige intervjuer. Her er et lite utdrag fra samtalen Mark Kelly hadde med den franske radiostasjonen Morow. … om tekstene på ”Somewhere Else: ”Somewhere Else” er ingen konsept-plate, men et album bestående av enkeltlåter. Når det er sagt, så kan man likevel dele albumet i to deler når det gjelder emner for lyrikken. En halvdel omhandler Steves liv på det personlige plan, som f.eks hans nylige ekteskapsbrudd. Den andre delen tar for seg globale spørsmål, som konfliktene i Midt-Østen, mens låta ”A Voice From The Past” handler om fattigdom og urettferdighet i verden. … om produsent Mike Hunter: Vi har kjent Mike Hunter i en god del år. Første gang han var involvert var faktisk under innspillingen av ”Brave” for nesten 15 år siden. Han lagde også ”River”albumet som ble brukt som intro-tape under den påfølgende turnéen. Etter dette hadde vi lite kontakt med Mike før han hjalp oss med miksingen av ”Marbles”, og det var da vi begynte å diskutere muligheten for et ytterligere samarbeid. Mike er en veldig ”musikalsk” produsent, og f.eks på ”Last Century For Man” er det et orkestralt parti som Mike er ansvarlig for. Det er vanskelig å si hvor stor innvirkning Mike har hatt på det endelige produktet, men faktum er i hvert fall at låtene på dette albumet er mer direkte og energiske enn ”Marbles”. … om prosjektet der fans skulle sende inn sine egne videoklipp som skulle bli klippet sammen til en Marillion-promovideo: Carl Glover laget en fireminutters ”testvideo” basert på de klippene vi fikk tilsendt. For å være helt ærlig så var ikke mer enn 20-30 sekunder av dette noe å ta vare på. Kun en veldig liten andel av klippene var interessante, så dette var helt klart et eksperiment som mislyktes, må jeg få lov til å si…
… om forventninger til albumet: Jeg har ingen forventninger når det gjelder salgstall. Hvis ”Somewhere Else” selger like mange, eller eventuelt flere, eksemplarer enn ”Marbles”, så er jeg fornøyd. Vi har ingen forventninger til at det skal bli en millionselger, men så lenge våre lojale fans kjøper albumet – og i tillegg liker det – er vi fornøyd. … om hvorfor bandet ikke har satset på en preorder-kampanje som for de to foregående albumene: Det var jeg som foreslo å ikke gjøre det denne gangen. Å spørre fansen om å betale for et album lenge før det blir innspilt blir for meg det samme som å be en kompis om å låne deg noen kroner når du har lite cash. Det er greit å gjøre dette en gang eller to, men hvis det gjentar seg, føler jeg at du på en måte utnytter vennskapet. … om oppfølgeren til ”Somewhere Else”: Vi spilte inn 18 låter i fjor, og flere av de ”ekstra låtene” er 100% ferdige. Faktisk har vi ”spart” to av mine favoritter til neste album, ettersom H ikke var helt ferdig med teksten til disse låtene. Vi kommer til å skrive noen få låter til for å være på den sikre siden, men albumet er i hovedsak ferdig. Utgivelse blir om et år altså våren 2008!
Intervju: OD Mad Dog / morow.com – the prog radio
one night in oslo a listening party review
I was overjoyed to once again be invited to a Marillion listening party. Having been to the Marbles listening party in 2004, I remembered how amazing it is to be a Marillion fan, to have the chance to listen to a new album and meet some of the band members. This time the venue was The John Dee Pub in Oslo so I faced a 470km drive from cold and snowy Enköping. (Sweden) We were first in the queue at the John Dee and received some giveaways. A “Marillion Air” magazine telling us all about the new album and the forth coming tour, a Somewhere Else t-shirt and a 6 track sampler CD of the new album. So far things are shaping up for a good night. The venue was small and it was clear that it was going to be packed out. But overall, the atmosphere of the place was excellent. Where else can you sit with about 100 like minded people and discuss all things Marillion? At 9pm H and Pete appeared and introduced the album and gave us a bit of good news. A tour date in June for Oslo! Yes, Marillion are going to play at “The Rockefeller” on June 23rd. The crowd cheered so loud I thought the roof would come off the place. I won’t be missing that gig! Then….at last……Somewhere else. The sound system at John Dee was much better that the one at Hard Rock Café in Stockholm (used for the Marbles listening party.) The first track came across with a rocky start. “The Other Half” a good opener, a tight rocky number, but still classic Marillion! “See it like a baby” was next. As we all know, this will be the first single from this album… I’m still unsure about. The thing you have to take into account is how can anybody judge a Marillion album and all it’s depths with one listen? Impossible! A Marillion album grows with each playing. A good example is “the invisible man” I didn’t like that track at first, but it grew on me with each playing and now I can see it for what it is. A bold statement, a brave choice as opening track for an album at over 13 minutes long. Track 5, “Somewhere Else”, again I’m not sure yet, echoes of an ELO song it there somewhere! However very melodic, it should grow on me. I wasn’t making notes at the time and so I can’t remember “A voice from the past” or “No such thing” at all, sorry. I have to say that I didn’t hear any track that disappointed me. Lets get down to business – “The Wound” A great rocky number full of emotion that if a remember correctly calms down about half way and becomes very atmospheric. Best track so far. “The Last century for Man” seems to draw upon the damage we are doing to the planet and the fact that nobody seems to be doing anything about it. One of the lyrics was something like “Start your four wheel drive to cheer yourself up” H once said in a BBC radio interview that “the invisible man” was about feeling helpless when the US and UK
invaded Iraq. People protested all over the globe, but were ignored, hence “Invisible”. I think The Last Century for man takes up where TIM left off. Then came Faith, ok it was remixed, but felt totally out of place on this album! I missed out track 3 “Thank you, Whoever you are” Why, simple, save the best till last. This is Marillion at their emotional best. I loved it instantly. As I said, hard to judge any Marillion album at first listen, but overall I was impressed. It has a totally different feel than Marbles, I heard bits that remind me of TSE or .COM in there but it has one thing that is clear ….It’s a Marillion Album! Then Pete and h came back in to answer any questions. Unfortunately, the questions were “When is Pete bringing back his Mullet haircut” and “Will we hear Transatlantic again”. I took my Marbles Campaign Edition with me and got Pete and H to sign it. Pete I have met twice before and he is such a normal, down to earth bloke. I was lucky enough to chat with Pete for ten minutes over a pint! I managed to ask a few questions without making a fool of myself, which is easy to do when you are nervous and you have had a drink or too. First he told me he had been in the states promoting and doing interviews for almost a week then he was going to spend Wednesday promoting in Oslo before heading for Amsterdam. I asked if there any “Charting the single” plan for “See it like a baby”. Pete didn’t know or wouldn’t say (with a smile on his face). I then asked a common question. What is your favourite Marillion Song? Pete said, “one that didn’t make it on to Somewhere Else”. Weather or not that song ended up on the cutting room floor or will appear on another release, only time will tell. Otherwise he said that Neverland, The Great Escape or Quartz, because it has so much bass guitar work in it! Chatting to Pete made the drive from Sweden worth every minute. Thank you Pete! H on the other hand had hidden himself in a corner and was catching up with the Norwegian band “Gazpacho” who had toured as support for Marbles on the European leg of the tour. I chatted with H and Gazpacho for a while before wishing the guys luck with the new album and heading off to the hotel. If you have been lucky enough to go to a listen party, you’ll know what a special event there are. If not, then you have truly missed out. The countdown to Somewhere Else has begun and boy am I looking forward to it! - Darren Lovatt
marillion/weekend2007 CenterParcs, Port Zélande, Nederland, 2.-5. februar 2007
Etter å ha måttet stå over henholdsvis Pontins, Butlins og Butlins fordi weekendene kolliderte med eksamensforberedelser, var det med høye forventninger at jeg kvittet meg med noen tusenlapper og booket fly til Amsterdam for å overvære dette årets weekendarrangement. Forventningene mine ble da også til de grader imøtekommet, samtidig som en nærmest unison vurdering fra fansen synes å være at 2007 var den beste weekenden så langt. Opplegget For det første synes jeg alt det praktiske knyttet til weekenden bør berømmes. Marillion sørget for alt fra busser mellom Port Zélande (som vel kan sies å ligge i nederlandsk ingenmannsland) og Amsterdam/Rotterdam til en effektiv ordning med innsjekk og tildeling av overnattingskvarter. Vi fikk hver en konvolutt med nøkler, kart, adgangstegn og alt vi trengte av praktisk informasjon. Jeg må også understreke at bo- og spiseforhold var utmerkede, samtidig som CenterParcs og områdene rundt både var innbydende og romslige, toppet av et
gigantisk konserttelt hvor det var godt med bevegelsesplass og serveringstilgang for 2600 mennesker hver kveld. Især boforholdene blir jeg fortalt var en svært velkommen kontrast til mindre innbydende innkvartering ved Pontins og Butlins. Fredag: The one who dies with the most toys… This Strange Engine var faktisk den første Marillion-skiven jeg kjøpte som nyutgitt, hvilket vel gjør det lett å tidfeste tidspunktet for når jeg ble frelst. Jeg synes da også at TSE – som marillionfansen liker å bruke som forkortelse – er en svært bra utgivelse, med Estonia, Hope for the Future, tittelsporet og Man of a Thousand Faces som personlige favoritter (i den rekkefølgen). Naturlig nok gledet jeg meg til å få hele albumet fremført live, og jeg ble da heller ikke skuffet. Ikke minst Hope for the Future var et personlig høydepunkt, selv om Hogarth anførte at ”we have all seriously deep issues with this song… so please just sing along”, foranlediget av en historie om hvordan Marillion fikk selv brasilianere til å roe seg
ned da de spilte den i Brasil sommeren 1997. This Strange Engine ble også et fantastisk øyeblikk på fredagen, ikke minst da publikum brøt ut i særdeles langvarig og overdøvende jubel etter Rotherys andre soloparti. Det skal også nevnes at Marillion fremførte ikke mindre enn fem splitter nye låter fredag kveld: The Other Half, Most Toys, The Wound, Thank You, Whovever You Are og The Last Century for Man, hvorav de to førstnevnte ble spilt to ganger. Jeg synes Thank You og The Wound var de beste av de fem, og Thank You kan vel i oppbygging kanskje sammenlignes med Fantastic Place. Låten som satte seg mest på hjernen var imidlertid Most Toys. Om en drøy måneds tid vil vel de fleste skjønne hvorfor, selv om låten vel ikke akkurat er musikalsk rakettforskning. The Last Century for Man minnet meg i grunn om andre halvdel av When I Meet God, om enn med et mer politisert tekstbudskap fra Hogarth. The Other Half hadde et ganske stilig gitarbasert introparti, men det er betegnende for låten, eller vinutsalget i teltet, at jeg egentlig ikke husker særlig mer av den. Sist, men ikke minst viktig, synes jeg at Mr. So and So fortjener honnør for imponerende 45 minutters oppvarming. Mr. So and So var en gruppe Rothery både produserte og var plateselskap for på slutten av 1990-tallet, og etter om lag åtte-ni års stillhet er de tilbake med ny skive snart. Samtidig ble deres siste utgivelse fra 1998, The Overlap, relansert under weekenden, og mye av det glimrende oppvarmingssettet var hentet derfra. Rothery gjestet dessuten, til øredøvende jubel fra publikum, på Coup de Grace. Hvorfor Mr. So and Sos kordame trengte å stå på scenen og riste en vannflaske i 45 minutter er en annen sak. Lørdag: Release Party Kolonialforretningen, for øvrig et begrep som vel ikke er brukt siden 70-årene, inne på CenterParcs solgte at aldeles nydelig
hveteøl fra Grolsch, som jeg forsynte meg ubeskjedent av lørdag formiddag. Etter en rusletur langs nordsjøkysten i strålende solskinn og om lag 15 varmegrader ble hveteøltørsten for stor i totiden, og etter å ha sett Jason Harts 45 minutter mellom klokken 16 og 17, gikk turen til hva som vel må betegnes som WebScans offisielle vorspiel. Allerede her må jeg beklage at jeg, som følge av Harts lille sett, gikk glipp av Misplaced Neighbourhoods akustiske impromptukonsert som ble holdt utenfor Adventure-bygget. I stedet hørte jeg altså på Hart spille samtidig som jeg prøvde å erte opp en franskmann ved å peke på Tysklands sprelske påfunn mot Frankrike de siste 140 årene. Etter mer hveteøl og røverhistorier i WebScanLand nærmet klokken seg etterhvert ni, og dermed tidspunktet for kveldens såkalte ”overraskelsessett” fra Marillion, hvor det ble lovet sjeldent fremførte Marillionsanger og bandmedlemmenes favorittcoverlåter. Innerst inne hadde jeg et håp om å høre i alle fall enten The Release eller Blind Curve i løpet av weekenden. Jeg skal derfor være den første til å innrømme at
jeg enkelt og greit tok fullstendig av da Marillion åpnet lørdagskonserten med nettopp The Release. Undertegnedes kanskje bokstavelige talte mangel på bakkekontakt under denne sangen fremkalte endog tørrvittige kommentarer fra en totning i publikum. Lørdag var åpenbart kvelden for fremføring av alle bsidene Marillion har spilt inn etter 1989, for vi fikk lenge glemte, men i noen tilfeller fantastiske (*), låter som The Bell in the Sea*, I Will Walk on Water, Sympathy (fremført som en del av Swap the Band-opplegget), Holloway Girl* og How Can It Hurt*, hvorav sistnevnte påkalte nok et tilfelle av mangel på bakkekontakt for undertegnede. Av coverlåter synes jeg Crowded Houses She Goes (trolig Rotherys) var nydelig, mens Hogarth toppet både Michael Stipe, Andrea Corr og andre som med hell har sunget låten da de fremførte Everybody Hurts. Mer overraskende var det kanskje at vi fikk en fullt innøvd version av Britney Spears’ Toxic, som visstnok ble fremført under press fra Somewhere Elseprodusent Michael Hunter. ABBAs Money Money huskes på sin side nok ikke så mye
for fremføringen som den gjør fordi Hogarth vekket til live transvestitten i seg. Jeg skal overlate detaljskildringene av dette til DVDen fra kvelden som sikkert blir utgitt en gang, men det sier vel det meste da engelskmannen ved siden av meg i teltet søndag kveld utbrøt ”I never ever want to see that again! I’m scarred for life!” da bildene av transe-Hogarth rullet over storskjermene dagen etterpå. Kvelden ble rundet av med en fantastisk versjon av nederlandske Focus’ originalt titulerte jodlelåt Hocus Pocus. Under denne låten ble det til alt overmål sluppet ned et ikke ubetydelig antall konfettifylte badeballer ned over publikum, som til vill begeistring ble bokset rundt. Et par-tre av disse kom i sirkulasjon før konserten dagen etter, hvorpå en brite tørt kommenterte ”How sad is this? We’re cheering at a couple of balloons!” Søndag: Blind Curve Setlisten fra søndag får selv Popular Music-settet fra 2003-weekenden til å fortone seg som nesten kjedelig i forhold. Bare se: Splintering Heart, Hotel Hobbies, Warm Wet Circles, That Time of the Night, Afraid of Sunlight, You’re Gone, Fantastic Place, The Invisible Man, Neverland, King, The Space (full versjon), The Great Escape, Between You and Me… og Blind Curve. Jeg er av den skolen som stort sett liker de Fish-Marillion-låtene som Hogarth har fremført live, og i sin tid var det en bootleg med elendig lydkvalitet av Hogarth som sang Blind Curve på Holidays in Eden-turneen høsten 1991 som fikk meg til å falle pladask for dette mesterverket. Den kombinerte følelsen av vantro, ustyrlig glede og tilløp til emosjonell ubalanse er derfor det jeg husker aller best fra søndag. Det så da også ut til at andre rundt meg så ut til å gjennomgå lignende følelsesutbrudd, både under Blind Curve og andre låter. Noe av det mest gripende ved weekenden var kanskje de kraftige reaksjonene mange får når de hører sanger som betyr mye personlig for dem. Det er da man skjønner hvordan Marillions musikk kan røre ved folk.
Søndag kveld ellers var, som setlisten nødvendigvis må tilsi, aldeles fantastisk. Jeg trodde Hogarths stemme skulle gi etter mot slutten, men han holdt så godt som helt inn. Selv sluttpartiet på The Space klarte han med bravur mot slutten av konserten, hvilket vel sier det meste om hvilken stemmeprakt denne mannen har selv etter fylte femti. Settet ble for øvrig rundet av med nok en fremførelse av Hocus Pocus, igjen til ellevill begeistring fra publikum. Hvis jeg skal gjøre meg noen forhåpninger etter søndagssettet, som var satt sammen av bandmedlemmenes personlige favoritter, så er det at noen av disse låtene (les: Blind Curve) blir fast inventar på Somewhere Else-turneen i sommer. I så fall er det duket for en del reising på undertegnede. Beretningen fra søndag er ikke komplett uten noen rosende ord til Norges sønner i Gazpacho. Jeg har aldri sett dem bedre enn de var på søndag, og kremen i hvetebollen er at deres siste skive, Night, ikke bare er Gazpachos beste så langt: den er et mesterverk. Dette er med andre ord en CD som ingen medlemmer av Web Scandinavia bør gå glipp av.
låtutvalg og konserter angår. Etter Popular Music-settet i 2003 og alle kremlåtene fremført i år, har jeg vanskelig for å forestille meg konkret hvilke ess de kan trekke frem fra ermet. På den annen side har Marillion overrasket før, samtidig som weekenden er verdt turen alene for stemningen. Selv ikke franskmennene lar seg terge under et slik kulturarrangement.
Neste weekend? Jeg har vanskelig for å tro at Marillion noen gang vil toppe årets weekend hva
Tekst: Morten Nordhagen Ottosen Foto: Nick Askew
Fredag 2. februar
Lørdag 3. februar
Søndag 4. februar
The Other Half The Last Century for Man Thank You Whoever You Are Most Toys The Wound Man of a Thousand Faces One Fine Day 80 Days Estonia Memory of Water An Accidental Man Hope for the Future This Strange Engine Most Toys The Other Half
The Release Accidents Will Happen [Elvis Costello] Deserve Six Months in a Leaky Boat [Split Enz] Holloway Girl I Will Walk On Water You Don't Need Anyone Number One She Goes On [Crowded House] Sympathy [Rare Bird] Bedshaped [Keane] These Chains The Bell in the Sea Built-in Bastard Radar Good Morning [The Beatles] Toxic [Britney Spears] The King is Half-Undressed [Jellyfish] Blackberry Way [The Move] How Can it Hurt Everybody Hurts [REM] Money Money Money [Abba] Hocus Pocus [Focus]
Splintering Heart Hotel Hobbies Warm Wet Circles That Time of the Night You're Gone Fantastic Place Afraid of Sunlight Lords of the Backstage Blind Curve Between You and Me Neverland The Great Escape King The Invisible Man The Space Hocus Pocus
gyldne tider Desember-utgaven av bladet Classic Rock inneholdt en stor artikkelserie om dagens musikere, og deres barndomshelter innen musikken. Blant de som var inkludert fant vi Pete Trewavas og Steve Rothery… Pete Trewavas om Paul McCartney Mitt største musikalske forbilde gjennom tidene må være Paul McCartney, og her skal jeg prøve å forklare hvorfor. Jeg vet mange av dere ikke kan huske sekstitallet, og kanskje heller ikke The Beatles, men jeg vokste opp i denne perioden, og tok til meg alt som skjedde. Beatlemania, som det ble kalt, var ikke som noe annet verden har sett, hverken før eller siden. Komposisjonene deres, som først og fremst var av Lennon og McCartney, endret seg i løpet av de få årene de holdt sammen, fra enkle kjærlighets-poplåter til psykedelia, og til og med starten på det man kan kalle progressiv rock. Paul McCartney var en stor inspirasjon for meg, som for mange andre musikere. Hans motesans og spillestil var en stor del av epoken, og intrykkene sitter i meg fremdeles. Bare hør på 'Getting Better' fra 'Sgt Pepper'-albumet, der han totalt endrer måten å spille bass på, i en tid der ingen andre var i nærheten av å gjøre noe lignende. Hele albumet renner faktisk over av inspirert og inflytelsesrik musisering. Sett den på nå, og det vil høres mer moderne ut enn halvparten av musikken som gis ut i dag. For meg er det midt-perioden til Beatles, med Rubber Soul (1965) og Revolver (1966), som best illustrerer klassisk McCartney i et nøtteskall; Rytme og Melodi. Han er så nyskapende at du kan høre og ane mange forskjellige spillestiler på disse albumene. Låter som 'Tomorrow Never Knows', 'Tax Man', 'Got to Get You into my Life', og 'Helter Skelter' fra 'White Album' (1968). Forbløffende materiale. I tillegg har vi alt solomaterialet hans. På det første albumet, der han spiller alle instrumentene selv, er en låt som 'Maybe I'm Amazed' ikke bare godt skrevet, men også flott fremført. Ikke dårlig når en gjør alt selv. Så er det selvfølgelig 'Live and Let Die' - i dag bedre kjent som en Guns N' Roses cover. Mange artister har gjort egne versjoner av McCartney-komposisjoner. Sergio Mendes & Brasil 66 gjorde 'Fool on the Hill' i 1968, og Ella Fitzgerald, en av tidenes beste jazz-sangere, gjorde 'A Hard Days Night'. Jeg kunne nevnt mange flere, men de to jeg har nevnt her er ganske imponerende. Jeg så Paul McCartney i Birmingham på 'Back in the World'-turnéen, og det var begeistrende å se ham spille den ene hit'en etter den andre. Han er uten tvil årsaken til at jeg begynte å høre på musikk og lærte meg å spille bass.
Steve Rothery om David Gilmour Det første rock-albumet jeg kjøpte var 'Saucerful of Secrets' med Pink Floyd, i 1974. Jeg var en unggutt på bare femten somre, i ferd med å oppdage rock-musikk via 'Alan "Fluff" Freemans Saturday Rock Radio Show'. Blant alle gruppene fra den epoken, var det Pink Floyd som skilte seg ut for min del. Jeg husker også godt at 1977albumet 'Animals' ble presentert på radioprogrammet til John Peel. David Gilmours svevende gitarlinjer og Roger Waters' kjølige tekster på det albumet virket for meg mer potent enn noe av den punk'en som kompisene mine likte så godt. Jeg har også et minne om å ligge på stranden om natten, i Whitby der jeg vokste opp, lyttende til 'Shine on You Crazy Diamond' under stjernene. Det var et slikt øyeblikk som lever med deg til evig tid, og som hadde stor betydning for min beslutning om å bli musiker. Jeg ble skuffet over 'The Final Cut' (1983), og følte at favorittbandet mitt hadde mistet grepet. Men etter bruddet med Waters og resten av bandet, var jeg imponert over at Gilmour presset på videre. Uansett hva du synes om de to Waters-løse Floyd-skivene sammenlignet med de tidligere verkene, så var kraften og styrken ved en Pink Floyd konsert uten sidestykke. Wembley-konserten jeg så på 'Momentary Lapse of Reason'-turnéen inneholdt fremdeles det beste lys-showet jeg har sett, og på sitt beste er David Gilmour alene på toppen. Jeg likte gjenforeningskonserten på 'Live 8', men det var tydelig ut fra Gilmours ansiktsuttrykk under mesteparten av konserten at han ikke hadde planer om å gjenta den opplevelsen i nærmeste fremtid. Det må ha vært som å dra på ferie med en ekskone!
...og hva skjer ellers? Pete Trewavas fortsetter sin karriere som gjestemusiker. Siste band som har fått æren av hans tjenester er Big Big Train. Låta det dreier seg som heter ”Pick Up If You’re There” og vil bli inkludert på det kommende albumet ”The Difference Machine”. Fish er Skandinavia-aktuell igjen i oktober. Onsdag 10.:Amager Bio, København, Fredag 12.: Norge (sted ikke annonsert), Lørdag 13.: Rockefeller, Oslo. Turneen har som formål både å promotere det kommende studio-albumet ”Thirteenth Star” og også markerere 20årsjubileet for ”Clutching At Straws”. Arena gjør en kort Europa-turné i begynnelsen av juni. Ingen Skandinavia-datoer den gangen, da bandet prioriterer låtskrivingsprosessen for neste studio-album. I tillegg er jo flere i bandet opptatt med andre band-prosjekter.
mick's script
”script for a jester’s tear – live”, riff’s bar, swindon, 27.januar 2007
27. januar 2007 var det 23 år, 10 måneder og 13 dager etter at Marillions debut-album “Script For A Jester’s Tear” ble utgitt i hjemlandet. Denne kvelden var også fem musikere og rundt 130 fans samlet på Riff’s Bar for en kosestund i nostalgiens tegn. Mick Pointer fikk brutalt fyken fra Marillion i 1984, men nå hadde han tydeligvis funnet ut at tiden var inne for en skikkelig ”trip down memory lane”. Foruten Pointer bestod kveldens band av Arena-kollega Ian Salmon på bass, Pendragon-gitarist Nick Barret og vokalist John Dexter-Jones fra bandet Jump, mens keyboardist Mike Varty til daglig holder til i Threshold. En liten gjeng fra The Web Scandinavia hadde allerede bestemt seg for å reise seg til London denne helga for å overvære Marillions konsert i London. Da ”Mick Pointer & Friends performing ’Script’ in it’s entirity” i tillegg ble annonsert rett før jul, ble beslutningen om å omgjøre turen til en mini-MarillionWeekend enkel. Konsertturer til Englands hovedstad har etter hvert blitt en gjenganger, så utfordringen ble i stedet transport til og fra Swindon. Den erfarne reiseleder Helland visste imidlertid råd, og booket like godt en minibuss med sjåfør som møtte hos på Stansted Airport. Etter en liten stopp for innkjøp av alkoholholdig proviant, og med ”Script” litt for høyt på minibussens underdimensjonerte stereo, ble de 20 milene vestover retning Swindon raskt unnagjort. Ved ankomst Riff’s Bar gikk det opp for oss at stedet på ingen måte lå inne i selve byen Swindon, men et godt stykke utenfor, og i den umiddelbare nærhet kunne vi ikke se annet enn et liten fastfood-utsalg på hjul. Riff’s Bar har imidlertid blitt kåret til ”Music Pub Of The Year” i England i både 2005 og 2006, så det var med riktig så store forventninger vi entret puben. Det lille lokalet ble raskt fylt opp. Enkelte fans var for anledningen kledd i Jester-luer, mens andre derimot stolt gikk med turné-trøya de kjøpte for et snaut kvart århundre siden. Bandet entret den lille scenen ved 21-tida, og det ble kjapt klart at Mick hadde gjort et klokt vokalist-valg. John Dexter-Jones er en mann med scenetekke, han var tilstrekkelig rappkjeftet, og ikke minst hadde han en stemme som ikke var ulik Fish anno 1983. Bandet åpnet naturlig nok med tittellåta, og like naturlig fulgte konserten samme rekkefølge som albumet.
Ian Salmon, Mick Pointer og John Dexter-Jones
Under de første strofene - ”So here I am once more…” – ble bandet regelrett overdøvet av publikum, så Jones spurte pent om vi kunne dempe oss litt. Når det gjaldt resten av bandet, har utvilsomt Mick Pointer blitt en mye bedre trommis i løpet av det tiåret han har spilt i Arena, men den som imponerte meg mest denne kvelden var Nick Barret. Han planket Rotherys gitararbeid på en meget bra måte, og etter soloen på ”Chelsea Monday” mottok han en applaus ikke ulik det Rothery kan oppleve etter sine glansnummer i låter som ”Easter”, ”This Strange Engine” eller ”Neverland”. Konserten gikk altfor raskt unna – ikke så rart da albumet ikke har en spilletid på mer enn 46minutter. Jones introduserte ”Forgotten Sons” med ordene om at albumets avslutningslåt var like aktuell nå som da den først ble lansert. Og etter å imitert Fish sin opptreden fra ”Recital Of The Script”-konserten med å bruke mikrofonstativet som maskingevær på slutten av låta, sa han og bandet takket bandet for seg, og forlot scenen.
”En utrolig kveld! Det er ikke annet å si. Vi annonserte konserten kun seks uker i forkant, og trodde det skulle bli en ”low-key”-greie. Nettopp av den grunn ble konsertens lokasjon der den ble, da Nick Barret bor i nærheten. Konserten ble utsolgt basert på jungeltelegrafen – over all forventning. Mottagelsen som vi fikk for et 25 år gammelt album var overveldende!” Mick Pointer
Ikke spesielt overraskende, men det ble tid til et ekstranummer også. Med ”Market Square Heroes”, inkludert høylytt, rølpete, og kanskje ikke spesielt pen allsang var det slutt. Det ble altså ingen ”Grendel” eller ”Three Boats Down From The Candy” denne gangen heller. Et gledelig gjenhør med mange klassiske låter ble det derimot, og for meg personlig stod ”Chelsea Monday” igjen som kveldens høydepunkt. Mick Pointer og resten av bandet minglet mer enn gjerne med de fremmøtte i etterkant, og han nevnte bl.a. at det på ingen måte var umulig at bandet ville gjøre flere ”Script”konserter. Gjerne for meg!
Pointer og Web Scans utskremte delegasjon
Tekst: Terje Nygård Foto: Karstein Helland
oppvarming i london marillion @ koko, london, 28.januar 2007
Marillion är fortfarande ett av de få banden jag blir sådär flickfnissig av när jag får se dem live. När jag så fick möjligheten att välja på att antingen åka båt med gamla återförenade band i Stockholm (Mellotronenkryssningen med bl.a. November) eller att se Marillion göra en hemlig fanclubspelning fick hjärnan jobba lite. Kabyss på östersjön eller tältsäng i Tooting Bec? Ny musik eller gammal musik? Båt eller inte? Det var inte speciellt svårt att välja. Jag är livrädd för båtar. Jag ville, egentligen, bara ha sett November. Ergo - MARILLION! Koko är en typisk gammal engelsk teater som de flesta av oss egentligen känner under namnet Camden Palace. Bl.a. Warlock och Magnum spelade in köpvideokonserter här tidigt 80-tal och Madonna gjorde sin allra första Englandsspelning här 1983. Det var således namnet till trots inget mögställe vi skulle få bevista, VarbergarHenke och jag. Marillion hade bokat sin årliga Marillion-Weekend någonstans i Holland första helgen i februari, och denna aftonen i London skulle agera uppvärmning inför just denna holländska helg. Låtlistan skulle alltså inte bestå av en massa gamla hits utan vara ett litet potpurri av det de behövde reda ut inför Weekend-gigen. Och jag måste få påstå att sammantaget fick vi den enskilt bästa låtlistan i London, även om jag såklart gärna hade sett de tre spelningarna i Holland också. Jag hade en önskning jag hoppades rejält på: ”Splintering Heart” från ”Holidays”-skivan 1991. När de öppnade med den trodde jag att jag skulle kaskadkräkas i ren lycka. Jag slapp detta men var fullkomligt euforisk dessa första minuter. Andra låten ”You´re Gone” från ”Marbles”, denna fantastiska skiva från 2004, höll tempot uppe vilket strax skulle sänkas i den helt enorma och alldeles-för-sällan-spelade ”One Fine Day” från ”This strange engine”-skivan. Det var ju sagt att de skulle köra hela den skivan i Holland varför jag hoppades på iallafall någon trevlig låt därifrån. Det fick jag. Efter ”One Fine Day” kom en av de största överraskningarna för aftonen, ”I Will Walk On Water”. En singel-b-sida från ”Holidays”-tiden. Inte den bästa låten men jag går fullständigt igång på ovanligheter och det var en otroligt förvånad Bergdahl som fick uppleva detta spektakel till låt. Efter denna överkörning körde Los Quintos Marillos en cover. Det var förvisso en ruskigt bra låt, ”The King Is Half Undressed” av Jellyfish, men jag och covers går inte ihop. Man kunde ju fått vad som helst ur deras egen katalog. Utom möjligen „Quartz“. Den vill jag aldrig höra live igen. Men allt annat kunde de kört istället för en cover. But I am digressing, låten som följde var ”Fantastic Place” från ”Marbles”. En grym låt som dock inte platsade alls här, både jag och Henke var överens att den fungerar bäst när hela ”Marbles” spelas. Ingen dålig låt, snarare ”fantastisk” (hihi), dock felplacerad. Marillions nya skiva kommer i april och vi fick världspremiären på två nya spår, i rask följd: ”The Last Century For Man” och ”The Other Half”. ”Century” var en typisk kanonMarillion-dämpad sak som jag fortfarande ser fram emot att höra igen, medan ”The Other Half” var en, tja, låt. En låt som varken sade bu eller bä, åtminstone inte första gången man hörde den. Kvällen fortsatte och Mairllion med den, nästa låt skulle bli den hyggliga men aaaaningen uttjatade ”Between You And Me” från ”Anoraknophobia”. Ok men kanske lite långsam version. -”Det är dags för sista låten” sade Steve Hogarth och jag tänkte ”huh?”. 70 minuter? Jag visste då inte att vi skulle bli serverade ”This Strange Engine” (låten) i sin helhet. En kvart kan förflyta väldigt fort, och gjorde det i
raketfart när denna startade. Att bandmedlemmarna håller reda på alla taktbyten är inte annat än ett under. Jag gör det inte. Efter denna låten var det ajöss. Jag tänkte återigen att det verkade kort, 85 minuter bara. Men visst - det blir väl extranummer. Det blev det. Efter säkert 10 minuters väntan och en uuuuuuutdragen tävling där Hogarth ringde upp nån människa på mobilen som hade vunnit biljetter släcktes Koko ner och ”The Invisible Man” började. Sedär, en kvart till. Dessutom troligen den absolut bästa kvarten jag sett Marillion framföra. ”Invisible Man” är så inihelsikes bra så de flesta andra låtar står sig tämligen slätt i jämförelse. Bara en, ja, EN enda låt toppar. Den kommer vi strax till. ”Invisible mans” oerhörda kraft skulle följas av det kanske knepigaste låtvalet för kvällen. ”Hope For The Future” från “Engine”-skivan. Det är sannerligen ingen favvelåt alls, men jag hade inte hört den live förut och den är spelad live ungefär lika många gånger som Ozzy varit nykter varför det ändå måste ses som en intressant upplevelse. Lite mer snack och tack och ”nu är det verkligen sista låten” varpå.... ....”Neverland” började. Marillions bästa låt? Ja, iallafall Hogarth-Marillion. Möjligen kan några Fish-Marillo-låtar tävla med den, ”Script” och ”Chelsea Monday” bl.a. men Neverland, Neverland, NEVERLAND!!!!! Fy FAN vad jag älskar den låten. Det är dessutom den perfekta avslutningslåten, jag förväntade mig inget mer efter denna totala urladdning. Vi hamnade dessutom på runt 120 minuters speltid efter dessa tre extranummer + lite tävling, så ut från Koko gick två otroligt glada svenska Marillionfans. Nu får vi bara se - kanske kanske blir det Hamburg i maj. Det hade i alla fall inte gjort ont. Alex Bergdahl / www.artrock.se
nye utgivelser marillion / bootleg butlins racket 99
Racket-utgivelse nummer 99 er en såkalt "offisiell bootleg", filmet på MarillionWeekend 2005 med kun tre kameraer. Det er ingenting å hente her for kresne hi-fi-tekno-dvd-freaks. Men det har det vel strengt tatt heller ikke vært på noen annen Marillion-DVD så langt. Toward Infinity, som også har gjort blant annet konsertfilmen "Livin' the Dream" med Magnum (SPV 2005), har her produsert et overraskende behagelig og severdig dokument til tross for begrensede midler. For oss vanlige Freaks er det en godtepose-disc av dimensjoner. Tre-fire timer inkludert musikk som du sjelden og aldri har hørt live, til salgs fra Racket for en drøy hundrelapp. Disc'en er delt opp i to sekvenser, med temakveldene "The Party" fra lørdag 12.mars, og "A Collection" fra søndag 13.mars. Lørdagskvelden er som en vellykket lørdagskveld bør være; full pupp rock'n'roll fra start til slutt. De kjører hardt ut med Separated Out, som for å si velkommen til alle Freaks, Jesters & Anoraks; - vi er alle utstøtt og fremmedgjort i en verden omgitt av plastisk million-dollar heismusikk, men nå skal vi jaggu ta oss en real fest! Deretter kommer en av mine personlige allsang-favoritter i Costa Del Slough, og hele Butlins blir med på Northern Line ut mot den musikalske party-stranda under rock'n'roll-sola. Den største kuriositeten i lørdagsgodteposen er Holidays In Eden, som vel ikke har vært spilt siden turnéen etter albumet med samme navn. Et av de svakeste sporene på albumet, men live låter det overraskende bra, og den passer godt inn denne kvelden. Midt i settet kommer første virkelig gigantiske høydepunkt, med If My Heart Were A Ball. Dette er kanskje ikke noe for alle og enhver, men jeg synes det er en type låt hvor Marillion briljerer som band. Her er det ingen solotripping, men det er samspill som knappenåls-groovy gardemusikk og psyke-deilig-ka som soppinspirert sanfranciscojazz, kombinert i en unik hardrocklåt som ikke kunne vært gjort av noen andre i universet enn nettopp Marillion, - the band. Etter et par litt enklere rockere er det igjen klart for "something completely different", med band-versjonen av Memory of Water. Pete og Ian viser oss hvorfor datamaskiner aldri kommer til å ta over verden, og Rothers viser oss, vel, at han er Steve Rothery og at han nonchalant kan trekke opp en kvalitetssolo fra hatten nårsomhelst hvorsomhelst. Dette er en låt som inspirerer til fri flyt eksperimentering, og jeg skulle gjerne sett at de
dro den enda litt lenger, men alt i alt - et artig gjenhør med en litt annerledes låt. Men så - mine damer og herrer - får vi en fiiin liten avslutning på kvelden med Slainte Mhath og ... "here's a song we haven't rehearsed at all"... Garden Party! Ikke nødvendig å skrive så mye mer om den avslutningen. Publikum gjør selvsagt en glitrende "I'M F**KING!!!", som alene er verdt pengene for DVD-en... Søndagen er en mye roligere affære, og jeg vil foreslå at du begynner med del to hvis du forsøker å se hele DVD'en på én kveld. Åpningen på søndagen er som en søndag bør være, med en styggpen slækk blueslåt hvor publikum bare kan stå tilbakelent med øynene lukket, og lytte. Rothery er ingen stor bluesgitarist, men bandet gjør Born To Run til en Marillion-blues, så det er på en måte greit. De fortsetter med en av de mange flotte b-sidene fra Holidays In Eden -singlene, hvor John Helmer forteller oss via Steve Hogarth om en noget spesiell Collection. Tilbake til Radiation-perioden, med Pete på kassegitar for en overraskende oppegående, nesten rocka versjon av den skjøre klagesangen Now She'll Never Know. Faith er en låt som er helt unik i Marillion-historien. Det er forsåvidt artig at h klimprer litt bass, men det mest spesielle er at vi kan følge denne låtas historie over en hel fireårsperiode; Den ble først fremført i 2003 (Before First Light DVD) med bare en veldig forsiktig slidegitar fra Rothery i andre halvdel. På 2005-versjonen er det ingen slide, men Rothery er med allerede fra begynnelsen av låta, og kommer litt tydeligere inn i andre halvdel. Denne utviklingen synes å ha fortsatt mot den endelige studioversjonen i 2007, og jeg tipper vi kan få den ultimate versjonen av Faith, for eksempel som første ekstranummer på Somewhere Else -turnéen. House begynner omtrent som Police-låta Walking On The Moon. Jeg husker jeg likte House live på marillion.com-turnéen, og den var vel en favoritt fra albumet blant mange fans på den tiden, men den har ikke holdt seg så bra. Kanskje de kunne fått mer ut av den hvis de hadde øvd den inn litt bedre. Rothery prøver seg på en del interessante og smakfulle ting, og Mark krydrer med pen plingplong, men som helhet faller House sammen litt som et korthus (oooh...), i likhet med mye annet på dotcom-albumet. Mange er møkk lei Estonia, men på denne konserten får den en litt spesiell historie foran seg. Den blir dedikert til to personer som begge het Tom Vance, og som begge hadde forlatt verden i løpet av det siste året. Tommy Vance var en kjent Britisk rock-DJ/VJ, som spilte masse Marillion gjennom 80- og 90-tallet. Tom Vance var en amerikansk Marillion-fan som mange ble kjent med gjennom mailinglistene Freaks og TheOpiumDen, og som spilte gitar på Lap Of Luxury på Swap The Band i 2003 (finnes på YouTube). Søndagens finalepar består av en indianer-disco-ritualistisk hypnose-oppbygningspositivitets-eksplosjon, og en blendahvit renselseshymne fra de øverste himler av nyvasket modig asfalt. To flotte låter på hver sin måte, som begge kan fungere godt i live-sammenheng, slik denne DVD'en viser. Pete er tøffere enn toget med doubleneckbassen på A Few Words For The Dead, og Hogarth velsigner menigheten med det velkjente mantraet ...or you can love... Så tar Rothery fram tolvstrengeren, og vi er alle Made Again, vi klapper og vugger oss inn i en uendelig søndagsnatt som ikke slutter før vi plutselig er på jobb tirsdags morgen med sår hals, alkoholabstinens, og hodet overfylt av minner... Alt i alt en fin DVD. De holder stilen bra, til tross for lange sett og lange dager. Imponerende. Kjøp og nyt. - Karstein Helland
steve hogarth / h natural pauk01
Dette er tidenes første utgivelse fra Poison Apple UK. Konsertalbumet Live Spirit Live Body fra 2002 er gitt ut på Poison Apple America, og jeg aner ikke hva forskjellen kommer av, men jeg regner med at det giftige eplet fremdeles refererer til da Steve var på Barbados og skrev teksten til Map Of The World sammen med Nick Van Eede fra Cutting Crew, og holdt på å stryke med etter å ha tatt en bit av frukten fra et Manchineel-tre. Dette er en dobbel DVD, hvor hoveddelen består av en konsert fra Sheffield 2.mars 2006. Konserten er meget godt filmet og redigert av THE boom boom BOYS uten unødvendige prangende effekter, og lyden finnes i både 5.1 surround og vanlig stereo. Vi har tidligere skrevet om selve konserten her i Web Scandinavia, så jeg skal ikke skrive så mye mer om den, men filmen er et veldig positivt gjennomsnittlig innblikk i en turné som varierte en del i forhold til intensitet og stemning. Det er en lang konsert, og det å se hele greia sammenhengende er nok bare for spesielt interesserte, men deler av konserten er til gjengjeld svært interessant fra et generelt musikalsk standpunkt. Det beste i forhold til denne utgivelsen er nok bare å se det som en souvenir for de som var heldige å få med seg en konsert på turnéen. For de som kun så Oslokonserten vil kanskje Sheffield virke litt visuelt steril og upersonlig, men det er masse fin publikumskommunikasjon her som man bare vil kunne få hjemme i England, med blant annet Mamma Hogarth i salen. Bonusmateriale på disk 2 er et intervju, tre låter fra Paris, og lydprøver fra Sheffield. Intervjuet forklarer alt rundt prosjektet med h natural, hvordan og hvorfor sangene og konsertene ble planlagt, innøvd og fremført, og hvordan reaksjonene har vært i ettertid. Intervjuet er gjort rett før Oslo-konserten, og han sier blant annet at han vurderer å øve inn Brave til en av de neste konsertene... og vi husker jo veldig godt hvilken låt han startet konserten med på Herr Nilsen! Steve er i godt humør, og gir virkelig inntrykk av at denne solo-turnéen har vært befriende og givende for ham som artist og person. - Karstein Helland arena / ten years on vgcd029
Neo-proggerne i Arena feiret 10-årsjubileum i 2005, og i lys av dette har de sluppet en samleplate med et knippe låter som representerer alle deres studioalbum. Minimalisme og nøkternhet er sjeldent noe man forbinder med disse gutta, men fiffig nok har de begrenset seg til nettopp ti låter på Ten Years On. Mange av oss lovpriste dette bandet da det så dagens lys i albumform med Songs From a Lions Cage i 1995. Plutselig var musikken som Marillion for lengst hadde sluttet å spille, tilbake med et brak. Det var nesten som å få Script for a Jester’s Tear på nytt, dog i en tyngre utgave. I dag har imidlertid skiva vist seg å ikke ha helt den samme holdbarhetet, men det er likevel noen salige godbiter å spore her. Et eksempel er episke Solomon som avslutter Ten Years On med sine frekvente, nydelige synthpassasjer og dundrende basstrommer. Låten fikk kroppspelsen til reise seg for elleve år siden, og for min del står pelsen fremdeles i 2006. Det instrumentale midtpartiet har alt man ønsker seg, og utgjør neo-prog’ens feteste minutter!
I den andre enden av Arena-diskografien finner vi Bedlam Fayre fra fjorårets Pepper’s Ghost - en tøffing av en rocker! Den viser en mer moderne side av Arena, selv om Clive Nolans klassiske kirkeorgel kan høres også her. Andre sterke spor er The Hanging Tree (fra The Visitor, -98) og The Butterfly Man (fra Immortal?, -00), samt den mer myke og tilgjengelige Salamander (fra Contagion, -03). Det jeg liker ved Arena er det seige, symfoniske uttrykket i all sin storslåtte instrumentering. Guttas akkilleshæl er derimot deres leie tendens til å gjenta seg selv, og når låtmaterialet ikke alltid er av det beste, kan det bli litt kjedelig. Videre er jeg ikke voldsomt begeistret for Rob Sowdens hang til å snakke-synge i mange av låtene. Det skal være dramatisk og skummelt, men i mine ører fremstår det mer som meningsløse transportetapper, og gjør meg utålmodig. Alle låtene er originalinnspillinger, både studio og live sådanne, bortsett fra Empire of a Thousand Days (fra Pride, -96) som er re-innspilt inn med Rob Sowdens vokal. Synes ikke resultatet er nevneverdig annerledes, og dermed virker det noe unødvendig. Ved siden av debutskiva, er The Visitor min Arena-favoritt. De som opplevde gjennomspillingen av albumet på utestedet Mars i Oslo i 1998, husker kanskje hvordan konserten begynte: Vokalist Paul Wrightson ruslet blant publikum (noe også Sowden for øvrig har gjort senere) mens han sang Crack in the Ice. En tøff ”opener” med en herlig bassgang som klokelig er inkludert på samleren. Min personlige vurdering er at Ten Years On har ikke har den ultimate låtsammensetningen, men at den gir et godt bilde av Arenas karreiere hittill. Det blir spennende å se om Mick Pointer & co lar samleplaten bli et veiskille, og går nye retninger med sitt neste studioalbum. Noe sier meg at de holder fast ved formelen som tross alt har gjort dem til en viss størrelse innenfor den nye progrocken. De blåser åpenbart i kritikker og trender, og den integriteten skal de ha for. For å gjøre vår venn Pete Trewavas’ ord om Arena til mine egne: De spiller kanskje ikke favorittmusikken min, men de er gode på det de gjør. - Jonas Grønn gazpacho / night intactcd10
Gazpacho er ute med sitt fjerde album, og denne gangen overgår de seg selv. Night er et konseptalbum, étt stykke musikk på 53 minutter. De har delt den opp i 5 spor, men det er helt ubetydelig. Den må nytes i sin helhet. Det begynner med den 17 minutter lange Dream Of Stone. Den er repeterende og hypnotiserende, men blir aldri kjedelig. Den er full av detaljer, og man hører skygger av både Marillion (The Invisible Man) og Talk Talk (Spirit Of Eden). Jan Henrik Ohme har nok aldri sunget bedre. Jon Arne Vilbo har endelig skrudd opp gitarlyden og gir oss i tillegg noen Rothery-esque gitarsoloer, noe jeg vet mange har savnet i bandets lydbilde. Mikael Krømer har også endelig fått en sentral plass i bandet og imponerer med noen fantastiske felepartier i overgangene, og får også æren av å avslutte mesterverket med et klassisk fele/piano parti sammen med Thomas Andersen. Så nydelig at man får klumpen i halsen. Gazpacho har laget sin Brave. Play it loud with the lights off. - Terje Embla
The Web Scandinavia | Postboks 5151 Majorstua | N-0302 OSLO | Norge www.web-scandinavia.com | mail@web-scandinavia.com