sven g. simonsen
Crux
forlaget press
Crux © Forlaget Press 2022 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Tank Design / Ina Brantenberg Sats: Type-it, Trondheim 2022 Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5/15,5 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige ISBN: 978-82-328-0459-7 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Nationaltheatret T-banestasjon Fredag 4. september
Torkel Gjermundsen skrittet hastig ut gjennom sikkerhetsslusene, og nikket god helg til de to vekterne som fremdeles var på jobb. Utenfor var støyen øredøvende. Regnet hamret på 7. juniplassen foran ham, og blikktaket over hovedinngangen til Utenriksdepartementet, der han sto. Uværet veltet inn fra fjorden, med salte dråper og iskalde vindkast. Blader ble pisket løs fra rosebuskene rundt statuen av kong Haakon, og vasket vekk like fort. I Henrik Ibsens gate sto trafikken i stampe. Han så leddbusser fulle av folk som satt og sto. Trafikklysene speilet seg i asfalten; de skiftet fra rødt til grønt uten at bussene flyttet seg. Et par unge kvinner kom ut fra bygget. Han kjente dem vagt igjen, de var fra det nye kullet på aspirantkurset. De delte én paraply, holdt hverandre i armen og hvinte og lo idet de sprang ut. Straks de var under åpen himmel, tok et vindkast tak i paraplyen og vrengte den. På et øyeblikk var de dyvåte. Han slo opp sin egen paraply og gikk ut i regnet, mellom 5
Sven G. Simonsen
pullertene som var satt opp som terrorsikring, rundt en hop av sparkesykler som lå strødd på toppen av trappen som førte til gågaten nedenfor. Skoene og beina på dressbuksene var allerede våte da han grep rekkverket med én hånd, trippet ned de lave trinnene så raskt han kunne, og kom seg i dekning foran inngangen til Nationaltheatret stasjon. Han slo sammen paraplyen og ristet vann av den før han hastet gjennom svingdøren. Straks han var innenfor, stilte han seg på siden av strømmen av mennesker. Klokken var over fire, det var fredag, og alle ønsket seg hjem. Han dro opp et skjorteflak og tørket vann av brillene. Glassene var runde, valgt for å myke opp ansiktstrekk som var dratt skarpe av mange års hard trening. Den store hallen åpnet seg foran ham. Både T-bane, regiontog og flytog stoppet på Nationaltheatret, og kapasiteten var deretter. Han tok trappen ned, rulletrapp var ikke for ham. Så sluttet han seg til trengselen av våte, forhutlede mennesker. Han gikk i retning av de vestgående T-banene. Reisende kom i bred strøm i begge retninger. De fleste så ned, eller rett foran seg, men en og annen dvelte ved ansiktet hans. Han var lett gjenkjennelig, med høy panne og tett grått hår som krøllet seg på toppen av hodet. Øyenbrynene gråsvarte og kraftige, og buet på en måte som ga et uttrykk noen hadde beskrevet som oppmerksomt, andre som mildt forbauset. Da han gikk inn i kontrollsonen, så han at han hadde greit med tid, så lenge ikke regnet skapte forsinkelser. Det var nesten for godt til å være sant at det ikke ble varslet om signalfeil og stopp. Like fullt hadde det samlet seg opp reisende. Langs hele perrongen sto de tett i tett, i rastløs mistrivsel. 6
Crux
Et tog kom – Sognsvannsbanen. Vognene var godt fulle allerede. Men akkurat nå var det om å gjøre for hver og en å komme seg hjem, ta helg og stenge været ute. Så man presset på, skubbet og klaget, alt for å komme seg på toget. Gjermundsen benyttet anledningen til å manøvrere seg nærmere sporet og sikre seg en plass ved den gule linjen, uten å tråkke på tær eller dytte noen. Det var blitt viktig, nå som så mange flere visste hvem han var, at folk ikke fikk inntrykk av at han tok seg til rette. Tre minutter til Frognerseterbanen. Han satte skuldervesken på perrongen med den våte paraplyen på toppen. Så fant han frem telefonen og bladde gjennom noen e-poster, mest for å slippe å møte blikket til noen og risikere at de ville prate og fortelle hvordan regjeringen burde gjøre jobben sin. Han hørte toget komme og kjente den plutselige trekken da det kom ut av tunnelen. En ny kamp om posisjoner ventet. Han stakk raskt telefonen i innerlommen og bøyde seg etter vesken. I neste øyeblikk mistet han kontrollen over sin egen kropp. De som sto nærmest, så ham skyte frem mot sporet, med brystet ut og armene i været. Desperat forsøkte han å gjenvinne balansen, han dreide rundt, prøvde å ta et støtteskritt bakover, men beinet ble hengende i tom luft. Så falt han. Uten å kunne ta for seg for landet han med nakken først på den nærmeste skinnen. Han brølte av smerte, krøket seg rundt, og så toget komme mot seg. Noen av de som sto nærmest, skrek høyt. Så blandet skrikene seg med den skjærende lyden av nødbremser. 7
Sven G. Simonsen
Han krabbet over pukken, kom seg på beina, forsøkte å heise seg opp fra sporet, men smerten hindret ham. To unge menn sprang til kanten av perrongen, en av dem strakte ut hånden for å hjelpe ham. Men den desperate mannen dro så hardt og brått at den andre var nær ved å bli dratt utfor selv, og måtte slippe grepet. Han falt ned i sporet, men kom seg opp igjen og tok til å løpe bort fra toget som umulig kunne rekke å stoppe. Fra tunnel til tunnel var det ikke mye mer enn hundre meter. «Skinna er høyspent!» ropte noen, men han hørte ikke, bare løp alt han maktet, snublet i det ujevne underlaget, løp videre. Mellom togsporene sto lysreklamene tett som en vegg, men nærmere enden av plattformen var det åpnere mellom dem. Han måtte ha sett det selv også, for han tok sats og sprang opp på strømskinnen som gikk langs sporet. Han var på vei til å hoppe ned på den andre siden da toget traff ham. Ryggen smalt mot siden av vognen, hodet ble kastet bakover og slo mot metallet. Så fløy han frem og ble liggende livløs idet toget endelig sto stille. Han var ikke lenger synlig fra der han hadde stått sekunder tidligere. Men folk løp nedover perrongen for å få et glimt av ham der han lå, halvt skjult bak den fremste vognen. Fra den andre perrongen var sikten bedre, og reisende strakte hals og tok frem mobiltelefonene for å filme. Inne i de fulle togvognene presset passasjerer seg frem for å komme seg av. Men dørene gikk ikke opp. I førerhuset satt en kvinne urørlig, bøyd over instrumentpanelet, med ansiktet begravet i hendene. 8
Crux
På perrongen sto folk tett og speidet ned i halvmørket der Gjermundsen lå. Han blødde fra et sår i bakhodet, og man kunne se blod komme fra ørene også. Et bein var tydelig brukket. En ung kvinne ville hoppe ned i sporet for å hjelpe, men ble holdt igjen. Om mannen i det hele tatt levde, kunne det gjøre mer skade å forsøke å flytte ham, sa han som holdt henne. Dessuten, kom det fra en annen, gikk det 750 volt i skinnen mannen lå på. Om dekselet var sprukket, var det selvmord å berøre ham. «Ser dere hvem det er?» spurte en eldre kvinne som trengte seg frem for å se bedre. Hun så spørrende rundt seg. «Det er ham, ikke sant?» Kort etter var det kaos. En enslig vakt forsøkte å brøyte seg vei fra nederst på perrongen. Vektere kom løpende til fra andre steder på stasjonen. Nye reisende strømmet inn på perrongen, uvitende om hva som akkurat hadde skjedd. De var så mange at de sist ankomne ble stående i inngangen til perrongen. De færreste fikk med seg hva som ble sagt over høyttaleranlegget. Etter enda noen minutter begynte de første å konkludere med at det var bedre å ta beina fatt enn å vente på et tog som ikke gikk. Så dannet det seg en strøm av folk på vei ut, i Ruseløkkveien, bak teatret og ved Parkveien. Det var da politiet kom. Flere titall av dem, med automatvåpen og skuddsikre vester. De første forsøkte å sperre av inngangene, men slet mot massen av mennesker som trengte seg ut. 9
Sven G. Simonsen
Reisende som skulle lenger enn til de nærmeste stoppestedene, kviet seg for å gi opp, og ventet fremdeles. Noen av dem sjekket nyhetene mens de sto der. Etter ti minutters tid dukket det opp en melding på VG : «Ulykke på Nationaltheatret stasjon, T-banen står.» Fem minutter senere var alt kastet om hos riksavisene. Deres egne fotografer var på plass, bildene på topp viste væpnet politi utenfor stasjonen. Leserfoto viste scener innenfra. TV2 var allerede i gang med direktesending, NRK varslet ekstra nyhetssending en halv time senere. En ambulanse hadde rygget helt frem til inngangen i Ruseløkkveien. Mens politiet sperret for kameraene, bukserte personellet inn en båre med en person fastspent, og dro igjen dørene bak seg. Parallelt med at ambulansen skjøt ut i gaten, med én politibil foran og én etter, alle med sirener og blålys, endret VG igjen tittelen på topp: Regjeringsmedlem alvorlig skadet. Frykter terrorangrep.