Agnes i senga by Gyldendal Norsk Forlag

Om Nu, jävlar! (2011):

May Schack, Politiken

Vidar Kvalshaug, Aftenposten

«Når boka lukkes er det ingen tvil om at man har lest en av bokvårens beste romaner.» Turid Larsen, Dagsavisen

«Suveren skildring av det store i det små. En stor leseropplevelse.»

gnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, den hvite kista nesten skjult under overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien nedover midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig

Foto: Jo Michael

«Stort om småbyliv. Nu, jävlar! har alt som skal til for å bli masselesing i Norge.»

HeidiLinde

«At blive eller komme væk – fra et sted eller sig selv – det er den fine romanens tema, som Heidi Linde gennemspiller med stor varme og sans for mennesker.»

fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort.

Heidi Linde (f. 1973) kommer fra Kongsvinger

Silje Stavrum Norevik, Dagbladet

«Nu, jävlar! er eit litterært gjennombrot, eit imponerande broderi frå grensebyen Kongsvinger.» Oddmund Hagen, Dag og Tid

«Heidi Linde slekter litt på Jonathan Franzen, litt på Nick Hornby. Selge mye kommer hun i alle fall til å gjøre.»

og er bosatt i Oslo. Hun har gått på forfatter-

Man kan dø av sorg også, tenker Agnes, det har hun lest et sted.

studiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Hun har

Agnes er 32 år, hun er blitt forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilig-

utgitt en rekke bøker for barn og voksne, og er

het. Her er hennes liv.

oversatt til flere språk. Hun har også skrevet dramatikk for radio og fjernsyn.

Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

788205 429321

n a m o R

Heidi Linde

Agnes i senga Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-42932-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Sitater er hentet fra: Sand/Sjaastad/Haug/Bjålie: Menneskekroppen. Fysiologi og anatomi. Gyldendal, 2006 Phillip C. McGraw: Life Strategies. Doing What Works, Doing What Matters. Vermillion, 1999

Ifølge faren hennes er utsikten fra leiligheten spektakulær, men i dag er alt grått, og når hun lener panna mot kjøkkenvinduet, er det bare så vidt hun kan skimte lekestativet i bakgården gjennom den tette tåka. Agnes slipper pusten langsomt ut mellom leppene. Det kjennes som en voldsom kraftanstrengelse. Når pusten blir til dogg på vinduet foran henne, tenker Agnes at det må være et levende bevis på at hun faktisk ikke er død, og når hun først har tenkt den tanken, merker hun at hun må gråte igjen. Agnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, den hvite kista som nesten er skjult under overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien nedover midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort på denne måten, i en trafikkulykke eller kanskje som følge av en plutselig og uhelbredelig sykdom. Eller sorg, tenker Agnes, man kan dø av sorg også, det har hun lest et sted. 5

Ute i stua romsterer faren hennes. Alt verker noe helt forjævlig. Hvert hjerteslag sender smertestøt ut i kroppen, og hver gang hun trekker pusten, blir hun minnet om dampveivalsen som har parkert midt på brystet hennes. På galleriet ved siden av organisten står solisten og synger. De har leid inn den aller beste, eller kanskje de er to? En vakker duett framført av et par? Nei, for faen! Et elskende par er de siste som skal få sette beina sine i hennes begravelse! Agnes stanger panna hardt mot det kalde vinduet. Nå er hun i ferd med å komme helt ut av det. Hun kniper øynene sammen og bestemmer seg for en mann. En ung, svartkledd mann, og selv om dette er en type oppdrag han utfører ofte, er det synlig for alle hvordan han nettopp i denne begravelsen sliter med å være profesjonell. For denne er annerledes, denne er mye verre, og solisten må ta seg sammen for ikke selv å bryte ut i gråt, kanskje må han klore seg på innsiden av håndflaten med neglene for å kunne synge slik han gjør, klokkeklart og gripende, en sang som sammen med det høyst levende bildet av henne på forsiden av trykksaken liksom vrir kniven rundt enda et par hakk ved å si: Nå er det slutt! Nå er denne unge kvinnen borte for bestandig! Nede fra bakgården høres lyden av glad barnelatter. Muskelen under det venstre øyet dirrer. Agnes må konsentrere seg om å holde øynene lukket, og utenfor begynner barna på en regle. Det er et usannsynlig dårlig rim, ikke holder de takten heller, og mens Agnes flytter tyngden fra 6

den ene foten til den andre, lar hun blikket gli sakte over benkeradene i den fullsatte kirka. Hun må ikke henge seg opp i hvem de er. Hvis hun begynner å fokusere på ansiktene, er det lett å falle ut. For et par netter siden ble hun så opphengt i tanken på hvem som ville ha kommet i begravelsen, at hun til slutt måtte stå opp og finne fram penn og papir. Det ble én kolonne for «garantert», én for «sannsynlig» og én for «tvilsomt, men ikke umulig». Hun hadde blitt nødt til å gjøre en kronologisk gjennomgang av livet. Klassekameratene fra barneskolen, ville de komme? Jentene fra håndballen? Vennene hun hadde fått på språkreisen til Hastings etter niende klasse, det var jo lenge siden, men de hadde tross alt holdt kontakten i mange år etterpå og besøkt hverandre flere ganger. Og hva med Williams familie? De nærmeste, selvfølgelig, men så var det familien i Tyskland, gjerrige onkel Helmut, ville han rive i flybilletter på seg selv og alle døtrene, Williams langbeinte kusiner, det ville sannsynligvis bli utgifter til hotell også. Og hva med kollegaene? SAS ville selvfølgelig sende en krans, det skulle bare mangle, kanskje en fjern representant fra ledelsen også, til tross for alle innsparingstiltakene burde de ta seg råd til det, men av de ansatte, hvor mange av dem ville egentlig stille i kirka? Om kollegaene fikk fri for å komme, kunne det nok bli noen, tenkte Agnes, men hvis det var sånn at de måtte bruke en feriedag på begravelsen hennes, kunne hun egentlig forvente så stort oppmøte da? Hun hadde blitt sittende hele natta. Det var et komplisert og ikke minst utmattende arbeid. Fullstendig 7

meningsløst også, slo det henne omsider, for alle disse menneskene, alle disse ansiktene langs benkeradene i kirka, var uansett ikke poenget! Poenget satt på første rad, svartkledd og sorgtung og alene. Og mens Agnes konsentrerer seg om å stenge ute latteren fra lekestativet, sørger hun for at ansiktene ikke blir annet enn en sorgfull, grå masse, hun lar blikket gli over benkeradene i den fullsatte kirka og stanser ikke opp før hun er framme hos ham, William. Synet av ham får det umiddelbart til å sitre langs ryggraden. De opphovnede øynene. De magre kinnene. Han må ha rukket å miste mange kilo i løpet av denne uka, eller hvor lenge det nå er siden hun gikk bort. Og nå løfter William den enslige rosen han holder i hånda, og reiser seg ustøtt. Presten er midt i prekenen. Han snakker om henne. Om Agnes’ pålitelighet i jobben. Eller nei – heller om omsorgen hennes. Om hvor god hun alltid var. – Et vennlig ord til alle, sier presten. – Det var Agnes i et nøtteskall. Da får han øye på William. William som stabber seg mot alterringen på skjelvende føtter, som klamrer seg til den langstilkede rosen. – Vi legger på blomstene litt senere, sier presten lavt med hånda over mikrofonen. Men William hører ikke. Han kaster seg på kne foran kista. Da går det et gisp gjennom kirkerommet. Selv den profesjonelle solisten er nær ved å skjære ut i en falsk tone. Eller nei, tenker Agnes, hvis presten står og snak8

ker, er det ulogisk at solisten synger samtidig. Men skal han reise seg? Skal hun la ham sprette opp fra krakken der han sitter ved siden av organisten, og støtte hendene mot kanten av galleriet mens han lener seg framover for å se enda bedre? Agnes puster hardt ut gjennom nesa. Hun må fokusere nå, må ikke falle ut av det igjen, solisten er uvesentlig! tenker Agnes, og mens hun registrerer at barna utenfor har gått i gang med en Margrethe Munthe-sang, eller kan det være Prøysen?, kniper hun øynene hardt, hardt sammen og flytter seg framover i kirka igjen. William skriker. – Agnes! skriker han. – Hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort?! Han klorer fingrene mot kistelokket, men det er boltet og låst, det lar seg ikke rikke. Noen i begravelsesfølget reiser seg. Andre gråter enda mer, dette er bare for sterkt. Presten legger en mild hånd på Williams skulder. – Det er ikke din skyld, sier han. Han sikter til bilulykken eller til den uhelbredelige sykdommen, forhold som selvfølgelig må sies å ligge utenfor Williams ansvarsområde. Men likevel. Presten vet ikke alt. – Joooo! skriker William. – Det er min skyld! Jeg lot henne gå! Jeg sendte henne vekk! Og nå er det for seeeent! Agnes legger kinnet mot det kalde glasset. Hun kjenner seg vridd opp, som om hun er kjørt gjennom en sentrifuge 9

på et program med ekstra mange omdreininger. Ansiktet brenner mot vinduet. Fra stua kommer det noen romsterende lyder, et vindu som blir åpnet eller kanskje lukket. Så hører hun farens skritt, raske klikk fra lakkskoene hans over tregulvet, før de saktner farten og til slutt stanser helt opp et sted bak henne, og Agnes forestiller seg at det slett ikke er faren, men en helt annen, en inntrenger, en leiemorder med skuddsikker vest og finlandshette, nå hever han pistolen og sikter seg inn mot bakhodet hennes. – Hun har satt sakene sine i boden, sier faren. Agnes åpner langsomt øynene. Tåka må ha sprukket opp litt nå, for nede i bakgården kan hun skimte omrisset av tre røde parkdresser. – Og så lovte jeg Åsa at du skulle samle inn posten hennes. – Åsa? – Åsa Wallander. Leieboeren. – Wallander? Heter hun virkelig det? – Sykepleierstudent, sier faren. – Kjekk jente. Hun blir nordpå i praksis i seks uker. Og innen den tid bør du vel ha funnet ut av ting, tror du ikke? Faren hennes flytter på føttene. Agnes kan høre det helt tydelig: utålmodige skritt fram og tilbake bak ryggen hennes. Så rensker han stemmen. – Ja, det var jo synd, dette med William. Agnes nikker. Panna hennes dunker lett mot vinduet, og nå kjenner hun dampveivalsen igjen, i langsomt sig over brystkassa. – Jeg har bestandig likt ham, sier faren. – Og skal jeg 10

være ærlig, tror jeg William likte meg rimelig godt også. Vi hadde alltid en løs og ledig tone, synes du ikke? Agnes snur seg mot ham. Faren tar et langt skritt bakover. – Men Agnes! sier han. Det må være øynene hennes. Faren har aldri kunnet utstå tårer. Agnes løfter hånda og stryker den raskt over kinnene. De er våte og varme. – Ikke gråt, Agnes. – Nei da. – Er det én ting menn ikke utstår, så er det kvinner som i tide og utide tar til tårene. – Okei. – Og det er klart, sier faren og løfter pekefingeren, – skal man være realistisk, og det skal man jo, er det liten tvil om at situasjonen din ville sett adskillig lysere ut om dette hadde hendt for noen år siden. Han lar fingeren henge i lufta mens han ser på henne med et mildt irettesettende blikk. – Du mener at han burde ha dumpet meg før? sier Agnes. – Jeg mener at hvis man møter en kvinne som har bikket tretti, så vet man hva som venter, sier faren. Agnes spør hva som venter. Tunga hennes kjennes stor og fremmed i munnen, og da hun setter tennene hardt mot den, føler hun ingenting. – Krav om forpliktelser, sier faren, – en høy, tikkende lyd, ja, jeg regner med at du skjønner hva jeg sikter til? – Snakker du av erfaring? spør Agnes. Faren svarer at selvfølgelig gjør han det. 11

– Enhver forelder snakker av erfaring, sier han. – Det er både vår plikt og vårt lodd i livet. En dag vil du kanskje få mulighet til å erfare det selv. Agnes presser tennene mot tunga. Hvor lang tid vil det ta før de går gjennom, før kjøttet revner og det varme blodet siger fram? – Hadde du vært syvogtyve, for eksempel, ville du vært en ung og attraktiv kvinne, sier faren hennes. – Du er selvfølgelig fremdeles en relativt ung og attraktiv kvinne, men det er et men der. Et forbehold. Såpass ærlig tillater jeg meg å være. Agnes snur seg mot vinduet igjen. Hun forsøker å framkalle bildet av begravelsen en gang til, men nå er det ikke lenger mulig. For Agnes er ikke død. Hun står ved vinduet, der pusten hennes viser seg som dogg mot glasset, det rekker knapt å tørke før det fylles på mer, og det er liksom ikke måte på, tenker Agnes, hvor mye pust og liv det er i henne. – Trøst deg med at det kunne vært verre, sier faren hennes. – Trettiåtte, for eksempel. Trettini. Han skjelver litt i stemmen da han sier det siste tallet, som om han grøsser. Agnes hører den raslende lyden når han rister hånda slik at armbåndsuret glir ut fra ermet på den mørkeblå Gant-genseren og ned over håndleddet hans. – Ja, ja, sier faren hennes. – Da sier vi det sånn? Agnes snur seg. Faren løfter blikket fra armbåndsuret. Et øyeblikk blir de stående slik, urørlige, og se på hverandre. Plutselig går det et rykk gjennom overkroppen til 12

faren, som om han er i ferd med å ta et skritt fram, mot henne, men ombestemmer seg i siste liten. En lett svaiing før han gjenvinner balansen, så løfter han begge tomlene. – Kjør på! sier faren. – Det er det det handler om. Bånn gass! Han blunker på den muntre måten, og så er han borte. – Pappa! sier Agnes høyt. De raske lakkskoskrittene stanser i gangen. Så kikker han inn på kjøkkenet igjen. Ikke med hele seg, bare med hodet, som for å understreke at han egentlig er på vei et helt annet sted, og det er han jo også, tenker Agnes. – Ja? Han ser avventende på henne. Håret hans er skinnende svart mot den hvitmalte dørkarmen, han må ha farget det nylig, og Agnes vil gjerne si noe. Men hva? Noe om at når hun tross alt – og som han selv påpeker – er trettién år, trettito om ikke altfor lenge, innebærer det at hun er voksen. At dette faktisk er hennes liv. At det er hun som bestemmer. Men Agnes’ tunge fyller hele munnen, hun har ingen stemme, ingen ord, og dessuten; Hvis hun faktisk var voksen og selvstendig, ville hun da stå her, i denne bygården som faren hennes eier, fanget opp av en løsning som han både har organisert og finansiert? – Ja? gjentar faren. Agnes rister på hodet. – Ingenting, sier hun. Farens skritt klikker raskt mot døra, og Agnes snur seg tilbake mot vinduet. 13