Historier om krigen -Utdrag by Gyldendal Norsk Forlag

Harald SkjĂ¸nsberg

Historier om krigen

Innhold Forord 3 En statsminister må flykte 4 Vidkun Quislings dag 9 Den vonde overfarten 13 Slik kunne man dø, den gangen 18 En dristig gjerning! 23 Den store tragedien i Telavåg 31 Jødene 36 Et skipsmannskap blir slaktet 42 Hverdagsliv i en vanskelig tid 46 Finnmark brenner! 52 Fred! 56 Oppgjøret med Quisling og de andre 59 NS-barn og «tyskerungene» 62 Mye å ta fatt på – men det gikk! 68 Kilder 70 Register 71

Forord Det er lenge siden andre verdenskrig. Det er lenge siden Tyskland angrep Norge og det lille landet vårt ble dratt inn i en verdensomspennende kamp, på liv og død. Enorme forandringer har skjedd siden den gang. Verden er en helt annen i dag. Men likevel har folk i alle årene siden vært opptatt av krigsårene 1940–1945, og interessen blir ikke mindre etter hvert som tiden går. I denne boka vil du få til sammen 14 sanne fortellinger fra denne dramatiske perioden, fra 9. april 1940 – den verste dagen i norsk historie – og fram til 8. mai 1945, da nordmenn kastet alle hemninger og feiret freden og friheten. Det er fortellinger om vågemot og feighet, om seiere og nederlag, om mennesker som døde, og om mennesker som berget livet. Og det er fortellinger om helt vanlige folk som bare gjorde så godt de kunne for å komme seg gjennom en farlig og vanskelig hverdag. Mens jeg har skrevet denne boka, har jeg tenkt mye over hvor heldig jeg er som lever i trygghet i et fritt land. Jeg håper du også får noe av den samme følelsen. Det er grunn til å glede seg, og det er grunn til å være takknemlig. Lykke til med boka!

januar 2010 Harald Skjønsberg

Det er krig i verden – men ikke her

Fra den store katastrofedagen, 9. april 1940: Her ser du tyske soldater marsjere på Karl Johan, Oslos hovedgate.

Det er krig i verden. Tyskland slåss mot Storbritannia og Frankrike. Nygaardsvold håper av hele sitt hjerte at Storbritannia og Frankrike skal vinne krigen, og at Tyskland skal tape. For Storbritannia og Frankrike er demokratiske land der folk selv får velge hvem som skal styre, akkurat som hos oss. I Tyskland rår hat og undertrykkelse. Der er det nazistpartiet, og «føreren,» Adolf Hitler, som har makten. Nåde den som våger å sette seg opp mot ham! Nå har Hitler og medarbeiderne hans kastet verden ut i en krig. De har angrepet Polen, og landet er alt erobret. Det går fryktelige rykter om hvordan nazistene behandler den polske befolkningen. Særlig lider jødene. Nazistene hater denne folkegruppen og forfølger dem, både i Tyskland og i andre land der nazistene har makten. Ja, Johan Nygaardsvold holder med Storbritannia og Frankrike, slik de fleste nordmenn gjør. Men det viktigste for ham er likevel at Norge skal slippe unna krigen. «De blodige handlinger skal vi søke å ikke bli blandet opp i. Vi ønsker å stå i et vennskapelig forhold til alle folk,» hadde han sagt i Stortinget noen måneder før. Han må krige, men hater krig

En statsminister må flykte Det er natt til 9. april 1940. En mann i 60-årsalderen går gjennom Slottsparken, på vei til et skjebnesvangert møte. Fremmede krigsskip har satt kurs mot Norge. Landet vårt er på vei inn i krigen. Alt denne mannen har trodd på, alt han har håpet på, ligger i grus. En urolig statsminister

I Slottsparken i Oslo er det mørkt og nesten folketomt. Mannen stavrer seg langs de bløte stiene i parken. Han går med stokk og føler seg fram, nesten som en blind, for det er vanskelig å se i mørkret. Byen er mørklagt, uten lys. Hvis han møter noen andre nattevandrere, kan det hende de gjenkjenner ham, selv om det er mørkt. Det fantes ikke TV i 1940, men bildet hans har vært i avisene i mange år, og på Filmavisa. Det er nyhetssendinger man kan gå på kino for å se, nesten slik vi ser på Dagsrevyen i dag. Mannen heter Johan Nygaardsvold. Han er statsminister i Norge.

Johan Nygaardsvold kan ikke utstå krig. Han liker ikke uniformer, maskingevær, tanks og bombefly. Han synes ikke det er gjevt å se soldater marsjere. Han liker ikke militærmarsjer. Han vil ha fred! Så sterkt misliker han krigen

t krigsskipe Det tyske t e k n le se Blücher b lig røbak, tid D r fo nord l. ri nen 9. ap om morge r te a ld sen so Om lag tu d ø d e.

Et møte i mørket

Klokken halv to om natten er hele regjeringen samlet på Victoria terrasse, der Utenriksdepartementet har kontorene sine. Strømmen er gått, så de sitter i skinnet fra blafrende stearinlys; elleve trøtte, redde menn som er revet opp fra sengene sine. De får vite at det er tyske krigsskip som nå har angrepet landet. Norge er dratt med i krigen. Nå er det først og fremst Johan Nygaardsvold, mannen som hater krig, som må bestemme om Norge skal forsvare seg med våpen eller ikke. Og Norge skal forsvare seg, hele regjeringen er enig i det. Det får den tyske sendemannen vite da han kommer innom noen timer senere og krever at landet vårt skal gi seg uten å slåss. «Da blir det kamp, og ikke noe kan redde dere,» sier sendemannen da han har fått det norske avslaget. «Kampen er alt i gang,» svarer Halvdan Koht, som er norsk utenriks minister.

10. april 1940 brøt det ut panikk i Oslo. Folk trodde britene skulle bombe byen, og titusenvis av mennesker flyktet over hals og hode. Dette er fra området ved Majorstua.

at han i mange år har satt seg imot å bruke noe særlig penger på forsvaret. Først i de aller siste årene før krigen brøt ut, hadde han gått med på at Norge måtte kjøpe flere våpen. Men han hadde gjort det motvillig og uten glede. For det er så mye annet å bruke penger på! Norge er et fattig land. Mange har det vanskelig, mange er uten arbeid. Slikt vil Nygaardsvold gjøre noe med. Han vil skape arbeidsplasser, bygge veier, jernbaner, skoler, gi mennesker et bedre liv! Men nå, mens han går gjennom Slottsparken, vet den gamle mannen at alt kan bli ødelagt. Noen timer før – ved halv tolvtiden om kvelden – ringte telefonen hjemme hos ham. Det var forsvarsministeren som sa at ukjente krigsskip var på vei mot Norge. Fra norske festninger langs kysten var det blitt skutt mot de ukjente skipene, fortalte han. Ansvaret føles blytungt for Johan Nygaardsvold. Mennesker i Romsdalen rømmer unna krigen.

Fra sagbruksarbeider til statsminister Johan Nygaardsvold, som var født i 1879, kom fra et småbruk i Hommelvik, litt nord for Trondheim. Bare 12 år gammel begynte han å jobbe på et sagbruk, for å være med og forsørge familien. Senere dro han til Canada og USA, der han jobbet på anlegg. Da han kom hjem, begynte han å engasjere seg i politikken. Han var aldri i tvil om hvilket parti han skulle velge: Arbeiderpartiet var arbeidernes og småbrukernes parti. Der kjente Johan Nygaardsvold seg hjemme. Han kom på Stortinget i 1915, men lengtet alltid hjem til kone og barn. «Jeg trives som fisken på land,» sa han når folk spurte ham om hvordan han hadde det i hovedstaden. Men han gav aldri opp politikken. I 1935 ble han statsminister. Og i de

Soldater fra Møre Infanteriregiment gjør seg klar til kamp. De norske soldatene var som regel både dårligere utstyrt og dårligere ledet enn de tyske. Norge var ikke forberedt på krig.

Statsminister Johan Nygaardsvold (1879–1952)

årene han styrte, var det stor framgang i Norge. Derfor var Nygaardsvold en populær statsminister.

Vidkun Quisling hadde flere møter med Adolf Hitler. Dette bildet er fra 1943.

Vidkun Quislings dag Fram til 9. april 1940 hadde nordmenn flest flirt litt av Vidkun Quisling. Han var en livsfjern drømmer, en raring. Og han var leder for et parti som knapt nok fikk stemmer ved valgene. Nasjonal Samling, eller NS, var navnet på dette mini-partiet. Etter 9. april er det ikke lenger noen som ler av ham. I stedet ser de på ham som en forræder. En urolig natt

Mens fortvilte statsråder sitter samlet på Victoria terrasse, ligger en mann på hotell Continental i Stortingsgaten, et lite steinkast unna. Mannen heter Vidkun Quisling. Han bor bare noen få kvartaler fra hotellet, men det kan bli krig, og Quisling, som er 9

Quisling ledet det lille partiet Nasjonal Samling, eller NS, som det ofte ble kalt. Merket over, med ørn og solkors, ble brukt som statssymbol.

leder av det lille partiet Nasjonal Samling, holder med tyskerne. Kanskje er det utrygt for ham å være hjemme hos seg selv, der han vil være lett å få tak i? Det blir en urolig natt. Klokken halv fem går flyalarmen, og etterpå er det umulig for Quisling å sove. Han hører krigsfly over byen, og han må ha forstått at de er tyske. Men i motsetning til nordmenn flest blir ikke Quisling lei seg eller redd. Han har ventet et tysk angrep, har håpet på det, og nå har det endelig skjedd. Utpå morgensiden banker det på døren hans. Quisling får vite at tyske tropper er på vei, og at kongen og regjeringen har flyktet til Hamar for ikke å bli tatt til fange. Et hemmelig møte med Hitler

Knapt noen vet at denne underlige mannen noen få måneder før, i dypeste hemmelighet, hadde reist til den tyske hovedstaden Berlin. Der har han mektige venner. De sørget for at han fikk møte Adolf Hitler, den tyske diktatoren. Han og Hitler diskuterte om Quisling skulle ta makten i Norge, og nå som Tyskland har angrepet landet, mener Quisling at tiden er inne.

NS satset stort på barn og ungdom. Her fra et jentestevne under krigen.

«Statsminister» Vidkun Quisling

Quisling er ingen populær politiker, men helt alene står han ikke. Han har tyske og norske medsammensvorne som vil hjelpe ham med å gjøre et kupp mot de lovlige myndighetene i landet – de som nå har måttet flykte til Hamar for ikke å falle i tyskernes klør. Klokken halv åtte om kvelden 9. april, på denne kaotiske, vonde dagen, sørger de for at Quisling kan sette seg godt til rette i et radiostudio midt i Oslo. Så kan han fortelle vantro nordmenn at regjeringen til Johan Nygaardsvold nå er avsatt, og at han, Vidkun Quisling, har overtatt som statsminister. Det må bli stopp på all militær motstand mot tyskerne, sier han. Reklameplakat for Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Medlemmene var fra 10 til 18 år, og nesten alle som ble med, hadde foreldre som var medlemmer av NS.

Etter at han har holdt denne talen, drar Quisling til Forsvarsdepartementet. Der forsøker han å spille rollen som statsminister. Regjeringen har flyktet videre fra Hamar til Elverum, og Quisling gir oberst Hans S. Hiorth, som har kommandoen over de norske styrkene i området, ordre om å arrestere Nygaardsvold og de andre i regjeringen. Obersten nekter. Så får politimesteren i Oslo ordre om å innfinne seg på et møte med Quisling. Politimesteren nekter. Ingen vil ha noe å gjøre med den nye «statsministeren». Klokken ti om kvelden drar Quisling tilbake til NRK og leser opp erklæringen sin en gang til. Opptaket finnes ennå. Du vil kunne høre hvordan «statsministeren» presser stemmen sin, han snakker nesten i fistel, for å få folk til å gjøre som han sier. Etterpå drar han hjem og legger seg. Han vet ikke da at navnet hans vil komme til å gå over hele verden: En «quisling» skal komme til å bety det samme som en «forræder», en «sviker» eller en «judas».

Tysk soldathjelm

Kaos og forvirring Forvirringen var total i Norge 9. april 1940. Kongen, regjeringen og stortings representantene dro i all hast til Ha mar, og så til Elverum, uten å si klart og tydelig fra om hva folk skulle gjøre nå som det var krig. Det meste brøt sam men og endte i kaos. 9. april 1940 er blitt kalt den verste dagen i norgeshisto rien, og det var en dag som landet kom dårlig ut av.

Josef Terboven – mannen med makt «Ministerpresident» var en flott tittel, men ikke noe særlig mer. Mannen som virkelig hadde makten i Norge under krigen, var ikke Quisling, men tyskeren Josef Terboven. Som såkalt «rikskommis sær» styrte han landet som en diktator på vegne av Adolf Hitler. Quisling og Terboven likte ikke hver andre. Terboven mente at Quisling var dum, mens Quisling ønsket at han selv og partiet hans skulle få mer makt, og at Hitler skulle kalle Terboven tilbake til Tyskland. Det skjedde ikke. Quisling ble lite mer enn en trofast tjener for de tyske okkupantene.

Kongen og kronprinsen om bord på «Devonshire», på vei til Storbritannia. Ville de få se Norge igjen?

Den vonde overfarten

Ingen støtte til Quisling Men på tross av kaos og forvirring var det likevel én ting nordmenn flest var sikre på: De ville ikke støtte Vidkun Quisling. Selv en del av tilhengerne hans nektet å ha noe med det nedrige kuppet å gjøre. Mange tyskere skjønte at det Quisling hadde gjort, styrket den norske motstan den. Etter få dager ble han tvunget til å trekke seg som «statsminister». Men gjennom hele krigen var han den beste støttespilleren tyskerne hadde i Norge. I 1942 ble han utnevnt til «minister president».

Det har vært to måneder med håpløs kamp – med noen få, lysende seiere og med mange bitre nederlag. 860 norske soldater og 300 norske sivile har falt, sammen med mange utenlandske unge menn. Norge har fått hjelp av både britiske, franske og polske soldater, men tyskerne har vært for sterke. Kampen er over, foreløpig. Norge har tapt. Vennene må dra, en håpløs kamp er forbi

7. juni 1940: De franske styrkene slåss for livet mot Tyskland på sin egen jord, og landet trenger hver eneste soldat. Britene og polakkene som har kjempet her i landet, må hjelpe franskmennene som best de kan. De må dra. For Norge er nok viktig, men ikke viktig nok i denne verdensomspennende kampen på liv og død. Og når de utenlandske vennene våre må trekke seg ut, er Norge uten sjanser. De norske styrkene må gi opp. Plakat for NS

siden 1905, da unionen med Sverige ble oppløst. Han har alltid vært en konge folk har hatt tillit til, og nå er den tilliten større enn noen gang. «Dere må alle forstå at dette er det tyngste statsrådet jeg har sittet i i hele den tiden jeg har vært konge, så jeg vil gjerne be regjeringen …» Han klarer ikke å si mer. Tårene renner, gråten tar den gamle mannen. Bare dette får han sagt: «Gud bevare Norge!» Alle statsrådene reiser seg. De sier: «Gud bevare Norge!» At det er mange av dem som ikke tror så mye på Gud, spiller ingen rolle. Noen år før hadde Nygaardsvold skrevet at han kjente seg som «en våt hund» når han måtte si «Gud bevare kongen og fedrelandet» i Stortinget. Det tenker han nok ikke på nå. En konge drar fra landet

Under kampene i Norge var både kongen, kronprinsen og regjeringen ofte i livsfare. Her søker de dekning under et tysk flyangrep, 10. april 1940.

Gud bevare Norge!

Alt 9. april, tidlig om morgenen, har kongen og regjeringen reist fra Oslo for ikke å bli tatt til fange. Siden har tyskerne presset dem nordover – stadig lenger nordover. Nå er det Tromsø som er norsk hovedstad, for det er her kongen og regjeringen sitter samlet. Dette er den siste dagen deres på norsk jord. Nå må de flykte fra landet. Klokken to om ettermiddagen møtes de. Statsminister Johan Nygaardsvold legger fram vedtaket om at kongen og regjeringen skal fortsette kampen for Norges frihet utenfor landets grenser. Folket kan ikke få vite om dette akkurat nå, for da kan tyske krigsskip og tyske fly prøve å få tak i dem på overfarten til Skottland. Først to dager etter, 9. juni, skal de få den bitre kunngjøringen. På slutten av dette siste regjeringsmøtet på norsk jord vil kong Haakon si noen ord. Han er på denne tiden 68 år gammel. Han har vært konge i Norge 14

Etter møtet i regjeringen gjør kongen seg klar til å reise. Det er en vond dag, kanskje til og med vondere enn da han mistet konen sin, dronning Maud, noen få år tidligere. Han vil forlate Tromsø så stille som mulig, vil ikke ha en masse mennesker på kaia som ser at han drar. Så han går om bord i en liten fiskeskøyte. Den skal bringe ham ut til det britiske krigsskipet «Devonshire», som ligger og venter. Otto Ruge, generalen som har vært sjef for de norske styrkene, er med ham ut til krigsskipet. Han skal ikke være med til Storbritannia. Han skal forhandle med tyskerne om kapitulasjonen før han selv blir tatt til fange. Han vet at fangenskapet venter ham. Slik er reglene når det er krig. Kongen er tung til sinns og sier ikke så mye. Generalen synes også det er vanskelig å finne på noe å snakke om, men til slutt sier han at folket gleder seg til kongen kan komme tilbake. «Ja, det sier De,» svarer kongen, med tårer i øynene. «Men når jeg nå har reist, begynner svertekostene å arbeide.» Med det mener han at han vil bli baktalt og fordømt fordi han har forlatt landet. «Det er kanskje sant,» svarer generalen. «Men så høyt opp som til kongen vil sverten aldri nå.» Verken han eller kongen vet hvor rett han skal få. Gjennom hele krigen blir kongen krigen. ker fra r den mannen som alle ser opp til og har tillit til. e im fr r Dette e prisen. erke til De to tar avskjed med hverandre. Det skal gå fem m g g e L år før de treffes igjen. 15

En farlig overfart

Klokken åtte på kvelden glir «Devonshire» ut fra havnen i Tromsø. Om bord er kongen, sønnen hans, kronprins Olav, den norske regjeringen, ledende norske offiserer og dessuten britiske militære. Det de ikke vet, er at de alle er i stor fare. I nærheten ligger en tysk flåtestyrke, med det svære slagskipet «Schanhorst» i spissen. Men tyskerne oppdager ikke det britiske skipet, som natt til 10. juni kan seile trygt inn til en skotsk havn. Så går kongen, kronprinsen, statsministeren og de andre om bord i et tog, og om kvelden ruller de inn på Euston Station i London. En gruppe gamle, slitne og redde menn

Statsrådene har det ikke godt den første tiden i London. De er flyktninger i et land de ikke kjenner og kanskje aldri har vært i. Folk reiste ikke så mye den gangen, selv medlemmer av regjeringen holdt seg mest hjemme i sitt eget land. Shoppingturer til London var ikke å snakke om! Det er dessuten få av statsrådene som kan snakke engelsk, for det var ikke som nå, at alle lærte engelsk på skolen. Og selv om mange har fått med seg den nærmeste familien sin, er det nok av mennesker hjemme de kan være urolige for, og som de ikke kan komme i kontakt med. Det er mye annet som også er leit, for eksempel at så mange hjemme i Norge er misfornøyde med dem, ja, rett og slett rasende: Hvorfor var vi så lite forberedte på krig? spør folk seg. Hvorfor ble det slikt kaos da tyskerne kom? Hvorfor hadde ikke Norge styrket forsvaret sitt i tide? Og hvorfor hadde krigen gått så dårlig? Verst er det likevel at de ikke vet om de noen gang vil få se Norge igjen. På denne tiden ser det ut til at Tyskland skal vinne krigen. Og hva skal de gjøre da? En gruppe gamle, slitne og sikkert redde menn skal begynne det tunge arbeidet sitt i London. Menn som ikke har holdt mål, ville mange si. Men likevel menn som vil gjøre sitt ytterste for at Norge skal bli et fritt land igjen. «Vi er bestemte på å sette alle våre krefter, vårt liv og alt vi eier inn for Norges sak,» stod det i erklæringen regjeringen sendte ut da de dro fra landet. I årene som kommer, viser de at det langt fra er tomme ord.

Både heder og skam Etter krigen fikk regjeringen, med stats minister Johan Nygaardsvold i spissen, ros for den jobben de hadde gjort for Norges sak de fem årene i London. Sam tidig måtte regjeringen tåle mye kritikk for at landet var så lite forberedt på krig. Kaoset 9. april ble de også skarpt kritisert for – og med rette, vil nok de fleste si, den dag i dag. Da freden kom i 1945 og regjeringen kunne reise hjem igjen, var Nygaards

vold ferdig som politiker. Katastrofen i 1940 ble alltid hengende ved ham. Mange hadde fremdeles stor tillit til den gamle statsministeren, men Arbeider partiet ville ha nye folk i ledelsen, folk som ikke kunne lastes for det som hadde skjedd i 1940. Nygaardsvold trakk seg ut av poli tikken og dro hjem til Trøndelag. Han døde i 1952.

Etter kampene i 1940: Bodø er bombet i grus.

En av dem som har kontoret sitt her, heter Oskar Hans, og denne dagen, 10. september 1941, rundt klokken fire om ettermiddagen, blir han kalt til telefonen. Oskar Hans er sjef for Sonderkommando, eller «særkommandoen» på norsk, og nå får han ordre om å melde seg i Brydevillaen på Frogner. Der har to nordmenn nettopp blitt dømt til døden etter en «rettssak» som varte noen minutter. Nå skal de skytes. Det er det som er oppgaven til Oskar Hans. Å kommandere dem som skal skyte. De to som skal dø

Josef Goebbels (til høyre) var en av Hitlers aller nærmeste menn. Her inspiserer han tyske tropper i Oslo sammen med Josef Terboven.

Slik kunne man dø, den gangen

Men hvem er det som skal dø? Den ene er Viggo Hansteen, som var en kjent mann i Norge på denne tiden. Han kom fra en velkjent og velstående familie, men likevel har han sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Han er advokat i LO, den organisasjonen som både den gangen og i dag kjemper for arbeidernes rettigheter. Han er 40 år gammel, og han har tre små sønner. Mannen han skal dø sammen med, har knapt noen hørt om, utenom familie, venner og arbeidskamerater. Han heter Rolf Wickstrøm, han er 29 år gammel og er en helt alminnelig arbeider – bortsett fra at han er tillitsvalgt på en fabrikk som heter Skabo, der de lager lokomotiver og jernbanevogner. Han har en tre år gammel sønn, som nå skal miste faren sin. Hva har de så gjort, disse to, som har fått tyskerne så rasende at de vil ta livet av dem? Egentlig ingenting. Men arbeiderne i Oslo har streiket, tyskerne vil skremme dem, og derfor må noen dø. Det blir dem. Det kunne ha vært noen andre. Slutt på melken

Titusenvis av arbeidere streiker i Oslo. De tyske okkupantene blir rasende og tar alle midler i bruk for å knekke streiken. De henretter to menn og fengsler mange andre. Slik vil de skremme arbeiderne til lydighet. En bøddel blir varslet

Victoria terrasse, som er en stor, flott bygning, ligger i Oslo sentrum. Det var her statsrådene møttes, natten til 9. april 1940, da de nektet å gå med på tyskernes krav om at Norge skulle overgi seg. Og nå, året etter, har tyskerne tatt over bygningen.

Tysk offiserslue fra andre verdenskrig

Forholdene var harde for arbeiderfamiliene i Oslo høsten 1941. Det var for lite kjøtt, for lite brød, for lite sukker – og for lite melk. Men på arbeids plassene kunne arbeiderne kjøpe seg en liter melk for en billig penge. Så ble det redusert til en halv liter, og så, 8. september, var det helt slutt på melken. Arbeiderne ble rasende. De hadde hardt fysisk arbeid, de trengte denne melkeskvetten. 25 000 osloarbeidere gikk rett og slett hjem. Det samme skjedde dagen etter. Det var dette tyskerne ikke kunne tåle. Streiker og uro ville de ikke ha! «Vi skal tvinge nordmennene i kne,» sa Josef Terboven, mannen som styrte Norge som en diktator. Hva det betydde, skulle snart bli klart: Han bestemte seg for at noen skulle dø. Slik ville han spre frykt og redsel.

Viggo Hansteen (1900–1941)

Rolf Wickstrøm (1912–1941)

Ikke rettferdighet, men terror

Viggo Hansteen var en mektig mann i arbeiderbevegelsen, og folk hørte gjerne på det han hadde å si. Nå ville han stoppe melkestreiken. Ikke fordi han syntes streiken var feil, eller at arbeiderne skulle gjøre som tyskerne sa. Men Hansteen var klok, og han kjente Josef Terboven. Han skjønte at dette var farlig, ja, at streiken kunne koste liv. Om han visste at han selv var i livsfare, er uklart. Han nektet i alle fall å gjemme seg, selv om mange prøvde å overtale ham. Rolf Wickstrøm var en tøff tillitsmann. Han pleide å si klart fra dersom ledelsen på fabrikken ikke behandlet arbeiderne skikkelig. Men denne streiken støttet han ikke. Han forstod også at det å streike nå, var det samme som å friste skjebnen. Når arbeiderne på Skabo gjorde som så mange andre og gikk hjem 9. september, prøvde han å få dem tilbake på jobb. Men de hørte ikke på ham og gikk. Om ettermiddagen dro Wickstrøm hjem til Julekort fra krigen. Folk kunne ikke si hva de mente – men det kunne være Risløkka, øst i byen. Han kjente på seg at noe kunne mange måter å få fram budskapet sitt hende: «Nå vil det skje noe!» sa han. En tante som på! Nisselua var et typisk norsk plagg, og det norske flagget taler sitt tydelige var på besøk svarte, halvt for spøk, at han fikk gå og språk. gjemme seg på loftet. «Nei, det skjer ikke noe med meg,» svarte Wickstrøm. Der tok han feil. Ved 18-tiden så den vesle sønnen hans, Tore, en stor, svart bil komme kjørende. Bilen stanset utenfor huset, og tre menn gikk inn. Kort etter kom de ut med faren hans. Tore skulle aldri få se faren sin igjen. Tidlig neste morgen ble også Viggo Hansteen hentet, hjemme hos seg selv. Mange hundre andre ble arrestert på omtrent samme tid. Ikke nok med at folk ble arrestert. Terboven erklærte også unntaks tilstand i Oslo, Asker og Bærum. Ingen nordmenn fikk være ute mellom klokken åtte om kvelden og klokken fem om morgenen. Folk fikk ikke stå i klynger på gaten. Alle møter og arrange menter ble forbudt. Det var heller ikke lov å danse eller å servere alkohol. Kafeer og restauranter skulle stenge klokken 19, og kinoer og teater skulle også holdes stengt inntil videre. De som satte seg opp mot noe av dette, risikerte å bli skutt. 20

De siste timene

Rundt klokken 13 blir Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm hentet i fengselet og kjørt til Brydevillaen, der den såkalte «rettssaken» skal holdes. Hansteen er den første som blir stilt for retten. Han har ingen forsvarer, og han får ikke lov til å forklare seg. Etter kort tid får han dødsdommen. Så er det Wickstrøms tur. Han opplever akkurat det samme. De to får vite at de kan be Terboven om nåde. Det gjør de. Andre som skal inn for å få dommen sin, ser at de sitter i gangen og venter svar på om de skal få leve, eller om de må dø. Svaret kommer. De skal dø. Klokken 16 kommer Oskar Hans til villaen. Han får vite hva han skal gjøre, og kjører så tilbake til Victoria terrasse. Der henter han de soldatene som skal skyte. De drar til en skytebane på Årvoll, nordøst i Oslo. Der er det spadd opp graver. Klokken 17.38 blir Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen skutt, dømt til å dø for en streik som ingen av dem har støttet. To kvinner blir enker, fire smågutter farløse. De er to av om lag 400 mennesker – av dem tre kvinner – som ble dømt til døden og henrettet av tyskerne eller av norske nazister. re i den D e t va r b a delen av te nordligs barna fikk landet at , . mai 1940 gå i tog 17 e tyskern for dit var kommet. e k ennå ik til gå fem år Det skulle v lo g d e t va r neste gan . n e g a sjonald å feire na r o rf e d et e r Dette bild fra Nordg li e g anta 4 0. Norge i 19

Hatet mot nazistene økte a n sen ? Per Kristi et en på bild Nei, mann u g e. a H hristian er Jen s C rg, o il M d e r av Han var le re æ it il m e elig den hemm . n e sbevegels motstand e k en rek Han bruk te . n v a n falske

Det var til sammen fem menn som ble dømt til døden 10. september 1941, men for de tre andre ble dommen omgjort til livsvarig straffearbeid der de led mye vondt. Bare en av de tre, Josef Larsson, overlevde krigen. Josef Terboven hadde tenkt å skremme norske arbeidere, og på en måte klarte han det. Folk ble mer forsiktige, og det ble slutt på streiker. Men samtidig økte hatet mot nazistene, både mot de tyske og mot de norske i Nasjonal Samling. Flere gikk i dekning, og motstandsbevegelsen ble mer profesjonell og planmessig.

En dristig gjerning!

Sinne i Sverige I Sverige, som stod utenfor krigen, ble folk rasende på det som skjedde i Norge. Det gjorde ikke saken bedre for tyskerne at Rolf Wickstrøm var av svensk avstam ning. Onklene hans i Sverige satt inn en dødsannonse i svensk presse der de mintes nevøen sin, «som stupade i Oslo 10. sep tember på sin post som fackföreningsmann och frihetskämpe». Slikt gjorde inntrykk hos nabofolket. Motviljen mot Tyskland og nazismen økte blant svenskene.

Mannen som står med håndjern og bart hode, er Oskar Hans. Her er han vitne til at noen av ofrene hans blir gravd opp etter krigen.

Fanger blir torturert: slått og sparket, brent med glødende sigaretter, eller de får elektrisk støt ulike steder på kroppen – alt for at de skal røpe hvem de har jobbet sammen med, og det de ellers vet om motstandskampen. Noen blir lagt på brennende kokeplater. Andre får lemmene satt i skrustikker og så skrur torturistene – skrur og skrur, inntil offeret er ødelagt for livet. I fengsler og fangehull høres skrik og gråt, ja, fra Victoria terrasse i Oslo kan folk høre skrikene ut på gaten. Større motstand – større farer

Det er vinteren 1942 – Norge har vært okkupert av Tyskland i nærmere to år. Motstanden øker, og motstandsarbeidet kommer inn i stadig fastere former. Flere og flere vil gjøre sitt for at landet skal bli fritt igjen. Det er bra, men samtidig fører det til at mange blir tatt til fange. Og det er sannelig ingen spøk. Man må regne med å bli torturert. Mennesker reagerer ulikt når de blir pint og plaget. Noen holder ut og forteller ingenting. Andre klarer ikke å leve med smerten og ydmykelsen. Til slutt gjør de som plage åndene deres krever, og forteller alt de vet. 22

Ingen kan på forhånd vite hvordan man vil klare seg i en slik situasjon. Derfor går mange norske motstandsfolk med selvmordspiller på seg – eller de tar livet sitt på andre måter når de blir arrestert. Mange hiver seg ut av et vindu, for eksempel. Ved å velge døden, unngår de å sprekke under tortur og røpe kameratene sine. Fire menn som må ut

Denne vinteren sitter fire menn arrestert på Ullevål sykehus, og alle har opp lysninger som tyskerne og de norske nazistene gjerne vil ha klørne i. To av dem har opprettet et hemmelig våpenlager i Nittedal, en har spionert mot tyskerne i Bergen, mens den siste har drevet et omfattende motstandsarbeid i Telemark. Nå er alle fire plassert på en egen avdeling for politiske fanger på sykehuset, enten fordi de er syke, eller fordi de spiller syke. En av dem har fått smuglet inn dysenteribakterier på cellen sin. Dem tar han, for å bli syk. Det er lettere å rømme fra et sykehus enn fra et fengsel. Hvordan berge disse fire? Hvordan hindre at tyske eller norske torturister mishandler dem så de til slutt ikke klarer annet enn å røpe livsfarlige hemmeligheter? Hvordan kan man redde livene deres? Det finnes bare ett svar på dette: Man må få dem ut av arresten, ut av klørne på okkupantene, torturistene og de norske nazistene. Det må ikke gå galt!

Folkene i motstandsgruppen som skal befri dem, går grundig til verks – og det må de, for en slik aksjon kan ikke slå feil uten at det får katastrofale følger. Flinke telefonmontører har gjort det mulig å avlytte alle telefonsamtaler mellom Victoria terrasse og Ullevål sykehus. Andre lager falske tyske bilskilt, noen forfalsker skjemaet for utlevering av fanger, og underskriften til han som skal signere dokumentene. Dessuten er det «gode nordmenn», som de blir kalt, inne på sykehuset. En av de viktigste er sjefsykepleieren på avdelingen. Hun er bindeleddet mellom fangene og dem som skal befri dem. Likevel – det er bare en av de fire fangene som kjenner til planene – de andre vet ingenting. Det er tryggest slik.

Motstandsbevegelsen Det startet tidlig: Små, spredte mot standsgrupper vokste fram, rundt om kring i landet; folk som kjente hverandre fra før, kan hende, soldater som hadde gjemt unna våpen etter kampene i 1940, folk som bare følte at de måtte gjøre noe. Noen skrev forbudte aviser som de spredde i hemmelighet, noen organi serte flyktningruter til Storbritannia og Sverige, mens andre drev med hemmelig våpentrening, slik at det en gang skulle bli mulig å kaste tyskerne ut av Norge.

En ulovlig avis, skjult i en vedkubbe.

utenfor sykehusgjerdet, væpnet med maskingevær. De skal hjelpe til dersom noe går galt. Hvordan har mennesker det noen timer – eller noen minutter – før de skal være med på en slik aksjon? Det er nok ulikt. Noen er livredde, tror de skal dø, og angrer kanskje på at de har sagt ja til å bli med. Kanskje tenker de på kjæresten sin, eller på smertene under torturen de vil bli utsatt for dersom de blir tatt levende. Andre er helt rolige, for det finnes mennesker som ikke er plaget med nerver. Men de fleste ligger nok et sted midt imellom. En motstandsmann har ringt til Ullevål sykehus og gitt «ordre» om at de fire fangene skal være klare til å bli hentet – de skal i nye avhør! Sykesøsteren som tar telefonen, er ikke med på komplottet. Men hun er et godhjertet menneske og protesterer på det sterkeste. De fire fangene er for syke til å bli fraktet noe sted! Hun får seg en skikkelig overhaling i telefonen, og hun har ikke annet å gjøre enn å få fangene klare.

Fire falske menn

Ved halvåtte-tiden om kvelden 2. februar møtes en gruppe motstandsmenn i en leilighet i en stille gate i nærheten av Uranienborg kirke i Oslo. De har to biler med falske skilt, de har falske papirer, de har pistoler på innerlommen i tilfelle de blir oppdaget og må skyte seg ut – og de har to kamerater i skjul 24

Den uutholdelige ventingen

Så drar de fire som skal befri dem, i to biler. I porten til Ullevål sykehus blir de stanset av tyske vakter. Det har de vært forberedt på, og de blir ikke urolige av den grunn. Men hvorfor tar tyskeren i vaktbua papirene og gir seg til 25

å ringe? Har han fått mistanke om noe? Er det noe galt? Nervepresset stiger inne i de to bilene. Må de gi opp og komme seg vekk som best de kan? Nei, alt går etter planen. Den tyske vaktmannen har bare ringt opp til avdelingen og sagt at fangene må være klare, for nå kommer transporten som skal hente dem. Ved avdelingen der de syke fangene ligger, står det fire væpnede tyske vakter. De studerer papirene, som de finner helt i orden. To av motstandsfolkene går inn for å hente fangene, to blir sittende i bilene som sjåfører. Fem minutter, tenker de. Det tar bare fem minutter. Så kan vi reise igjen, med de fire rømlingene vel plassert i bilene. Men de fem minuttene går. Og blir til femten, tjue og tretti. Hva er det som skjer? Hvorfor tar det så lang tid? De to sjåførene fingrer med de skjulte pistolene sine. Vil de klare å komme seg unna hvis de blir avslørt? Vil de klare å skyte seg ut av sykehusområdet og berge seg på den måten? Det er umulig å vite. Men inne på sykehuset går alt etter planen, bortsett fra at fangene ennå ikke er klare. En av de to motstandskarene som har gått inn for å hente dem, er god i tysk, og han spiller tysk politimann med stor bravur. Han skjeller og smeller fordi fangene ikke er påkledde, og de norske NS-folkene som passer på dem, unnskylder seg som best de kan. Den godhjertede sykesøsteren som har protestert i telefonen, fortsetter å protestere og sier at en av fangene – han som har påført seg selv dysenteri – må få en båre siden han er for svak til å gå. Men noe slikt vil ikke den «tyske» politimannen høyre snakk om. Kan han ikke gå, så må de tre andre fangene bære ham, svarer han bryskt. Slik går tiden, men til slutt er alt klart, og prosesjonen med fanger og «vakter» kan gå mot bilene som venter. Ut av fangenskapet

Så kjører de ut av Ullevål sykehus. De passerer vaktbua uten at noe skjer, ennå er det ingen som har fått mistanke. I den ene bilen er humøret på topp, for der har begge fangene forstått at de er frie. I den andre bilen, der de to sykeste sitter, er stemningen dystrere. De to tror ennå at de er på vei til nye avhør, nye spark og nye slag. En av dem spør forsiktig om han får ta seg en røyk. «Ja, bare røyk, for svarte!» svarer den «tyske» politimannen på flytende norsk. Da går det kanskje opp for de to at noe stort er på gang, og at de kanskje, kanskje, er på vei mot friheten. Motstandsfolkene tar ikke sjansen på å frakte fangene til Sverige med det samme. De må regne med at flukten fra sykehuset har vakt stort oppsikt, og 26

Kvinner i ferd med å lage den ulovlige avisen «Frihet og fred» som utkom i Oslo fra 1944. Det var farlig og risikofylt arbeid.

Og hva med kvinnene? Likestillingen var ikke kommet langt i Norge den gangen, og det var typisk nok ingen kvinner verken i regjeringen eller i Hjemmefrontens Ledelse. Men kvinnene spilte en svært viktig rolle i motstandsarbeidet. De var blant annet kurerer, spioner og agenter. Mange av de viktigste kvinnelige spionene jobbet som sekretærer for høytstående tyskere

eller norske stornazister. Samtidig fôret de hjemmefronten med opplysninger. Disse kvinnene hadde det dobbelt vanskelig: For det første levde de hver eneste dag i stor fare. For det andre måtte de tåle hat og forakt fra vanlige nordmenn fordi de jobbet for okkupante ne. Og de kunne ikke fortelle sannheten til noen, ikke til familien sin engang.

En av de mest berømte sabotasje handlingene, «Tungtvanns aksjonen», skjedde ved Hydros anlegg ved Rjukan, som du ser modell av her. Anlegget ble sprengt av en gruppe norske agenter. De var utsendt fra England, og aksjonen hadde som mål å hindre at tyskerne skulle kunne produsere atomvåpen der.

For mye prat I den første perioden med motstands kamp var folk for uforsiktige. De pratet for mye, tok med for mange og forstod ikke hvor viktig det var at arbeidet måtte skje i det skjulte. Dermed var det lett for tyskerne og de norske nazistene å få tak i de ivrigste motstandsfolkene. I 1941 bestemte tyskerne at alle måtte levere inn radioapparatene sine. Men mange stakk en radio unna, og hørte i hemmelighet på sendinger fra London.

at tyskerne og de norske nazistene vil gjøre alt de kan for å få tak i fangene – og dessuten slå kloa i befrierne. Og fangene er medtatt etter mishandling og lite mat. Derfor har motstandsbevegelsen fått tak i en hytte i Lommedalen i Bærum. Den gangen var det langt unna Oslo, det var ikke som i dag, da man kan dra dit på under en halv time med bil. Så der blir rømlingene holdt skjult i tre uker før farvannet er trygt og de kan dra til Sverige, og til friheten.

Dette er Gunnar Sønsteby, født i 1918. Under krigen hadde han mange ulike dekknavn, som «Kjakan,» «Nr 24» eller «Erling Fjeld.» Sønsteby var en av de aller fremste sabotørene. Han tok store sjanser, men ble ikke tatt. Det blir sagt at han ikke eide nerver, og det var nok en stor fordel.

Folk trengte slike oppmuntringer

Hjemmefrontens ledelse og Milorg

Krigen var hard for folk, og mange var redde: for tyskerne, for norske nazister, for angivere. De fryktet for sin egen trygghet og for tryggheten til mennesker de var glade i. Livet var grått og glede løst.

Det trengtes en fast sentral ledelse av motstandsarbeidet. Slik kunne man ivareta sikkerheten bedre, og slik kunne man samordne aksjonene. Og etter hvert ble Hjemmefrontens Ledelse organisert. Det samme ble Milorg, en hemmelig, militær motstandsbevegelse.

Men da ryktet om denne rømningen gikk over landet, steg humøret for en stund. Folk elsket historier om smarte nordmenn og dumme tyskere. Det fikk en til å tro på at krigen kunne ta slutt en gang, og at det gode ville vinne over det vonde.

Hjemmefrontens Ledelse organiserte det meste av motstandskampen. Vi kan for eksempel være sikre på at de hadde godkjent aksjonen på Ullevål sykehus. De var svært forsiktige når de hadde møter. Ofte hadde de masker på, eller noen av dem satt bak skjermbrett. De for talte hverandre aldri hva de egentlig het, hvor de bodde, eller hva de jobbet med.

auen» var «Gutta på sk av Milorg, medlemmer ige militære den hemmel nen som organisasjo med på skulle være . På det ge å befri Nor 40 000 et d r meste va er elige soldat slike hemm i landet.

Bygda Telavåg, sett fra sjøen.

Den store tragedien i Telavåg

Julefrimerke fra krigen.

Folk som skulle flykte til Storbritannia, dro ofte fra Telavåg, som ligger i Øygarden utenfor Bergen. Og mennesker som kom fra Storbritannia for å utføre hemmelige oppdrag i Norge, gikk ofte i land nettopp der. Både de som kom og de som dro, kunne regne med å få husvære, selv om det var livsfarlig å gjemme slike folk. Gestapo kommer!

Fangeleiren Grini i Bærum. Fengselet ble bygd rett før krigen, og skulle egentlig vært kvinnefengsel. Men tyskerne tok det raskt i bruk, og på det meste var det ca. 5500 fanger her. Etter krigen ble NS-folk satt på Grini. I dag er fengselet omdøpt til Ila.

Det hadde gått bra lenge. Og selv om de som bodde i Telavåg visste hva de risikerte ved å hjelpe mennesker på vei til eller fra Storbritannia, håpet de at det fortsatt skulle gå bra, tross alt. Og kanskje var det grunn til optimisme? Det lille stedet lå avsides til, det burde være mulig å fortsette det livsfarlige arbeidet uten å bli oppdaget. Det ble ikke slik. For noe gikk galt, fryktelig galt. Takket være to norske angivere fikk tyskerne greie på aktivitetene i Telavåg. Slik var det den gangen: De farligste fiendene var slett ikke alltid tyskerne, men vel så ofte nordmenn som valgte å tjene fienden. De klarte ofte å vinne tillit hos motstandsfolkene, og det kunne få helt katastrofale følger. Den ene av de to norske angiverne lot som om han var bokselger. Han gikk fra hus til hus og snuste etter flyktninger. Den andre var farligere – han lot som om han måtte flykte til Storbritannia og trengte hjelp for å komme seg av gårde. Telegrafbestyrer Laurits Telle, som pleide å gjemme folk som skulle over havet, sa at han fikk komme igjen om 14 dager. Forræderen gikk rett til det hemmelige tyske politiet Gestapo og meldte fra.

Dette er en «stengun,» et av de mest kjente britiske håndvåpnene. Utrolig nok ble det i hemmelighet produsert ca. 800 slike våpen i Norge under krigen, til bruk i motstandskampen.

Menneskene skal bort

Den store ulykkesdagen

26. april 1942, tidlig en søndag morgen, kommer de – seks agenter fra Gestapo og tre mann fra det norske statspolitiet. En av disse tre er den farlige angiveren. De som jobbet i statspolitiet, var nazister. De hjalp okkupantene så godt de kunne, og var like brutale som dem. Tyskerne og de norske forræderne kommer med båt – det er stort sett slik man kommer til Telavåg på denne tiden. De går i militær formasjon opp mot huset der Laurits Telle bor med familien sin. Dessverre er det ikke bare familien som sover i huset denne natten – hadde det bare vært så vel! På loftet ligger det to norske karer som nettopp er kommet fra England, på vei til oppdrag i hjemlandet. Gestapo stormer inn på det vesle loftet, kommanderer de to ut av sengene og gir dem ordre om å kle på seg. Men den ene av de norske guttene, Arne Værum, drar til den nærmeste tyskeren, får fatt i pistolen hans og skyter ham gjennom hodet. Så sårer han den andre gestapomannen dødelig, før han selv blir skutt. Han er den heldigste av de to. Den andre, Emil G. Hvaal, blir såret og tatt til fange. Så blir han pint og plaget før de skyter ham, et halvt år etter.

Og menneskene? De skal bort. Alle menn mellom 16 og 60 år blir samlet i låven til Laurits Telle. Låven skal sprenges, får de vite, og der sitter de, i time etter time, unge gutter, voksne karer og gamle menn, og venter på å dø. Men til slutt blir de tatt ut igjen av låven, for å se hjemstedet sitt bli ødelagt. Alle ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenshausen, et fryktelig sted, der sjansene til å overleve var små. 72 ble tvunget av gårde. Bare 31 av dem klarte seg gjennom krigen. Resten døde av sult, hardt arbeid, sykdom eller andre pinsler. Heller ikke kvinnene, barna og de eldste mennene gikk fri. De ble internert, noen på en skole i Fana utenfor Bergen, andre på en skole i Hardanger. Der var de i to år før de ble satt fri. Men tilbake til Telavåg fikk de ikke dra. Først etter krigen ble det vesle stedet bygd opp igjen. Slik kunne det gå på en liten plass der innbyggerne sloss for frihet.

Telavåg blir ødelagt

To tyskere døde i skuddvekslingen, og nå skal de hevnes! Denne ulykkelige søndagen blir Telavåg endevendt av rasende Gestapo-agenter. Og det er ikke lite de finner: våpen, ammunisjon, radioutstyr og matvarer. Alt fra England. Alt klart til bruk i den norske motstandskampen. Josef Terboven, mannen som har makten i Norge, får høre om det som foregår i Telavåg, og han blir rasende. Hva er dette for en røverhule? Nå skal telavågfolket straffes på aller hardeste vis – og han skal selv være til stede når det skjer, han skal se det med egne øyne! Slik vil han skremme nordmennene og vise dem hva det koster å sette seg opp mot de tyske okkupantene. «Dersom nordmennene ikke elsker oss, skal de i alle fall lære å frykte oss,» skriver han. Så fire dager etter skuddvekslingen kommer Terboven selv til Telavåg. Med seg har han tyske soldater. De sprenger alle husene, senker alle fiskeskøytene og tar med seg alle dyrene. Telavåg skal slettes fra jordens overflate. 32

Kvinner, barn og gamle menn, alle fra Telavåg. Bildet er tatt i Hardanger, der de satt internerte – det vil si at de var tvunget til å være der. Alle menn mellom 16 og 60 år – sønner, fedre og brødre av dem du ser her, ble sendt til tyske konsentrasjonsleire.

Den farligste fluktruten Det var mye farligere å dra til Storbri tannia enn til Sverige. Overfarten var vanskeligere, og viktigere enn dette: De som ble tatt i forsøk på å flykte dit, ble som regel alltid dømt til døden. Over 50 mennesker ble skutt fordi de hadde prøvd å flykte til Storbritannia. Slik var det ikke med dem som ville

Mange nordmenn måtte flykte. Bildet er fra byen Karlstad i Sverige, der norske kvinner og barn får hjelp på jernbanestasjonen.

De som måtte flykte fra landet Mange reiste fra Norge under krigen. De fleste flyktet fordi de måtte: Tyskerne eller de norske nazistene var etter dem. Men det var også folk som dro av ren eventyrlyst. Det store flertallet av dem som rømte

fra landet – om lag 50 000 – kom seg til Sverige. For vestlendinger var imidler tid ikke det så enkelt. Mange av dem reiste med båt over til England eller Skottland. Over 3000 mennesker flyktet den veien.

til Sverige. For mens Sverige holdt seg utenfor krigen, var Storbritannia en fiende av Tyskland. De fleste som kom seg over Nordsjøen, gikk inn i de norske militære styrkene. Mange kom tilbake til Norge på hemme lige oppdrag. De dro fram og tilbake, alltid med fare for eget liv.

En ung, jødisk kvinne i Berlin

Berlin 1938: Annie Sachs, en ung, tysk kvinne, bodde i denne store, tyske byen med moren sin. De to hadde det vanskelig. Nazistene, som hadde all makt i Tyskland, hatet dem og utsatte dem for mange slags farer og ydmykelser. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Bare fordi de var jøder. Så dagene var fulle av angst og uro: Hvordan skulle det gå med dem? Hvordan skulle de klare seg? Hva ville nazistene gjøre med dem? Annies mor hadde ikke rare håpet for sin egen del. Men hun var gammel og hadde levd sitt liv. Det var viktigere at datteren kom seg vekk fra dette landet, der så mange ville dem vondt. Annie hadde fire søstre, og alle hadde funnet seg nye land å leve i. Kunne ikke det samme skje med henne? Jo, det fantes håp! En dag kom det et brev fra søsteren Kähte. Hun var gift med en norsk mann og arbeidet på en fabrikk i Oslo. Nå inviterte hun Annie på besøk.

Dette er vraket av det tyske skipet «Donau» når det blir hevet i 1952. Under krigen fraktet «Donau» norske jøder og andre fanger til Tyskland. Mens skipet lå til kai i Oslo klarte de to motstandsfolkene Max Manus (det lille bildet) og Roy Nielsen å feste eksplosiver i bunnen av skipet. Max Manus var en av de store norske sabotørene under krigen. I 2008 ble det laget en film om ham, som over en million nordmenn har sett!

Den tyske hovedstaden Berlin i 1936. Legg merke til hakekorsflaggene – og det olympiske flagget. Olympiade n gikk av stabelen i Berlin dette året, midt under nazi-tiden.

Jødene Mange norske jøder trodde de kunne få leve i fred. De var så få, og de hadde aldri gjort noe galt. Så hvorfor skulle noen ønske dem noe vondt? Men Annie Sachs, en ung, jødisk kvinne fra Tyskland, visste bedre. Hun skjønte hva nazistene kunne være i stand til. Derfor flyktet hun og ektemannen hennes. Ham hadde hun fått på en merkelig måte.

Hun kan ikke reise hjem

Kan du se det for deg? Oslo, vinteren 1938? En ung, utenlandsk kvinne som går og ser seg om på Karl Johan? Som går forbi Nationaltheatret, ser på statuen av Henrik Wergeland og titter opp mot Slottet? Annie nyter oppholdet i Oslo i fulle drag. For her er hun trygg. Her blir hun ikke hundset og hånet. Men ukene går fort, snart skal hun tilbake til Berlin, tilbake til nazistene, til farene, til redselen. For hun får ikke lov til å bli her. De norske myndighe37

Slike «jødestjerner» ble jøder i mange land tvunget til å gå med under krigen. De var aldri i bruk i Norge.

tene vil slett ikke hjelpe forfulgte jøder ved å gi dem oppholdstillatelse i Norge. Samtidig er det umulig å reise fra Norge. Du må ikke tenke på å komme tilbake, skriver Annies mor i et brev fra Berlin. Du må holde deg der du er, koste hva det koste vil! For i de ukene Annie har vært borte, har alt blitt enda mye verre for jødene i Berlin. Det vil være galskap å reise tilbake dit. Derfor blir Annie boende hos søsteren og svogeren sin. En ulovlig asylsøker ville vi ha kalt det i dag. En som nekter å returnere til landet hun kommer fra. Men Annie kan ikke leve i skjul for evig tid. Så hva i all verden skal hun gjøre? Månedene går, og de finner ikke svar. Samtidig får moren til Annie det stadig verre. Forfølgelsen av jødene øker i styrke. Stadig mer blir forbudt for dem. Snart vil det bli umulig å overleve i Tyskland. Annie har det vondt. Uroen for moren rir henne som en mare. Og her, i dette landet, har hun ikke rett til å være.

Utryddelsen av jødene Andre verdenskrig var en katastrofe for jødene i Europa. I alle de landene som nazistene kontrollerte, ble jødene samlet og sendt av gårde til leirer i Polen eller andre steder. Der fikk de sterkeste, som regel unge menn, arbeide til de strøk med av sult, sykdom eller på andre

måter, eller til de ble så svake at de ikke kunne brukes som arbeidskraft mer. Kvinnene, barna og de eldre mennene ble drept med det samme, vanligvis gas set i hjel. Omtrent seks millioner jøder døde på denne måten.

Et underlig ekteskap

Svogeren til Annie kjenner en advokat og ber om råd. Advokaten gir henne ikke mange sjanser til å få bli. «Jeg ser bare én mulighet,» sier han. «Og det er?» «At hun finner seg en nordmann å gifte seg med.» Uken etter, på kontoret til advokaten, treffer Annie en ung mann på 24 år. «Dette er den framtidige ektemannen din,» sier advokaten. «Han vil gjerne redde et menneskeliv.» Så gifter de seg, uten å kjenne hverandre i det hele tatt. Etterpå går de på Grand hotell og spiser – de er tross alt ektefolk, ikke sant? Men når de vel har spist, går de hver til sitt: Annie til søsteren og svogeren, den ukjente ektemannen, som er skuespiller, til øvelse på Nationaltheatret. Så alt er tilsynelatende ved det gamle, men likevel er det forandret: Nå har Annie en vigselsattest, som gjør at hun får være i Norge. Hun trenger ikke reise tilbake til nazistene i Tyskland! Hun er lykkelig, og hun er dypt takknemlig for det den unge mannen, som heter Kåre, har gjort for henne. Et underlig ekteskap blir til et virkelig ekteskap

De hadde hatt det hyggelig sammen da de hadde spist på Grand, ekteparet som ikke kjente hverandre. Riktignok hadde ikke den ene skjønt så mye av 38

Den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald. Bildet er tatt etter at amerikanske soldater satte fangene fri i april 1945. Her står soldatene ved en vogn med lik. Bare i Buchenwald døde 56 000 mennesker.

hva den andre sa, for Kåre snakket ikke mye tysk, og Annie snakket ikke mye norsk, men likevel hadde de hatt det fint. Noe ordentlig ekteskap kunne det likevel ikke være snakk om – de kjenner jo ikke hverandre engang! Snart skal de skilles, slik er planen. Men slik blir det ikke. En dag rett før jul ringer det på døren hos Annies søster og svoger. Det er ingen utenfor, men det ligger en pakke der. Den er til Annie. Det er en lusekofte som søsteren til Kåre har strikket. Annie blir rørt. Hun kjøper en gave til Kåre. Fra da av treffes de, og sakte, men sikkert blir de bedre og bedre venner. Til slutt flytter de sammen, som ekte ektefolk. Gifte seg trenger de ikke. Det har de alt gjort. Men fremdeles har Annie et stort og vondt problem, for moren hennes er ennå igjen i Berlin. Kåre bestemmer seg for å få henne til Norge, og sannelig klarer han det ikke. Nå kan to menneskeliv være reddet. Nazistene kommer til Norge

Nå er alt bra, ikke sant? Annie lever sammen med en mann hun riktignok har blitt kjent med på en underlig måte, men som hun elsker. Og moren hennes er i trygghet, sammen med dem. Men så kommer 9. april 1940. Tyske soldater marsjerer inn i den norske hovedstaden. De som levde i trygghet i går, er i livsfare i dag. Søsteren og svogeren til Annie har reist til USA, så dem er det ingen fare med. Men hva skal Annie, moren hennes og Kåre gjøre? De reiser etter hvert til Korgen i Nordland, der Kåre kommer fra. Der vil de være tryggere enn i Oslo, tror de. Men en dag kommer lensmannen i Korgen innom. Han sier at Annie og moren har meldeplikt fra nå av. To ganger daglig må de ringe lensmannskontoret, og mannen de leier hos, må bekrefte at det er de som ringer. De skjønner at de må dra, komme seg av gårde, mens det ennå er tid. En vanskelig flukt

For å komme seg til Sverige, må de over Røssvatnet med båt. Det er ingen enkel affære, men det er den eneste sjansen de har. Så hvordan skal de skaffe båt? Og hvordan i all verden skal de skaffe bensin? Det er ikke lett å be folk om hjelp. De som hjelper jøder å flykte, kan i verste fall bli straffet med døden. Kåre får tak i bensin på en helt utrolig måte: Det ligger en tysk fangeleir i

nærheten. Kåre finner den tyske vakten han synes ser ut til å være den snilleste, forteller at han må flykte, og tigger ham om å skaffe bensin. Og vakten, som kunne ha tatt ham der og da, sier ja. Kåre skal bare sette en tom kanne på brua, så skal soldaten fylle den opp. Og soldaten gjør som han lover. Etter store vanskeligheter får de også tak i en båt. Men motoren fusker, så de må padle i land i et område der det er mange tyskere. Nå er de virkelig i fare! Kåre finner en kjenning som kan hjelpe dem videre, og til slutt, etter iskalde, slitsomme og livsfarlige timer, vakler de inn i en tom koie. De er utmattet, til døden slitne. Moren til Annie har det verst. Hun er 75 år gammel og dårlig til bens. Det er to soldater som vekker dem, med maskingeværene hevet. «Ikke skyt!» roper Annie desperat. Hun er sikker på at soldatene er tyske, at flukten er oppdaget, og at alt er over. «Ikke vær redde,» svarer de. «Vi er svenske soldater! Nå er dere trygge.» To jøder er reddet, mot alle odds.

De norske jødene 739 av de jødene som døde, var norske. Litt under halvparten av de norske jødene mistet livet. I 1941 måtte alle jøder i Norge re gistrere seg særskilt hos politiet. Og i oktober 1942 ble alle mennene arrestert. En måned senere ble kvinnene og barna tatt. De arresterte ble sendt med slave skipet «Donau» til Polen. Til sammen ble 767 sendt av gårde. Bare 28 kom tilbake i 1945. Over 900 norske jøder klarte imidler tid å flykte til Sverige. Som andre flyktninger fikk de hjelp av såkalte

«grenseloser.» Det var folk som bodde i grensetraktene, kjente alle stier og veier og visste hvordan man best kunne kom me over grensen. Grenselosene hadde et livsfarlig arbeid, og det var ekstra krevende å få jødene over. For vanligvis var det unge, sterke menn som flyktet. Når jødene dro, måtte alle av gårde, fra spedbarn til oldinger. De aller minste måtte ofte dopes ned så de ikke skulle begynne å skrike under flukten. Likevel – flukten gikk bra for de fleste, og slik kunne hundrevis av norske jøder berge seg gjennom krigen.

En ubåt stiger opp fra dypet

Et skip torpederes i Barentshavet.

Men brått stiger det et monster opp fra dypet, digert, truende og nådeløst. Det er den største ubåten de noen gang har sett. Det er den som har drept 12 av arbeidskameratene, den som har tatt knekken på skipet deres. Nå siger kolossen mot de 40 livredde mennene. Kanonene er rettet mot dem, på ubåtdekket står det kampklare japanske soldater, trusselen er ikke til å ta feil av. Sjøfolkene har ikke noe valg. De ror mot ubåten og legger seg inntil. «Hva heter båten, og hvilket land kommer den fra?» spør en av japanerne på godt engelsk. De svarer at båten heter «Alcides» og kommer fra Norge. «Og hvor er kapteinen deres?» En av karene peker på kaptein Arne Karlsen, som har skadet ryggen sin da han kom seg fra borde. Japanerne krever at også styrmann og telegrafist gir seg til kjenne. Førstestyrmannen melder seg ikke, men andrestyrmannen har offiserslue på seg. Slik blir han avslørt. Telegrafisten vil heller ikke melde seg. Han er sikker på at japanerne vil drepe offiserene og la de andre dra. Men en i mannskapet peker ham ut. Telegrafisten er både skuffet, forbannet og redd. Nå skal han dø fordi en av de andre fortalte hvem han var.

Et skipsmannskap blir slaktet Det er 23. juli 1943. Det norske skipet M/S «Alcides» er i Det indiske hav med olje fra Den persiske gulf til England. Klokken halv elleve om formiddagen blir skipet truffet av tre torpedoer fra en japansk ubåt. En søyle av røyk, ild og olje stiger himmelhøyt til værs, løse gjenstander flyr gjennom luften, fra kanonplattformen kommer det hjerteskjærende dødsskrik. 40 mann i livbåtene

«Alle mann i livbåtene! All men in the lifeboats!» Blant de 52 om bord finnes det både nordmenn, engelskmenn og indere, så kaptein Arne Karlsen må snakke både norsk og engelsk når han kommanderer mannskapet sitt fra borde. 40 kommer seg i livbåtene, de andre 12 blir sprengt i filler i eksplosjonene, de brenner i hjel i et sydende oljehav, eller de drukner. De som sitter skjelvende i livbåtene, ser hvordan M/S «Alcides» forsvinner. Nå er det bare dem og det store havet.

Torpederte sjøfolk blir reddet av et annet skip. Det var ikke alltid sjøfolkene var så heldige. Når de seilte mange skip sammen – i konvoi – hadde de andre skipene ofte ordre om bare å seile videre, uten å plukke opp folk. Det var farlig å senke farten.

En stormakt på havet

De livsfarlige ubåtene

Norge er et lite land og hadde ikke så mye å stille opp med i kampen mot na zismen. Men på havet var vi for en stor makt å regne. Den norske handelsflåten var av de største i verden. Norske skip seilte på alle hav. Tusenvis av unggutter – og også mange jenter – fant framtiden sin på havet. Under krigen fraktet norske skip livsviktige varer til de landene som sloss mot Tyskland: olje, maskiner og mat varer. Norske skip fraktet også soldater på vei til fronten. Det ble sagt at den norske handelsflåten var like viktig som én million topptrente og velutrus tede soldater, og det var visstnok ingen overdrivelse. Men det kostet. Ikke minst kostet det menneskeliv. 4000 norske sjø folk døde i kampen for rettferdighet og frihet. Det var hver tiende sjømann.

Både Tyskland og Japan satset stort på ubåter under krigen. Ubåtene kunne snike seg innpå fiendtlige skip, torpe dere dem og senke dem. Ubåtene var en stor trussel mot norske sjøfolk. De tyske ubåtkapteinene var som regel mer humane enn de japanske. Tyskerne lot ofte overlevende sjøfolk dra og utstyrte av og til livbåtene med mat og vann. De japanske kapteinene hadde stående ordre om å ta livet av alle over levende.

Engelsk sjømine fra andre verdenskrig.

Leif Larsen (1906–1990), populært kalt ShetlandsLarsen. Han ledet en norsk marineavdeling som fraktet flyktninger og agenter fram og tilbake mellom Norge og den skotske øya Shetland under andre verdenskrig. Selv tok han 52 turer over Nordsjøen, ofte i storm og elendig vær. ShetlandsLarsen var bergenser, og ble i år 2000 kåret til «Århundrets vestlending.»

Krigsseilerne De norske sjøfolkene gjorde en stor innsats, ingen andre nordmenn bidro så mye til den allierte seieren som dem. Men de fikk ikke store takken av norske myndigheter. Penger de hadde krav på, fikk de ikke utbetalt før i 1970-årene, og da var mange av krigsseilerne døde. De fikk heller ikke hjelp til å takle ettervirk ningene av de store nervepåkjenningene de hadde vært utsatt for under krigen. Mange krigsseilere døde som bitre menn.

Krigskorset henger høyest av de medaljene man kan få i Norge for innsats under krig.

Massakren

De tre offiserene får en line rundt kroppen før de blir dratt om bord i ubåten. Kapteinen skriker av smerte. Japanerne er irriterte, de synes kanskje ikke han opptrer mannfolkaktig nok. De tre er sikre på at de skal skytes. Men de andre har kanskje en sjanse? Livbåtene er godt utstyrt med ferskvann og mat, havet er rolig, og det er folk om bord som kan navigere. De skyver seg ut fra ubåtsiden, tar årene fatt og begynner å ro mens de tre offiserene blir ført ned i ubåten. Fangene blir stengt inne i et lite rom. Kapteinen med den vonde ryggen ligger på gulvet, de to andre sitter. De hører drønn fra maskinpistoler og gevær. Så blir det helt stille. Litt senere kommer noen av ubåtmannskapet inn til de tre i det trange rommet. Med glade miner og fakter får de forklart hva som har skjedd: Folkene i livbåtene er skutt, alle som en. Det er skuddene de har hørt: 37 våpenløse menn slaktet ned, uten en sjanse til å klare seg. Men kapteinen, styrmannen og telegrafisten skal komme til å klare seg. De overlever tre år i japansk fangenskap. Når freden endelig kommer, kan de fortelle hva som har hendt. 45

har de ikke. For det andre har de ikke lov til å bytte til seg smør og flesk. Og for det tredje kjører bilen på ekte bensin. Og den bensinen er det tyskerne som skal ha, ikke vanlige nordmenn. Dersom folk skal kjøre bil, må de bruke knott som drivstoff. Det er trekull, som de har i svære «ovner» på biltaket. Og her kommer de altså kjørende, på en ulovlig reise, med ulovlige varer og med ulovlig bensin. I verste fall kan alle de voksne bli tatt. Så hva gjør de? De bløffer seg ut av det, rett og slett, slik nordmenn ofte gjorde under krigen. Da tyskerne spør hva de frakter i bilen, svarer Georgs far på utmerket tysk at de har griseskrotter, smør og alt en ellers kan drømme om. Vil tyskeren se, kan hende? De tyske soldatene synes han er en morsom mann. Leende vinker de ham videre og ønsker dem god tur, eller «Gute Fahrt», som det heter på tysk. «Lær deg fiendens språk!» pleide Georgs far å si. Det var ikke noe dårlig råd. En stusselig konfirmant

Denne bilen fra krigstiden går på gass. Tanken er på taket og generatoren på tilhengeren.

Hverdagsliv i en vanskelig tid Det er en sen vinterkveld, en av disse kalde, kalde krigsvintrene. 12 år gamle Georg Kalleberg sitter i en bil sammen med foreldrene sine og en kollega av faren. De fire har besøkt en bonde på Hadeland, og nå er de på vei tilbake til hovedstaden. De har hatt med sukker og gjær til bonden, det er slikt man kan lage brennevin av. Til gjengjeld har han gitt dem flesk og smør, varer som knapt er å oppdrive i de store byene. En spennende kjøretur

Plutselig ser de piggtråd, veisperringer og soldater med maskingevær. Soldatene sperrer veien. Georgs far må stoppe. Georg er bare et barn, men han merker hvor nervøse de voksne blir. For det første har de ikke lov til å reise mellom Oslo og Hadeland uten særskilt tillatelse, og den tillatelsen

En kan ta store sjanser for å få tak i god mat, men det er ikke bare fødevarer det er mangel på. Klær er det også nesten umulig å få fatt i. Da Lars Andersen fra Finnmark skal konfirmeres, er det ikke snakk om å få ny dress, frakk, hatt og kalosjer, slik en konfirmant kunne regne med før krigen. Nei, Lars må nøye seg med et par kalosjer fra onkelen sin. Dem må han stappe avispapir i, for de er altfor store. Han må stappe avispapir i hatten også, men det er flaut å henge den fra seg; avispapiret stikker nemlig fram. Mens hatt og kalosjer er for store, blir dressen og frakken for små. Det er for lite stoff til dressen og umulig å skaffe mer. Den altfor korte frakken er en omsydd kjole mor har hatt.

Barn gikk ned i vekt Matmangelen var stor, særlig i byene. Det var ikke bare kjøtt og flesk folk manglet, det var også altfor lite frukt og grønt. Takket være fisken utenfor kysten ble det ikke direkte hungersnød, men folk

fikk for lite næringsrik kost, og derfor ble mange barn for tynne, med liten kraft til å stå imot sykdommer. Mange byunger ble sendt til slektninger på landet for å bli «fetet opp», som man gjerne sa.

Og så mørket … og kulden!

Kan du tenke deg en stummende mørk by? Ikke så mye som en strime med lys slapp ut fra vinduene langs bygatene, ikke så mye som en gatelykt var tent. Det kjørte nesten ikke biler gjennom gatene, og de få som gikk, hadde blålige lykter som en knapt kunne se. Ikke et reklameskilt lyste. De færreste hadde lommelykter, for batterier var umulige å få tak i. Så man fikk famle seg fram så godt man kunne. I de store byene var det vanskelig å finne husvære. Tyskerne skulle ha husrom, og mange ble kastet på gaten for å gi plass til dem. En fikk ta til takke med hva som helst, også rom uten varmekilder. Hva skulle man da gjøre i iskalde krigsvintre for ikke å fryse i hjel? En mulighet var å sette en kokeplate på maks varme ved sengen, en annen å legge seg i lusekofte og strømpebukser. Selv de som hadde en ovn eller en peis i rommet, frøs ofte, for det var ikke alltid lett å få fatt i nok kull eller ved til å fyre med. Ikke bare en vond tid

Disse elevene fra Nordstrand skole i Oslo sleper på spann med næringsrik svenskesuppe. Suppen skal fordeles blant elevene.

Menneskene frøs, de levde i mørket, de hadde dårlig med mat og dårlig med klær. Og så var det redselen, uroen for de nærmeste. Kanskje satt en av dem i fengsel, eller, enda verre, i en tysk konsentrasjonsleir? Kanskje var det en

Hjelp fra Sverige og Danmark Mange svensker og dansker var urolige over situasjonen i Norge og satte i gang store aksjoner for å hjelpe folk her i landet. Det kom særlig barna til gode.

På skolene fikk elevene god og nærings rik «svenskesuppe» og «danskesuppe», og dette bidro til å holde sulten unna.

Man kunne ikke være for fin på det den gangen. Her er «nye» klær, sydd om av brukt undertøy til salgs!

Lars følte seg kanskje som en stusselig konfirmant, men en trøst hadde han i alle fall: De andre var like stusselige som ham. Om familien hadde penger eller ikke, spilte knapt noen rolle, for det var ikke penger det var mangel på den gangen, det var det man kunne kjøpe for penger, som rett og slett ikke fantes. 48

tok mange Tyskerne inger i skolebygn bolig bruk som n e. te a ld for so levene e e tt å m Da ning is få underv r, for e d te andre s hjemme e ks e m p e l n. hos lærere

sjømann i familien, en som levde i stadig frykt for å bli senket? Eller kan hende en sønn, en bror eller en kjæreste var soldat, i kamp et sted i Europa, dersom han ikke drev livsfarlig motstandsarbeid her i landet? Krigen var en tid for store mangler, stor lengsel og stor redsel. Likevel kan man høre gamle mennesker si at disse årene også var gode, på sitt vis. For dette var en tid der folk måtte holde sammen og støtte hverandre. Konflikter mellom foreldre og barn var det for eksempel lite av, man kunne ikke krangle innad i familien når verden utenfor var farlig og truende.

Folk stod ofte i lange køer for å handle mat. Det var lite mat å få kjøpt, så det gjaldt å være tidlig ute.

… og her er en byttebutikk. Folk leverte inn gammelt tøy, og fikk noe annet til gjengjeld. Det var ikke nye klær i butikkene det siste krigsåret.

fleste både i Norge og i andre land – og selvsagt også for folk i Finnmark og Nord-Troms. Men før befolkningen i denne delen av landet helt skal kunne glede seg over freden, må de gjennom store lidelser og tap. Finnmark skal tømmes for mennesker

Kunngjøringen kommer i oktober 1944: Hele befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, 50 000–60 000 mennesker, skal sendes sørover, enten de vil eller ikke. Og alt som finnes av hus og uthus skal brennes, båter skal senkes, det skal ikke være stein tilbake på stein. For russiske soldater er på kraftig frammarsj, og de skal få det så vanskelig som mulig når de nå snart trenger inn i det nordlige Norge. Folket skal tvinges vekk. «Medynk med befolkningen er ikke på sin plass,» sier Adolf Hitler. De ordene følger mennene hans til punkt og prikke. Men Alma Jensen vil ikke reise

En familie i Nord-Troms måtte bo i dette skuret.

Finnmark brenner! Krigen går mot slutten. I Nord-Norge blir tyskerne presset sørover av sterke russiske styrker. Men de tyske troppene vil ikke gi seg uten videre. Kanskje kan de ikke stanse russerne, men de vil gjøre alt de kan for å hindre framrykningen likevel. De vil brenne og ødelegge alt før de drar, og tvinge befolkningen sørover. Tyskland blir presset tilbake

Alle ser det nå, senhøstes 1944: Krigen går dårlig for Tyskland! Briter og amerikanere presser dem fra vest, russerne presser dem fra øst, og en eller annen gang, i en ikke altfor fjern framtid, vil nazistene bli tvunget til å gi seg. Det er strålende nyheter for de aller

Likevel er det mange i nord som nekter å gjøre det «Føreren» vil. Alma Jensen, en ung kvinne på Sørøya, er en av dem som vil trosse den sinnssvake ordren. Ingen skal få drive henne, mannen hennes og de fire ungene vekk fra hjemstedet på denne måten! Sammen med 500 andre stikker hun seg unna mens tyskerne herjer og brenner. De tyske soldatene setter fyr på alt som er av hus, fjøs og låver, rorbuer, fabrikker og uthus, hver eneste bygning brenner, over 600 i tallet, bare på denne plassen. Alt som menneskene har bygd opp gjennom generasjoner, alt de har slitt for, alt de har fått til, er blitt til intet på noen dager. Men Alma og de andre finner likevel en råd. For kan en ikke klare seg uten hus, selv i denne kaldeste og mest ugjestmilde delen av Norge? Riktignok står vinteren for døren, men likevel! Gamle gammer, båter med bunnen i været, bergsprekker, telt og huler – alt får gjøre nytte som husvære. I hele Finnmark og Nord-Troms stikker titusenvis av mennesker seg vekk på denne måten. Et flott gjemmested

Nordsandfjordhula er ikke akkurat noen liten sjakt. Den er 40 meter lang, 15 meter bred, med en takhøyde på tre meter. Innerst deler hulen seg i to ganger som hver går hundre meter innover i fjellet. Så hadde Alma og mannen hennes vært de eneste som hadde tenkt tanken, hadde de hatt rikelig med plass. Men slik er det ikke! Da de kommer til hulen med de fire barna sine, bor det allerede 128 mennesker der. 53

Det er ikke akkurat noen luksustilværelse de lever under. Det er aldri over null grader der inne. Det sildrer vann fra veggene, av og til raser det steiner. Mat – det er stort sett fisk, som det er nok av i havet, eller kjøttet fra dyr som folk har slaktet før tyskerne kom – blir kokt eller stekt på primuser, så det er ofte vanskelig å få puste i hulen. Stemningen folk imellom er heller ikke alltid den beste. Det blir fort krangling når mennesker lever så tett på hverandre under slike håpløse forhold. Men huleboerne ordner seg så godt de kan. De lager en utedo utenfor hulen, rett bortenfor setter de opp et matlager, det er ferskvann i nærheten, jo, her skal de kunne leve til russerne kommer. For de er i det minste trygge, tror de. Åpningen er umulig å oppdage for fremmede. For fremmede – ja. Men ikke for kjentfolk. Og så finnes det altså kjentfolk som har valgt å tjene fienden.

Hjem til branntomter og ruiner De evakuerte ble spredd over hele l andet. Mange havnet i Tromsø eller et annet sted i Nord-Norge, mens andre måtte reise helt til Oslo. Nesten alle ville hjem igjen da krigen var over. Hjem til ingenting. For alt var ødelagt der de kom fra. Det fantes ikke et hus igjen, ikke en skole, ikke en butikk.

Noe av det aller viktigste myndig hetene tok fatt på i 1945, var å bygge opp igjen det som var ødelagt i det nordligste Norge. Det måtte gå foran mange andre oppgaver.

Hulefolket blir oppdaget

I midten av november kommer en fiskeskøyte dunkende inn fjorden. Om bord er det tyske soldater. De blir satt i land like nedenfor huleåpningen. De 133 menneskene – de er blitt én til, for en kvinne har født der inne – trekker seg lenger innover i gangene. Alle er dørgende stille, selv de minste barna. Men det nytter ikke å gjemme seg. I inngangen finner tyskerne grytekar, primuser og mye annet som viser at det er mennesker der.

En fryktelig reise sørover Om lag 50 000 mennesker ble tvangssendt sørover fra Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Ofte var evakuer ingen kaotisk og dårlig gjennomført. Folk ble stuet sammen i fiskeskøyter og trans portskip under fryktelige forhold.

En dame forsøker å bløffe: «Vi gjemmer oss for russerne!» lyver hun. Men tyskerne lar seg ikke narre. Om to timer må alle være om bord i fiskeskøyta, sier de. 12 stikker seg unna enda en gang. 121 mennesker går om bord. Men inn i styrehuset på fiskebåten får ingen av dem se. For der sitter han, for ræderen og kjentmannen, som har fortalt tyskerne hvor de skal lete. 14 dager senere ender Alma Jensen og de andre i Mosjøen, lenger sør. De berger livet, men lever under dårlige forhold helt til krigen er over.

Mange kom seg unna Over 25 000 mennesker klarte å stikke seg unna evakueringen. Noen av disse ble siden hentet av britiske krigsskip og fikk være i Skottland til krigen var over. Andre ventet i skjul til russerne kom.

Bare ruiner igjen …. Fra Kirkenes, en av de ødelagte byene i Finnmark.

styrte landet vårt i avgrunnen, i et inferno av blod, død og ødeleggelser. Slik gikk det ikke. Om ettermiddagen 7. mai var det klart at Tyskland hadde kapitulert, her og overalt ellers. Feiringen startet i bygd og by – litt forsiktig i starten, for hva ville tyskerne godta? Men så, utover natten og neste dag, ble gleden større og større. 8. mai – frigjøringsdagen

For det er 8. mai som blir selve frigjøringsdagen. Da kommer plutselig unge gutter ut fra skogen, med armbind og våpen. Det er de hemmelige Milorgtroppene, som har ligget i beredskap til nettopp denne dagen. Nå tar de ansvaret for vaktholdet over sentrale bygninger rundt om i norske byer. De første fangene slipper ut av fengsel og fangeleirer. Og menneskene strømmer ut i gatene og jubler, roper og feirer. En sammenhengende fest

Jubel i Oslo! 8. mai 1945. Legg merke til den tyske soldaten med hjelm og gevær. Han var nok også glad for at krigen var over.

Fred! Det kunne bare være snakk om dager nå før alt var over, og alle visste det: De visste at Hitler var død. De visste at Tyskland var ødelagt, at byene var bombet til grus, og at den tyske hæren var i ferd med å bryte sammen. Ja, det var bare snakk om dager før folk kunne nyte freden og friheten, etter fem lange og vonde år. De første dagene i mai

Det blir mye å feire i dagene som kommer. Norske soldater som har fått trening og opplæring i Sverige, kommer over grensen. 13. mai kommer kronprins Olav, han blir mottatt med voldsom jubel. Og så er det 17. mai, den første nasjonaldagen på fem år som kan feires. Den siste dagen i mai kommer regjeringen tilbake, med statsminister

Disiplinerte tyskere I maidagene 1945 oppførte de tyske troppene seg svært disiplinert. De prøvde ikke å slåss mot de norske hjemmestyrkene, de lot seg internere, og de sørget selv for at våpnene deres ble overlevert til de allierte. Krigen var over, og det innså de. De vanlige tyske soldatene var nok mer enn noe annet

glade for å ha overlevd, og de gledet seg helt sikkert til å komme hjem. De aller fleste fikk dra fra Norge våren og sommeren 1945, det var bare de som var mistenkt for krigsforbrytel ser som ble holdt igjen. Mange av dem prøvde å gjemme seg blant vanlige tyske soldater. Noen lyktes i dette, men mange ble også tatt.

Folk var likevel ikke bare glade og forventningsfulle, de var redde også. Det var 300 000 tyske soldater her i landet. Ville de gi seg frivillig? Eller ville de forsøke en desperat, siste kamp, her i Norge? Mange fryktet at tyske naziledere skulle ta tilflukt her i landet og 57

Nygaardsvold i spissen. De har vært spente på mottakelsen – vil folk ønske dem velkommen hjem? Regjeringen har fått mye av skylden for at landet var så dårlig forberedt i 1940, men nå, under disse jubeldagene, er det ikke slikt folk er opptatt av. Kongen kommer!

På tross av all glede, all feiring, alle hjemkomster: Det var 7. juni som ble den aller største dagen, nest etter selve frigjøringsdagen. For akkurat denne datoen kommer kong Haakon tilbake. Det er på dagen 40 år siden Norge gikk ut av unionen med Sverige, og det er på dagen fem år siden den samme mannen, med gråten i halsen, måtte gå om bord i et britisk krigsskip og flykte fra landet. Nå kommer han tilbake i triumf, og alle hyller ham. Det silregner, men hva gjør det? «La det bare hølje ned, vi har kongen, vi har fred!» står det på en plakat. Slik kjente folk det over hele landet.

9. mai 1945 ble Vidkun Quisling arrestert. Her er han på vei til forhør, omgitt av væpnede vakter.

Oppgjøret med Quisling – og de andre

7. juni 1945. Ordfører Einar Gerhardsen, som senere ble statsminister, ønsker kongefamilien velkommen hjem.

Det er natt til 24. oktober 1945. Krigen er slutt for mange måneder siden. De fengslede motstandsfolkene har fått friheten igjen, nå er det NS-folk som sitter fengslet. Denne høstnatten kommer det to politifolk inn på cellen til en av disse fangene. Fangen vet hva det betyr. For noen uker tidligere har han blitt dømt til døden, og nå skal han hentes til sin siste reise. Det er ingen vei tilbake for Vidkun Quisling.

Quislings siste timer

Quisling sitter ikke alene på cellen denne siste natten på jorden. Kona hans får riktignok ikke være hos ham, men det er to prester sammen med ham, slik det ofte er når fanger skal møte døden. Nå, etter at politifolkene er kommet inn, reiser alle seg. En av prestene leser et siste bibelvers før følget går ut i den ventende bilen. Idet Quisling kommer ut i friluft, blir han omringet av politifolk med skuddsikre vester. Så blir han plassert i en politibil. De kjører gjennom nattstille gater. Veien er kort, fra fengselet i Møllergata 19 til Akershus festning. Ved det gamle Kruttårnet har de satt opp noen kraftige lyskastere og et skur. Noen meter bortenfor har patrioter blitt skutt under krigen, men der får ikke Quisling stå, det er han ikke verdig til. Han blir ledet mot skuret og bundet fast. De som skal skyte ham, står klare. Quisling vil ikke ha bind for øynene, men det må han. Det siste han sier er: «Jeg er uskyldig!» Ikke mange nordmenn er enige med ham i det. Mange får straff

Vidkun Quisling var ikke den eneste som ble dømt til døden etter krigen. Men de aller fleste landssvikerne fikk mye mildere straffer enn ham. Noen fikk bøter, noen måtte sitte en del måneder i fengsel, noen få måtte sitte i årevis. Og mange måtte leve resten av livet med skammen klistret i pannen. Det var ikke alltid lett for tidligere NS-folk å få tilgivelse selv når de hadde sonet straffen, og selv om de kanskje hadde tatt de dårlige valgene sine i aller beste mening.

Henry Oliver Rinnan var en livsfarlig agent på tysk side. Han opererte i Trøndelag, Nordland og på Vestlandet. Rinnan ble henrettet etter krigen, sammen med ni av sine nærmeste medarbeidere.

Et omfattende oppgjør

Et rettferdig oppgjør?

Over 90 000 mennesker ble etterforsket for landssvik etter krigen. Det er mange, i en befolkning som bare talte 3 millio ner mennesker! Likevel ble bare rundt halvparten av de 90 000 straffet, og de aller fleste av disse fikk bot eller betinget fengselsstraff. 17 000 måtte i fengsel. 600 fikk dommer på mer enn åtte år. Men alle med lange dommer slapp ut før tiden.

Oppgjøret med landssvikerne gikk stort sett ordentlig for seg i Norge. Men det finnes eksempler på at folk tok loven i egne hender. I ettertid er det nok be handlingen av de såkalte tyskertøsene vi har reagert mest på. Jenter som hadde vært sammen med tyske soldater, ble ofte tvangsklippet og ydmyket. Den dag i dag vil nok mange mene at disse jentene oppførte seg galt. De holdt sammen med fiendtlige soldater i en situasjon der landet var okkupert. Men noe forbrytelse hadde de ikke gjort seg skyldige i.

Dødsstraff for de aller verste Dødsstraff hadde ikke vært i bruk i Norge siden 1876, da rovmorderen Kristoffer Svartbækken Grindalen ble halshugd på Løten i Hedmark. Nå ble dødsstraffen tatt i bruk igjen, og det var flere enn Vidkun Quisling som måtte dø. 25 nordmenn og 12 tyskere ble skutt. Det var stort sett torturister som ble dømt til døden, folk som hadde gjort seg skyldige i fryktelige ugjerninger. Men den siste som ble henrettet, Ragnar Skancke, hadde ikke torturert noen. Han hadde vært minister i regjeringen til Quisling. Da han ble skutt, i 1948, var det mange som protesterte og mente dommen var for streng.

Dette er Siegfried Fehmer, en av de farligste tyskerne i Norge under krigen. Han jobbet i det tyske hemmelige politiet GESTAPO, og ble etter hvert sjef for Gestapos Oslokontor. Fehmer brukte ofte selv å torturere fanger. Da krigen sluttet, prøvde han å gjemme seg bort blant vanlige tyske soldater. Men han ble avslørt, dømt til døden og skutt.

«Du skal ikke være venn med quislinger»

«Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke ha samkvem med dem, du skal ikke engang hilse på dem. Barna dine skal ikke ha noe å gjøre med barna deres.» Slik stod det, svart på hvitt, i en såkalt «parole» som Hjemmefronten sendte ut til det norske folket. Og mange etterlevde dette til punkt og prikke. NS-barn ble ofte svært ensomme barn. Isolerte og hundset

«Følte meg ensom, usikker. Min beste venninne turte ikke være sammen med meg. Ingen fra fars tidligere vennekrets ’så’ meg eller hilste. Deres sønner spyt tet på meg når de syklet forbi,» forteller en kvinne. Slike opplevelser hadde mange NS-barn. Og det var ikke få som opplevde verre ting enn dette: «Jeg ble ’knokket’ – flere slo i hodet med knyttnever, i hurtig tempo. Måtte springe spissrotgang mellom espalderer av skolebarn, som brukte beltene sine til å slå med. … Jeg ble spyttet på og tilgriset,» sier en mann. Hva med de voksne?

Disse kvinnene hadde alle fått barn med tyske soldater. De ble foraktelig kalt for «tyskertøser», og ofte dårlig behandlet. Her fra Elverum i juli 1945.

NS-barn og «tyskerungene» Noen hadde foreldre som gikk med i NS. Andre var barn av såkalte «tyskertøser». Og mange av disse barna ble plaget og hundset, både under og etter krigen. Hvordan kunne normale, voksne mennesker la hatet mot nazistene gå ut over uskyldige barn? Foreldrene fikk straff

De fleste vil være enige i at det var galt å gå med i NS under krigen, selv om mange av dem som gjorde det, kanskje hadde gode hensikter. De fleste vil også være enige i at det var riktig å stille dem som hadde støttet fienden, til ansvar og straffe dem, hvis det var nødvendig. Men mange av dem som ble straffet hadde barn – barn som elsket dem, og trengte dem, slik barn elsker og trenger foreldrene sine.

Mange voksne syntes det var riktig at barn som hadde foreldre i NS, ble isolert og plaget. Så harde var frontene at mennesker som ellers kunne være gode og snille, så ut til å glede seg når barn av NS-folk hadde det vondt. En kvinne husker det på denne måten: «Det var de voksne som var verst. Ble kastet ut med dukkevognen min av en mor da jeg fulgte to piker hjem. Ble jaget ut av hager når jeg lekte med andre barn. Voksne snakket til andre barn og spurte om de virkelig ville leke med meg. Alt dette var under krigen. Jeg var 4 1/2 år da krigen sluttet.» Men langt fra alle voksne var slik. Leif Hamsun er sønnesønn av den verdenskjente dikteren Knut Hamsun. Knut Hamsun støttet nazistene, hånte den norske motstandskampen og hyllet til og med Adolf Hitler etter at han var død. De fleste nordmenn følte seg sveket av denne store dikteren som så mange her i landet hadde vært stolte av. Sønnen til Knut Hamsun, faren til Leif, var også NS-mann. Likevel forteller Leif, som bodde i Asker, dette om tiden rett etter krigen: «Folk på Høn i Asker var enestående mot oss … Naboer stilte alltid opp … jeg hørte aldri et vondt ord fra noen.» Dette er også en del av historien om hvordan NS-barn kunne ha det.

Og lærerne?

Lærerne var viktige i kampen for Norges frihet, og mange i den yrkesgruppen fikk betale dyrt. 1100 ble arrestert, og over 600 sendt på straffarbeid i Kirkenes eller andre steder i Finnmark fordi de nektet å bli med i en lærerorganisasjon tyskerne og NS hadde dannet. Mange lærere gjorde en stor innsats for å hindre at norske barn ble påvirket av nazismen – men samtidig var mange av dem slemme mot barn av NS-foreldre. Det var for eksempel vanlig at de så en annen vei når NS-barn ble plaget av klassekameratene sine. Av og til nøyde de seg ikke med det, men gjorde selv mye for at skolehverdagen skulle bli vanskelig for de uskyldige barna, som ikke hadde gjort noe annet galt enn å ha «feil» foreldre. De kunne for eksempel late som om NS-barna i klassen var luft, elever de aldri snakket med og aldri hørte i lekser.

Plagingen kunne også være mer ondsinnet enn dette. Da det ble bestemt at det skulle henges opp bilder av Vidkun Quisling i alle klasserom i landet, tvang en lærer den eneste i klassen med NS-foreldre til å sitte rett under bildet. Der satt hun så, til spott og spe. Årene etter krigen

Etter krigen fikk mange NS-barn det enda verre. I verste fall var én eller begge foreldrene i fengsel, så de måtte bo hos slektninger eller andre kjente. Ofte hadde de lite å leve av, samtidig som plagingen fortsatte, langt inn i etterkrigstiden. Ja, selv barn som ble født mange år etter at krigen var over, kunne få problemer med å bli akseptert dersom det kom fram at far eller mor hadde vært medlem av NS. Helt opp til i dag kan det være vanskelig å fortelle at en bestemor eller en oldefar var med i partiet til Quisling. Så hardt sitter arven fra krigen i. «Tyskerungene»

En gruppe fra Nasjonal Samlings Ungdomsfylking på Vestbanestasjonen i Oslo i 1941. Mange barn av NS-foreldre hadde det vanskelig, både mens krigen varte og etterpå.

Reidun var en «tyskerunge», eller et krigsbarn, som vi heller sier nå. Faren, som Reidun aldri har møtt, var tysk soldat. Moren var norsk. Hun verken kunne eller ville ha den vesle jenta. Reidun ble sendt til et barnehjem i Tyskland, og det var der var hun da krigen sluttet. Forholdene på barnehjemmet var dårlige, og Reidun var mye syk. Tre år etter krigens slutt ble Reidun sendt hjem til Norge. Da var hun seks år gammel og snakket bare tysk. Dette gjorde sitt til at skolegangen ble vanskelig. Reidun lærte ikke mye på skolen og fikk seg aldri utdanning. I Norge fikk Reidun en fostermor. Det var en ugift kvinne uten barn. Hun var snill, men ikke kjærlig, og Reidun forteller at hun aldri fikk en klem eller satt på fanget til noen. Men når Reidun ble kalt ting som «tyskerunge» eller «horunge», stilte fostermoren opp for henne. Akkurat der var Reidun heldig. Mange av krigsbarna ble plaget uten at voksne forsvarte dem. Da vesle Marit Paulsen, 6 år, skulle feire 17. mai i 1945, fant hun en remse med norske flagg som familien pleide å henge på juletreet. Dem pyntet hun seg med og sprang ut i gaten. Men en voksen kvinne, en søndagsskolelærer, slo henne hardt i bakken. «Du har ingen rett til å springe rundt med norske flagg!» skrek hun. Moren til Marit, som var enke, hadde vært sammen med en tysker. Som voksen orket ikke Marit Paulsen å bo i dette landet, som hadde gjort henne og moren så mye vondt. Hun flyttet til Sverige, der hun har blitt en kjent og folkekjær politiker og forfatter.

Mange barn med NS-foreldre

gamle jenta Denne to år mor og tysk hadde norsk på et barne far. Hun var , 5 4 19 i d lan hjem i Tysk e ak lb ti e m m ko og fikk ikke un stedet ble h I . ge or N l ti sk en sv en adoptert av m so t rs Fø familie. vite n u h kk fi voksen tlige om sin egen se. el n n oppri

Omtrent 55 000 nordmenn var med i NS da partiet var på sitt største. Det sier seg selv at mange av disse menneskene hadde barn, og disse barna hadde det ofte – men ikke alltid! – vanskelig. Like vel har barn av NS-folk stort sett greid seg bra, selv om mange av dem har såre minner fra vonde år.

Krigsbarna – de som hadde tysk far Det ble født over 10 000 krigsbarn i Norge, og kvinnene som fikk disse barna, hadde selvsagt ulike historier å fortelle. Noen var rett og slett forelsket og levde i et fast forhold med faren til barnet. I en del tilfeller giftet de seg også med ham, selv om slike ekteskap måtte godkjennes av Adolf Hitler personlig.

Men Reidun har aldri flyttet fra Norge, på tross av alt det vonde hun har opplevd her. Da hun var 14, sa fostermoren at hun ikke kunne bo hos henne mer. Fostermoren hadde giftet seg, og mannen klådde på den 14 år gamle jenta. Reidun flyttet til et hjem for jenter i Oslo. Hun hadde det ikke godt der heller, men bodde på hjemmet likevel, helt til hun ble voksen. Reidun har klart seg, tross dårlige odds. Hun giftet seg med en snill mann og har fått barn og barnebarn. Historiene til krigsbarna er naturligvis ulike. Vi snakker om titusenvis av mennesker med hvert sitt liv. Likevel er fortellingen til Reidun typisk for mange, selv om noen hadde det mye bedre enn henne, og noen mye verre. Det var ikke lett å ha en tysk soldat til far i årene etter krigen. 66

En hjemmelaget, litt trist dukke fra krigens dager.

Andre som fikk barn med tyskere, var prostituerte eller ble regnet for å være svært «lette på tråden». Mange av disse kvinnene ville ikke ha noe å gjøre med barnet sitt etter krigen. Barna vokste derfor opp hos slektninger, i fosterhjem eller på ulike institusjoner. Også krigsbarna har stort sett greid seg bra, selv om mange av dem sliter med vonde minner fra en vanskelig barndom. Det er ikke uten grunn at han som var statsminister i Norge ved tusenårsskiftet, Kjell Magne Bondevik, på vegne av hele Norge bad krigsbarna om unnskyldning for alt det vonde de hadde opplevd.

Mye å ta fatt på – men det gikk! Sommeren 1945 var varm og god, over store deler av landet. Folk som hadde levd i ufrihet i fem lange, skremmende år, kunne nyte solen, varmen, freden og friheten, og det gjorde de virkelig. Gamle mennesker kan ennå bli blanke i øynene når de snakker om den vidunderlige fredssommeren 1945. Men så begynte hverdagen, og den var ikke like vidunderlig. Norge var blitt et fattigere land. Den nordligste delen lå i ruiner. I tillegg var byene Bodø, Namsos, Narvik, Steinkjer, Molde og Kristiansund bombet til grus. Andre steder var det også store ødeleggelser. I Bergen var for eksempel 1000 hus ødelagt. Bolignøden var enorm, store familier måtte ofte trenge seg sammen på ett rom. Og det var mangel på det meste, ja, det var nesten like vanskelig å få tak i kjøtt, frukt og grønnsaker etter krigen som under. Mange syntes freden var en skuffelse. Folk kunne riktignok si og mene hva de ville uten frykt, men livet var grått og gledeløst, og Norge var et stusselig land å bo i, følte de. Likevel ble årene etter krigen gode år for de fleste, for selv om utgangspunktet var dårlig, gikk det fort framover. Norge fikk god hjelp fra andre land, særlig USA, men vi klarte også selv å produsere mer varer, slik at folk kunne få bedre lønninger og mer penger mellom hendene. I 1950-årene steg levestandarden kraftig for vanlige nordmenn. Varer kom tilbake i butikk hyllene, og folk hadde råd til å kjøpe dem. Snart begynte de å drømme om egen bil, ferier i utlandet, ja, kanskje til og med en hytte ved sjøen eller på fjellet? Livet ble bedre enn det noen gang hadde vært for de aller, aller fleste. Selv om livet ble bedre og lettere, ble likevel ikke minnene om krigen borte. Og det er kanskje ikke så rart? For mange hadde sterke og ofte vonde minner. Ennå, den dag i dag, finnes det mennesker her i landet som våkner om natten av sine egne skrik. Da er de tilbake i konsentrasjonsleiren, på slagmarken eller i livbåten. Eller de har vonde drømmer om mobbingen de ble utsatt for fordi foreldrene var på feil side i de fem, skjebnesvangre årene. Krigen lever ennå, selv etter 70 år.

Lykkelig gjenforening! Krigen er over, fangene kommer hjem. Denne pappaen har vært fange i en tysk konsentrasjonsleir.

Kilder Sidetall: fet skrift viser til bilder

Kapittel 1

Kapittel 9

Harald Berntsen: I malstrømmen: Johan Nygaardsvold, 1879–1952. Aschehoug, 1991 Johan Hambro: C.J. Hambro: Liv og drøm. Aschehoug, 1984

Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes: Barn under krigen. Aschehoug, 2000 Georg Chr. Kalleberg: Kjære mor og far. Barndoms erindringer fra krigsårene 1940–1945. Orion, 2008 Lars Andersen i Yngvar Ustvedt og Erling Lægreid: Slik greide vi oss! Dagligliv under krigen 1940–45. Samlaget, 1985 Personlige opptegnelser fra Torborg Sagen, født Gunnsteinsen

Kapittel 2

Hans Fredrik Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall. Aschehoug, 1992 Kapittel 3

Harald Berntsen: I malstrømmen: Johan Nygaardsvold, 1879–1952. Aschehoug, 1991 Johan Hambro: C.J. Hambro: Liv og drøm. Aschehoug, 1984 Otto Ruge: Felttoget: General Otto Ruges erindringer fra kampene april–juni 1940. Aschehoug, 1989

Kapittel 10

Ottar Grepstad og Kirsti Mathilde Thorhjem: Fotefar mot nord. En kulturhistorisk reise i NordNorge og Namdalen. Forlaget Press, 2004 Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen: Norge i krig, bd. 8. Frigjøring. Aschehoug, 1987 Kapittel 11

Kapittel 4

Harald Berntsen: To liv – en skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Aschehoug, 1995

Hans Fredrik Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall. Aschehoug, 1992 Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen: Norge i krig, bd. 8. Frigjøring. Aschehoug, 1987

Kapittel 5

Chr.A.R. Christensen: Dåd. Med livet som innsats i krigstidens Norge. Tanum, 1965 Kapittel 6

Ragnar Ulstein: Englandsfarten. Samlaget, 1967 Kapittel 7

Vera Komissar: Nådetid. Aschehoug, 1992 Kapittel 8

Guri Hjeltnes: Handelsflåten i krig 1939–1945. Krig, hjemkomst, oppgjør. Grøndahl Dreyer, 1997

Kapittel 12

Baard H. Borge: «De kalte oss nazi-yngel.» NS-barnas historie 1940–2002. Samlaget, 2002 Kjersti Ericsson og Eva Simonsen: Krigsbarn i fredstid. Universitetsforlaget 2005 Aftenposten 20. juli 2009. Intervju med Marit Paulsen. www.aftenposten.no, 12. august 2009. Intervju med Leif Hamsun

«Alcides», M/S 42–45 angivere 28, 31 arbeidere 18–20 arbeiderbevegelsen 19–20 Arbeiderpartiet 8, 17 aviser, ulovlige 25, 27 Bergen 68 Berlin, Tyskland 10, 37, 38 biler 46 «Blücher» 5 Bodø 68 bombing 68 branntomter 55 Buchenwald 39 butikker 49–51 byttebutikker 51 Danmark 48 «danskesuppe» 48 «Devonshire» 13, 15 «Donau» 36, 41 dødsstraff 60–61 elever 50 Elverum 11, 12 England 34 evakuering 53–54 Finnmark 52–55 flukt 25, 34, 40, 41 Frankrike 5, 13 fred 56–58 frigjøringsdagen 56–57 Gerhardsen, Einar 58 Gestapo 31–32 grenseloser 41 Grini 30 «Gutta på skauen» 30 Goebbels, Josef 18

hakekors 37 Hamar 10, 11, 12 Hamsun, Knut 63 Hamsun, Leif 63 handelsflåten 44 Hans, Oskar 19, 22 Hansteen, Viggo 19–21 Hardanger 33 Hauge, Jens Christian 23 Hjemmefrontledelsen 29 Hiorth, oberst Hans S. 11 Hitler, Adolf 5, 9, 10, 12, 53, 56, 63 huler 53–54 Hval, Emil G. 32 hverdagsliv 46–51 Hydro 28 Haakon, kong 10, 12, 13–16, 58 indiske hav, Det 42 Japan 42–45 Jensen, Alma 53–55 julekort 20 jøder 5, 36–41 «jødestjerne» 38 Kalleberg, Georg 46 kapitulasjon, Norges 15 Karl Johans gt, Oslo 4 Karlsen, Arne, kaptein 43, 45 Karlstad 34 Kirkenes 55, 64 klær 49, 51 knott 47 Koht, Halvdan, utenriksminister 7 Kongen, se kong Haakon konsentrasjonsleire 33, 39, 41, 69 krigsbarn 65–67 Krigskorset 44 krigsseilere 44

Kristiansund 68 kronprinsen, se Olav, kronprins kvinner i motstandsbevegelsen 27 landssvikere 60–61 Larsen, Leif 45 Larsson, Josef 22 livbåter 43–44 London 16, 25 lærere 64–65 Majorstua, Oslo 6 Manus, Max 36 mat 47–49 matkøer 50 Maud, dronning 15 melkestreiken 18–21 Milorg 23, 29, 30 «ministerpresident» 12 Molde 68 motstandsbevegelsen 22, 23–29, 32 Møre Infanteriregiment 8 Namsos 68 Narvik 68 Nasjonal Samling, se NS nazister 5, 22, 23, 28, 32, 34, 39, 41 Nielsen, Roy 36 niende april 1940 4, 9, 10, 12, 14, 17, 18 nisseluer 20 Nittedal 24 Nord-Norge 52–55 Nordsandfjordhula 53 Nordsjøen 35, 45 NRK 11 NS 9–12, 22, 60, 62–67 barn 62–67 jentestevne 11 plakatar 11, 12 NSUF 11 Nygaardsvold, Johan, statsminister 4–8, 10, 14–15, 17, 57

Olav, kronprins 13–16, 57, 58 Olympiaden i Berlin 37 oppgjøret etter krigen 59–61 Oslo 18–20 Paulsen, Marit 65 persiske golfen, Den 42 plakat 11 Polen 5, 13, 39 Quisling, Vidkun 9–12, 59–61, 65 «quisling» 11, 63 radioapparat 25 regjeringen 10, 12, 14–17, 57–58 Reidun 65–66 «rikskommissær» 12 Rinnan, Henry Oliver 60 Rjukan 28 Romsdalen 7 Ruge, Otto, general 15

ruiner 55 Russland 52–54 Røssvatnet 40 sabotasjehandlinger 28 Sachsenshausen 33 Sachs, Annie 36–41 «Schanhorst» 16 Schanke, Ragnar 61 Shetlands-Larsen 45 skole 50, 64 Skottland 14, 34 skur 52 statspolitiet 32 Steinkjer 68 «stengun» 32 Storbritannia 5, 13, 31, 35 streiker 18–19, 22 «svenskesuppe» 48 Sverige 22, 25, 28, 34, 35, 48 syttende mai-tog 21 Sønsteby, Gunnar 29

Sørøya, Finnmark 53 Telavåg 31–33 Telle, Laurits 31–33 Terboven, Josef 12, 18–20, 22, 32 torpederte skip 42–44 tortur 23–25 Troms 52 Tromsø 14, 15, 55 «Tungtvannsaksjonen» 28 «tyskertøser» 61–62 «tyskerunger», se krigsbarn Tyskland 5, 13, 56–57 ubåter 42–44 Ullevål sykehus, Oslo 24–26, 28–29 unntakstilstand 20 Victoria terrasse, Oslo 7, 18, 21, 23–24 Wickstrøm, Rolf 19–22 åttende mai 1945 56–57

Foto © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2010 Omslag og design: Ingunn Cecilie Jensen Repro: RenessanseMedia 2010 Trykk og innbinding: 07 gruppen, Aurskog 2010 Papir: 130 g Arctic Matt Boka er satt med: Minion Pro 11,5/15,5 pt ISBN 978-82-05-39894-8 www.gyldendal.no

Arbeiderbevegelsens arkiv s. 8ø Hjemmefrontmuseet s. 6, 8, 11v, 12ø, 20ø, 20n, 21, 23, 25v, 25h, 27, 28, 30ø, 32, 43, 46, 49, 50n, 51, 64 Norsk Teknisk Museum s. 52 Scanpix s. 4, 7, 13, 17 og forsats, 18, 33, 34, 45, 50ø, 55; NTB/Scanpix s. 9, 22, 31, 48, 58, 60h, 62; Per Bratland/NTB arkiv Scanpix s. 14; Morten Holm/Scanpix s. 29, Krigsarkivet/Scanpix s. 35; Per Svensson/NTB/Scanpix s. 36ø; AP Photo/U.S. Army Scanpix s. 39; AP Photo/Scanpix s. 42 og baksats; Ingvald Møllerstad, Aftenposten/Scanpix s. 56; Aftenposten/Scanpix s. 59, 68; Privatfoto/NTB Pluss/Scanpix s. 66 Universitetsbiblioteket i Trondheim, NTNU/kildenett.no 60v Wikipedia s. 5, 30n, 36n, 38; KEN/Wikipedia s. 44 Dreamstime: s. Øvrige bilder fra Gyldendals fotoarkiv ø=øverst, n-nederst h=høyre, v=venstre