Monica Kristensen
Hollendergraven
Pr ess pock e t
Hollendergraven
© Forlaget Press, 2007 2. opplag 2007 Boken er satt med Caslon 11,5/15,5 Sats: Laboremus Oslo AS ISBN xxx-xx-xxx-xx Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven
eller avtalen om kopiering med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov etter avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge
www.forlagetpress.no
Kapittel 1
Skipet
S yearbyen med sin magre fangst av hutrende passasjerer på ommerens første turistskip la sakte ut fra kaia i Long-
fordekket. Maskinene ga fra seg kraftfulle brøl, og propellen rotet rundt i det mørke vannet mellom kaia og skipssiden. Akterenden gled sakte fra, og kapteinen oppe i styrehuset smilte fornøyd ved denne demonstrasjonen på at skipet var en ekte polarskute med sidethrustere foran og bak. Passasjerene klappet på turisters vis, og noen spredte røster ropte et flerspråklig hurra. De få tilskuere som sto igjen på kaia, kunne med egne øyne konstatere at MS Isbjørn så godt ut – ingen synlig rust og sjenerøst med rødmaling på skutesidene. Det var satset penger på istandsettingen av skipet, det kunne alle se. Brødrene Olsen, forretningsmenn fra Tromsø med lang fartstid på Svalbard og nå også nybakte cruiseredere, spankulerte enda en omdreining langs kaikanten mens skipet sakte fjernet seg. De var rett og slett litt stolte. Været var ikke det beste, det måtte innrømmes. I løpet av formiddagen hadde et lavtrykk kommet inn over de arktiske øyene. Varm luft strømmet mot nord over kaldt vann og is. En klebrig, grå tåke hadde kommet sigende inn fra munningen av fjorden og dekket til utsikten. Fra fordekket på MS Isbjørn var det nå bare mulig å se Longyearbyen og fjellene som skygger 12
Hollendergraven
og konturer. Snøen lå ennå flekkvis og skittengrå og tilgriset av støv. Men veiene var bare og fulle av søle som festet seg til skosåler, klær og biler, og var nesten umulig å vaske vekk. Juni var nok den verste måneden i Arktis for reiselivsnæringen. Men bare skipet kom seg vekk fra bebyggelsen og været kunne klarne, ville turistene sikkert bli fornøyd. Dessverre var passasjerene altfor få til at turen kom til å lønne seg for de to eierne av turistskipet. Bare syv personer hadde meldt seg på sesongens første såkalte «Drømmecruise i Arktis», de fleste engelske. Nå sto de ved rekka og ville ikke gå glipp av seilingen ut Isfjorden til tross for vinden som trengte seg inn mellom alle lagene av klær. Stort sett var de middelaldrende mennesker som hadde spart på kronene og valgt det rimeligst tilgjengelige alternativet for en opplevelsesferie på Svalbard. Men skipet, en gammel hvalfanger som var blitt pusset opp til en noenlunde akseptabel standard, hadde da i hvert fall forsterket skrog for seiling i polare farvann og var også beroligende nok opprinnelig bygget for hvalfangst i Antarktis. Til tross for at sjøisen fortsatt dekket deler av Isfjorden nordøst for Longyearbyen, seilte skipet derfor trygt mellom isflakene og ut mot åpent hav. Et cruise i juni var egentlig altfor tidlig i sesongen. Dette hadde den ene av de to brødrene sagt allerede i fjor høst. Men det hjalp ikke. Den andre broren hadde bidratt med flest kroner til prosjektet. Han hadde bestemt at det var best at de kom i gang så snart som mulig slik at de begynte å tjene penger. Følgelig hadde de satt inn annonser i norske og utenlandske aviser. Til den yngre brorens store overraskelse så skulle det faktisk ikke mer til før kundene begynte å ringe det oppgitte telefon13
Monica Kristensen
nummeret og bestille plass. Men den første turen, den som startet fra Longyearbyen 19. juni, hadde vært vanskelig å fylle. De to brødrene var ikke så mye venner, som de var familie – ofte uenige, men sjelden i krangel. Skjebnene deres var knyttet sammen av en lang rekke fiaskoer i forretningslivet. De hadde ikke råd til å gå hver til sitt, for ingen av dem hadde penger nok til å komme seg løs fra de forskjellige aksjeselskapene de eide sammen. Av utseende var de til forveksling like; overvektige, tynt hår på runde hoder, pløsete ansikter med noen alminnelige og ufortjent tillitvekkende smil. Høsten før hadde vært slitsom. Hadde brødrene vært klar over hvor mange sertifikater og sikkerhetsklareringer som var nødvendig for å drive turistskip på Svalbard, så hadde de ikke gått i gang med prosjektet. Egentlig var de jo forretningsmenn. De hadde investert på Svalbard i en mannsalder i alt fra oljeleting og prospektering etter gull, til et lite flyselskap og hotellvirksomhet. Ingenting av dette ga for øyeblikket noen avkastning. Bankforbindelsene deres – de så seg nødt til å ha flere – var ikke lenger sjarmert av dyre middager på Tromsøs fineste restauranter. Brødrene måtte derfor skaffe seg raske penger. I virkeligheten skjøv de gjeld foran seg, og da var det greit at alle cruisepassasjerene hadde betalt hele reisen på forskudd for flere måneder siden. Til tross for at de ikke akkurat betalte godt, og heller ikke holdt seg helt til tariff, hadde de skrapt sammen et brukbart mannskap; en kaptein som for lengst var pensjonist, en styrmann som var blitt sparket fra sin tidligere jobb på grunn av krangling med sine overordnede, en maskinist som drakk (men bare i perioder), en maskinpasser som ikke hadde ser14
Hollendergraven
tifikatene i orden, en kokk som hadde permisjon fra Ny-Ålesund og bare ble med fordi han hadde lyst på turen, og til slutt en jovial, ung matros som det faktisk ikke var noe som helst galt å si om. Egentlig var de én for lite for å ha fulltallig mannskap som beskrevet i skipssertifikatet. Derfor måtte turistguiden, som de hadde hyret i siste øyeblikk, også fungere som matros og messepike. Hun var svensk. Den ene broren så på dette som en stor fordel, den andre som en katastrofe. Turistguiden hadde allerede vært i Longyearbyen i to måneder. På grunn av pengemangel hadde hun avsluttet et ubestemmelig studium ved universitetet i Stockholm for å reise til Svalbard og være de nye rederne behjelpelig med å svare i telefonen og booke inn passasjerer. Hun hadde også fått ansvaret for å innhente de nødvendige tillatelser for selve turistvirksomheten og eventuelle ilandstigninger på steder av geografisk og historisk interesse. Det ble Anettes ansvar å holde kontakt med sysselmannskontoret, som politimyndigheten på øygruppen het. Stort sett gjaldt dette en rekke forskrifter og miljøbestemmelser som hun prøvde å huske akkurat så lenge som møtene varte. Hun hadde møtt sysselmann Hans Berg i egen person bare én gang, tilfeldigvis i resepsjonen på sysselmannskontoret. Hun tenkte at det var viktig å gjøre et godt inntrykk for det tilfellets skyld at hun senere kom opp i bråk. Derfor smilte hun så innsmigrende hun kunne, men samtalen ble uventet kort. Anette var litt redd for sysselmannen. Dette var hennes første år som turistguide på Svalbard, og hun ville ikke gjøre noen feil som førte til at hun kunne bli oppsagt. Jobbsikkerheten var 15
Monica Kristensen
ikke stor i det nystartede rederiet. Hun satte seg ned og leste om fredningsbestemmelsene på Svalbard en gang til. Det tok ikke lang tid etter at MS Isbjørn hadde lagt fra kaia i
Longyearbyen, før de hutrende passasjerene hadde fått nok av
isflak og konturer av fjellformasjoner i gråværet. De kom seg ned fra dekket på usikre sjøbein og inn i salongen. Noen av dem hadde kommet direkte fra flyplassen utenfor Longyearbyen og om bord like før avgang. Anette hadde derfor plassert seg med skriveblokk innerst i salongen for å ta en opptelling. Fortsatt kledd i ytterjakkene sine, fordelte turistene seg utover de grønne, plysjtrukne lenestolene. Turistguiden klappet i hendene for å få stillhet. «Hjertelig velkommen, alle sammen, til dette cruiset nordover langs Svalbards vestkyst,» begynte hun sin planlagte innledning på et litt famlende engelsk. «Vi i ‘Arktiske Drømmereiser’ vet at dere kommer til å få en enestående opplevelse. Jeg er guiden deres på reisen, og dere kan plage meg når som helst og med alle slags spørsmål eller problemer dere måtte ha.» Hun bøyde overkroppen i et lett bukk og slo ut med hendene. «Min lugar er 203, ut i korridoren og nedover til venstre.» Skipets stuert, som hadde gjemt seg bak en avis i en krok av salongen, smilte for seg selv. «Kjekt å vite,» tenkte han. Stuerten var veteran på Svalbard, og hadde overvintret på øygruppen i over tjue år. Det meste av tiden hadde han tilbrakt i Ny-Ålesund, den nedlagte, lille gruvebyen lenger nord. Selv kunne han ikke tenke seg å være turist noe annet sted enn i mye varmere strøk av kloden. At folk kunne finne på å betale store summer – nesten tjue tusen kroner per person, hadde 16
Hollendergraven
han hørt – for å skvulpe rundt Svalbard i en trang båt, mente han måtte skyldes at de ikke hadde peiling på hva de hadde begitt seg inn på. Turistguiden fortsatte: «Rett overfor meg skal ekteparet Tybring bo. Kan dere reise dere? Herr og fru Tybring? Klara og Per Kristian? Ja, får jeg lov til å røpe at dere er på bryllupsreise?» Klara og Per Kristian reiste seg og smilte lett fjollete. De resterende passasjerene så forvirret ut. Ekteparet Tybring var godt over femti. «Fru Lorelei Hemming og hennes datter Ada.» To damer kledd i henholdsvis tykk tweed og fargerik gortex reiste seg og hilste med stramme smil. «På min andre side er lugaren til Roland Fox. Herr Fox er en kjent fotograf fra avisen Evening Standard i London. Hvis vi spør pent, så kanskje han vil holde et lite fordrag for oss underveis på reisen?» Men Roland Fox så definitivt ikke begeistret ut over tanken på å holde foredrag. «Og til sist, inspektør Sebastian Rose og fru Emma fra Bristol. Og er vi ikke heldige, dere, som har en ekte sjefinspektør fra det britiske politiet om bord? Dette blir spennende! Ekteparet Rose bor innerst i korridoren i den store dobbeltlugaren. Bare si ifra til dem hvis dere skulle finne et lik om bord!» Hun fniste av sitt eget forsøk på morsomheter. Men passasjerene var ennå for ukjente med hverandre til å gjøre annet enn å smile forsiktig. «Ja, da vil jeg bare nok en gang ønske dere alle velkommen om bord. All bagasjen skulle allerede være på plass, forhåpentlig i riktige lugarer. Og så sees vi til en velkomstdrink – en Ice Breaker, haha – her nede i salongen før middagen, som er klokken syv og serveres i messa på dekket over oss. Etter 17
Monica Kristensen
middag inviterer jeg dere tilbake hit til salongen, og da vil jeg gå igjennom hva vi skal oppleve på denne fantastiske reisen i arktisk midnattssol.» Anette smilte strålende med verkende kinn og bukket foran den spake applausen. Hun håpet at turistene ville vise seg litt mer aktive enn dette, ellers kom turen til å bli slitsom. Idet passasjerene toget ut på vei til de anviste lugarene sine, dukket stuerten ned bak avisen. Men han kikket opp med et lite nikk da Anette hastet forbi med ringpermen under armen. Hun var da ikke så verst, og måtte dessuten regnes som en av mannskapet. Ekteparet Rose gikk inn på lugaren sin og så seg rundt i det
forholdsvis sjenerøse rommet. Rederiet hadde sendt dem en brosjyre etter en nokså tilfeldig telefonsamtale basert på en annonse fru Rose hadde sett i en avis. De hadde valgt det dyreste alternativet. Det var ekstravagant til dem å være, men for det første reiste de nesten aldri på ferie, og dessuten anså fruen det som litt av et under at hun hadde fått mannen med på en tur til Arktis. Han pleide ellers å strekke seg til fisketurer i Skottland, eller en rask tur til Dublin over en helg. Men sykdommen til Sebastian Rose for vel et år siden hadde forandret på mye. Fru Emma viklet seg ut av et himmelblått ullsjal og la sin nye, grå dunjakke over en stol. Hun kikket anerkjennende inn på badet. Masse plass, akkurat som brosjyren hadde lovet. «Skal ikke du også ta av deg litt klær,» sa hun og så opp på sin mye høyere og atskillig tynnere mann som fortsatt var kledd i sin gamle, svarte oljeskinnsjakke slik han stort sett alltid var det utendørs. Det fantes ting i lommene på den jakken 18
Hollendergraven
som hadde ligget der i tjue år. Av og til – når situasjonen krevde det – kunne han hale opp en rull med hyssing eller en rusten spiker eller en gammel lommekniv i triumf over å ha riktige redskap til riktig tidspunkt. Sebastian Rose bet i seg lysten til å si til sin høyt elskede kone at han ikke var noe barn og derfor ikke behøvde fullt så mye omsorg. Men han innså at det lille dryppet han hadde hatt for snart et år siden, hadde skremt henne mye mer enn ham. Derfor sa han bare mildt: «Nesetippen din er rød. Den lyser sikkert i mørket.» «Sebastian, alvorlig talt. Men du, hva syntes du om introduksjonen? Ba vi ikke om at de ikke skulle fortelle at du var kriminaletterforsker?» «Jo, men nå sa hun – den lille, søte – faktisk heller ikke det. Hun sa at jeg var sjefinspektør i det britiske politiet. Jeg kan jo late som om jeg egentlig er ansatt i trafikkpolitiet?» Emma Rose snurpet munnen sammen og tenkte for seg selv at de som prøvde å forstyrre mannen hennes på denne turen, sannelig skulle få med henne å gjøre. Han trengte avkobling. Innerst inne visste hun at det var deprimert han var. Ingen, inkludert venner, kolleger og henne selv, hadde klart å få ham ut av de tunge periodene etter det lange fraværet fra kontoret. Han nektet kort og godt å snakke om sykdommen. I en lugar lenger nede i korridoren hadde de to damene Hemming også tatt av seg yttertøyet og pakket ut klær fra koffertene. Den eldre fru Hemming var misfornøyd med det meste, inkludert introduksjonen turistguiden hadde gitt dem. «Denne Roland Fox ble da skrytt opp i skyene? Og Rose og frue ble omtalt som om de skulle være noen berømtheter. 19
Monica Kristensen Politiinspektør, puhh! Skal det være noe spesielt? Og hvorfor
skal de ha mye større lugar enn oss? Deres er sikkert dobbelt så stor som vårt lille kott, og badet er gigantisk. Jeg kikket inn i lugaren på den andre siden av korridoren, den er nok maken siden alt ser ut til å være speilvendt. Den var tom. Kunne vi ikke ha fått den?» «Alvorlig talt, mor. Du må da skjønne at de har betalt ekstra for å få en større lugar?» Ada Hemming hadde, som sin mor, et halvveis bekymret og halvveis grettent drag rundt munnen. Selv om det skilte tretti år og tjue kilo på de to damene, så speilte de hverandres ansikter slik bare familie og gener kan gjøre. «Jeg synes nå allikevel at de kunne ha nevnt at jeg var forfatter. Du vet jo at det betyr mye for meg å samle informasjon på stedet når jeg forbereder mine reiseskildringer. Og da hjelper det at folk er klar over hvem jeg er.» Datteren ville aldri finne på å si at moren snarere var beryktet enn berømt for sine unødig detaljerte reiseskildringer. Gudene måtte vite hvordan hun greide å overtale det lille forlaget i Cambridge til å utgi dem. Datteren hadde fått inntrykk av at sjefen i forlaget var en gammel studiekamerat av moren. Han hadde forsikret henne at moren hadde sin faste leserkrets som satte pris på at alle morens opplysninger var korrekte, selv om de verken var underholdende eller tankevekkende. «Din mor skriver ikke for dagens vulgære les-og-kast-publikum,» hadde han en gang sagt med pompøs mine. «Hennes bøker hører morgendagen til. Det er kvalitet som teller. Din mor er ikke interessant, men hun er eksakt.» Forbausende nok klarte de to å leve av den fortjenesten mo20
Hollendergraven
ren fikk av salget av bøkene. Datteren arbeidet som morens sekretær og assisterte med innsamling av det som moren kalte «data». Men noen berømt forfatter var hun altså ikke. Dessuten var bøkene hennes ikke oversatt til skandinavisk. Fra lugar 202 kom det glad latter og innimellom noen høye hvin. Ekteparet Tybring var innstilt på å få mest mulig ut av sin bryllupsreise. Tross dette sov allerede Roland Fox i lugaren ved siden av, liggende på køya fortsatt kledd i ytterjakke og med støvlene på. Turistguiden lyttet til lydene fra de andre lugarene og var fornøyd med at hun hadde insistert på at hun skulle bo sammen med turistene og ikke med mannskapet foran salongen. Hun bladde litt i ringpermen med opplysninger om severdigheter langs seilingsruten. En times tid senere svaiet turistene ustøtt bortover korridoren
mot messa, klare for en velkomstdrink. De hadde pyntet seg til den første middagen om bord etter evne og muligheter i koffertene og sekkene. Det vil si alle unntatt Roland Fox, som fortsatt gikk i sin grønne feltskjorte og kakibukser. Han aktet ikke å oppgi sitt møysommelig kultiverte utseende som verdensvant fotograf. Bordet nærmest inngangen til messa passet ham godt. Ble det lange taler, kunne han ubemerket stikke av. Turistguiden sto ved serveringsbordet. Hun hadde hektisk rødme i kinnene og så virkelig søt ut, syntes stuerten, som sto og kikket ut på middagsgjestene gjennom de runde vinduene i svingdørene inn til byssa. For anledningen hadde han komponert en velkomstdrikk med vodka, sitronbrus og blå Bols likør. Isbitene var av ekte breis de hadde plukket opp fra fjor21
Monica Kristensen
den. De lå og spraket og knitret i den store bollen som Anette skjenket fra. Hver av passasjerene ble opplyst om grunnen til sprakingen da de hentet drinken sin – det høye lufttrykket i luftboblene inne i den flere hundre år gamle isen. Lorelei Hemming fnyste. Dette visste hun da fra før av. Kapteinen kom inn i messa og tok et overblikk. Mannskapet hadde spist middag for en time siden, men han var seg sitt ansvar bevisst. Han hadde tatt på seg en mørkeblå Devoldgenser med glidelås i halsen. Denne genseren kom ellers bare opp av skuffen ved sjeldne anledninger. Ellers holdt han på den uformelle stilen og kledde seg i en myk og komfortabel strikkejakke over en T-skjorte. Til styrmannens store ergrelse gikk han også i tresko, noe styrmannen hadde gjort oppmerksom på førte til ulykke om bord på skip. «A very heartily welcome on board. I am Captain on this ship,» sa kapteinen på så dårlig engelsk at passasjerene først hadde problemer med å identifisere hvilket språk han snakket. «Jeg håper at dere vil like dere om bord. Jeg har det beste mannskapet som kan skaffes for penger, og stuerten er spesialutdannet. Dere er for øvrig i de beste hender hos Anette, som har en høy grad fra universitetet i Stockholm. De av dere som ønsker en omvisning i styrehuset og i maskinrommet, kan melde seg, så skal jeg personlig vise dere rundt. Dere er for øvrig velkommen opp i styrehuset for å fotografere og se dere rundt når som helst. Men utsikten til land er best fra fordekket. Det er den, ja. Uten tvil.» Anette og passasjerene klappet og tømte drinkene i en festlig skål for kapteinens tale. Stemningen steg bratt. Ved middagen, en kjøttgryte som stuerten hadde komponert av det han 22
Hollendergraven
hadde funnet av rester i kjøleskapet, ble det servert vin og øl. Passasjerene ble fylt av en vennlig velvilje overfor hverandre, skipet og kapteinen. Det gjorde ingenting at tåken fortsatt klistret seg til skutesidene og landskapet rundt. Det gjorde heller ingenting at skipet nå rullet så mye at slingreduk ble lagt på bordene. Anette så faktisk frem til lysbildeforedraget i salongen etter middagen. Den eldre fru Hemming satt allerede klar i salongen da turistguiden og de andre passasjerene kom snublende inn under stor munterhet. Datteren Ada kjente sin mor altfor godt og ante hva som ville komme. Hun hadde gått til lugaren med en vag unnskyldning om hodepine. Ellers var de der, alle sammen. Anette strålte av velvilje, godt hjulpet av to blå velkomstdrinker og en god slump rødvin, og forklarte på stadig mer flytende engelsk. «Vi seilte altså fra Longyearbyen ved femtiden i ettermiddag og kommer til å være framme i Ny-Ålesund ved lunsjtider i morgen. Akkurat for øyeblikket har vi seilt forbi et svært interessant sted som heter Daudmannsøyra, men vi skal ikke i land her. Synd, for det hadde vel vært noe for deg, inspektør Rose?» Anette forsøkte å aktivisere tilhørerne og holde dem i våken tilstand, men kunne ikke unngå å høre et høylytt fnys fra fru Hemming. «Ny-Ålesund er et kapittel for seg,» fortsatte hun raskt. «Jeg kommer til å fortelle mer om dette stedet etter lunsj i morgen. Den store øya vi seiler forbi i natt på venstre side av skipet, heter Prins Karls Forland, oppkalt etter Charles, sønnen til den engelske kong James den første.» Hun håpet at ingen ville spørre henne mer om denne Charles, for hun ante ikke hvem han hadde vært. 23
Monica Kristensen
«Hele Forlandet er nasjonalpark, og enkelte steder er det ikke lov å gå på land. Vi kommer til å seile utenfor øya, ikke i det smale og grunne Forlandssundet innenfor. Men vi skal gjøre to stopp langs østsiden av sundet, i St. Johnsfjorden og i Engelskbukta. Under disse to stoppene vil det bli anledning til ilandstigning og fotografering. Men husk at det ikke er lov – ikke under noen omstendigheter – å ta med seg suvenirer eller plukke mose eller blomster. Vi kommer til å bruke gummibåt for å kjøre dere til stranden i St. Johnsfjorden ved ellevetiden i kveld. Det gjør ingenting at det er så sent, for det er lyst hele natten på Svalbard i juni.» Fru Hemming kremtet, rettet ryggen og skjøv skuldrene bakover. Hun minnet ikke så lite om en ørn som var i ferd med å gå til angrep. «Er det meningen at vi skal klatre i en taustige for å komme oss ned i en gummibåt som ligger og skvalper rundt i bølgene?» Tonefallet etterlot ikke mye tvil om hva fru Hemming syntes om prosjektet. «Og hva skal vi egentlig gjøre på land? Hva skal vi se? Hvorfor stopper vi ved denne St. Johnsfjorden?» «Jo, det er meget vakkert der, høye fjell på begge sider av fjorden, og, og …» Anette var uforberedt på den negative vendingen orienteringen brått hadde tatt. «Ja, det vet vi, for vi har lest brosjyrene. Men hva skal vi se? Er det graver der? Kulturminner? Fangsthytter, interessante geologiske fjellformasjoner? Dyreliv, fuglefjell? Hva?» Det var dessverre ikke tvil om at fru Hemming koste seg og var villig til å fortsette med kritikk av opplegget en god stund til. Men resten av passasjerene var slitne etter de lange flyreisene som hadde brakt dem til Svalbard og Longyearbyen. 24
Hollendergraven De var behagelig søvnige etter middagen og de rullende beve-
gelsene til skipet som var ute av Isfjorden og nå seilte i åpent hav. Derfor snek de seg én etter én ut av salongen og tilbake til lugarene. Det tok ikke lang tid før bare Roland Fox, fru Hemming og Anette var tilbake i salongen. «Vel,» sa Fox og avsluttet orienteringen. «Vi får diskutere dette når vi kommer fram til St. Johnsfjorden.» Etter middagen hadde kapteinen gått opp i styrehuset enda han hadde frivakt. Dette var hans rett, selvfølgelig. En kaptein er egentlig alltid på vakt. Men det irriterte styrmannen, som likte å sjefe litt med matrosen. Han kunne ikke sjefe noe særlig når kapteinen var til stede, og dessuten måtte han høre på lange og kjedelige foredrag om alle kapteinens forskjellige oppdrag for Norsk Polarinstitutt rundt Svalbard i gamle dager. MS Isbjørn gikk med halv fart på grunn av tåka, men kapteinen var allikevel borte ved spaken for å regulere ned på maskinene enda et par hakk. Dermed var det så vidt skipet beveget seg framover i dønninger og motstrøm. «Vi kommer jo ikke fram til Ny-Ålesund før langt utpå ettermiddagen med denne farten,» sa styrmannen surt og kikket ned på en radarskjerm for å holde øye med eventuelle isfjell forut. Kapteinen innså at han hadde glemt å informere om turistguidens planer for stopp underveis med turistene. Han skyndte seg ned på lugaren sin en halvtrapp under styrehuset, og skrev ned en lapp med seilingsrute som han hengte opp på oppslagstavla i messa. Da han kom opp igjen, hadde stuerten også kommet opp i styrehuset med hendene røde etter oppvasken. «Jeg håper at dere setter dere inn i informasjonen som er hengt opp på oppslagstavla i messa,» sa kapteinen og hen25
Monica Kristensen
vendte seg til matrosen. Matrosen smilte tilbake til kapteinen. Han visste godt at det ikke hadde hengt noen informasjon i messa for ti minutter siden. Men styrmannen lot seg lure. «Hva for slags informasjon?» spurte han mistenksomt. «Jeg håper at dere er klar over at vi skal gå til St. Johnsfjorden i kveld. Passasjerene har fått beskjed om at de skal på land om en times tid. Det blir på din vakt, ja.» Kapteinen nikket til styrmannen. «Du får gjøre klart slik at gummibåten kan settes på vannet. Og taustigen må henges ut. En av mannskapet må dessuten bli med inn på land. Ta med geværet. Og sørg nå for å få med ammunisjon. Vi vil ikke ha noen ulykke med isbjørner.» Kapteinen spankulerte fornøyd en runde til i styrehuset før han gikk ned på lugaren igjen. Styrmannen bannet lavt og inderlig, men stuerten så mer bekymret ut. Han var godt kjent langs hele vestkysten. «Hvor dypt stikker skuta?» spurte han. «Klarer vi å seile ut i fjære sjø i Forlandssundet om nødvendig?» Dette hadde ikke styrmannen tenkt på, og han gikk bort til det lille avlukket bak i styrehuset og lette fram sjøkart og losboka. «Det skulle gå akkurat,» sa han. «Men det kommer til å bli liten klaring. Tenk om vi går på grunn? Det kommer til å bli et kort cruise, ja.» Stuerten var av samme mening. «Jeg hadde ikke tatt sjansen. Vi stikker for dypt, nesten fem meter. Dessuten er det et rev midt i St. Johnsfjorden. Nei, dette blir for risikabelt.» Da passasjerene vaklet opp på dekket et par timer senere, var den gode stemningen fra middagen borte. De frøs med ytterklærne på og så frem til en tur på land. Allikevel var de 26
Hollendergraven
misfornøyde med forandringen i planene og gikk bare motvillige tilbake til lugarene. Anette sprang opp trappen til styrehuset og protesterte. Men hun orket ikke å krangle lenge med styrmannen. Kapteinen gikk glipp av alt dette. Han lå og sov i den store skipperlugaren under styrehuset. Kanskje han halvt i søvne hørte alle de hastige trinnene opp og ned i trappen utenfor lugardøren, for han sank ned i et mareritt om at MS Isbjørn gikk på grunn og hele skuta la seg med så stor slagside at folk måtte klatre langs skottene for å ta seg opp på fordekket. En stor revne åpnet seg i skutesiden, og vannet fosset inn på lugaren hans. Da han våknet en time senere, ville ikke drømmen slippe taket. Det var liten vits i å prøve å sove den siste timen før han skulle overta vakten. Han gikk isteden en tur på dekk for å få litt frisk luft. Vinden hadde tiltatt i styrke, og han så til sin overraskelse at de seilte utenfor Forlandet med kursen nordover. Den urolige følelsen av fare var der fortsatt. Han ristet på hodet, irritert over seg selv. «Gi nå faen i det der. Du er for gammel til å være overtroisk,» tenkte han. Da det ble hans vakt, gikk han opp i styrehuset og skjelte ut styrmannen som hadde tatt avgjørelser om kursforandring uten å vekke ham for å spørre om tillatelse.
Kapittel 2
Funn
I
løpet av natten møtte de sjøisen som drev sørover i Framstredet. Det var en blanding av tykk is fra Polhavet, store og små isfjell og stykker av breis – et farvann det var svært vanskelig å navigere gjennom. Sammenstøt mellom isen og skipssidene var ikke til å unngå – til det var isen altfor tett. Men det var særdeles viktig å forhindre kollisjoner med isfjell av flere tonn tung, knallhard blåis som bare så vidt var synlig over bølgene. Kapteinen kaldsvettet og senket farten slik at skipet til slutt bare seg fremover med et par knops fart. Han travet frem og tilbake mellom vinduene i styrehuset og radaren og myste konsentrert ut i den grå tåken. Nede i lugarene merket passasjerene at noe var annerledes. Maskinene vekselvis ruset med høye brøl og sakket av på farten. Løse gjenstander veltet og rullet rundt, først den ene veien, så den andre. Av og til kom det noen kraftige smell og metalliske skurelyder, omtrent som om en gigantisk bokseåpner ble brukt for å åpne opp skutesiden. Passasjerene reagerte på forskjellig vis. Tybring og den nye fruen bestemte etter en rask rådslagning at folkene i styrehuset hadde full kontroll, og at de skremmende lydene ikke signaliserte noe farlig. «Da hadde vel alarmen gått, eller noen hadde kommet ned for å vekke oss?» sa fru Tybring fornuftig og la 28
Hollendergraven
seg ned i køya igjen. Mannen så kjærlig på henne. Det ville ikke falle ham inn å mistenke at hun var for makelig til å undersøke hva som skjedde. I lugaren til ekteparet Rose kledde Sebastian på seg og gikk ut på dekk for å undersøke nærmere. I korridoren støtte han på den yngre fru Hemming, som sto og ble beroliget av en like skremt Anette. I den andre retningen var Roland Fox med kameraet i den ene hånden på vei opp trappen til styrehuset. Ved rekka ute på dekk sto stuerten og røykte rulletobakk i en kort, brun sneip. Sebastian Rose gikk bort til ham. «Hva er det som skjer?» «Vi seiler gjennom et område med tett is. Ikke noe å bry seg om. MS Isbjørn er en gammel hvalfanger med tjukt stål i platene og kort avstand mellom spantene. Denne skuta har nok sett atskillig verre farvann. Men det høres skremmende ut nede i lugarene. Jeg har lugar lengst fram, så der er det umulig å sove. En røyk?» Han rakte tobakkspakken mot Rose, som ristet på hodet. Det var noe spøkelsesaktig over utsikten på dekk. Tåken var så tett at det var bare så vidt de skimtet konturene av fordekket. Land var ikke å se på noen av sidene. Fra tid til annen dukket plutselig konturene av et isfjell opp og forsvant etter en tid bakover i kjølvannet. De to mennene sto side om side og stirret inn i tåken. «Vel,» sa stuerten til slutt og knipset sneipen ut i vannet. «En blir jo ikke noe klokere av dette. Jeg heter forresten Paal.» Rose nikket. «Sebastian.» De ble stående i noen minutter til. Så forsvant først inspektør Rose, deretter stuerten ned trappen til lugarene igjen. Etter 29
Monica Kristensen
hvert som timene gikk og bråket ikke avtok, slo turistene seg til ro med at denne langsomme seilasen gjennom isen også var en del av hva de måtte vente seg på et cruise i Arktis. Alle passasjerene møtte opp til frokost og til orientering i salongen. Isforholdene var ikke blitt bedre, og skipet beveget seg plagsomt sakte nordover i store svinger utenom de største isfjellene. «Det ser litt bedre ut ved den nordlige enden av Forlandet,» sa turistguiden og holdt et iskart hun hadde fått fakset over fra Vervarslinga i Tromsø, over hodet. «Dette vil bli hengt opp på informasjonstavla i messa, slik at dere kan studere det selv. Vi ommer nok til å bli litt forsinket til Ny-Ålesund. Men vi vil ligge ved kai i flere timer, slik som det står i programmet.» «Skal vi ikke på land før i Ny-Ålesund,» sa fru Hemming surt. «Hva er dette for et slags opplevelses-cruise?» «På formiddagen seiler vi tett forbi noen gamle hollendergraver,» skyndte Anette seg å fortsette. «Nordsiden av Forlandet heter Fuglehuken. Av mange grunner er dette et av de mest kjente stedene på vestsiden av Svalbard. Her er det både fuglefjell og kulturminner, og et lite radiofyr til hjelp for både fly og båttrafikk. Men det er dessverre ikke tillatt å gå på land, fordi det er gravplasser like ved.» «Ikke gå på land?» Det var Fox som slo fru Hemming med et knapt sekund og avbrøt først. «Men vi er blitt lovet å gå på land. Det er jo hele vitsen med denne turen for meg. Jeg skal fotografere naturen langs vestkysten av Svalbard. Jeg kan da ikke komme tilbake til avisen med bare bilder fra denne båten. Vi må på land. Dessuten seiler vi så sakte at noen timer på land ikke spiller noen rolle.» 30
Hollendergraven
«Selvsagt skal vi på land,» sekunderte fru Hemming indignert. «Vi har betalt for et bestemt program, og der står det at vi skal ha ekskursjoner på land.» «Men deler av Forlandet er fredet.» Anette følte at hun var i ferd med å miste kontrollen. «Og spesielt gravplassene. Dette er kulturminner fra den engelske og hollandske hvalfangsttiden for over to hundre år siden. Men det er jo faktisk også menneskegraver som ligger der. Vi må vise litt respekt for det.» «Kunne du fortelle oss mer om gravene?» spurte fru Rose. Hun var oppriktig interessert, men ville også ha slutt på den ubehagelige kjeklingen. Anette snudde seg takknemlig mot henne. «Dere har sikkert allerede lest dette i brosjyren. Gravplassen består altså av flere rekker med umerkede trekister som opprinnelig var gravd ned i permafrosten. Dessverre ikke så veldig dypt. Det sies at alt som blir gravd ned på Svalbard, før eller senere kommer opp til overflaten Ettersom årene går, og det tiner om sommeren og fryser om vinteren, stiger kistene gjennom det øverste laget med permafrost, slik at de til slutt blir liggende med lokkene i friluft. Det skal ikke være noen markering på disse gravene, verken navn eller kors. Kanskje det en gang har vært det, men de er forsvunnet nå.» «Men vet man noe om hvem som ligger der? Har man identifisert individene?» spurte inspektør Rose. Emma smilte fornøyd over at ektemannen viste interesse. Anette skulle til å svare, men ble uventet nok avbrutt av den yngre fru Hemming. Moren hadde vært spesielt interessert i gravplassene langs seilingsruten, og hun hadde derfor studert alt tilgjengelig materiale før de reiste fra England. Hun ante 31
Monica Kristensen
at moren hadde en baktanke med interessen, men kunne ikke riktig forstå hva det skulle være. «Mye av kunnskapene om gravplassene på Svalbard kommer fra historiske nedtegnelser,» sa hun. «Dagbøker, skipslogger og lignende. Årsakene til at folk døde her oppe, var mange. De fleste bodde ikke her om vinteren, med unntak av den store hvalfangstkolonien nord på Svalbard. Smeerenburg ble den kalt – Spekkbyen. Vi skal besøke Danskøya, skal vi ikke?» Anette nikket, og Ada fortsatte. «Det har også vekselvis bodd hollendere og engelskmenn i Ny-Ålesund – avhengig av hvem som hadde overtaket. Men deres graver eksisterer ikke lenger.» «Hva døde folk av, da?» spurte fru Tybring, som hadde sluppet taket i ektemannens hånd og også var blitt interessert. «Ofte kunne det være vold eller rene krigshandlinger. På den tiden var det helt lovløst på Svalbard fordi øyene ikke var underlagt noen nasjon. Det ble utkjempet kriger mellom de forskjellige landene som drev hvalfangst og selfangst, og da spesielt engelskmenn og hollendere. Men like ofte døde folk av feilernæring eller sykdom. Legevitenskapen var ikke kommet så langt på den tiden. Og det kan jo ha vært nærmest hvem som helst som ble med som skipslege på hvalfangstskutene. Jeg har lest at de ofte bemannet skipene med straffanger fordi ingen andre ville ta hyre på grunn av den store dødeligheten.» «Gravene ligger altså helt åpne?» spurte den eldre fru Hemming. Datteren irriterte seg over at moren fastslo et faktum hun utmerket godt visste fra før. Hun så strengt på henne. «Jeg har sett gravene selv,» sa plutselig stuerten fra sin faste plass med kaffekoppen bak i salongen. «Jeg var med folk fra 32
Hollendergraven Norsk Polarinstitutt på båttur til Fuglehuken for å vedlike-
holde radiofyret. Det er vanskelig å komme seg på land på grunn av brenningene mot den bratte stranden. Vi ble gjennomvåte av sjøsprøyt og holdt på å fryse oss fordervet.» «Var lokkene på kistene åpne?» Fru Hemming hadde snudd seg og strakte hals for å se stuerten bedre. «Nei, de fleste lå på plass. Som Anette sier, er det forbudt å gå inn på selve gravplassen. En må jo vise respekt for de døde. Og er det ikke en gammel overtro som sier at en ikke skal tråkke på andre folks graver?» «Dessuten kommer sysselmannen til å bli rasende hvis han får greie på at vi går på land i nærheten av gravplassen,» sa Anette. «Det er jo et fredet kulturminne. Hvis vi blir oppdaget, får vi en fryktelig stor bot, og rederiet kan bli fratatt retten til å drive turisttrafikk på Svalbard.» Men fru Hemming ga seg ikke. «Så det er ikke mulig å se likene, da?» spurte hun. «Jo, ved et par av gravene var lokkene delvis ødelagt eller skjøvet på, så vi kunne kikke nedi. Det var vel ikke egentlig tillatt for oss, heller, å gå så tett innpå. Men vi så at gravene ikke var tomme. Det var bare skjelettene som lå igjen. Jeg så i hvert fall ingen tegn til hår eller klær eller noe sånt, selv om alt materialet holder seg godt her i Arktis på grunn av kulda. Men hodeskallene var borte.» «Hvorfor det?» spurte Sebastian Rose. «Fordi folk har tatt dem. Ikke nok med at folk tråkker rundt på gravene, men de tar hodeskallene som suvenirer. Du snakker om mangel på respekt for andre mennesker.» «Så dere forstår sikkert alle sammen,» avsluttet Anette 33
Monica Kristensen
denne morgenens orientering, «at det er utelukket å gå i land ved gravene på Fuglehuken.» Utpå ettermiddagen lettet tåken endelig litt. Passasjerene
kunne skimte fjelltoppene og isbreene inne på land. Selv om de bare hadde vært om bord i MS Isbjørn i et knapt døgn, hadde de begynt å kjede seg. De var lei av å stå på dekk og se på den grå kyststripen. De skalv av kulde i mange lag med ytterklær og lange skjerf snodd rundt hals og hode. Og de hadde fått nok av turistguidens foredrag nede i salongen. Derfor var orienteringene nå flyttet ut på dekk. «Og inne på land ser dere den femte av de store isbreene mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund.» Anette husket ikke navnet på breene. Det hadde ikke blitt noen tid til overs til å studere medbrakte kart og håndbøker, for turistene skulle underholdes hele tiden. Heldigvis hadde stuerten hjulpet til med dette. Han hadde servert lunsj på dekk kledd i en flekkete, lyseblå dunjakke. Et lite glass akevitt sto gjemt bak grytene og gjorde det enklere for ham å holde det gående med anekdoter og muntre, men uoversettelige selvdiktede viser. Men utenfor nordspissen av Forlandet, like før skipet skulle legge om kursen mot Ny-Ålesund, gjorde turistene opprør. De ville på land, selv om det allerede var blitt tidlig kveld. De lengtet etter å kjenne fast grunn under føttene. Fru Hemming førte an, men de andre var også oppsatt på å se gravplassen på Fuglehuken. Anette var engstelig, men hun hadde ingen sjanse til å motstå overtalelsene fra en samlet flokk med gretne passasjerer. 34
Hollendergraven Dessuten var det vel ingen i nærheten som kunne se dem, så
hvem kunne rapportere til sysselmannen? MS Isbjørn hadde seilt hele turen fra Longyearbyen uten at de hadde sett noen andre fartøy. «Ja, ja. Hvorfor ikke? Jeg kan alltids spille dum hvis vi blir oppdaget,» tenkte Anette i et sjeldent anfall av selvinnsikt. Styrmannen bød på uventet motstand. Men etter en kort telefonsamtale med rederiet i Longyearbyen fikk han beskjed om å la turistguiden styre cruise-programmet. Brødrene så for seg hva misfornøyde turister allerede på den første reisen nordover ville gjøre med renommeet til det nystartede reiseselskapet. Anette fikk turistene til å sverge at de ikke skulle snakke om ilandstigningen. Den ene etter den andre klatret over rekka, klamret seg til taustigen og mer ramlet enn satte seg ned i gummibåten. Stuerten kom sist. Han hadde tatt med gevær for å være isbjørnvakt. Etter kort tid var den lille flokken samlet på den steinete stranden. Turistene holdt seg til å begynne med i en tett, liten gruppe. Dette kom trolig av at de – med unntak av inspektør Rose – var uvante med våpen. Stuerten i sin flekkete dunjakke og med et rustent og slitt mausergevær over skulderen var ikke nødvendigvis et betryggende syn. Anette orienterte om blodige isbjørnangrep, og turistene fikk beskjed om å holde seg i nærheten av stuerten og geværet. Men forklaringen ble så lang at noen av dem begynte å bevege seg lenger inn på land. Anette satte på sprang etter dem med en lang liste med forbud – uten å tenke på at en annen del av flokken dermed ble stående uten noen til å passe på seg. 35
Monica Kristensen Stuerten myste mot den lave åsen som skilte strandsonen
fra gravplassen. Noen turister hadde allerede kommet ganske langt opp i bakkene og ville forsvinne ut av syne. Han sukket og gikk for å jage dem tilbake. En border collie hadde kanskje hatt en mulighet til å holde flokken samlet, men i lengden hadde nok ingenting nyttet. Passasjerene følte en plutselig befrielse over å ha noe fast under føttene som lå stille mer enn noen sekunder av gangen. De ble grepet av opprør og spredte seg i alle retninger over den steinete stranden og de snødekkede haugene rundt omkring. «Dere får absolutt ikke lov til å plukke blomster!» ropte Anette etter dem. Det kunne hun ha spart seg, for det var for tidlig på sommeren for blomster. Dessverre la hun i første omgang ikke merke til Lorelei Hemming som i solide lærstøvler og sennepsgul tweedjakke målbevisst kavet seg opp bakkene i retning gravplassen. Men datteren så moren og skyndte seg etter. «Mor, hva gjør du nå? Dette er forbudt, det vet du jo. Ikke gå dit, mor. Stopp!» Fru Hemming var i forbausende god form og hadde allerede rukket frem til de ytterste gravene da datteren nådde henne igjen. De ble stående begge to og se på det samtidig ynkelige og fascinerende synet. Mellom steiner og rester etter fjorårets glisne gress og mose lå det noen slitte lemmer av tre. Noen av dem var morkne, noen helt ødelagte. Fru Hemming gikk nærmere for å se bedre. Hun kom med et fornøyd, lite grynt og bøyde seg ned. Ikke lenge etterpå reiste hun seg med en hodeskalle i hendene. «Denne er min,» sa hun fornøyd. «Denne skal jeg ha på skrivebordet hjemme i Cambridge. Ha, ha! Skynd deg, Ada, og legg den i skuldervesken din.» 36
Hollendergraven
«Aldri i verden!» skrek Ada. «Mor, er du blitt gal?» De andre turistene kunne ikke unngå å høre kranglingen. Først nølte de, men da skrikingen ikke stoppet, begynte de å bevege seg i retningen av lyden. Anette rakk frem først. «Hva foregår her?» Men så fikk hun øye på hodeskallen. «Men har jeg ikke sagt … Det der er forbudt. Legg den tilbake!» Stemmen skalv, og hun grep et godt tak i hodeskallen som fru Hemming i mellomtiden hadde løftet høyt over hodet. «Gi meg den der. Slipp! Hva gjør du? Jeg sa jo …» De sloss om hodeskallen, og de andre turistene ble stående et stykke unna med gapende munner og se på det makabre skuespillet. Plutselig glapp taket for fru Hemming, og hun falt på ryggen rett oppi graven bak seg. Det morkne, gamle trelokket på kisten ga etter med et knekk, og fru Hemming skled enda lenger nedi i kisten. «Hjelp meg,» skrek hun rasende og halvt i panikk. «Hjelp meg opp øyeblikkelig!» Med felles anstrengelser fikk de to yngre damene dratt den eldre opp fra graven. Fru Hemming børstet av seg grus og trefliser og tråkket like godt noen ekstra runder i det gamle treverket som nå lå splintret rundt henne. «Dette skal arrangørene få vite om når vi kommer tilbake til Longyearbyen. Du dyttet meg! Du dyttet meg med vilje!» I det samme fikk Ada øye på noe. Et forferdelig syn, egentlig. Men til å begynne med så hun ikke hva det var. Som i søvne og uten egentlig å være klar over hva hun gjorde, gikk hun fram til kanten av graven der moren nettopp hadde sittet. Hun bøyde seg fremover for å se bedre og 37
Monica Kristensen
tok tak i noen halmgule strü som satt fast i gjenstanden. Med en liten kraftanstrengelse halte hun opp en rund ting omtrent pü størrelse med en fotball. En gjenstand med et ansikt pü.