Beta 3 - Offeret by Gyldendal Norsk Forlag

grif oppsøkte meg for en liten stund siden og truet meg.

bor i grimstad og har fire barn.

hvert øyeblikk kan det være slutt. jeg vet det er farlig,

samfunnsviter, journalist og

men kan du hente meg i to sakser? det er over for meg her i

forfatter. har tidligere utgitt

kastrup. jeg må til øya.

barneboka kjære miranda ... kjære

livni

liv ... (2003)

livni er blitt en av skandias mest betrodde offiserer. kodak

TORBORG IGLAND AMUND HESTSVEEN

torborg igland (f. 1967)

0014 KODAK: 16 år. Satte det hele i gang. Nå sitter han i Skandias sikreste fengsel. Klarer de å tvinge sannheten ut av ham?

sitter i nasjonens strengest bevoktede fengsel. jor er på vei inn over skandias hovedstad i helikopter, for å gjennomføre betas farligste og mest spektakulære aksjon noen sinne. imens er den tidligere venninnen fra dormen, offiseren majke i ferd med

0010 LIVNI

å sirkle dem inn, og veileder grif stenger skolen i stasjon 21.

16 år. Spiller sitt livs dobbeltspill. På sykehuset i Stasjon 21 har en gutt våknet fra koma. Han vet hvem hun er.

amund hestsveen (f. 1971)

klarer beta å styrte skandias tyranniske leder? hva slags

bor i kristiansand. cand.mag. med

våpen har de egentlig å kjempe med? og hvilken pris må de

historie, kunsthistorie og engelsk.

betale?

tekstforfatter, fotograf og forfatter.

tredje og siste bok i betaserien. en intens trilogi om norden 60 år fram i tid. om beta 1 flukten: Nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2014. «Hunger Games på norsk» Dagbladet «Bli bitt av Flukten-basillen, du også» Ubok.no

om beta 2 øya: «Kombinerer trekk fra mange av de beste bøkene i sjangeren og gjør det til noe eget» NRK P2 «Igland og Hestsveen går mange av de amerikanske bestselgerne en høy gang med sin dystopiske serie om et nordisk militærdiktatur 60 år fram i tid.» Dagbladet

9 788205 476813

590055 JOR 16 år. Med fare for sitt eget liv filmer hun Betas farligste aksjoner og Skandias største løgner.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 2

19.08.16 12:18

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 3

19.08.16 12:18

Betaserien: Flukten Øya Offeret

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2016 Omslagsdesign: The Metric System Sats: HS-Repro A/S Boken er satt med 12/15 Adobe Garamond Pro Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016 Papir: 70 g Holmen Book (1,6) ISBN 978-82-05-48753-6 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 4

19.08.16 12:18

Et eller annet hadde fulgt henne, på avstand, holdt seg i skjul bak henne, hele veien fra Skandiapalasset og hit ned til Første frie leders aveny. Hver gang hun snudde seg for å se om hun kunne få et glimt av noe som ville avsløre hvem det var, glei skyggen raskt bak et hjørne, dukket ned bak en militærbil eller forsvant inn i et portrom. Flere ganger hadde hun dreid inn sidegater, snudd og gått tilbake, eller krysset veien på impuls. Nå var hun sikker på at det var noen som ville henne noe. Hun sto helt stille på fortauet, forsøkte å gjøre seg usynlig. Alt hun kunne høre, var den jevne duren fra storbyen. I et hjørne av plassen gikk en soldat med løvblåser og gjorde sitt ytterste for å holde plassen fri for gulnede blader. Det så ut til å være en umulig oppgave, for så fort han hadde fått samlet dem opp i en haug, kom en virvelvind og dro dem utover igjen. Naturen vinner som regel, tenkte hun. Det var ingen å se nå. Hun bestemte seg for å ta en om vei tilbake til offiserskvarteret. På vei forbi et bygg med store glassvinduer fikk hun se seg selv i gjenskinnet fra gatelyktene. Hun gikk helt inntil det mørke vinduet. Med unntak av små, grønne rektangler over dørene var alt lys slokket på innsiden. Hun dro litt i bremmen på lua til den lå rett over panna. Hun 5

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 5

19.08.16 12:18

kikket nedover uniformen, pustet på de gylne knappene som satt tett ytterst på ermet. I den fuktige lufta la den varme pusten hennes en tynn hinne med kondens over metallet. Hun dro løs et skjorteflak fra bukselinningen og polerte knappene blanke. Hun kunne se ned mot lyskrysset, der store, tunge militær kjøretøyer dundret forbi, der hun hadde tenkt å svinge til venstre og følge avenyen et kort stykke. Det steg damp opp fra en luftesjakt i en sidegate som for svant inn mellom de høye husene på den andre siden av veien. Sjakta var opplyst av en skarp lykt, et lysskinn hun ikke hadde sett før nå. Så kjente hun nakkehårene stritte og frøys helt inn til beinet. Der var han igjen. En person sto midt i røyken, hun kunne bare se silhuetten. Skikkelsen hevet en gjenstand. Noe som lignet på en bue, på tvers av et løp. Personen siktet rett mot henne. Før hun rakk å tenke, var skuddet løsnet. Det var som et hardt smekk. Og sekundet etter knaste det i murpuss rett bak henne. Den dunkle skikkelsen hevet våpenet i været, nesten som en hilsen. Så ble lyset der borte slokket. Livni hørte raske skritt som fjernet seg. I muren sto en kort, tykkskaftet pil med store, buede fjær. Den delen av spissen som var synlig, var som to barberblader satt i kryss. Hun knekte pila, spissen ble stående igjen i betongen. Livni studerte pilskaftet, og ble oppmerksom på at den var merket med svarte tall. Første innskytelse var at det var dimensjonene, men det første tallet var vanskelig å ignorere. Bak tallet sto tre bokstaver, og til slutt to sifre igjen. 0014 AVD 01

Hun forsto beskjeden instinktivt. Borte ved luftesjakta, der dam 6

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 6

19.08.16 12:18

pen hadde stått til værs, var det helt stille. Skikkelsen var vekk. Det var ubehagelig ikke å vite om hun fortsatt ble observert, men hvis noen hadde ønsket henne noe vondt, ville hun vel ikke stått her. Fri til å gå. Hun gikk rolig over veien, og nærmet seg luftesjakta, et høyt, kantete rør malt i hvitt og rødt. Midt på, i hoftehøyde, satt et gitter med åpne riller, som dampen sto støtvis ut av. En lampe sto inntil husveggen. Livni gikk bort til den. Rundt henne var det ikke en eneste bevegelse, ingen soldater som kom løpende, ikke et lysstreif noe sted. Bare den monotone støyen fra bilene der nede på avenyen. Hun la øret inntil gitteret, og syntes et sekund hun hørte musikk der nede fra. Men det var nok bare mekanisk støy fra maskineriet som holdt Skandia i gang. Hun memorerte tallene på pila, og skjøv den gjennom rillene i gitteret. Så slapp hun den forsiktig. Det lød et par klank da pila traff noe som hør tes ut som rør der nede. Hvis alt var forbundet med alt, ville rørene der nede i undergrunnen til slutt krysse rørsystemet fra fengselet. Tanken trollbandt henne et øyeblikk, og selv om ingen ville kunne høre henne, presset hun likevel ansiktet mot gitteret. Hun ville høre ekkoet, tenkte at stemmen hennes kunne bære til Skandias ende. – Kodak. Hold ut, hvisket hun. – Det er snart vår tur.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 7

19.08.16 12:18

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 8

19.08.16 12:18

Del I

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 9

19.08.16 12:18

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 10

19.08.16 12:18

Forhør

Noen dro ham på beina. Skjøv ham hardt framover mot den åpne døra. På vei ut fikk Kodak et glimt av seg selv i den slipte stålplata som var boltet til veggen. Han var mørkeblå under øynene. Et knespark i siden. Han ble slept nedover gangen, gjennom en ståldør og inn på et avhørsrom. De holdt ham mellom seg, tvang hodet hans ned og bandt ham fast til en stol, med armene bak stolryggen. Stroppene gnagde mot blåmerkene på håndleddene. Summing i en transformator. To kraftige lamper sendte et hvitt, skarpt lys rett mot ham. Instinktivt rykket han til, han ville holdt en arm foran øynene hvis han ikke hadde vært bundet. Han lyttet intenst. Skrudde de opp styrken? – Er han koblet til? – Ja. Timene etter elektrosjokkene var verst, da var hjernen full av knust glass. Han ble stadig mer usikker på hva han egentlig hadde opplevd. Hva var virkelig? Hva var innbilning? Bildet av verden utenfor klarte han snart ikke å sette sammen igjen, det tok lengre og lengre tid for hver gang. «Navn og nummer!» skreik de i ørene hans hver gang. 11

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 11

19.08.16 12:18

β – OFFERET

Og hver gang klemte Kodak kjevene sammen. Forsøkte å skrape tallet 0014 ut av hjernen, erstatte det med usammenhengende rekker av tegn, tall, bokstaver. Kodak så en hanskekledd hånd strekke seg mot en konsoll. Det var to personer i rommet. Kaptein og løytnant. Mester og lærling. Han kjente igjen kapteinen, hun hadde vært med på fangetransporten fra strandstedet til Kastrup. De hadde slept ham ut til helikopteret på plenen foran den store villaen på strandstedet, den store døra i siden på skroget hadde gapt mot ham. Den kraftige turbulensen hadde pisket opp sand, småsteiner og gress, og han husket at soldatene hadde løpt bak hushjørnene for ikke å bli truffet. De hadde stuet ham inn i kabinen, deretter hadde maskinen løftet seg rett opp. Han hadde fått et glimt av lysene fra Stasjon 21. Sett frådende bølger slå mot klippene utenfor bukta der han var blitt skutt på. Deretter Kastrup. Døgnene her var blitt til uker. Hva ville skje nå? Visste Livni og Jor at han var i live? Lyset ble dempet. De satte i gang en film. Det var visst noe han måtte se. Noe som skulle få ham til å tenke seg om. Noen gikk innover i skogen. Bildet gynget i takt med skrittene. Lyden av skritt i snø. Det var så han kunne kjenne den rå kulda i beina. Kameravinkelen endret seg. To militærpolitisoldater sto i bildet og ropte ut kommandoer. Hvem snakket de til? Det måtte være en fange. Noen fra øya? Noen han visste hvem var? Det var en ung gutt. Nærbilde av hendene hans. Kodak trakk pusten dypt. Han hadde ikke lyst til å se ansiktet hans, ville ikke se frykten i øynene til denne gutten. Han så like tynn og redd ut som Agd. Men han kunne det jo ikke være. Han var jo på øya, var han ikke? Kodak 12

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 12

19.08.16 12:18

FORHØR

klemte øynene igjen. Bildene av Agd kom tilbake til ham, dødsangsten i ansiktet hans, da han og noen av de andre i panikk hadde villet ro tilbake til land fra øya, og det gikk galt. De hadde mistet den røde båten til bølgene, men Kodak hadde reddet dem. Nærbilde av fangens underarm på filmen. Offiseren i bildet grep armen hans, vrei den rundt. Et tall var brent inn i huden. Kodak ville senke blikket, men han tvang seg til å se. Det var Nummer elleve, sannhetsvitnet som hadde fått Jor til å gjemme seg på toget og dokumentere termineringene. Som hadde fått Livni til å gi etter og akseptere sannheten. Gutten som hadde gitt Kodak mot til å rømme. Kodak beit seg i leppa. Det smakte blod. Tynne, skarpe skudd. Røde flekker i snøen. Bildet gikk i svart. Kapteinen dro av seg hanskene, gikk fram og stilte seg foran Kodak. – Han oppnådde ingenting. Du oppnår ingenting. Gå med Skandia eller gå under. Han svarte ikke. Kunne ikke svart, om han hadde villet. Hun sto der lenge, uten å si noe. Så trakk hun pusten, det var nesten som et sukk, lente seg ned mot ham og hvisket: – Skal du også ofre deg?

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 13

19.08.16 12:18

Fallskjermhoppet

– Fem minutter, sa Dani i mikrofonen. Jor rykket til i setet da hun hørte stemmen hans i headsettet. De hadde sittet anspent den siste timen, først nå oppdaget hun at hun hadde klemt hånda så hardt rundt armlenet at knokene var hvite. Hun tvang pulsen ned. Den monotone dunkingen fra rotorene hadde hatt en hypnotiserende effekt på dem alle, og ikke før nå var det mulig å skjelne konturer av land og lysning på himmelen. Jor spilte ut neseborene og trakk pusten hardt inn. – Varn, tror du Kodak lever? spurte hun. Han satt ved siden av henne med øynene fokusert på helikopterpiloten. – Han er ikke død, svarte Varn. – Men du kan ikke vite det. – Jeg kan ikke vite det, men jeg vet det. Varn så ikke redd ut, mer gira. Og Vir, hun var roen selv. Hun, som skulle spille piano på Fredsplassen, kanskje med tusen geværløp rettet mot seg. Var det derfor hun ikke var redd for å hoppe, fordi hun allerede hadde forsont seg med tanken på å miste livet? Jor masserte armene igjen. Hun kjente ikke frykt. Likevel ristet hun som om kroppen hennes insisterte på et alvor hun selv ikke tok inn over seg. 14

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 14

19.08.16 12:18

FALLSKJERMHOPPET

Hun gnei lårene hardt. Pustet. Knyttet nevene, åpnet dem. – Tårnet på Skandiapalasset er synlig over hele Kastrup. Dere har gjennomgått ruta så mange ganger at dere burde kunne den i blinde, sa Dani. Han sjekket instrumentene raskt før han snudde seg. Jor stirret på nålene som viste hvor mange fot over sjøen de befant seg. Dani pekte mot tre små hardpakkede sekker som hang på kroker på veggen ved døra: – Tid for å spenne på dere de der. De folder seg automatisk ut når dere trekker i snora. Tell rolig til ti, og trekk i snora. Ikke før. Dere lander mykt, i vannet. Med én gang dere lander, må dere frigjøre fallskjermene. Pass på at dere ikke vikler dere inn i linene. Jor nikket mens hun trakk på seg sekken med fall skjermen. Så stakk hun den vanntette veska med det lille filmkameraet under drakta. Det var flatt og ikke særlig mye større enn armbåndene deres, med en skjerm som kunne vippes ut. Hun dro igjen glidelåsen og kneppet reimene fast over brystet og magen. Varn og Vir var klare alt. De kunne svømme alle tre, men ikke særlig langt. – Én ting til. Hopp så langt ut dere kan. Dere må ikke treffe flygelet! Piloten trykket på en knapp, og døra glei til side. – 05.25 nå. Når armbåndene deres viser 05.55, flyr jeg inn over Kastrup med flygelet. Presis klokka 06.00 setter jeg det ned på Fredsplassen. Da må dere være der og løsne karabinkrokene og stroppene. Resten ordner dere selv. Etterpå må dere ta dere fram til Betas hemmelige møtested To sakser, langs rutene vi har merket som de tryggeste. Blir dere oppdaget eller tatt til fange … Han stoppet. – Veileder Grif skulle ha sett oss nå, sa Jor og forsøkte en 15

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 15

19.08.16 12:18

β – OFFERET

liten latter. Hun grep hånda til Vir. Den var overraskende varm. – Det hadde blitt noen alvorlige minuspoeng, sa Varn. Et svakt blålig lys lå over sjøen. Jor så det som måtte være muren som gikk rundt hele byen og skilte den fra vannet. Hermetisk lukket, tenkte hun. Menneskene lever som hermetikk, innelåst i en boks. Lyskastere sto som en perlerad på muren, og vendte inn mot byen. Sjøen lå i mørke, som et digert gap. Bare ingen reagerte på den kraftige lyden fra helikopteret. Men de var vel vant til det. Vir så bort på Dani, ventet på signal. Han nikket. Så akte hun seg bort til den svarte åpningen. – Nå! sa Dani. Jor rakk ikke å tenke før Vir lå som en svart sprikende kråke i lufta, med armer og bein i et kors, som om hun ville fange det blå lyset. Jor talte raskt til ti inni seg. – Fallskjermen hennes, Dani, den åpner seg ikke! ropte hun. Her oppe fra så det ut som om Vir kom til å treffe sjøen når som helst. – Bare vent, sa Dani rolig. I det samme foldet skjermen seg ut som en stor pose av luft. – Din tur, sa Varn utålmodig. Det var nesten vondt å se ham i øynene. Jor gikk ett skritt fram, stilte seg i åpningen og lukket øynene. – Lykke til, hørte hun Varns stemme bak seg, før hun tok sats, svevde forbi flygelet, ut over den mørke overflaten der nede. – Én, to, tre … Det var et sug så stort som hun aldri hadde kjent før, som om alt i magen hennes ble igjen der oppe i lufta, mens hodet og lemmene skulle ned, ned. Det svartnet for øynene hennes. Så fikk hun øye på den hvite 16

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 16

19.08.16 12:18

FALLSKJERMHOPPET

fallskjermen til Vir, som en stor, lys sopp. – Sju, åtte, ni … Snora til utløsermekanismen, hvor var den? Jor famlet i siden på sekken. Der. – Ti! Hun dro i den så hardt hun kunne, og med et rykk hang hun og dinglet noen hundre meter over bakken. – Aaahhh, ynket hun seg. Hun kjente striper av tårer på kinnene. Hun så ingenting, men hun visste at vannflata nærmet seg. Det snørte seg sammen i brystet. – Slapp av nå, Jor, sa hun høyt til seg selv. – Sjøen er ikke farlig. Og du er et svømmetalent, husk det. Selvsagt var hun et svømmetalent. Ingen andre lærte nye idrettsteknikker raskere enn henne. Nesten nede nå. Hun konsentrerte seg. Vinden førte henne innover mot land. Det betydde trolig at fallskjermen ville legge seg foran henne, så for å komme seg raskest mulig bort fra skjermen, slik at den ikke kvalte henne eller senket henne, måtte hun svømme utover fra land så fort hun bare klarte. Men først gjaldt det å få armene ut av reimene på sekken. Og der nådde hun vannflata med føttene. Hun tenkte at hun kanskje ville skrense bortover vannet som en sjøfugl. Men beina forsvant rett ned i det kalde vannet. Jor kavet med armene. Hun hadde glemt svømmetakene hun hadde lært. Hun husket ingenting! Hun svelget vann, gulpet, og så sank hun. Og med ett var alt stille. Jor kneip instinktivt igjen munnen. Sekken, ja. Hun famlet seg fram til reimene over brystet og fikk kneppet den av seg. Så merket hun at hun begynte å stige mot overflaten, helt av seg selv. Over seg så hun fallskjermen ligge som en svart sky i vannet. Hun beveget armene i svømmetak, slik hun hadde lært, bort fra skjermen. Oppover og bortover. Der brøt hun vannflata, 17

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 17

19.08.16 12:18

β – OFFERET

og gispet. Litt lenger inne stakk det opp en svart silhuett av et hode. Vir var på vei inn mot land, og noen meter lenger bort så hun Varn kave med armene. Jor kjente en varme spre seg i magen. De hadde klart det. Første etappe. Hun tok et svømmetak til. Vir sto på land og hjalp Varn og Jor opp av vannet. Jor ble stående med hendene på knærne noen sekunder og bare puste. – Vi klarte det, sa Varn. Hun så opp på ham. Håret hans, som vanligvis var fullt av svarte krøller, lå nå som en dryppende hjelm rundt hodet. Vir hutret. Nå tvinnet hun håret sitt, slik at vannet ble presset ut av det. Jor dro armbåndet ut av den vanntette posen hun hadde hatt det i på innsiden av våtdrakta, og klipset det fast på håndleddet. Det lyste opp. Snart ville de høre helikopteret igjen. Da måtte de være på plass. De vrengte av seg draktene. – Hjelper du meg av med denne, prustet Varn. Han pekte på ryggen sin, på den flatpakkede sekken de hadde måttet teipe fast til kroppen så han skulle ha plass til fallskjermen. Da Jor dro teipen av, var det som om hele Skandia kunne høre rivelyden. Varn fikk sekken ned på bakken og dro ut den sammensurrede taustigen, så viklet han den ut i kveiler. – Alle klare? – For Beta, sa Jor. – La oss komme oss over muren. De fulgte den planlagte ruta inn i byen. Oppe på himmelen, høyt over det nåletynne spiret på Skandiapalasset, kunne de se de første solstrimene treffe hvite skyer. Sammen løp de så raskt de kunne gjennom de tomme gatene, i retning Fredsplassen. – Han er her allerede, peste Jor da de hørte helikopteret 18

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 18

19.08.16 12:18

FALLSKJERMHOPPET

i det fjerne. Speilbilder av himmelen var synlig i de mange tusen glassvinduene i Kastrups høyhus. Det var fortsatt stille i gatene, som om en dirigent hadde hevet taktstokken før første sats.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 19

19.08.16 12:18

Sporene

– Én eller maks to personer, sa elitesoldaten. – Sannsynligvis bare én. Majke stirret ned i sporene i skogbunnen, avtrykkene av sko i et inntørket bekkefar. Det var hundrevis av dem. Kodak og de gamle klassekameratene hennes hadde gått her. Det var jo her de hadde funnet armbåndene deres også. Majke la hånda på våpenet i hylsteret. Det var bare et tidsspørsmål før hun tok dem igjen. Hun skulle med glede trekke og skyte, om noen var så dumme at de gjorde motstand. Varn, for eksempel. Han ville aldri overgi seg frivillig. Hun hadde aldri likt Varn og de dumme vitsene hans, alltid syntes det virket som han med vilje motarbeidet Skandia på så mange vis han kunne få til i løpet av en skoledag. Jo. Varn var nok den første hun kom til å skyte på. Eller Jor, privilegerte Jor, som alltid hadde fått det hun pekte på. Som alltid hadde sneket seg foran henne, uansett hvor hardt hun hadde jobbet. Majke hadde aldri kjøpt historien om at Jor var reist til Reykjavik. Vi har funnet spor. Hvor lenge fortsetter vi? Majke meldte major Neru over armbåndet. Det var tre uker siden de startet den hemmelige etter 20

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 20

19.08.16 12:18

SPORENE

forskningen, på oppdrag fra Neru. Kastrup ante ingenting. De hadde søkt i lavlandet den første uka. Deretter hadde de tatt seg innover i fjellet. De hadde funnet det som måtte være en gammel rute over fjellet, merket med røde T-er. Og flere hytter fra alfatiden, med spor etter nylige innbrudd. Hun hadde hele tiden tenkt at de ikke var langt bak rømlingene. De visste bare ikke hvor langt foran dem de var. Hvis de nå ikke bare lå døde av stråling og sult et sted over neste åsrygg. – Unnskyld. Hva sa du nå igjen? spurte Majke fraværende. Hun sjekket armbåndet. Ingen svar fra Neru. Det var den tredje meldingen hun hadde sendt i dag, uten svar. Var de utenfor Sys’ område? Hun hadde en mistanke om at det var noen blanke felter på overvåkningsnettet. – Én eller maks to personer, løytnant, gjentok elite soldaten. – Én eller to? Det kunne ikke stemme. Alle disse sporene. Hadde én person lagd dem alle? Soldaten dro hetta av seg. Han svettet i den klamme beskyttelsesdrakta. – Vi har beregnet vekten på personen som har lagd sporene, og alt tyder på at det er samme vekt for alle avtrykkene. Majke himlet med øynene. Samme vekt? Ikke akkurat avansert forskning. Men tvilen var begynt å sige inn. Var det virkelig slik? Fotavtrykk etter én person, som hadde forsøkt å gi inntrykk av at han eller hun var mange. Hadde noen villet lede dem inn hit, til fjellet utenfor indre mur? I så fall betydde det at Kodak og de andre hadde flyktet et annet sted. Et helt annet sted. Det var underlig å stå slik, med bare natur på alle kanter. Stein, fjell, lave trær. Naturen fikk henne til å tenke på han 21

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 21

19.08.16 12:18

β – OFFERET

hun ikke ville tenke på, men som likevel var i bevisstheten hennes konstant. Selvsagt, siden det var han de lette etter. Majke dro opp det falmede bildet hun hadde funnet inne på Kodaks rom i dormen da de gjennomsøkte den. Det var blitt som en slags pant for henne, en sikkerhet for at hun skulle klare å spore ham opp. Bildet viste en mye yngre Kodak, et barn, ved siden av en kvinne som måtte være moren hans. Så Kodak hadde hatt foreldre. Han sto der med fisk i hånda, ved kysten et sted. Åpenbart utenfor muren. Han så glad ut. – Sykt, sa Majke for seg selv. Hun hadde alltid likt ham, det hadde hun måttet innrømme for seg selv, og hun hadde nytt å utkonkurrere Livni under nyttårsballet. Hun hadde vært overbevist om at Kodak ikke ville ha trengt så mye tid før han hadde forstått at en framtid sammen med henne ville sendt dem begge rett til topps. Men han fortsatte jo åpenbart heller med disse ekspedisjonene utenfor murene. «Naturen er ikke giftig. Hadde den vært det, hadde jo jeg vært død for lengst, ikke sant?» hadde hun hørt ham si en gang. Kanskje det var akkurat da hun hadde begynt å tenke på ham som noe mer enn bare en klassekamerat. Det var noe sterkt ved ham, som skilte ham fra de andre i klassen. Det var irriterende hvordan de ulovlige følelsene hadde satt seg fast i hjernen. Og i brystet. Som en flis i fingeren, for langt under huden til at du bare kan dra den ut. Men nå hadde hun klart det. De forbudte følelsene var erstattet med raseri. Beundringen med forakt. For han var jo bare en idiot. Og han hadde avvist henne. Det skulle han få betale for, om det så tok alt hun hadde av krefter. Hun satte seg på huk foran ett av fotavtrykkene. Stien med avtrykkene pekte nedover mot kysten, ikke opp i fjellet. Og så var det dette som elitesoldaten sa, at det bare var 22

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 22

19.08.16 12:18

SPORENE

avtrykk fra én eller et par personer, i hvert fall ikke en hel klasse. Noe annet var det Tune hadde sagt. Majke hadde vært noen turer til industrisykehuset for å forsøke å avhøre ham. Turene hadde så langt vært lite innbringende. Tune hadde så vidt klart å åpne munnen, og av alle de usammenhengende ordene han hadde utstøtt, var det særlig to han gjentok flere ganger, som om han fortvilet hadde forsøkt å fortelle henne noe. Ordene var film og skutt. Han hadde mumlet noe om skogen og muren. Det hadde vært en av grunnene til at Majke hadde valgt å dra etter dem til fjells. Men Tune hadde sloknet så raskt. Han ble liksom aldri friskere. Det virket som om de måtte vekke ham opp fra koma hver gang hun kom. – Du var heldig som overlevde, hadde Majke sagt til Tune under siste besøk. Han hadde smilt svakt opp mot henne fra puta. – H e l d i g, hadde han hvisket. Øynene hans hadde gått i kryss, det hadde kommet pipelyder fra minst tre maskiner, og to sykepleiere hadde stormet inn. – Hvem? spurte Majke tydelig. Hun gjentok ordet. – Hvem, Tune? Hvem ledet flukten? Hvor skulle de? Du vet det jo. Konsentrer deg, nå. Majke var blitt revet unna senga av myndige pleierhender. Tune hadde sloknet. – Du må gå, han skal ha medisinene sine, hadde sykepleieren sagt. Så hadde han festet en blank pose i et stativ over senga til Tune, og skrudd fast en slange under posen. Slangen snodde seg ned fra stativet og forsvant under en bandasje som var strammet rundt armen hans. Soldaten kom tilbake. – Vi er ferdige her. Jeg har rekvirert helikopteret. 23

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 23

19.08.16 12:18

β – OFFERET

Majke sukket. Hun visste hun måtte tilbake og avlegge rapport for Neru. Hun sendte ham enda en melding. Neru hadde ikke besvart en eneste melding siden de startet ekspedisjonen. Det måtte jo være fordi armbåndene ikke virket her ute. Det var sikkert ikke dekning utenfor muren. Men hun kunne likevel ikke bli kvitt en liten uro. En følelse av at noe var galt. De begynte på turen nedover. Det var uvant terreng å bevege seg i. Rart og tungt. De fikk øye på helikopteret på en åpen slette. Nå kunne de også se indre mur, og lanternene som glødet svakt rødt. Det hadde sluttet å regne, men siden terrenget var vått, måtte de beholde beskyttelsesdraktene på. Majke stakk hånda inn i innerlomma og trakk fram bildet igjen. Stirret på Kodak, der han sto med moren sin. Med fiskestenger og fisk. Med sjøfugler glidende over himmelen. – Kom igjen, Kodak. Snakk til meg. Hun lot blikket gli over bildet. Hva var det? Majke så noe bak de to, noe lite og grått i strandkanten som hun ikke hadde fått øye på før. Eller tenkt så mye over. Hun hadde vel bare trodd at det var en stein. Men det var det jo ikke. De buede formene var egentlig ikke til å ta feil av. Det var et slikt fartøy man brukte før Seksårskrigen, før strålingen. Det var en båt, og den var dratt opp på stranda. – Herregud, Majke, hvor dum går det an å bli. Det er jo en båt. Hun stønnet oppgitt. Løsningen hadde hun gått med på innerlomma i ukevis. – Hva gjør vi her, langt til skogs? Vi er blitt lurt. At hun ikke hadde tenkt på det før. Kodak hadde vært på sjøen, han hadde vokst opp med opprørere. De hadde 24

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 24

19.08.16 12:18

SPORENE

regelmessig oppholdt seg utenfor muren. Hun hadde bare ikke lagt sammen to og to, havet var jo en fiende. Hun hadde rett og slett ikke tenkt at det samme var mulig utenfor kysten ved Stasjon 21. – Inntrengeren på strandstedet! Det var deg, Kodak. – Hva sa du? spurte soldaten ved siden av henne. – Ingenting. Armbåndene de hadde etterlatt seg ved muren, sporene til fjells, alt var gjort for å lede dem på villspor. De var ikke i skogen. De var ved sjøen et sted. Og så hadde de tatt seg inn på strandstedet. Med ett lyste armbåndet til Majke opp. Kontakten med Sys var gjenopprettet. Hun stanset et par meter fra heli kopteret for å få oversikt over meldingene som tikket inn. De fleste kunne slettes, men én ble hun stående og lese om og om igjen. Etterforsker forsvinning av ny ellevte grad, de var underveis til Skandiamesterskapet. Neru er forsvunnet. Returner straks. Vi trenger soldatene. Hver eneste en. Grif

– Helvete, sa Majke. Hun krabbet inn i helikopteret og ga soldaten i setet ved siden av seg et oppgitt blikk. – Er det noe galt, løytnant? – Er det ikke alltid noe galt, mumlet hun. Forsvunnet? Neru? Hvordan kunne han plutselig bare fordufte som stasjonssjef? Og så akkurat nå, nå som hun trengte ham mer enn noen gang. Hva mente Grif med det at han etterforsket en forsvinning? Kunne enda en grad være forsvunnet? En hel klasse? Startet marerittet på nytt igjen? 25

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 25

19.08.16 12:18

β – OFFERET

Kanskje ikke så rart likevel at Neru var forduftet, tenkte hun. Om bare én av de tidligere klassevennene hennes nå dukket opp igjen i levende live, hadde de mildt sagt et forklaringsproblem i Stasjon 21. Og hvis denne nye flukten også ble kjent … – Da ryker ikke bare Neru og Grif. Da drar de meg ned sammen med seg, sa Majke til seg selv. – Med mindre jeg finner flyktningene først. Majke lente seg fram i setet mot piloten. – Kaptein, når er vi framme i Stasjon 21? Send beskjed til flyplassen. Jeg må snarest mulig komme meg til kysten.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 26

19.08.16 12:18

Håndholdt I

EXT. CPH KASTRUP – MORGEN To unge mennesker står med sikkerhets drakter på seg. De venter i skjul bak et hushjørne ved en bred, brosteinslagt aveny. Over dem i lufta høres en kuttende lyd. De river av seg hjelmene. STEMME BAK KAMERA Hvert øyeblikk nå. Vi er klare. Bildet rister. En av de to snur seg mot kameraet med besluttsomt blikk. Kamera dreier rundt, vi får se den tredje personen, som holder i kamera, det er JOR. JOR Dette kan være det siste vi filmer. Den som finner dette, må si dette videre: Vi angrer ikke på noe. Beta slåss for at hvert menneske skal ha lov til å drømme. Uten å være redd.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 27

19.08.16 12:18

β – OFFERET

VARN drar drakta av seg, trår på en bryter i murveggen. Ei søppelsjakt åpnes, og han kaster den svarte drakta nedi. Den andre personen gjør det samme, og vi ser at det er VIR, det lange håret hennes lommer nedover ryggen på kjolen. VARN Skal jeg ta din også? JOR (bildet rister) Ja, kom og hold kameraet. VIR (hvisker) Jor. Varn. Flygelet! Han senker det nå. Klare?

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 28

19.08.16 12:18

Fredsplassen

Jor hørte lyden av helikopterrotorene komme nærmere, den steg og sank. Hun holdt kameraet opp og filmet mens hun løp. – Dette vil forandre alt, peste hun inn i mikrofonen. – Hva sier du? sa Varn. Han og Vir kom pesende bak henne. Jor pekte bare opp i lufta. Helikopteret kom til syne over hustakene med flygelet svevende som et stort svart uhyre under seg. De stanset på hjørnet der plassen åpnet seg foran dem, og ble stående og se helikopteret sakte, sakte senke flygelet de siste meterne ned mellom bygningene. – Du har rett. Det vil forandre alt, sa Varn. De hørte panikkslagne rop og kommandoer langt borte fra, men de kunne ikke se de som ropte. Jor lot kameraet henge rundt halsen et øyeblikk og klemte hendene til Varn og Vir. Hun kjente seg sylskarp og fokusert. Frykten var fortrengt av et adrenalinrush som jagde gjennom kroppen. Flygelet hang like over bakken nå. Resten var opp til dem. Det var ingen vei tilbake. Vir sto i sin lange, svarte kjole og presset fingertuppene mot hverandre. 29

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 29

19.08.16 12:18

β – OFFERET

– Klar? spurte Jor. Hun omfavnet venninna, og sammen med Varn løp hun ut på plassen. Helikopteret hang trassig i lufta. Beina på flygelet tok bakken. Dani viste dem en tommel. Varn og Jor hektet krokene av, én for én. Der løftet helikopteret seg igjen, krenget og forsvant ut av syne. Ingen soldater hadde skutt, ingen krigshelikoptre hadde lettet, men oppstanden og ståket fra deres eget helikopter hadde tydeligvis fått Kastrup på beina. Fra hvert gatehjørne dukket det nå opp en strøm av mennesker, soldater også. – De er her allerede! hvisket Jor. Hun kjente at hun var glad de hadde bestemt seg for ikke å ta med enda flere inn i dette vepsebolet. At hun hadde tryglet Rog og Anie om å bli værende igjen på øya. Insistert på at Beta trengte dem, dersom denne operasjonen skulle slå feil. De kunne høre kommandoer som smalt gjennom lufta. De var nærmere nå. Kanskje bare et kvartal unna. Varn løsnet pianokrakken fra flygelet og satte den foran klaviaturet. Så grep han hånda til Jor og dro henne med seg. Det kom stadig flere mennesker. De samlet seg langs ytterkantene av plassen, tok oppstilling, omtrent som om de ventet på noe. Jor kunne skimte flere røde bereter blant folk, men de var spredt, hadde ikke inntatt noen åpenbar formasjon, og ingen hadde hevet våpen. De gikk framover i den voksende folkemengden. Nå så de Vir, som gikk ut på plassen, helt alene. Hun var en dronning, der hun gikk. Hele plassen holdt pusten. Alle ventet, som om de ventet på at en ny statsleder skulle ankomme, tenkte Jor. Hun kjente det som om alt skjedde i sakte kino, i en annen virkelighet. Vir satte seg ned på pianokrakken, bøyde nakken og la en naken fot på den ene pedalen. – Vi må løpe, hvisket Varn. 30

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 30

19.08.16 12:18

FREDSPLASSEN

– Men se, Varn, de skyter ikke, vent, hvisket Jor tilbake. Og nå kom tonene. Spinkle, sprø toner, så svake at de nesten ble tatt av vinden. Nye toner la seg over de første, danset over dem, overtok melodien, små triller og piruetter løp som pensler over et lerret. – Hvorfor skyter de ikke? sa en kvinne ved siden av dem. Jor tok sjansen på at ingen så i hennes retning og løftet filmkameraet. Gjennom søkeren så hun det skjelvende bildet av enda flere barn, ungdommer og voksne som hadde hørt lydene og funnet veien til Fredsplassen. De stimlet sammen, holdt rundt hverandre. Hun så frykt lyse ut av øynene. Vantro. Sinne. Men noen av ansiktene åpnet seg. Som blomster om morgenen, tenkte hun. En liten gutt løp ut foran flygelet. Han begynte å danse. Han kunne ikke være mer enn tre–fire år. Hundrevis av individer rundt henne, hundrevis av reaksjoner. Plutselig gjallet det i megafoner. Store stridsvogner kom kjørende inn på plassen. To svarte helikoptre sirklet i lufta over dem. Hvordan var det gått med Dani? – Kom. Varn dro henne i armen som holdt kamera. – Vi kan ikke vente lenger. Vi må til To sakser nå, mens det er kaos her ute. Militærpolitisoldatene hadde overtatt plassen nå, og de skjøv folkemengden bakover med store skjold, som store bulldosere med brede skjær. En stemme runget over mengden: Første frie leder har innført unntakstilstand og portforbud. Trekk hjemover, og ingen vil bli skadet. Jor tvang seg til å bli stående, tvang kameraet til å fokusere. Blikket hennes var som limt fast i Vir, selv om alt i henne ville gjøre som Varn sa. Men folk måtte få vite, og hun var den eneste som kunne dokumentere hva som skjedde. 31

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 31

19.08.16 12:18

β – OFFERET

Det var umulig å si om det var oppvåkning av motstandsvilje eller en sjokkreaksjon, men ingen adlød stemmen i høyttaleren. Folkemengden var som én eneste stor organisme, ikke til å rikke. Var det musikken som virket på dem, trakk dem til seg, fikk hjertet til å slå litt hardere, kinnene til å føles varmere og øynene til å se klarere? – Dette skjer ikke, det er umulig, mumlet en stemme like ved. Jor snudde på hodet og så en mann og en kvinne stå ved siden av hverandre og holde hverandre i hendene. – Umulig, gjentok kvinnen. – Vet du hva hun spiller? hvisket mannen. Sibelius, tenkte Jor. Valse Triste. Jor hørte klirr fra granatene mot brosteinene da soldatene kastet tåregass inn i folkemengden. En offiser som antakelig måtte være faren til den vesle gutten som danset, løp ut på plassen og løftet ham opp. Han holdt ham tett inntil seg, gutten låste armene rundt halsen hans. Faren ville bære ham med seg tilbake. Da skjøt soldatene ham i beina, og han knakk sammen, med gutten i armene. Vir slo hardt mot en av de svarte tangentene nederst på det mørkeste registeret av klaviaturet. Den første tennsatsen eksploderte med voldsom kraft, og hvite dyner av røyk flommet ut fra hele flygelet.

Beta - Bok 3 - Offeret.indd 32

19.08.16 12:18

grif oppsøkte meg for en liten stund siden og truet meg.

bor i grimstad og har fire barn.

hvert øyeblikk kan det være slutt. jeg vet det er farlig,

samfunnsviter, journalist og

men kan du hente meg i to sakser? det er over for meg her i

forfatter. har tidligere utgitt

kastrup. jeg må til øya.

barneboka kjære miranda ... kjære

livni

liv ... (2003)

livni er blitt en av skandias mest betrodde offiserer. kodak

TORBORG IGLAND AMUND HESTSVEEN

torborg igland (f. 1967)

0014 KODAK: 16 år. Satte det hele i gang. Nå sitter han i Skandias sikreste fengsel. Klarer de å tvinge sannheten ut av ham?

0010 LIVNI

å sirkle dem inn, og veileder grif stenger skolen i stasjon 21.

16 år. Spiller sitt livs dobbeltspill. På sykehuset i Stasjon 21 har en gutt våknet fra koma. Han vet hvem hun er.

amund hestsveen (f. 1971)

klarer beta å styrte skandias tyranniske leder? hva slags

bor i kristiansand. cand.mag. med

våpen har de egentlig å kjempe med? og hvilken pris må de

historie, kunsthistorie og engelsk.

betale?

tekstforfatter, fotograf og forfatter.

9 788205 476813

590055 JOR 16 år. Med fare for sitt eget liv filmer hun Betas farligste aksjoner og Skandias største løgner.