62260 Jakob på vippepunktet – s. 2
16.01.2024 10:44
Nina Borge
Jakob på vippepunktet
62260 Jakob på vippepunktet – s. 3
16.01.2024 10:44
ANDRE UTGIVELSER: Utbryterne, 2020 Outlaster, 2021 Fumbler, 2022 League, 2023
© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom, Oslo 2024 2. opplag 2024 Omslagsdesign: Tonje-Mari Clausen Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen Papir: 70 g Creamy (2,0) Boken er satt med Adobe Garamond 12/16 pkt. ISBN 978-82-05-59026-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
62260 Jakob på vippepunktet – s. 4
16.01.2024 10:44
1
Alle på skolen vet hvem jeg er. Jeg tuller ikke! Noen ganger hører jeg folk i skolegården si: Har du hørt hva Jakob har gjort, eller? Og det er folk jeg ikke kjenner engang! Ganske rart å være berømt allerede på barneskolen, men der har du meg. Det startet i første klasse, eller mamma mener at det startet allerede i barnehagen, men det husker ikke jeg. Første skoledag, derimot, den husker jeg godt, og det tror jeg rektor gjør også. Det var egentlig en ganske fin dag. Fortsatt sommervarmt, for jeg gikk med Tskjorte, shorts og slippers. Jeg sto spent ved siden av bestevennen min Ava og ventet på at det skulle bli min tur til å ta rektor i hånden. Hun ropte opp navnene våre, og så fikk vi gå frem en og en og ble ønsket velkommen til skolen. Det var første gang jeg skjønte at det å hete Åmodt til etternavn gjør at ting tar tid. Fordelen var at jeg fikk testet ut alle lekeapparatene 5
62260 Jakob på vippepunktet – s. 5
16.01.2024 10:44
på skolen. Da det endelig var min tur, satt jeg øverst i klatrestativet og dinglet med beina. «Jakob Åmodt!» ropte rektor. «Det er meg!» ropte jeg tilbake og hoppet ned på bakken. Jeg løp bort til rektor, og det neste som skjedde var ikke min skyld. Jeg var bare så glad for at det endelig var mitt navn som ble ropt opp. Jeg grabbet tak i hånden til rektor og ga henne et skikkelig håndtrykk. For det hadde pappa lært meg. Jeg ristet så hardt jeg kunne, så hun skulle forstå hvor glad jeg var for å bli ropt opp. Og før jeg visste ordet av det, ristet jeg brillene av hodet hennes. De må ha sittet løst, for de falt til asfalten med et dunk, og da jeg kikket ned, lå de knust mellom oss. Jeg skulle bare hjelpe til da jeg bøyde meg ned og tok tak rundt brillene for å gi dem til rektor. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det knuste glasset skar seg inn i huden min. Så sto jeg der, da, med hendene fulle av glass og blod. «Oi sann», sa jeg, og så kjente jeg hvor vondt det gjorde, og begynte å gråte. Jeg tenker at det er greit å gråte når man går i førsteklasse. Det var et såpass dypt kutt at vi måtte dra på legevakta, og sånn endte første skoledag. Folk glemmer ikke sånt! Fra den dagen ble jeg han gærne fyren som knuste brillene til rektor. 6
62260 Jakob på vippepunktet – s. 6
16.01.2024 10:44
62260 Jakob på vippepunktet – s. 7
16.01.2024 10:44
Slik fortsatte det, som om det hele var forutbestemt. I andre klasse hoppa jeg ned fra taket på gymsalen. Det var ikke min skyld at det ble sånn. Noen gutter i sjuende kom etter meg. Jeg tror han ene ble sur da jeg traff ham i hodet med en fotball. Så jeg begynte å løpe, for jeg visste at syvendeklassinger kunne være helt sprø. Heldigvis var det noen snekkere som jobbet med å fikse taket på gymsalen, og en stige sto klar og skinnende og liksom ropte på meg. Jeg klatret raskt opp, og da jeg kom opp på toppen, var jeg sikker på at jeg hørte stemmene til de andre gutta bak meg. Da var det ikke annet å gjøre enn å hoppe. Jeg kan fortsatt huske suget i magen, og en ekkel lyd fra beinet mitt idet jeg traff bakken med et BANG. Det var sinnssykt vondt, og jeg har fortsatt arr på kneet. Men de gutta, de fikk aldri tak i meg. Tredje klasse kom med en serie av uheldige hendelser, men den jeg husker best er da jeg nesten hoppet ned gjennom basketkurven. Det er fortsatt folk som kommer bort til meg og spør om jeg er han fyren som gjorde det. Da pleier jeg å si ja, for det høres jo kult ut, da, å være han fyren. Det som egentlig skjedde, var at Ava og jeg hadde et veddemål på gang. Hun hadde hengt etter beina på den øverste greina i eika dagen før, og nå var det min tur til å gjøre noe enda tøffere. Men det rakk jeg aldri siden læreren kom løpende og dro meg ned fra basket8
62260 Jakob på vippepunktet – s. 8
16.01.2024 10:44
kurven. Jeg forsøkte å forklare ham om konkurransen og veddemålet, men lærere skjønner seg visst ikke på sånt. Fjerde klasse pleier pappa å kalle et helvete, mens mamma sier: «Hysj, ikke bann.» Hvis helvete betyr at jeg nektet å gå på skolen, så er jeg enig med pappa. Fjerde klasse var et helvete. Vi byttet lærer, fikk masse lekser, og skolen ble så kjedelig at jeg ikke lenger kunne sitte i klasserommet. Ærlig talt, hvordan får de andre det til? Time etter time, helt stille. Det får kroppen min til å dirre. Jeg kan bare glemme det. Derfor kom jeg og Mats, som er assistenten min, frem til en avtale. Jeg fikk spille Minecraft på et grupperom når dirringen i kroppen ble for ille. La meg si det sånn: Det har blitt mange timer med Minecraft! Femte klasse ble heldigvis bedre. Hadde det ikke vært for den ene episoden der jeg hang fra lampa på mat- og helserommet, så ville jeg sikkert fått lov til å være mer med klassen. Altså, det var ikke min skyld at det ble sånn. Hva skulle jeg gjøre, liksom, da Brage sa at det var umulig å henge i lampa? Han sa til og med at jeg var for lav, at jeg var for dårlig til å hoppe og for feig til å prøve. «Vent og se», sa jeg innbitt og klatret opp på den nærmeste kjøkkenbenken. Og så hoppet jeg det jeg var god for og grep tak i sprekkene på lampa. En stund 9
62260 Jakob på vippepunktet – s. 9
16.01.2024 10:44
ble jeg hengende der og dingle. De andre jublet og klappet, før hele lampa ga etter under fingrene mine. Vi styrtet til bakken med et brak, både lampa og jeg. Og det var omtrent da læreren kom løpende inn i klasserommet. «Å, herregud, hva har du gjort!» ropte Unni. Rundt meg lå det knust glass og bøyd metall. Ikke visste jeg at det som er inni sånne lamper er giftig! Men det vet jeg nå, for å si det sånn. Stakkars gamle Unni var helt forskrekket. Hun gikk av med pensjon etter det. Og ingen har sluppet meg inn i mat- og helserommet siden. Akkurat det er litt kjedelig, for de lager ofte pannekaker. Og jeg elsker pannekaker. Pappa sier at skolen lager pannekaker fordi mel er så billig og skolen er for fattig til å lage ordentlig mat. Men når jeg sier det til den nye mat- og helselæreren, så snurper hun munnen sammen og ignorerer meg. Ganske frekt, egentlig. Sjette klasse begynte bra. Mamma, lærerne og rektor var på et møte med noen folk fra kommunen. Der bestemte de at jeg skulle få være i klassen i alle timene. Det er ikke noe i veien med evnene mine, sier de. Jeg har googlet akkurat det ordet. Evner. Men jeg skjønner fortsatt ikke helt hva de mener. Jeg tror det betyr at jeg klarer fint matte og engelsk og sånn, derfor burde jeg få være med klassen. Jeg var faktisk i klasserommet i hele to måneder før 10
62260 Jakob på vippepunktet – s. 10
16.01.2024 10:44
det gikk galt. Det var selvfølgelig Brage sin skyld at det skjedde. Han elsker å gjøre meg sint, noe jeg skal innrømme at ikke er sånn innmari vanskelig. Hodet mitt fungerer nemlig litt annerledes enn andres. Det er ikke bare det at det dirrer og maser i kroppen, og at fokuset mitt fyker hit og dit. Nei, det er noe annet også. Noen ganger henger hodet mitt seg opp i ting som jeg ikke har helt kontroll på, små tics som ingen ser, og store tics som alle kan legge merke til. Jeg må gjøre ting om og om igjen, helt til følelsen blir helt riktig. Noen ganger er det å klemme hendene hardt sammen, andre ganger er det å blunke mange ganger etter hverandre eller knipe tærne sammen, det kan altså være mange forskjellige ting. Det verste er likevel når jeg ikke klarer å la være å si ting, sånn som den gangen i sjette klasse med saksa. Da hadde jeg hengt meg opp i å lage en pipelyd som hørtes nøyaktig ut som en liten mus, et tic det ble umulig for meg å stoppe med. «Pip, pip, pip», sa jeg, tre ganger etter hverandre. Først trodde læreren at det var en mus i klasserommet, og begynte krabbe rundt på gulvet og lete og lytte. Vaktmesteren kom og rektor kom, men rett før de skulle ringe skadedyrkontrollen, skjønte læreren at det var meg. Så ble det kjeft og sånn, som det pleier å være, men det gikk ikke ordentlig galt før Brage begynte å herme etter meg. 11
62260 Jakob på vippepunktet – s. 11
16.01.2024 10:44
Han begynte også å pipe som en mus, noe alle syntes var hysterisk morsomt. Og hver gang han pep, klarte jeg ikke å la være å pipe tilbake. De første dagene lot jeg som om det var gøy, noe jeg er ganske god på. Men så satt vi i kunst- og håndverksrommet, og Brage startet med pipingen, og det er ikke min skyld at det klikket for meg da! Det eksploderte i hodet mitt. Jeg grabbet til meg saksa fra bordet og kastet den mot Brage, tvers over klasserommet. Jeg husker fortsatt hvordan han hylte idet saksa traff ham. Brage ble ikke skadet, ikke ordentlig, men han fikk vondt nok til at han begynte å gråte. Jeg tror han hater meg litt for det. Likevel gikk det mest utover meg. For BÆM, der var jeg tilbake på grupperommet. Jeg hater det rommet. Er du klar over hvor mye jeg går glipp av? Jeg får ikke med meg noe av det som skjer i klassen. Og en ting som er helt sikkert, er at inne på det grupperommet alene er det umulig å få seg venner. Flaks for meg at jeg har Ava, som fortsatt er den stolte bæreren av tittelen «min beste venn». Som regel har hun også tittelen «min eneste venn», men det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Det er nå to uker siden jeg begynte i syvende klasse, og gjett hva! Jeg har fått en ny sjanse. Skolen, mamma og pappa har hatt møte om meg, for det pleier de. Mamma sier at skolen ikke kan fortsette å ha meg på det grupperommet. Jeg må få være i klasserommet, sier 12
62260 Jakob på vippepunktet – s. 12
16.01.2024 10:44
hun, slik at jeg kan forberede meg til ungdomsskolen. Og rektor sa at jeg skulle få én sjanse. Én sjanse. Ødelegger jeg den, så er det rett tilbake på grupperommet. Men det skjer ikke. Denne gangen skal jeg klare det! Bare vent og se.
62260 Jakob på vippepunktet – s. 13
16.01.2024 10:44
2
Mandag morgen står Ava ved Kiwi og venter på meg. Hun vinker idet jeg kommer rundt hjørnet og peker febrilsk på klokka si. «Du er sein!» roper hun. Jeg setter opp farta og løper så fort det går i slippersene mine. Jeg forsøkte å ta på meg joggeskoene før jeg dro, men det ble helt feil i dag. Nå er jeg bare overlykkelig for at Ava fortsatt står der og venter. Det verste jeg vet er å gå til skolen alene. Pusten svir i halsen idet jeg kommer bort til henne. Hun snur seg for å gå med det samme, men jeg stopper henne med en hånd på skulderen for å få tilbake pusten. «To sekunder», sier jeg. Hun sukker og ser oppgitt på meg. «Du gikk for slippers i dag, ser jeg.» «Har sokker, da», sier jeg og vifter med tærne. «De er fortsatt elendige å løpe med», sier hun og 14
62260 Jakob på vippepunktet – s. 14
16.01.2024 10:44
napper i jakka mi. «Kommer du, eller? Vi har åtte minutter på oss, Jakob.» Åtte minutter. Det kommer aldri til å gå. Jeg røsker tak i henne med det samme jeg har fått igjen pusten. «Kom, vi går gjennom eplehagen», sier jeg og drar henne med meg. «Men Hansen blir så sinnssykt sur», sier hun, men stritter ikke imot. Jeg ser på henne og gliser. «Det er jo det som er gøy», sier jeg. Hun gliser tilbake, og jeg ser øyeblikket hun bestemmer seg for å bli med. Det liksom glitrer i øynene hennes, og jeg vet at hun elsker spenningen like mye som meg. «Okey, kom igjen, da», sier hun, og så løper vi om kapp mot hullet i gjerdet. Det er nemlig to måter å komme seg til skolen på. Den vanlige veien er langs fortauet som går rundt hele eplehagen, noe som tar en evighet. Det andre alternativet er å løpe tvers igjennom. Eplehagen er omringet av et gjerde, og innenfor står det fire lange rader med epletrær som akkurat nå bugner av røde, blanke epler. Vi legger oss ned på bakken og åler oss under gjerdet der det er et hull. Først meg, og så Ava. Hun ser på klokka med det samme vi er innenfor. «Seks minutter», hvisker hun. 15
62260 Jakob på vippepunktet – s. 15
16.01.2024 10:44
«Perfekt», sier jeg og tar henne i hånden. Vi sniker oss kjapt mellom trærne, og det går helt fint. Den nederste delen av hagen ligger et stykke unna selve hovedhuset, og trærne gir oss godt dekke. Det blir ikke ordentlig skummelt før man skal krysse parkeringsplassen ved huset og løpe ut gjennom porten og over fortauet på den andre siden. «Hørte du det?» sier Ava da vi er nesten oppe ved parkeringsplassen. «Hva da?» «En dør som smalt», hvisker hun. Vi krøker oss ned bak et tre og lytter. Og der er lyden igjen. Det smeller i en bildør, og så hører vi stemmer, bare noen meter foran oss. Ava peker på klokka igjen mens hun ser på meg på en måte som bare betyr én ting: Finn på noe! Nå! Jeg grabber til meg et eple ved treet der vi sitter, så tar jeg av meg slippersene. Det er best å ha dem i hånden mens jeg løper. «Vent litt», mimer jeg til Ava idet vi ser en mann komme ut av garasjen. En mann jeg har sett før. Mange ganger. Det er Hansen. Og han hater barn. Jeg kaster eplet så hardt jeg kan mot huset før han får øye på oss. Det treffer veggen med et splatt, og Hansen ser overrasket mot der eplet traff. Han begynner å gå dit med sinte skritt, og jeg veks16
62260 Jakob på vippepunktet – s. 16
16.01.2024 10:44
ler blikk med Ava. Så beinflyr vi over parkeringsplassen og videre ut av den åpne porten. «Stopp med en gang!» brøler Hansen bak oss. Vi hører de tunge skrittene over grusen mens han vræler etter oss. «Forbanna unger!» Vi løper så fort beina bærer oss, opp den siste lille bakken, over veien, og så ser vi skolen foran oss. Ikke før vi er i skolegården, tør jeg å kaste et blikk bakover. Han kommer ikke etter. Ikke denne gangen heller. 17
62260 Jakob på vippepunktet – s. 17
16.01.2024 10:44
Ava holder meg fortsatt i hånden og drar meg videre mot inngangen til skolen. Klokka ringer med det samme vi halvveis løper, halvveis ramler inn i gangen. Latteren til Ava gjaller i veggene sammen med min. «Fy søren, det var nære på», sier hun og tørker lattertårene. «Hva skjer, har dere løpt gjennom hos Hansen igjen?» spør Lena, en av jentene i klassen. «Ja, og Jakob var helt rå», sier Ava og begynner å fortelle mens de går sammen mot klasserommet. «Herregud, Ava, dere er så barnslige», sier Lena da hun er ferdig. Men Ava bare kaster hodet bakover og ler. Det kribler fortsatt i kroppen min da jeg bøyer med ned for å dra av meg sokkene. De er våte og fulle av skitt og småstein. Akkurat idet jeg får dratt av meg den ene sokken, får jeg noe hardt i bakhodet. Jeg bråsnur meg og ser at det er en ball som har truffet meg. Det overrasker meg ikke da jeg får øye på en glisende Brage rett ved ballen. «Hva er problemet ditt?» sier jeg irritert. «Sorry», sier han, og ser ikke ut som han er sorry i det hele tatt. Han plukker opp ballen og tar den under armen. «Hvorfor holder Ava på å le seg i hjel?» spør han og ser mot døra der stemmene til jentene forsvinner inn i klasserommet. 18
62260 Jakob på vippepunktet – s. 18
16.01.2024 10:44
«Det skal vel du bare drite i», sier jeg. Brage drar det halvlange håret bakover på hodet og glor overlegent på meg. «Hva om jeg ikke har lyst til å drite i det?» sier han og smiler til et par av jentene som går forbi. De fniser og smiler tilbake, og jeg får lyst til å spy. Hvorfor liker jentene Brage? Jeg skjønner det bare ikke. Istedenfor å svare drar jeg heller av meg den andre sokken. Den slipper taket i den våte foten min med et slafs. Jeg skal til å putte føttene tilbake i slippersene idet ballen treffer meg i hodet igjen. 19
62260 Jakob på vippepunktet – s. 19
16.01.2024 10:44
Irritasjonen eksploderer i meg. Jeg grabber tak i ballen og sparker den nedover gangen. «Jakob. Du kan ikke spille fotball i gangen. Hvor mange ganger må jeg si det!» sier en stemme bak meg. Jeg snur meg og ser rett på Frida, kontaktlæreren vår. Hun står med hendene på hoftene og ser strengt på meg. «Hæ? Nei! Det var ikke meg!» sier jeg, og peker mot der Brage sto. Men han er ikke der lenger. Han er på vei ned mot klasserommet og går side om side med Aron. Jeg ser frustrert tilbake på Frida. «Seriøst!» Men Frida bare rister på hodet. «Nei, det var vel ikke det», sier hun tydelig oppgitt. Å, det er så typisk at jeg får skylden! «Ja, men …», begynner jeg, men Frida avbryter. «Kom nå, da, Jakob», sier hun og legger en hånd bak ryggen min. «Jeg har en overraskelse til dere i dag. En jeg tror du vil like veldig godt.»
62260 Jakob på vippepunktet – s. 20
16.01.2024 10:44
Jakob havner ofte i det de voksne kaller «uheldige situasjoner». Ja, han knuste kanskje brillene til rektor og ødela lampa på mat- og helserommet. Men det var jo ikke med vilje! Ikke at han havnet på skoletaket heller. Og det er ganske urettferdig at han blir sendt på grupperommet hele tiden. For det er faktisk helt umulig å få nye venner på et grupperom. Men så skal klassen ha Minecraft-konkurranse. Det er et nytt skoleår, og en ny sjanse for Jakob til å vise at han duger til noe. For er det én ting Jakob er god på, så er det Minecraft.
9 788205 590267