Tigre i rødt vær by Gyldendal Norsk Forlag

Nå er andre verdenskrig over, og de to kan knapt vente til livet skal starte på ordentlig: Mens Helena drar til Los Angeles, møter Nick igjen sin unge ektemann Hughes på Østkysten. Men krigen har forandret Hughes, og Nicks gylne fremtidsdrøm begynner raskt å slå sprekker. Tilbake i Tiger House femten år senere øyner Nick og Helena igjen muligheten for en ny start. Men så gjør barna deres en mørk oppdagelse som sender sjokkbølger inn i Tiger House og resten av nabolaget …

Liza Klaussmanns debut er en sydende roman om lidenskap, svik og skjult råskap under en blankpusset, men skjør fasade. Tigre i rødt vær er solgt til 18 land, og kritikere har sammenliknet den med blant annet F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby, Richard Yates’ Revolutionary Road og TV-serien Mad Men.



 T I G R E I R Ø DT V Æ R

LIZA KLAUSSMANN jobbet som journalist for New York Times i mer enn ti år. Hun har bodd i Paris, men har nå base i London, hvor hun tok en master i kreativ skrivekunst. Klaussmann er tipptipp-tippoldebarnet til Herman Melville, som skrev Moby Dick.

LIZA KLAUSSMANN

Kusinene Nick og Helena minnes bekymringsløse somre under oppveksten på Martha’s Vineyard – med late dager under solbleke parasoller, nakne tær i varm sand og surret fra endeløse cocktailselskaper på familielandstedet Tiger House.



«En uhyre gripende og velskrevet historie.» k a m i l a s h a m s i e , forfatter av Brente skygger

«… en sofistikert pageturner der fare og smerte banker i hver eneste korte setning … Jeg leste den fra begynnelse til slutt uten å ta pause.» Sunday Telegraph

«… stappfull av handling … alle som setter pris på ‘Mad Men’ vil nesten helt sikkert like denne boka.» Sunday Times

«Det psykologiske presset disse glitrende menneskene lever med, blir mer forstyrrende for hvert kapittel. Klaussmann er en mester til å beskrive uuttalt fortvilelse.» Washington Post

«Det er mange grunner til å lese denne debutromanen … Den viktigste er at det er en ypperlig bok.» Irish Times

«Her finnes akkurat den riktige blandingen av glamour og spenning … Vidunderlig intelligent, avkjølende sommerlesning.»

jacket images: (front) models in red swimwear at beach © condé nast archive/corbis, (back & spine) vintage patterns © buschmen/dreamstime.com author photograph: elizabeth zeschin jacket design: terri nimmo

Independent on Sunday

788205 422087

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 4 av 393) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Tigers in Red Weather Copyright © Liza Klaussmann 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Picador, et imprint til Pan Macmillan, Macmillan Publishers Limited, London 2012 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Terri Nimmo Oversetter Hilde Rød-Larsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42208-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 3 av 393) NOT PRINT READY!

Liza Klaussmann

Tigre i rødt vær Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 7 av 393) NOT PRINT READY!

NICK

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 9 av 393) NOT PRINT READY!

1945: September

«Jeg vet ikke helt om det er en velsignelse eller en forbannelse,» sa Helena. «Det er i hvert fall en forandring,» sa Nick. «Ferdig med de helsikes rasjoneringskortene. Ferdig med å måtte ta bussen over alt. Hughes sier at han har kjøpt en Buick. Halleluja.» «Gudene vet hvor han har fått tak i den,» sa Helena. «Sikkert hos en eller annen bedrager.» «Det bryr meg ikke,» sa Nick og strakte armene dovent mot New Englands nattehimmel. De satt i underkjolen i bakhagen i huset i Elm Street og drakk bar gin fra gamle syltetøyglass. Det var den varmeste sensommeren noen i Cambridge kunne huske. Nick betraktet platespilleren som sto klemt opp i vinduskarmen. Stiften hoppet. «Det er for varmt til å gjøre annet enn å drikke,» sa hun og hvilte hodet mot den rustne hagestolen. Louis Armstrong gjentok om og om igjen at han hadde rett til å synge blues. «Det første jeg skal gjøre når jeg kommer til Florida, er å få Hughes til å kjøpe en drøss med gode stifter til meg.» «Den mannen,» sa Helena og sukket. «Jeg vet det,» sa Nick. «Han er svimlende. Og så en Buick, og gode stifter til platespilleren. Hva mer kan en pike ønske seg?» 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 10 av 393) NOT PRINT READY!

Helena fniste ned i glasset. Hun satte seg opp. «Jeg tror jeg er full.» Nick plasserte glasset sitt på armlenet med et smell, så metallet dirret. «Vi burde danse.» Eiketreet i bakhagen skar biter av månen, og himmelen var allerede dyp midnattsblå, til tross for varmen. Duften av sommer hang i luften, som om ingen hadde fortalt gresset at midten av september var ringt inn. Nick hørte nattemumlingen til kvinnen i treetasjeshuset ved siden av. Som smakte på ukens fangst. Hun så på Helena mens hun valset henne gjennom gresset. Helena kunne ha blitt en slik kvinne, tenkte Nick, med kropp som en polert cello og krigskavalerer. Men kusinen, med de sandfargete krøllene og den glatte huden, hadde klart å bevare en slags friskhet. Hun var ikke blitt askegrå, slik som kvinnene som hadde gått til sengs med for mange fremmede som var blitt sprengt i fillebiter av miner eller pepret av skudd. Nick hadde sett disse kvinnene visne i rasjoneringskøer eller krype ut av postkontoret i fare for å svinne hen til ingenting. Men Helena skulle gifte seg igjen. «Du skal gifte deg igjen,» utbrøt Nick litt slørete, som om tanken akkurat hadde slått henne. «Jeg vet det. Er det ikke utrolig?» sukket Helena med en varm hånd på Nicks rygg. «Mrs. Avery Lewis. Syns du det høres like bra ut som Mrs. Charles Fenner?» «Det er nydelig,» løy Nick og virvlet Helena rundt og bort. I hennes øre hørtes navnet Avery Lewis akkurat ut som det han var: en Hollywood-oppkomling som solgte forsikringer og lot som han hadde hatt stevnemøter med Lana Turner eller hvem det nå var han alltid duret i vei om. «Fen ville sikkert ha likt ham.» 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 11 av 393) NOT PRINT READY!

«Å nei. Fen ville ikke ha utstått ham. Fen var en gutt. En søt og snill gutt.» «Kjære Fen.» «Kjære Fen.» Helena sluttet å danse og gikk tilbake til ginglasset som sto på stolen og ventet på henne. «Men nå har jeg Avery.» Hun tok en slurk. «Og jeg får flytte til Hollywood, og kanskje få et barn. Nå blir jeg i hvert fall ikke en forrykt gammel jomfru med vorter på nesen. Et vedheng til deg og Hughes foran peisen. Gud forby.» «Ikke noe vedheng, ingen vorter, og attpåtil en Avery Lewis.» «Ja, nå kommer vi begge virkelig til å ha en som bare er vår. Det er viktig,» sa Helena ettertenksomt. «Jeg bare lurer …» Hun fullførte ikke. «Lurer på hva da?» «Jo, altså … om det blir likedan med Avery. Likedan som med Fen, liksom.» «Til køys, mener du?» Nick snudde seg fort mot kusinen. «Jøsses. Har den jomfruelige Helena virkelig nevnt akten?» «Du er ond,» sa Helena. «Jeg vet det,» sa Nick. «Jeg er full,» sa Helena. «Men jeg lurer virkelig. Fen er den eneste gutten jeg har elsket, før Avery, mener jeg. Men Avery er en mann.» «Hvis du elsker ham, blir det sikkert storartet.» «Du har selvsagt rett.» Helena tok den siste slurken med gin. «Åh, Nick. Tenk at alt skal bli helt annerledes. Vi har vært så lykkelige her, trass i alt.» «Ikke bli sippete, nå. Vi kommer til å ses hver sommer. Med mindre den nye mannen din er allergisk mot østkysten.» «Vi skal dra til øya. Akkurat som mødrene våre. Hus ved siden av hverandre.» 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 12 av 393) NOT PRINT READY!

Nick smilte ved tanken på Tiger House; de luftige rommene og den store, grønne plenen som forsvant i den blå havnen. Og den lille, søte hytten ved siden av, som faren hadde bygget til Helenas mor, som en gave. «Hus, ektemenn og ginselskaper ved midnatt,» sa Nick. «Ingenting kommer til å forandre seg. Ikke på noe vis som virkelig betyr noe. Det blir som det alltid har vært.» Nicks tog fra Boston var forsinket, og hun måtte kjempe seg gjennom trengselen på Penn Station; alle hadde det travelt med å komme seg av sted i et hav av bagasje og hatter og kyss og billetter som var blitt borte. Helena var vel kommet langt av sted nå, tenkte hun. Nick hadde ryddet ut av leiligheten selv og gitt de siste instruksene til vertinnen om hvor alt skulle sendes; kasser med romaner og poesi til Florida, kofferter fulle av korsetter til Hollywood. Toget, som hun endelig hadde kommet seg om bord på, luktet blekemiddel og forventning. Havana Special gikk hele veien fra New York til Miami, og det var første gang hun skulle reise alene om natten. Hun presset stadig nesen mot innsiden av håndleddet, for å snuse inn duften av liljekonvallparfyme, som om den var luktesalt. Hun var så ør at hun nesten glemte å tipse bæreren. Da hun var på plass i énmannskupeen, satte Nick skinnkofferten på plass på stativet, åpnet den med et klikk og tok nok et overblikk, for å forsikre seg om at hun ikke hadde glemt noe. Én nattkjole myntet på toget (hvit) og én myntet på Hughes (grønn, med matchende morgenkåpe til). To underkjoler i elfenbenshvit silke, tre matchende truser og brystholdere i elfenbenshvit silke (hun kunne vaske hyppig til resten av tingene hennes kom frem til St. Augustine), toalettmappe (en reiseflakong med parfyme; en leppestift, rød; 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 13 av 393) NOT PRINT READY!

den dyrebare Floris-håndkremen Hughes hadde hatt med til henne fra London; tannbørste og tannkrem; en vaskeklut og et stykke Ivory-såpe), to bomullskjoler, to bomullsbluser; ett par gabardinbukser (Katharine Hepburn-buksene hennes), to bomullsskjørt og en god, sommerlett ulldrakt (kremhvit). Hun talte også opp tre par bomullshansker (to hvite, ett kremhvitt) og morens rosa og grønne silketørkle. Moren hadde elsket det tørkleet; hun hadde det alltid på når hun skulle reise til Europa. Nå tilhørte det Nick. Og selv om hun ikke skulle så langt som til Paris ennå, føltes det å skulle treffe Hughes etter så lang tid, nærmest som å skulle til Kina. «Ut på eventyr,» sa hun til kofferten sin. Nick hørte det pipe i fløyten og smekket lokket fort igjen og satte seg ned. Nå som krigen var over, var scenen som utspilte seg utenfor vinduet, med kvinner som veivet med lommetørklær og rødøyde barn, mindre rørende. Ingen skulle av sted for å dø, de skulle bare hjem til en gammel tante eller på en kjedelig forretningsreise. Men for henne føltes det spennende; verden var ny. Hun skulle treffe Hughes. Hughes. Hun hvisket navnet hans som om det var en talisman. Nå som hun bare var en dagsreise unna ham, tenkte hun at hun kanskje kom til å bli sprø av å vente. Så rart. Seks måneder, og så var de siste timene uutholdelige. Det var vår sist de så hverandre, da eskorteskipet hans lå i dokk i New York for å få en overhaling, og han hadde fått landlov. De hadde bodd om bord på U.S.S. «Jacob Jones», på et av rommene for gifte offiserer. Det var lopper der, og akkurat da Hughes hadde hånden under skjørtet på henne, begynte anklene hennes å svi. Hun prøvde å konsentrere seg om fingertuppene hans som følte seg frem på henne. Leppene hans mot pulsen på halsen hennes. Men hun klarte ikke å la være å rope ut: 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 14 av 393) NOT PRINT READY!

«Hughes, det er noe i sengen.» «Jeg vet det. Pokker heller.» De løp til dusjen begge to og oppdaget at beina deres var dekket av røde bitt og at vannet i sluket var fullt av pepper. Hughes forbannet skipet, forbannet krigen. Nick lurte på om han ville legge merke til den nakne kroppen hennes. I stedet snudde han ryggen til og begynte å såpe seg inn. Men han hadde tatt henne med til 21 Club. Og det var et sånt øyeblikk da det var som om hele verden sammensverget seg for å gjøre dem lykkelige. Hughes, som aldri ville ta imot penger fra foreldrene sine og ikke lot Nick bruke sine egne penger, tjente ikke nok på sin løytnantslønn til at de kunne spise der. Men han visste hvor glad hun var i historiene om gangstere i sharkskin-dresser og deres glamorøse luddere, som hadde slått seg løs her i forbudstiden. «Vi kan bare ta to martinier og en skål med oliven og selleri,» sa han. «Vi trenger ikke å dra dit i det hele tatt hvis vi ikke har råd,» sa Nick og så på ektemannens ansikt. Det var trist; trist og noe annet hun ikke kunne sette fingeren på. «Nei,» sa han. «Vi har akkurat råd til dette. Men så må vi gå.» De kom inn i baren, som hadde mørkt panel på veggene og tett i tett med leker og sportsgjenstander hengende i taket. Nick merket umiddelbart effekten av sin unge alder og skjønnhet. Hun kjente at mennene og kvinnene ved de små bordene lot blikket gli over den røde råsilkekjolen hun hadde tatt på og kikket på det korte, tykke, svarte håret hennes. En av de tingene hun elsket ved Hughes, var at han aldri hadde villet at hun skulle likne på en av filmblondinene som var klistret opp på gutterom over hele landet. Og det gjorde hun ikke. Hun så litt for streng ut, trekkene hennes var litt for skarpe til at hun 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 15 av 393) NOT PRINT READY!

ble ansett som pen. Noen ganger virket det som om det var en evig kamp å bevise for verden at hun i sin annerledeshet var spesiell, diskré. Men her, på urbane 21 Club, kjente hun at hun kom til sin rett. Stedet var fullt av strømlinjeformete kvinner med intelligente øyne, som høyhastighetstog. Og der var Hughes, så honningblond, med sine elegante hender og lange bein og blå uniform. Kelneren plasserte dem ved bord 29. Det satt et par til høyre for dem. Kvinnen røkte og pekte på linjer i en slank bok. «Den replikken rommer hele filmen,» sa kvinnen. «Ja,» sa mannen, en anelse usikkert. «Og på noen måter er den så Bogartsk.» «Det er som om han må ha vært det eneste logiske valget.» Nick så på Hughes. Hun hadde lyst til å la ham skjønne hvor høyt hun elsket ham for å ha tatt henne med hit, for at han brukte for mye penger på bare en cocktail, for at han lot henne være seg selv. Hun prøvde å utstråle alt dette med smilet sitt. Hun hadde ikke lyst til å snakke helt ennå. «Vet du hva?» sa kvinnen, og plutselig var stemmen hennes høyere. «Vi sitter ved deres bord. Er du klar over at vi sitter ved deres bord og snakker om dem?» «Gjør vi virkelig det?» Mannen tok en slurk til av whiskyen sin. «Åh, det er så typisk 21,» sa kvinnen og lo. Nick lente seg frem. «Hvem sitt bord, tror du?» hvisket hun til Hughes bak den hanskekledde hånden sin. «Hva sa du?» spurte Hughes åndsfraværende. «De sa at de sitter ved noens bord. Hvem sitt bord?» Nick oppdaget at kvinnen kikket på dem. Hun hadde hørt henne, sett at hun prøvde å skjule nysgjerrigheten sin bak hånden. Nick rødmet og så ned i den rød- og hvitrutete duken. «Altså, det er jo Humphrey Bogart og Lauren Bacalls bord,» 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 16 av 393) NOT PRINT READY!

sa kvinnen. Hun sa det vennlig. «De hadde sitt første stevnemøte ved dette bordet. Det er en av tingene de skryter av her.» «Er det sant?» Nick prøvde å legge an en tone som lå mellom høflig og nonsjalant. Hun glattet på det friserte håret sitt med håndflatene og kjente hvordan det semskete skinnet løsnet på hårsprayen. «Åh, Dick, kan vi ikke gi bordet til dem?» Kvinnen lo igjen. «Er dere to elskere?» «Ja», sa Nick og kjente seg dristig, sofistikert. «Men vi er også gift.» «Det er en sjeldenhet,» humret mannen. «Ja, det skal være visst,» sa kvinnen. «Og det gjør dem fortjent til Bogart og Bacalls bord.» «Å, vi vil ikke være til bry,» sa Nick. «For noe vås,» sa mannen og løftet opp whiskyen sin og kvinnens champagnecocktail. «Dere har visst latt dere dupere av min kone,» sa Hughes. «Nick …» «Å, vi vil så gjerne,» sa kvinnen. «Og hun er virkelig duperende.» Nick så på Hughes, som smilte til henne. «Ja, det er hun,» sa han. «Så sett i gang, skatten min. Vi flytter oss alle for din skyld.» Martinien som kom, minnet Nick om havet og huset deres på øya; den var ren, salt og så fullstendig velkjent. «Hughes. Dette er muligens den beste middagen jeg noensinne har spist. Fra nå av vil jeg ikke ha annet enn martini, oliven og selleri.» Hughes la en hånd mot ansiktet hennes. «Jeg beklager alt dette.» «Hvordan kan du si det? Se hvor vi er.» 16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 17 av 393) NOT PRINT READY!

«Vi bør be om regningen,» sa han og ga tegn til kelneren. «Er alt i orden, sir?» «Ja takk. Kan vi få regningen, takk?» Hughes så på døren. Ikke på Nick, ikke på den røde kjolen hennes eller på det blanke, svarte håret som hun hadde måttet ha nett på på toget, hele veien fra Cambridge til Penn Station. Kelneren gled bort. Nick fiklet med vesken sin fordi hun ikke ville se på Hughes. Paret som hadde byttet plass med dem, var gått, men kvinnen hadde klemt skulderen hennes og blunket til Nick da hun reiste seg. Hun prøvde å la være å lure på hva det kunne være Hughes tenkte på. Det var så mye hun ikke visste om ham, ikke egentlig, og selv om hun alltid hadde lyst til å konfrontere ham, til å sprette ham opp med én hendig bevegelse og kikke på innsiden, var det noe dyrisk i henne som sa henne at dette var feil fremgangsmåte med ham. «Sir, madam.» Nick så opp. En mann med fremtoning som en hvalross hadde dukket opp ved bordet deres. «Det er jeg som driver stedet. Er det noe galt?» «Nei,» sa Hughes og kikket seg rundt, antakelig etter kelneren. «Jeg ba bare om regningen …» «Jeg skjønner,» sa hvalrossen. «Nå kan det hende De ikke er klar over det, sir, men det er middag,» og her tok han en pause, så sykkelstyrebarten fikk full effekt, «det er middag på huset for marinen i kveld.» «Unnskyld?» sa Hughes. «Min gode mann,» smilte hvalrossen. «Hva har dere lyst på?» Nick lo. «Biff. Åh, en biff, takk,» sa hun, og alt annet forsvant. «Biff til damen,» sa hvalrossen, fortsatt med blikket festet på Hughes. 17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 18 av 393) NOT PRINT READY!

Hughes gliste, og plutselig så Nick gutten hun hadde giftet seg med, gjemt inni den utilgjengelige mannen som var kommet tilbake til henne. En gutt med papp i kragen og en veldig stivpresset, blå uniform. Og deres situasjon, som var akkurat som alle andres. «Biff, hvis det fins i denne byen. Eller i dette landet, for den saks skyld,» sa Hughes. «Jeg var ikke sikker på om det fortsatt fantes.» «Det fins fortsatt på 21 Club, sir, på et slags vis.» Hvalrossen knipset med fingrene til kelneren. «To nye martinier til marinemannen.» Etterpå var det tilbake til loppene. Og Hughes var trett, sa han, etter biffen. Nick brettet sammen den røde kjolen og tok på seg den svarte nattkjolen, som han ikke kom til å se i mørket. Hun lå på sengen og lyttet til lydene fra arbeiderne som jobbet på skipet som lå i dokk. Til den tomme klangen fra stålet. Rett utenfor Newark bestemte Nick seg for å gå til salongvognen. Hun hadde pakket tre hardkokte egg og et skinkesmørbrød til middag, så hun ikke skulle bli nødt til å bruke tre dollar i spisesalen. Men hun klarte ikke å motstå fristelsen til å gå i baren. De averterte med at de serverte alle de «nye drinkene», og hun hadde lagt til side femti cent til ekstrautgifter. Havana Special. Ingen ektemann, ingen mor, ingen kusine: Hun kunne være hvem som helst. Hun glattet på det grå skjørtet og tok på leppestift. Hun gransket seg selv i speilet; en mørk lokk falt over venstre øye. Hun skulle til å gå ut i korridoren da hun kom på hanskene sine. Idet hun dro dem på, luktet hun nok en gang på håndleddet sitt, og så smekket hun døren hardt igjen etter seg. Da hun kom inn i salongen, med dens buete bardisk i tre 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 19 av 393) NOT PRINT READY!

og lave, burgunderrøde seter, kjente Nick svetten begynne å piple og samle seg i en dam mellom brystene hennes. Hun strøk en hanskekledd hånd over overleppen og angret straks hun hadde gjort det. En kelner dukket opp og viste henne til et ledig bord. Hun bestilte en martini med ekstra oliven og lurte på om de ville ta betalt for dem. Hun skjøv filtgardinen til side og stirret ut i natten. Hennes eget speilbilde stirret tilbake. Bak hodet sitt så hun en mann i marineblå blazer, som kikket på henne. Hun prøvde å avgjøre om det var en pen mann, men et forbipasserende tog visket ham ut. Hun trakk seg bort fra vinduet og la beina i kors, så hun kjente nylonen gnisse mellom lårene. Kelneren kom med drinken hennes, og da Nick holdt frem sigaretten sin for å få fyr, fomlet han etter en lighter. Mannen ved siden av trådte til og vippet opp Zippo-lighteren sin. Alle de unge mennene som var kommet tilbake fra krigen, hadde Zippo-lightere, som om de ble delt ut sammen med uniformen. «Takk,» sa Nick og holdt blikket festet på sigaretten. «Bare hyggelig.» Kelneren forsvant bak en skillevegg av matt glass. «Kan jeg sette meg?» spurte mannen. Det var ikke noe nølende ved forespørselen hans. Nick gjorde en håndbevegelse mot den ledige plassen, uten å se opp. «Jeg blir ikke lenge,» sa hun. «Hvor skal du?» «Til St. Augustine.» Han hadde mørkt hår, strøket glatt bakover med pomade. Han var en flott mann, måtte hun vel fastslå, på en Palm Springs-aktig måte. Kanskje litt for mye eau de cologne. «Jeg skal til Miami,» sa han. «Jeg skal besøke foreldrene mine i Miami.» «Så fint for deg,» sa Nick. 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 20 av 393) NOT PRINT READY!

«Ja, det er det.» Han smilte til henne. «Hva med deg? Hvorfor St. Augustine?» «Jeg har en bror der,» sa Nick. «Skipet hans legges i opplag. Jeg skal treffe ham.» «Så fint for ham,» sa mannen. «Ja, det er det.» Denne gangen smilte Nick tilbake. «Jeg heter Dennis,» sa mannen og rakte frem hånden. «Helena,» sa Nick. «Sånn som fjellet.» «Sånn som fjellet. Så originalt.» «Jeg er en original fyr. Du kjenner meg bare ikke særlig godt ennå.» «Og hvis jeg kjente deg bedre, ville det ha føltes annerledes?» «Hvem vet?» Dennis tømte drinken sin. «Jeg skal ta en drink til. Har du lyst på en drink til, Helena?» «Jeg tror ikke det,» sa Nick. «Nei vel. Da får man drikke alene. Så synd for meg.» «Hvem vet, hvis du blir værende lenge nok, får du kanskje selskap.» Martinien fikk henne til å føle seg modig. «Jeg vil ikke ha annet selskap,» sa Dennis. Han sukket. «Tog gjør meg ensom.» Nick merket kvelden suse forbi, hvinet fra stål som traff stål. «Ja,» sa hun. «De gjør en ensom.» Hun dro frem en sigarett. «Jeg få vel ta den drinken.» Dennis ga signal til kelneren. Denne gangen var det bare én oliven i Nicks martini. Av en eller annen grunn gjorde det henne skamfull. «Hvordan er broren din?» «Han er nydelig,» sa hun. «Og veldig blond.» «Så dere likner ikke på hverandre.» «Nei, det gjør vi ikke.» «Han er i en heldig fyr som har en søster som deg.» 20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 21 av 393) NOT PRINT READY!

«Syns du det? Jeg vet ikke hvor heldig han bør føle seg, egentlig.» «Jeg skulle gjerne hatt en søster som deg.» Han gliste til henne. Nick likte ikke måten han sa det på, eller måten han gliste på, som om de var sammensvorne. Nå som han var for nær henne, så hun at det stakk brune hår ut av nesen på ham. «Jeg må gå nå,» sa hun og prøvde å holde balansen idet hun kom seg på beina. «Gi deg, da.» «Du trenger ikke å reise deg.» «Ikke ta det ille opp. Jeg tøyset bare.» Nick gikk ut av salongen. Han kunne for pokker betale for begge drinkene hennes. «Det er bare å si ifra hvis du trenger litt broderlig kjærlighet,» hørte hun ham rope leende etter henne, før vogndøren avskar ham. Vel tilbake i kupeen revnet nesten blusen hennes mens hun prøvde å få den av. Hjertet hamret. Hun dro av seg skjørtet, og iført bare brystholder og truse bøyde hun seg over den lille vasken og skvettet vann på brystene og halsen. Hun slo av taklyset og skjøv ned vinduet for å slippe inn litt frisk luft. Konduktøren hadde vippet ned sengen hennes mens hun var i salongen. Hun satte seg ned på den og tente en sigarett. Da hun var ferdig med den, tente hun en til og presset pannen mot ruten. Mørket passerte. Etter en stund la hun seg ned, mens røyken fortsatt hang i luften rundt henne. Klokken var fem om morgenen da de kjørte inn i Richmond. Lyden av mennesker som gikk av og på toget, hadde vekket henne. Hun hadde ikke trukket for gardinene, og vinduet var fortsatt åpent. «Pokker ta,» sa Nick. Hun prøvde å åle seg forsiktig opp 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 22 av 393) NOT PRINT READY!

fra sengen, klar over at hun fortsatt bare hadde på brystholder og truser, til spott og spe for alle som skulle gå om bord. Den borterste gardinen var akkurat utenfor rekkevidde, så hun nappet i den nærmeste og gjemte seg bak den. Og der sto hun, kun tildekket av grønn filt, og kikket ut. Nick syntes hun kunne skimte jordspor etter James-elven. Luften var mykere her i sør. Ikke som ved Tiger House, der havet tok den med makt. Hun kjente furuduft også, som vasket bort de siste restene etter martinien. Hun dro for den andre gardinen, knyttet beltet på morgenkåpen rundt livet, åpnet døren og ropte på konduktøren etter kaffe. Hun ville være i St. Augustine rundt klokken elleve i kveld. Og sammen med Hughes. Hadde hun drømt om ham? Hun prøvde å huske det. Konduktøren kom med den rykende varme kaffen. Hun drakk den mens hun så de søvnige passasjerene stige om bord for å bli med til Florida. Snart var Helena fremme i Hollywood. Hun lurte på hvordan huset til Avery Lewis så ut. Stakkars Helena. Kampene hadde ikke pågått lenge da beskjeden kom om at Fen var død – på bare to måneder hadde han klart å bli både gift og drept. Hvem vet hvordan livet deres ville ha blitt hvis han hadde overlevd? De var bare barn begge to, og ingen av dem hadde noen penger. Helenas mor, hennes tante Frances, hadde heller ikke gjort noe godt gifte. Likevel hadde det aldri virket som om det gjorde henne ulykkelig å bli tvunget til å klare seg med mindre. Nick hadde aldri hørt henne klage over det faktum at det var hennes eldre søster som arvet Tiger House og giftet seg med en mann som håvet inn penger på sneller og spoler, mens hun så å si hadde ingenting. Det hadde ikke slått Nick at tanten kanskje hadde ønsket at ting skulle være annerledes. Men når hun nå tenkte på Helenas underlige, ville trang til å gifte seg igjen, behovet hun hadde for å ha en som bare var hennes, som hun 22

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 23 av 393) NOT PRINT READY!

hadde uttrykt det, begynte Nick å lure på om tante Frances kanskje hadde ønsket at det var hun som holdt til i det store huset. Kanskje det ikke egentlig spilte noen rolle. Nick kunne jo faktisk ikke huske en eneste sommer da tante Frances og moren hennes ikke hadde vært som erteris. Selv ikke etter at faren til Helena døde, da depresjonen kom. Og selv ikke da hennes egen far døde og moren var så skral. Nick stanset seg selv. Hun ville ikke tenke på det akkurat nå. Hun fisket to av eggene ut av den brune papirposen de lå i, og kakket dem i vinduskarmen, så det blanke, hvite skinnet ble avdekket. Nei, alt var nytt nå, det bare ventet på å bli oppdaget. Og det skulle hun gjøre. Hun og Hughes skulle gjøre det sammen. Hun hungret etter det; hun skulle stappe verden hel i munnen og bite til.

