Om Nådens omkrets:
«En stor lesefest [...] Jørgen Brekke etablerer seg umiddelbart med sin egen stil og fortellerstemme, og han kommer til å få et stort publikum.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Trondheim har fått en krimhelt på linje med Varg Veum. Og debutanten Jørgen Brekke har skrevet seg inn i krimeliten.» Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen
Mina Th. Watz, Oppland Arbeiderblad
«Vi kan bare glede oss over en ny, dreven forteller i norsk krim.» Ola Hegdal, Dagens Næringsliv
«Jørgen Brekke skriver med smittsomt engasjement og glød, og maler opp et fargerikt og spennende bakteppe for en lettlest og frodig krim.» May Grete Lerum, VG
«En løfterik debut.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Forfriskende og velskrevet debut med blodige drab og besættende bøger.» Politiken
En drøm verdt å drepe for.
I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner den fordrukne og kranglete politimesteren Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim. Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene. Forbrytelsene er adskilt i tid med nesten 250 år. Men én ting ser ut til å knytte sakene sammen: den spinkle melodien fra spilledåsen.
Drømmeløs
«Det minst troverdige ved Nådens omkrets er at Jørgen Brekke er debutant. Krimromanen er gjennomarbeidet og et godt stykke håndverk.»
vuggevise som bringer evig søvn.
Jørgen
Brekke
Drømmeløs
Foto: Elin Iversen
Anders Mehlum Hasle, Sandefjords Blad
En 250 år gammel
Jørgen Brekke
«La det være sagt med en gang: Jørgen Brekke har skrevet en av de aller beste krimdebutene denne anmelderen noensinne har lest. Nådens omkrets er rett og slett en fenomenal krim!»
Jørgen Brekke (f. 1968) har vokst opp i Horten. Etter fullførte studier ved NTNU bosatte han seg i Trondheim der han i dag bor med kone og tre barn. Brekke har lektorutdannelse, men har de siste årene jobbet som frilansjournalist ved siden av deltidsjobb i omsorgsyrket. Han debuterte med krimromanen Nådens omkrets i 2011. Den er foreløpig solgt til elleve land.
ORDRE: 50757 (s . 4 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 4 av 337) NOT PRINT READY!
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Supersnowbright (1,6) Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslag: Jesper Egemar Design ISBN 978-82-05-42316-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal. no/miljo
ORDRE: 50757 (s . 3 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 3 av 337) NOT PRINT READY!
Jørgen Brekke
Drømmeløs Kriminalroman
ORDRE: 50757 (s . 7 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 7 av 337) NOT PRINT READY!
Prolog
En flue balanserte langs eggen med vingene inntil kroppen. Hvordan fikk den det til? Om han snudde øksen og hugget mot huggestabben, ville han kløve den i to. Om den ble sittende, da. Men det ble de aldri, fluene. De ble ikke sittende. Ikke sånn som han selv satt. Foran flygelet hver dag, med faren bak seg. Faren med en stokk i hånden, som han hadde fått av en dirigent som var mer berømt enn ham selv. Stokken sved mot fingrene. Jeg spiller mye feil, for jeg har ikke musikken i fingrene sånn som han har, tenkte gutten. Han likte å lese i noteheftene. Han så bilder og figurer i dem, hemmeligheter skrevet på et språk han bare halvveis forsto. Han lot ikke faren få se ham når han leste. Det næret farens drømmer, ga ham håp og gjorde ham mer grusom. Fingrene. Øksen. Fluen. Han blåste på den, og den surret opp mot takbjelkene. Så snudde han øksen. Hakkene i huggestabben kunne han se gjennom fingrene da han spriket med dem. Det var høyre hånd som lå på den ujevne overflaten. Han var kjevhendt og ville ikke miste fingre som han hadde bruk for. Derfor siktet han på lillefingeren og ringfingeren på den høyre. Det var de to minst viktige. Det gjaldt å treffe riktig, ikke for langt opp, ikke for 7
ORDRE: 50757 (s . 8 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 8 av 337) NOT PRINT READY!
langt ned. Om han bare hugget av noen korte stumper, var det ikke nok. Han konsentrerte seg. Øksen for gjennom luften og traff rett under det midterste leddet på de to fingrene. Lyden nådde hjernen hans før smerten. Knasende, som lyden av gulrøtter under morens kniv. Deretter spiltes en stum film. To fingre føk i hver sin bue fra huggestabben og landet på det fuktige garasjegulvet. Gummifingre, som spratt bortover og stanset. Først da de falt til ro, merket han den glødende varmen i hånden. Så hørte han faren på utsiden. «Om du vil slutte å tulle og virkelig vil forsøke å spille denne gangen, så kan du få komme inn igjen.» Garasjedøren gikk opp. Faren ble stående helt stille og stirre på ham. Ansiktet var først flatt og stivt, som på en byste. Så skrek det. Nå hadde faren forstått. I stillheten etter skriket falt den store mannen om. Selv ble han stående helt rolig og lytte til bloddråpene som traff gulvet. Rytmisk som tangentslag. Endelig kom det musikk fra fingrene hans. Fingrene. Bloddråpene. Gulvet. Endelig var det slutt på de fryktelige timene foran pianoet.
ORDRE: 50757 (s . 9 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 9 av 337) NOT PRINT READY!
Del 1
ORDRE: 50757 (s . 10 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 10 av 337) NOT PRINT READY!
ORDRE: 50757 (s . 11 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 11 av 337) NOT PRINT READY!
1
Stockholm, 1767 Christian Wingmark beveget blikket fra terningene han hadde i hånden, til fluen på urmakerens panne. Den beveget seg langsomt i en sirkel mot klokken. Mellom dem tårnet myntene seg opp. Mer enn hundre og sju riksdaler. De var alt som betydde noe. Alle kast over ni med de tre terningene ville gi ham hele potten. En slik utsikt til et bedre liv var det bare spillebordet som kunne tilby en trubadur og villstyring som ham, en som ellers levde et stygt og illeluktende liv. De var mange rundt bordet, men han konsentrerte seg om hoffurmakeren som tiden hadde løpt fra. Jean Fredman satt der med et matt ansiktsuttrykk, som om han var slått ut på forhånd. En gang hadde han hatt ansvaret for klokken i Storkirken, tiden i rikets hovedstad, og vært en hedersmann blant de beste. Man kunne sunget sanger om ham da. Men hvem ville synge om ham nå? Om det var tapet av verkstedet, spillegalskapen eller brennevinstørsten som først hadde slått føttene under ham, visste ikke Wingmark, men borte var alt vett og orden, slik at han ikke engang visste hva klokken var. Nå for tiden var det mest bare forrykte drømmer som holdt ham fast ved spillebordet, og hendene hans var blitt så vant til å løfte begeret at de snart ikke kunne annet. De to var de eneste som var igjen om potten. En urmaker 11
ORDRE: 50757 (s . 12 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 12 av 337) NOT PRINT READY!
som alt kunne se Kharon vinke fra sin brusende elv, og en ung trubadur som kanskje hadde funnet sin muse. «I går skrev jeg visen som vil gjøre meg rik og berømt en dag,» sa han høyt til forsamlingen og merket at hendene sluttet å skjelve. «Alt jeg trenger, er denne potten. Den vil gjøre mer enn å dekke trykkekostnadene.» Alle i lokalet ble tause. Han kjente på dette øyeblikket fylt av kvaler og forventning. «Å, hold kjeften og sleng de jævla terningene!» ropte en av de mange mennene som hadde stimlet sammen rundt bordet. En pott av denne størrelsen hadde aldri før vært i kroen Den Gyldene Freden, og folk i lokalet hadde begynt å samle seg rundt de to som kjempet om den, utålmodige etter å se utfallet. «Nei, la oss høre mer om denne visen,» kom det fra en basstemme. Den tilhørte kroeieren, en rødneset musikalsk begavelse som behersket både valthorn, fløyte, lyre, obo, fagott, klarinett, bassfiolin og harpe og dessuten fusket som pukkenslager i tillegg til å være kroeier. Han satt blant herrene rundt bordet og hadde blitt slått ut av spillet flere runder tidligere. Wingmark kikket på ham, dro en hånd over pannen og tørket den på det ene buksebeinet. «Om De virkelig har en sang som ene og alene kan bringe en slask som Dem til ære og berømmelse, vil vi gjerne høre den,» sa kroeieren med et farlig glimt i øyet. Alle rundt bordet, selv den forkvaklede urmakeren, åpnet latterdøren på vidt gap. De trodde ham ikke. Men det spilte liten rolle. En dag kom de til å se ham som den han var. Wingmark ble sittende helt taus til alle hadde falt til ro. Så sa han: «I kveld lar jeg heller terningene tale min sak.» Han så på stakkars Fredman, som straks sluttet å le. 12
ORDRE: 50757 (s . 13 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 13 av 337) NOT PRINT READY!
«Vel talt, så kast,» sa den lystige kroeieren. Fra nå av sto hjertet hans stille. Han så på terningene, hvordan de rullet fram og tilbake i den klamme håndflaten hans. Han klikket med tungen, trampet takten til en indre, uforløst melodi med føttene og tok en aller siste slurk av begeret. Så stanset også tiden. Det var som om Fredman selv skulle ha sugd den inn i sitt febrilske bryst. Wingmarks hånd beveget seg. Først utenfor bordkanten, der den ble hengende. Alle tilskuerne lente seg framover, som om de forsøkte å se terningenes verdi rett før kastet. Så tegnet han en bue i luften. Terningene forlot håndflaten, og det kjentes som om han kastet små biter av seg selv utover bordplaten. Han fulgte bare en eneste av de tre terningene med blikket, den som sist falt til ro. En stund sto den og vippet mellom fem og én, men den falt ned på én. Han lukket øynene og tenkte. Jeg må få minst ni med de to terningene jeg ikke har våget å se på ennå. Skal det likevel ikke lykkes? Så åpnet han øynene og stirret inn i Fredmans. Wingmark så at urmakeren alt hadde kikket. Han så inn i en beseiret manns øyne. Raskt slo han blikket ned. På bordet lå alle tre terningene. Bare den ene viste én. De to andre var femmere. I samme stund falt overkroppen hans framover, og han kunne kjenne pannen treffe bordplaten med et dunk. En vidunderlig ny melodi fylte hodet hans. Han reiste seg fortumlet fra bordet og strakte armene i været. Måteholden jubel spredde seg i lokalet, og han innså at de fleste nok hadde holdt med urmakeren. Men hvilken rolle spilte det? Det gjorde ikke beruselsen mindre. I kveld kunne han spandere et beger på dem alle. I morgen kunne han gå til trykkeren. Da hørtes et brøl fra utgangsdøren, og alle snudde seg etter lyden. I døråpningen sto en diger mann, over tre alen lang. Han 13
ORDRE: 50757 (s . 14 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 14 av 337) NOT PRINT READY!
var kledd som en herre, og Wingmark visste at det var nettopp hva han var. To dager før hadde han skrevet en vise til herr Eriks eldste datter som skulle giftes bort. Betalingen han fikk, hadde han brukt til å kjøpe seg inn i denne potten. Nå var han den eneste som forsto hvorfor det sto en rasende mann i døren til Den Gyldene Freden. Mannen var herr Eriks mest betrodde knekt. Visen hadde ikke falt i den høybårne herrens smak. Wingmark hadde latt skaperkraften ta overhånd denne gangen. Et eller annet i sangen måtte ha opprørt adelsmannen. Kunne det ha vært sammenligningen mellom herr Eriks datter og Afrodite, eller var det de frekke bibelparodiene han hadde vevd inn, og som han selv hadde vært så fornøyd med? «Hvor er denne forbannede bluffeur?» skrek mannen i døren. Alle tok et skritt til siden, som om de instinktivt forsto at dette hadde noe med Wingmark å gjøre. Han hadde vunnet den største potten i Den Gyldene Fredens historie, og ingen vant en pott som det ustraffet. Med ti iltre skritt sto den digre knekten ved bordkanten. «Så her sitter De som kaller Dem dikter, men i virkeligheten er De ikke annet enn en sjarlatan uten andre evner enn å krenke det som er godt og opphøyd.» Den velkledde herren så på ham med forakt. «Men hvorfor kaster jeg bort ord på Dem?» Nå la Wingmark merke til at mannen holdt en kårde i den ene hånden. Fra beltet trakk han ut en til. Det siste våpenet kastet han på bordet, slik at sølv- og kobbermyntene spratt til alle kanter. Wingmark stirret forhekset på våpenet og alle pengene som skulle kjøpe ham ut av gjeld og ulykke. Men hva kunne kjøpe ham ut av denne knipen? 14
ORDRE: 50757 (s . 15 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 15 av 337) NOT PRINT READY!
«Grip kården eller la være! I begge tilfeller kommer jeg til å ta livet av Dem som den ynkelige marken De er.» Wingmark plukket opp kården fra bordet. «Kanskje har De rett,» sa han. «Visen var ikke blant mine beste verk. Men jeg vil anta at en hedersmann som Dem ønsker å gjøre opp dette utendørs?» Han pekte mot døren. «Vel og bra. For meg spiller det ingen rolle hvor De starter ferden mot helvete.» Han gjorde tegn til Wingmark om at han skulle gå foran ham. Trubaduren vurderte en kort stund om det fantes bare en liten mulighet for å få stukket noen mynter i lommen uten at motstanderen hans så det, men fant ut at pengene var tapt. Nå gjaldt det å redde livet. Han gikk sakte ut av lokalet med den fremmede kården i hendene. Bak ham fulgte herr Eriks knekt med resten av gjestene i Den Gyldene Freden på slep. Ute i Österlånggatan bukket han for sin motstander og inntok utgangsstillingen mens han så seg rundt. Så kastet han kården på bakken og snudde seg. Med ryggen til motstanderen trakk han buksene ned på knærne, bøyde seg framover og blottet hele sitt bleke bakparti. «Der har De min oppriktige mening om datteren til herr Erik, send ham mine beste hilsener,» sa han og snudde seg igjen mot utfordreren. Herr Eriks mann sto et øyeblikk lamslått og måpte. Så hevet han kården. Wingmark pekte nese til ham og hørte hvordan latteren steg opp fra forsamlingen rundt. Så siktet han på en åpning han hadde sett seg ut på forhånd, og sprang. Han trengte seg fram mellom to halvfulle tilskuere og brøt løs fra folkemengden. Etter de to første stegene snublet han i en løs brostein og falt på knærne, men han kom seg på beina før noen rakk å stanse ham. Så satte han fart for alvor. Da kunne ingen lenger ta ham 15
ORDRE: 50757 (s . 16 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 16 av 337) NOT PRINT READY!
igjen. Det siste han gjorde i Stockholm, var å velte et bord med epler i Prästgatan, før han løp innom og hentet lutten, notatboken og en altfor liten pengereserve fra det lusne værelset han hadde leid. Deretter forsvant han fra Stockholm by for godt. Han visste hva han hadde gjort. Man fornærmet ikke herr Erik, datteren eller lakeien hans ustraffet. Satte han sine føtter i byen igjen, var det ute med ham. Han fant en lite trafikkert ridesti som han fulgte vekk fra byen i nordvestlig retning. Kun et par ganger snudde han seg og så tilbake på Stockholm, som lå der ute på øyene. Det var en vakker by, full av drømmer og sang. Smugene kunne virke som om de var skapt for å danse gjennom i de lange nordiske sommernettene. Men om vinteren var de kalde og fulle av snø. Han hadde tilbrakt sine beste og verste år her. Sett livets ungdom forsvinne. Til tross for år med misere, kvinnehistorier og drukkenskap husket han at hans virkelige navn ikke var Christian Wingmark, og at han hadde lært å spille på sin første lutt i en annen by, i et annet land, der han en gang hadde vært lykkelig. Da han ikke lenger kunne skimte byen bakom seg og var omgitt av skog på alle kanter, fikk han selskap av utallige fluer. De hadde kommet plagsomt tidlig denne våren. Folk sa det var på grunn av de uvanlig høye temperaturene om natten. Men nå plaget ikke fluene ham. Han lyttet til surringen deres og forestilte seg at den var en melodi. Så begynte han å dikte på en ny vise.
ORDRE: 50757 (s . 17 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 17 av 337) NOT PRINT READY!
2
Grälmakar Löfberg var ikke hans virkelige navn, bare noe han kalte seg selv i tankene. Nå gikk han inn i et vinddrag som kom fra gaten og stanset. En upålitelig vind var det, stadig skiftende. Mellom trærne så han Ludvig Daaes gate, der snøfillene drev forbi gatelyktene som lydløse insektsvermer i natten. Bilene hadde falt til ro og overlatt Trondheim til stillheten. Pusten gikk langsomt nå, og det var lite som rørte seg inne i hodet. Det eneste var minnet om en drøm. Det var uker siden han hadde drømt noe som helst, men gamle drømmer virvlet stadig som vissent løv rundt i tankene. Han hadde møtt djevelen nede i Nonnegata, rett utenfor kiosken han daglig gikk innom for å kjøpe røyk. Satan var en høflig mann med svart frakk og hult blikk. «Har du endelig kommet for å hente meg?» hadde han spurt. «Nei,» hadde djevelen svart. «Du har vært her lenge.» Da han spurte hva det skulle bety, fikk han ikke svar. Først etter at han våknet, forsto han betydningen: Helvete er å fortsette å gjøre det du alltid har gjort. Sakte lot han dette gjenferdet av en drøm forsvinne i nattemørket. Han tok fram spilledåsen fra frakkelommen og trakk den opp. Tonene kom med det samme han slapp nøkkelen. Han snudde seg, tok to skritt tilbake og satte spilledåsen fra 17
ORDRE: 50757 (s . 18 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 18 av 337) NOT PRINT READY!
seg oppå henne. Da var det han hørte fottrinnene fra den øde gaten. * Det føltes som om vinden fulgte gateløpene bak henne og dyttet henne i ryggen hele veien, som om den forsøkte å skynde på henne gjennom den nattlige turen med iskalde puff, tilbake til sengen der hun burde vært sammen med den snorkende mannen sin. Evy Saupstad hadde for en gangs skyld ikke klart å sovne før han satte i gang sagbruket, og da var det for sent. Nå fikk hun igjen for at hun sov så godt på flyet hjem fra Tenerife. Hun misunte mannen som ufrivillig hadde spart søvnen til de kom hjem. Ved hjørnet av Ludvig Daaes gate og Bernhard Getz’ gate, i bydelen Rosenborg der hun bodde, stanset hun og lot hunden få gjøre fra seg. Hun så på klokken, som var halv fire på natten, og var glad for at hun fortsatt hadde noen feriedager igjen og kunne sove lenge neste morgen. Hunden gjorde seg ferdig. Fra lommen tok hun fram en svart, liten plastpose og gikk for å plukke opp etter den. På den siden av veien hun befant seg, var det tykt med trær. Den grønne lungen i villastrøket var en skogkledd bakke som strakte seg bratt helt opp til Skyåsvegen noen hundre meter lenger opp. Fordi den lå nedenfor en ås som het Kuhaugen, hadde dette området av lokalbefolkningen fått navnet Lille Kuhaugen. Hun skulle til å reise seg da hun hørte en melodi. Den kom fra et sted inne mellom trærne. En langsom, vuggende melodi, spilt med klare toner. Hun gikk i retning av musikken. Mindre enn ti skritt fra veien så hun noe i det svake lysskinnet som vinterens nakne trær lot slippe inn mellom greinene. Det var et vakkert lite instrument, en sylinderfor18
ORDRE: 50757 (s . 19 av 337) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 16. november 2011 - 8:53 (side 19 av 337) NOT PRINT READY!
met eske med en dansende ballerina på lokket som snurret rundt mens musikken spilte. Det var som om ballerinaen forsøkte å riste av seg snøen som hadde lagt seg i håret hennes. Kort tid etter at Eva Saupstad hadde fått øye på instrumentet, stanset spilledåsen helt plutselig av seg selv og musikken døde ut. Det var med ett stille mellom trærne, og hun ble stående og la øynene få venne seg til mørket, mens hun tenkte på hvor tyst det var nettopp på denne tiden av døgnet. De ensomme timene. Skulle man virkelig være alene i en by som Trondheim, var dette tiden å gå ut på. Hunden begynte plutselig å gjø, og da så hun det. Spilledåsen sto ikke på bakken. Snøen hadde lagt et hvitt klede over skikkelsen under, en livløs menneskekropp. Da hun beveget seg nærmere, så hun også at snøen var rød i området nær halsen. Blodet hadde rent ut av en åpen strupe og stivnet i kulden. En lukt av metall streifet nesen hennes og forsvant med snøfillene og vinden som strøk forbi. Evy Saupstad ga fra seg et hikst. Hun så seg engstelig rundt. Sporene som ledet bort fra liket, gikk et stykke innover i skogen, før de svingte mot inngangen til motorsykkelklubben som holdt til i det gamle bomberommet i fjellet under Lille Kuhaugen. Innkjørselen til klubben gikk omtrent femti meter lenger oppe i Ludvig Daaes gate, i retning Rosenborg skole. Også fotsporene var i ferd med å forsvinne under snøen. Hun snudde seg og løp de få meterne ut av skogen. Hunden sluttet å gjø da de sto på gaten igjen. Merkelig nok fikk den lille skapningen henne til å føle seg tryggere, selv om hun innså at en ett år gammel dvergdachshund ikke hadde noe å stille opp mot umennesket som sto bak det hun nettopp hadde sett. Så tok hun fram telefonen og ringte nødnummeret. 19
Om Nådens omkrets:
«En stor lesefest [...] Jørgen Brekke etablerer seg umiddelbart med sin egen stil og fortellerstemme, og han kommer til å få et stort publikum.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Trondheim har fått en krimhelt på linje med Varg Veum. Og debutanten Jørgen Brekke har skrevet seg inn i krimeliten.» Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen
Mina Th. Watz, Oppland Arbeiderblad
«Vi kan bare glede oss over en ny, dreven forteller i norsk krim.» Ola Hegdal, Dagens Næringsliv
«Jørgen Brekke skriver med smittsomt engasjement og glød, og maler opp et fargerikt og spennende bakteppe for en lettlest og frodig krim.» May Grete Lerum, VG
«En løfterik debut.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Forfriskende og velskrevet debut med blodige drab og besættende bøger.» Politiken
En drøm verdt å drepe for.
I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner den fordrukne og kranglete politimesteren Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim. Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene. Forbrytelsene er adskilt i tid med nesten 250 år. Men én ting ser ut til å knytte sakene sammen: den spinkle melodien fra spilledåsen.
Drømmeløs
«Det minst troverdige ved Nådens omkrets er at Jørgen Brekke er debutant. Krimromanen er gjennomarbeidet og et godt stykke håndverk.»
vuggevise som bringer evig søvn.
Jørgen
Brekke
Drømmeløs
Foto: Elin Iversen
Anders Mehlum Hasle, Sandefjords Blad
En 250 år gammel
Jørgen Brekke
«La det være sagt med en gang: Jørgen Brekke har skrevet en av de aller beste krimdebutene denne anmelderen noensinne har lest. Nådens omkrets er rett og slett en fenomenal krim!»
Jørgen Brekke (f. 1968) har vokst opp i Horten. Etter fullførte studier ved NTNU bosatte han seg i Trondheim der han i dag bor med kone og tre barn. Brekke har lektorutdannelse, men har de siste årene jobbet som frilansjournalist ved siden av deltidsjobb i omsorgsyrket. Han debuterte med krimromanen Nådens omkrets i 2011. Den er foreløpig solgt til elleve land.