Alf van der Hagen
SONJA Samtaler med Dronningen
SONJA Samtaler med Dronningen © Forlaget Press 2021 1. utgave, 1. opplag Boken er utgitt i samarbeid med Queen Sonja Print Award (QSPA), hvis andel av royaltyinntektene går til stiftelsens arbeid med å fremme grafikk. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. design: Snøhetta ved Henrik Haugan
boken er satt med: Lyon Text fra Commercial Type papir: Tauro Offset 120 g repro: Italgraf Media ab
trykk og innbinding: Printer Trento S.r.l. via Italgraf Media ab
ISBN: 978-82-328-0424-5 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. opphavsrett til kunstverk:
© 2021 Niki Charitable Art Foundation / BONO, Oslo © 2021 BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge) / Liv Ørnvall / Jakob Weidemann / Marianne Heske / Kjell Nupen / Kjell Torriset / Bjørn Carlsen / Per Kleiva / Hedevig Anker / Kjell Erik Killi Olsen Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Innhold Start
7
1 Se
11
2 Samle
43
3 Stifte
113
4 Skape
149
5 Sonja
209
Slutt
251
6
Start Da vil jeg gjerne høre de tre momentene vi skal igjennom! Jo, det første, nå i dag, hadde jeg tenkt, skulle handle om Dronningens omgang med kunst i sitt eget liv. Ikke egen, men andres kunst. Vi kan begynne i familiehjemmet i Tuengen allé, med din far som samler, og du også allerede i tenårene. Og så dine tidlige møter med Jakob Weidemann, Rolf Stenersen og andre? Det var mest hans nevø Johan. Jeg kjente Rolf også, men det var Johan Stenersen som var vår venn. Som barn gikk han jo i klassen til min mann på Smestad skole. Og derfra går vi kronologisk fremover, det du husker fra toppen av hodet i løpet av disse tre timene. Jeg tror i grunnen det er en fordel at ikke Dronningen sitter her forberedt til tennene? Jeg er helt blank, jeg. Du styrer dette her! Vår andre samtale, om et par uker, blir om H.M. Dronning Sonjas kunstnerstipend, det som i dag er en stiftelse og en internasjonal kunstpris, Queen Sonja Print Award (QSPA). Jeg vil høre om bakgrunnen for prisen, om de ulike prisvinnerne. Da vil jeg også gjøre en del bakgrunnssamtaler, det har jeg ikke gjort til i dag, for jeg ville at vi først skulle møtes med blanke ark. Men før neste gang tenker du sikkert å snakke litt med Ørnulf Opdahl, og kanskje med Ole Larsen i Helsingborg? 7
SONJA. SAMTALER MED DRONNINGEN
Helt riktig, og sikkert flere. Og til slutt blir dag nummer tre viet Dronningens eget kunstneriske virke. Jeg vil vente med det til sist, når vi har blitt litt bedre kjent. Da vil jeg komme inn på kunsten som et frirom, som du har snakket mye om før, og høre hva det rommet kan innebære i ditt eget liv, og for oss alle. Men det er en god plan. Jeg er med! Så håper jeg å få komme tilbake etter noen måneder og gjøre en eller to samtaler som fyller igjen hullene i manuskriptet? Det får vi heller snakke om etter hvert! Men jeg kommer nok til å veksle mellom å si «Dronningen» og å si «du» …? Det gjør ingenting. Jeg sier jo også du til deg! Jeg var litt nervøs for akkurat dette, for det ville blitt helt umulig å snakke personlig i tredje person hele tiden. Det går helt bra, la oss bare sette i gang!
Dronning Sonja med skulptur av Niki De Saint Phalle. Fra åpningen av Pontus Hulténs Samling, Henie Onstad kunstsenter, mai 2007.
8
9
10
kapit tel 1
Se Jeg har jo alltid sett på bilder. Min far var kunstinteressert, og han kjøpte også kunst. Min bror, Haakon, spilte saksofon og piano, han hadde et lite jazzorkester, men han malte også. Bjerk i storm, det bildet kopierte han, for han var god til å tegne. Under krigen var han i Sverige som norsk politisoldat, da fikk jeg brev fra ham med flotte tegninger. Jeg husker at det var det helt store, å få de brevene fra Haakon. Bjerk i storm, det lyder nasjonalromantisk? Det er jo J.C. Dahl. Originalen hang faktisk på Gamlehaugen da jeg kom dit første gang, det er kongefamiliens residens i Bergen. Christian Michelsens gamle privatbolig. Et nydelig sted. Og der kjente du igjen din bror! Jeg ble forbauset da jeg så det. Svigerfar var veldig glad i det bildet. Han ble litt snurt da Bergen Billedgalleri, som hadde lånt det ut, tok det tilbake igjen etter noen år. Når jeg går forbi hjørnet der det hang, tenker jeg ofte at der skulle det bildet ha vært. Din far, kjøpmann Karl Haraldsen, hva slags kunst samlet han på? Det var Henrik Sørensen, og vi hadde et stort bilde av Gude. I spisestuen hang det to nydelige Kavli-bilder. Da vi skulle dele hjemmet, fikk jeg ingen av disse, men senere kjøpte jeg et selv. 11
SONJA. SAMTALER MED DRONNINGEN
Arne Kavli forbinder jeg med nokså tradisjonelle og idylliske sommerferiebilder? Ja, fra skjærgården rundt Grimstad, blant annet. Men jeg likte Kavli i barndommen, fargene hans, hyggelige, glade motiver. Sommer. Du burde nesten ta deg en tur til Tuengen allé på Lillehammer og se deg om i mitt barndomshjem. Huset er jo flyttet fra Vinderen til Maihaugen, og det meste er på plass slik det var. Mine foreldre byttet litt rundt på bildene, men som regel var det de samme som hang på veggene. Min bror var som nevnt opptatt av kunst, min søster Gry ikke så meget. Og heller ikke din mor, Dagny Haraldsen? Far var nok mest interessert, men jeg husker et maleri som hang over bokhyllen, et med mange valmuer på. Det var det mor som kjøpte. Hun hadde gått forbi et galleri i Oslo som jeg nå ikke husker navnet på, frem og tilbake på gaten og sett på bildet i vinduet, i et av de galleriene vi hadde før, som nå ikke eksisterer lenger, i Øvre Slottsgate eller der omkring. Det var nok før din tid. Til slutt kjøpte hun det. Egentlig var det far som kjøpte, han hadde jo pengene, slik var det den gangen, men jeg husker godt det bildet, med åkersennepen i en svær eng. Hun gikk forbi det mange, mange ganger, og hun kjøpte det til slutt. Hva hadde du selv på veggen hjemme på pikerommet? Den gangen kjøpte vi plakater og hengte opp. Jeg hadde en plakat av Matisse, og én av Cézanne. Så var jeg jo selv glad i å tegne, og da kopierte jeg Picasso-tegninger. Er det sant! Hvor gammel var du da? Rundt fjorten, tenker jeg. Jeg elsket Picasso på grunn av formene og måten han brøt opp flatene på. Jeg har alltid vært tiltrukket av de kubistiske formene. I tillegg var det en lekenhet
12
SE
Motetegning av Sonja Haraldsen fra 1957. side 10: Kronprinsesse Sonja filmer under dronning Elizabeth IIs statsbesøk til Norge, 1969. 13
SONJA. SAMTALER MED DRONNINGEN
og vitalitet hos Picasso, og hos Braque også. Livsglede! Det virket så friskt og nytt på meg da jeg var helt ung. Oppdaget du Picasso via din ungdomsvenn Johan Stenersen? Nei, dette var før jeg ble kjent med Johan. Jeg hadde sett bilder i magasiner og blader fra jeg var ganske ung. Finnes de tegningene dine noe sted? Picasso-kopiene tror jeg ikke finnes lenger. Jeg tror dessverre ikke det. Men jeg gikk og tok tegnetimer da jeg var enda litt yngre, ikke langt fra der vi bodde. Det varte ikke så lenge. Men ikke vet jeg om vi kan finne noe av dette. Jeg skal spørre. For alt mitt er arkivert i Slottets arkiv ved hjelp av min tidligere sekretær. Jeg vet i hvert fall at jeg har tegninger fra den gangen jeg gikk og sydde. Da kopierte jeg motetegninger fra en fransk journal. Hvor kom det bladet fra? Det kom jo fra Frankrike. Men hvem hadde skaffet det til veie? Det var nok meg, tenker jeg. Og jeg husker de gode tegn ingene der, spesielt én designer jeg var så fascinert av, som alltid hadde en stjerne som en slags signatur. Jeg vet ikke hvem det var. Coco Chanel? Christian Dior? Nei, det var ikke Dior eller noen av dem som skapte selve verket, men en tegner. Og denne tegneren kopierte jeg mens jeg gikk på yrkesskolen, da var jeg blitt sytten. Fremdeles ser man enkelte av de tegningene rundt i blader i dag. Særlig husker jeg et festlig bilde av en figur som står med stumpen ut og støtter seg på en paraply. Det er et lekkert bilde, meget karakteristisk, flotte linjer, et litt ikonisk design. Men personen bak må jo være død for lenge siden. 14
SE
Da du var sytten, ble du også avbildet i avisen i en flott, lys kjole som du hadde sydd selv? Verdens Gang, tror jeg det var. Virkelig elegant! Ja, virkelig. Jeg er meget imponert, jeg, den dag i dag! Kan det ha vært den samme franske designeren? Nei, det var det slett ikke, for den designeren var meg! Med plisséskjørt og det hele. Hvordan greide du å komme i VG? Det var Lilleba Brynildsen som spurte om å få komme og se, hun var en journalist som holdt litt på med mote. Bildene ble tatt hjemme i hagen på Vinderen, det ene er tatt i sofaen i Tuengen Allé. Jeg hadde selskap, det må ha vært derfor jeg laget den. Var det også andre piker som kom i selvsydde kjoler til det selskapet? Det kan godt være. Ja, det var det nok. Dere sydde egne kjoler, selv om dere kom fra velstående familier? Men den gangen, på begynnelsen av femtitallet, var man ikke så bevisst at man hadde mange penger. Alle strevde jo likevel, og holdt på med sine ting. Det var heller ikke så lett å få tak i pene kjoler som var litt utenom det vanlige. Dette med søm og håndverk må tidlig ha ligget i deg som et kunstnerisk anlegg? Ja, det tror jeg. Hele tiden satt vi og strikket under pulten. Jeg var alltid opptatt av håndarbeid, strikket og broderte en masse, jeg hadde det nok i hendene og ville gjerne bruke det kreative. Men da jeg etter hvert ble kjent med Johan Stenersen, fant vi en fellesnevner i den aller nyeste kunsten. Dette var noe vi delte resten av hans liv. Han var virkelig opptatt av dette! Johan var jo 15
SONJA. SAMTALER MED DRONNINGEN
avantgarde, og gjennom sin onkel Rolf fikk han veldig tidlig et godt innblikk i hva som skjedde på kunstfronten, både i Norge og i utlandet. Og det var Johan som tok oss med til Weidemann på Vinderen. «Sugerørsgjengen»? Eller cocagjengen, ja. Da var vi kanskje seksten år gamle. Vi var bare noen få, det var Johan og meg og en eller to til. Hvordan var det å komme hjem til Jakob Weidemann? Jeg husker en blanding av stue og atelier hvor han malte. Det var lyst og vennlig og veldig stort. Han hadde selvfølgelig bilder av andre kunstnere på veggene, mens lerretene han selv holdt på å male på, sto lent inntil veggene rundt om i rommet. Var det Johan som ledet an i samtalene? Det var jo han som tok oss dit og kjente Weidemann fra før, men etter hvert snakket jo Jakob med oss alle. Vi var der mange ganger, kanskje det gikk en liten måned mellom hver gang, og disse besøkene pågikk en god stund, lenge nok til at vi ble kjent. Hva slags inntrykk gjorde Jakob Weidemann på unge frøken Haraldsen? Jeg fant Jakob svært fascinerende, og bildene hans også. Spennende å høre ham snakke om kunsten, det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det han laget, var jo noe helt annet enn det som hang på veggene hjemme. Det var moderne! Midt i tiden, ja til og med forut for tiden. Etter det har jeg alltid vært fascinert av det moderne, og egentlig aldri snudd meg tilbake til den klassiske tradisjonen. Det er mye mer spennende med det som ennå ikke er fullt ut oppdaget, noe du ikke forstår med en gang, men som ligger foran og venter på deg … der du må se og se, og plutselig ser du noe nytt når du har sett lenge nok. 16
SE
Sonja Haraldsen i selvsydd kjole, Tuengen allé, 1955.
17
SONJA. SAMTALER MED DRONNINGEN
Kronprins Harald og Sonja Haraldsen i hennes barndomshjem i Tuengen allé, 23. august 1968.
18
SE
Var det på den tiden snakk om å studere, ta noen timer, hos Weidemann? Ikke tegnetimer, men vi var jo der, så vi fikk en form for undervisning. Han viste oss litt, men snakket nok mest. Det var de moderne teknikkene han forsøkte å forklare oss, og han snakket om andre kunstnere, utenlandske kunstnere. Han ble min veiviser inn i den moderne kunsten. Senere opprettholdt vi kontakten, og han forble en god venn i livet mitt. Rolf M. Stenersen støttet den unge Weidemann helt fra begynnelsen av, og kjøpte opp mange av de første maleriene hans fra 1945 og utover. Jeg leste nettopp i Stenersens siste bok, Jakten etter det vakre (1976), der skriver han: «Jeg går ikke til en billedutstilling for å dømme mellom godt og dårlig, vakkert og stygt. Jeg går for å se noe nytt, for å lære noe. Fylle sinnet mitt med toner og glimt fra en ukjent verden. Like sær som vår himmelverden. Like fylt av vinkler, forhold, orden og tall.» Hva tenker Dronningen om det sitatet? Slik har jeg også sett på kunst fra tidlig av. Absolutt! Ikke bakover, se fremover, det er det som er spennende, og utfordrende. Noe å stange imot! Rolf Stenersen må ha vært litt av en personlighet? Forretningsmann, idrettsmann, skjønnlitterær forfatter, Munchs venn og støttespiller, en eksentrisk mesen. Han var kunstsamleren som lånte ut hundrevis av originale Munch-trykk og lot dem henge rundt på hyblene i Sogn studentby! Og så knyttet han vel nevøen Johan tett til seg …? Johan var veldig lik sin onkel. Han ble opplært av sin onkel. Dermed har Rolf Stenersen gjennom Johan også preget ditt syn på kunst? 19