sven g. simonsen
Risiko
forlaget press
Risiko © Forlaget Press 2020 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Tank Design / Ina Brantenberg Sats: Type-it, Trondheim 2020 Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-328-0332-3 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Dere’s little stealin’ like you does, and dere’s big stealin’ like I does. For de little stealin’ dey gits you in jail soon or late. For de big stealin’ dey makes you Emperor and puts you in de Hall o’ Fame when you croaks. Eugene O’Neill, The Emperor Jones
prolog
Tonsai, Thailand
Lyset gjorde fjellet varmt og levende som dem selv. Gyllent berg og solbrun, svettende hud. Det var kvinnen, med kort hår og senete armer, som klatret. Hun beveget seg smidig, som i en langsom dans opp fjellveggen. Mannen, med ukegammelt skjegg og solbleket hår over bred rygg, sikret henne fra standplass nedenfor. Landsbyen under dem lå i skygge mellom bratte fjellvegger, og hyttene var bare delvis synlige under kokospalmene som omga dem. Det var kalksteinsveggen hvor de klatret, som først ble truffet av solen, vennlig på denne tiden av dagen, kompromissløs få timer senere. Hun nådde en hylle i fjellet, og forankret seg til boltene som markerte standplass. Det så ut til å være det eneste stedet på ruten hvor to personer kunne stå oppreist og ta en virkelig pause. Hun var to taulengder oppe; over henne strakte veggen seg enda førti meter. Bolter i stål markerte ruten opp til toppen. Hun dro opp slakken i tauet og la det rutinert i taubremsen, og mannen tok til å klatre. Han brukte lengre tid enn kvinnen. 7
Sven G. Simonsen
Én gang måtte han ta pause og hvile, sittende i klatreselen med beina støttet mot fjellet. Kvinnen ropte oppmuntrende ord, mens han ristet på underarmene for å løse opp gripemusklene, og gned kalk inn i fingre og håndflater, før han fortsatte å klatre. Kort etter nådde han opp til henne. Femti meter under dem nådde solen akkurat ned til foten av fjellet. I et svakt overheng rett over stranden trente fire–fem andre klatrere buldreteknikk. Et par hundre meter lenger øst, hvor landsbyen åpnet seg mot stranden, hvilte fargerike longtailbåter i vannkanten. En båt hadde akkurat kommet inn, og en liten gruppe nyankomne klatret over bord. Med vann til knærne tok de imot ryggsekkene sine mens de samtidig tok inn synet av stranden og havet rundt seg. De to ble stående der, hun skygget for solen med hånden, pekte ut over havet foran dem. Langt der ute, mellom klipper som steg loddrett opp av havet, var en passasjerbåt på vei inn, fra Phi Phi, kanskje, eller en av de andre øyene. Han la armen rundt livet hennes, og hun lente seg mot ham og kysset ham, lenge. Fra en veske som hang bak på selen sammen med kalkposen, hentet han frem et lite kamera. Han dro henne tettere til seg, og med kameraet på strak arm tok han bilder – de to sammen og i bakgrunnen havet og stranden med palmetrærne. Han sa noe til henne, som for å forklare, og hun smilte og nikket, men et øyeblikk senere slo hun ut med armene og virket opprørt. Mannen hadde frigjort seg fra klatretauet. Kvinnen pekte innstendig på tauet, men han bare smilte og lo til henne. Med den ene hånden rundt en slynge festet over ham strakte han et bein ut over kanten, som for å kjenne 8
Risiko
på den tomme luften under dem. Kvinnen ristet på hodet og snudde seg bort. Mannen tok frem kameraet igjen, og hun måtte ha tilgitt ham raskt, for nå poserte hun mens han fotograferte, lo og sendte ham slengkyss. Med ett tok mannen seg til bakhodet med begge hender, som av en plutselig, intens smerte. Kameraet skinte i sølv da det falt mot bakken. Han seg sammen, og kvinnen skrek og forsøkte å nå frem til ham. Med hendene klemt rundt hodet satt han vaklende på fjellhyllen. Så gled han utfor. Kvinnen kastet seg etter ham. Hun fikk grep om den ene armen og ble dratt over kanten, men mistet taket da hennes eget fall ble stoppet av tau og metall. Mannen forsøkte å beskytte seg da hodet slo mot veggen første gang, etter det falt han livløs. Han landet i sanden på den smale stranden mellom fjell og høyvann. Klatrere og instruktører strømmet til, flere kom løpende fra kafeen ved siden av. De ble stående rundt mannen, passive; ett blikk var nok til å fastslå at han var død. Flere gråt. En jente vendte seg bort og kastet opp. Noen pekte opp mot kvinnen, som hang urørlig i klatreselen. De ropte opp til henne, men hun reagerte ikke. Mørkt blod rant ned over ansiktet hennes fra et kutt på halsen. Bildet flyttet seg igjen, et øyeblikk dvelte det ved strandkanten, hvor bølgene fremdeles slo mykt inn mot land. Så var filmen brått over. Det tok hodet hennes et par sekunder å finne tilbake til hvor hun befant seg. Hun strakte seg over sengen og tente en natt9
Sven G. Simonsen
lampe. Kjente sengetøyet mot kroppen, vått av svette. Det luktet stramt, dunsten av frykt. Hun la ned skjermen på laptopen, slo dynen til side og flyttet seg over til den andre siden av sengen. Ble liggende urørlig mens hun kjente pulsen hamre. Frykt, ja. Den satt i kroppen nå. Men sinne også. Et sinne så sterkt, men ennå uten retning. Hun grep telefonen som lå på nattbordet. Åpnet kontaktlisten og tastet et navn i søkefeltet. Tastet feil. Tastet feil igjen. Støttet pekefingeren med tommelen, tastet på nytt, og fant henne endelig. «Liv?» Stemmen lød forvirret og søvndrukken. «Ja, det er meg.» «Hva er det som –» «Du ville gjøre et intervju med meg.» «Er det det du ringer om? Jeg trodde ikke du ville –» «Vil du ha det intervjuet eller ikke?» Det ble stille et øyeblikk i den andre enden. «Er alt bra med deg, Liv? Du ringer meg midt på natta, og –» «Vil du, eller vil du ikke?» «Jo visst vil jeg. Men du var så klar på at –» «Men nå vil jeg det.» «Greit, flott.» «Men på én betingelse.» «Okei …?» «At vi gjør det på min måte.»
London City Onsdag 9. oktober
En strime av lav sol trengte gjennom blågrå skyer. Lyset ble brutt gjennom regndråpene som rant på utsiden av vinduet, flombelyste det lille kontoret og fikk treet i salongbordet mellom de to mennene til å gløde. En vase med friske blomster kastet en smal skygge over bordet mot nordmannen. «Denne byen … Jeg kjenner den knapt igjen lenger.» Mannen i sekstiårene, hans partner, hadde drukket opp sin espresso, nå hentet han sukker fra bunnen av den lille koppen med en teskje. Han spiste de halvt oppløste krystallene av skjeen, og nippet til mineralvannet som sto ved siden av. «Der borte ligger St. Pauls katedral. Forestill deg hvordan den tronet over småhusene da den sto ferdig for tre hundre år siden. Ikke rart at folk ble gudfryktige! St. Pauls var den høyeste bygningen i City of London i 250 år. Men nå er den blitt fullstendig inneklemt og overskygget.» «Det er pengene som rår, det er ikke til å komme forbi», sa nordmannen. Partneren dro et par fingre over gråspettet skjegg og så 11
Sven G. Simonsen
undersøkende på ham over smale lesebriller. Så smilte han. «Ironi. Fabelaktig. Ja visst, pengene rår. Heldigvis sitter vi på toppen av næringskjeden.» Mannen kalte seg Marks, og var etter eget utsagn en av ytterst få Londoners som faktisk var født og oppvokst i byen. Han spilte rollen som krenket London-gutt godt, men som det meste annet på CV-en hans på den elegante hjemmesiden til Overseas Legal, Ltd. var også dette en fasade. Det plaget ikke nordmannen nevneverdig. De visste det de trengte å vite om hverandre. Det han så foran seg, underbygget det han visste. Mannens dress var kostbar, men nøytral, håret, manikyren og væremåten diskré. Kontoret var bare ett av mange tusen i the Square Mile, kjernen i Londons finansdistrikt. Den eldre mannen var en som vekket tillit, men ikke oppmerksomhet. Det hadde gjort det mulig for ham å operere under radaren til politi og skattemyndigheter i tre tiår. Stemningen dem imellom var avslappet nå. Marks var pratsom og jovial, og nordmannen kjente tilfredsheten bre seg i kroppen som en rolig varme. Han hadde redegjort for Marks om testen de hadde gjennomført to uker tidligere. Det var blitt slik at han var den som hadde mest kontakt med Dlinruk. Mest fordi det av de tre partnerne var han selv og russeren som forsto teknologien. Russeren fremfor alt, naturligvis. Engelskmannen visste allerede det viktigste: Pengene hadde kommet frem. «Det var poetry in motion», utbrøt Marks. «Og de som var så heldige å få være med, er takknemlige. Vår kjære general 12
Risiko
Hasanov i Baku har kjøpt seg en villa i Antibes. Og vår venn viseminister Gupta i Delhi har allerede skrevet alle barna inn på kostskole i York. Om ti–tjue år kommer telecom-millionene han stakk unna, til å se ut som old money.» Ute lukket skydekket seg igjen, og rommet virket med ett like mørkt som gatene tretten etasjer under dem. Et par sekunder, før nordmannens blikk fikk justert seg, fremsto mannen overfor ham kun som en skygge. «Si meg, hvordan kom du egentlig på å gjøre dette?» sa mannen som hadde fått kjøtt og blod igjen. Han var forberedt på spørsmålet, hadde ventet å få det tidligere. «Et øyeblikks inspirasjon, kan du si. Jeg lytter når folk snakker. Jeg ser andres talenter og er oppmerksom på mine egne – selv om jeg ikke viser dem alle offentlig.» Det var ikke et svar til å bli så mye klokere av, men Marks virket tilfreds. «Selv uten å være spesialist ser jeg at dette er både genialt og enkelt. Det er vel der det geniale ofte viser seg, i det at ideen i bunn og grunn er såre enkel.» Nordmannen nikket enig. «Det er synd vi ikke kan gjøre dette til evig tid, men vi kjenner rammene. Én flash flight – mer tillater ikke teknologien.» «Og ting ser bra fra ut fra Dlinruks ståsted?» «Det virker absolutt slik. Det viktigste for ham var å få testet alle mekanismene i én sammenhengende operasjon. Jeg tror det han var mest spent på, var metoden for å gjøre overføringene uten signatur. Nå er han er trygg på at det ikke er noe problem.» 13
Sven G. Simonsen
«Godt å ha det bekreftet.» Marks tok til å humre. «Han er litt utenom det vanlige, denne Dlinruk.» «Det er en forsiktig måte å si det på. Da jeg møtte ham første gang, lå han fnisende over en sofa og spilte Pac-Man. Og det var i lobbyen på Le Meredien i Brussel.» «Oh my!» Marks humret enda litt. Så reiste han seg, forbausende lett, gikk bort til skrivebordet og beveget datamusen slik at en e-post-innboks kom til syne. Han så raskt over de seneste meldingene og smilte. «Kona og ungene er ute på tur, de ringer og mailer hele tiden for å fortelle hvor glade de er i meg.» Han plukket opp et innrammet bilde som sto på skrivebordet, og smilet ble enda bredere. «Euro Disney, i fjor sommer. Tvillingene elsket det. Kona også.» En kort stund syntes han å forsvinne i egne tanker. Så satte han bildet ned igjen og strøk en finger kjærlig over glasset. «Dette blir mitt siste prosjekt. Når det er over, skal jeg konsentrere meg om familien. En ung kone må holdes varm, og jeg vil være der for ungene. Se til at de vokser opp til å bli ordentlige folk.» Marks så bort på nordmannen. «Familie kan anbefales. Det er jo i bunn og grunn det som er meningen med alt, eller hva?» Han satte seg igjen, og vippet tenksomt i stolen. «Eller – hva er det som driver deg?» Nordmannen tenkte seg om et øyeblikk. «Penger – selvfølgelig er det en motivasjon. Men dette gjør jeg mest av alt fordi jeg har muligheten til det. Hvor mange ganger i livet får man anledningen til å gjøre noe spektakulært, hvor en selv er bedre posisjonert for å lykkes enn noe annet menneske?» 14
Risiko
«Og det andre …?» «Familie? Det ligger ikke for meg. Man har ikke kontroll på utfallet. Ting kan gå galt på grunn av utenforliggende faktorer.» «Du er ram med disse kalkylene dine!» Engelskmannen lo hjertelig. «Det ligger virkelig en risikovurdering i alt du gjør, eller hva?» Nordmannen smilte svakt. Han så ikke noen grunn til å bli ytterligere privat med Marks. Marks ble alvorlig igjen. «Alt er under kontroll for operasjonen vår, altså? Hvis ikke må du fortelle meg det. Om én av oss går under, så blir den andre dratt med.» Nordmannens blikk vek ikke da han svarte. «Ingen skjær i sjøen. Jeg overvåker alle parametere, sannsynligheten for tilbakeslag er svært lav.» Marks hadde sluttet å vippe i stolen. «Du snakker virkelig ikke om risiko slik andre gjør det. Hva er det det handler om – er du en gambler?» Nordmannen ristet på hodet. «Gambler er det siste jeg ville kalle meg selv. Jeg behersker risiko. Det er det som gjør meg til en vinner.» Marks tok av seg lesebrillene, foldet dem langsomt sammen og skjøv dem inn i et futteral av mykt skinn. «Og jeg – er jeg en risiko?» «Vi utgjør en viss risiko for hverandre, det ser vi jo begge to», sa nordmannen. «Men ingen av oss kan skade den andre uten å skade seg selv. Og innenfor disse rammene kan vi gjøre forretninger sammen.» «MAD.» 15
Sven G. Simonsen
«Unnskyld meg?» «Du er for ung til å huske det; det er et begrep fra den kalde krigen: Mutually assured destruction. USA og Sovjetunionen visste at om de forsøkte å ramme den andre med et overraskelsesangrep, så ville det ende med at de blåste hverandre av kartet.» «Det er oss?» spurte nordmannen. «Ja, det er oss.»