Eve Chase: Black Rabbit Hall by Gyldendal Norsk Forlag

«… en praktfull, nydelig skrevet roman.» Lisa Jewell

En stemningsfull og spennende fortelling om familiehemmeligheter og farlig kjærlighet

Feriene i det gamle herskapshuset Black Rabbit Hall er perfekte, syns Amber. Dagene er lange, og klokken går langsomt. Her langs kysten av Cornwall har hun og de tre søsknene bekymringsløse dager – de leker og leser og går på oppdagelsesturer i det frodige landskapet. Det er aldri stort som skjer. Helt til en stormfull kveld i 1968, da katastrofen inntreffer og den idylliske tilværelsen går i knas. Og da farens gamle venninne og hennes sønn, Lucien, dukker opp, tar livet nok en vending.

EVE CHASE bor i Oxford med mann og tre barn. Black Rabbit Hall er hennes debutroman. Den er solgt til oversettelse i 13 land. Oversetter HEGE MEHREN er medlem av Norsk Oversetterforening.

Da London-jenta Lorna flere tiår senere finner frem til det en gang så storslagne herskapshuset, vet hun at det er her hun vil feire sitt forestående bryllup. Stedet vekker noe dypt inni henne, og bringer tilbake minner om moren hun mistet for noen år siden. Ubønnhørlig og besnærende griper fortid og nåtid inn i hverandre. Black Rabbit Hall er et storslått og gripende mysterium drevet frem av sjalusi, svik og kjærlighet.

«En mørk, vakker og fullkomment fengslende fortelling.» Rowan Coleman, forfatter

«… et forførende under av en roman, som med sin gjenklang av Daphne du Maurier og Dodie Smith frister deg med inn i en verden der ikke noe er helt sånn som det først fremstår.» Elizabeth Fremantle, forfatter

Foto © P. Gedge Omslagdesign © L. Motley

«En medrivende fortelling, som med alle sine overraskende vendinger verdig Daphne du Maurier, vil fryde alle som elsker romantiske mysterier.» Kirkus Reviews «Vakkert og poetisk skrevet.» Daily Mail «Bortsett fra en og annen klassiker har jeg sjelden hatt trang til å lese en bok to ganger. Men i det øyeblikket jeg var ferdig med Black Rabbit Hall, bladde jeg opp en tilfeldig side for nok en gang å møte de interessante menneskene i den og gjennoppleve spenningen.» Stylist

Originaltittel: Black Rabbit Hall Copyright © Eve Chase 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS Papir: 55 g Bulky 2,0 Boken er satt med 11/13,5 pkt. Minion Oversetter Hege Mehren er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-48880-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Eve Chase

Black Rabbit Hall Oversatt fra engelsk av Hege Mehren

I held him wise, and when he talked to me Of snakes and birds, and which God loved the best, I thought his knowledge marked the boundary Where men grew blind, though angels knew the rest. If I said Hush! I tried to hold my breath; Wherever he said Come! I stepped in faith. Brother and Sister, George Eliot

Prolog

Amber, den siste dagen av sommerferien 1969, Cornwall Jeg føler meg trygg på denne fjellhyllen, i alle fall tryggere enn oppe i huset. Den ligger noen meter fra kyststien og en tjue minutters klatretur fra utkanten av godset, langt nok fra Black Rabbit Halls vaktsomme vinduer, et hemmelig sted. Jeg dveler et øyeblikk eller to på klippekanten over hyllen, mens vinden napper kjolen mot beina og det kribler under føttene, og så lar jeg meg gli forsiktig ned, griper tak i gresstuster med havet brølende i ørene. (Best å la være å se ned.) Ett lite hjertestopphopp, så sitter jeg helt på kanten av himmelen. Hopper man for langt ut, er det slutt. Ikke at jeg ville gjort det. Men det går opp for meg at jeg liker tanken på at jeg kunne gjort det. At jeg har litt kontroll over min egen skjebne i dag. Jeg presser meg inntil klippeveggen og får endelig igjen pusten. Så mye hektisk leting: i skogen, alle rommene, endeløse trapper. Rå gnagsår i altfor trange gymsko. Likevel har jeg ennå ikke funnet dem. Hvor er de? Jeg skygger for solen og speider mot toppen av de flaskegrønne klippene på den andre siden av bukten. Helt øde. Bare noen kyr på beite. Så siger jeg ned, med ryggen mot klippen, og hekter skamløst opp kjolen for at luften kan blåse mellom de nakne, bøyde beina mine. 9

Men til sjuende og sist kan jeg ikke fortsette å løpe fra alt som har skjedd i dag. Selv lyden av bølgeslagene mot steinene der nede gjør at det begynner å svi på nytt i ørefiken jeg fikk. Jeg blunker, og der er huset som en silhuett mot innsiden av øyelokkene. I stedet prøver jeg å holde øynene åpne og slippe tankene løs i den svære, rosa himmelen, der solen og månen henger som et spørsmål og et svar. Jeg glemmer at jeg egentlig burde lete. At tiden går fortere enn skyer i skumringen. Jeg tenker bare på min egen flukt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter der mens tankene mine gjennombores av en svær, svart fugl som kommer stuper stupende over klippekanten og trenger inn i tankene mine, så nær at klørne kunne lugget meg i håret. I dragsuget fra vingene Instinktivt huker jeg meg instinktivt ned i dragsuget fra vingene, og nesen treffer den kjølige huden på knærne mine med nesen. Og da jeg ser opp, ser jeg ikke opp mot himmelen lenger. Blikket fester seg på noe drivgods som ligger og dupper i springflobølgene der nede. Nei, ikke drivgods. Noe mer livaktig. En delfin? Eller sånne glassmaneter som hele uken er blitt skylt i land i bukten, som om en båt har mistet en last med grå glassboller? Kanskje. Jeg lener meg litt ut, stikker ansiktet over kanten for å se bedre mens håret flagrer vilt og hjertet slår fortere, og begynner å ane at det ligger noe forferdelig og flyter rett under den glitrende, blå vannflaten, men uten helt å se det. Ikke ennå.

Lorna, mer enn tretti år senere Det er en av disse turene. Jo nærmere man kommer målet, desto vanskeligere er det å forestille seg at man noen gang kommer fram. Det er alltid bare rundt neste sving, og styre unna blindveien som bare slutter på et gårdsbruk et sted. Det begynner å bli sent også, altfor sent. Varmt sommerregn trommer mot biltaket. «Jeg foreslår at vi slutter mens leken er god, og drar tilbake til pensjonatet.» Jon strekker hals over rattet for å se veien bedre der den flyter ut på den andre siden av frontruta. «Hva med å ta en øl et sted ikke så langt unna M25 for å planlegge bryllupet?» Lorna tegner et hus med fingertuppen i duggen på vinduet. Tak. Pipe. Røyksøyle. «Ikke helt enig, kjære.» «Et sted med solskinn og varmt mikroklima, kanskje?» «Ha-ha. Morsomt.» Til tross for dagens mange skuffelser – så langt har ingen av de potensielle bryllupslokalene levd opp til forventningene: altfor dyre og altfor gammeldagse – er Lorna ganske fornøyd. Det er spennende å kjøre i sånt vilt vær med mannen hun skal gifte seg med, bare de to, tett sammen i den lille, pesende og røde Fiaten deres. Når de er blitt gamle og grå, kommer de til å huske denne turen, tenker 11

hun. Huske det å være unge og forelsket og sammen i bilen i regnet. «Flott!» Jon skuler på noe mørkt og ruvende i speilet. «Akkurat det jeg trengte nå – en diger, forbanna traktor i hekken.» Han stanser i et veikryss der diverse vindskeive skilt peker i vinkler som ikke minner mye om retningene på de respektive veiene. «Hvor nå, da?» «Har vi kjørt oss bort?» erter hun og liker tanken. «GPS-en har kjørt oss bort. Vi er visst utenfor kartet. Men fortsatt i ditt elskede Cornwall.» Lorna smiler. Jon er gutteaktig og ukomplisert når han er gretten, og det kommer til å gå over ved første glimt av huset, eller en kald øl. Han tar ikke ting innover seg, sånn som hun gjør, og får ikke motgang til å være tegn på helt andre ting. «Nå …?» Han nikker mot kartet i Lornas fang som er fullt av smuler og brettet helt feil. «Hvordan er det med kartleserferdighetene, elskede?» «Vel, vel …» Hun fomler med kartet så det åpner seg, smulene spretter ut over de tomme vannflaskene som triller i sanden på bilgulvet. «Ifølge mine grove kartografiske beregninger kjører vi nå et sted ute i Atlanterhavet.» Jon setter seg bakover med et stønn og strekker ut beina, som er altfor lange for den lille bilen. «Strålende!» Lorna lener seg mot ham og stryker låret hans der musklene har bleket dongerien. Hun vet at han er lei av å kjøre på ukjente veier i regnvær mellom potensielle bryllupslokaler, og dette, det siste stedet – lengst unna og vanskeligst å finne – har de ventet med til slutt. De kunne vært på Amalfikysten om ikke hun hadde insistert på at de skulle dra til Cornwall i stedet. Hvis Jons tålmodighet begynner å bli tynnslitt, er det ikke akkurat hans skyld. 12

Jon fridde til jul, for mange måneder siden, med furunålene knasende under knærne. Lenge var det nok. Hun likte å være forlovet, likte den fasen av salig ventetid: De tilhørte hverandre, men våknet likevel hver morgen og kunne velge å være sammen. Hun var redd for å bringe ulykke over den lettvinte idyllen. Uansett hastet det ikke sånn. De hadde jo all verdens tid. Men det hadde de ikke. Lornas mor døde brått og uventet i mai, og sorgen fikk henne ned på bakken igjen med et brak, og bryllupet føltes uunngåelig og brutalt viktig. Morens død ble en påminnelse om ikke å vente. Ikke legge ting på is eller glemme at det er en svart sirkel rundt en dato på alles kalender, og at den stadig rykker nærmere. På en forvirrende, men også merkelig livsbejaende måte ga det henne lyst til å ta tak i livet sitt og stavre seg gjennom søppelet langs Bethnal Green Road en regnvåt søndag morgen i de røde, høyhælte lykkeskoene. I morges ålte hun seg inn i en solgul vintagekjole fra sekstitallet. Hvis hun ikke kunne bruke den nå, når da? Jon girer med et gjesp. «Hva het det stedet igjen, Lorna?» «Pencraw,» svarer hun muntert, i håp om å holde humøret hans oppe, for hun vet at om det hadde vært opp til Jon, ville de enkelt og greit stappet hele storfamilien hans inn i et selskapstelt i hagen til foreldrene hans i Essex og blitt ferdig med det. Så ville de flyttet litt bort i veien og bodd like ved de tilbedende søstrene hans – byttet ut den bitte lille leiligheten i byen med et småhus i forstaden med vannspreder på plenen – sånn at moren hans, Lorraine, kunne hjelpe til med alle babyene som ville komme på løpende bånd. Heldigvis er det ikke opp til Jon. «Pencraw Hall.» Han stryker hånden gjennom det korngule håret, som er bleket av solen og nesten hvitt i tuppene. «Et siste forsøk?» 13

Hun stråler tilbake. Hun elsker den mannen. «Faen ta, vi prøver denne veien. En av fire må jo være den rette. Håper vi rister av oss traktoren.» Han tråkker hardt på gassen. De rister ikke av seg traktoren. Det regner fortsatt. Frontruta er klint inn med hundekjeksblomster som blir presset sammen til snøfonner av skrikende vinduspussere. Lornas hjerte banker litt fortere under det stive bomullsstoffet i kjolen. Selv om hun ikke ser så mye gjennom regnet som flommer nedover vinduene, vet hun at Roseland-halvøyas skogkledde daler, små elver og øde bukter ligger der utenfor ruta. Hun aner allerede at dalsidene reiser seg i skodda utenfor. Hun husker å ha kjørt på disse veiene som liten – de dro på sommerferie til Cornwall nesten hvert år – og husker hvordan havluften strøk inn gjennom nedrullede vinduer og blåste vekk både siste rest av skitne Stor-London og det anspente draget i morens ansikt. Moren var engstelig av seg og slet med søvnproblemer hele livet; det var som om denne kysten var det eneste stedet hun fikk sove. Som liten lurte Lorna ofte på om det svirret en rar søvnrøyk av noe slag i luften her nede i Cornwall, sånn som i valmueengen i Trollmannen fra Oz. Nå har hun en liten stemme i hodet som ikke kan la være å lure på om det svirrer familiehemmeligheter i den også, men den tanken bestemmer hun seg for å holde for seg selv. «Er du helt sikker på at den gamle rønna faktisk finnes, Lorna?» Jon holder armene strake og stive på rattet, øynene er røde av anstrengelse. «Den finnes.» Hun løfter det lange mørke håret opp på hodet og vrir det til en knute. Noen lokker slipper unna og legger seg nedover den bleke nakken. Hun føler heten i blik14

ket hans: Han elsker nakken hennes, og den myke babyhuden rett under øret. «Hva var det for et sted igjen? Blikket hans finner veien igjen. «Et gammelt gods du besøkte med moren din når dere var på ferie her nede?» «Stemmer.» Hun nikker ivrig. «Moren din likte gamle herregårder, jeg vet jo det.» Han rynker pannen og ser i speilet. Regnet strømmer i sølvblanke flak nå. «Men hvordan kan du være så sikker på at det er dette stedet?» «Pencraw Hall dukket opp i en oversikt over bryllupslokaler på nettet. Jeg kjente det igjen med en gang.» Det er så mye som begynner å bli borte – lukten av hyasint i morens yndlingsparfyme, det strenge klikket med tungen når hun lette etter lesebrillene – men de siste ukene har andre minner, ting hun lenge har glemt, helt tilfeldig kommet i uventet klart fokus. Og dette er et av dem. «Mamma sto og pekte opp mot det store, gamle huset. Med ærefrykt i blikket. Det satte seg liksom fast.» Hun snurrer forlovelsesringen med diamanten rundt fingeren og kommer på andre ting også. En rosa, stripete papirpose med karameller som føltes tung i hånden. En elv. «Jo, jeg er nesten helt sikker på at det er det samme huset.» «Nesten?» Jon rister på hodet og ler, en sånn stor magelatter som runger mot ribbeina hans. «Herregud, jeg må visst elske deg.» De kjører i gemyttlig taushet en liten stund. Jon virker tankefull. «Siste dag i morgen, elskling.» «Ja.» Hun sukker og nyter ikke tanken på å skulle tilbake til den varme byen og all trengselen. «Hvis du skulle ha lyst til å gjøre noe som ikke har med bryllup å gjøre?» Stemmen er avvæpnende myk. Hun smiler forundret. «Klart det. Hva da?» 15

«Nei, jeg tenkte at hvis det var et eller annet sted … som var viktig … som du ville se?» Det lyder litt klossete. Han kremter, leter i speilet etter de mørke øynene hennes. Lorna vil ikke møte blikket hans. Hun løsner hårknuten så den faller ned og skjuler rødmen i kinnene. «Ikke egentlig,» mumler hun. «Jeg vil bare se Pencraw.» Jon sukker, girer og dropper det. Lorna visker ut hustegningen i duggen på sidevinduet og myser ut med nesen mot det kalde glasset, mens hun vikler seg inn i egne tanker. «Hvordan er omtalene, da?» Hun nøler. «Det er ingen omtaler. Ikke egentlig.» Han hever et øyebryn. «Men jeg har ringt og snakket med et lyst, levende menneske der, husfruens personlige assistent, eller noe. En dame som het Endellion.» «Hva er det for slags navn?» «Kornisk.» «Skal du bruke det som forklaring på alt? At det er fra Cornwall?» «Jepp.» Lorna ler og smyger føttene ut av de sølvgrå flip-flopene, legger dem på den grå hardplasten over hanskerommet og gleder seg over det brune skillet og at den blekrosa neglelakken er like fin og hel. «Hun forklarte at det er et privathus. Det er første året de leier det ut. Derfor ingen omtaler. Ikke noe tvilsomt, det lover jeg.» Han smiler. «Du kan være så naiv noen ganger, altså.» «Og du kan være så forbanna kynisk, kjære.» «Realistisk, bare realistisk.» Han kikker i speilet, blir hard i blikket. «Faen!» «Hva?» «Den traktoren. Altfor tett på. Altfor stor.» Lorna spenner seg i setet, tvinner en hårlokk rundt finge16

ren. Traktoren ser virkelig faretruende stor ut på denne smale veien, som nå er blitt mer som en tunnel, innelukket av bratte kanter av kompakt stein og et tak av sammenflettet løvverk. Hun setter føttene hardt mot bilgulvet. «Vi stanser ved den neste grinda til en åker og ser om vi får tatt en U-sving,» sier Jon etter noen flere anspente minutter. «Gi deg, da …» «Dette er farlig, Lorna.» «Men …» «Hvis det er noen trøst, er huset sikkert akkurat som alle de andre, en B&B som prøver seg. Et lurvete konferansested. Og hvis det skulle være noe bra, har vi ikke råd til det.» «Nei. Dette huset har jeg på følelsen er noe spesielt.» Hun strammer hårlokken, plukker på fingertuppene. «Det er intuisjon.» «Du og den intuisjonen din.» «Jeg fant deg på ren intuisjon.» Hun legger hånden på kneet hans akkurat idet senene hans strammer seg og han tråkker hardt på bremsen. Det er som om alt skjer samtidig: Skrikende gummi, en skrens til venstre, en mørk skikkelse som spretter over veien og inn i krattet. Så er alt fryktelig stille. Regnet trommer mot taket. «Gikk det bra, Lorna?» Han stryker håndryggen mot kinnet hennes. «Ja da. Ja, alt i orden.» Hun fører tungen mot innsiden av munnen, kjenner den metalliske smaken av blod. «Hva var det?» «Bare et rådyr. Nesten sikker på at det var et rådyr.» «Gudskjelov. Ikke et menneske.» Han plystrer lavt. «Nære på. Gikk det bra? Helt sikkert?» Noen banker på vinduet på førersiden. Knokene er hårete, 17

huden rød og grov. Traktorføreren er et dryppende berg av en oransje jakke. Jon ruller nølende ned vinduet. «Beklager bråbremsen, kamerat.» «Jævla rådyr.» Et mannsansikt, like værbitt som landskapet selv, kommer fram i vinduet. Han kikker over skulderen på Jon og ser rett på Lorna. Stirrer som om han ikke pleier å støte på veldig mange spede trettitoårige brunetter kledd i gul sommerkjole. Som om han ikke pleier å støte på så mange kvinner i det hele tatt. Lorna prøver å smile til ham, men føler bare en rykning i munnvikene. Hun kunne like gjerne begynt å gråte. Det slår henne hvor nær katastrofen de var. Det føles enda mer ufattelig fordi de er på ferie. Hun har bestandig følt seg udødelig på ferie, særlig sammen med Jon, som innerst inne er beskyttende og ganske fornuftig, og dessuten bygget som en slegge. «De kommer seg gjennom høl i hekken. En bil kolliderte med ett bare for en måned siden». Mannen puster et blaff av dårlig ånde inn den trange kupeen. «To stykker lemlesta bare noen meter fra her vi står. Forbanna dyr, helt uten kontroll.» Jon snur seg mot Lorna. «Noen prøver visst å fortelle oss noe her. Kan vi ikke gi oss nå?» Hun merker skjelvingen i fingrene hans, vet at hun ikke kan presse ham lenger. «Greit.» «Ikke se sånn ut. Vi kan komme tilbake en annen gang.» Det vil de ikke, det vet hun. De bor altfor langt unna. De har det for travelt ellers. De jobber for hardt. Når de kommer hjem, skal Jons familiefirma i gang med et stort byggeprosjekt – noen snobbete penthouseleiligheter i Bow – og i september begynner en ny skoletermin, den nærmer seg faretruende. Nei, det blir for vanskelig. De vil ikke komme tilbake hit. Dessuten er Cornwall upraktisk. Det blir dyrt. Det er å be gjestene om 18

for mye. Det er å be Jon om for mye. Faren hennes. Søstrene hennes. Alle prøver å jatte med henne fordi de synes synd på henne, som har mistet moren sin. Hun er da ikke dum. «Vi har ikke mye trafikk på denne veien. Hvor skal dere hen?» spør traktorføreren og klør seg i tyrenakken. «Jaggu har dere valgt en fin dag, òg.» «Vi prøver å finne et gammelt hus.» Jon strekker seg mot hanskerommet etter en sukkerdose å stø hendene på. Han finner en gammel mintpastill, halvveis utpakket. «Pencraw Hall?» «Å.» Mannens ansikt trekker seg tilbake inn i den mørke hulen av en hette. Lorna aner gjenkjennelse og retter seg opp i setet. «Kjenner du til det?» Et bryskt nikk. «Black Rabbit Hall.» ’Nei, nei, vi leter etter et sted som heter Pencraw Hall.’ ’Folk her kaller det Black Rabbit Hall.’ «Black Rabbit Hall.» Lorna ruller ordet rundt tungen. Hun liker det. Hun liker navnet. «Er det i nærheten, altså?» «Dere er praktisk talt i oppkjørselen.» Lorna snur seg for å se strålende på Jon, har helt glemt nestenulykken. «En sving til på denne veien – siste sjanse til å snu – og så tar der av til jordene der, det som er igjen av dem. En snau kilometer til omtrent, så er dere på selve godset. Dere ser skiltet. Vel, det kan jeg si! Det er begravd i buskene. Dere får holde utkikk.» Han glor på Lorna igjen. «Rart sted. Hva skal dere dit for? Om jeg tør spørre?» «Jo …» Lorna trekker pusten dypt og skal i gang med en god forklaring. «Vi skal sjekke om det er et bra sted å holde bryllup,» sier Jon før hun får sjansen. «Eller, vi skulle.» 19

«Bryllup?» Mannens øyne buler ut. «Dæven.» Han skotter først på Lorna, så på Jon og tilbake igjen. «Hør her, dere ser ut som dere er hyggelige folk. Ikke herfra, er dere vel?» «London,» mumler de i kor. Mannen nikker som om det forklarer alt. Han legger hånden på det nedrullede vinduet så fingrene lager en tykk hanske av dugg på glasset. «Spør dere meg, er ikke Black Rabbit Hall stedet for noe bryllup.» «Å? Hvorfor ikke?» spør Lorna, som igjen mister motet og skulle ønske han gikk. Mannen rynker pannen og virker usikker på hvor mye han skal fortelle. «Det er i dårlig stand, for det første. Været tærer på husa her omkring, hvis du ikke pøser ut penger på dem. Ingen har pøst ut penger på det huset på mange år.» Han fukter de sprukne leppene med tungen. «Folk sier det vokser hortensia gjennom gulvet i ballsalen, og en masse annet på gang.» «Å … så herlig.» Jon himler med øynene og prøver å la være å le. «Ikke flere oppmuntringer, er du snill.» «Jeg får komme meg videre.» Traktorføreren ser ut som om han morer seg. «Dere får ta vare på dere sjøl, greit?» De blir sittende og se ham trampe vekk og lytte til dunkene mens han klyver opp metalltrinnene til førerhuset på traktoren. Lorna vet ikke helt hva hun skal mene. Det vet Jon. «Hold deg fast! Se opp for Bambi. Jeg har tenkt å rygge tilbake til veikrysset. Vi drar tilbake til sivilisasjonen og en deilig, kald øl. Jo fortere, jo bedre.» Lorna klemmer til om armen hans, nok til å vise at hun mener det. «Det ville være latterlig å snu nå. Det vet du godt.» «Hørte du ikke hva han fyren sa?» «Vi må se det selv, om så bare for å droppe det, Jon.» 20

Han rister på hodet. «Jeg har ikke noe på følelsen, sånn som deg.» «Du og følelsene dine,» sier hun og hermer etter kommentaren hans fra i sted for å få ham til å le. «Kom igjen. Det er det eneste potensielle bryllupslokalet jeg er veldig ivrig etter å se.» Han slår takten med tomlene mot rattet og tenker over saken. «Da skylder du meg en tjeneste.» Hun lener seg over håndbrekket og stryker munnen mot den varme skjeggstubben på kjaken hans. Det lukter sex og kjeks av ham. «Og hvorfor skulle jeg ha noe imot det?» Like etter svinger den lille, røde Fiaten av fra veien og triller som en dråpe blod inn den våte, grønne innkjørselen mens løvtaket lukker seg tett igjen bak dem.

Amber, Fitzroy Square, London, april 1968 Mamma var heldig som ikke ble mer alvorlig skadet i kollisjonen. Det sier alle. Hvis drosjen hadde skrenset noen centimeter lenger til høyre, ville de kjørt rett på en trafikkstolpe i Bond Street, ikke bare sneiet den. Mamma fikk seg likevel noen smell da hun ble kastet frem i den svarte drosjen med alle handleposene sine og så vidt reddet ansiktet fra glassruten med hendene. De fancy nye hattene ble ikke skadet. Drosjesjåføren lot henne slippe å betale. Likevel – hun var ikke egentlig heldig. Ti dager etter er hun fremdeles gul og blå på kneskålen og har spjelket et forstuet håndledd. Hun må sitte – sitte og sitte – en hel lørdag formiddag, i stedet for å spille tennis i Regents Park eller løpe etter lillesøsteren min i hagen. Akkurat nå sitter hun i sokkelesten i den turkise stolen ved stuevinduet, med føttene parkert på fotskammelen, og stirrer ut på svarte paraplyer som stimer rundt på plassen der nede. Blikket virker fjernt. Hun sier det er på grunn av de smertestillende pillene. Men jeg skjønner at mamma drømmer om å være på Black Rabbit Hall, eller på den gamle familiegården i Maine; et eller annet vilt sted langt unna, der hun får ri hestene sine i fred. Men det er altfor langt til Maine. Og Black Rabbit Hall føles enda lenger unna. 22

«Skal jeg hente mer te, ma’am?» spør Nette og ser diskré på noe annet enn det skrekkelige blåmerket på mammas kne. Nette er den nye – tre måneder nye – husholdersken. Hun lesper – uimotståelig å parodiere – og kommer fra en gammeldags husholdning på Eaton Square der «de ennå later som om det er 1930», sier mamma. Jeg tror Nette liker seg bedre her. Det ville jeg gjort. «Eller en pute til?» «Nei takk, Nette. Du er så omtenksom. Men jeg sitter godt, og jeg har drukket så mye te de siste dagene at en kopp til vil få begeret til å renne over, er jeg redd.» Mamma smiler og viser glippen mellom to fortenner som får smilet hennes til å virke så mye bredere enn alle andres. Hun kunne fått plass til en fyrstikk mellom dem. «Og Nette, vær så snill og si Mrs. Alton, eller bare Nancy. Vi trenger ikke være så formelle her, det kan jeg forsikre deg om.» «Ja vel, ma’…» Nette tar seg i det og smiler sjenert. Hun tar den tomme tekoppen og det halvspiste stykket battenburgkake og setter det lydløst på et blankt sølvbrett. Boris logrer og ser på henne med sitt beste hundeblikk. Selv om Nette egentlig ikke skal gi hunden godbiter – Boris er en tykkas og en matmons, og en gang gjorde han kål på en kvartkilo smør som han kastet opp i trappen etterpå – vet jeg at hun gir ham mat på kjøkkenet i smug. Det liker han henne for. «Kom hit, da vel,» sier mamma til meg straks Nette er gått. Hun trekker pianokrakken inntil seg og klapper på setet. Jeg setter meg og legger hodet i fanget hennes, snuser inn eimen av huden hennes gjennom den salatgrønne silken i kjolen. Hun stryker meg over håret. Jeg føler meg som både en fortrolig og som den lille babyen hennes, jeg kunne ligget sånn i en evighet, i hvert fall til lunsj. Ikke at fanget hennes kommer til å være mitt særlig lenge, vi er altfor mange om det: 23

meg, Barney, Kitty, pappa og tvillingbroren min Toby, når han er hjemme fra kostskolen. Noen ganger føles det som om det ikke er nok av henne til oss alle. «Kneet ditt ser ut som en rotgrønnsak, mamma.» «Takk for komplimenten, vennen min!» «Men det andre kneet er fortsatt pent, da,» skynder jeg meg å si og kikker ned på leggen, som er lang og slank og har strak fot som en ballerina; tå nummer to er fascinerende mye lengre enn naboen og stikker ut under strømpesømmen. «Ett pent bein får være nok. Og det andre ser mye verre ut enn det egentlig er.» Hun vikler en lokk av håret mitt rundt fingeren slik at det ser ut som en av de røde duskene på silkesnorene som holder gardinene på plass. Vi blir sittende slik en stund mens reiseuret tikker og London skramler og buldrer utenfor. «Hva tenker du på, da?» «Bestemor Esme sa at du kunne blitt drept.» Jeg klarer ikke å la være å tenke på kollisjonen. En svart trafikkstolpe som står der og venter på drosjen. Bremser som hyler. Hatteesker som flyr rundt i luften. Ting man aldri kunne forestille seg skulle skje, men som skjer likevel. «Det føles liksom så … Jeg vet ikke.» Hun smiler, lener seg over meg så tuppene på det kopperrøde håret kiler meg på kinnene. Jeg kjenner duften av Pondansiktskremen hennes. «Det skal mer til enn en drosje i Bruton Street til å ta livet av meg. New England-blod, vennen min.» Jeg glor på det hovne kneet igjen, men ser bort med en gang, og skulle ønske jeg ikke hadde sett. Det føles virkelig rart å se det blåmerket. Normalt skjer det aldri noe med mamma. Hun blir aldri forkjølet. Får ikke hodepine. Eller det Matildas mor, Mrs. Hollywell, lider av, som gjør at hun som regel må gå og legge seg igjen etter lunsj og noen ganger ikke klarer å stå opp 24

i det hele tatt. Men på den annen side – hvis dette var det som skulle skje med mamma, er det vel egentlig ikke så ille likevel. Da er det i det minste unnagjort. «Ikke vær så engstelig for meg, Amber. Hun stryker pannen min med tommelen. «Du vet: Barn skal aldri måtte bekymre seg for sine foreldre. Det er en mors oppgave, det. Det blir snart nok din tur.» Jeg rynker pannen og ser i gulvet, klarer ikke helt å trekke linjen mellom det å være fjorten år og det å bli hustru og mor selv. Hva skjer med tvillingsøsken når den ene gifter seg? Hva skulle Toby gjort da? Det plager meg. «Ingen fare.» Mamma ler. «Du har ennå god tid.» «Kan du ri Knight nå?» spør jeg fort, for å snakke om noe annet. Knight er den hollandske varmblodshesten hennes. Utfra navnet skulle man tro han er svart, men han er kastanjefarget. «Om jeg kan ri Knight? Tuller du?» Mamma setter seg opp og skjærer en grimase. «Hvis jeg må sitte i denne stolen noe særlig lenger, kommer jeg til å gå fra vettet. Jeg kan nesten ikke vente med å ri Knight. Jeg skal søren meg hinke til Cornwall for å ri ham, om jeg må.» Hvis man kjenner mamma, er det slett ikke så utrolig som det lyder. «Faktisk hadde jeg tenkt å snakke med din far i kveld om å dra til Black Rabbit Hall litt tidligere enn vanlig.» «Når er tidligere?» Hun flytter på putene, sitter ikke så godt. «Neste uke – eller før, hvis Peggy får gjort huset klart før det.» «Neste uke?» Hodet mitt spretter opp av fanget hennes. «Men påskeferien er ikke før om to uker.» «Du kan jo ta med skolearbeid, hvis du vil.» «Men mamma …» 25

«Vennen min, du sitter uansett altfor mye med nesen i en bok. Ingen har vondt av å gå glipp av litt skole. Altfor mye skole er ikke bra for noen.» «Da blir jeg hengende etter.» «Sludder. Miss Rope sier du ligger langt foran resten av klassen. Jeg er ikke det minste bekymret. Dessuten kommer du til å lære mye mer på Black Rabbit Hall enn i et innestengt klasserom i Regents Park.» «Hva slags ting da?» spør jeg tvilende. «Livet!» Jeg himler med øynene. «Jeg tror jeg vet nok om livet på Black Rabbit Hall etter hvert, mamma.» Hun ser ut som om hun morer ser. «Virkelig?» «Og så begynner jeg å bli for gammel for sandslott.» «Slutt å tulle. Man blir aldri for gammel for sandslott.» Livet mitt har vært fullt av sandslott. Det første minnet jeg har, er med Toby på kne på stranden mens han spar febrilsk i sanden og kaster den over skulderen i en gyllen bue. (Han er keivhendt, jeg høyrehendt, og det betyr at vi kan stå tett sammen uten å slå spadene borti hverandre.) Etterpå setter han to knivskjell helt på toppen – «oss», sier han og flirer; vi er tre år gamle. «Rent bortsett fra alt annet er luften helt forferdelig her i London,» fortsetter mamma. «Også det evige småregnet, da! Herregud, tar det aldri slutt?» «Vi går med regnfrakk det meste av tiden i Cornwall.» «Ja, men regnet er helt annerledes i Cornwall. Det er det! En helt annen himmel også. En himmel med stjerner. Stjerneskudd, Amber! Ikke den røyktåken der ute.» Hun peker mot det grå skydekket utenfor vinduet. «Men, ikke se sånn ut, da. Det er noe annet, er det ikke? Hva er det?» «Det er Matildas bursdag om ni dager,» sier jeg lavt og ser 26

for meg alle klassevenninnene mine komme fnisende inn i oransjeriet på Kensington Palace i pastellfargede selskapskjoler, og det er Matildas storebror Fred, som får fri fra Eton, og det er munnvikene hans som krøller seg oppover når han smiler. Og Matilda selv, bestevenninnen min, som er snill og morsom og aldri later som om hun ikke er så smart som hun er, sånn som alle de andre jentene gjør. «Jeg kan ikke reise.» «Det er synd det er Matildas selskap, jeg skjønner det. Men det er da bare én fest, vennen min.» Jeg lar være å si at jeg ikke er typen som blir invitert til en masse fester, men jeg tror mamma vet det, for hun blir myk i stemmen: «Det føles kanskje ikke sånn nå, Amber, men du har mange fester i vente, det kan jeg love deg.» Hun nikker mot vinduet. «Ta en titt ut der. Hva ser du?» Jeg ser lenge ut gjennom vinduet på gaten, med elver av regnvann på våt asfalt, på de svarte smijernsstakittene, den runde gressplenen midt på plassen, der vi av og til spiser toast med Bovril i solskinnet på lørdag formiddag. «Folk som rister og lukker paraplyer?» Jeg snur meg mot henne og lurer på om det var riktig svar. «En barnepike med en barnevogn?» «Vet du hva jeg ser? Jeg ser en hel verden som venter på deg, Amber. Se, der er en ung kvinne i et pent lite skjørt på vei til arbeid.» Til orientering: Mamma arbeider ikke, men hun pleier å bruke en marineblå drakt fra Paris i kirken på søndager. Det er vel også et slags arbeid. «Jeg ser et kjærestepar sitte og kysse hverandre på en benk …» Hun hever et øyebryn. «… og dét temmelig lidenskapelig, må jeg si.» Jeg skynder meg å se en annen vei enn det tett omslyngete paret – noe jeg opplagt ikke ville gjort om ikke mamma hadde sittet ved siden av meg – og lurer på hvordan det ville være å kysse noen sånn på en benk i full offentlighet: Så fordypet i et kyss at jeg ikke brydde meg om at noen så det. 27

«Det jeg prøver å si, er vel at du kommer til å oppleve mye moro før du blir gift.» Skole. Et år på pensjonatskole. En gallerijobb hos Christies, kanskje. Ikke lett å se at det blir plass til mye gøy før det er slutt. «Da gjør det ikke noe om du går glipp av ett selskap?» Mamma retter på kjolen over fanget der hodet mitt har skrukket den. «Sikkert ikke.» «Du lyder ikke særlig overbevist.» Jeg prøve å skjule smilet bak furtingen, nyter at mamma later som om hun trenger min godkjennelse, nyter at det overhodet betyr noe. Jeg vet at jeg er heldig sånn. Alle skolevenninnene mine har mødre som herser med dem – høflige og småirriterende britiske kvinner i stive kjoler som ikke ser ut som om de kan legge hodet bakover og le så høyt at man kan se bølgene oppe i ganen. Min mor kan ri barbakk. Hun går i dongeribukse når vi er på landet. Og hun er den aller peneste moren utenfor skoleporten. «Glem aldri hvor privilegerte vi er som fortsatt har Black Rabbit Hall! Det er så mange av pappas venner som har måttet rive huset og selge unna deler av eiendommen, eller som har måttet åpne det for publikum, og skrekkelige ting som det. Vi må aldri ta det stedet for gitt.» «Det tar jo en evighet å komme seg dit.» «Vi kan kjører dit sammen. Det blir så gøy.» Hun gir meg en dult. «Kanskje det kommer flyplass på Roseland-halvøya en vakker dag?» «Det kommer aldri til å skje.» «Vel, vel … så fint.» Hun hekter en lokk av håret mitt bak øret. «Vi vil jo ikke gjøre det altfor lett tilgjengelig, vil vi vel?» «Da ville det ikke være vårt helt spesielle sted mer.» Jeg sier det helt uten skamfølelse for å glede henne. Og det fungerer. 28

«Nettopp!» Hun smiler bredt, og øynene glimter i grønt og gult, som over- og undersiden av et løv. De er fulle av lys igjen, det fjerne er borte. «Jeg sier det bestandig til pappa: Black Rabbit Hall er det eneste normale stedet som er igjen i en gal verden i forandring. Det er vårt trygge lykkested, ikke sant, Amber?» Jeg nøler litt. Av en eller annen grunn føles det som om alt står og faller på hva jeg svarer.

«… en praktfull, nydelig skrevet roman.» Lisa Jewell

En stemningsfull og spennende fortelling om familiehemmeligheter og farlig kjærlighet

EVE CHASE bor i Oxford med mann og tre barn. Black Rabbit Hall er hennes debutroman. Den er solgt til oversettelse i 13 land. Oversetter HEGE MEHREN er medlem av Norsk Oversetterforening.

«En mørk, vakker og fullkomment fengslende fortelling.» Rowan Coleman, forfatter