Nina Granlund Sæther: Norske strikketradisjoner

Page 1

Nina Granlund Sæther

I denne boken har Nina Granlund Sæther dykket ned i historien på jakt etter spor som kan fortelle hvordan strikketeknikken kom til Norge, spredte seg og ble en del av vår nasjonale historie og identitet. Det som gjør strikking så spesielt, er at man ved hjelp av én lang tråd og to enkle pinner kan trylle frem fantastiske produkter. Stort enklere redskaper enn strikkepinner er det vanskelig å finne; likevel har det vært mulig å skape behagelige og funksjonelle tekstiler både til hverdag og fest. Sæther dokumenterer ved hjelp av tekster, bilder og tekstiler i privat og offentlig eie hvordan vi i cirka 400 år har kledd oss med strikkede plagg fra innerst til ytterst. Allerede i 1865 påpekte Eilert Sundt at teknikken var nyttig for de fattige og behagelig for de fornemme, og like aktuell for både unge og gamle. Nina Granlund Sæther (f. 1960) lærte å strikke som femåring, og siden har hun vært lidenskapelig opptatt av håndarbeid og tekstiler. Hun er utdannet fra Rogaland distriktshøgskole og Statens lærerhøgskole i forming Oslo. Hun har arbeidet som lærer i videregående skole og som journalist og redaktør i Norsk Husflid. Siden 2001 har hun vært redaktør i Hus & Bolig. Sæther har også skrevet en rekke bøker, blant annet Votter. Strikkemønstre fra hele Norge og Sokker fra hele Norge.

ISBN 978-82-05-48623-2

9 788205

486232

Granlund Sæther Nina Granlund Sæther NORSKE STRIKKETRADISJONERNina

Et praktverk om strikkehistorien vår

NORSKE

STRIKKETRADISJONER



Nina Granlund SĂŚther

Norske strikketradisjoner


Forord

«Der er en særegen interesse ved strikke­ arbeidet. Det er en af de håndfærdigheder, som den unge pige tidligst lærer, i sine modne og virksomme år har kvinden strikke­tøiet ­gjerne ved hånden, fordi det er så let at tage til i småstunder mellem andre sysler, og den gamle bedstemoder, som ikke længer formår at udrette noget andet arbeide, kan endda strikke som før. Og som arbeidet følger gjennem alle livets aldere, så går det gjennem alle samfundets lag: det er både så nyttigt, at de fattigste kvinder drive på med det, og det er så behageligt og tækkeligt tillige, at i vort land i det mindste selv de ­fornemste d ­ amer gjerne sees at sysle dermed i enhver ledig stund. Det er vel ingen kvindelig ­gjerning eller husflids-art, som i den grad er fælles for det hele kjøn.» Eilert Sundt, 1865

T

ekstiler har alltid fascinert meg. Jeg lærte å strikke før jeg fylte fem, og siden den gang har jeg ivrig kastet meg over alt som har hatt med strikking å gjøre – enten det var nye oppskrifter og fargerikt garn, eller historien om en vott eller et par hullete strømper. Da jeg på nyåret i 2016 sa ja til å skrive denne boken, ante jeg ikke hva jeg ga meg i kast med. Jeg tenkte det kanskje skulle ta et års tid. Så enkelt var det ikke! Jo mer jeg satte meg inn i, jo flere kilder jeg fant, jo mer jeg lærte, desto ivrigere ble jeg etter å finne enda mer, etter å dykke enda lenger ned i materien. Slikt tar tid. Men du verden så lærerikt og morsomt det har vært! Opp gjennom årene er det egentlig skrevet mye om strikking i Norge. Utfordringen har vært at det bare har stått litt ett sted og enda mindre et annet sted. Målet mitt har vært å samle løse tråder til ett stort nøste. Mange tror at vikingene kunne strikke, men de kunne bare nålebinde. Når man nålebinder, syr man løkker inn i hverandre. Da må man skjøte tråden istedenfor å la garnet løpe, og det tar mye lengre tid. Strikkehistorien er overraskende kort. I vårt eget land har teknikken vært kjent i knappe 400 år. Med denne boken håper jeg å formidle hva strikketeknikken har vært brukt til i disse seklene, og de enorme mulighetene som ligger i en teknikk som krever så enkle redskaper. Én lang tråd kan omskapes til nyttige brukstekstiler som tåler tøff slitasje og hard bruk, eller de vakreste prydplagg som nesten bare er ment for øyet. I 1865 skrev folkeminnegrans­ keren Eilert Sundt at teknikken var nyttig for de fattigste ­kvinnene og behagelig og tekkelig blant de fornemme – den følger alle aldre og alle samfunnslag.


Jeg har lett etter spor i litteraturen – i alt fra store og velrennomerte bokverk til smale, lokalhistoriske artikler. Jeg har søkt å finne avhandlinger fra universiteter og høgskoler, og jeg har googlet meg frem til kirkebøker og folketellinger på nett. Jeg har bladd meg gjennom hundrevis av kartotekkort og studert tusenvis av bilder, både malerier og fotografier. Jeg har også besøkt museer og utstillinger rundt i det ganske land. Noen ganger har jeg også fått gå på skattejakt i magasinene. Slik har også plaggene selv fått være med å fortelle sin historie. Sist, men ikke minst, har jeg truffet en rekke mennesker som har hatt historier å fortelle eller plagg å vise frem. Uten de offentlige bibliotekene, museene, arkivene og billed­basene våre hadde denne oppgaven ikke vært mulig. Mye av faglitteraturen er digitalisert og ligger på nett under Nasjonalbibliotekets fane, men finnes ikke det man søker der, kan man bestille de smaleste bøker og avhandlinger til sitt lokalbibliotek uten at det koster en eneste krone. Digitalt museum er blitt en skatt med tilgang til 1,4 millioner fotografier og over 700 000 gjenstander. På nett ligger også en rekke billedbaser, både offentlige og private, som gjør det mulig å bla seg gjennom historien på jakt etter tekstile spor. I tillegg har jeg møtt stor velvilje og hjelpsomhet på alle museene jeg har klart å være innom i dette langstrakte landet. En varm takk sendes til alle som har hjulpet til underveis. Uten støtte fra familien hadde dette prosjektet vært umulig å realisere. Tålmodigheten har vært stor, og jeg takker for at jeg har fått lov til å bruke så mye tid og energi på min interesse fremfor støvdottene under sofaen. Takk også for alle heia­ ropene fra mine beste venner. Juni 2019 Nina Granlund Sæther

Foto: Moment studio.

7


→ Nattrøye med rutemøns­ tret nett og åttebladsroser i rette og vrange masker. Foto: Anne Hansteen Jarre / Nasjonal­museet for kunst, arkitektur og design.

→ → Storbonden Bjørn Frøysok fra Hallingdal har latt seg avbilde med hele sin store familie. Flere av kvinnene og mennene har plagg som kan være strikkede nattrøyer under ytterplaggene. Foto: Haakon Michael Harris / Norsk Folke­ museum.


Nattrøyer fra 1600-tallet

6 kapittel


Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har en rød nattrøye som har tilhørt Hornemann-slekten på Reinskloster i Rissa. Foto: Stef fen Wesselvold Holden / Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

På Alvøen utenfor Bergen har familien Fasmer bodd i mer enn 300 år. Her finnes en rød silkenattrøye som er rundstrikket opp til ermene, og så strikket frem og tilbake. Foto: Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland.

60 NORSKE STRIKKETRADISJONER

Alle de norske nattrøyene er strikket i et rutemøn­ stret nett med åttebladsroser i vrange masker på en glattstrikket bunn. Rapportene går over 50 × 50 masker.

ovenfra og ned – ikke nedenfra og opp som på de andre trøyene. Mønsteret i trøyene er som nevnt åttebladsroser i et rutenett. Det går over en rapport på 50 x 50 masker og ligner svært på noen av mønstrene vi finner i de aller eldste mønsterbøkene fra 1500-tallet. På bolen ser vi at rapporten er gjentatt 10–12 ganger rundt; hvilket betyr at det må være 500–600 masker totalt når arbeidet starter. Majoriteten av de brokadestrikkede nattrøyene har ermesømmen godt synlig på baksiden, cirka 10 cm fra skulderen. På damasktrøyene er ermesømmen plassert midt under ermet, slik den er på de fleste plagg i dag. Mens brokadetrøyene var åpne foran, er damasktrøyene hele og må trekkes over hodet. Foran i halsen er det en splitt, og denne ble lukket med et silkebånd. Tre av trøyene er i ettertid


åpnet og sydd om til jakker som kunne åpnes og lukkes med silkebånd. Nesten alle de norske trøyene er dekorert med vakre, overdådige sølv- og gullbroderier i kjedesting og tungesting. De to som er funnet i England og Skottland, har ikke broderier. Den grønne overdelen som tilhører Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, har vakre blomstermotiver over det hele, mens de andre stort sett er dekorert rundt halsen, nederst på bolen og nederst på ermene. Dekoren er plassert slik at den ble synlig under et annet plagg. Silken som er brukt i trøyene, kom fra samme kilde som broderigarnet som ble brukt på denne tiden. Man kan se at de klare fargene har falmet på akkurat samme måte. Noen av damasktrøyene er flosset på innsiden. Det er brukt samme type silke som i trøyene for øvrig. I vårt n ­ ordiske klima må dette ha gjort dem ekstra varme og behagelige å ha på. Flossen er enten strikket inn, eller sydd inn etterpå, og den er ikke synlig fra utsiden selv om den består av bunter på fire til fem tråder. Denne typen klær var som nevnt unisex-plagg. Størrelsen på de norske trøyene forteller oss ikke om de ble brukt av kvinner eller menn. Det finnes heller ingen andre kjennetegn som kan si noe om hvem som brukte dem. De damasklignende trøyene er mer eller mindre eksklusive for det dansk-norske riket. Unntakene er foruten Charles Is nattrøye i England, en lignende trøye i Skottland og en i Sverige. Charles I av England var Christian IVs nevø. Hans mor Anna var danskekongens søster. Det kan forklare hvorfor man finner en dansk-norsk trøye i England.

«Arboes hustru» fra 1650. Prestekonen er kledd i datidens hollandskinspirerte mote. Under den mørke kjo­ len aner vi en rød nattrøye. Foto: Nasjonalmuseet.

Hollandsk mote 1600-tallet var hollendertiden i Norge. For å minske hanseatenes makt, fikk hollenderne kongelige privilegiebrev rundt 1440. Først fikk Amsterdam-kjøpmennene rett til uten hinder å drive handel i hele Norge, senere fikk kjøpmenn fra de andre byene samme rettighet. I 1490 var hollenderne og h ­ anseatene sidestilt i Bergen, og i 1530 hadde hollenderne utkonkurrert hanseatene på Øst­landet. Handelstyngdepunktet flyttet seg altså fra Østersjøen til Nordsjøen. I første halvdel av 1600-tallet anløp skip fra Holland havner langs hele norskekysten. I regnskapsåret 1609–1610 ble eksempelvis 64 fartøyer fortollet i Arendal, derav hele 35 fra «Nederlande-

ne, de fleste fra byene ved Zuidersjøen, mot bare 13 fra Danmark». Hollendernes behov for trelast førte til at de handlet med hver eneste bonde langs kysten, og trelastnæringen blomstret. Av bilder fra 1600-tallet kommer det tydelig frem at den norske klesdrakten ble påvirket av hollandsk mote. Amster­ dam var datidens Paris. Det betydde svarte ytterklær og fargede, helst røde klær innenfor. Både i storbyene og på landsbygda ble dette vanlig blant dem som hadde økonomi til det. Vi ser det i malerier av borgerskapet, og i epitafiet fra Gol stavkirke av storbonden Bjørn Frøysok og hans familie. Det finnes eksempelvis et bilde i Nasjonalmuseet av presten Arboe fra

NATTRØYER FRA 1600-TALLET 61


→ Seng med strikket sengeteppe på Nyfossum i Modum – direktørboligen på Blaafarveværket. Mønsteret heter tuntreet, og har vært kjent i Norge i ca. 200 år. Foto: Nina Granlund Sæther.

→ → Silhuetter av sorenskriver Thomas Rosing de Stockfleth og hans familie fra tiden omkring 1800. Her ser vi en kvinne som nøster garn fra en garnvinde bak til venstre, og til høyre en med strikketøy. Også foran til høyre ser vi en kvinne som nøster garn. Ellers er alle beskjeftiget med å lese eller spille på ulike musikk­ instrumenter. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum.

↘ ↘ Pengepung i silke fra Horten. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

↑ Dukkeseng med strikket sengeteppe. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.


Bomull, blonder og overklasse

13 kapittel


Plukking av bomull på en plantasje i Nord-Carolina en gang mellom 1865 og 1903. Fra Robert N. Dennis collection of ster­eoscopix views.

Spinning Jenny og den industrielle revolusjon Tynt, fint bomullsgarn ble tilgjengelig i store mengder på slutten av 1700-­tallet. Stadig økende bomullsproduksjon i Amerika og introduksjonen av spinnemaskinen i 1760-årene var årsaken til det. Bomull ble dyrket så tidlig som 3000 år før Kristus i India. Rundt år 1500 hadde produksjon av denne eksklusive plantefiberen spredd seg til alle varme strøk i Asia, Afrika og Amerika, men bomullsproduksjon i større stil skjedde først fra midten av 1700-tallet. Den første spinnemaskinen så dagens lys i 1764. Den kunne erstatte 25 dyktige bomullsspinnere ved rokken. Til å begynne med kunne maskinen lage åtte spoler samtidig. Etter hvert som tek-

136 NORSKE STRIKKETRADISJONER

Spinning Jenny, oppfunnet av veveren og snekkeren James Hargreaves i 1764. Foto: Science Photo Library.

nologien ble forbedret, klarte den 120. Maskinen ble kalt «Spinning Jenny» og var en av de viktigste oppfinnelsene under den industrielle revolusjon. I 1793 klarte man også å finne opp en maskin som separerte bomullsfibrene fra frøhusene og de klebrige frøene. Med maskinen «Cotton gin» kunne man foredle 50 ganger så mye bomull. I tiåret 1770–1780 var det gjennomsnittlige forbruket av bomullstekstiler i England 2,6 millioner kg. 50 år senere hadde forbruket eksplodert til 122 millioner kg pr. år, og i 1860 kom 59 prosent av USAs eksportinntekter fra bomull. Behovet for arbeidskraft økte i takt med etterspørselen, og da den amerikanske borgerkrigen startet i 1861, var det 2,5 millioner slaver på bomullsplantasjene i Sørstatene. I Norge fikk vi det første bo-

mullsspinneriet på begynnelsen av 1800­-tallet. Mads Wiels Bomuldsfabrique ble startet i 1813, og kom i drift ved Tistafossen i Haldenvassdraget i 1815. Bomullsfabrikken regnes som Norges første industribedrift, og var i drift helt frem til 1971. Mads Truelsen Wiel (1791–1835) hadde litt kapital etter sin far og startet med et lite ullspinneri og tre manuelle strømpevevstoler. Omtrent samtidig skaffet han til veie maskinene han trengte til spinning av bomull. De ble smuglet inn i landet fra England, hvor han også hadde fått kjøpt bomull. Kunnskap om den nye tekstilteknologien skal han ha fått under et studieopphold i København i 1812. Spinnemaskinene fikk plass i fabrikkbygningens første etasje. De ble drevet av et vannhjul som sto under gulvet. I de to


øverste etasjene var det bomullsrenseri og ullspinneri. Her ble det også strikket strømper i strømpevevstoler og vevd ullklede og bomullsstoffer.

På moten blant de kondisjonerte Bomull var et nytt og spennende materiale som raskt fant veien til landets overklasse. I 1785 ble Anna Meinke Richelieu, Cicilia Christine Richelieu, Johanne Lovise Richelieu og Catharina Friderica Krogh belønnet med hver sin gullring med sten, «en Guld Steene-Ring med Selskabets Opskrift», fra Det Nyttige Selskab i Bergen, en av Norges eldste frivillige organisasjoner. Søstrene Richelieu og frøken Krogh hadde blant annet spunnet 22 pund fint

Strømper av bomull med en dekorativ kant av perler øverst. Brukt i Oslo. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

strikkegarn av bomull og strikket 8 dusin manns- og kvinnestrømper i det samme materialet. Det Nyttige Selskab var, som selskapet som sto bak Enighetsfabrikken i Stor-Elvdal, et patriotisk selskap. Det ble stiftet i oktober 1774 for «at ophjælpe Industri, Almueoplysning, Agerdyrkning og Fiskeri». Gjennom premier og belønning oppmuntret selskapet til forbedringer i næringslivet. Ikke sjelden var det enker eller ugifte i trange kår som ble premiert. Anna Meinke, født i 1760, Cicilia Christine, født i 1764 og Johanne Lovise, født i 1766, var døtre av major Johan Christopher Richelieu og Birgitte ­Adriane Wind. Da Johan Christopher døde, flyttet familien fra Romsdal ­ ergen hvor de hadde slektninger. til B Døtr­ene, som aldri giftet seg, fikk bo hos ­farens to ugifte søstre, Sophia ­Magdalena og Maria Catharina. De ­hadde, som første kvinner, blitt opptatt i Det Nyttige Selskab i Bergen i 1775. Sannsynligvis var det veving og strikking som ga dem nødvendige inntekter, og

deres store husflidsproduksjon ble anerkjent av selskapet. Ti år senere ble altså niesene premiert. Bomullsgarn i tynnere og fastere kvaliteter egnet seg godt til blondestrikking, og teknikken ble like vel ansett som brodering og tegning. I løpet av kort tid ble strikking en av de viktigste «fruentimmernetthetene», og avansert mønsterstrikking ble svært alminnelig blant kvinner i finere kretser. Eilert Sundt poengterer at strikking er så nyttig «at de fattigste kvinder drive på med det, og det er så behageligt og tækkeligt tillige, at i vort land i det mindste selv de f­ ornemste damer gjerne sees at sysle dermed i enhver ledig stund.» Det tok seg ikke ut å sitte uvirksom med hendene i fanget. I sine memoarer, Minder fra Gul­ skoven, forteller Elna Arbo Windfeldt (1884–1957) om sin tante Nicoline og jomfruene Jenny og Louise. De satt sammen med Elnas bestemor ved hvert sitt vindu hver eneste kveld. «Uden tal er de fine håndarbeider som gjennem de mange år er blevet forfærdiget ved de tre vinduespladse.» Hun nevner franske

«Mads Wiels Bomuldsfabrique» ved Tistafossen ble påbegynt i 1813, og sto ferdig i 1815. Maskinene ble drevet av vannkraft, og dette regnes som Norges første fabrikk. Foto: Nasjonalbibliotekets billedsamling.

BOMULL, BLONDER OG OVERKLASSE 137


Fredrik Kolstø malte «En fisker og hans sønn» i 1884. På seg har fiskeren en typisk islender i svart og rødt. På veggen bak kan vi se en slitt og hullete stripegenser. Tilhører KODE, Bergen. Foto (detalj): Nina Granlund Sæther.

cirka 50 strikkemaskiner og 3 spole­ maskiner – alle beregnet for håndkraft. I 1903 fikk bedriften sine første to m ­ otordrevne strikkemaskiner. Til å begynne med ble produktene laget av rent ullgarn, men på slutten av århundret ble det også brukt sjoddigarn. Blant varene var dame- og herreundertøy, vanter, votter og barnetøy – samt islandstrøyer, arbeidstrøyer, raggsokker og lignende. Mesteparten ble solgt ved omførselshandel. Nesten bare kvinner var ansatt ved fabrikken. Arbeidstiden var fra klokken åtte om morgenen til klokken åtte om kvelden med én time middag midt på dagen. En vanlig strikkerske tjente om lag syv kroner pr. uke i 1887, mens en spesielt dyktig kunne klare hele åtte eller ni kroner uken. Det var omtrent det samme som mannlige arbeidere i annen industri kunne tjene.

Islenderen ble også brukt som arbeidstøy i skogen. Her ser vi tømmerhugger Tolvstad i Veldre i Nes almenning, Ringsaker. Foto: Ole Hansen Løken / Anno Domkirkeodden.

176 NORSKE STRIKKETRADISJONER

TOLL PÅ ULL OG BOMULL Den norske statskassen var så å si helt tom i 1814, og det var derfor et stort behov for å øke statens inntekter. Da den nye tolloven ble behandlet av Stortinget i 1824, ble det innført betydelig innførselstoll på flere viktige varer som druebrennevin, kaffe, tobakk, røkt og saltet fisk. Dette ga store inntekter, og to år senere kom man derfor til at utførselstollen skulle settes ned for trelast, fisk, jern og kobber. Men tollinntektene svingte voldsomt, og Stortinget gikk i de neste periodene inn for en mer proteksjonistisk linje. I 1833 ble tollen på kostbare bomullstekstiler økt, likeså på ull: «Uldne Varer, færøiske og islandske grove uldne Trøier, Strømper og Vanter – 1 Pd., Indf.told 8 ss. Transitttold 4/5 ss.» Tollen på bomull ble satt til en skilling pr. pund. I 1840 trådte en ny tariffkommisjon sammen. De foreslo å lempe på vernetollen og å oppmuntre til nasjonal produksjon. For tekstilindustrien fikk det stor betydning da tollen på råstoffene ble nedsatt fra 1842.

I 1903 ble arbeidstiden redusert til å vare fra klokken åtte om morgenen til syv om kvelden, og middagshvilen utvides til halvannen time. I tillegg innføres kaffepause på en halv time. På lørdagen sluttet man klokken fem. Tiden ble vist på en vekkeklokke på en hylle i strikkesalen. I tillegg til de 56 fast ansatte ved århundreskiftet ble et økende antall sysselsatt med hjemmearbeid.


Johan Olstad var født på Vestre Toten i 1920. Her er han og søsteren Solveig i strikkede overdeler. Hennes ser ut til å være hjemme­ strikket, hans kan like gjerne være maskinlaget. Foto: Ukjent.

Klassisk islender i koksgrått og hvitt fra Janusfabrikken. Foto: Bevaringstenestene MUHO / Museumssenteret i Hordaland.

Notbas Johannes Folgerø med islender, sydvest og votter fotografert av Louise Engen i 1904. Foto: Nordlandsmuseet.

Islenderen er fortsatt populær, og brukes til sport og fritid. Den har også vært uniform blant miljøaktivister. Frederic Hauge hadde for eksempel på seg islender da Bellona ­stanset Hydros transport med den farlige giften PCB i 1990. Foto: Bellona.

ISLENDERE OG ANNET ARBEIDSTØY 177


Grønntrøye fra Osterøy med vevd bol og strikkede ermer. Halsen og kanten foran er delvis kantet med et skotskrutete bånd i rødt og blått.

Strikket kvinnetrøye fra Fjaler i Sogn og Fjordane kantet med grønne fløyelsbånd. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Foto: Nina Granlund Sæther.

Strikket trøye fra gården Hønjum i Lærdal. Trøya har dekor nederst på bolen, midt over brystet og på skuldrene, samt nede og oppe på ermene. Nederst på ermene er det en dekorativ tungekant i vrangmasker. Fasongen er den samme som på vadmelstrøyene i Indre Sogn, åpen foran og med fløyelskanting og små nedbrettede slag – «lapel­ lar» – ved halsen. I mange skifter fra distriktet er røde og grønne spittet trøie nevnt. Tilhører De

Strikket trøye fra Lindås. Det er brukt tynt garn og tynne pinner. Bolen er antagelig strikket som to pølser som er klippet opp og sydd. I sidene er det indresøm, og ermene er sydd på med samme. Kantet med grønt bånd med gul sikksakkdekor.

Trøye fra Fana med bol i grønnfarget vendavadmel og strikkede ermer i grønt ullgarn. Kanten foran og rundt halsen, samt nederst på ermene, har et rødt og hvitt bomullsbånd med hjertemotiv. På vrangen er jakken kantet med et rødrosa og hvitt bomullstøy. Trøya har to hekter i livet, og en i hver ermesplitt. Foto: Bymuseet Bergen.

Trøye fra Lonevåg, Osterøy med vevd vadmelsbol og strikkede ermer. Kantet med rødt, gult og grønt blomstrete bånd. Foto: Nina Granlund Sæther.

Foto: Bymuseet i Bergen.

Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum. Foto: Nina Granlund Sæther.

Grønne, røde og svarte trøyer Handelsmann Hans Madsens enke, ­Ingeborg Christophersdatter i Christi­ ania, etterlot seg hele tre nattrøyer av silke i 1692. På auksjonen etter kjøpmann Michel Andersen i Larvik ble det solgt to

220 NORSKE STRIKKETRADISJONER

nattrøyer fra Hamburg i 1707. Og i skiftet etter Petter Norborg fra Christiania ser vi at han hadde fem engelske nattrøyer i sin krambod i 1735. Strikke­varer kom til Norge først og fremst fra England, Tysk­ land og Frankrike, Danmark og Island, og de var både i silke og ull.

I 1761 skriver en bergenser en artik­ kel i Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin hvor han forteller at kvinnene i Bergen bruker strikkede nattrøyer som del av sin daglige drakt. Disse trøyene kjøpte man tidligere i store mengder fra England for fem rikdsdaler. Nå – i


1761 – kan man få kjøpt like bra trøyer som er strikket i Bergen, og de koster langt mindre enn de utenlandske – bare to riksdaler. Årsaken skal være at en kvinne fra ukjent sted har slått seg ned i Bergen og startet en skole. Her lærte hun barn å strikke. Dette førte til at man etter hvert kunne unnvære de en­ gelske trøyene, og ved det hindre at store pengesummer gikk ut av landet. Noen få år senere, i 1784, gjør Hans Strøm en økonomisk analyse i Eiker prestegjeld. Han klager over at kvinnene ødsler penger på tekstiler. Her kommer det frem at man tidligere importerte såkalte nattrøyer til Drammen, men at det er prisverdig at kvinnene nå strikker dem selv. Når embetsmennene kritiserte all­ muekvinnene, som staset seg i for mye kjøpetøy, og la vekt på at vanlige folk skulle bruke hjemmelagede klær, var det for å forhindre handelslekkasje til utenlandske kjøpmenn. Å bruke norske råvarer og tilvirke tekstilene hjemme var rett og slett god økonomi for landet. Spor etter strikkede ensfargede trøyer til kvinner finner vi i skriftlige kilder, i malerier og fotografier samt i museenes samlinger. De fleste plaggene som er bevart hører til på Vestlandet, men slike trøyer har vært brukt over store deler av landet. Fordi de ble valket, kan det imidlertid være vanskelig å se forskjell på vevde stoffer og strikkede plagg. Maskene ble nesten helt visket ut av etterbehandlingen, som både gjorde dem varmere og mer slitesterke. Dagens folkedrakter speiler ikke hvor stor andel av trøyene som faktisk var strikket. Også disse trøyene ble altså kalt natttrøyer, og de fleste var ensfarget grønne eller røde. Men vi finner også mørkeblå og svarte trøyer. De varierer

en god del i mønstring og pryd. Noen er helt glatte, mens andre har dekorative mønsterborder i vrangmasker både på skuldrene og over brystet, nede og oppe på ermene. På noen av trøyene er det også dekorative omganger i tvebandstrikk – også kalt tvinnarand eller flettingarònd. Noen av trøyene har tungekanter. Det kan også være mønster nedover hele ermet. Strikke­trøyene og livstykker med strikkede ermer ser ut til å ha vært i bruk samtidig. Både raugatrøya og grønntrøya – som er lokale navn i Hordaland – var helst strikket. Grønntrøya var i bruk i ytre Nordhordland i siste halvdel av 1800-tallet. Den var mest vanlig og ble brukt inni livet istedenfor skjorte. Men også utenpåtrøyene kunne være strikket. Kvardetrøya eller skråtrøya fra indre Nordhordland er en litt kortere trøye uten søm i ryggen som ble brukt som utenpåplagg frem til cirka 1900. Hele trøya kunne være strikket, eller den var av mørkeblå vadmel og hadde «spøta­ ermer i same farge». Mange trøyer og halskluter var tegn på velstand. Fra Austevoll fortelles det at kvinnene kunne gå med tre spøtatrøyer utenpå hverandre; en blå, en grønn og en rød. Noen kvinner strikket også vrang­ bord eller ermekant med striper i tre ulike farger på samme trøye slik at det skulle se ut som de hadde på seg tre trøyer. Hans Strøm stiller spørsmål ved hvordan «hver Pige», som han ­uttrykte det, hadde råd til å anskaffe seg en slik trøye som kostet tre, fire eller fem riksdaler. Det må ha vært en stor ­investering. En slakteku kostet til sam­ menligning fra syv til femten riksdaler. Andre kilder opplyser at lønnen for en jente på Østlandet var cirka seks daler pr. år i 1754; guttene tjente 10–15 daler.

I maleriet «Gammel kone» av Knud Baade (1808– 1879) fra 1833 har modellen en strikket trøye eller en trøye med strikkede ermer på seg. Vi kan helt tydelig se vrangborden nederst på ermene. Etter utdannelse i Danmark vendte Knud Baade tilbake til Norge og da faren ble utnevnt til sorenskriver i Indre Sogn, fulgte Knud med familien til Solvorn i Luster. Kanskje var modellen fra dette området? Foto: Nasjonalmuseet.

Muligens var det fordi trøyene var så kostbare at jentene begynte å strikke dem selv. Halsringingen varierer fra distrikt til distrikt. De var firskårne på Sunn­ møre og i Nordfjord, og de var runde på ­Sotra. De var også runde på Osterøy, men firskårne i Hardanger. Noen ganger er maskene felt av, andre ganger er halsen klippet til. Rundt kantene er det ofte bånd. De fleste bolene ble nok strik­ ket som to eller tre pølser, og så klippet opp – slik man også gjorde med de større herretrøyene. Det er langt lettere

KVINNETRØYER 221


→ Fanejunker Torkild Olsen Sem, f. 1819, og datteren Ingeborg, f. 1868 fra Heddal trolig fotografert i 1880-årene. Han er en ­eldre mann som nok er kledd noe gammeldags i forhold til tiden. Datteren er moteriktig kledd i det som den gang ble kalt bonde­stakk, rundbren­ narstakk, eller Heddals­ stakk, og som vi i dag kaller beltestakk. Det var slik unge kvinner var kledd i området i 1880-årene. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

→ → Johannes Flintoe ­maler kontstrikkede strømper i Hjartdal i Telemark i 1828. Foto: Nasjonalmuseet.

↘ ↘ Grovstrikkede sko av nauthår med såle av skinn. Fra Glomdalsmuseet. Foto: Emir Curt / Anno Glomdals­ museet.

230 KOLUMNETITTEL


Strømpestrikking i Norge

18 kapittel

KOLUMNETITTE 231


FORHYSA HOLDT UTSTYRET VARMT «Forhyse, lite hus foran, penishylster festet i bånd rundt livet», står det forklart i R. Broby-Johansens Kunstordbok. «Brukt under skinnklærne om vinteren, strikket eller sydd av vadmel, på bygdene tidligere brukt som pikenes friergave = venakot.» Norsk Folkemuseum har et slikt penis­ hylster som er pent og jevnt strikket i tynt ullgarn. Var det kaldt, var det viktig å holde utstyret varmt. Samtidig skulle nok forhysa beskytte mot gnaging. Suspensorium, eller susp, er kanskje det ordet flest kjenner i dag. Både innen enkelte idretter og i det militæret er susp vel kjent. Er man målvakt i et håndballmål, er et skallformet suspensorium like påkrevet beskyttelsesutstyr som leggskinn er for fotballspillere. Før i tiden brukte man skinnklær for å beskytte seg mot vær og vind, både på sjøen, på fjellet og i skogen. Helt frem mot 1900-tallet var det vanlig å bruke det de i Nordhordland kalte ei forhyse under skinnklærne. «Forhysa såg ut som ein vott

salg av strikkevarer samme sted. Hun overtok landhandelen etter sin onkel, og fortsatte til godt ut på 1980-tallet. Folk fra bygdene omkring leverte, og hun videresolgte – blant annet til Østlandet. Tre av dem som strikket for salg i Bjerkreim hadde strikkemaskin, blant dem Signe Birkrem (1899–1975). Hun strikket bare for venner og kjente i byg­ da, og alle som ønsket strikkevarer måtte skaffe garnet selv. I krigsårene kunne hun ha hele 100 bestillinger liggende, og hun satt ved strikkemaskinen dagen lang.

280 NORSKE STRIKKETRADISJONER

utan tumarsfing. Ho vart festa med ein tvunnen ulltråd rundt livet. Sjølve forhysa var laga av kvitt vadmål», opplyser en kone født i 1884. I Hosanger på Osterøy kalte de plagget venakot. Også der opplyses det at dette var et plagg menn brukte om vinteren. Enda lenger inn i fjorden var det ei kone som kunne fortelle at hennes far hadde måttet bruke sin røde topplue til samme formål en dag det var bitende kaldt. «Då laut han bruka raudhuva, for koten hadde han ikkje teke med den dagen.» I Jølster i Nordfjord brukte de belgen på et ekorn istedenfor strikketøy. Belgen ble vrengt slik at pelsen lå inn. Også i Oslo og på Østlandet har det vært tradisjon å strikke slike intime og unevnelige plagg. Her kalte man det også forhyse. Verken ordet forhyse eller venakot var registrert før professor i nordisk kulturog religionshistorie Odd Nordland skrev om dem i 1958–1959. Nordland fant også ut at selv om plagget var tabubelagt, ble det likevel brukt som kjærestegave før i tiden

Alle slags klær ble strikket; ullunder­ tøy til mannfolk – både bukser og trøyer – til kvinner var det understakker av finere strikkegarn og ullboler, jumpere, skjerf og sokker, men aldri votter. På torget i Stavanger solgte de mer enn grønnsaker, egg og blomster. Helt frem til 1980-tallet kunne du også få kjøpt varme strikkede underbukser i hel ull til både kvinner og menn. Spøte­ konene på torget var fra Vigrestad og det nærmeste nabolaget på Jæren. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales

på samme måte som votter, bukseseler og sokkebånd. Noen av forhysene ble dekorert med blomsterbroderier. En slik gave var mer symboltung enn mange andre friergaver. Å snakke om underlivet eller sex var ikke sosialt akseptert. Tok gutten imot gaven, skjønte han hva jenta tenkte på.

Forhyse, vænakot, pungbind, suspens­orium – kjært barn har mange navn, og var det kaldt var det om å gjøre å holde utstyret varmt. Fra Bjørsvik på Osterøy. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

med d – altså spøde. Tradisjonen stam­ mer sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland tiltalt i byretten for å ha solgt ­«ferdige klær». Ifølge handelsloven av 1933 kunne man ikke selge «ferdige klær» ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egen­ strikkede gensere for henholdsvis fire kroner og fire kroner og femti øre. ­ adde I retten kunne hun fortelle at hun h hatt fast tilhold på torget gjennom


10–12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforret­ ning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine der, og nektet derfor å godta boten på fem kroner, subsidiært én dags fengsel. Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun selv hadde «seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå». Hun solgte strikket undertøy. Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år og hadde spesialisert seg på strikkegensere og undertøy. Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Hva skjedde når noen brukte en underkjole som selskapskjole? Og hva lå i begrepet «ferdige klær»? «Retten mener at han­ delsdepartementets fortolkning: At det med ferdige klær menes alt i yttertøi, er

uheldig og uriktig. Uheldig, fordi det all­ tid vil være grensespørsmål. Således vil en strikket genser eller strikket vest alt efter omstendighetene og naturforhold kunde benyttes både som underplagg og ytterplagg.» Retten kom til at «ferdige klær» rettslig måtte tolkes som ferdig­ sydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksom­ het. Ullbolen – en strikket undertrøye – ble særlig populær blant ungdommen på 1960- og 1970-tallet. Den var som det andre undertøyet strikket på maskin. Utenlandske turister falt også for strikke­plaggene. De fant ut at under­ kjolene kunne brukes som kjoler. Med begeistring kjøpte de med seg pastell­ fargede underkjoler. For spødekonene ga det økt omsetning: «De’e’kje te å tru – tenk at kvinnfolkå vil bruga onnakjolen som finkjole. Kan verå stå te påske? Men de’e’ kjekt òg …»

Thor Thorsen fra Porsgrunn fotografert i strømper og liv en gang mellom 1900 og 1915. Vi ser hvordan strømpene er festet til livstykket med knapp gjennom den strikkede lyse buksa. Oventil har han en strikket genser. Foto: Telemark Museum.

Liv og undertrøyer

Søsknene Harald (f. 1925) og Liv Tombre (f. 1928) har strømper og liv – det vanligste antrekket blant barn fra århundreskiftet og frem til 1950-tallet. Bildet er tatt på Bratt­ holmen mellom Bergen og Sotra i 1928–1930. Foto: Karl Tombre / Universitets­biblioteket i Bergen.

I artikkelen om reformdrakten i ­«Illustreret Nyhedsblad» fra 1851, an­ befalte både en amerikansk lege og den norske referenten drakten varmt fordi den både var billig og sunn. Istedenfor korsett skulle kvinnene altså iføre seg en «chemilett» – en kombinasjon – av trikot under. Den hadde lange ben, lange ermer og ettersittende halsringing. Under denne skulle man ha et hygienisk underliv med lange eller korte ermer laget av et stivt eller tykt bomullsstoff. Kvinnebevegelsen ønsket det nye an­ trekket velkommen, og pedagogen Rag­ na Vilhelmine Nielsen oppfordret i 1888 unge piker til å la være å presse kroppen inn i «en form, som naturen ikke har

UNDERTØY OG BADEDRAKTER 281


→ Høsten 1916 er en ung kvinne fotografert med strikketøy på et kjøkken på Gjervan, en stor gård ved Jonsvatnet i Strinda. Vi ser svartovnen og kokekarene til venstre. Hun er selv kledd i en halvlang løst­ sittende strikket overdel. Foto: Marie Jespersen ­ Øllegaard / NTNU UB.

→ → Jenter fra Moelv fotografert før krigen i strikkede skjørt på ski. Foto: Håkon Prestkværn / Anno Domkirkeodden.

↑ En strikkeoppskrift for dobbeltspent Orchidée-vest må etter stilen å dømme være fra 1920-tallet. For­siden er tegnet og gjengitt i rødt, hvitt og blått. Til størrelse 42, som er den eneste størrelsen, trenger man ca. 4 ½ bunt ­Orchidée-garn og 1 rund­ pinne Cabel nr. 5. Foto: Nina Granlund Sæther.

298 KOLUMNETITTEL


Kvinnekamp og nye tider

22 kapittel

KOLUMNETITTE 299


Moralisme og opprør I velstående bymiljøer var kvinnenes muligheter få og begrensede. Bare enker var juridisk sett selvstendige personer som kunne drive forretning utenfor hjemmets fire vegger. I 1863 fikk ugifte kvinner full myndighet. Gifte kvinner sto under mannens vergemål og fikk først i 1888 full myndighet. «Fruentim­ merets Bestemmelse i denne verden er å være Mennenes medhjelp, å bli Mødre og Oppdragersker for dydige og lykke­ lige mennesker», skriver den danske presten Hans Jørgen Birch i Billedgalleri for Fruentimmer, som utkom i Køben­

Pedagogen og kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen, født Ullmann (1845–1924). Hun ivret for at jenter skulle få samme rett til utdanning som gutter, og at kvinnelige lærere skulle få samme lønn som mannlige. Maleri av Asta Nørregaard / Oslo Museum.

300 NORSKE STRIKKETRADISJONER

havn i 1793. Kvinnene er altså ikke til for sin egen skyld, kun for andres. Ifølge Birch er kvinnens oppgave først og fremst å bli gift. Men før det bør hun lære huslige sysler, å s­ nakke tysk og fransk, spille klaver og fra sitt sjette til sitt attende år øve seg i fruentimmernettheter. Det vil si «at dandse, sye, tegne, brodere og alle andre Fruentimmerarbeider og Netheder med deres Hænder. Dertil hører: at strikke, spinde, karde, hegle, kniple, veve Baand og andre nyttige Haandarbeider. Des­ uden bør de have en riktig Kundskab om Lærreder og andre Tøjers Behandling til Væven, Blegning og Farvning. – Nu bør de lære at accomodere, strikke op, sye Klæder, og selv lægge Haand paa at vaske fint og grovt, at stive, stryge og alt hvad der hører til at klæde sig net, ordentlig og pyntet uden overdreven Pænhed og Overdaadighed.» I Amtmandens døttre skriver Camilla Collett: «Vor Bestemmelse er at giftes, ikke at blive lykkelige.» Som ugift var du nærmest å anse som fortapt. Hvis man ikke kunne oppfylle morsrol­ len, kunne man til nød bli lærerinne. Formelt fikk kvinner samme rett som menn til å drive handel og håndverk fra 1866, men i realiteten var vilkårene slett ikke like. Mulighetene til lønnet arbeid for kvinner, særlig ugifte kvinner fra borgerskapet, var særdeles små. En som gjorde opprør mot Birchs kvinnesyn, var pedagogen og kvinne­ saksforkjemperen Ragna Ullmann Nielsen. I sin bok Norske kvinder i det 19de Aarhundrede, som kom ut i 1904, påpekte hun at undervisningen i byene var dårlig, og enda dårligere på landet. Det var ikke rart det sto dårlig til når det var så små krav til jenter. Fagene var først og sist håndarbeid, og så religion.

Ragna Nielsen trekker også frem den svenske forfatteren Johan Olof Wallins avhandling «Qvindens ædle og stille Kald», som kom ut i Norge i 1856. Hva som kler kvinnene best, skriver Wallin, er en fordringsfri og uforstilt blufer­ dighet. Det er imot kvinnens natur og bestemmelse å være ansett, være omtalt, bli bemerket. Hennes måte å se, tenke og være på må bestemmes etter andre regler enn mannens. Hvis hun blander seg i de viktigere anliggender, som bare vedkommer mannen, da blir hun dette motbydelige, egenkjærlige vesen, som i avskyelighet bare kan sammenlignes med den annen grovere slags frekkhet; i ethvert tilfelle har hun overtrådt kvin­ nelighetens grense, og uskyldsengelen har rødmende skilt seg fra henne. Ragna Nielsen var meget oppgitt over at jentene ikke fikk åndelig lærdom og tilgang til kunst og litteratur. Hun sukket over at det selv i de beste hjem ikke fantes en bok eller et maleri, og hvor samtalene aldri dreide seg om noe annet enn dagens små begivenheter. Det grå, kjedelige livet får man inntrykk av i de klossete kvinne­ brevene – «som oftest ganske fortvilet uorthografiske» – fra århundrets første halvdel, skriver hun. Her ser vi hva som fyller livene deres: Små huslige begiven­ heter, sykdom blant slekt og venner, vevnader og strikkede ulltørklær, som de gir hverandre oppskrifter på. Politikk berøres aldri, ikke engang i 1814; ingen funderinger over hvordan det ville bli hvis vi ble svenske. I boken Fra de smaa følelsers tid for­ teller hun om de to gamle Frøkner Ring som bodde på gården Berg sammen med den 16 år gamle niesen Annette. Hun hadde ansvar og plikter som en voksen, men ingen rettigheter. Hele vinteren måtte hun være stuepike og kokke for de


to; i tillegg måtte hun strikke og sy. En liten fristund kunne hun snike seg til om ettermiddagen hvis tantene duppet av, men når de våknet, ropte de straks på henne igjen: «Annette, hvor er du?» … «Kom ind og tag dit Strikketøi. Husk, du har 40 Omganger at strikke.» Ragna gikk selv på morens pike­skole, deretter på Hartvig Nissens ­private pikeskole. Foreldrene ble separert, og da Ragna var 15 år, begynte hun å under­ vise for å bistå sin mor økonomisk. Fra 1862 var hun fast ansatt på Nissens skole. Etter at hun giftet seg og flyttet til Tromsø, vikarierte hun på latin­skolen – altså gutteskolen – og underviste i norsk, fransk og tysk, noe som var svært uvanlig for en kvinne den gang. Da hun selv ble separert, flyttet hun tilbake til Oslo. I 1885 startet hun egen pikeskole, men det ble snart en felles­ skole hvor det var småskole og realskole om formiddagen og gymnas på etter­ middagen. Dette ble raskt en av landets fremste eliteskoler. Ragna Nielsen deltok i stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening, hvor hun overtok som leder i 1890. Hun arbeidet blant annet for bedring av kvinners rettssikkerhet. Hun mente kvinner skulle ha fri adgang til all utdanning og alle yrker, og hun var også blant stifterne av Kvinnestemmerettsforeningen. I 1906 var hun en av de første seks kvinnene som ble valgt inn i Kristiania bystyre. På den ene siden var Ragna Nielsen oppgitt over at man strikket fremfor å bry seg om viktigere ting. På den andre siden var hun svært klar over at strik­ king og «fruentimmerarbeid» var en av få ting kvinner kunne tjene penger på. I mangel av «passende» arbeid ble vareproduksjon en viktig inntektskilde for mange.

Bergens Adressecontoirs Efterret­ ninger var en avis som hadde monopol på annonser i Bergen i perioden 1765 til 1875. I løpet av disse 110 årene var det i alt 900 kvinner som tilbød undervisning og salg av «fruentimmerarbeid» i Ber­ gen, kommer det frem av Astrid Oxaals magistergradsavhandling. Broderi og strikking var viktige fag i håndarbe­ idsundervisningen. På fattigskolene var det undervisning i strikking allerede i 1766, mens borgerskapets jenter ble til­ budt undervisning i en eller annen form for broderi. Tilbud om strikkeopplæring kom først ti år senere. Behovet for arbeid til ugifte, enker og fraskilte presset frem et krav om arbeids­ muligheter innen håndverk, kunst­ håndverk, husflid og håndarbeid for borgerlige kvinner. Etter hvert som det ble produsert «fruentimmerarbeid» for salg, ble det behov for å få varene ut på det åpne marked. Ledende menn innen embetsstanden ønsket å hjelpe kvinner fra egen stand til å få et levebrød, men de mente også at kvinner skulle bli forsør­ get – så egentlig var det ikke så mye hjelp å få. Kvinner tok også i liten grad ansvar for å forbedre sin egen situasjon.

NEKTES DU LYS, KAN DU ALLTIDS STRIKKE Å være flittig er en av de syv dyder som beskytter en mot fristelser. Også Hanna Winsnes påpeker at det er viktig å være ­arbeidsom. Lat skulle man ikke være – særlig ikke hvis man var kvinne. Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hvis man ikke hadde lys i det hele tatt, var det vanskelig å lese – men man kunne alltids strikke. «Når du sitter oppe og venter dit Herskab, da vil jeg raade dig til at arbeide for dig selv heller end at sitte ørkesløs, eller ogsaa at læse i en god Bog. … Formodentlig negtes du ikke Lys ved saadanne Anledninger, allerhelst naar du bede derom, og skulde du end negtes Lys, saa kan du dog Strikke», skriver hun i boken For Tjenestepiger» som kom ut første gang i 1851. I et brev til sin datter forteller hun at heller ikke hun hadde lys å strikke i. Man sløste ikke med talglysene: «De medfølgende Strømper har jeg strikket i Mørkningen, saa Fasonen nok er lidt underlig, men jeg havde ikke anden Tid.»

De skulle heller brodere Helmer: Strikker De altså? Fru Linde: Å ja. Helmer: Vet De hva. De skulle heller brodere. Fru Linde: Så? Hvorfor det? Helmer: Jo, for det er langt smukkere. Vil De se; man holder broderiet således med den venstre hånd, og så fører man med den høyre nålen – således – ut i en lett, langstrakt bue, ikke sant ...? Fru Linde: Jo, det kan vel være ... Helmer: Mens derimot å strikke – det

kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; de sammenklemte arme, strikke­pinnene, som går opp og ned; – det har noe ­kinesisk ved seg. Denne replikkvekslingen er hentet fra Henrik Ibsens Et dukkehjem, og for­ teller med all tydelighet at strikking ikke var vel ansett i finere kretser på slutten av 1880-tallet. Ifølge professor Jorunn

KVINNEKAMP OG NYE TIDER 301


Sigrid O. Holen (1909–1998) med klesvask på tunet i Bykle høsten 1969 i Nordlandsjakke. Foto: Heimar og Folk i Bykle.

materialer etter krigen var årsaken til at hun ikke fritt hadde kunnet utarbeide modeller. I husflidsforeningens årbok som ble utgitt i forbindelse med 40-årsju-

394 NORSKE STRIKKETRADISJONER

bileet i 1931, kommer det frem at det ble solgt store mengder vanter, votter, gensere, skjerf, strømper og sokker fra Møllergaten 4 – eiendommen som ble husflidsbevegelsens høyborg og som sto

ferdig i 1927. «Strikningen er jo et liketil arbeide som er lett å gripe til i en ledig stund, og det er derfor ganske naturlig at særlig gamle eller svakelige personer, som har vanskelig for å utføre annet arbeide, gjerne beskjeftiger sig hermed, selv om fortjenesten kan være nokså liten som følge av maskinenes sterke ­konkurranse.» Vi ser her at strikkingen hadde lav status sammenlignet med for eksempel veving. Det var noe gamle og svakelige kunne klare – de som ikke klarte så mye annet. Fortsatt ble det brukt håndspunnet garn, noe som selvfølgelig gikk ut over fortjenesten. I 1930-årene gikk også Husfliden over til å bruke fabrikkspunnet garn. De innledet da et samarbeid med R ­ auma Ullvarefabrikk som hadde startet opp i 1927. Bare naturfargene ubleket, sauesvart og en brun spesialfarge ble produ­ sert de første årene, men etter hvert kom også garn i flere farger. I dag finnes for eksempel Rauma finull i mer enn 100 forskjellige farger. Hjørdis Sandsengen begynte å strikke for Husfliden da hun var 17 år gammel i 1935. Hun strikket omtrent fire jakker i måneden i 1938–1939, når moren hjalp henne med å strikke vrangbordene. Det fikk hun cirka 60 kroner for. Til sammenligning hadde en tjeneste­jente på den tiden omtrent 25 kroner i måneden i tillegg til kost og losji, og en barnepike 15 kroner. Utarbeidelse av mønstertegninger og modellrekker ble viktigere og viktigere for foreningen. Det ble utgitt mønstre i nytte- og kunstvev, broderier, kirkelig utstyr og gulvtepper. Mønstersam­lingen hadde i 1941 cirka 6000 mønstre og modeller, hvorav 200 var forskjellige strikkemønstre. Strikking var med andre ord ikke et prioritert område.


Husflidens modell 7. Kofte inspirert av selbumøns­ter tegnet av Arthur Gustavsen i 1923. Først laget som genser, og senere omgjort til jakke med lommer nederst på forstykkene.

Bilde av strikkegenser i Den Norske Husflidsforenings årbok fra 40-årsjubileet i 1931.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Husflidens modell 41 laget av Else Poulsson. Hun ble ansatt ved Den Norske Husflidsforening i 1929, og dette må være en av hennes første strikke­ modeller. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Husflidens modell 135/3 laget av Else Poulsson i 1935. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Modell 70/2 laget for Den Norske Husflidsforening i Oslo av Else Poulsson i 1937. Foto: Anne-Lise Reinsfelt /

Modell 70/4 også laget av Else Poulsson i 1937.

Norsk Folkemuseum.

En av Husflidens strikkeoppskrifter designet av Else Poulsson.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

Modell 178 laget av Ingebjørg Gravjord for Den Norske Husflidsforening i 1962. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum.

KOFTEBØLGEN 395


Nina Granlund Sæther

I denne boken har Nina Granlund Sæther dykket ned i historien på jakt etter spor som kan fortelle hvordan strikketeknikken kom til Norge, spredte seg og ble en del av vår nasjonale historie og identitet. Det som gjør strikking så spesielt, er at man ved hjelp av én lang tråd og to enkle pinner kan trylle frem fantastiske produkter. Stort enklere redskaper enn strikkepinner er det vanskelig å finne; likevel har det vært mulig å skape behagelige og funksjonelle tekstiler både til hverdag og fest. Sæther dokumenterer ved hjelp av tekster, bilder og tekstiler i privat og offentlig eie hvordan vi i cirka 400 år har kledd oss med strikkede plagg fra innerst til ytterst. Allerede i 1865 påpekte Eilert Sundt at teknikken var nyttig for de fattige og behagelig for de fornemme, og like aktuell for både unge og gamle. Nina Granlund Sæther (f. 1960) lærte å strikke som femåring, og siden har hun vært lidenskapelig opptatt av håndarbeid og tekstiler. Hun er utdannet fra Rogaland distriktshøgskole og Statens lærerhøgskole i forming Oslo. Hun har arbeidet som lærer i videregående skole og som journalist og redaktør i Norsk Husflid. Siden 2001 har hun vært redaktør i Hus & Bolig. Sæther har også skrevet en rekke bøker, blant annet Votter. Strikkemønstre fra hele Norge og Sokker fra hele Norge.

ISBN 978-82-05-48623-2

9 788205

486232

Granlund Sæther Nina Granlund Sæther NORSKE STRIKKETRADISJONERNina

Et praktverk om strikkehistorien vår

NORSKE

STRIKKETRADISJONER


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.