Vindeltorn by Gyldendal Norsk Forlag

Foto: Line Almhjell

litteratur fra Universitetet i Oslo, og jobbet som journalist før hun bestemte seg for å skrive bøker på heltid. Hun bor i Oslo sammen med mannen sin, to barn og to rampete katter. Vindeltorn er hennes første roman. Fra Norge til USA og hjem igjen: Et internasjonalt

ALM H J E LL

TONE ALMHJELL har hovedfag i engelsk

EN VERDEN AV FROST HAR ET ENESTE HÅP: ET BARN, EN NØKKEL, EN

NOE ER GALT I DET GAMLE HUSET FAMILIEN TIL LIN HAR LEID, DET ER HUN SIKKER PÅ. Klokkene tikker for sakte. Rosebedet er dekket av rim, selv i øsende regnvær. Og når en mystisk nøkkel merket «Vindeltorn» dukker opp, finner Lin en sprekk i kjellerveggen. En portal til en verden ved navn Sylver. I dette snødekte riket bor alle døde dyr som en gang har elsket et barn. Lin blir til sin store glede gjenforent med Rufus, kjæledyret hun begravde under rosebusken. Men sammen må de finne den forsvunne Vinterfyrsten hvis de skal redde Sylver fra undergang. De er ikke de eneste som jakter på gutten denne natten. I mørket lurer en mann med skyggemunn, klar til å sette klørne i den aller siste Vinterfyrste.

Elementer av klassisk fantasy vakkert vevd sammen til en debutroman som vil trollbinde leserne med sitt rike plott og sin detaljerte verden. – Kirkus (starred review) Varm og stolt som et eventyr fra Narnia – og like spennende som Harry Potter! Lucy og Hermione har fått en original og sprell levende norsk kusine! – Tor Åge Bringsværd

fantasy-eventyr – allerede før utgivelse spådd klassikerstatus, og sammenliknet med de største innen sjangeren.

Denne boken er ren magi. Jeg vil flytte inn i den. – Laini Taylor, forfatter av Ønskemesterens datter

Fantastisk spenning og uforglemmelige rollefigurer venter leserne i dette magiske eventyret som utvilsomt vil bli en klassiker.

. For 9 år siden fikk Tone Almhjell en idé. . For 7 år siden sa hun opp jobben sin som journalist for å skrive.

. For 3 år siden inngikk hun en avtale med en

amerikansk litterær agent.

. For 2 år siden ble hun antatt av det amerikanske storforlaget Penguin, og forlag verden

over fulgte etter.

9 788205 458598

TONE ALMHJELL

Vindeltorn.indd 2

23.10.13 15.36

T O N E A L M H J E LL

ILLUSTRERT AV

IA N S C H O E N H ERR

BEA RBEI D ET TI L N O RS K A V FO RFA TTEREN S A M M EN ME D LI N E A LM H JELL

Vindeltorn.indd 3

23.10.13 15.36

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2013 Originalens tittel: The Twistrose Key Text copyright © 2013 by Tone Almhjell Illustrations copyright © Ian Schoenherr Illustrations copyright © 2013 by Ian Schoenherr Designed by Jennifer Kelly «Markgrevens vise» tekst copyright © 2013 Tone Almhjell «Markgrevens vise» melodi copyright © 2013 Eivind Almhjell All rights reserved. No part of this book may be reproduced, scanned, or distributed in any printed or electronic form without permission. Please do not participate in or encourage piracy of copyrighted materials in violation of the author’s rights. Purchase only authorized editions. First published by the Penguin Group, Penguin Group (USA) Inc., 375 Hudson Street, New York, New York 10014, USA 2013 Omslagsdesign: Kristin Smith Omslagsillustrasjon: Ian Schoenherr Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med 10,5/16,5 Minister Papir: 80 g Holmen Book Cream (1,6) Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 ISBN 978-82-05-45859-8 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Vindeltorn.indd 4

23.10.13 15.36

Til min elskede sĂ¸ster, Lin.

Vindeltorn.indd 5

23.10.13 15.36

Vindeltorn.indd 6

23.10.13 15.36

Vindeltorn.indd 7

23.10.13 15.36

Vindeltorn.indd 8

23.10.13 15.36

Kom til oss, Vindeltorn. Blod er din dåp. Åpne den kalde port. Du er vårt håp.

Vindeltorn.indd 9

23.10.13 15.36

Vindeltorn.indd 10

23.10.13 15.36

Kapittel

én

inden rørte ikke korset som Lin hadde spikket til sin venn. Over graven voktet en rosenbusk. Den fektet med greinene og skrapte tornene mot veg-

gen. Men det spinkle korset av hyssing og kvist sto stille og standhaftig i kastene. Isteden skjøt en rimtunge opp av bakken og dekket kvistene med frost. Senere skulle Lin Rosenquist huske dette som et tegn, det første hun fikk. Kanskje ville hun ha lagt merke til det med det samme, om hun ikke hadde vært så opptatt av stormen. Den kom fra nord og brølte opp langs elven, vrengte seg gjennom de brosteinslagte gatene i Gamlebyen, og trakk tuss mørket ned mellom trehusene selv om det var tidlig på ettermiddagen. Lin sto ved fru Ichalars blomsterbed med hånden i lommen og smilte for seg selv. Endelig en storm som kunne duge til noe! Hun huket seg ned og hvisket til kvistekorset: «Ser deg senere, lille venn.» Døren klaget da hun åpnet den. Fru Ichalars hus lente k

Vindeltorn.indd 11

23.10.13 15.36

seg ut over elven, støttet opp av tjærebredde påler i vannet, og i likhet med de andre bygningene som sto tett i tett langs elvebredden, hadde hele huset slått seg etter århundrer i den bitre disen. Det luktet vindskjevt også. Små gufs av råttent treverk og kjemikalier drev fra etasje til etasje og gjemte seg bak gardinene. Lin hengte fra seg jakken ved siden av bestefarsklokken i gangen. Et hest lydopptak av knirkete stemmer og feler strømmet ut fra kjøkkenet. Moren satt og jobbet der inne. «Lindelin, er du endelig hjemme?» Musikken stoppet, og Anne Rosenquist kom til syne i døråpningen. Da hun fikk øye på Lins gjennomvåte jakke, skyet ansiktet hennes over av bekymring. «Har du stått ute ved rosenbusken igjen? I dette været?» «Jeg er ikke så våt,» løy Lin og sparket av seg støvlene. «Jeg må bare gå opp og …» «Du trenger vel ikke gå opp riktig ennå,» sa moren fort. «Jeg har laget riskrem. Det beste du vet.» Dessert før middag. Dette lovet ikke godt. Lin fulgte etter henne inn på kjøkkenet, som også tjente som kontor. Moren samlet på gamle folkeviser som ellers ville ha dødd ut med de siste menneskene som kunne dem. I august hadde hun plutselig fått tilbud om å undervise ved universitetet. Det betydde at hun fikk viderefortelle alle teoriene sine om fortapte riddere og bergfolk. Men det betydde også at familien Rosenquist måtte forlate Sommer hjell, gården hvor Lin hadde bodd i alle sine elleve år, hvor åkrene luktet av nypløyd jord og fjellene klemte stjernehimmelen mellom tindene. k

Vindeltorn.indd 12

23.10.13 15.36

«For et uvær.» Moren skjøv notatbøkene sine til side for å få plass til den luftige kremen og bringebærsausen. Oppskriften var også gammel, riskrem laget på Sommerhjell-vis med hakkede kandiserte mandler på toppen. «Men det kan jo komme snø i etterkant,» la hun til. «Hadde ikke det vært fint?» Jo, Lin syntes det var fint med snøvær, men hun visste ikke helt om det var noen vits i det her. Hjemme pleide hun og nabogutten Niklas å ha snøballkrig til fingrene var numne og blå og de måtte varme dem på bestemor Almas kjempekopper med kakao. Og når skumringen kom krypende nedover fjellsiden, laget de snølykter som sendte flakkende stråler oppover den frosne bekken. «Sånn at fienden holder seg unna,» pleide Niklas å flire, og Lin lo, hun også, mens hun gransket skogbrynet etter øyne. «Jeg er redd det ikke blir noe snø på deg riktig ennå, frøken Rosenquist.» Faren kom slentrende inn på kjøkkenet, satte seg ned ved bordet og stakk serveringsskjeen langt ned i riskremen. «Det kommer nok til å regne i minst en uke til.» «Ikke en hel uke, vel,» sa moren, selv om hun selvsagt visste bedre. Harald Rosenquist eide én nedbørsmåler, fire termometre, og ikke færre enn tre barometre i blankpolerte rammer. Han førte temperaturstatistikker og sjekket værmeldingen flere ganger om dagen. Hvis han sa det kom til å regne i en uke til, så ble det slik. «Jeg hørte en av sangene dine i dag,» sa moren, og nynnet muntert mens hun lasset riskrem opp i en skål. Lin kjente igjen melodien, det var den med håret. Hun var k

Vindeltorn.indd 13

23.10.13 15.36

oppkalt etter morens fremste oppdagelse, balladene om den fagre Lindelin som dyrket forheksede epler, reddet prinser fra den visse død og spant lokkene sine til gull. Min datter fortjener å være helten i sin egen sang, pleide hun å si. Men moren var ikke den som måtte bruke flere uker på å forklare nye klassekamerater hvorfor hun hadde så rart navn. Lin plukket opp skjeen sin og sa: «Det er ikke min sang, akkurat. Og håret mitt er det motsatte av gull.» «Du husker vel hva jeg har sagt om å tolke sanger? Gull betyr ikke alltid gull.» Moren trakk den ene munnviken opp i et flyktig smil. «Faren din og jeg har noe spennende å fortelle. Kurset mitt er fulltegnet for neste semester allerede. De vil at jeg skal fortsette, minst til neste sommer.» Hun så ansiktet til Lin og rettet det til: «Bare til neste sommer. Toppen et år til.» Et år til i fru Ichalars knokkelbeinte hus. Lin la fra seg skjeen. Den klirret mot bordflaten. Etter en liten pause kremtet faren. «Vet du hva? Jeg tror det er på tide med en gåte.» Det var en liten lek de hadde. Lin hadde elsket den da hun var yngre. Hver kveld, mens de spiste boller og drakk te på kjøkkenet i morellhuset, pleide Lin å tolke dårlige dikt og studere skattekart eller gåter til hun fant løsningen. «Er du klar?» Han blunket til henne. «Hvordan staver man dødelig musefelle med bare fire bokstaver?» «Harald!» Moren ble blek. «Du må da ikke …» «Hva? Er det for enkelt?» Lin stakk venstre hånd i lommen på strikkejakken sin. Med halve hodet fullt av romanskriving og resten fullt av k

Vindeltorn.indd 14

23.10.13 15.36

riskrem, hadde faren glemt hele Rufus. Men hun orket ikke snakke om det, så hun svarte isteden: «K-A-T-T.» «Helt riktig,» lo faren. «Ett poeng til frøken Rosenquist!» «Hvis du vil, kan vi ta en tur på museet igjen på lørdag,» sa moren. «Eller biblioteket? Eller katedralen? Og så kan jeg bake peppernøtter til deg! Det er det beste du vet, ikke sant? Du vet at peppernøtter står til …» «Øynene mine, jeg vet det.» Lin skrapte stolen sin bakover. «Jeg er visst gjennomvåt likevel. Jeg går opp og skifter.» Foreldrene begynte å snakke lavt så snart hun hadde forlatt rommet. På vei opp trappen hoppet hun over de knirkete trinnene. Hun foretrakk å bevege seg stille i dette huset, slik at bestefarsklokkene og de ruvende møblene ikke skulle høre at hun kom. Skatollet på avsatsen i andre etasje virket spesielt ondskapsfullt. Lin stoppet alltid der for å bevise at hun ikke var redd. Moren hadde lagt merke til det og pyntet skatollet med en heklet løper og to av Lins yndlingsfotografier. Det ene var av Sommerhjell, sett fra fjellet. Gården virket så liten der oppe fra, bare et lappeteppe av enger og potetåkre tråklet sammen rundt en låve, et eldgammelt almetre og de to husene. Niklas bodde sammen med bestemoren og onkelen sin i det lange, hvite hovedhuset med mange skyggefulle rom på rad. Altfor mange for en så liten familie, pleide bestemor Alma å si. Derfor hadde hun invitert familien Rosenquist til å bo i det røde huset i morell hagen, slik at Anne kunne jobbe med visesamlingen, Harald k

Vindeltorn.indd 15

23.10.13 15.36

kunne skrive på romanene sine og Lin kunne klatre rett fra soveromsvinduet sitt og opp i morelltreet for å spytte steiner sammen med Niklas. Det andre bildet var av Lin og faren, tatt i bakken opp mot Smørtind. Han smilte, fullstendig intetanende om at han var i ferd med å bli lurt, og Lin så alvorlig ut, med både lepper og venstre lomme tett lukket om hemmeligheten hun bar på. Rufus. Hun hadde akkurat funnet ham da det bildet ble tatt. Han lå i lyngen, ikke langt unna åpningen til et hi. Venstrebeinet hans blødde, og han peste så tungt at den rustrøde ryggen og de grå flankene skalv. En museunge, hadde Lin tenkt, og selv om hun visste at hun burde rope på faren så han kunne gjøre slutt på lidelsen, hadde hun isteden løftet musa forsiktig opp og puttet ham i lommen. Hjemme på rommet sitt hadde hun fôret ham med brødsmuler og osterester og fulgt nøye med mens såret hans ble bedre. Men det hadde ikke tatt Harald Rosenquist lange stunden å snuse seg frem til hemmeligheten. «Du må da forstå, frøken Rosenquist,» hadde han formant med sin alvorligste røst. «At denne musa ikke er noe kjæledyr. Faktisk er det ikke noen vanlig mus i det hele tatt, men en Myodes Rufocanus, en gråsidemus. Den hører hjemme i naturen, ikke på et barnerom. Du får rett og slett ikke lov til å beholde den.» Til slutt var det foreldrene hennes som måtte forstå at Lin ikke hadde tenkt å gi fra seg Rufus. De hadde insistert på et bur, og det hadde Lin gått med på. Hun hadde til og k

Vindeltorn.indd 16

23.10.13 15.36

med hatt det stående ved sengen sin. Men Rufus hadde aldri bodd der. Han bodde i strikkejakken hennes, den blå som bestemor Alma hadde strikket til henne. Ute i skogen red han på skulderen hennes med strittende værhår og klørne dypt begravd i jakken. På gården holdt han seg skjult for alle bortsett fra Niklas, og han hadde en egen evne til å krafse seg opp i ermet hennes to sekunder før faren kom gående over tunet. I byen hadde Rufus vært hennes eneste venn, hennes eneste bånd til Sommerhjell. Han hadde sovet sammenkrøllet på puten hennes, og når hun klødde ham, pleide han å lene seg mot fingrene hennes for å vise at han forsto. Men etter hvert som trærne mistet løvet og ettermid dagene ble dunklere, hadde Rufus forandret seg. Han sluttet å snike seg av gårde om natten, og han stjal ikke lenger ost fra Lins tallerken. En gang hadde han tumlet ned fra skulderen hennes og landet hardt på gulvet, og etter det hadde han holdt seg til lommen hennes, selv når de var alene. En klar tirsdagsmorgen for fem uker siden kom det ingen værhår og kilte henne på kinnet. Rufus hadde krøpet stille ned i buret sitt for å sove, og det var ingenting Lin kunne gjøre for å vekke ham igjen. Hun hadde begravd skoesken under rosenbusken fordi det var den eneste bare jordflekken i hele gaten, og hun hadde tilbrakt så mange ettermiddager der at foreldrene hadde gitt seg til å henge i kjøkkenvinduet som to måner. «Kanskje du har lyst til å invitere med deg noen hjem?» spurte de, riktig så muntre og håpefulle, som om det var så enkelt. «Noen fra skolen, kanskje?» k

Vindeltorn.indd 17

23.10.13 15.36

Lin lukket døren til kvistværelset sitt. Hun gikk rett bort til skapet, som var så rotete at ingen andre orket å åpne det. Fellen hun hadde lagt, en binders på håndtaket, var ikke blitt utløst. Under de slitte turbuksene sine fant hun det som hadde lokket henne vekk fra graven til Rufus. Trolljegerskrinet. Hun halte den utskårne kisten ut på gulvet og gikk gjennom innholdet. Et forstørrelsesglass, til å samle solstråler slik at de kunne trenge gjennom bark-og-kvae-rustninger. En rull med kart hun hadde tegnet, hvor alle de tre dyrebare eiketrærne var merket av. Og en liten krukke med omhyggelig sankede eikenøtter, det eneste våpenet som kunne drepe et troll på flekken. Alt sammen hadde begynt med en slik krukke, den som hun og Niklas hadde funnet gjemt blant bestemor Almas gamle fiskeutstyr på loftet på Sommerhjell. «Trollbane» sto det på den gulnede etiketten. Og av det frøet hadde trolljakten grodd frem, og den ble større og mer innviklet for hver lek de fant på, til den vokste seg inn i Sommerhjellskogen og hele veien opp til fjellene i Trollheimen. Lin åpnet lokket og slapp ut en sur, liten eim. Det var spesialbrygget hennes: Siden sterkt sollys forvandlet troll til stein, og solbrenthet og nesleblemmer i grunnen var nesten det samme, ble eikenøttene enda mer dødelige hvis hun badet dem i en lake av brennesler og surblad før hun tørket dem. Men hun lot nøttene ligge. Eikenøttene var til Sommerhjell-troll, skogtroll som sov under nut og snuste under rot. Gamleby-troll levde i kloakk og slim, så eikenøtter ville k

Vindeltorn.indd 18

23.10.13 15.36

neppe bite på dem. Deres bane var nok noe annet, noe som fantes naturlig i området, noe meget sjeldent. Hun hadde bare ikke funnet ut hva det var ennå. Hun bladde gjennom kartene. Det var seks av dem, alle sammen tegnet etter at faren hadde sendt Lin og Niklas ut for å fylle inn flere detaljer på et kart av Sommerhjellskogen. Han skulle bruke det som bakgrunnsmateriale til en roman. Men helt siden den gang hadde Lin tegnet sine egne kart til trolljakten, med symboler for observasjoner og trollbol. Hun plukket ut det nyeste, et hun var i ferd med å lage over Gamlebyen, og dyttet skrinet inn i skapet igjen. Strikkejakken hennes hadde våte striper langs skuld rene, men hun tok den likevel på over en tørr pysjamas og kløv opp i vinduskarmen. Lin rullet ut kartet og snudde det så det stemte overens med utsikten. Hun hadde kladdet inn et par mulige bol, men det var ingen observasjonssymboler, for på de tre månedene de hadde bodd i byen, hadde hun ikke sett et eneste troll. Men nå blåste det opp til en skikkelig storm. Det lokket alltid fienden frem for å brøle mot vinden. Lin lente seg mot vinduet og forsøkte å titte gjennom de tunge regndråpene som hamret mot glasset. «Kom igjen,» hvisket hun. «Jeg er klar.» I enden av gaten, der broen begynte, så hun to lysglimt. Lin satte seg brått opp og myste mot de røde søylene. Det måtte ha vært en tilfeldighet, et sykkellys delt i to av bjelkene i broen eller reflektert i et skilt. Men nei. Der var det igjen, to glimt i rask rekkefølge, denne gangen i vinduet til den stengte kafeen på den andre siden av gaten. k

Vindeltorn.indd 19

23.10.13 15.36

I trolljakten var dette det raskeste og enkleste signalet, fordi det også var det mest desperate: Fare. Troll på ferde. Hun presset pannen mot ruten og holdt pusten så hun ikke skulle dugge til glasset. Var det ikke noe som rørte seg der ute i de brå kastene med regn? En flagrende kappe, en skikkelse som pilte over brosteinene? Det tredje signalet dukket opp der hvor Lin bare kunne se gjenskinnet av det. Rett under henne, på trammen til fru Ichalar. Lin skjøv seg ned fra vinduskarmen, smatt på seg tøflene, og styrtet mot trappen. Sommerhjell var en lang og dyr busstur unna, og i det siste brevet sitt hadde ikke Niklas skrevet noe om at han hadde tenkt å komme hit. Men det måtte han ha gjort, for det var bare han som visste om det signalet. Hun hadde ikke kommet lenger enn til skatollet i andre etasje da hun hørte at det knirket og slamret i brevsprekken. Og idet hun skyndte seg ned de siste trinnene fikk hun øye på den, en liten, flat pakke som lå opp ned på fru Ichalars morkne dørmatte. Våt vind dasket henne i fjeset da hun rev opp døren. Hun speidet oppover gaten og nedover gaten. Den var folketom. «Niklas!» ropte hun. «Jeg vet det er deg!» Men han var visst ikke ferdig med leken, for han kom ikke frem fra mørket. En rute med matt lys fra døråpningen falt på graven til Rufus og fikk den til å glitre. Det tynne frostlaget dekket nesten hele blomsterbedet nå. Det var visst i ferd med å bli kjøligere likevel. Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var grått som en forreven k

Vindeltorn.indd 20

20 k

23.10.13 15.36

fjellside og bundet sammen med klissbløt hyssing. Hun snudde pakken, og en kald hånd grep om hjertet hennes. Niklas kunne ikke ha sendt henne denne pakken. Ingen kunne ha sendt henne denne pakken. På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ingen adresse. Bare ett eneste ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med en knivspiss. «Vindeltorn.»

Vindeltorn.indd 21

23.10.13 15.36

Foto: Line Almhjell

ALM H J E LL

TONE ALMHJELL har hovedfag i engelsk

EN VERDEN AV FROST HAR ET ENESTE HÅP: ET BARN, EN NØKKEL, EN

fantasy-eventyr – allerede før utgivelse spådd klassikerstatus, og sammenliknet med de største innen sjangeren.

Denne boken er ren magi. Jeg vil flytte inn i den. – Laini Taylor, forfatter av Ønskemesterens datter

Fantastisk spenning og uforglemmelige rollefigurer venter leserne i dette magiske eventyret som utvilsomt vil bli en klassiker.

. For 9 år siden fikk Tone Almhjell en idé. . For 7 år siden sa hun opp jobben sin som journalist for å skrive.

. For 3 år siden inngikk hun en avtale med en

amerikansk litterær agent.

. For 2 år siden ble hun antatt av det amerikanske storforlaget Penguin, og forlag verden

over fulgte etter.

9 788205 458598

TONE ALMHJELL