9788275477956

Monica Kristensen

Operasjon Fritham

Pr ess Pock e t

Kapittel 1

Kapellet

D

e to mennene lå på en lav høyde med utsikt ned mot kapellet. Det var tidlig kveld, men allikevel lyste månen blekt over et øde landskap dekket av snø og skygger. Opp av snøen stakk svarte greiner fra noen småvokste løvtrær, forkrøplet av mangel på næring og lys, alt for langt nord for optimale vekstvilkår.

Kapellet var nærmest bare en liten tømmerkoie, med vindusåpninger som smale spalter på begge sider av inngangsdøren. Striper av lys fra vinduene falt over bakken utenfor.

Huset så gammelt ut og var det også. På taket sto en skorstein av naturstein, og i det ene mønet var det spikret fast et høyt, skjevt kors av tømmer, grovt og slitt. Hvit røyk steg fra pipen.

For vel en time siden hadde to skikkelser – den ene en høy mann med ryggsekk, den andre et lite barn – kommet gående fra den knapt synlige veien. En bil sto parkert et stykke unna.

Mennene på haugen frøs i tynnslitte, skitne uniformer. De forestilte seg hvordan det ville være å sitte der inne i tømmerhuset, i et varmt rom med noe å spise og drikke. Men de våget ikke å krype ned fra høyden og gi seg til kjenne. Ikke ennå.

Ikke før det ble helt mørkt og de kunne være sikre på at det ikke kom flere folk.

Det var tidlig i mars 1941. På den andre siden av grensen, 11

Monica Kristensen

mange mil sør for den dypfrosne russiske tundraen, skulle det om noen uker utkjempes store slag. De falne ville være så mange at likene ble liggende igjen på slagmarkene – mellom stammene i glissen furuskog, ved forbrente husvegger og ved sammenraste kirker. Venner ville om ikke så lenge bli fiender, og ville ikke betrakte hverandre som mennesker. Soldatene på begge sider kom til å glemme hvorfor de sloss. Ingen var vinnere i denne striden som syntes bare å ha ett formål – å holde seg i live til neste dag.

Enda lenger sør hadde planleggingen og byggearbeidene begynt på de samlingene av brakker, hus og betongbunkers som senere skulle hete Auschwitz, Sachsenhausen, Dachau og Lublin. Men i nord kom den russiske krigsmaskinen til å bite seg fast – tåle det umulige, ta det som ble kastet mot den. Og gjengjelde med samme grusomhet.

De to mennene på haugen visste ingenting om dette. De var desertører, selv om de ikke tenkte på seg selv med slike ord.

Tross alt var de jo norske, fra Gjøvik. De hadde rømt fra en tysk avdeling som opererte langt bak fiendens linjer, trenede skarpskyttere med oppdrag fra selveste hovedkvarteret i Berlin.

De skulle liksom være elitetropper, men det var ikke slik det hadde blitt. Her lå de på en høyde i Pasvik midt i et øde landskap de ikke kjente, langt fra folk. De var flyktninger fra både russere, finner, tyskere og nordmenn, i dårlige klær og i ferd med å fryse seg fordervet.

Det var ikke slik de hadde forestilt seg å komme tilbake til Norge. Faren deres var politimann. Okkupantene, som viste seg å være ganske alminnelige folk ute etter å skaffe seg flest mulige fordeler, fikk raskt tillit til denne snobbete, naive man12

Operasjon Fritham

nen. Men de to sønnene hans ble plaget og hånt, selv om ingen sambygding torde å vise sin avsky åpenlyst.

Ottar var eldst. Han ville frem, hadde ambisjoner om en karriere. Det var ingen tvil om at tyskerne kom til å vinne krigen i Europa etter hvert, best å være på det laget. Broren Nils var snill og føyelig og brydde seg ikke om å spekulere verken den ene eller den andre veien. Det ble til at de meldte seg til et uttak av norske elitesoldater til Waffen SS. De ble forespeilt både rask forfremmelse, penger og ære. Ministerpresident Vidkun Quisling inspiserte rekken av unge menn som hadde meldt seg frivillig som første bidrag til Tysklands kamp mot bolsjevikene. Men moren deres hadde grått.

«Må du ta med deg Nils, da?» hadde hun spurt med bønn i stemmen. «Han er jo bare sytten år.» Slik var det alltid. Stakkars Nils, morens yndling. Det var som om han aldri kunne gjøre noe galt, ikke noe var hans feil, noen gang. Men Ottar var glad i sin to år yngre bror. Det ville ikke være noe særlig å verve seg uten at Nils ble med. Og broren lot seg villig overtale til det store eventyret. Der Ottar gikk først, fulgte han etter.

Til å begynne med hadde alt vært slik de hadde fått beskrevet.

Reisen til Oslo, møtet med de andre frivillige, seremonien i Hippodromen der selveste Heinrich Himmler var til stede sammen med ministerpresidenten og andre høyheter fra Nasjonal Samling. Reisen videre til samlingsleiren i den østerrikske byen Graz skjedde med en bølge av slik begeistring at de to brødrene nesten ikke kunne spise eller sove. Så kom treningsleiren, kameratskapet, disiplinen og alle de fine ordene.

Men snart kom også skuffelsene. De hadde trodd at de norske soldatene skulle samles i ett av tre regimenter i Division 13

Monica Kristensen Wiking, det som fikk navnet Nordland. Men de ble spredt ut-

over, sammen med finner, østeuropeere og alt mulig oppsop av forskjellige nasjoner.

De ble sendt til Polen. Det ble endeløse transportetapper og lite kamp. Våpen og utstyr var tungt og uhåndterlig, maten var dårlig, nordmennene og de andre utlendingene ble sett ned på av de tyske soldatene.

Forflytning nordover, mot grensen til Russland. Til det som måneder senere ble en del av østfronten. Vinteren kom med en kulde og en håpløshet som de to brødrene aldri hadde opplevd før. Nils hadde begynt å snakke om å flykte, på en eller annen måte ta seg tilbake til Norge. Han lå ofte og gråt etter at de hadde slått leir. Bare det lyse håret stakk matt og skittent opp av den dårlige soveposen av vattert bomull. Noe dødt hadde kommet i øynene på Nils.

En feil må ha skjedd, en forveksling med finske soldater, for plutselig ble noen få av dem tatt til fange av russiske styrker.

De trodde at misforståelsen ville bli raskt oppklart når noen forsto at de var norske. Men etter hvert ble de stuet sammen med soldater fra mange nasjoner – tsjekkere, polakker, finner, og en engelskmann. Ingen forsøk på forklaringer hjalp, selv ikke det faktum at de hadde tyske soldatuniformer. Det russiske befalet var konstant beruset og drepte innimellom en fange for at ingen skulle forstyrre dem.

De ble sendt nordover, først i åpne jernbanevogner, deretter til fots. De gikk langs sølete veier innover i landet, og den som falt overende i veikanten, ble skutt uten et øyeblikks nøling.

Til slutt kom de til en fangeleir på en stor slette, nærmest bare en samling med skur med tredobbelte piggtrådgjerder rundt.

14

Operasjon Fritham Der bodde de kanskje i et par måneder til det kom ordre om

at alle fangene skulle henrettes. Brakkene skulle brennes og jevnes med jorden. Hvorfor skulle russerne sløse med energi og ressurser for å ta vare på dem?

Fangene ble truet til å legge seg i lange rekker på den snødekte tundraen, og stridsvognene begynte å kjøre over dem.

Ottar lå på bakken ved siden av Nils og holdt rundt ham.

Bare noen meter fra brødrene ble stridsvognen stående og skli i iskald gjørme og menneskerester. Det var dessuten blitt langt på natt. Det russiske mannskapet gikk tilbake til militærteltene og drakk seg fulle på det ekle, mjødaktige kvass, billig vodka og plommesyltetøy. Langt unna lyste det av flammer.

Det var brakkene i leiren som brant med det som var igjen av fanger, de som ikke hadde klart å reise seg opp og gå ut.

Etter at russerne hadde forlatt kjøretøyene, lå Ottar urørlig en lang stund og kjente at kulden fra bakken gradvis lammet ham. Men til slutt kom han seg opp på alle fire. Ingen skjøt, det var ingen russiske soldater i nærheten. Ingen av de andre fangene rørte seg, heller ikke broren. Han halvveis slepte, halvveis bar den bevisstløse Nils uten å tenke på retningen, uten å gjøre noe forsøk på å skjule seg. Til slutt falt han overende på noen lave busker og sovnet.

De våknet av en blek sol gjennom tåkedisen. Men hadde de ikke kommet over en forlatt hytte, fått tent opp i den primitive grua midt i rommet, funnet noen rester etter et måltid utenfor den ene veggen – hadde de ikke hatt flaks og været plutselig hadde blitt mildere – så ville de blitt liggende som to dypfrosne lik der ute på tundraen.

Langsomt kom de til krefter. De ble i hytta i noen dager, 15

Monica Kristensen Ottar visste ikke hvor lenge. Tiden hadde ingen betydning. De

spiste harskt smør som sto i et smalt hjørneskap, og rester etter noe som sikkert engang hadde vært mel, men som nå var så fullt av biller og smådyr at det mer så ut som svarte gryn. De åt røtter, gress og blader, alt de kom over.

Det kom en dag da de var sterke nok til å forsøke seg videre. Det hadde blitt vinter, og snøen lå hardpakket i lave fonner over tundraen. De holdt seg på stier og kjerreveier, langs udyrkede enger, inne i skogholt, og unngikk veiene.

Om nettene kuttet de ned kvist fra buskas og lagde seg ly som best de kunne. Men frosten hadde kjølt ned de magre kroppene deres og det ble lite søvn, nærmest bare en dvale fylt av bitre tanker.

En kveld, i noen svimlende, redselsfylte minutter, så de på avstand russiske styrker på marsj sørover i en lang linje av maursmå menn i horisonten. Derfor gikk Ottar nordvestover, inn i dypere kulde.

Igjen var de heldige. De kom over et avsides, lite gårdsbruk mellom glisne løvtrær. Det eldre ekteparet som bodde der, barrikaderte seg på soverommet. Men de var så skrekkslagne, og det antikverte geværet de prøvde å forsvare seg med var så uegnet, at de var døde innen det hadde gått en time. Brødrene stablet likene i et falleferdig skur og ble værende på gården i noen uker. Ingen av dem visste at julen hadde kommet og gått.

De spiste det ynkelige forrådet med mat som det gamle ekteparet hadde lagret for vinteren, men etter noen uker tok maten slutt og de måtte videre. Grensen til Norge var målet.

Det de fryktet mest, var at de skulle havne i Finland der de ikke kunne språket og ville bli jaget av menn mer vant til vinter 16

Operasjon Fritham

enn dem selv. De navigerte som best de kunne etter solen om dagen, og stjernene i skyfrie netter.

En dag kom de til en bred, islagt elv. De kom seg over, haltende på forfrosne føtter. Det ble natt før de krabbet opp elve­bred­den. Et stykke inne på den andre siden oppdaget de to tyske soldater sovende i et telt. Uten å tenke på at disse mennene kjempet på samme side som dem selv, drepte de begge. De tok utstyret og uniformene, som passet bedre enn de små og hullete russiske bondeklærne. Men bare ett par av støvlene var store nok. Ottar ga dem til Nils, som tok imot uten et ord.

Og så var det slutt på hellet. De gikk i dagevis, holdt seg på avstand av veier og unngikk folk. Ottar antok at de nå befant seg inne i Norge. Vagt skjønte begge at de ville bli arrestert uansett hvem som fant dem først – for nordmenn var de landsforrædere, men de var også desertører fra den tyske krigsmakten. Brødrenes plan var å ta seg sørover og forsvinne blant sine egne, utgi seg for å være motstandsmenn på flukt.

De krøp og gikk, de frøs og sultet. Grenselandet de befant seg i, var øde. Av og til så de den store, islagte elven i det fjerne.

De lette etter hus som de kunne gå inn i og finne mat, men de fant ingen bebyggelse før de kom seg opp på en lav høyde og fikk øye på det lille kapellet.

Minst en gang i måneden tok presten i Grense-Jakobselv seg

en tur inn til det lille russisk-ortodokse kapellet ved elvebredden. Det var bygget i laftet tømmer for flere hundre år siden av en munk fra Petsjora-regionen som drev misjonsarbeid blant den samiske befolkningen på begge sider av grensen.

17

Monica Kristensen Kapellet hadde ikke vært i bruk på mange år, og det var nå

sørgelig forfallent. Kirkerommet var på knappe tretti kvadratmeter og aldri låst. Malingen var falmet og sprukken på de en gang vakre bildene, og tømmeret i de utskårne tavlene var brunfarget av elde og os fra svartovnen. Det luktet tjære og aske, men det var også en svak eim av mugg; forfall etter at et av vinduene ved inngangen hadde blitt knust og hadde stått en tid ureparert.

Men innerst i et avlukke, stengt av en låst dør, hang det et verdifullt ikon gjemt for besøkendes øyne. Det var forært for over femti år siden av en takknemlig russisk grevinne som hadde forvillet seg over grensen under en snøstorm, men som allikevel ble tatt vare på og pleiet tilbake til livet av samene som fant henne. Hun hadde villet at det skulle bli igjen ett varig minne over det hun gikk ut fra var høyere makters inngrep. Presten dekket vanligvis til ikonet med et ullpledd for at ingen skulle se at platen over bildet var formet av rent gull og innlagt med perler og edelstener. Bildet var malt i gammel stil på 1870-tallet i Moskva og forestilte erkeengelen Michael på en rød hest med en basun i den ene hånden og den hellige boken i den andre.

Presten visste godt at det var dekselet som var verdifullt, men bekymret seg mer for at malingen på bildet skulle begynne å flasse. Derfor kom han med jevne mellomrom til kapellet for å fyre i ovnen og drive fukten ut av bygningen.

Da biskopen i Nord-Hålogaland fikk vite om det verdifulle bildet, ba han presten om å fjerne det fra det gamle, ulåste kirkebygget. Aller helst ville han at det skulle fraktes til Kirkenes, og i hvert fall måtte presten gjemme det et annet sted til 18

Operasjon Fritham

krigen var over. Men presten protesterte heftig. Bildet tilhørte ikke den norske kirken, sa han. Det var skoltesamenes eiendom, kapellet var deres – et sted for den russisk-ortodokse menigheten. Han gjorde også biskopen oppmerksom på at ikonet neppe ville være særlig tryggere i Kirkenes, som krydde av tyske soldater. Derfor hadde det foreløpig blitt værende i kapellet med pleddet over seg.

Selv om varmen spredte seg fra et sprakende bål som presten hadde fått i gang i svartovnen, var det kaldt og rått i tømmerhuset. Presten låste seg inn i avlukket, hentet ullpleddet og la det rundt guttungens skuldre. Det var hans egen sønn på fem år, og presten var stolt av barnet som hadde gått uten å klage den lange veien fra stedet der de hadde parkert bilen. Presten romsterte i den store, grå sekken og tok frem matpakken og melk på en flaske.

Løse benker av grovt tømmer var plassert langs veggene.

Det var mange år siden noen gudstjeneste hadde blitt avholdt i dette kirkerommet, men presten sa noen takkens ord over maten. Guttungen drakk melken i store slurker og smilte til faren.

De to mennene mer falt enn steg inn gjennom døren. Presten så dem som svarte skygger mot stripen av grått kveldslys utenfor. De tok med seg et kaldt gufs av vind og virvlende snøfnugg inn i rommet. Bålet i svartovnen flammet opp, og lyset flakket over de skitne tømmerveggene. Den ene mannen halvveis støttet, halvveis slepte den andre bort til tømmerbenken. Der sank de sammen. De magre ansiktene var forvridd av kulde. Blikkene var døde og røpte ingenting. Som de lukkede portene inn til et slakteri.

Presten reiste seg uten et ord, tok guttungen i armen og leide 19

Monica Kristensen

ham inn i avlukket. «Du får bli her en stund. Og ikke kom ut før jeg roper på deg.»

«Men pappa, det er så kaldt her …» Gutten forsøkte å se rundt den brede skikkelsen til faren sin.

«Hold pleddet omkring deg og gjør som jeg sier, gutt. Vi skal snart gå ned til bilen igjen.»

Han ble stående litt foran døren, nærmest for å samle mot nok. Men så steg han ut i kirkerommet og gikk bort til de to mennene. De hadde skjøvet benken så nær ovnen at det luktet surt av klærne deres. Den ene hadde tatt av seg støvlene, og presten så at han ikke hadde sokker, bare noen filler han hadde surret rundt føttene.

Det var ikke første gang presten hadde støtt på desertører fra den andre siden av grensen. Disse to hadde tyske uniformer, og han begynte å snakke til dem på tysk, men ble avbrutt på norsk.

«Vi har kommet bort fra kompaniet vårt,» sa den eldste av mennene kort.

Presten visste at de norske frontkjemperne stort sett befant seg langt sør på østfronten. Han trodde ikke at det ville berolige mennene om han lot som om han var med på løgnen. Og dessuten var sannheten ille nok.

«Har dere rømt?» sa han og la ikke skjul på medfølelsen.

«Ja, ingen kan klandre dere. Mennesker skulle ikke behøve å oppleve slike grusomheter.»

Den yngste så opp med noen merkelige, lyseblå øyne. «Alle de andre er døde,» sa han. «Vi måtte komme oss vekk. Vi ville ikke slåss mer.»

Presten åpnet matpakken og la innholdet ut over benken 20

Operasjon Fritham

mellom dem. Han slo resten av melken opp i sønnens metallkrus og rakte det frem. «Her, ta dette. Dere kan sikkert trenge litt i kroppen. Vi skal gå ganske snart, men dere kan bare bli værende her så lenge dere vil. Det er flere vedkubber bak veggen, på den andre siden. Ingen pleier å komme hit, så … dere får fred til å tenke over hva dere vil gjøre.» Der, nå var det sagt.

At han ikke kom til å blande seg i deres affærer.

Kanskje det var noe han innbilte seg, men han syntes at de to mennene – i hvert fall den eldste av dem – sank litt sammen i skuldrene. Det var ikke godt å vite hvor lenge de hadde gått uten mat. De kom nok snart til å sovne på benken.

Men døren til avlukket åpnet seg langsomt med en knirkende lyd, og guttungen kikket ut fra pleddet han hadde pakket rundt seg.

«Pappa?»

«Ja, nå skal vi snart gå.»

Han var borte ved døren i et byks. Men det var for sent.

Gullplaten som dekket ikonet, lyste som en flamme høyt oppe på veggen der inne. Mennene stivnet og stirret.

Han skjøv gutten foran seg inn i avlukket og stengte døren.

Tullet pleddet rundt ham. Løftet ungen opp til det smale, høye vinduet, tok av haspen og skjøv ham gjennom åpningen som en voksen mann ikke ville klare å presse seg ut av.

«Nå gjør du som jeg sier,» hvisket han. «Spring så fort du kan bort til Mikkel Sirma, og fortell ham hva du har sett. Du vet jo hvor leiren hans er? Følg reinsdyrsporene ved elven. Ikke vent på meg. Vær nå snill og spring så fort du kan. For mammas skyld. Du må hjem til henne, skjønner du.» Det var ingen tid til å gjøre historien bedre.

21

Monica Kristensen Men guttungen må ha forstått at faren snakket i dypeste

alvor, og at han på en eller annen måte trengte hans hjelp. Han snublet og sprang over den tynne skaren ved kapellet, ned den slake skråningen mot den islagte elven. Pleddet slepte etter ham i snøen. Presten trakk et langt, skjelvende sukk og gikk tilbake inn til de to mennene.

De sto midt på gulvet og hadde ikke rørt seg, ikke sagt et ord. Men blikket var festet på døren inn til avlukket. En gang hadde presten fanget to rotter i et hjørne av kjøkkenet nede i presteboligen i Grense-Jakobselv. De hadde hatt det samme flakkende, raske blikket på utkikk etter en vei forbi ham.

«Har du slike rikdommer her i ei ulåst kjerke?» spurte den yngste. Den andre mannen grep ham i armen, men sa ingenting.

Presten var klebrig i halsen av redsel. Han kremtet et par ganger. «Det er et ikon. Fra Russland. Gitt som en gave til dette kapellet av en russisk adelsdame for lenge siden. Ikke så gammelt som en skulle tro, men det er malt i klassisk stil som stammer helt fra tolvhundretallet. Og det er signert av kunstneren, noe som er sjeldent med ikoner.»

Mennene rørte seg fortsatt ikke. Den yngste så på ham, den eldste stirret på ikonet.

«Skal jeg hente det? Så kan dere ta en liten kikk?» Han var raskt inne i avlukket, skjøv en gammeldags kubbestol inntil, hoppet opp og fikk løftet ikonet av den store jernkroken. Med lokket påmontert veide det nok godt over ti kilo. Samtidig fikk han kastet et raskt blikk ut gjennom vinduet. Gutten var bare synlig som en svart prikk på vei oppover de snødekte bakkene.

Presten bar bildet inn i kirkerommet, plasserte det på en av 22

Operasjon Fritham

benkene og støttet det forsiktig mot veggen. I lyset fra flammene i den åpne svartovnen var det et praktfullt kunstverk. Det var som om gullet fikk sitt eget liv og ble mer virkelig enn de slitte omgivelsene. Et samstemmig sukk unnslapp leppene til de to mennene. De var som hypnotisert av tavlen. Bøyde seg frem, strøk med skitne hender over edelsteinene. De rykket til begge to da presten begynte å snakke igjen.

«Dere vet kanskje at ikoner egentlig ikke skal oppfattes som malerier? Men som kirkelige symboler?» Presten var oppsatt på å holde praten i gang. Mennene smilte og mumlet noe, men de tok ikke øynene vekk fra gullet og de røde og grønne juvelene som gnistret mellom alle de melkehvite perlene.

Presten nikket, nærmest for seg selv. «Det dere står og ser på, er bare et slags lokk over det egentlige maleriet. Vel er det flott med sitt forgylte metall og blinkende steiner. Men det er under lokket at selve skatten – etter den russisk-ortodokse tro – befinner seg. Nå skal jeg bare … et øyeblikk, så skal jeg ta av dekselet og vise dere.»

De to skikkelsene snudde seg mot ham med uvilje i øynene.

Men de lot ham uhindret fjerne gulldekslet og sette det ved siden av det gamle maleriet. Ikonet sto foran dem. Motivet vokste frem i lyset med intense farger. «Erkeengelen Michael,» sa presten ærbødig.

Bildet viste en formell, stiv gjengivelse av en mann kledd i sølvfarget brynje og hvite klær og med kraftige, hvite vinger, sittende på en rød hest som sprang over en brennende avgrunn i et veldig byks. Mannsskikkelsen var malt med en glorie rundt hodet og en krone over pannen. I den ene hånden holdt han en basun, i den andre en dekorert bok. Bakgrunnen var dekket 23

Monica Kristensen

av gullfolie som glimtet av lys, men det var rødfargene i bildet som skinte med voldsom kraft.

De to mennene hadde vendt blikket mot gullplaten igjen.

«Det er vel bare forgylt metall og glassbiter, dette?» spurte den yngste av mennene. Han flirte og snudde seg ikke.

Presten var fristet til å bekrefte at metallet var verdiløst. Men han fikk seg ikke til det. «Nei, det er nok gull. Og smaragder, perler og rubiner. Dekselet er svært kostbart. Det ble laget på 1870-tallet for både å ære og beskytte ikonet. Dere skjønner, dekselet sitter der ikke bare for å beskytte bildet, men for å dekke over en slags åpning til …»

«Og hvem skal det liksom forestille? Sjølve bildet? Det ser ikke så verdifullt ut for meg. Gammelt og sprukkent.» Den eldste mannen sa endelig noe. «Å jo, dette ikonet er kostbart. Som sagt, det forestiller erkeengelen Michael. Ikke mange russiske kirkemalerier har ham som motiv. Noen kunsthistorikere mener at Michael av og til er malt med samme trekk som Kristusbilder.»

Presten var blitt oppslukt av det han selv fortalte og bøyde seg fremover og pekte. «Men ser dere her i hjørnet? Det bittelille portrettet her? Omgitt av hvite skyer. På dette ikonet er det gjort et skille. Den store skikkelsen er Michael, og den lille er Kristus. Antagelig er det malt for å forestille erke­ engelens kamp mot Satan. Et av hans ansvarsområder, hvis en kan bruke et slikt uttrykk, var å redde troende sjeler fra onde makter. Selve avgrunnen er her avbildet som en brennende brønn.»

Men de var ikke interessert. Han merket at de hadde kommet helt innpå ham og sto tett bak ryggen hans. Presten svel24

Operasjon Fritham

get, men snudde seg ikke. Han var redd og ville ikke vise det for de to mennene.

«Og den tunge plata han gubben på hesten er malt på, er det også gull?» Det var igjen den yngste som snakket.

«Nei, dette ikonet er skapt etter eldgamle teknikker. Bildet er malt på en treplate, men også den er spesiell. Det er brukt en svært kostbar plate av sypress. Deretter er platen strøket over med flere lag med grunning, et slags krittlim, og så er motivet malt med en blanding av eggehvite og fargepigmenter av ypperste kvalitet. Dere synes kanskje at fremstillingen av motivet er litt flat og urealistisk?»

Presten tok enda et skritt nærmere benken, men de to mennene fulgte etter. Han syntes at han kjente den varme, fuktige ånden deres i nakken.

«Det er fordi bildet ikke er ment å være realistisk, som et kunstverk. Ikoner ble malt av munker og prester som mediterte over gudsriket og det kristne budskapet. Akkurat dette bildet skulle nok gi trøst og håp til troende som kjempet mot selve ondskapen. Det er kanskje vanskelig for dere å se, men motivet er fremstilt med omvendt perspektiv – det vil si at sentrum for perspektivet ikke ligger inne i motivet, men ute i rommet foran bildet.»

Pusten til de to mennene raspet i hivende, undertrykte gulp bak ham. Han hørte at det klirret svakt i metall. Men han fortsatte. «Og derfor er det mange som mener at et ikon ikke er et bilde, men en slags kanal mellom dem som betrakter det og selve himmelriket. At betrakteren blir trukket inn i bildet og derfor er en del av det selv. Hvis dere ser nøye etter, så er det som om øynene til Michael følger dere, uansett hvor dere står i rommet.»

25

Monica Kristensen Det var ikke mer han kunne gjøre. Han visste at det hadde

gått med mye tid til betraktningene omkring den gamle tavlen. Sønnen var sannsynligvis allerede i sikkerhet i leiren til Mikkel Sirma.

Presten ble stående enda en stund og se med en slags tålmodig ømhet på ikonet. Lyset flakket over fargene. Erkeengelen Michaels øyne så på ham. Så trakk han pusten dypt og snudde seg mot sine drapsmenn med et fredelig smil, som et gjenskinn over ansiktet.

Kapittel 2

Invitasjon

I

løpet av noen få dager hadde våren kommet til hagene rundt det gamle steinhuset i den engelske landsbyen Blissland. De japanske kirsebærtrærne hadde gitt slipp på alle hemninger og viklet seg ut i blekrosa skyer av små blomster. Sebastian Rose steg ut av bilen og snuste forsiktig inn alle de grønne duftene.

På dager som denne satte han pris på Emmas urokkelige motstand mot å flytte fra barndomshjemmet sitt i Cornwall og nærmere arbeidsplassen hans i Bristol. De siste kilometerne av kjøreturen – forbi de inngjerdede slettene med beitende hester, oppover alleen av almetrær – var verdt den daglige pendlingen mellom politihovedkvarteret og den bortgjemte landsbyen.

Det var sent om ettermiddagen, lyset falt mykt over grusgangen. Han kikket gjennom vinduet inn til kjøkkenet og banket på ruten med fingertuppene, slik han alltid pleide å gjøre.

Men i dag hørte Emma ham ikke. Hun satt bøyd over bordet med ryggen til ham. Det var den italienske greyhounden Luca, som med en ellevill og begeistret runddans fra kurven og bort til inngangsdøren varslet sin elskede matmor om at mannen som bodde sammen med dem, enda en gang var kommet hjem.

«Nå, hvordan var trafikken i dag?» Hun reiste seg ikke fra bordet, snudde seg bare så vidt og sendte ham et distré smil.

Sebastian sank litt sammen i skuldrene. Det var mistenkelig 27

Monica Kristensen

stille på kjøkkenet, ingen boblende gryter eller små, elektroniske knepp fra stekeovnen.

«Vi kan stikke ned på puben og spise aftens der,» sa han diplomatisk. Blissland var ingen stor landsby med sine knappe femti hus tilbaketrukket bak plener og høye steingjerder og i god avstand fra hverandre. Men der fire veier hadde møttes helt fra tidlig middelalder av, hadde det dannet seg et lite torg med en stor eik som skygget over et postkontor, en kirke og et vertshus. «Å, Sebastian, jeg beklager! Jeg hadde tenkt å lage en pai med fårekjøtt og potetmos. Men jeg har fått noe i posten, en slags invitasjon, tror jeg. Jeg ble sittende her og … jeg glemte meg helt bort. Er det greit at vi tar det litt lettvint og blir hjemme? Det er noe vi må snakke uforstyrret om.»

Etter et måltid bestående av en omelett og kyllingsuppe fra boks satte de seg inn i stua i de to lenestolene ved karnappvinduet ut mot hagen. Luca lå ute på kjøkkenet i kurven sin og drømte, etter lydene å dømme, om grusomme henrettelser av forskjellige smådyr. Sebastian tente pipen og drakk små slurker av kaffekruset. Noe hadde tydeligvis opprørt Emma.

«Ja, som sagt fikk jeg en invitasjon i posten i dag. Det er bare det at brevet ikke er til meg. Det er adressert til min far.»

Han ble sittende en stund uten å si noe. Emmas far hadde vært død i over femti år. I alle årene de hadde vært gift, hadde han vært klar over at Emmas minner om faren var etset med dyp sorg. Han kunne forestille seg sjokket da hun hadde sett adressaten på konvolutten.

«Men Emma, dette er virkelig underlig. Etter så mange år?

Hvem er avsenderen?»

28

Operasjon Fritham

«Det er fra Norge, fra en forening som kaller seg Arktiske krigsveteraner. De er klar over at han er død, så selve brevet inni konvolutten er sendt til ‘den det måtte angå’. Men de hadde bare navnet og hjemstedsadressen hans fra 1941. Og så forsøker de på denne måten å få kontakt med eventuelle slektninger.»

«Så fælt for deg.» Sebastian Rose lente seg frem og tok hånden hennes. Men hun var ikke ferdig. Hun rakte ham hele konvolutten. «Les dette. Og si meg så helt ærlig: Skal jeg takke ja?»

Han løftet av røret, en gammeldags svart fasttelefon, tung og

solid i hånden, fra en annen tid med mer substans. Leiligheten der han bodde alene, i et rolig strøk av Bremen, hadde ikke blitt ominnredet på mange år. Telefonen sto ute i entreen, der mørke møbler gjorde et dystert inntrykk. Han hadde ikke følt noe behov for å flytte den inn i stua. Barna hans, en sønn og en datter, bodde langt unna og ringte sjelden. Hans kone var død. De få vennene han hadde i Bremen, var som regel å treffe på en liten kafé noen kvartaler unna. Men han tenkte ikke på seg selv som ensom, snarere at han ikke lenger hadde så mange forventninger til hverdagene. Om et halvt år skulle han feire sin åttiårsdag. Han var takknemlig for å kunne bo hjemme, det var da i hvert fall noe å glede seg over.

I den andre enden av telefonlinjen var det en lys og ivrig stemme som snakket fort og mye. Hans Schnell, pensjonert professor i meteorologi. «Har du fått brevet?»

«Ja.» «Og du kommer til å delta, ikke sant? Bildene du sendte, de er fantastisk skarpe. Jeg mener, hvordan klarte dere å ta disse fotografiene samtidig med at … Ble dere ikke beskutt fra 29

Monica Kristensen

skipene? Jeg mener å huske ett av dem. Det viser jo tydelig en mann som står og sikter på dere med et gevær. Og så holdt dere hodet kaldt og fikk tatt disse bildene. En prestasjon.»

Max Zeyffert visste godt at den gamle meteorologen smigret ham, forsøkte å få ham til å ombestemme seg. Men uroen som kriblet i brystet, påvirket ham i motsatt retning. Hvorfor skulle han stikke nakken frem igjen? Ingenting godt kunne komme av å reise opp til Svalbard.

«Jeg har ikke så lyst til å være med på dette arrangementet, Hans. Du vet, selv har jeg ingenting å tilgi. Det var et rutine­opp­drag. Ingen av oss kom til skade. Mine to år i NordNorge var gode, men ganske begivenhetsløse. Og mot slutten av krigen … Som du vet, så var det verre ting som skjedde da vi ble forflyttet tilbake til Tyskland. Luftkampene over Dresden. Skylden og skammen over ikke å kunne forhindre noe av dette. Det hadde vært annerledes om vi kunne ha møtt engelske piloter og snakket om de store begivenhetene. Men dette som skjedde på Svalbard? Nei, Hans. Jeg tror at jeg sier nei takk.»

Professor Schnell kunne ikke skjule skuffelsen. «Det var synd. Det ville betydd mye for meg om du kunne ha deltatt.

Dine bilder ville vært en viktig del av programmet. Jeg hadde håpet at det skulle komme frem mer om … Og det er viktig for samlingen at også de tyske deltar. Fra England kommer kommandant Everett. Og datteren til en engelsk sambandsoffiser som omkom ombord i det ene skipet. Ja, jeg visste ikke engang om henne. Og så kommer …»

Han fortsatte å snakke, men Max Zeyffert hørte ikke etter.

Jasså, skulle kommandant Everett til Svalbard? Det forandret 30

Operasjon Fritham

saken. Ja, det forandret alt. Han kjente det gamle sinnet bølge opp fra et sted dypt nede i underbevisstheten. Kanskje var det en grunn til å reise allikevel?

Henrik Sigernes, stipendiat og midlertidig ansatt ved Polarmu-

seet i Tromsø, satt på kontoret sitt og leste brevet han hadde fått i posten samme dag. Han hadde lest det to ganger, og kjente snart alle detaljene av innholdet. Men han hadde rett og slett vanskelig for å tro at dette kunne være sant. Noen av kollegene på universitetet drev gjøn med ham, det kunne ikke være noe annet. Han la seg bakover i kontorstolen og så i taket.

«Jeg skriver til deg fordi jeg tilfeldigvis hørte på et radioprogram i går at det skal være en minnesamling for krigsveteraner på Svalbard til sommeren. Min sønn var krigsveteran – eller rettere sagt, er. Selv om jeg ikke har hørt fra ham på over femti år, tror jeg at han lever. Hvorfor han ikke har tatt kontakt med sin gamle mor, vet jeg ikke. Jeg er over nitti år, nå, og håper at du kan hjelpe meg.»

Slik hadde brevet begynt. Og bare gradvis hadde det gått opp

for ham at innholdet kunne være relevant i en helt annen sammenheng. Men dette var så fantastisk lite troverdig at alt sammen måtte være en spøk. Skulle han snakke med direktøren? Men på den andre siden – hvis brevet var oppdiktet, ville det være pinlig å avsløre seg selv som så godtroende.

Henrik Sigernes var ikke av de mest anerkjente historikerne i landet, kanskje fordi han hadde valgt å spesialisere seg innenfor et smalt fagfelt – sivile forbrytelser i Nord-Norge under den 31

Monica Kristensen

andre verdenskrigen, etterforskning og samarbeid med okkupasjonsmakten. Han hadde da virkelig trodd at dette temaet ville fenge et bredt publikum. Men nei. Folk var mest interessert i motstandskampen og alle urettferdighetene begått mot den nordnorske befolkningen under og etter krigen. Direktøren hadde advart ham: «Du skjønner det at folk synes det er litt smålig med disse vinningsforbrytelsene midt i kampen om frigjøringen av Norge. Og det vil bli tatt ille opp om du sier noe flatterende om tyskernes og quislingenes håndtering av sivilt politiarbeid, uansett hvor systematiske de var.»

Egentlig ønsket han seg en stilling ved universitetet i Trondheim. Her var fagmiljøet stort nok til at han kunne utfolde seg, trekke paralleller til situasjonen i Europa både i fortid og nåtid, skrive en bok. Kanskje med tiden et professorat. Han kunne ikke forstå hvorfor kollegene i Tromsø ikke kunne se det fascinerende ved fagfeltet. Selvfølgelig ble ikke alle nordmenn lovlydige i det øyeblikket landet ble okkupert. Kriminaliteten fortsatte, fra sykkeltyverier og nasking i butikker til svartebørs, tuskhandel, ran og mord. Så mye lettere det må ha vært å skjule alvorlige forbrytelser i usikkerheten som oppsto etter at tyskerne hadde overtatt makten.

Og forvirringen i sivilbefolkningen må ha vært lammende.

Det var de som ingenting visste og forsøkte å leve et normalt liv, de som visste for mye og ingenting gjorde. De slu, de uærlige, idealistene, de naive. Og overalt, mellom dem og rundt dem – en snikende skygge som ikke ga seg til kjenne, men som pinte motstandskraften ut av sjelen på folk. Hvem var han, mannen som sto bak gardinen? Kan vi stole på henne, hun som alltid stiller så mange spørsmål? Var det noen som så 32

Operasjon Fritham

noe? Noen som lot som om de hadde sett noe? Uvissheten og frykten var stadig gjest i alle norske hjem.

Hvorfor kunne ikke kollegene se hvor absurd og vanskelig helt alminnelig politiarbeid måtte ha vært i disse årene? Bare det å få vitner til å snakke åpent? Og likene som dukket opp – i fjæra, på vidda, i utbrente hus. Var de alle falne soldater eller motstandsfolk?

Det var spesielt én sak – eller rettere sagt, en sammenhengende serie med saker – som interesserte ham. Tidlig i mars 1941 ble en prest drept på et avsidesliggende sted ved Pasvikelva, i en gammel ruin av et kapell. Lensmannen på stedet hadde vært av den gammeldagse sorten – grundig, utholdende og tålmodig. Det så ikke ut til at han hadde vært noen nazisympatisør, og etterforskningen måtte ha vært svært vanskelig. Selvsagt hadde han samarbeidet med okkupasjonsmakten. Dette så ikke ut til å ha hindret politiarbeidet.

Historikeren hadde kommet over etterforskningen av drapet blant en mengde saker som lensmannen hadde samlet i store pappesker og satt på loftet da han ble pensjonert. Noen år senere hadde han sendt eskene til Riksarkivet i Tromsø, som hadde tipset Sigernes fordi de kjente til hans interesse for fagfeltet.

Det viste seg å være en sak med mange forgreninger til andre uoppklarte drap og ran. Sigernes satt fra tidlig om morgenen til langt på kvelden, plukket forsiktig og med ubehag blant mappene. Kanskje en annen, mer utadvendt forsker kunne ha fått mer ut av stoffet. Selv var han for interessert i detaljer, arbeidet for langsomt og publiserte for lite i anerkjente tidsskrifter. Det var som om selv denne dristige politietterforskningen 33

Monica Kristensen

smuldret opp og ble til tørre fakta mellom fingrene hans. Og kanskje var det dette trekket ved ham som gjorde at den faglige anerkjennelse han selv syntes at han fortjente, uteble. Hvis brevet som lå på skrivebordet hans virkelig var ekte, da hadde han endelig gjort sitt interessante funn. Publiseringen ville garantert skape oppmerksomhet i fagmiljøene, nettopp fordi brevet helt usannsynlig flettet sammen to begivenheter – det bestialske drapet begått i Finnmark i mars 1941 og den tyske bombingen av de små, norske skutene Isbjørn og Selis på Svalbard i mai 1942.

Noen uker tidligere hadde det kommet en invitasjon til Polar-

museet fra en forening som kalte seg Arktiske krigsveteraner.

Initiativtageren til foreningen var en ansett gjest ved museet.

Han stakk ofte innom med forskjellige råd og forslag til forbedringer av utstillingene. En av direktørens mange plikter var å ta imot de forskjellige støttespillerne til den lille institusjonen, og han undervurderte ikke deres betydning. Men av og til røynte det på med tålmodigheten. Invitasjonen ble derfor sendt videre til Sigernes med påskriften «Kan du se på dette, Henrik? Vi bør delta». Noen Svalbardtur tidlig på sommeren hadde direktøren ikke tid til.

Historikeren hadde etter hvert blitt interessert i sammenkomsten som henvendelsen dreide seg om, et slags multinasjonalt treff for krigsveteraner fra en helt bestemt hendelse på Svalbard. Til å begynne med hadde han stusset over at alle med nær tilknytning til de tragiske skipsforlisene, over åtti personer, var invitert. En liste over mulige deltagere, komplett med adresser og telefonnumre, var lagt ved invitasjonen. Men 34

Operasjon Fritham

han hadde raskt innsett at mange på listen var døde. Tross alt hadde de fleste vært over tjue år gamle i 1942. Grundig som han var, hadde han allikevel nøye undersøkt bakgrunnen til alle som sto oppført.

Det hadde vært forbausende lett å grave i fortiden til de døde. Brev, dagbøker, avisklipp og andre skriftlige kilder som de levende neppe ville sendt ifra seg, var uten forbehold tilgjengelige. Han hadde ringt til slekt og venner og forklart at han var historiker og spesialist på den arktiske krigføringen under den andre verdenskrigen. Ikke mange hadde reagert negativt på spørsmålene hans. Til og med noen av dem som fortsatt var i live, hadde sendt gamle brev, bilder og annet materiale. Nå lå det en stor haug med dokumenter på skrivebordet hans.

Direktøren var fornøyd, lederen for Arktiske krigsveteraner var takknemlig, sysselmannen på Svalbard og Kystvakt Nord hadde sagt seg villig til å bidra til minnesamlingen. Alt tydet på at dette kom til å bli et svært vellykket og ukomplisert arrangement. Inntil brevet fra Gjøvik kom.

Henrik Sigernes lå bakover i stolen og stirret i taket og bekymret seg over alle vanskelighetene denne henvendelsen hadde forårsaket. Kunne det virkelig være mulig at den korte deltagerlisten til samlingen på Svalbard inneholdt navnet på en syttifem år gammel drapsmann?

Emma Rose åpnet den lave døren bortgjemt i et hjørne av

andre etasje. Det var flere år siden hun sist hadde klatret den bratte, smale trappen opp til loftet, og hun famlet etter lysbryteren før hun fant den. Støvet hang i luften foran det lille utbygget med et vindu som kun var plassert der for å ta seg å 35

Monica Kristensen

dekorativt ut på fasaden – ikke for at noen skulle ha nytte av det, eller komme på den ideen å innrede loftet til daglig bruk.

Men vinduet var vakkert innenfra også.

De utroligste ting var stuet sammen i kroker og langs vegger.

Men midt på gulvet var det tomt, bortsett fra en gammeldags koffert med forsterkninger av tynne reimer av lær. Foran kofferten lå et teppe, brettet sammen til en lav sitteplass. Hit opp hadde Emmas mor kommet for å være alene. Og i kofferten lå alle tingene hun hadde tatt vare på av sin manns eiendeler etter at han omkom på Svalbard. Det var første gang Emma åpnet kofferten etter morens død.

En eim av støv og gammelt tøy fikk henne til å trekke ansiktet litt tilbake. Øverst lå en frakk i grønn ull. Hun løftet den til side. Under lå en militærlue dekorert med forgylte bånd og et rundt merke med det skotske infanteriet The Cameronians’ våpenskjold. George Frey hadde vært sambandsoffiser. En stor, gulnet og slitt konvolutt inneholdt en mengde brev, noen fortsatt i konvoluttene. Og nederst i et hjørne lå en smal, liten metallsylinder. Men den måtte vente. Hun ville lese brevene først.

Da Sebastian kom hjem utpå ettermiddagen, satt hun igjen ved kjøkkenbordet. Men denne gangen ventet hun på ham.

Hun gikk rett på sak. «Hvorfor har du ikke fortalt meg at du kjente faren min? Jeg har funnet et brev til min mor. Og han skriver om deg. For det kan da umulig være en annen Sebastian Rose som var åtte år i 1941 han forteller om?»

Arktiske krigsveteraner avviklet sitt halvårlige møte i Polar­

museets store konferanserom. Salen hadde plass til femti tilhørere, og var ofte fullsatt på de mest populære foredrags36

Operasjon Fritham

kveldene. Men nå var det bare noen få personer til stede – uten at noen sa det, forsterket det inntrykket av at foreningen ikke kunne opprettholdes.

Lederen ble gjenvalgt ved håndsopprekning, slik han hadde blitt det de siste årene. Kassereren fikk fornyet tillit. Regnskapene var raskt avlevert. Og så kom de til den vanskelige delen av programmet, et siste møte på Svalbard i forbindelse med samlingen til minne om senkningen av Selis og Isbjørn.

Og et forslag om nedleggelse av foreningen etter denne kraft­ anstrengelsen.

«Vi får vel vedgå at det har blitt tyngre med årene å komme seg av gårde til disse møtene. Han Jacob skal ha takk for at han har prøvd å flytte stedet rundt omkring så det skulle bli lettere for oss … Men å legge ned foreninga, er ikke det litt vel drastisk?»

Alle de fremmøtte visste at dette innlegget kom til å ta tid.

Styre­medlem i mange år, tidligere gruvearbeider og krigs­ vete­ran Peder Larsen, kom til å gjøre sitt ytterste for at foreningen skulle fortsette. Og han stilte forberedt, med et forslag om at familiemedlemmer, såkalte etterlatte, skulle kunne bli medlemmer.

Etter noen minutter med diskusjon som ikke førte til noe vedtak, ble saken enda en gang utsatt. På Svalbard kom de til å være flere medlemmer til stede, kanskje noe kunne avgjøres der. Men det var som om de satt der og diskuterte sin egen begravelse. Og selv ikke kaffen og wienerbrødene som direktøren for Polarmuseet alltid sørget for at ble servert etter møtet, kunne forhindre vemodet og tristheten.

Operasjon Fritham

© Forlaget Press 2009 1. pocketutgave 2010 Omslag: Concorde Design Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med Minion 10,8/14,4 pkt Papir: 60 g Ensocreamy

Trykk og innbinding: WS Bookwell AB, Finland ISBN 978–82–7547–379–8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven

eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no