Trude Marstein: Så mye hadde jeg by Gyldendal Norsk Forlag

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD.

«Trude Marstein bekræfter med sin tredje roman på dansk, at hun for øjeblikket er en af Norges største forfattere.» ANDERS JUHL RASMUSSEN, KRISTELIGT DAGBLAD

«Det här är en roman som genom sitt blotta exempel visar fiktionens möjligheter, att litteraturen kan nå så mycket djupare än journalistiska klichéer och dramaturgiskt effektsökeri.» JESPER HÖGSTRÖM, DAGENS NYHETER

Anmelderne om Ingenting å angre på (2009): «Den sier noe om alle de små byggesteinene en relasjon er bygget opp av, og hvilke som kanskje blir litt usynlige med tiden. Uroen og intensiteten uteblir aldri mellom linjene. Det er dette Marstein mesterlig viser frem, nok en gang.» MARI NYMOEN NILSEN, VG «Trude Marsteins nye roman skildrer en moderne Nora-skikkelse i et klassisk og indsigtsfuldt dilemma, skrevet med lidenskab af en kvinde, der ved lige præcis hvordan mænd tænker. Intet at fortryde kan ved første øjekast ligne en let sommerroman for kvinder, men den folder sig suverænt ud som en stilsikker læseoplevelse for mænd også.» KLAUS ROTHSTEIN, WEEKENDAVISEN

Anmelderne om Gjøre godt (2006): «... ut av dette overmåte breie perspektivet veks det sakte fram eit bilde av det banale, tilfeldige, tragiske og kanskje til og med vakre ved livet til folk som lever nær kvarandre, og som med eller mot sin vilje av og til rører kvarandres sirklar.» MARTA NORHEIM, NRK

Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen. «Marstein har eit uvanleg skarpt, men likevel forståande blikk for alt det som skjer i og mellom folk. Å få fram det store bildet gjennom å setje saman alle dei uendeleg små brikkene, er ei bragd.» MARTA NORHEIM, NRK

«Trude Marstein sikrer sitt litterære omdømme med sin ferske roman Så mye hadde jeg.» TURID LARSEN, DAGSAVISEN

«Marstein hører hjemme i toppsjiktet av norske samtidsforfattere.»

Bergens Tidende

Tønsbergs Blad

Foto: Julie Pike

«Det er år og dag siden jeg har lest en bedre roman som lodder dypere, sannere og rikere enn Trude Marsteins nye Hjem til meg.»

TRUDE MARSTEIN · SÅ MYE HADDE JEG

Anmelderne om Hjem til meg (2012):

Fædrelandsvennen

TRUDE

MARSTEIN Så mye hadde jeg

TRUDE MARSTEIN (f. 1973) er oppvokst i Tønsberg og bor i Oslo. Hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for Sterk sult, plutselig kvalme (1998) og har skrevet romaner, essays, samt en barnebok. Hun er tildelt Sultprisen og Doblougprisen for sitt forfatterskap, og hun mottok Kritikerprisen og P.O. Enquists pris for romanen Gjøre

roman

godt (2006).

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

«Jeg tror faktisk dette blir Trude Marsteins bokhøst.» TORBORG IGLAND, FÆDRELANDSVENNEN

«Hvorfor lese romaner? Svaret kan være Trude Marsteins Så mye hadde jeg.» BJØRN GABRIELSEN, DN

Bildet på forsiden, av Klubbevalmue, er tegnet av Knut Quelprud, henta fra Korsmos ugrasplansjer, et verk på 90 plansjer med 138 plantearter som var viktige ugras ved starten av 1900-tallet. Plansjene med forklaringer på flere språk ble utarbeidet av professor Emil Korsmo (1863-1953), den moderne ugraslærens far. Arbeidet med ugrasplansjene pågikk over 25 år, fra 1913 til 1938. Trykking av papirplansjene skjedde i Leipzig i Tyskland. Originaltegningene forsvant trolig der ved slutten av andre verdenskrig. NIBIO, Divisjon for bioteknologi og plantehelse, forvalter rettighetene til plansjeverket, se: www.nibio.no/korsmo

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Printed in Lithuania 2018 Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsillustrasjon: Bildet på forsiden, av Klubbvalmue, er tegnet av Knut Quelprud, henta fra professor Emil Korsmos ugrasplansjer. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-51528-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Trude Marstein

SĂĽ mye hadde jeg Roman

Innhold

Jord og vanilje

Udødelighet

Det man trodde på før

Langtransport

Kall

103

Grønn mann

123

En tid og et sted

145

Lille venn

159

Legge sitt liv i noens hender

174

Delt glede er dobbel glede

201

Barnet

217

Alle lykkelige barndommer ligner hverandre

244

En smerte for din smerte

282

Et godt liv

306

Dramaqueen

332

Ingenting menneskelig er meg fremmed

360

Trøst og motstand

390

Jord og vanilje

August 1973 Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått. Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte. På rommet mitt henger et bilde med to jenter som sitter sammen på en huske, og under står det: Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Tante Liv ser på bilder fra sommeren da Benedikte levde. Det er et av tante Liv og Halvor på stasjonen med den store barnevogna med Benedikte oppi, bildet er guloransje i det ene hjørnet. Halvor ser ikke spesielt glad ut over å ha blitt storebror, han står et stykke bak og noen skritt til siden for tante Liv, som smiler stort og holder i vogna med begge hender. På et annet bilde ligger Benedikte på stellebordet mens Elise står bøyd over henne. 7

«Pass på nakken, nakken,» sa mamma hele tiden når vi fikk holde Benedikte, særlig til meg. «Det går bra, hun tåler da litt,» sa tante Liv. Det er også et bilde av alle oss barna, Elise holder Benedikte og støtter hodet godt, Kristin står ved siden av henne, foran står Halvor og jeg. Jeg klarer ikke lenger å forestille meg hvordan vi lekte sammen på den tiden: å ville det samme, å tenke likt. «Der kommer Knoll og Tott,» pleide pappa å si. Vi er like høye på bildet selv om Halvor er et år eldre enn meg. Nå er han fjorten og jeg tretten, og han er mye høyere enn meg, og sterkere, vi er som to fremmede for hverandre. Det er ingen bilder fra Benediktes begravelse i albumet, men ett hjemme hos tante Liv, en bitte liten kiste. Tante Liv lovte å lage franske fletter på meg i går, men plutselig var det så sent, mamma sa jeg måtte legge meg. «I morgen, da,» sa tante Liv. Mamma har stått opp, hun knekker egg i miksmasterbollen, men straks kommer tante Liv inn på kjøkkenet og overtar. «Hvil deg, Else,» sier hun. «Jeg kan gjøre det.» Mamma protesterer lett, men tante Liv gir seg ikke, det gjør hun aldri. «Men du er helt svett, Else,» sier hun, «kjære vene, gå og legg deg.» Tante Liv har sommerkjole med stropper, solbrune skuldre, tusenvis av gylne hårstrå samles i hestehalen med en av mine gamle hårstrikker med røde plastkuler. Og det går en irritasjon gjennom meg over tante Liv, over måten hun er pen på, liksom pen ved et uhell, uten å være klar over det, som vinner over mammas penhet, men så er det jo mamma jeg er irritert på, for den gammeldagse måten hun er pen på, det holder ikke å være pen på den rolige, gammeldagse måten. En gang da jeg var liten, sa jeg: «Du er verdens verste mamma, jeg skulle ønske vi hadde tante Liv som mamma.» Da gråt mamma høyt i hendene sine, oppreist foran gardinene i stua, og jeg angret som en hund. Det er andre gang tante Liv og Halvor er her denne som8

meren. Mellom de to gangene har vi vært på hytta, og på campingplass og tivoli i Sverige. Mamma hadde migrene på hytta, og på campingplassen, og hun fikk nytt migreneanfall i går og har ligget til sengs nesten hele dagen. Det er et rosa skjær rundt alle glassene med bringebærsyltetøy som står på kjøkkenbenken. To poser tomatsuppe ligger ved siden av komfyren, mamma kan ikke fordra posemat. Tante Liv er så begeistret for lettvintheten, alle de gode smakene. Hun heller mel fra en pose, stopper å helle, og heller litt til. Litt til. Jeg skifter til stallklær på badet. Den ene puppen er større enn den andre, det er greit, det kommer til å jevne seg ut. Men jeg blir sår på den brystvorten når jeg rir, så jeg setter papirplaster over, det er på tide at jeg får meg en bh. Tante Livs toalettmappe står på benken, tannbørsten hennes er rød, hun har en fuktighetskrem som ser dyr ut. Mamma sa en gang til pappa at tante Liv bruker for mye penger på kosmetikk og klær. «Det er vel for mannfolkas skyld,» la hun til. Ridebuksa er trang i livet. På vei til rommet mitt åpner jeg døra til Halvors og tante Livs rom, og der er Halvor, på ryggen på senga. Han har hånden nedi shortsen. Han kaster seg rundt på magen, og bildet han holdt i den andre hånden, faller ned på madrassen, men jeg så hvilket det var. Det var bildet av Elise og venninnen hennes Randi i sykepleieruniformer som den ene av de to guttene på sykepleierskolen har tatt med polaroidkamera, jeg drar døra igjen, et glimt av tante Livs koffert åpen på gulvet, den blomstrete kjolen og blusen som nesten er gjennomsiktig, jeg går til rommet mitt med hendene foran ansiktet og ler og er svett under armene, jeg presser ansiktet ned i puta så hardt jeg kan, så reiser jeg meg, så ser jeg pappa gjennom vinduet som trekker i hageslangen nede på gresset og flytter vannsprederen noen meter, det renner dråper fra armhulene mine. Pappa går bort til Elise i bringebærhekken, de sier noe, og Elise smiler. Vannstrålene vipper over, de når helt 9

bort til gjerdet, jeg får en lengsel etter å løpe gjennom som da jeg var mindre, strålene som bryter den uendelige heten tvert. Halvor og jeg har nesten vokst opp sammen, jeg kunne få ham til å bevege bitte små dukker over gulvet og snakke med pipestemme, eller være slaven min når vi bygde hytte på søppelfyllinga. Alle ting må ta slutt, nye ting må skje. Det spesielle med det bildet er at det nesten ikke går an å se at det er Elise. På bildet sitter Randi på Elises skrivebordsstol, mens Elise sitter høyere og bak Randi, i vinduskarmen. Hun har foten på radiatoren, skjørtet på uniformen er samlet i fanget så det utstrakte låret er bart nesten helt opp. Det er et langt og glatt lår. Elise har ansiktet bortvendt, første gang jeg så det, trodde jeg det var to sykepleiervenninner av henne, men jeg kjente igjen vekkerklokka med tall som lyser i mørket, som Elise fikk i gave da hun ble atten. Det er stikkende lys i hagen, bærbusker som glitrer og henger, rips, solbær og den lange hekken med bringebær, det går så ulidelig sakte å plukke, i dag orker jeg ikke, jeg plukket en full bøtte med bringebær i går, men pappa sa: «Den der er ikke full, Monika.» Jeg skulle få en krone for hver fulle bøtte jeg plukket, nå vet jeg ikke hva jeg får. Knerten kommer sprettende bort til meg og vil ha kos. Det er smuler etter tante Livs marmorkake i en isboks på terrassebordet, jeg samler dem med fingrene og stikker dem i munnen. En rubinglød i saften i muggen, en jevn lang surklelyd fra termokannen. Elise har alltid spart alle pengene hun får. En krone er ti store, firkantete karameller, eller én sjokoladeplate, eller tjue bringebærdrops. Elise står og står i bringebærhekken, Kristin lurte seg unna, sa hun hadde en avtale med André. Det var det første jeg hørte mamma si til tante Liv da hun og Halvor kom: «Jeg skulle gjerne hatt litt hjelp til å sylte og safte igjen.» «Det skal du få,» sa tante Liv, «jeg tenkte det var tiden for det.» Jeg hører miksmasteren dure gjennom verandadøra, tante Liv kommer ut. 10

«Skal du i stallen, Monika?» sier hun. «For vi spiser suppe og pannekaker klokka fire, det sa jeg til Kristin også, hun er ute og svermer. Vi skal ta åttetoget i dag, Elise skal ta det samme toget som Halvor og jeg.» «Han som eier stallen, vil hele tiden at jeg skal ri Blue Sky,» sier jeg. «Han er en travhest som er oppstallet der.» «Er den stor?» sier tante Liv. «Veldig,» sier jeg, «og viljesterk.» Nå dekker tante Livs ansikt og hals og pupper mer og mer av det jeg ser, armene og skuldrene hennes. Dypt i tante Livs ansikt aner jeg mammas, bakenfor de våte fortennene og de kraftige øyebrynene og skyggene på nesevingene og på tvers mellom haken og underleppa. Mammas trekk er på samme tid mykere og skarpere, det er mindre kjøtt på beina, tynnere hud. Tante Livs hår er rufsete, mammas er strøket glatt på skrått over pannen som en gardin. Tante Liv er penere enn mamma når hun snakker og ler, men sitter de to rolige og alvorlige ved siden av hverandre, er det mamma som er penest. «Men de flettene dine, de kokte visst bort i kålen,» sier tante Liv. Hun lærte å lage franske fletter da hun bodde i Amerika som ung, franske fletter og amerikanske pannekaker, men mamma vil bare ha vanlige, norske, tynne pannekaker. Nå ser tante Liv på meg som om hun har glemt å gi meg noe hun vet at jeg virkelig trenger, hun stryker meg over håret, glatter på det, legger det bak øret, smiler. Jeg skulle ha vasket det, og jeg har ikke engang børstet det. «Så proff du ser ut,» sier hun. «Ordentlig ridebukse. Men er det ikke veldig varmt?» «Jo, men hvis jeg har shorts på, klyper stigbøyleremmene meg i leggene.» «Huff,» sier tante Liv. «Lille Monika og de digre hestene. Jeg syns det er litt skummelt. Du må være forsiktig, de er lunefulle dyr. Tanta di er bekymret for deg. Er det ingenting i denne verden som skremmer deg?» * 11

Da mamma og tante Liv vokste opp, ble mormor stadig fornærmet som et barn og forlot huset. Da gikk hun fra det hun holdt på med, klesvask, matlaging, døtrene sine. Hver gang måtte morfar ut og lete etter henne mens mamma og tante Liv var alene hjemme, de pleide å sitte ute på steintrappa om sommeren; om vinteren satt de på kjøkkenbenken og kikket ut over gardinkappen. Mamma slikket på fingeren og stakk den nedi sukkerskålen, og annenhver gang fikk tante Liv slikke på fingeren hennes, annenhver gang slikket hun på den selv. Det har tante Liv fortalt. En gang var tante Liv og mamma alene en hel natt mens morfar syklet rundt og lette etter mormor, han kom hjem med henne på baksetet grytidlig om morgenen; det var mammas tolvårsdag. De to søstrene hadde ikke lagt seg i sengene sine, de hadde sovnet i sofaen i stua. De våknet av sykkelen over grusen, og da de hørte lyden av mormor som gråt som et barn, pilte de opp trappa. Morfar måtte trøste og blidgjøre mormor hele dagen, og det ble ikke noen bursdagsfeiring. «Jeg hadde gledet meg så fælt,» sa tante Liv, «og det var ingen som ante hva mormor hadde blitt så fornærmet over i utgangspunktet, jeg tror ikke engang morfar visste det.» Men da jeg spurte mamma, nektet hun for at det hadde skjedd. «Men tante Liv sa det,» sa jeg. «Men Monika, da jeg var tolv år, var tante Liv fire. Hvordan skulle hun kunne huske dette så klart?» «Men har det skjedd?» sa jeg. «Tante Liv har alltid hatt en livlig fantasi,» sa mamma. Lufta inne i stallen er varm og våt, fersk hestemøkk, Blue Sky står i hjørneboksen og nikker med hodet mens jeg møkker de tomme boksene, vipper ørene framover og så bakover, full av energi. Til slutt åpner jeg Blue Skys boks for å ta ham ut så jeg kan møkke der også. Han legger ørene bakover og viser tennene, og det hvite i øynene. Han tripper med bakbeina, prøver å vende rumpa mot meg, dulter borti drikke12

karet med magen. Jeg tar tak i grimen. Hjertet mitt dunker så jeg kan kjenne det mens jeg leier ham ut på gangen og fester krokene, og jeg vet at skrekken gjør at jeg får en bestemt svettelukt som bare hester kan kjenne. Jeg skyver greipa inn under tårnet med hestepærer. Det er vanskelig å tenke mens man løper. Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt meg om før jeg begynte å løpe over skolegården da Åse kommanderte. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde svart så syngende og falskt da Ingeborg sa at hun skulle ha sommerfest i hagen med nesten alle jentene i klassen. Nå er det over to måneder siden mitt og Anne Lovises vennskap tok slutt. Det begynte med den hemmelige klubben som Ingeborg og Åse fant opp, med møter i en bås på jentedoen i friminuttene. Det var ikke plass til alle, og Anne Lovise og Vibeke fikk ikke være med. «Løp,» ropte Åse, og vi løp, som hester i panikk. Men Anne Lovise fant seg ikke i det, hun prøvde å tvinge seg med. Hver gang det ringte ut, spurtet hun over skolegården for å prøve å rekke å trenge seg inn før vi lukket og låste døra, som om hun ville ha det nederlaget igjen og igjen. Jeg håpet og håpet ikke at hun skulle rekke det. Der sto vi, åtte varme kropper presset sammen, pustet spent i utakt, sildring fra en do, svette, fnisete, og helt røde i ansiktet. Åtte minutter, sju, seks, fem. Hvem vil være med i en klubb der ingen vil ha deg med? Frøken så ingenting: Siste dagen før sommeren takket hun oss for seks fine år med en flott gjeng med et samhold hun sjelden hadde sett maken til, hun ønsket oss lykke til på ungdomsskolen og livets ferd for øvrig. Anne Lovise sto foran meg, det var en større avstand på alle kanter rundt henne enn rundt noen av de andre, hun hadde blått skjørt, og en tynn gullenke glitret i nakken. Hun skyr Vibeke som pesten; Vibeke er verre enn ingenting. Jeg ser Cato komme over tunet mens jeg legger mer halm i Blue Skys boks. Jeg tar tak i trillebåren og kjører den bort til luka ut til møkkahaugen. Cato kommer med langsomme, lange skritt mot meg. Jeg tipper trillebåren mot åpningen, jeg stopper ikke, han tråkker inn på betonggulvet. Jeg setter fra 13

meg trillebåren og trekker buksa opp i livet så jeg kjenner sømmen i skrittet. Det er halm utover, Cato peker på et leietau og en tom saftflaske i et hjørne, mer skal ikke til for at jeg går og rydder tingene, selv om det ikke er jeg som har rotet. «Du kler den ridebuksa,» sier han. Jeg klipser løs Blue Sky og slipper ham inn i boksen igjen, tar tre flak sammenpresset høy fra en ball og slipper over grinden. Han griper med leppene om en bunt, nikker med hodet for å løsne den fra resten og begynner å gomle. Cato rusker Fiona i manken. «Jenta mi, så pen du er,» sier han sakte og mykt. Så setter han på kassettspilleren. Blue Sky tygger, blunker, napper mer høy. På oppslagstavla henger lappen om kattungene. Cato har sagt til Irene: «Jeg kverker dem for deg om du ikke blir kvitt dem.» Musklene spenner seg i ulike deler av kroppen min når jeg skyver den brede kosten i kjappe harde tak foran meg med den trange trøya, og høy og halm og støv virvler og fyker opp. Catos effektivitet, hendene som får hestene til å gjøre som han vil. Og jeg blir tøffere og tøffere og reddere og reddere. Idet jeg snur meg med kosten, svinger jeg inn i Catos hånd, hoften inn i hånden hans, som knudrete kvister på et tre, skjeggstubber og varm pust mot halsen, leppene stryker mot kinnet mitt, og så er de borte, en hånlig og unnskyldende lyd fra strupen hans. Han ville kysse meg, men før jeg har rukket å skjønne det, angrer han og vil ikke kysse meg likevel. Hele taket slipper, og Cato ser ut gjennom den åpne halvdøra og opp på himmelen, som for å se an været. Han åpner munnen, en halvgjesp, skjeve, digre tenner. For Ragnhild kommer, i ridebukse leiende på Tabris, hun ser både ut som hun er femten og seksti, men hun er førtito. Kort, brunt hår, rødmusset i ansiktet, bukselinningen deler magen i to så det ser vondt ut. Fra kassettspilleren strømmer musikk, jeg står med kosten i hånden. Ragnhild slipper Tabris inn i boksen, han går en runde rundt seg selv og begynner å tygge høy med hodelaget på, og Ragnhild går etter og tar det av 14

ham, da rister han på hodet. Så snur Ragnhild seg mot Cato og spør om alt er bra. «Er alt bra, Cato?» Ragnhild åpner de to spennene i salgjorden så den faller og henger under magen på Tabris. Og den numne, nakne følelsen i munnen av kysset som ikke kom. Hele kroppen som prøver å forstå hva som skjedde, ikke skjedde. «Du rir Blue Sky en tur?» sier Cato til meg. «Jeg tror ikke jeg rekker,» sier jeg. «Tanta mi er på besøk.» Et ras av skjeve, gule tenner når han smiler bredt og ser på meg mens jeg setter kosten fra meg ved siden av utslagsvasken. Ragnhild kommer ut av boksen med salen over armen. «Jeg kan ri ham en liten tur,» sier hun. Miramis hopper ut av kassen sin og løper over gulvet og ut, og ungene hennes begynner pipekoret sitt. I går satte Anne Lovise en av kattungene på betonggulvet for å se om den fant hjem til moren sin, den krøp uendelig sakte bortover med magen mot gulvet og pep, halen rett til værs og rosa rumpehull, snart kom Miramis byksende og mjauende og bar den tilbake etter hodet, og jeg sa: «Er du helt dust?» Det virker som Anne Lovise blir en verre person jo flere som ikke liker henne, hun går rundt og later som at hun ikke bryr seg, men selvfølgelig bryr hun seg. Det lukter pannekaker helt ut på verandaen, Halvor ligger i hammocken og leser i et tegneserieblad, Knerten piper i skyggen av rododendronbuskene, han er bundet. Tante Liv bærer en stabel tallerkener over plenen til verandabordet. En sti av maur går fra gresset og opp de to trinnene og ender i en flekk på verandaen, det er sølt saft, en mørk seig hinne, maurene kretser rundt. Tante Liv kommer opp på verandaen, hun napper tegneseriebladet fra Halvor og dasker ham i ansiktet med det, han kjemper for å få tak i det igjen. Hun pleier å mase om at han skal lese bøker, «sånn som kusina di, se så mye Monika 15

leser». Ja, jeg leser alle bøkene til Kristin, nå leser jeg Tell bare de lykkelige timene. Knerten står med stramt bånd og piper etter meg, jeg går bort og klapper ham. Han liker hestelukten, og slikker hendene mine. Mamma ligger fremdeles og kommer ikke til å legge merke til at jeg ikke dusjer etter stallen. Jeg skifter til T-skjorte og olaskjørt og vasker hendene godt. Mamma vet det når jeg kommer for sent på skolen, når jeg har tatt sjokolade i skapet, når jeg har kjøpt godteri på vei til skøytedammen, men ingenting om det som teller. Hvordan er skoledagen min. Lang. At jeg gruer meg til ungdomsskolen. Verden som ikke er god, et godt sted å være, og at jeg vet at den er alt og det eneste. Ingen andre steder å gå. Ingenting annet å gjøre. Vi sitter i skyggen fra huset, lufta står helt stille. Mamma har stått opp, hun har kortermet bluse med krage og blått skjørt. Tante Liv forsyner seg med mer tomatsuppe, hun har lagd franske fletter på Elise. Knerten ligger under pappas stol, han ser død ut. «Hvor er Kristin?» sier pappa. «Hun skulle komme hjem til fire,» sier tante Liv. Pappa ser på klokka. Tante Liv samler sammen suppetallerkenene og bærer dem over plenen og inn. «Er du klar for å begynne på skolen igjen, Halvor?» sier pappa, og Halvor trekker på skuldrene. «Sånn passe,» sier han. «Jeg gleder meg til å begynne med karakterer,» sier jeg. «Jeg lurer på hva jeg får i norsk.» «Du må jobbe jevnt med matten,» sier pappa til Halvor. Det er visst så som så med Halvors karakterer, han bryr seg ikke om det. Pappa har hjulpet ham med matte i sommer, men det er ikke lett, for Halvor er ikke akkurat takknemlig for hjelpen han får. Tante Liv kommer ut igjen med fatet med pannekaker. «Sett deg, Monika, ta det med ro,» sier Elise. Jeg har en pannekake mellom fingrene og legger den på tallerkenen min. 16

Mamma løfter vannglasset sitt og drikker. Humler surrer i rosebedet, Elises lår er slanke, lange under kjolen, den har skjortekrage, og trykknapper fra halsen og helt ned til lårene. Halvor har avklipt olashorts med lyseblå frynser, det er lange, svarte hår på lårene hans. Mamma brer bringebærsyltetøy utover en pannekake. «Går det bedre?» sier pappa til mamma med hånden på underarmen hennes. Mamma nikker. «Godt å se at du har appetitt,» sier pappa. «Ja, jeg orket nesten ikke suppe,» sier mamma, «jeg er ikke noe glad i de posesuppene.» Jeg tar en pannekake til, mamma ser på meg fordi jeg lener meg så langt over bordet etter bringebærsyltetøyet. Elise spør pappa om de har tenkt seg på hytta i høstferien. Knertens hode dukker opp mellom beina mine, jeg river en bit av pannekaken og gir ham, og pappa ser strengt på meg. «For hvis ikke lurte jeg på om jeg og Randi kan dra opp,» sier Elise. «Alene der oppe? Med vedfyring og propanovn?» sier pappa. «Det ansvaret kan vi ta,» sier Elise. Halvor ser til venstre for tallerkenen mens han spiser. Halvor var en gang hos oss i vinterferien mens tante Liv var i Bergen med en venninne, han falt og slo hodet da han sto på skøyter sammen med meg og Anne Lovise, han fikk hjernerystelse. Han satt på en kjøkkenstol i boblebukse og kastet opp i en bøtte, mamma ringte pappa på jobben så han kunne komme hjem og kjøre Halvor til sykehuset. Mamma begynte å skrelle poteter mens vi ventet på pappa, kroppen til Halvor helte mot siden på kjøkkenstolen. «Går det bra med deg, Halvor?» sa mamma mens hun vred potetskrelleren rundt og rundt på poteten. Kvelden før hadde jeg hørt mamma si til pappa: «Han savner moren sin, han er litt av en mammadalt.» Tante Liv spør Elise om sykepleierskolen. Hun er ferdig med første året, nå er det to igjen. «Har du satt noen sprøyter ennå?» 17

«Nei, faktisk ikke,» sier Elise. «Men det kommer nok.» Hun forteller om studentmiljøet, at det bare er to menn, og at de naturlig nok får masse oppmerksomhet. «Er de noe kjekke, da?» spør tante Liv. Elise myser, smiler, rister på hodet. Fingertuppene mine glinser av fett. Halvors lår rister. «De er i hvert fall ikke min smak,» sier Elise. Jeg reiser meg og bøyer meg over bordet etter pannekakefatet. «Kan du ikke be noen om å sende deg fatet, Monika?» sier pappa. Men jeg har fått tak i en pannekake med tommelen og pekefingeren, trekker den løs og slipper den ned på tallerkenen min og deiser ned på stolen. «Det er egentlig ganske farlig å ri den hesten jeg rir hos Cato nå,» sier jeg mens jeg tar syltetøy på pannekaken. «Åh, gud, jeg orker ikke høre om det engang,» sier tante Liv. Pappa ser ikke på meg, han forsyner seg med en pannekake til, legger den ned så den dekker tallerkenen nøyaktig. Jeg tar på armen til Elise. «Lurer du på hvor et bilde er?» sier jeg. «Det bildet av deg og Randi?» «Hvilket bilde?» sier Elise. Halvor ser ned i tallerkenen sin, den er grist til av bringebærsyltetøy. «Det bildet,» sier jeg, «der dere har sykepleieruniform på.» Halvor ser på meg, det er som et spyd gjennom kroppen, noe truende og et hat jeg aldri har sett før. «Å ja, det, ja, hvor har det blitt av?» sier Elise. Da vi var små, på søppelfyllinga, åpnet han buksesmekken og viste meg hva som kunne skje med den, og jeg var fascinert da, jeg ville se det igjen og igjen, fargen, størrelsen, retningen, at den vokste, herregud. «Nei, for hvis du lurer på hvor det bildet har blitt av,» sier jeg til Elise. Nå smiler jeg fra øre til øre, som om jeg sier noe morsomt, at jeg framfører noe som skal under18

holde de andre. Jeg er som en klovn, jeg kunne hoppet på ett bein, snurret rundt. Den sammenrullede pannekaken på pappas tallerken er overskåret, en spiral, et sneglehus, glinsende bringebær. Pappa holder gaffelen helt rolig i hånden. Ingen reagerer, men Halvor reagerer. «Jeg visste ikke at det var Elise,» sier han. Pappa rører ikke pannekaken, men nå løfter Elise glasset sitt og drikker vann. Og setter glasset fra seg. «Å ja,» sier jeg til Halvor. «Syns du det var et fint bilde? Det syns jeg. Jeg syns faktisk det var veldig fint. Jeg skjønner godt at du likte å se på det. De har så fine uniformer på, kjempefine og hvite uniformer.» En rar redsel, at jeg gjør noe jeg ikke forstår og at alle tror jeg forstår mer enn jeg gjør. Sola gjør furutreet nesten oransje, det er opplyste hulrom inn mot stammen. «Kan du holde opp,» sier Halvor. «Faen ta deg.» Pappa har lagt fra seg gaffelen og ser på meg; han ser ikke på Halvor som roper faen, han ser på meg. «Monika, hvorfor er du hele tiden så slitsom?» sier Elise. «Hva?» nesten roper jeg. «Hva da?» Elise snur seg mot pappa. «Ja, men kan vi dra på hytta?» sier hun. «Hvis dere ikke skal? Vi er jo selvfølgelig veldig forsiktige og sånt. Vi har så lyst på noen dager i fjelluft.» Pappa har masse hår på sidene, men nesten ingenting på toppen; få, men veldig tjukke hårstrå, som hestetagl, ligger på skrå over hodebunnen. Pappa ser ikke på Elise, han ser på meg, og han lener seg enda nærmere meg, jeg kan ikke blunke, øynene mine ville tørket ut før jeg blunket, han trekker pusten for å si noe, men så sier Elise: «Vi kan ta hetta av på propandunken etter hver gang vi bruker den,» og pappa flytter blikket fra meg. «Vi får snakke om det,» sier han til Elise. Flekkene av sol og skygge beveger seg fram og tilbake over stueveggen. De glir og hopper lett, opp og ned. Så kommer 19

et vindkast og tar tak i kvistene utenfor vinduet, og mønsteret løser seg opp og alt blir lyst, så mørkt, så lyst, så glir alt tilbake i et mønster av lys og skygge, det er og skjer uansett, livet som med ett er totalt forandret og som kan forandre seg flere ganger i løpet av en dag, eller jeg som hele tiden forandrer meg og aldri kan bli den samme igjen. Jeg sitter helt i ro i den grønne lenestolen og puster helt rolig, og de bladene, dirringen og hoppingen, uten stans. Det eneste håpet ligger i at jeg vil fortsette og fortsette å forandre meg. Jeg er barbeint, og tåneglene er helt skitne. Pappa klapper Knerten i døråpningen og sier: «Å ja, så fin du er, ja, du har et godt hundeliv, du.» Jeg roper på Knerten, men Knerten bare snur hodet og ser på meg før han svinser etter pappa. Nå er jeg en som ingen liker og ingen stoler på. Mamma og pappa beveger seg forbi meg uten å se på meg. Som om de håper det vil gå over, den følelsen jeg gir dem, og at noen andre vil ta seg av meg imens, eller at jeg vil greie meg selv, det satser de på. De har ikke engang bedt meg om å rydde av bordet eller vaske opp. Tante Liv er vennlig mot meg, men det er en trist vennlighet. Hendene mine lukter hest, møkkete og søtt, lukten trenger gjennom uansett. Elise er fjern og travel, hun pakker, hun skal tilbake til Oslo og sykepleierskolen, og jeg vil ikke at hun skal dra. Ingen reagerer da Kristin kommer hjem altfor sent fordi hun har vært hos André. Hun ser sår ut rundt leppene. Hun står bøyd over kjøkkenbenken og spiser pannekaker med sukker uten å spise suppe først. Her en dag hørte jeg Kristin si til tante Liv: «Tror du puppene mine har sluttet å vokse?» «Du er jo veldig slank,» sa tante Liv. «Hvis du får litt mer fett på kroppen, vil nok puppene dine bli litt større. Men de er flotte nå også.» Det er fem fotoalbum i hylla, i nummer fire er jeg baby. Alt fantes før jeg kom til. Vri åtter, spardame. Jeg husker den smekkete, slafsete lyden av kort mot kort og kort mot bord20

plate, jeg ville at ingen skulle forsvinne, men Elise forsvant, og snart forsvinner Kristin. Både Elise og Kristin fikk mensen da de var tretten år, det kommer til å skje meg også i løpet av de nærmeste månedene. Jeg ser i album nummer fem mens Kristin spiser pannekake, det er fire nesten like bilder av mormor som holder Benedikte. Mormor er på gamlehjem, hun står nesten ikke opp av senga, og kjenner oss ikke igjen hvis vi besøker henne, en gang trodde hun Elise var mamma. Da mamma var femten, døde morfar, resten av mammas ungdomstid var helt svart på grunn av det. Tante Liv, som var sju da, kom mye bedre ut av det, har mamma sagt. «Tante Liv har også et lysere sinn enn det jeg har,» sa hun. Mormor var trettisju da morfar døde, hun fant aldri kjærligheten på ny – det var sånn mamma sa det. Ingen kunne måle seg med morfar, mormor var den typen menneske som elsket én gang i livet, og så var det ikke mer. Så trist, tenkte jeg, og, det var jo litt av en kjærlighet, når hun stakk av fra ham hele tiden. Det er et bilde av oss tre søstrene fra Kristins tiårsdag. Det har varme farger, mye gult og rødt. Jeg er seks på bildet og dekker store deler av forgrunnen, med sjørøverhatt og en skrikegrimase, oppsperrede øyne, jeg er ute av fokus, jeg har et glass appelsinbrus i hånden, og selv om bildet er kornete, er det som om jeg kan se det skvalpe i glasset. Elise og Kristin er i bakgrunnen og i fokus, Elise var pen allerede da, håret er oppsatt, og hun har rød kjole, Kristins kjole er blå, hun holder på å åpne en gave, hun bøyer hodet ned mot brystet og smiler. Elise er like gammel som jeg er nå, men jeg tenkte på henne som nesten voksen. En vase med blomster, rette gardiner i bakgrunnen, og den skrålende sjørøverjenta. Kristin sa en gang: «Da du var liten, måtte vi være musestille når du hadde lagt deg, liste oss rundt, du våknet så lett, og da ble du helt umulig. Jeg husker måten vi åpnet en potetgullpose på.» Hun viste, i saktefilm. «Hvis det bare knitret bitte litt, så sto du plutselig i trappa, sint som en furie.» Men 21

hvorfor skulle de åpne potetgullposer etter at jeg hadde lagt meg? Av og til kan noe jeg sier, få pappa til å lyse opp i øynene og snu seg vekk med et smil han ikke kan kontrollere, jeg som er yngst og sier så finurlige ting. Han har kalt meg prinsessen som ingen kunne målbinde. Ingen er det så synd på som Halvor ved det bordet, men det er mer synd på meg. Da jeg lå på sykehuset med sprukken blindtarm da jeg var åtte, kom de en etter en inn på rommet mitt og sa: Stakkars. Stakkars deg. Stakkars Monika. Men det var ikke så synd på meg da. Pappa kom til slutt, han hadde reist fra oss før sommeren, forsvunnet i fem uker, men nå var han der, han sa: Stakkars lille jenta mi. Da syntes jeg synd på Kristin, som var stor, og frisk. Mamma hadde sagt: «Monika, nå må du slutte å mase om den magen. Jeg gir snart opp hvis du fortsetter å mase.» Jeg bar det store teppet ned fra bilen til stranda, Kristin bar kjølebagen med saft og brød og tubeost og kjeks, og jeg gråt, og mamma satte alle ti fingertuppene i pannen og sa: «Det er ikke noe jeg kan gjøre, Monika. Slutt å klage over magen. Det går over.» Tante Liv var mindre hos oss den sommeren enn ellers, Halvor hadde fått plass tre uker på feriekoloni, og vi var ikke på ferie i det hele tatt, og på en måte savnet jeg tante Liv mer enn pappa fordi det var så mange tydelige tegn på at hun ikke var der: Jeg savnet ispinner i fryseren, kjøttboller tredd på spyd, limonade med masse sukker og sitron. Jeg tenkte mye på Halvor på feriekolonien med alle de fremmede barna, jeg kunne ikke forestille meg at han kunne ha det noe bra der, jeg kunne ikke fatte at tante Liv kunne sende ham dit. Når tante Liv var hos oss, var det dårlig stemning mellom henne og mamma, jeg hørte tante Liv kjefte på mamma på verandaen fordi hun ikke ville snakke om at pappa hadde reist. «Tenk på barna, Else,» sa tante Liv. «Hva tror du foregår i hodet på dem? Hvordan skal de forstå noe av hva som skjer? Ser du ikke hvor preget Monika er, hun spiser jo nesten ikke.» Mamma kjeftet og gråt lavt. Hun sa: «Jeg vil ikke at du skal 22

fortelle det til mor. Du får ikke lov til det.» Så dro tante Liv, og jeg fikk vondt i magen, mer og mer. Da jeg våknet på sykehuset etter operasjonen, var rommet fullt av lys, og det lå druer og sjokolade og ostepops og blader på nattbordet, sola skinte på skapdørene, og mamma sa på gråten: «Er det noe du har lyst på?» Da jeg våknet neste gang, var solfeltene på skapdøra borte, og pappa satt på stolen ved vinduet; fra da av trodde jeg alt bare kunne være godt. Han hadde vært borte over en måned og ingen visste hvor han var, nå satt han urokkelig på en stol med skinnende stålrørsbein, og jeg begynte å snakke, om sykehuset og sykepleierne og hvordan det var å våkne fra narkosen, om sykkelen som hadde punktert og om å begynne på skolen igjen til høsten, jeg sa at norsk var favorittfaget mitt, men at det tross alt var bedre å ha sommerferie. «Men åh, nå gjør det vondt i såret,» sa jeg og begynte å gråte, og pappa reiste seg og gikk ut for å finne en sykepleier eller lege. Jeg står på trappa og ser på at pappa løfter en kasse brus ut av bilen og setter den i garasjen, han bærer posen med sukker til mer sylting inn på kjøkkenet. Så legger han koffertene til tante Liv og Halvor og Elise inn i bagasjerommet. Tante Liv klemmer meg så hardt og lenge når hun sier ha det, hun slipper ikke, hun lukter stekt smør og en parfyme som minner meg om da vi reiste med Holger Danske da jeg var liten – engelsk konfekt og grønn brus – hun klemmer så hardt, som en straff, eller en oppdragelse, jeg slipper ikke før du ber om nåde, jeg slipper ikke før du skjønner hva du har gjort. Så slipper hun. Elise har lang hals og fjernt blikk og glemmer å klemme meg. Pannen hennes er så stor under de stramme flettene, hun ser ikke voksen ut. Jeg lurer på hvem av de tre som kommer til å sitte alene, og hvem som kommer til å sitte sammen, sannsynligvis kommer Halvor til å sitte med Donald-bladene mens tante Liv og Elise sitter ved siden av hverandre og snakker hele veien. Om tante Livs nye kjæreste, om sykepleierskolen. Om mammas migrene, hva pappa har å slite med, om meg. Jeg kunne ringt Anne Lovise, 23

sagt: det var dumt, eller: det er bare dumt, nå slutter vi å bry oss, men hva er dumt, hun har jo sagt de tingene og gått over skolegården, alle de paradistegningene, vi kunne vært to som alltid støtter hverandre, men jeg ringer henne ikke. Hun har sagt at mamma er en elendig musikklærer, at hun aldri burde vært lærer, at Gunnar hadde sagt at hun hadde begynt å gråte fordi noen elever snakket i timen. Jeg kan spørre Kristin om hun vil spille sjakk eller whist, men hun kommer til å si nei. Ingen har sendt meg i seng, jeg legger meg selv. Jeg hører mamma og pappa snakke sammen nede. Jeg leser videre i Tell bare de lykkelige timene. Stinas far får ikke fornyet forpakningskontrakten, han blir desperat og drikker hele kvelden til han blir nesten bevisstløs og blårød i ansiktet, og om natten stopper hjertet hans å slå. Moren gråter ikke i begravelsen. Hvis Anne Lovise og jeg ikke blir venninner igjen, må jeg starte livet mitt på nytt, eller være alene om alt som har vært livet hittil, da jeg var sju, ni, elleve, tolv. Sultkatastrofe på søppelfyllinga, en nestendrukningsulykke i fjæra. Svensk tyggegummi med ananassmak, en liter ublandet saft kastet opp bak et tre, blodfarget. Forsvare alt, om det blir nødvendig, eller nekte. Rododendron i hjørnet av hagen med skyggefulle, jordvåte hulrom bak, og vi blir eldre og eldre og skjønner mer og mer, alt vi har hatt sammen, en tapt mening, en mening som virrer rundt i et rom ingen er i. Telefonen ringer nede, klokka er kvart på elleve, jeg er over halvveis i boka, jeg ligger våken i senga og hører at pappa tar den: «Hei Liv. Ja, ja, det er fint, godt å høre.» En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk. «Og togturen gikk fint?» sier pappa. «Dere er alltid velkommen igjen.» Jeg hører sprederen utenfor vinduet mitt, lyden av vannets bevegelser, gresshoppeaktig. 24

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD.

«Trude Marstein bekræfter med sin tredje roman på dansk, at hun for øjeblikket er en af Norges største forfattere.» ANDERS JUHL RASMUSSEN, KRISTELIGT DAGBLAD

«Trude Marstein sikrer sitt litterære omdømme med sin ferske roman Så mye hadde jeg.» TURID LARSEN, DAGSAVISEN

«Marstein hører hjemme i toppsjiktet av norske samtidsforfattere.»

Bergens Tidende

Tønsbergs Blad

Foto: Julie Pike

«Det er år og dag siden jeg har lest en bedre roman som lodder dypere, sannere og rikere enn Trude Marsteins nye Hjem til meg.»

TRUDE MARSTEIN · SÅ MYE HADDE JEG

Anmelderne om Hjem til meg (2012):

Fædrelandsvennen

TRUDE

MARSTEIN Så mye hadde jeg

roman

godt (2006).

FINN STENSTAD, TØNSBERGS BLAD

«Jeg tror faktisk dette blir Trude Marsteins bokhøst.» TORBORG IGLAND, FÆDRELANDSVENNEN

«Hvorfor lese romaner? Svaret kan være Trude Marsteins Så mye hadde jeg.» BJØRN GABRIELSEN, DN