Hjem til meg by Gyldendal Norsk Forlag

Marstein-HjemTilMeg 28.08.12 14.30 Side 1

Les hva anmelderne skrev om Ingenting å angre på (2009): «Den sier noe om alle de små byggesteinene en relasjon er bygget opp av, og hvilke som kanskje blir litt usynlige med tiden. Uroen og intensiteten uteblir aldri mellom linjene. Det er dette Marstein mesterlig viser frem, nok en gang.» mari nymoen nilsen, v g «Når Marstein er på sitt beste, kan hennes borende, insisterende stil ha en overbevisende kraftfullhet som får det trivielle i våre handlinger og samtaler til å vibrere. En setning, en bevegelse, en handling kan plutselig få ny betydning, åpne opp for noe annet, noe mørkere.» turid larsen, dagsavisen

«Av og til kjentes det som at livet mitt aldri kunne bli bra, uansett. Uansett hva jeg gjorde, uansett hva jeg lot være å gjøre, at jeg aldri ville få det helt bra, alltid bare nesten bra, litt bra, eller bra innimellom.» trude marstein (f. 1973) er oppvokst i Tønsberg og bor i Oslo. Hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for Sterk sult, plutselig kvalme (1998) og har skrevet romaner, essays samt en barnebok. Hun er tildelt Sultprisen og Doblougprisen for sitt forfatterskap, og hun mottok Kritikerprisen og p.o. Enquists pris for romanen Gjøre godt (2006).

Ove er lege, ektemann og far. Han prøver å gjøre livet bra, for seg selv, for kvinnene han elsker, for pasientene og for barna sine. Han er en mann som lett lar seg fascinere, som ikke er redd for å by på seg selv. Hjem til meg handler om Ove, fra han er ung nyutdannet lege til han nærmer seg pensjonsalderen. Det er ikke alltid ting blir slik en har tenkt seg.

«... en stram og intens totalitet, med rikelig av både ømhet og varme i seg.» geir vestad, hamar arbeiderblad «Trude Marsteins nye roman skildrer en moderne Nora-skikkelse i et klassisk og indsigtsfuldt dilemma, skrevet med lidenskab af en kvinde, der ved lige præcis hvordan mænd tænker. Intet at fortryde kan ved første øjekast ligne en let sommerroman for kvinder, men den folder sig suverænt ud som en stilsikker læseoplevelse for mænd også.» klau s ro thstein, weekendavisen «Trude Marstein bjuder in sina läsare i det röriga, ocensurerade medvetandet hos två människor, in i ett tillstånd av osäkerhet, förvirring och spänning. Det tar tid och kraft att ta sig igenom hennes roman, men det är absolut värt besväret.» maria schottenius, dagens nyheter Om Gjøre godt (2006):

forfatterportrett: Rolf M. Aagaard omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

788205 428706

«... ut av dette overmåte breie perspektivet veks det sakte fram eit bilde av det banale, tilfeldige, tragiske og kanskje til og med vakre ved livet til folk som lever nær kvarandre, og som med eller mot sin vilje av og til rører kvarandres sirklar.» marta norheim, n r k p 2

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindberg / EXIL DESIGN ISBN 978-82-05-42870-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Trude Marstein

Hjem til meg Roman

1978

Jeg fulgte Jorunn hjem, jeg trillet sykkelen ved siden av henne. Trærne var hvite, det var et tynt lag snø på brosteinen, Storgata lå foran oss med lyskjegler fra lyktene som delvis overlappet hverandre. Det var svarte spor bak oss etter føttene våre og sykkelhjulet gjennom det tynne snølaget. Jeg hadde snakket så mye. Jeg hadde sagt at hollandsk øl var det beste. Jeg hadde snakket om arv og miljø og gener, jeg hadde sikkert snakket hull i hodet på henne. Jeg hadde fortalt henne om jenta som døde av leukemi på sykehuset for en uke siden. Det hadde gjort inntrykk på henne, og jeg var preget selv da jeg fortalte, stemmen min var presset. Wenche og jeg var en del av teamet som behandlet henne, vi hadde stått i korridoren rett etter det skjedde, numne, hvitt vintersollys skinte inn gjennom glassrutene i enden av korridoren. Wenche hadde sagt, så kaldt og så varmt på samme tid: Vi vet jo at sånt er en del av jobben. Vi stoppet utenfor huset Jorunn bodde i. De fleste vinduene var mørke, men noen lyste det i. Jorunn lente seg mot meg over sykkelstyret og ga meg en klem, jeg slapp sykkelen med den ene hånda og tok rundt henne. Så trakk hun seg tilbake, ble stående og se mot lyset fra gatelykten. Er det noe galt? sa jeg. Hun ristet sakte på hodet. Hun sa ingenting, hun så ikke på meg. Lua var så langt ned i pannen hennes, en tjukk brettekant skygget over øynene. Kan jeg bli med deg inn? sa jeg. Jorunn ristet på hodet. Jeg vil ikke det i kveld, sa hun. Hun hadde frisk, vinterblek hud i ansiktet og røde kinn. Jeg kunne lett se henne for meg gå på skitur i sol. Jeg hadde kjøpt napoleonskake til henne, satt asjetten ned på bordet, 7

og hun hadde sagt: Napoleonskake, Ove! Hun hadde ledd. Hun hadde store, skjeve fortenner som et par steder lå over hverandre. Har du ikke lyst på napoleonskake? sa jeg. Jo, jo, jeg har det, sa hun. Er du sikker? hadde jeg sagt. Det røde håret lå utover hetta på saueskinnsjakka. Jeg skjønner, sa jeg. Blikket hennes var stødig. Det sto en kost ved siden av trappa bak henne, skaftet tredd inn i gelenderet. Men kan jeg kysse deg? sa jeg. Hun så på meg, og så nikket hun, og jeg kysset henne. Snøen hadde smeltet på tuppene av skinnstøvlettene hennes, trukket inn i skinnet, en bølgete mørk kant. Så trakk jeg sykkelen et par skritt bakover. Jeg ringer deg før helga, sa jeg. Jorunn smilte, jeg tråkket på pedalen og slengte høyrebeinet over setet. Jeg syklet forbi bensinstasjonen, forbi margarinfabrikken, parken var helt tom og øde. Det var nittende november, jeg hadde sju måneder igjen av turnustjenesten på Lillehammer sykehus, jeg tenkte på Wenche og på hva som ville skje etter at jeg var ferdig, om Wenche skulle si opp sykepleierstillingen her og bli med meg på distriktsturnus på Otta til høsten. Jeg syklet fort, Gudbrandsdalsvegen slynget seg i slake kurver rundt spredte bolighus og svarte jorder stripete av snøen som hadde lagt seg i plogfurene og ennå ikke dekket alt, det var minutter mellom hver bil. Jeg var svett på halsen under skjerfet. Jeg satte sykkelen forsiktig mot gjerdet, hybelhuset var mørklagt, jeg fant noen steiner under snøen ved portstolpen og siktet på Wenches vindu. Knekk. Knikk. Så gikk vinduet opp, og Wenche sto der i nattkjolen, skuttet seg, og jeg hvisket så høyt jeg kunne: Jeg måtte se deg i kveld likevel! Hun kom ned og slapp meg inn, og jeg gikk bak henne opp trappa. Måtte bare se deg likevel, hvisket jeg. Da vi kom inn på rommet hennes, snudde hun seg mot meg og begynte å gråte, og jeg tenkte: Nå vet hun alt, nå mister jeg henne også, hun har hørt rykter, og valgt å tro på dem. Hva er det? Hva er det? hvisket jeg. Rosene jeg hadde kjøpt til henne i bursdagspresang, hang opp ned i en snor fra bokhylla, hun hadde villet tørke dem, bladene var skrukkete og 8

fargeløse, kronbladene nesten svarte. Så sa hun: Jeg er gravid, jeg vet ikke hvordan det har skjedd, men jeg er gravid. Jeg tok henne inntil meg og holdt rundt henne. Kjente lukten av henne, så på den svarte vindusruten som speilet hele omfavnelsen. Skal jeg fortelle deg hvordan det har skjedd? hvisket jeg. Hun begynte å le, men så begynte hun å gråte igjen. Dette går fint, sa jeg. Jeg var hos legen i dag, hvisket hun. Jeg er glad, sa jeg. Er du? Ja, hvisket hun. Er du sikker? sa jeg. Wenche smurte knekkebrød med smør og brunost. Vi satt i senga og spiste og drakk eplemost. Vi lo av knekkebrødsmuler i senga, vi tullet med hvordan hun hadde blitt gravid. Du vet de tingene jeg gjør med deg, sa jeg. Å, det deilige? sa Wenche, og vi lo. Jeg sa: Jeg vil ha fire barn med deg. Så ble hun stille igjen, og så sa hun: Det var så rart, når jeg tenkte på det barnet på sykehuset i forrige uke. Var det ikke rart? Som om dette barnet ble til idet det andre døde. Jeg syns det var så rart. Men dette barnet ble jo ikke til i forrige uke, sa jeg. Nei. Hun smilte. Når ble dette barnet til? sa jeg. Jeg tror, sa hun. Hva? sa jeg. Hun bare smilte. Si det, sa jeg. Hjemme hos mor og far, sa hun. Å, sa jeg. Der. Tror du det? Hun nikket. Noen skylte ned ute på toalettet. Livet gir og livet tar, sa jeg. Genseren Wenche holdt på å strikke til meg, lå i lenestolen under vinduet, den var stripete, i blått og brunt. Genseren hadde gjort meg stresset fordi den hadde fått meg til å føle at jeg hadde det travelt, at jeg måtte bestemme meg for om jeg ville ha Wenche for resten av livet. Jeg ville helst ikke ha Wenches genser med meg gjennom livet hvis det ikke ble oss to, det var en forseggjort, tidkrevende genser, den hadde stor affeksjonsverdi enten jeg ville ha den eller ikke, og jeg hadde sett på den som en slags tidsfrist, at jeg måtte bestemme meg før genseren ble ferdig. Jeg telte måneder, et sommerbarn. Jeg børstet knekkebrødsmuler ut av senga med hånda. Jeg tok av meg buksa, Wenche løftet dyna og la seg inn under den. Dynetrekket hadde en vinkelformet revne nær det ene hjørnet, Wenche fiklet med det eller glattet over. 9

Øynene hennes fanget lyset fra nattbordslampen og fikk en sterk, grønn farge. Jeg tenkte på da vi hadde gått tur langs Dampsagvegen i slutten av august, langt utover, forbi badestranda, sola hadde skint, og i motlys var øynene hennes skinnende grønne. Det var bare i et bestemt lys at øynene hennes hadde den fargen, men nå hadde de den samme fargen i simpelt lampelys. Håret lå utover puta, lyst, tynt, som silke. Jeg lurte på om jeg skulle fri til henne eller om jeg skulle vente. Jeg ville fri til henne. Jeg kunne selvsagt ikke fri uten ring, jeg måtte vente. Jeg strøk hånda over nattkjolen, la den helt rolig på magen, lot den ligge der. Jeg kjente Wenches pust. Hvis alt går bra, blir babyen født i juli, sa Wenche. Jeg la leppene inntil øret hennes, forsiktig. Det kjentes som noe av det ømmeste jeg noen gang hadde gjort. Alt måtte gå bra. Jeg er så glad i deg, hvisket jeg, jeg svelget og knep igjen øynene. Det var en kombinasjon av alt. Barnet som døde på sykehuset, embryoet som spiret i Wenches livmor, jeg var i stand til hva som helst. Wenche og babyen måtte bli med til Otta, jeg ville ha dem hos meg hele tiden. Jeg la meg ned ved siden av henne, strøk hånda over puppene hennes og lot den gli over nattkjolestoffet ned til låret. Vil du? sa jeg, og hun snudde hodet og hvisket ja, jeg vil, jeg vil alltid med deg, inn i øret mitt med en stemme som var varme og våte bølger av damp. Jeg trakk opp nattkjolen og dro av henne trusa, ankelen haket seg fast. Hjertet hennes slo så jeg kunne kjenne det.

1983

Lysene begynte å blinke, Lisbeth hadde forsvunnet, jeg sto og kjente alkoholen summe i hodet. Vi var tre leger igjen i baren, med hvert vårt glass, vi blunket mot hverandre i lyset, urologen som hadde holdt foredrag, John og jeg. Jeg så etter Lisbeth, gikk noen skritt til side for å se bak søylene. Sofagruppene var tomme, jeg kjente meg tom innvendig, alt var over. Det var bare tomhet igjen, hotellkorridorer og en tom hotellseng, de små miniatyrflaskene med såpe og sjampo jeg skulle ta med hjem til Kjersti, to innlegg til i bakrus i morgen før jeg skulle kjøre hjem. Glass ble stablet inn i hyllene i baren. Bardisken tørket av. Som du flørtet med hun serveringsdama, sa John. Ja, sa jeg. Hun hadde snublet og falt med et brett med øl og rødvin. Det var uttrykket i ansiktet hennes, jeg trodde hun skulle begynne å gråte, hun la hendene på kinnene sine, så snudde hun og styrtet ut bak baren. Etter en kort stund kom hun ut igjen, og plukket opp glassene og brettet. Ingenting var knust, på grunn av vegg-til-vegg-teppet, men desto verre med flekkene. Like etter hadde en mann kommet ut med en tepperenser, den bråkte, men teppet hadde snart vært flekkfritt. Nå var det bare en vag skygge å se her jeg sto. Nei, sa jeg til kollegene mine. Jeg får vel ta kvelden. De to nikket, jeg forsto ikke hvorfor de fremdeles sto der, sto og holdt i glassene sine med skjorter åpnet i halsen og dratte ansikter, den siste servitøren gikk rundt og flyttet på stoler og ventet på de siste glassene. Men Lisbeth kom tilbake, det hoppet i brystet, hun kom gående over gulvet sammen med en overvektig kollega, han 13

som hadde servert meg whisky og målt meg med blikket som for å vurdere om jeg var for beruset. Jeg måtte virke, tre i funksjon, handle, John flirte der til venstre, jeg var full av jubel. Lisbeths blikk og smil fulgte meg, så forsvant hun ut mot lobbyen, og jeg kjente denne ene følelsen; ikke gå, at hun ikke måtte forsvinne ut av livet mitt. Jeg slapp glasset ned på bardisken og sa: Nei. Nok må være nok. Dere får ha en god natt! Jeg tok igjen Lisbeth og kollegaen på utsiden av døra, det var en del minusgrader, jeg spurte Lisbeth om hun røykte og tok fram pakken min. Røyker leger, altså? sa hun. På fest, sa jeg. Håret hennes bruste opp fra pannen, det var festet med en hårspenne på toppen av hodet og gikk videre i en hestehale bak på hodet. Kollegaen trippet, Lisbeth så på sigarettene i esken, så sa hun til kollegaen: Du kan bare gå, jeg tar en røyk først. Han trippet litt til, spurte om hun ikke skulle sitte på. Nei da, sa jeg. Jeg gjorde et rykk med røykpakken, og Lisbeth tok en sigarett, hun fniste. Ok, sa kollegaen, så gikk han, ned mellom snødekte tujabusker mot parkeringsplassen med korte stive skritt for ikke å skli på isen. Det er ikke så langt dit jeg bor, sa Lisbeth, så ble hun oppmerksom på lighteren jeg holdt foran henne, og stakk hodet fram med sigaretten mellom leppene. Jeg holdt hånda rundt Lisbeths hånd og tente sigaretten hennes, hun blåste ut røyk og sa: Jeg kan gå hjem, det er bare litt kaldt, men det går bra. Jeg tente min egen røyk. Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne være så klumsete i stad, sa hun. Jeg ristet på hodet. Sånt skjer, det ordnet du fint opp i, sa jeg. Dessuten liker jeg klossete jenter. Hun begynte å le. Kan jeg spørre deg hvor gammel du er? sa jeg. Tjuetre, sa hun. Jeg nikket. Du ser yngre ut, men samtidig har du en modenhet som viser at du ikke er noen småjente, sa jeg. Hvor gammel er du? sa hun. Hvor gammel tror du jeg er? sa jeg. Jeg vet ikke? sa hun. Gjett, sa jeg. Kanskje rundt tretti? Trettitre, sa jeg. Syns du det var gammelt? Hun ristet på hodet. Hva gjør du her, sa jeg, du skulle vært i en film eller et motemagasin. Det er bra her, sa hun. Men du er altfor vakker til å tråkke rundt på 14

dette gudsforlatte hotellet, sa jeg, og hun lo. Nå er jo baren stengt, sa jeg. Men jeg vil gjerne invitere deg på et glass oppe på rommet mitt. Og så var hver teppekant og hver dørstokk en grense, hver etasje heisen passerte, terskler. Jeg valgte, valgte, valgte. I fjerde etasje gikk heisdøra opp. Det suste i hodet mitt, musikken var borte, og mørket, nå var alt stille og lyst og glassklart, skritt for skritt bortover teppet i korridoren, hånda mi mot korsryggen hennes, den sank inn i dunjakka, som om ryggen ga etter, jeg kunne ikke vite hvor hardt jeg presset, det var lampetter på veggene. Rommet var mindre enn jeg husket det, mellom senga og badet var bare en passasje på en snau meter. Sengeteppet var av og lå uryddig over nederste del av senga, bagen min lå åpen på koffertbenken. Jeg spurte om hun ville ha noe å drikke, og hun la fra seg jakka og tok imot en øl fra minibaren, men gjorde ikke mine til å sette seg. Jeg så at du hadde giftering, men det gjør ikke noe, sa hun. Så sto hun der med lange bein og ølflasken i hånda og så ut i rommet. Jeg gikk og stilte meg bak henne. Jeg er veldig glad du er her, sa jeg. Selv om jeg har giftering. Jeg kysset den bare huden på halsen hennes. Å, Lisbeth, sa jeg. Jeg vil at du skal kle av deg. Og hun sto der foran meg, i det korte servitriseskjørtet og blusen, nylonstrømper, og hun vrikket hoftene og baken sakte ut av skjørtet, jeg gikk noen skritt bakover for ikke å ødelegge. Hun snudde seg mot meg. Jeg hadde aldri sett så vakre bein. Jeg nikket bekreftende til det spørrende blikket hennes, kle av deg videre, fortsett. Hun kneppet opp blusen og trakk den av armene og la den på skrivepulten, ermet gled ned og ble hengende foran minibaren. Hvorfor gjør man sånn som jeg gjør nå? sa jeg. Det kan ikke jeg svare på, sa hun. Jeg har en flott liten familie, sa jeg. Jeg er en veldig heldig mann. Har du barn også? sa hun. Jeg lukket øynene og åpnet dem igjen. Ja, sa jeg. Tenkte jeg det ikke, sa hun. Hvor mange? Bare ett, snart to, sa jeg. Det er bare det at du er så veldig vakker, og at du har fascinert meg helt vanvittig i kveld. Hun smilte. Jeg trakk pusten, smilte, pustet ut. 15

Skulle jeg kle av meg? sa hun. Hallo? Skulle jeg det? sa hun. Ja, det ville gjøre meg lykkelig, sa jeg. Jeg tenkte at jeg måtte gi henne alt, som om det ikke var annet som hang fast i meg og trakk i meg, som om jeg ikke hadde et liv, men bare dette å konsentrere meg om, bare være her på dette hotellrommet med Lisbeth, tjuetre, serveringsdame. Kle av deg mer, sa jeg. Lisbeth la begge hender på ryggen for å kneppe opp bh-en, men så slapp hun igjen. Jeg smilte til henne og nikket, oppmuntrende, oppfordrende, men smilet mitt ble stivere, ting måtte gå fortere, jeg hadde smilt så lenge. Kle av deg, sa jeg. Nå må jeg nesten lure litt her, sa hun. Nei, ikke lur, sa jeg. Det var ikke jeg som kom på at jeg skulle kle av meg og var så opptatt av det, sa hun. Nei, jeg, sa jeg, det var jeg. Kle av deg. Jeg trakk skjorta mi opp fra buksa og begynte å kneppe opp knappene. Var alle de du var sammen med der leger? sa hun. Jeg nikket. Hvorfor er dere her? sa hun. Det er et seminar om urinveissykdommer. Urinveissykdommer, sa hun. Blærekatarr, for eksempel, sa jeg. Hun sa: Det har jeg faktisk hatt! Hun løftet hånda og så på den og satte to fingre i været. To ganger, sa hun. Jeg gikk bort til henne og la en hånd i nakken hennes, så kunne jeg bare kysse henne, jeg skjøv henne mot senga og lot hendene gli over kroppen hennes, jeg forsøkte å åpne bh-en hennes med én hånd. Etterpå lå hun i armene mine og pustet nesten umerkelig med åpen munn, jeg hadde lyst til å legge ansiktet ned i puta og gråte. Jeg var jo ikke lagd av stein. Linjer fra tøysediktet jeg hadde funnet på om Kjersti, surret og gikk i hodet mitt, Kjersti kan telle så langt som til tolv, hun kan fortelle historier om nisser og troll, hun kan løpe og hoppe så høyt som et hus, hun kan drikke en kjempestor flaske med brus. Jeg strøk Lisbeth rundt kanten av øret med pekefingeren, små dun, og huden var myk og ren som på en liten unge, matt, liksom semsket. Lisbeth sa: Jeg har aldri ligget med en lege før. Hun vred hodet og så på meg, en hårlokk lå over nesa hennes, jeg strøk den bort. Jeg har aldri ligget med en serveringsdame heller, sa jeg. Det er ikke noe spesielt ved det, 16

sa hun. Jo, det er det da, sa jeg. Veldig spesielt, du er veldig spesiell, sa jeg. * Da jeg kom hjem, sto Kjerstis akebrett oppstilt mot garasjeveggen og lyste oransje, jeg tok bagen min ut av bilen. Det luktet fiskesuppe inne. Jeg la vantene på hylla og hengte fra meg frakken. Wenche hadde tent opp i peisen, Kjersti satt på gulvet og spilte på xylofonen. Pling plong pling. Jeg satte meg ned på huk og sa hun spilte fint. Jeg hørte Wenche komme over gulvet. Kjersti spurte om jeg kunne spille den sangen. Kjenn-så-godt. Kjenn-så-godt. Hvordan var seminaret? sa Wenche. Pling pling pling. Go-de-var-me-hve-te-boller-sma-ker-godt. Jeg sa: Hm. Ganske bra. Jeg savnet dere. Se her, sa jeg og tok opp to miniflasker med sjampo og såpe fra jakkelomma. Å, sa Kjersti. Nå satt hun på huk med en flaske i hver hånd. Og se her, sa jeg og tok fram sjokoladeplaten. Å, åh, sa hun. Ove, godteri er bare på lørdag, sa Wenche. Det knakk i kneet mitt da jeg reiste meg. Fordi Lisbeth var så deilig, måtte jeg ta henne med på hotellrommet, det var forklaringen, det fantes ingen andre forklaringer. Wenche pekte på brystet mitt, det lille skiltet med navnet mitt satt der fremdeles. Hun sa at middagen ikke var helt ferdig ennå, at hun ikke hadde trodd jeg skulle komme så tidlig, hun satte dype tallerkener på rutete duk på kjøkkenbordet. Vi hadde pusset opp hele sommeren og høsten. Vi hadde renset veggtil-vegg-teppene, slipt og lakket parketten i spisestua, malt vegger, tapetsert barnerom. Jeg gikk etter Wenche inn på kjøkkenet, magen var så stor at jeg måtte ta rundt henne bakfra, jeg ville kysse henne, men Wenche snudde seg bort. Du kysser så voldsomt, sa hun. Unnskyld, jeg klarer ikke la være, sa jeg. Hun tørket seg rundt munnen. Jeg trodde du likte det, sa jeg. Alt til sin tid, sa hun, og smilte. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av armene, om jeg skulle gå ut i et annet rom. Jeg tenkte at jeg kunne gå og pakke ut, og komme tilbake til kjøkkenet når maten var ferdig, sette meg ned og 17

forsyne meg og spise. Jeg så på praktutgaven av Hamsuns samlede verker i bokhylla, Herman Hesse, Ragnar Hovland, babybildene av Kjersti på veggen, sølvlysestaken vi fikk i bryllupsgave, og ut vinduet, det hadde blitt mørkt, naboens utelykt var tent, plankegjerdet kastet skrå skygger i snøen. Suppa var varm, hver gang jeg tok en skje, ble jeg overrasket over hvor varm den var, og jeg tenkte på middagen på seminaret, det hadde vært god mat på hotellet, men det var to svakheter, den ene var at sjampinjongsuppa til forretten ikke hadde vært ordentlig varm, den andre var at hjortesteiken hadde vært gjennomstekt. Jeg fortalte Wenche det, sa at kjøttet var helt grått. Men ellers var maten veldig god, sa jeg. * Bare Solveigs kåpe hang på stumtjeneren da jeg kom på jobb mandag morgen. Venteværelset var tomt. Solveig hadde traktet kaffe, ukebladene lå i en pen bunke ved siden av termokannen, fra bordkanten hang det kaffeflekkete skiltet som sa: Forsyn deg med kaffe! Solveig ga meg listen over dagens pasienter, hun spurte meg hvordan seminaret hadde vært. Bra, sa jeg. Hvordan har helgen din vært? Hun fortalte at de hadde hatt besøk av sønnen og kona. Skal de ikke gi deg noen barnebarn snart? sa jeg, har de ikke vært gift i over to år nå? Jeg tok frakken fra kroken bak døra, vasket hendene. Gjennom den åpne døra registrerte jeg at flere kom inn, John og de første pasientene. Jeg så på lista, jeg kjente igjen alle navnene unntatt ett, husket ansiktene og historiene. Papiret på benken var glatt og urørt. Telefonkatalogen lå ved siden av telefonen. Første pasient var en femårig jente som jeg hadde sydd i pannen for en uke siden, nå skulle stingene tas. Hun satt på fanget til moren på venteværelset, jeg holdt døra opp for dem. Jeg pludret med jenta mens jeg fant fram pinsett og suturkniv. Skal vi se, skal vi sjå. Der var den, og der var den. 18

Moren slapp fra seg små stønn hver gang jeg klippet eller nappet. Beskytt det mot sol den første sommeren, sa jeg. Og så skal jeg ikke si at du skal slutte å ake i bratte bakker, sa jeg til jenta, men kanskje være litt mer forsiktig? Moren lo, jenta smilte. Jeg har en liten jente hjemme selv som er glad i å ake, sa jeg. Så åpnet jeg klistremerkeskuffen, og jenta lente seg fram på morens fang så hun nesten skled ned på gulvet. Jeg slo opp Fagerborg hotell i telefonkatalogen. Jeg så på klokka. Jeg så på antall pasienter før lunsj. Sigrun Larsen ville få satt inn en spiral. Hun var en tobarnsmor i trettiårene, sist hun var her, hadde hun kjent en klump i venstre bryst, jeg hadde sendt henne til mammografi, og svulsten hadde vist seg å være godartet. Jeg så på plakaten med kostholdsråd på veggen. Jeg visste ikke om jeg likte at pasientene mine skulle få råd om å spise sunt når de var hos meg. Det var egentlig lite som sto på spill. Det kom aldri noen alvorlig syke, jeg reddet aldri liv, oppdaget aldri store trusler. Jeg beroliget og pleiet og henviste. Jeg klippet trådene av Sigrun Larsens spiral. Jeg ba henne sette seg forsiktig opp. Går det bra? sa jeg. Hun hadde smerteuttrykk i ansiktet. I lunsjpausen ringte jeg Lisbeths hotell, hjertet begynte å dunke, en mann tok telefonen og sa «Fagerborg hotell det er Jonny». Det tok lang tid å få Lisbeth, det var klirrelyder og stemmer i bakgrunnen, så kom hun, sa hallo med sped stemme. Jeg hadde ikke kontroll over pusten. Hei, sa jeg. Det er Ove Haugli. Ove, sa hun. Husker du meg? sa jeg. Om jeg husker deg, er du helt tulling? sa hun. Jeg sa jeg hadde tenkt på henne hele tiden siden tirsdag, at det hadde vært så fint å være sammen med henne. Veldig fint, sa jeg. Hun ble stille en stund, jeg hørte pusten hennes. Ja, sa hun. Jeg ville spørre om du ville ta en kaffe med meg, bare det, sa jeg, hvis du vil det, vil du det? Hun ble stille. M-m, sa hun. Neste uke, kan det passe? sa jeg. Men jeg skal til Syden på onsdag, sa hun. Men mandag? sa jeg. Mandag passer, sa hun, eller jeg begynner på jobb klokka sju. Skal du til Syden? sa jeg. Ja, Kanariøyene, sammen med moren min og søsteren min. 19

Marstein-HjemTilMeg 28.08.12 14.30 Side 1

forfatterportrett: Rolf M. Aagaard omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

788205 428706