Mors gaver

Page 1

90mm

135 mm

26 mm

135 mm

F o t o : T r u d e Rø n n e s ta d

Om Kammerpiken (2011):

En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast. «En nydelig liten roman, dette, om en svunnen tid på det kongelige slott.» G uri H jeltnes , VG

L ine B augstø , D agens N æringsliv

Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt og solgt i løpet av en helg. Un-

lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og

«... et finslipt stykke litteratur.»

frem til i dag.

T urid L arsen , D agsavisen

«Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.» G abriel M ichael V osgraff M oro , VG

«Sylskarp portrettkunst.» A nne M erethe P rinos , A ftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.» L ine B augstø , D agens N æringsliv

skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet gradvis bort.

E NGER

M ogr sa v e r R O M A N

Cecilie Enger (f. 1963) bor i Asker. Hun jobber som journalist i Dagens Næringsliv ved siden av å være forfatter. Enger debuterte med romanen Nødvendigheten i 1994, og Mors gaver er hennes syvende roman.

211 mm

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å Om Himmelstormeren (2007):

C eci li e

der oppryddingen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede

Ceci li e ENGE R MORS GAVER

«Forfatteren bruker små, men presise virkemidler i denne fortellingen, og romanen er blitt et stillferdig og gripende portrett av et uvanlig liv.»

90mm


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 4 av 259) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze Design ISBN 978-82-05-45560-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 3 av 259) NOT PRINT READY!

Cecilie Enger

Mors gaver Roman


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 7 av 259) NOT PRINT READY!

Fra nesten allting vinker det: Vær i oss! Hvert vendepunkt vil hviske: Ta meg med! En dag som ganske fremmed gikk forbi oss, blir gave siden, åpner seg som dét. Rainer Maria Rilke (oversatt av André Bjerke)


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 9 av 259) NOT PRINT READY!

1 Jeg hadde lenge vært forberedt på at dagen ville komme, men bare som en dag i den ubestemmelige fremtiden. Den kommer lørdag 13. november 2010, med lav, hvitaktig sol gjennom trærne langs veien, frostrøyk over fjorden, med morgenoptimistiske stemmer fra bilradioen og en kaffe med plastlokk i koppholderen nede ved girspaken. Jeg er forberedt, overveldet og tankefull. Noe sånt. Som når man blir stående og stirre på en asymmetrisk kvist i en plankevegg; man står på sine to bein, men beveger seg et annet sted, og alt blir forstørret og forminsket på samme tid. Etter å ha kjørt veien langs jernbanelinjen, svinger jeg forbi det som i min barndom var matbutikken til Nilsen, men som for mange år siden ble omgjort til hybler for innvandrere. Deretter tar jeg første vei opp til høyre og parkerer bilen i grøftekanten utenfor gjerdet. Strå og råtne eikeblader er dekket av rimfrost som knaser under føttene. Ennå ingen snø. Grusgangen opp til huset har jeg gått et uendelig antall 9


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 10 av 259) NOT PRINT READY!

ganger, nå tenker jeg at det snart er siste gang. For moren min har det alt vært siste gang, men det vet hun ikke selv. Mellom huset og garasjen, med sin mosegrodde takstein, står en enorm konteiner. Jeg banker i de høye metallveggene, det lyder hult. Mors vinglete røde DBSdamesykkel står ute, enda det er to år siden hun sluttet å sykle. Den står lent inntil den skittenhvite husveggen. En liten melkemugge og to av tallerkenene fra Solsikkeserviset ligger oppi den brune butikkhandlekurven hennes, den hun alltid har hatt på bagasjebrettet. Serviset, med en stor gul og lysebrun solsikke på hver tallerken, ble kjøpt våren 1970. Helt til sist vår ble det brukt til å dekke på kjøkkenbordet til hver eneste frokost. Frokost og kveldsmat i førti år. Kanskje hadde mor lyst til å vise tallerkenene noe annet enn det gamle IKEAbordet? Det har gått seks måneder siden mor, i stor forvirring, satte seg inn i bilen til søsteren min uten å spørre hvor hun skulle bli kjørt hen. Anne Johanne holdt henne i hånden mens de kjørte ned grusgangen og ut porten, til sykehjemmet der mor hadde fått plass. Mor var litt urolig, men kikket kjærlig ned mot Lille Vøv, som lå i den elegante skinnvesken hun bar over armen. Med bare ett øye, flat nese og en bandasje på den høyre poten. Stoffet var grovt vevet, lysebrunt på hundemagen, ørene var brune og svarte. Hun hadde hatt ham siden hun var tre år, i 1938.

10


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 11 av 259) NOT PRINT READY!

Jeg lar hånden gli langs det svartmalte smijernsrekkverket idet jeg går opp trappen og finner frem nøkkelen på knippet mitt. Den brune nøkkelen har jeg hatt siden jeg var elleve, da moren min begynte å jobbe som sekretær på en barneskole. Det var i 1974, året før Kvinneåret, da hun ble stemt inn i formannskap og kommunestyre. Det var også da hun kjøpte den røde sykkelen, for å komme seg til sekretærjobben, til kommunestyret og for å kunne sykle rundt med flyveblader om forskjellige saker hun var opptatt av. Nei til nærbutikk-nedleggelse, nei til trafikkfarlige skoleveier, nei til karakterer i skolen, nei til utbygging av vassdrag og nei til riving av ungdomshus. For det meste var flyvebladene mot et eller annet, ikke for. En gang syklet jeg sammen med henne, på min blå Diamant kombisykkel, da en mann kjørte bilen sin veldig langsomt opp på siden av oss, rullet ned vinduet og ropte: «De er virkelig en nei-kvinne, De, fru Enger!» Da lo hun og slapp det vinglete styret med den ene hånden, for å vinke. Låsen i døren har alltid vært den samme, akkurat som navneskiltet med mine foreldres navn. Selv i dag, tjuesju år etter at de skilte seg, snirkler fornavnene deres seg inn i hverandre på kobberplaten. En augustmorgen i 1984 malte hun døren kornblå, beige og grønn, en kopi av døren til den for lengst avdøde dansk-tyske maleren Emil Nolde. En liten flekk med grønnmaling har siden vært synlig over R-en i navnet hennes; Ruth. Hun ville ha den der. 11


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 12 av 259) NOT PRINT READY!

Huset har alltid blitt kalt Høn fordi det er her det ligger. På Høn. Av og til har vi sagt Nummer 6, men bare mor brukte en sjelden gang Eiketun, som er husets navn på papiret. Hun kunne stå i det hjørnet av tomta vi kalte Skogen, strekke armene dramatisk ut til siden, som Julie Andrews i The Sound of Music, og sukke overdrevent: Eiketun! Ingen av oss tre søsken har råd til eller ønske om å overta. Høn er nedslitt etter flere års glemsomhet og vil kreve mye oppussing. Dessuten bor vi andre steder, i egne hus og leiligheter, og har barn som verken vil eller kan flytte. Men at fremmede skal overta? Åpne den blå døren uten den ringeste kjennskap til Nolde? Uten å vite om den hemmelige klubben som hadde møter i kottet på mitt rom, der inngangen er usynlig bak en tapetsert dør? Uten å forstå at de mørke flekkene på gulvet i spisestuen kommer fra hunden vår, Pontus, som på sine gamle dager fikk slag og trodde skyvedøren var et tre å tisse på. På den annen side; kan det ikke være fint å tenke at en ung, ny familie skal bo her? At nye barn skal bygge hytter i trærne, ha sine egne, hemmelige klubber? En gang, for et liv siden, flyttet mine foreldre inn og var unge og ukjente med andres minner innenfor de samme veggene. Instinktivt dytter jeg hoften i den venstre dobbeltdøren, for så å løfte den opp etter dørhåndtaket idet jeg vrir nøkkelen rundt. Jeg åpner og kjenner lukten med det samme. 12


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 13 av 259) NOT PRINT READY!

Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke én lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man aldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for at alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer. Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden? Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene? Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement? Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kom13


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 14 av 259) NOT PRINT READY!

mer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske. Jeg går inn og setter meg på kjøkkenet. Der står radioen hennes, på bordet. Og fuglebrettet utenfor. Og alle bildene og tegningene av og fra barn og barnebarn som henger ved siden av den runde utslagsvasken, og bursdagskalenderen som jeg en gang laget, i finér. I løpet av den neste timen kommer den eldre broren og den yngre søsteren min, nye og gamle svigerinner og svogere, voksne nieser, barna mine, og faren deres. Og far. Han er 81 år og vergen hennes, etter mange tiår hvor hun ville «klare seg selv». Det er lenge siden hun glemte at de skilte seg, og faren min sier han synes det er helt i orden å besøke henne som mannen hennes igjen. Én gang i uken. Noen gjenstander og møbler har vi fordelt på forhånd. Nå legger vi resten i hauger, etter ønsker, behov, tilknytning. Den staselige kontorstolen etter morfar, fotoalbumene, de utallige maleriene, skulpturer. Sølvtøy, gamle LP-plater (Pat Boone finner vi oppi coveret til Ketil Bjørnstads Leve Patagonia), det engelske serviset vi kun brukte i julen, kraftige drammeglass, slitte tepper. Alt hun har spart, samlet, fått, kjøpt. Alle gjenstandene som har navn og historier. Vi trekker lodd, mimrer, gråter, rydder, krangler, ler, pakker ned til organisasjoner og kaster i konteineren. Vi kaster mye. Jeg sier: Vi kan ikke kaste denne leselampen, den har jo bestandig stått ved stolen hennes? Og bokhyllene som 14


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 15 av 259) NOT PRINT READY!

har rommet alt hun har lest? Vi kan ikke kaste denne hvite emaljegryten – det er så jeg kan kjenne smaken av stekt torskerogn og raspete gulrøtter. Og hver gang sier søsteren min: Så bra at du vil ha den! Bare ta den. Kjempefint! Men jeg vil jo ikke ha det, jeg vil bare ikke at det skal forsvinne, jeg vil ikke at det skal ut av huset. I en skuff, inne på det som var mitt barneværelse, finner jeg en liten, blå tøypose jeg sydde i en fjern håndarbeidstime, fylt med ti–tolv klinkekuler. Jeg mente at kulene var sjeldne og at de aldri måtte mistes. Jeg legger posen i lommen på jakken min. Vi åpner skuffene hennes, tømmer skapene. En gang har alt hatt betydning, det har minnet mor om hendelser jeg ikke kjenner til, vært til nytte. Det føles som å lese private brev. Jeg åpner en kjøkkenskuff, løfter frem en gammel hjerteformet pepperkakeform, et fotografi av mor og to venninner på tur i England, en fyrstikkeske pyntet med små, gule skjell, en vinopptrekker, en barnelaget keramikkskål med nøkler i. En miniatyrfigur av et blått neshorn. Jeg tar vare på neshornet og kaster resten. Som å rive ut sider i en dagbok. Det er ikke bare ett liv som kastes eller fordeles, men flere. I kottene i annen etasje finner vi kofferter fylt av rødvinsglass og et fiskeservise etter mors tante Kaja, varsomt pakket inn i Aftenposten fra 1981, vi finner ruller med bilder og litografier og et blyglassvindu fra mormors 15


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 16 av 259) NOT PRINT READY!

barndomshjem. Vi finner to flagg som forgjeves venter på reparasjon, og stryk-på-lapper og alle juledukene som ligger godt beskyttet i plastposer. Og votter og skjerf som ikke har sluppet ut fra møllposene sine på tjue år. Etter mange timer er konteineren full. Mer enn full, den er toppet av et skap med ødelagt dør, mors seng som ingen vil overta, en av 60-tallets lyseblå kjøkkenstoler som har stått i kjelleren, to ruller med rød og blå linoleum etter oppussingen i 1970, ubrukte korkplater fra den gangen vi fikk nytt gulv på kjøkkenet, en ødelagt trillebår, gamle ski. Jeg vil overnatte på Høn en siste natt. Det er flere år siden sist, ettersom jeg bor bare en tjue minutters kjøretur unna. Jeg går fra rom til rom i det tomme huset. Jeg vet ikke om det fortsatt er Høn, uten alt innholdet. Blir det lettere å overgi huset til fremmede nå? Ved ellevetiden legger jeg meg på den smale, innebyggede barnesengen min. Alle postkort med visdomsord av typen «De dagene alt står på hodet, er fine dager» er tatt ned, plakater med bleknede helter, bøker fra videregående, den runde, en gang hypermoderne Philips-platespilleren er pakket bort. Dagbøker og fotoalbum tok jeg med meg for lenge siden, den gangen jeg flyttet hjemmefra. Nå er skråtaket nakent, med merker etter tegnestifter. Der plakaten med Carl Larssons verden hang lys og sommerlig, inntil den ble byttet ut med Suzi Quatro over skrevs på en motorsykkel, inntil hun ble byttet ut med et bilde av Jesus, eller var det 16


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 17 av 259) NOT PRINT READY!

Che Guevara eller kanskje Pete Duel fra Alias Smith & Jones. Huset er kaldt, vinden knirker i treverket og av og til smeller det i et rør. Bortsett fra det er det helt stille. Som julenatt, hellige natt. Men himmelen er hvit, det finnes ingen stjerner. I løpet av natten – mens jeg sover – faller det store mengder snø. På noen timer blir alt hvitt. Ikke skjærende i øynene, som snøen kan være i sterk vintersol. Men hvitt, stille, sporløst, som før solen står opp om morgenen. Det har gått fra høst til vinter. Jeg fryser, har sovet i klærne med et ullteppe over meg. Jeg går trappen ned til mors tomme soverom. Det lysegrønne tapetet, som hun og en venninne malte for mange år siden, bølger over veggen, merket av spiker, flekket av avrevne biter limbånd, skjoldet etter en fjernet bokhylle. På gulvet; merker etter enkeltsengen. Hun slipte det den gangen faren min flyttet. Det er ekko-tomt. Jeg stiller meg ved vinduet, slik jeg vet hun stod hver morgen etter gymøvelsene. Da hun ble syk, ville hun aldri snakke om det, men hun må ha tenkt at tilværelsen, hva som nå enn hadde skjedd, var fremmed, og at alle rundt henne hadde reist, og at hun ikke ante hvem «alle rundt henne» var. Kanskje tenkte hun at hun snart ville få beskjed. Men så fikk hun ingen beskjed, og ingen kom, selv om hun stod klar. Ingen kom, enda klokken var … klokken var fire på armbåndsuret. Og på kjøkkenet. Hun visste at noen 17


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 18 av 259) NOT PRINT READY!

skulle hente henne klokken fire, for på et papir hadde hun skrevet: «Blir hentet klokken fire. Bursdag. Husk å spørre Cecilie.» Og litt lenger ned på arket: «Har spurt Cecilie. Ta på et skjørt og en bluse.» Skjørt og bluse. Det var akkurat det hun hadde på. Et fint, lysebrunt skjørt, det var kanskje nytt, og en grønn bluse. Men ingen kom. Og ute i hagen snødde det, men ingen kjørte opp hagegangen, og ingen ringte på. Da husket hun kanskje at hun måtte komme seg ut, for hun skulle være et sted klokken fire. Den vissheten fylte henne med gru, for å komme for sent hadde hun aldri gjort. Hun hadde mareritt i våken tilstand, og det eneste hun forstod, var at hun måtte ringe. – Hvorfor tar du ikke telefonen? Jeg står her og venter. Klokken er ti over fire. – Om natten, mamma. Den er ti over fire om natten. – Jeg har skrevet at du henter meg klokken fire. Jeg har skjørt og bluse på. Og gave. Selvfølgelig har jeg kjøpt gave. Jeg har vært klar lenge. – Det er ikke før på søndag, mamma. Nå er det midt på natten, natt til torsdag. Du har ringt tolv, tretten ganger, du vekker hele huset. Vekket hun hele huset? Hun hørte ingenting, hun var alene, hun visste ikke engang hvor søsteren hennes var. For en altoverskyggende redsel. Jeg snur meg bort fra vinduet og får øye på en skuff inntil veggen. Den stod i skrivebordet hennes, som er kastet. Skuffen er fylt av papirer. Jeg tar opp noen av dem; et eksamensbevis fra examen artium 1952, og en legeerklæ18


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 19 av 259) NOT PRINT READY!

ring om ryggplager. Sanger til jubileer, konfirmasjoner og bryllup, og en minnebok med årstallene 1942–1948. «Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg.» Og en bunke med grå kladdeark, heftet sammen med en stor binders. Jeg setter meg på gulvet og blar i de løse arkene. Kolonner, navn, gjenstander. Det er julens gavelister i nummerert rekkefølge. Den første listen er fra 1963, det året jeg ble født. Den siste fra 2003. Navn jeg kjenner godt, på fettere, kusiner, tanter og onkler. Andre som bare er vage minner om hvite knuter i nakken, mørke klær, staselige barter. Jeg husker plutselig mennesker jeg har glemt; fru Hansen som vasket huset vårt på begynnelsen av 70-tallet, som lot meg rengjøre sammen med henne mens hun fortalte grove historier. Og de uendelig freakete, unge naboene som luktet krydder og svette, som gikk nakne om sommeren og leste bøker de ville diskutere med mor. Og der er mors venninner med sine pussige kallenavn. På hver side er det kanskje trettifem eller førti navn i den første kolonnen, det er de mine foreldre ga julegave til. I neste kolonne står det Elling, broren min, deretter meg, og etter at søsteren min Anne Johanne ble født, fikk hun også en kolonne der det står hva vi ga til noen av disse slektningene. Og på baksiden; hva foreldrene mine fikk, av hvem. Og hva vi barna hadde fått, helt frem til vi ble atten. 19


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 20 av 259) NOT PRINT READY!

Alle julegavene har hun skrevet ned. Gjennomtenkt, planlagt, innkjøpt, laget, arvet. Ønsket og fått. Til sammen må det være noen tusen gaver. Jeg studerer de løse arkene lenge. I 1965 fikk mor en brodert juleløper av sin tante Kaja, mens jeg, ikke fullt to år gammel, fikk dukkestell. I 1974 ga mor Knut Faldbakkens roman Uår til søsteren sin, mens søsteren ga henne Erik Dammanns Fremtiden i våre hender. Jeg husker plutselig hvordan gavene lå ferdig innkjøpt eller sydd, strikket, tegnet eller snekret, på bordet i stuen og ventet på julepapir og til/fra-kort. Jeg husker hvordan det var å ta på dem, kjenne konturer av glatt og ru overflate, lese baksidetekstene på bøkene, kikke på omslagene på LP-platene. Jeg tenker: Hva skiller de tingene vi kjærlig tar til oss, fra de gavene vi synes er et åk? Jeg husker den gangen jeg fikk en fin glassvase fra et menneske jeg ikke likte. Ubehaget ved tanken på at nå skyldte jeg ham noe vakkert. Det slo meg aldri at jeg bare kunne ignorere gaven. Følte mor at hun var nødt til å gi så mange julepresanger, eller ønsket hun å være den som så alle? Disse førti sidene med tynne kladdeark inneholder få identiske gjenstander. Hver og én av mottakerne har kunnet ta av papiret og forstå at gaven var ment akkurat for ham eller henne. En vest var strikket med restegarn i lyseblått og hvitt, som fargene i sønnens favorittfotballag, Manchester City. Ble vesten en del av hans personlige historiefortelling, eller ble den kastet og glemt? 20


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 21 av 259) NOT PRINT READY!

Noen av gavene på listen er arvestykker etter mors eldre slektninger. Hun brukte tid på forberedelsene, og hadde alltid sine grunner til at en gave fant sin eier. Du skal få denne fordi jeg elsker deg, og mine foreldre kjøpte den på sin bryllupsreise til Italia på 1920-tallet. Jeg gir deg denne fordi du er datteren min, og den er betalt av min mormors bror Johannes, med blodslit etter arbeid i gullgruvene i California. Fordi jeg kjøpte den i en fin brukthandel, fordi jeg leste den selv som barn og aldri glemte den. Jeg gir deg denne fordi andre vil misunne deg den. Jeg gir deg denne fordi jeg har arvet den og ikke vil at den skal forsvinne ut av familien. Jeg gir deg dette fordi jeg aldri har brukt det selv. Jeg gir deg denne fordi du har flyttet hjemmefra, og du sa du ønsket deg en slik. Jeg gir deg dette arvestykket fordi min mor er død, og jeg husker at du likte det. Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svak varme. Ute snør det fortsatt. I 1977 – jeg ser på listen – fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet på treski var over. Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt? Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er savnet der alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene 21


Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 22 av 259) NOT PRINT READY!

fra barndommen? Laget fortellinger om foreldrene sine. Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe. Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi det samme til noen to år på rad? Hvordan beskriver jeg savn? Savnet av Høn som svirrer av stemmer, marianøklebånd i en tinnpokal på bordet i den turkise spisestuen, sykler i oppkjørselen, mor som sukker fordi solen faller så vakkert over gulvet. En tid jeg selv, i går, bar ut gjennom den blå døren. Jeg lukker døren og låser. Den hvite enkeltsengen til mor ligger godt synlig på toppen av konteineren. Snøen har lagt seg som små spir på sengestolpene. Jeg husker hvordan jeg pleide å stå i døråpningen når jeg hadde hatt mareritt. Helt stille, til hun våknet og hvisket: «Du får komme oppi.» Den gangen var det to senger inntil hverandre, og jeg lå på de harde midtplankene. Kastet hun fars seng den gangen, på begynnelsen av 80-tallet? Bar hun den ut, hugget den opp? Eller demonterte hun den, satte den i kjelleren og ventet på en anledning til å bære den opp igjen? Alt man ikke vet om sine foreldre. Noen har festet et nett over konteineren, så ingenting skal falle ut eller blåse bort. Jeg går baklengs ned mot porten. Den røde grusgangen er dekket av snø. Idet jeg setter meg i bilen, ser jeg at det er som om et menneske nettopp har kommet, og gått inn.



90mm

135 mm

26 mm

135 mm

F o t o : T r u d e Rø n n e s ta d

Om Kammerpiken (2011):

En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast. «En nydelig liten roman, dette, om en svunnen tid på det kongelige slott.» G uri H jeltnes , VG

L ine B augstø , D agens N æringsliv

Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt og solgt i løpet av en helg. Un-

lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og

«... et finslipt stykke litteratur.»

frem til i dag.

T urid L arsen , D agsavisen

«Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.» G abriel M ichael V osgraff M oro , VG

«Sylskarp portrettkunst.» A nne M erethe P rinos , A ftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.» L ine B augstø , D agens N æringsliv

skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet gradvis bort.

E NGER

M ogr sa v e r R O M A N

Cecilie Enger (f. 1963) bor i Asker. Hun jobber som journalist i Dagens Næringsliv ved siden av å være forfatter. Enger debuterte med romanen Nødvendigheten i 1994, og Mors gaver er hennes syvende roman.

211 mm

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å Om Himmelstormeren (2007):

C eci li e

der oppryddingen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede

Ceci li e ENGE R MORS GAVER

«Forfatteren bruker små, men presise virkemidler i denne fortellingen, og romanen er blitt et stillferdig og gripende portrett av et uvanlig liv.»

90mm


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.