Brannen (Daniela Krien)

Page 1


Den menneskelige eksistens er faktisk basert på selvmotsigelse. Ernst Cassirer


d aniela k rien

Brannen Oversatt av Ute Neumann

forlaget press



E

n fredag i august går Rahel Wunderlich med raske skritt langs Pulsnitzer Strasse mot Martin-Luther-Platz. Hele veien har hun følt seg lett, nesten ubesværet, og tar igjen de fleste fotgjengerne med godt driv. Hun har gjort unna papirarbeidet i praksisen, vannet plantene og lagt igjen en lapp med instrukser til rengjøringsassistenten. Hun har vært innom sin faste bokhandler og kjøpt en bok på anbefaling, pluss en av Elizabeth Strout som har stått på ønskelisten hennes lenge – en kritikerrost mor-datterfortelling. Peter burde være hjemme om en drøy times tid. Han har skrevet en melding til henne fra en vingård i Radebeul, sendt bilde av ulike hvite burgunderviner og spurt om hun er enig i valget. Hun har bedt om en scheurebe i tillegg og fått et kort «ok» som svar. Hun tømmer postkassa i oppgangen og ser gjennom posten: reklame for en ny pizza-takeaway, fakturaen fra maleren som nylig pusset opp kjøkkenet, en formell forkynning fra kommunen: boten etter at hun ble tatt av en fotoboks for noen uker siden. Nitti euro pluss tjuefem euro i gebyrer pluss en prikk på førerkortet. Det kunne gått verre, hun kjørte tross alt på rødt lys. 7


Daniela Krien

Rahel går opp trappa til tredje etasje i den gamle bygården og legger fra seg posten på kommoden i gangen. Da hun kipper av seg skoene, ringer telefonen på rommet hennes. Hun nøler et øyeblikk. Egentlig må hun på do, men hun synes ringingen har noe presserende ved seg som ikke tåler utsettelse. I løpet av samtalen må hun sette seg. Mannen i telefonen forteller med brusten stemme at feriehuset i fjellene som Rahel booket for flere måneder siden, har brent ned. Etter nesten hundre år i familiens eie er huset ødelagt for alltid. Medfølelsen kommer ikke. Mens mannen fortsetter å snakke, gir henne informasjon om tilbakebetaling av forskuddet og kommer med forslag til alternativ innkvartering, tenker hun ikke et sekund på tapet til eierne, men bare på Peter og blikket hans når hun forteller ham dette. «Så da tar dere ferieleiligheten i landsbyen?» spør mannen, nå tvers igjennom forretningsmann. «Nei», sier Rahel. «Vi vil gjerne ha tilbake pengene.» Hun brukte nesten to måneder på å finne et feriehus som dette. Allerede på nyåret, da de første meldingene om viruset tikket inn, ble de enige om å holde seg innenlands denne sommeren. Det var en perfekt løsning: En hytte i Ammergau-Alpene i Oberbayern, med isolert beliggenhet på toppen av en gresskledd ås, en brønn med pumpe og et steintrau foran, og bare tilgjengelig via en humpete serpentinvei gjennom skogen. Ikke internett, ikke tv, ingen distraksjoner. 8


Brannen

I flere uker har Peter studert kart og planlagt turruter. Han har kjøpt seg dyre fjellstøvler, en dagstursekk, T-skjorter og bukser i et hurtigtørkende og vannavvisende materiale, en førsteklasses jakke fra en sveitsisk produsent og spesielle formsydde sokker. Og også Rahel har skaffet seg dyrt utstyr og trent nesten daglig som forberedelse til turene. Om tre dager skulle de ha reist. Det nytter ikke å finne noe tilsvarende på så kort tid – ikke i år, sånn som ting er nå. Uten mye håp legger hun inn søkekriteriene sine på et nettsted for ferieleiligheter. Null treff. Hun prøver en annen portal – med samme resultat. Så henter hun opp siden med fjellhytta. Hun klikker seg fra bilde til bilde, fra pelargoniaene i balkongkassene til den lille verandaen med utsikt til fjellmassivet rett imot og tilbake til huset, nå fra en annen vinkel. Så til steinkaret foran brønnen og de fargeglade markblomstene på enga, og plutselig ser hun flammene lue på toppen av åsen. Hun ser dyr som flykter, og en røyksøyle som stiger opp i den nattlige stjernehimmelen, og midt oppi det hele: Peter og hun selv, som om de skal brennes på bålet. Hadde alt dette skjedd for ti år siden, ville de ha ristet på hodet av det i fellesskap. «Det kan jo komme noe godt ut av det også …» ville Peter trolig ha sagt og trøstet henne. Men lettheten hans er borte. Nå bikker den elegante humoren ofte over i kynisme, og distingvert vennlighet har erstattet de livlige samtalene deres. Og samtidig – og det er det verste av alt – har han sluttet å ligge med henne.

9


Daniela Krien

En halvtime har gått siden telefonsamtalen. Rahel står i vinduet på rommet sitt og vipper barbeint opp og ned på tåballene. Det gråsprengte, svarte håret er satt opp i en topp. Livet der ute, stemmene til ungdommene som har samlet seg på benkene foran kirken, registrerer hun likesom på lang avstand. Skuffelsen har gjort henne kraftløs. Da telefonen ringer på ny, rører hun seg ikke. Med lukkede øyne venter hun på at ringingen skal ta slutt. Men den slutter ikke. Hun kaster et blikk på displayet: Det er Ruth. Rahel retter automatisk ryggen, kremter, sjekker ansiktsuttrykket i speilet ved siden av skrivebordet og løfter av røret. Straks de hilser, hører hun at Ruths stemme er annerledes – den stramme selvsikkerheten mangler. Men uten omsvøp kommer hun straks til saken: Viktor fikk slag for noen dager siden. Det har vært så mye, derfor ringer hun først nå. Fra i dag skal han være på rehabilitering i Ahrenshoop i seks uker fremover. Der ble det uventet en ledig plass. Hun vil støtte ham, og har allerede funnet seg et krypinn hos deres felles venninne Frauke, som er kunstner og bosatt i Ahrenshoop. Nå trenger hun noen som kan ta seg av huset deres og dyrene i Dorotheenfelde. Hun er jo ikke så glad i å be om hjelp, men … Hun avbryter, begynner på nytt: Kunne Rahel og Peter tenke seg å overta de første to ukene. Viktor og hun ville vært svært takknemlige for det. Rahel er på nippet til å si Nei. Nei, dessverre, det går ikke. Vi skal på fjellet. Men så husker hun brannen, og hun svarer: «Ja, selvfølgelig, det gjør vi med glede. Og hvis du vil, kan vi også være der i tre uker.» 10


Brannen

*** Peter sier ingenting. Han rister på hodet, løfter rådvill på hendene. «Det er ikke mulig!» utbryter han til slutt. «Hvor stor er sannsynligheten for å booke det ene feriehuset som brenner ned rett før ankomstdagen?» Så går han inn på rommet sitt med bøyd hode. Før var det Selmas rom. Da hun flyttet ut, overtok Simon, og da også han flyttet hjemmefra, fikk Peter rommet. Det gamle rommet til Simon brukes som gjesterom, og det som opprinnelig var Peters arbeidsrom, er nå Rahel sitt. Den nye oppdelingen av leiligheten ble gjennomført straks Simon flyttet ut. En stund lette de etter en mindre bolig, men alle leilighetene som kom i betraktning, var dyrere selv om de var mindre, og hadde dessuten dårligere beliggenhet. Her bor de på grensen mellom Äussere Neustadt og Radeberger Vorstadt, og det går like raskt å komme seg til engene langs Elbe som til Dresdenheden; det er noe de ikke vil gi avkall på. Enn så lenge puster hun lettet ut. Hun vet ikke riktig hvordan hun skal forklare at hun har sagt ja til å passe huset i Dorotheenfelde. Hun går bort til vinduet, bøyer seg litt ut, ser ned på de forbipasserende og hører plutselig Peters stemme bak seg. «Hm, hva gjør vi nå, da?» spør han. Han setter seg på den nattblå sjeselongen Rahel kjøpte for ikke lenge siden. Hun drøyer med å svare, men til slutt er det pragmatismen hennes som vinner. 11


Daniela Krien

«Vi drar til Uckermark, til Dorotheenfelde. Allerede i morgen.» Smilet hennes sklir ut, blikket holder ikke stand mot hans. Hun studerer de lakkerte tåneglene sine og forteller om telefonsamtalen med Ruth. Peter lager en lyd, som om han har satt noe i halsen. «Uten å spørre meg …», sier han og reiser seg. «Så ille har det altså blitt.» Føttene hennes er som limt til gulvet, tunga er klistret til ganen, og Peter forlater rommet med oppsynet til en slagen mann. Rahel setter seg på sjeselongen, på akkurat det stedet der han nettopp satt. Så legger hun seg så lang hun er og dekker øynene med armen. Hun ser innover og skulle samtidig ønske hun ikke gjorde det. Senere tar hun planløst noen kjoler frem fra skapet og pakker dem i kofferten mens hun tenker på Ruth. Hun kan levende se for seg ansiktet hennes. I årenes løp har bitte små forskyvninger sneket seg inn i de symmetriske trekkene, men Ruth fremstår fortsatt som perfekt stelt hver gang hun viser seg. Særlig på dårlige dager fungerer den ytre perfeksjonen som hennes panser mot verdens hensynsløse krav. Denne holdningen har til alle tider sett ut til å smitte over på Rahel. Hun har aldri slakket på kontrollen i Ruths nærvær, har aldri vært sjuskete i tøyet eller sleivete i bevegelsene. Denne blinde disiplinen var noe Ruth tok til seg i løpet av årene hun gikk på Palucca-skolen. Hun og Rahels mor Edith begynte utdanningen innen klas12


Brannen

sisk dans samtidig da de var barn. Edith ga opp etter tre år, Ruth fortsatte. Vennskapet mellom jentene besto til de ble voksne. Rahels forhold til Viktor og Ruth er ubrutt og like gammelt som hun selv. Det var hjemme hos dem i Dorotheenfelde at hun fant ro i livet. Ediths rastløse tilværelse, som for Rahel og søsteren Tamaras del resulterte i en barndom med vekslende stefedre, flyttinger på kryss og tvers av Dresden og skolebytter, var som en storm på åpent hav, og selv om Dorotheenfelde aldri ble noen varig havn, så opplevde de i hvert fall legende, vindstille perioder der. Når de var i Dorotheenfelde, var Edith og Ruth uatskillelige. Båndet mellom venninnene var tett, trass i alle ulikheter, og da kreften begynte å spre seg i kroppen til Edith for tredje gang for noen år siden, kom Ruth og ble hos henne. Helt til slutten. De kjører hele veien i ett strekk, uten pause. Ifølge GPS-en skulle turen ta tre timer og tretten minutter, Peter syntes det var en grei tid. Hun ringer barna fra bilen og setter på høyttaleren. Selma har en sutrete Max i armene. Klynkingen hans overdøver stemmen til Selma. «Jeg er fryktelig lei for at dere må reise på ferie et annet sted, mamma!» roper hun i telefonen. «Hvis jeg skulle ha et minutt for meg selv rundt midnatt, skal jeg synes synd på dere.» Så legger hun på. Peter prøver straks å roe henne ned. «Bare la henne holde på! Hun har to småbarn å ta vare på.» 13


Daniela Krien

«Hun har en mann som er villig til å gå gjennom ild og vann for henne.» «Det høres ut som om du er misunnelig.» Rahel bestemmer seg for å la det ligge og ringer Simon i stedet. «Skal vi vedde om han tar den?» Peter gliser. Det er første gang han smiler på mange dager, og selv om hun ikke er noe glad over årsaken, blir hun lettere om hjertet. Etter tretten ring legger hun på. «Hva skal han egentlig med en telefon?» smeller hun. «Han er sikkert på tur et sted i fjellet.» Rahel nikker og putter telefonen tilbake i veska. Like ved skiltet ved utfarten fra landsbyen svinger de inn på veien til høyre. Blindvei-skiltet er falmet og skjevt. Før Viktor måtte levere fra seg førerkortet for godt, kolliderte han med det et par ganger. De humper over den hellelagte veien med viltvoksende gress i midten, så tar også betonghellene slutt, og de kjører over grus og sand opp en slak bakke. Ruth står i innkjørselen. Høy, rakrygget og i en utringet kjole som understreker den imponerende bysten. Ikke spor av alderssvekkelse, selv om også hun snart er sytti. Rahel stiger ut av bilen og går henne i møte mens Peter kjører bilen inn på tunet og parkerer. Til venstre for hovedhuset er stallbygningene, til høyre står det en stor låve. Etter krigen bodde det flyktninger på godset, senere var det administrasjonen til det lokale kollektivbruket som holdt til her, og deretter bodde Viktor og Ruth og to andre familier i det gamle huset til bestyreren – med ved14


Brannen

fyring og utedo. Den ene familien flyttet tidlig på syttitallet, den andre på begynnelsen av åttitallet. Etter gjenforeningen kjøpte Viktor og Ruth den nærmest falleferdige gården og pusset den opp litt etter litt gjennom mange år. Nå har forfallet begynt på ny. Ruth vrir seg ut av armene hennes. «Jeg er fryktelig svett», sier hun og går for å hilse på Peter også. På hagebordet står det en vannkaraffel, et kakefat med en matparaply over og en termokanne med kaffe. Ruth skjenker kaffe og begynner å fortelle om Viktor. Mens hun snakker, spør Rahel seg om også hun en dag ville snakket like hengivent om Peter. Det lyser dyp samhørighet av ordene til Ruth, og Rahel kjenner at Peter ser på henne. Etter kaffen henter de bagasjen i bilen og følger Ruth opp trappa. Hun viser dem inn på et rom i andre etasje, innerst i gangen på høyre hånd. «Det er nok best at dere sover her, på det nordøstvendte værelset. Her er det godt og svalt. Eller …», hun peker i motsatt retning, «så kan dere ta rommet der borte. Det vender mot sørvest, derfra ser man vannet blinke mellom trærne. Men hva er det jeg står her og sier, dere er jo kjent her.» Så snur hun seg og går ned trappa. Uten å se på hverandre går de hver sin vei – Peter mot nordøst, Rahel mot sørvest. De lukker dørene forsiktig. Etterpå viser Ruth dem alt som må gjøres. Bare det å vanne plantene tar godt og vel en time hver dag, de skal ta vann 15


Daniela Krien

fra tønnene som er satt opp rundt huset for å samle opp regnvann. Viktors atelier ligger i den fremre delen av låven, men de går ikke inn der. De senere årene har arbeidene hans blitt mindre, forteller Ruth. Fysikken har blitt svekket, men det er like mye kraft i håndverket og fantasien. Dyrene er den vanskeligste delen. Verken Peter eller Rahel har noen gang befattet seg med dyr. Nå ligger velbefinnendet til én hest, flere katter, et titall høner og en flygeudyktig stork i deres hender. De tar en runde rundt hele gården. Et vindu skal alltid stå åpent på låven slik at svalene uhindret kan fly inn og ut igjen. I hønsegården bak stallen står det epletrær tunge av frukt. Hønsenettingen er provisorisk flikket på hist og her. Det er arbeid på alle bauger og kanter. De mange rosebuskene langs låveveggen inn mot tunet har ikke vært beskåret på lenge, vinen som ranker seg under takoverbygget på stallen, holder på å tørste i hjel, Rahel teller tre ødelagte vinduer i løpet av rundturen, og overalt ligger det løv og tørre kvister fra året før. Ruth ter seg som om alt var i orden. Plutselig ser hun skrått opp mot himmelen. «Klokka er straks sju», sier hun. «På tide med kveldsmat.» De spiser på tunet, sitter rundt et vakkert dekket bord mens mørket senker seg og sluker alle tegnene på forfall. De får solyanka, brød, rødvin og vann, og Peter sier i et øyeblikk av høyeste tilfredshet på bred Sachsen-dialekt: «Å, for et mårti’.» Ruth brister i en rungende latter, som også Rahel lar seg 16


Brannen

smitte av, og begge gjentar uttrykket i kor: Å, for et mårti’, og i et glimt ser Rahel for seg en lignende scene. Det er ikke så lenge siden, to år kanskje, da satt de også her og lo, sammen med Viktor, Ruth og Simon, og på bordet sto solyanka, brød og vin. Simon drakk ikke alkohol, og da Viktor tok det opp, forklarte han hvorfor. Rahel og Peter visste det fra før. Da han var ferdig med å studere idrettsvitenskap ved forsvarets høyskole, ville han ta opptaksprøven til fjellfører i hæren. Han kom til å trenge to eller tre år til å forberede seg. Klatring og skigåing på ypperste nivå, i utfordrende høyfjellsterreng og under vanskelige værforhold, var en del av treningsopplegget, akkurat som utholdenhet og mental styrke. For Simon begynte det hele med å droppe alkohol. Bare at sønnen bestemte seg for å gå befalsskolen, hadde rystet Rahel. Tanken på at han skulle kommandere en tropp med bergjegere, var et nytt sjokk. Simons forsikringer om at det hele først og fremst var en sportslig utfordring, var ikke nok til å berolige henne. Viktor virket ikke særlig overbevist den ettermiddagen, han heller. «Og så skal du ofre deg for dette landet, hvis det virkelig blir alvor», ropte han vantro. «Ingen kommer til å takke deg for det.» Ruth kan nesten være litt skummel. Plutselig spør hun etter Simon, som om hun har lest tankene til Rahel. «Han er fortsatt i München, på forsvarets høyskole», svarer Peter. «Han har ikke ringt meg tilbake ennå, den fremtidige offiseren vår», mumler Rahel med et bekymret blikk på telefonen. Så åpner hun mappa med bildene som stort sett er av barna og 17


Daniela Krien

barnebarna, men Ruths kommentarer begrenser seg til høflige floskler. På passende steder sier hun javisst og så fint og sier du det, men blikket flakker hit og dit, og latteren høres ikke ekte ut. Hun skjuler en gjesp bak hånden og sier at hun vil komme seg av gårde tidlig neste morgen. «Dere trenger ikke stå opp samtidig med meg. Vi sier ha det nå, det får være bra nok», sier hun, bestemt som alltid.


Brannen Orginaltittel: Der Brand Copyright © 2021 Diogenes Verlag AG Zürich Norsk utgave © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS, Trondheim Boken er satt med: Adobe Caslon Pro, 11,5/15,5 pkt. Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.6 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige ISBN: 978-82-328-0452-8 The translation of this work was supported by a grant from the Goethe-Institut.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no


«Forfatteren Daniela Krien bør hylles for sin roman Brannen, for det er virkelig få andre bøker som fungerer så godt på så mange nivåer … En følsom og, vil jeg si, klok roman.» wdr 2, køln «I et klart, nakent og klisjefritt språk forener Brannen det individuelle med samfunnet, og det private med det politiske.» tages-anzeiger, zürich

FRA FORFAT TEREN AV KJÆRLIGHET I NØDSFALL Rahel og Peter har vært gift i nesten tretti år, men sakte og umerkelig i begynnelsen, deretter med et brak, har kjærligheten forlatt ekteskapet. De reiser på sommerferie for å berge det som fortsatt finnes mellom dem, og for å finne svar på spørsmålet om hvordan og med hvem de ønsker å tilbringe resten av livet. Hva gjør man når kjærligheten har blitt gammel? Når avstanden til hverandre blir større enn nærheten, og lidenskap og erotikk bare er et fjernt minne? Er de dype følelsene fra de første årene og det man har opplevd nok til å fortsette livet sammen?

«Ikke et ord for mye.» nzz am sonntag, zürich

«Det er en sann fryd å lese Kriens nyeste roman.» Frankfurter Allgemeine Zeitung, Frankfurt

«Det finnes knapt noe vakrere, mer elegant eller mer gripende enn Kriens prosa.» emotion, hamburg

«Handlingen utvikler seg med sommerlig letthet, den intellektuelle dybden avsløres tilsynelatende tilfeldig.» Der Spiegel, Hamburg

«Med sin nye roman, Brannen, beviser forfatteren fra Leipzig nok en gang sitt talent.» stern, hamburg «Med sin avgjørelse hedrer juryen en viktig og fascinerende forfatter som setter selvsikre kvinner i sentrum. Bøkene dine er betydningsfulle språklige kunstverk.» juryuttalelse sächsischer literaturpreis 2020

«Her kommer det igjen – kjærlighet – og spørsmålet om hvor konstant den egentlig er. Krien beskriver det mesterlig … Romanen er en oppfordring om ikke å gi opp. Hverken deg selv eller andre.» MDR Kultur, Leipzig Nominert til «Årets favorittbok 2021» av tyske uavhengige bokhandlere ISBN 978-82-328-0452-8

DANIELA KRIEN BRANNEN

«En bok om døtre og mødre; familier, deres hemmeligheter; om fortrolighet – og hvordan man, selv om man har vært sammen med noen i flere tiår, forblir enkeltindivider og fremmede for hverandre.» münchner merkur, münchen

Norsk presse om Kjærlighet i nødsfall: «Jeg har sjelden lest en så suggererende fortelling om hat og kjærlighet, lidenskap og utroskap. [...] Vi vil ha mer av dette. Spesielt når vi har så dyktige oversettere som Ute Neumann.» cathrine krøger, dagbladet «Her er rett og slett mye snert. En liten bok dette, men den gir stor leseopplevelse.» guri hjeltnes, vg «Kjærlighet i nødsfall minner meg om hva som er poenget med forfattere.» knut hoem, nrk «Og det er noe florlett og uanstrengt over Kriens prosa, som i Ute Neumanns virkelig upåklagelige oversettelse flyter som en stødig barkebåt i fjæra.» silje bekeng-flemmen, klassekampen «Om den ikke lover Lykke med stor L, så gir denne fine romanen i det minste varm glede, og rom for refleksjon. At den har ligget lenge på bestselgerlistene i Tyskland, er lett å forstå.» gerd elin stava sandve, dagsavisen Daniela Krien (f. 1975) er bosatt i Leipzig og debuterte som forfatter i 2011 med romanen Irgendwann werden wir uns alles erzählen (En gang skal vi fortelle hverandre alt), som ble bredt oversatt og filmatisert med Emily Atef som regissør. Kriens tredje utgivelse Kjærlighet i nødsfall (på norsk i 2021) førte til at hun mottok Sächsischer Literaturpreis i 2020. Hennes nyeste roman, Brannen, gikk også rett inn på bestselgerlistene, ble hyllet av kritikerne og er under oversettelse i en rekke land.

www.forlagetpress.no

Krien_brannen_o.indd 4

04.05.2022 11:59


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.