9788275477925

Monica Kristensen

Ekspedisjonen

Pr ess pock e t

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 3

22.01.15 10.41

Kapittel 1

87 grader nord

I

sdekket på 87 grader nord strakte seg til alle kanter under dem så langt de kunne se, helt ut til horisonten, der isen forsvant i en stripe av lys. Råker og skrugarder tegnet smale, blåsvarte linjer i tilfeldige mønstre. Over dem hang lave skyer som tepper av grå ull. Mellom disse to uendelighetene, himmelen og havet, fløy helikopteret – en summende, svart metallsylinder holdt oppe av en tungt vispende rotor. Fire menn var om bord: to piloter og en mekaniker fra flyselskapet Airlift, og en politibetjent fra sysselmannskontoret i Longyearbyen.

Det var varmt i passasjerkabinen der Knut Fjeld og mekanikeren satt. Samtalene over intercomen hadde stilnet av. En fredelig, drømmelignende atmosfære hadde lagt seg over dem.

Knut satt og halvsov, hodet hans nikket i takt med helikopterets bevegelser. Han brydde seg ikke om å regne ut hvor lang tid det hadde gått siden de hadde tatt av fra flyplassen, lot tankene streife tilfeldige emner, gled inn og ut av en behagelig døs.

Helikopteret hadde mellomlandet på et tysk forskningsskip nord i Framstredet for å fylle opp drivstofftankene, men hadde lettet igjen uten at det ble tid til så mye som en kopp kaffe med mannskapet. Noen minutter etter at «Polarstern» forsvant bak dem, hadde de Danskøya om styrbord. Ikke lenge etterpå 13

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 13

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

kunne de så vidt skimte den vesle holmen Moffen, et kjent samlingssted for en av de siste, store flokkene med hvalross på Svalbard. I dag var det ingen å se. Etterpå hadde det ikke vært annet enn sjøis under dem.

De navigerte mot den siste angitte posisjon for teltleiren til en norsk ekspedisjon på vei til Nordpolen – en liten prikk i den hvite ensomheten. Et nødanrop over satellitt-telefon var årsaken til redningsaksjonen. Vanligvis skulle det mye til før Sysselmannen satte i gang en kostbar flygning langt utenfor Svalbard, men meldingen om en nærgående isbjørn hadde fått dem til å reagere.

Ved isbjørnangrep var det vanlig at en politimann og en betjent med tilknytning til miljøavdelingen ved sysselmannskontoret reiste ut for å vurdere situasjonen. Siden betjenten i miljøavdelingen var ganske ny på Svalbard og Knut var den av betjentene i politiavdelingen som hadde mest felterfaring, ble det til at han skulle ta oppdraget alene.

«Se på det som en spennende anledning til å komme deg lenger nord enn du noen gang har vært før,» sa politisjef Tom Andreassen da han kjørte Knut ut til helikopterhangaren. «Antagelig trenger du bare å skremme vekk bjørnen. Det blir nok et rent rutineoppdrag.»

Knut svarte ham ikke. Akkurat de ordene hadde han hørt før.

Foruroligende nok var ikke ekspedisjonen å finne på posisjo-

nen de selv hadde angitt. I dette øde området var det som å lete etter ei nål i en høystakk å skulle lokalisere noen små telt på isen. Knut hadde håpet at de i hvert fall hadde hatt vett til å holde seg på samme sted som anropet hadde kommet fra. Ikke 14

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 14

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

for at det ville hjelpe så mye. Sjøisen beveget seg hele tiden.

Isflaket der ekspedisjonen hadde slått leir kunne i verste fall ha flyttet seg flere kilometer i løpet av det ene døgnet siden anropet.

I lange minutter gled isen forbi under dem uten spor etter ekspedisjonen. Ingen av mennene i helikopteret sa noe, de satt og bekymret seg for det samme. Helikopteret hadde ikke drivstoff til mer enn noen korte runder med rekognosering.

Deretter måtte de snu. Som et siste forsøk la førstepiloten om kursen i et mønster av stadig større sirkler rundt den oppgitte posisjonen. Alle satt anspent og gransket skrugarder og råker, skygger og mønstre. I siste liten fikk mekanikeren øye på ekspedisjonen gjennom en åpning i skydekket.

Leiren var et ynkelig syn. Allerede fra en høyde på flere hundre meter kunne Knut se at det sto dårlig til der nede på isen.

Ett av teltene sto oppreist, et annet hadde blåst ned. Duken lå og feide frem og tilbake i vinden, bare fillene igjen. Polfarerne var ikke å se. De hadde antagelig trengt seg sammen i det teltet som fortsatt sto oppe. Spissen var så vidt synlig bak en høy skrugard. Knut bøyde seg fremover og speidet, men kunne bare se den ene av de to pulkene som ekspedisjonen hadde startet med. Et stykke unna lå hundene lenket langs en kjetting utspent bortover isen. De rørte seg ikke, lå som mørke klumper på snøen og viste ingen tegn til å være klar over helikopteret.

Bråket fra rotoren burde ha vekket dem. De skulle ha vært på beina og løpt halsende og gjøende rundt på isen.

Knut brukte kikkerten og lot blikket sveipe frem og tilbake over området. Vanligvis var det ikke vanskelig å se isbjørner fra lufta. De store dyrene hadde en gulnet farge som skilte seg 15

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 15

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

tydelig ut fra den hvite snøen. Sikten var god, selv om skydekket hang lavt. Til og med sporene burde det ha vært mulig å få øye på. Men ingen bjørn eller karakteristiske fotefar var å se.

Førstepiloten rapporterte til Svalbard radio at de hadde funnet ekspedisjonen, og sirklet over leiren en siste gang for å finne et passende sted for landing. Han satte helikopteret ned et stykke unna teltene – varsomt, som om han hadde en kasse egg i fanget. Mekanikeren gikk først ut, lukket døra til passasjerkabinen etter seg, tråkket forsiktig rundt på isen og så etter råker og sprekkdannelse. Først etter noen minutter ga han tegn til pilotene om at landingsplassen så trygg ut. Rotoren minket langsomt på farten og hang til slutt stille. Det var trygt å hoppe ned på isen.

Knut kløv stivbeint ut fra passasjerkabinen og ble stående og se seg rundt. Stillheten presset mot ørene etter støyen inne i helikopteret. Sletter av is og lange, blå skygger strakte seg så langt han kunne se. Det var en merkelig følelse å stå her ute på et isflak midt i Polhavet. Han følte seg liten. Ingen tegn til liv, ingen bevegelser eller lyder. Bare vinden som blåste et slør av snø rundt støvlene hans. Ingen ekspedisjonsdeltagere som kom krypende ut av teltet. Ingen hunder som reiste på seg og ristet av seg is i pelsen så lenkene klirret. Leiren virket forlatt.

Knut strakte på de støle musklene og gikk noen skritt bortover. Vinden sved i kinnene. Han dro glidelåsen på overlevelsesdrakten opp til halsen, fikk på seg lue og votter i en fart. Det snek seg innpå ham en tanke om at noe kunne ha skjedd med ekspedisjonen. Følelsen var så virkelig for ham at han skvatt da førstepiloten, Tor Bergerud, kom opp på siden av ham. Han hadde ei rifle slengt over skulderen.

16

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 16

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

«Vi har ikke mye tid på oss før vi må ta av igjen,» sa han.

«De må jo være her et sted. De kan ikke ha forlatt leiren og alt utstyret.»

Knut begynte å gå mot pyramideteltet. Tor Bergerud fulgte etter. De kikket seg rundt for hvert skritt. Det knirket taktfast under føttene deres. Knut gikk og tenkte på at det faktisk var mulig å høre på snøen at det var kaldt. Han hadde også lest et sted at noen kunne lukte kulde, en slags eim av jern. Her luktet det bare av hav.

De to mennene klatret over den høye skrugarden de hadde sett fra lufta, skled ned på den andre siden og kom helt frem til pyramideteltet uten at noe skjedde. En tafatt, fillete norsk vimpel var festet i toppen av stanga. Ingen lyder kom innenfra teltet. Hadde deltagerne vært dumme nok til å fyre opp i primusen for å holde varmen og blitt forgiftet av kullos?

Kunne det være fire stivfrosne lik som lå inne i halvmørket bak telt­duken? Knut holdt pusten og dro opp snora som snurpet sammen den runde tunnelåpningen.

De fire ekspedisjonsdeltagerne sov. Som ansjos i en hermetikkboks lå de side om side, annenhver gang med føttene eller hodet mot åpningen. Lukta av muggen kroppsvarme og sur parafinrøyk slo imot Knut da han stakk hodet innenfor.

Et øyeblikk skjedde ingenting, så begynte det sakte å røre på seg i soveposene. Et skittent, skjeggete ansikt stakk opp fra den nærmeste. Hovne øyne blunket sakte og myste mot telt­ åpningen.

Inne i teltet var det nesten like kaldt som utenfor. Bare et enkelt

lag av tykk bomull tok av for vinden og gjorde det litt lunere.

17

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 17

22.01.15 10.41

Monica Kristensen Den fuktige pusten fra mennene hadde lagt seg som rim på

den røde bomullsduken. Det drysset store flak av iskrystaller da Knut skjøv seg gjennom åpningen. Gulvet i teltet var ikke stort, kanskje to og en halv meter begge veier. Det var dekket av et grønt, tykt kunststoff som lå rett på isen uten noen form for isolasjon. En sentral stang og fire staver i hjørnene holdt teltet oppe. I taket hang et nett mellom stengene, og noen votter lå til tørk. Langs gulvet lå sekker og klær. En lav aluminiumskasse med en primus sto midt mellom soveposene.

Knut krøp lenger inn, trakk støvlene etter seg. Hektet foten klønete i teltduken, ristet ned et snøvær av rim over de sovende, men fikk til slutt med seg begge føttene inn i teltet.

Den nærmeste av mennene dro til seg beina.

«Det er fra Sysselmannen,» sa han og følte seg litt dum.

Hvem skulle det ellers være?

En av deltagerne hadde satt seg opp med ryggen mot den bakre teltveggen og blunket mot lyset fra teltåpningen med søvnige øyne. Knut kjente igjen Mads Friis. Fra en annen sovepose dukket ekspedisjonslederens velkjente ansikt opp. Karsten Hauge. Rufsete, blondt hår og skjeggete, smalt ansikt. Det lille, skjeve smilet som gjorde seg så godt på bilder. Han løftet armene i været og gjespet, fisket frem en grovstrikket islandsgenser som han dro over hodet. De hadde hatt ei helvetes natt, sa han. Kanskje derfor de ikke hadde hørt helikopteret? Han beklaget at de ikke var forberedt på besøket.

Ekspedisjonsdeltagerne var nesten ikke til å kjenne igjen.

Bare i løpet av den korte tiden som hadde gått etter at de hadde lagt ut fra Svalbard, var utseendet helt forandret av slitet på isen – ansiktene furet av frost og parafinrøyk. Øynene hovne 18

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 18

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

og rødkantete. De virket alle litt desorientert. Hadde de glemt at de allerede hadde møtt Knut flere ganger?

Han forsøkte å ta så liten plass som mulig, strakte beina fremover, men sparket borti en annen av soveposene. Terje Kræmer, den yngste av deltagerne, reiste seg opp. Han trakk seg bakover og så irritert ut. Knut mumlet en beklagelse. Teltet var klaustrofobisk trangt, halvmørkt og råkaldt. Det hjalp litt da Karsten Hauge fikk tent på primusen. Et vennlig og varmende lys la seg over ansiktene til ekspedisjonsdeltagerne.

Fjerdemannen hadde ennå ikke hadde kommet seg ut av soveposen. Det måtte være Svein Larsen, hundekjøreren. Han lå innerst i teltet bak ryggen til Mads Friis, på siden og med en arm under hodet. Øynene var åpne, men smilet var sløvt. Han reagerte nesten ikke på tilsnakk. Knut snudde seg spørrende mot Karsten Hauge, men det var nestlederen som gjorde et forsøk på å forklare.

«Det feiler ham ikke noe annet enn forkjølelse, tror vi. Jeg ga ham noen aspirin for en times tid siden. Han er sikkert bare trøtt.»

Men Svein Larsen virket snarere syk, halvt i svime. Knut krabbet innover i teltet, prøvde å unngå å velte primusen. Dette ville han sjekke selv.

Mads Friis flyttet seg motvillig, og Knut bøyde seg over mannen. Han åpnet soveposen, trakk den ned slik at han kunne sjekke hele kroppen hans. Fant ingen av de skadene han hadde fryktet, ikke blodtap. Svein Larsen var heller ikke avkjølt, snarere var det for varmt nede i soveposen med alle ullplaggene de andre hadde kledd på ham. Så vidt Knut kunne bedømme, hadde han ikke feber. Det eneste han merket, som 19

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 19

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

han stusset over, var en ubehagelig lukt fra pusten hans. Hadde han nylig kastet opp?

«Har han slått seg i hodet?» spurte han. «Kan han ha hjernerystelse?»

De tre ekspedisjonsdeltagerne svarte ikke, satt og så anspente ut. I halvmørket inne i teltet lyste det blankt i øynene deres. De minnet aldri så lite om tre rever overrasket innerst i en hule, tenkte Knut. Mistenksomme, på vakt.

Han krøp over soveposene tilbake til teltåpningen. «Det blir vel til at vi evakuerer ekspedisjonen?» spurte han og hadde ikke tenkt annet enn å fastslå en realitet. «Vi har en sykebåre i helikopteret og flytter Svein Larsen dit. Dere andre må finne dere i å vente litt. Det er noen formaliteter jeg må igjennom først, ta noen bilder. Jeg foreslår at dere plukker ut og pakker ned det utstyret dere vil ha med dere tilbake.» Han unnlot å fortelle dem at disse såkalte formalitetene ville bli nøye vurdert på sysselmannskontoret med tanke på om ekspedisjonen hadde opptrådt uansvarlig.

Ekspedisjonsdeltagerne så på hverandre. Knut fikk en følelse av at de hadde diskutert på forhånd hva de skulle svare. Ekspedisjonslederen snakket for dem alle tre. «Vi har innsett at Svein kanskje ikke kan være med videre. Det er jo også andre problemer,» sa Karsten. «Men vi vil ikke avbryte ekspedisjonen.

Det blir å fortsette nordover.»

Knut så på de sta ansiktene, preget av de siste ukenes kulde og slit, forsøkte å holde stemmen rolig. «Svein Larsen er for syk til å fortsette. Han må til lege snarest mulig. Jeg vil ta ham med til Longyearbyen. Men dere må nok fortelle meg hele historien. Er det noe galt med hundene? Og isbjørnen – hvor har han blitt av?»

20

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 20

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen Dagen før, rett etter at de hadde pakket sammen leiren og star-

tet på dagens etappe, hadde det ene hundespannet sklidd uti en råk dekket av tynn nyis. Hundene hadde ikke en sjanse. De tråkket igjennom og havnet i det iskalde havvannet. Da de kavet for å komme seg inn på sikker is havnet pulken i råka. Svein Larsen, som kjørte dette spannet, hoppet etter uten tanke på egen sikkerhet. Alle prøvde å hjelpe ham, og i fellesskap fikk de til slutt åpnet karabinkroken mellom hundene og draget.

Pulken forsvant i dypet med en god del mat og utstyr.

Etter et vanvittig slit i sørpa av frysende sjøvann fikk de endelig hundespannet opp av råka. De tjoret dem fast på plassene sine langsmed kjettingen. Hundene ristet seg voldsomt, sto og halset i kjettingen. Etter hvert så det ut til at de falt til ro.

Svein var utmattet og søkkvåt. Han frøs så mye at han ikke kunne snakke. De fikk satt opp ett av teltene, tok av ham de gjennombløte klærne og kledde på ham tørt ulltøy. La ham i soveposen. De hadde tatt tørn med å sitte ved siden av ham.

Holdt i gang primusen, fôret ham med glovarm suppe. Etter hvert som timene gikk og Svein ikke kom seg, innså de at det ikke kom til å bli noen videre etappe mot nord den dagen.

De resignerte og satte opp det andre teltet. Karsten gikk for å mate hundene. Det var da de oppdaget at det var noe galt med dem. Noen sto og kastet opp utover snøen. Andre hadde lagt seg ned på siden og løftet ikke engang på hodet da han rusket i dem.

Selvsagt hadde de vært skuffet. Det var bare fornavnet av den fortvilelsen de følte. De hadde ikke kommet mange meterne fra den forrige posisjonen. Hvis man regnet med isdriften, hadde de faktisk beveget seg bakover. Men etter at de 21

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 21

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

hadde spist litt suppe, fått varmen tilbake i kroppen, så de litt lysere på situasjonen. Tilbakeslaget kunne innhentes. Noen problemer måtte de regne med. Karsten hadde sett på forskjellige alternativer. De var bare litt over tre hundre kilometer fra polpunktet, og helt i begynnelsen av april. Det betydde at de hadde minst fjorten dager på seg til å nå polpunktet i tide til den avtalte henting med helikopter.

Med disse optimistiske tankene i bakhodet krøp de ned i soveposene, to mann i hvert telt. De vekslet på å holde vakt natten igjennom, to timer på hver av dem. Svein måtte passes på for at han ikke skulle gjøre noen brå bevegelser i søvne og velte primusen som de holdt gående for å holde ham varm.

Terje tok første tørn.

Karsten og Mads la seg til å sove, men bare en times tid senere våknet de av bråk og rifleskudd. Terje skrek fra det andre teltet at en isbjørn var på vei inn til ham og Svein. De fikk tredd på seg noen klær, tok med seg rifla – de hadde en som sto ferdig ladet ved Karstens sovepose. Det var mørkt utenfor, vanskelig å se annet enn skygger. Først da de hadde sirklet teltet der Terje og Svein sov, hadde de oppdaget at det var spjæret på flere steder. Nye runder med leting i alle retninger rundt leiren. Karsten hadde så vidt unngått å skyte Terje da han kom ramlende litt for brått nedover en skrugard.

Situasjonen var nå temmelig vanskelig. Rundt leiren gikk det en diger isbjørn som kunne angripe når som helst. En av deltagerne var syk. Hundene var i en elendig forfatning. Nå var det viktig å ta den rette beslutningen. Kunne ekspedisjonen reddes? Kunne de nå til Nordpolen, på tross av alt som hadde skjedd – med det utstyret og den provianten de fort22

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 22

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

satt hadde til rådighet? Karsten var stolt av at ikke en av dem hadde foreslått å gi opp. De hadde bestemt seg for å rapportere om problemene til Sysselmannen. Var ikke det noe de hadde forpliktet seg til da de søkte om tillatelser for ekspedisjonen?

Egentlig hadde de ikke bedt om hjelp. De var likevel takknemlige for at Svein kunne komme seg til lege i Longyearbyen.

Noen annen hjelp trengte de ikke.

Knut ristet på hodet, kunne ikke få detaljene til å stemme.

Fra helikopteret hadde han ikke sett isbjørnspor rundt leiren.

Dette med hundene var rett og slett uforklarlig. Polarhunder

dør vanligvis ikke av å ramle i ei råk, selv ikke i temperaturer rundt minus tjue.

«Trodde dere at dere kunne kalle på Sysselmannen som om det var en taxi?» spurte han i et forsøk på å provosere frem flere opplysninger. «Det kan bli en ganske kostbar affære å be om assistanse så langt nord i Polhavet uten fullgod grunn.»

Som ventet ble Karsten Hauge irritert. «Vi ble angrepet av en isbjørn. Det må vel være god nok grunn til å be om hjelp?»

«Svein Larsen har ingen skader etter bjørneklør. Tro meg, det ser litt annerledes ut. Han hadde neppe vært i live hvis han var blitt angrepet mens han sov.» Knut holdt stemmen nøytral.

«Og hva feiler det hundene?»

«De skled jo ut i råka! Vi vet ikke hvorfor de ble syke. Vi har bare fortalt hva som skjedde.» Karsten hadde dempet seg noe, men han var fortsatt opprørt. «Tror du oss ikke?»

«Vis ham teltet,» sa Terje Kræmer.

Knut så ikke hensikten med å sitte og diskutere med dem.

Han mumlet noe om at han ville kontakte kontoret i Long23

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 23

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

yearbyen, krøp ut av teltet. Utenfor reiste han seg opp i full høyde og tok noen takknemlige drag av ren, iskald polarluft.

Tor Bergerud hadde stått isbjørnvakt utenfor teltet. Han frøs

bittert og tråkket fra den ene foten til den andre for å holde varmen. Borte ved helikopteret gikk mekanikeren og andrepiloten rastløst rundt på isen. I løpet av den korte tiden Knut hadde vært inne i teltet med ekspedisjonsdeltagerne, hadde det allerede begynt å mørkne. Det gule dagslyset lekket raskt ned i havet borte ved horisonten. Fristen for å ta noen avgjørelser var i ferd med å løpe ut.

«Kaller du på Svalbard radio og ber dem om å sette opp en samtale med sysselmannskontoret?» spurte Knut.

Tor Bergerud så bekymret ut. «Vi har ikke tid til alt dette her,» sa han og nikket bortover mot pyramideteltet. Han hadde antagelig hørt alt som var blitt sagt. «De må sette opp farten, ellers blir vi nødt til å reise uten dem.»

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 24

22.01.15 10.41

Kapittel 2

Bare en hund

K

nut tråkket utålmodig frem og tilbake på isen utenfor helikopteret. Han hadde ingen følelse av noen krise, men var irritert over all somlingen. Forsinkelsen kom til å gå ut over dekksmannskapet på «Polarstern», som måtte ta imot helikopteret for refueling sent om kvelden. I og for seg hadde han allerede bestemt seg. Deltagerne måtte avbryte ekspedisjonen.

Helst skulle han ha snakket med politisjefen. Han innså at avgjørelsen kom til å skaffe sysselmannskontoret bråk, og ville nødig sitte igjen med hele ansvaret alene.

Førstepiloten gjorde et forsøk på å få tak i Tom Andreassen via Svalbard radio, men lyktes ikke. «Han er på vei inn til Sassendalen sammen med den nye betjenten i miljøavdelingen.

Ingen mobildekning,» var beskjeden fra kontoret.

«Skal jeg prøve sysselmann Hareide?» Tor Bergerud lente seg ut av helikoptersetet med døra åpen. Det virket kaldere inne enn utenfor. I det blå mørket rundt leiren minnet isen om et fremmedartet landskap. Solskiva hadde for lengst forsvunnet under horisonten. Et gult lys hang som en gjenklang over landskapet, men hadde ingen annen varme enn den psykologiske.

Knut nølte. «Vent litt. Det er noe jeg må gjøre først.» Han hadde grudd seg til denne ubehagelige jobben, men syntes at han måtte ha en detaljert oversikt over elendigheten før han 25

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 25

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

snakket med sysselmannen. «Jeg tar meg en tur bort til hundene. Bli her så lenge og forsøk å overtale ekspedisjonsfolkene til å skjønne sitt eget beste.» Han gikk bak i luka ved halerotoren for å hentet rifle og ammunisjon.

«Faen, da, Knut,» sa Tor. «Skal ikke jeg gjøre det der?» Øynene hans var triste, men han skjønte også at de ikke kunne reise fra syke hunder som fortsatt var i live.

Knut svarte ikke. Han snudde seg og gikk med tunge skritt bortover isen. Først stakk han innom det nedblåste teltet. I mørket var det noe uhyggelig over den fillete duken som lå og feide frem og tilbake med en skrapende lyd over isen. Knut mente selv at han ikke var særlig skvetten, men han måtte innrømme at han så seg ekstra nøye rundt. Skygger ved skrugardene, bevegelser. Men ingen isbjørn var å se, bare snøen som virvlet opp og strøk bortover isen.

Knut rev med seg det han kunne få løs av duken, pakket den sammen til en bylt som han tok under armen. Så gikk han videre til de mørke skyggene på isen. De fleste av hundene var døde og stivfrosne, men tre av dem levde så vidt. De var fortsatt varme og pustet fuktig mot hånda hans da han tok av seg hansken. Knut bannet lavt, kjente et plutselig raseri mot mennene som tilsynelatende ikke hadde løftet en finger for å hjelpe de døende dyrene. Det var også noe annet, noe som han ikke klarte å få ut av tankene. Polarhunden var en seig rase. Selv om de hadde vært ute og svømt i isvann, var det merkelig at de hadde blitt så syke at de fleste døde etter bare noen timer. Knut trodde ikke på det. Noe annet måtte ha skjedd.

Den første hunden i lenken var nettopp død og hadde derfor ikke stivnet ennå. Knut åpnet kjeften på den, kikket inn i 26

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 26

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

gapet. Følte langs kroppen, beveget beina. Ingen skader, etter det han kunne se. Pelsen bar ingen spor av å ha blitt revet av en isbjørnlabb. Bak hunden var det en dam av oppkast, ikke synlig på avstand siden vinden hadde blåst snø over den. Knut gikk nærmere og bøyde seg ned. Matrester, brungul galle, noe mørkt som så ut som blod.

Neste hund, en tispe, hadde allerede vært død i noen timer, så det ut til. Knut var lettet. Hun lå på siden som om hun sov, hvit og gyllen i pelsen, øynene lukket. Spinkelt bygd for fart snarere enn for tunge lass. Langbeint og slank, en nydelig hund. Det var ikke mulig å undersøke henne nærmere, hun var helt gjennomfrossen. Knut lot henne ligge slik hun var. Snart ville hun gå i ett med snøen, et siste hvilested i noen år mens isflaket drev rundt i Polhavet.

Knut reiste seg opp og kikket nedover kjettingen – åtte hunder igjen å undersøke. Han så at tre av dem rørte på seg, og bet tennene sammen. Den første hunden han kom til, og som fortsatt levde, så ut til å ha sterke smerter. En stor hannhund, mørkebrun og bredbygd. Den klarte bare så vidt å løfte hodet, men klynket da Knut følte nedover magen og flankene. Det rant blod og slim ut av kjeften. Knut ladet rifla, orket ikke se mer. Heldigvis skjønte nok ikke hunden hva som var i ferd med å skje. Øynene var sløve og tomme.

Deretter to døde, så én som levde, så vidt. Også dette var en stor hund, men den var så svak at den ikke engang klarte å løfte på hodet. Tunga hang ut av kjeften, og pusten gikk anstrengt og raslende. Skuddene ljomet over isen, to raskt etter hverandre.

Knut gikk videre forbi fire stivfrosne hundekropper. Undersøkte dem. Samme historien som med de andre. Ingen ytre 27

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 27

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

tegn til skader, men oppkast og blod i nærheten. Til slutt kom han til den siste i kjettingen – en kjempesvær, rødbrun hannhund. Den levde så vidt. Knut undret seg, ble sittende på huk og se på hunden. Den virket noe kvikkere enn de andre hadde vært. Øynene var klarere, blankere. Den strevde med å komme seg opp, kastet på hodet. Datt ned på isen med overkroppen, men klarte til slutt å stå på skjelvende bein. Svaiet litt, men falt ikke. Også denne hunden hadde kastet opp, en stor dam bare en meter eller så unna. Knut gikk bort og sjekket nærmere. Det så ikke ut til at den hadde kastet opp blod.

Da Knut kom tilbake, sto hunden fortsatt. Det var vel bare et spørsmål om tid før beina ikke bar. Ikke stort Knut kunne gjøre for den. Han ladet rifla og skjøv hunden litt unna. De to andre hadde han først skutt gjennom bogen, mot hjertet. Deretter et nakkeskudd. Ikke for at hundene hadde hatt noen sjanse til å overleve det første skuddet, men han ville ikke at de skulle plages.

Den store hunden så på ham. Øynene var mørkebrune, men klare. Knut skjøv den litt vekk, dyttet den til side for å få til bogskuddet først. Hunden bøyde hodet og slikket på støvelen hans.

Da Knut kom tilbake til helikopteret, var andrepiloten og me-

kanikeren travelt opptatt med å forberede avreise. Åpnet luker, lempet utstyr og gjorde klart til avgang med flere passasjerer enn da de tok av fra Longyearbyen. En del av passasjerkabinen var omgjort for syketransport. Svein Larsen lå og sov på båren, godt innpakket i soveposer og ulltepper. Resten av ekspedisjonsfolkene hadde kommet seg ut av pyramideteltet og tatt det ned. De sto ved pulken i en liten, trassig gruppe. Knut så ikke på dem, men gikk rett bort til Tor Bergerud.

28

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 28

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen Førstepiloten ristet oppgitt på hodet. De hadde et problem,

det var sikkert. Karsten Hauge hadde sagt ifra om at de ikke hadde tenkt å bli med tilbake til Longyearbyen. De kom til å fortsette mot Nordpolen – uten hunder, med bare én pulk og med mye mindre utstyr. Sysselmannen hadde ingen rett til å tvinge dem til å avbryte. De hadde betalt forsikringene sine. De hadde ikke gjort noe straffbart, ikke utvist uaktsomhet. Det som hadde skjedd, var et uhell. Leit for Svein Larsen, riktignok, som ikke kom seg til Nordpolen, og som hadde mistet alle hundene.

Bare han ble frisk, ville han nok komme seg raskt av skuffelsen.

Ingen skam å gi opp hvis man var syk, hadde Hauge sagt.

Knut trakk oppgitt på skuldrene, så ikke for seg å true ekspe­ disjonsdeltagerne inn i helikopteret. Teltet deres var nede, de hadde ingen andre steder å gå enn inn i helikopteret. Kulda og vinden kom til å gjøre jobben med å jage dem dit. Det var en annen avgjørelse han ville snakke med førstepiloten om.

Tor så betenkt ut da han hørte sysselmannsbetjentens forslag. «Er du sikker på dette, da, Knut? Jeg skjønner jo tankegangen din, men …»

«Jeg er sikker.»

«Tenk om det er en av hundene som har smittet de andre?

Kanskje det er denne hunden?»

«Hva mener du?»

«Hva om en av dem hadde en sykdom før de ble kjøpt opp av ekspedisjonen? For eksempel rabies?»

«Rabies virker ikke slik. Dyrene blir aggressive. De går til angrep, biter, skummer rundt munnen.»

«Jo, men ekspedisjonsfolkene har jo fortalt om et angrep.

Hva om det var en av hundene som kastet seg over dem i 29

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 29

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

teltet?» Tor sparket litt i snøen og smilte for seg selv. «Temmelig flaut, hva? Sende ut nødanrop om at de er overfalt av en isbjørn, og så var det kanskje en av deres egne hunder.» Han tenkte seg om. «Ikke for det, rabies er farlig det også.»

Knut ristet på hodet. «Jeg tror ikke at det er noen sykdom som har tatt knekken på hundene. Jeg tror at det er gift.»

Han følte seg langt fra så sikker som han prøvde å fremstå.

Sto og så ut over isen, lurte på om han virkelig kunne ta sjansen på å sende den rødbrune hunden tilbake til Longyearbyen. Var det uansvarlig av ham å tvinge Tor til å ta den med? På den andre siden var den så svak at den antagelig ville oppføre seg temmelig fredelig. Hvis den i det hele tatt overlevde turen. Nei, Knut hadde ingen tro på rabies.

«Kan du sette opp en samtale med sysselmann Hareide? Det får bli hans avgjørelse, dette.»

Knut kløv opp i copilot-setet, kunne ikke la være å se inter-

essert på alle instrumentene. Det var en gammel drøm å ta flysertifikatet. Nå var han allerede blitt trettiåtte år, antagelig for gammel til slikt. Det var nok også en dyr hobby. Ikke noe å drive på med på den beskjedne lønna til en sysselmannsbetjent.

Tor rakte ham hjelmen til andrepiloten, og forbindelsen med Svalbard radio var opprettet. Operatøren hadde klart å få tak i sysselmannen før han gikk fra kontoret. Som ventet var Hareide svært skeptisk og ikke så lite i tvil. Han brukte noen minutter på å tenke seg om.

«Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si. Politisjefen er på inspeksjon. Jeg får ikke spurt ham til råds. Det var vel derfor du har kontaktet meg?»

30

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 30

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

«Ja. Hva gjør vi med ekspedisjonen? De nekter å gi seg.»

«Hvis vi lar dem være igjen og det viser seg at de er for dårlig utstyrt, blir det rabalder i pressen. Vi kommer til å bli kritisert for en slik avgjørelse. Jeg sitter jo her på kontoret, så det er vanskelig å bedømme situasjonen for å gi deg instrukser. Hva mener du som er der ute på stedet? Har de mistet så mye utstyr at de er en fare for seg selv?»

«Umulig å si. Jeg er ikke noen ekspert på nordpolsekspedisjoner.»

Det ble stille i noen sekunder. «Vi kan ikke ta sjansen på store oppslag i media om uansvarlighet. Få dem tilbake til Longyearbyen. Bruk den fremgangsmåten du synes er best.

Trusler om bøter, overtalelser. Ikke lov dem noe som forplikter oss til å assistere dem senere. Budsjettet for helikopterbruk er stramt nok som det er.»

Knut sukket. Han hadde fått det svaret han fryktet. Det var opp til ham å finne en løsning. «Hva med hunden? Jeg vil ta den med tilbake for å få den undersøkt. Det er noe som ikke stemmer.»

Her var Hareides råd klart. «Jeg ville ha skutt den. Ingen vits å provosere, det er jo bare en hund. Har disse folkene tatt livet av bikkjene sine, så får det være opp til dem. De har jo kjøpt dem, ikke sant? Det er deres eiendom.»

Knut hektet av seg copilot-hjelmen og hoppet ned på isen.

Det var blitt så mørkt at han så vidt kunne skimte de tre ekspedisjonsdeltagerne borte ved pulken. Hva pokker skulle han gjøre for å få dem til å ombestemme seg? I løpet av tiden det tok å gå bort til dem, hadde han fått en idé.

Karsten Hauge sto og sparket formålsløst i isen ved pulken. Ekspedisjonslederen var både sint og frossen. «Det kan da 31

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 31

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

umulig være bra for Svein å ligge inne i helikopteret i timevis i denne kulda, så dårlig som han er. Skal dere ikke dra snart?»

Egentlig var dette ikke noe spørsmål, men en advarsel, tenkte Knut. Hvis noe gikk galt med Svein Larsen, ville det bli han som fikk skylden for det.

Hauge snudde seg halvt vekk. «Om du er interessert, så har vi tenkt å gå nordover så snart dere har reist. Deretter slår vi leir. Her blir vi i hvert fall ikke.»

«Dere kan nok ikke reise videre. Godkjennelsen for ekspedisjonen er trukket tilbake.»

Knut fortalte dem en redigert utgave av hva Hareide hadde bestemt. De måtte pakke sammen det de ville ta med seg tilbake av utstyr, og komme seg inn i helikopteret. En halv time – det var tiden de fikk til å gjøre dette. Som et ekko av Knuts ultimatum pisket helikopterrotoren sakte i gang med en hvinende, høy lyd. Andrepiloten og mekanikeren gikk med bøyd rygg og løsnet wirene som var festet som sikring i isen.

Selvsagt ga de seg ikke. «Det beste dere kan gjøre, er å reise tilbake med Svein,» sa Karsten Hauge og forsøkte ikke engang å skjule det fornøyde smilet. Mads Friis kom bort og klappet Knut på skulderen til avskjed.

«Er dere ikke redde for isbjørnen?» spurte Knut og så på ham. «Var det ikke derfor dere sendte ut nødanropet? Var det kanskje ingen bjørn likevel?»

«Jo, visst faen var det en bjørn! Men vi kunne jo ikke gått videre med Svein, heller. Det skjønte du jo.»

«Nå når vi tar ham med oss, så kan dere fortsette?»

Denne gangen var det nestlederen som smilte fornøyd.

«Hele veien til Nordpolen,» sa han. «Om et par uker er vi der.

32

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 32

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen Den første ekspedisjonen som har klart det fra Svalbard. Det

blir et historisk øyeblikk.»

Knut fortalte dem hva han selv ville gjøre, om de ikke ombestemte seg og ble med tilbake til Longyearbyen.

«Har du blitt sprø?» ropte Mads Friis indignert. Karsten Hauge lo hånlig, men Terje Kræmer sto på den andre siden av pulken og sa ingenting. Han kikket betenkt på Knut.

«Vi kan ikke ta ansvaret for deg her ute i isen. Du er ikke trent for noe sånt, har ingen erfaring. Hva med forsikringene våre? De dekker ikke deg. Karsten, si noe!» Nestlederen var mer frustrert enn sint. «Å, det var lurt tenkt,» sa Karsten og så kaldt på Knut. «Vi kan for skams skyld ikke dra ifra deg. Du har jo ikke noe utstyr.

Antagelig har du avtalt med helikopterpilotene at du skal hentes om en dag eller to. Du regner vel med at du klarer å overtale oss i løpet av den tida. Men vi lar oss ikke presse. Jeg kan ikke nekte deg å bli her, men det får være på ditt eget ansvar. Du får ikke noe utstyr av oss.»

«Jeg har forsyninger selv,» sa Knut rolig. «Helikopteret har nødutstyr.»

Han snudde, begynte å gå bortover mot helikopteret som nå bare var synlig som en stor, svart skygge. Landingslysene var tent, varsellysene skinte i rødt og gult. Pilotene satt allerede i setene. Mekanikeren sto ved døra inn til kabinen.

«Forandringer i planene,» sa Knut og skisserte kort for dem hva han hadde tenkt å gjøre.

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 33

22.01.15 10.41

Kapittel 3

Mistanker

D

a beskjeden kom over Svalbard radio om at helikopteret nærmet seg, hentet politisjef Tom Andreassen tjenestebilen og dro rett ut til flyplassen. Han hadde kommet tilbake til Longyearbyen fra Sassendalen en knapp halvtime tidligere og brydde seg ikke om å skifte av seg scooterdressen og de tunge støvlene. Snøscooterturen sammen med den uerfarne Pelle Hermansen, nytilsatt betjent i Miljøavdelingen, hadde tatt dobbelt så lang tid som han normalt ville ha brukt. Han var sliten etter den lange turen og ikke minst diskusjonene med en flokk med turister som hadde kommet for nær revefellene til en overvintrende fangstmann.

Tidligere på dagen hadde det blåst opp til kuling og snødd kraftig. Inne i Longyearbyen hadde brøytebilene ryddet unna snøen som føyket over veiene, men på veien ut til Hotellneset var det noe annet. Der hadde brøytingen vært mer lettvint, i og med at fastlandsflyet hadde kommet og gått midt på dagen.

Morgenen etter var det ingen avganger, verken til fastlandet eller til Svea og Ny-Ålesund.

Det var fredag kveld, og der satt han i en iskald bil med varmeapparatet på full guffe, humpet og skled med firehjulstrekkeren over fonnene. Billysene sveipte frem og tilbake over flaten mellom veien og fjorden, men det var ikke annet å se enn 34

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 34

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

hvit snø og mørke skygger. Folk flest satt nok hjemme og var opptatt med private sysler, de som ikke allerede hadde benket seg i de forskjellige barene og pubene. Det var da tross alt helg, og klokka nærmet seg ni om kvelden.

Svalbard lufthavn lå ute på et lavt, flatt nes sørøst for Kullkaia. Anlegget var fra begynnelsen av 70-tallet og plasseringen valgt med omhu slik at flyene skulle slippe å kjøre slalåm mellom de høye fjelltoppene rundt Longyearbyen. Rullebanene var blitt utvidet og forbedret flere ganger. I teorien var de bygd på permafrost, men av en eller annen teknisk grunn hadde konstruksjonen sviktet. Det kom fortsatt rapporter om nye typer grus og tarmac som skulle sikre stabilt grunnlag for selv de største flyene. Til tross for at Longyearbyen bare hadde ett anløp om dagen fra fastlandet, hadde flyplassen full internasjonal klassifisering, antagelig for å dekke sikkerhetsbehovet til flyrutene over Nordpolen.

Hovedbygningen på flyplassen var heller ikke av ny dato.

Den lignet mest av alt en militær hangar. Flypassasjerene kunne vente seg en nøktern standard både i ankomsthallen, på venterommet utenfor, og i kafeen i andre etasje. Selvsagt hadde det lenge vært snakk om å bygge ny ankomsthall, men Avinor mente neppe at det ville lønne seg, den beskjedne trafikken tatt i betraktning.

Helikoptertrafikken ble organisert fra noen lave brakker som var bygd i skråningen på nedsiden av rullebanene. Fra den ene siden av brakkene gikk det bratte aluminiumstrapper til parkeringsplassen utenfor, fra den andre siden var det tilgang til helikopter- og småflyhangarene. Over alt sammen hvelvet det seg en mørkeblå polarhimmel, som akkurat nå var delvis 35

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 35

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

overskyet. Et eller annet sted bak skyene gled fullmånen. Den var synlig bare ved noen raske hugg av iskaldt, hvitt lys over sjøisen ute i fjorden. Tom Andreassen parkerte bilen rett ved trappa til Airlift-kontoret, sprang opp trinnene og åpnet døra til hangaren. Innenfor var det mørkt og stille, men det var lys i vinduene i galleriet. Politisjefen stanset ikke, gikk bare gjennom den tomme hangaren og ut på landingsplassen.

Ambulansen fra sykehuset hadde nettopp kjørt opp bakken fra parkeringen og var på vei ut på rullebanen. Tore Dahl, overlege på Longyearbyen sykehus, hadde allerede kommet i sin egen bil, gikk og sparket i snøen langs hangarveggen. Han så både kald og utålmodig ut. Tom ble ikke overrasket over å se ham der. Kuldemedisinsk behandling var spesialiteten hans.

Naturlig nok var han interessert i hva som hadde hendt ute på isen med den syke ekspedisjonsdeltageren. Beskjedene fra ekspedisjonen hadde vært kortfattede. Det som hadde skjedd med Svein Larsen, var derfor litt av et mysterium.

Tom gikk bort til ambulansen, spurte om overlegen hadde fått flere opplysninger om pasienten. Tore Dahl så vurderende på ham – som om han sto der og bedømte hvor mye han kunne si.

«Har du det?» spurte han til slutt.

«Ikke et pip. Jeg var ute i Sassendalen på oppdrag da Knut tok kontakt med kontoret. Sysselmannen snakket med ham, men du vet, han er jo ny.»

Alle i Longyearbyen gikk rundt og sa at Ole Hareide var ny i jobben. De la an denne lett unnskyldende tonen som folk brukte når de ikke var sikre på hvor lenge innflytteren kom til å bli. Faktisk hadde Hareide vært på plass på Svalbard i flere 36

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 36

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

måneder alt, en lang og tynn skikkelse i bybildet. Sandfarget, kortklipt hår, smal og lang nese. Korrektheten selv, en sjef som styrte med høflighet snarere enn varme.

Den nye sysselmannen hadde for lengst gjort unna alle pliktbesøkene hos de andre bosetningene og forskningsstasjonene, helikopterturene med julepost til fangstfolkene som overvintret i de små hyttene nordpå, hele den obligatoriske første signingsferden. Som de fleste andre sysselmenn kom han tilbake med det ivrige blikket og det litt fårete, begeistrede smilet som røpet at han hadde pådratt seg Svalbard-basillen.

Ole Hareide var Toms tredje sjef på mindre enn ti år. Politisjefen sukket lavt. Han ble daglig påminnet om at det kanskje var på tide å tilbringe noen år sørpå.

Tore Dahl kunne fortelle at han hadde vært i kontakt med den tyske legen på «Polarstern». Da helikopteret mellomlandet på tilbakeveien, hadde skipslegen benyttet anledningen til å undersøke pasienten. Heller ikke han kunne si hvorfor mannen ikke ble bedre etter hvert som han fikk varme i kroppen. Svein Larsen hadde vært omtåket og hadde hostet opp litt blod. Det hadde åpenbart vært den riktige beslutningen å sende ham tilbake.

Knut Fjeld var nok den beste sysselmannsbetjenten Tom An-

dreassen hadde arbeidet sammen med, kanskje også den beste politimannen. De to tingene var faktisk ikke det samme. På Svalbard hadde sysselmannskontoret både en annen funksjon og en del andre oppgaver enn politiet på fastlandet. Innimellom fungerte de som lensmenn, andre ganger som sosialarbeidere. Forbausende mange straffbare handlinger ble avverget i løpet av et år, bare ved å snakke med folk. Her var Knut suveren.

37

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 37

22.01.15 10.41

Monica Kristensen Da Knut kom til Svalbard for noen år siden, var det som

én av flere sommerbetjenter. Den første tiden hadde han base i Ny-Ålesund og dro på inspeksjoner i nasjonalparken med gummibåt. Han ble fort kjent med innbyggerne, spesielt dem som bodde i Ny-Ålesund. Folkene der var litt spesielle, for å si det mildt, men Knut stolte de alle på. Det var som om han hørte til på Svalbard. Etter kort tid oppførte han seg og snakket som en overvintrer også.

Tom Andreassen hadde hatt lite kontakt med ham til å begynne med. Sommerbetjentene arbeidet mest med saker som sorterte under miljøavdelingen. Først tidlig på høsten, da politiavdelingen fikk problemer med et overraskende likfunn ytterst på Forlandet, ble Knut så å si annektert inn i politiavdelingen som drapsetterforsker. Det var typisk for Knut at han liksom alltid var på rett sted til rett tid for å blande seg inn i de vanskeligste sakene Sysselmannen hadde på Svalbard.

Etter at den merkelige saken på Forlandssundet var oppklart, fortsatte Knut som sysselmannsbetjent vinteren igjennom. Som så mange andre i Longyearbyen sa han at han tok ett år av gangen. Nå hadde han vært ved sysselmannskontoret i fem år, og det så ikke ut til at han hadde planer om en snarlig nedreise.

Helikopteret landet rett etter klokka ti. Tom Andreassen gikk

utålmodig frem og tilbake på den isete tarmacen og så på at pasienten ble overført til ambulansen. Det kunne ikke bli snakk om å avhøre ham, men politisjefen var ivrig etter å høre hva førstepiloten hadde å rapportere fra leiren ute på isen.

Ambulansen reiste av gårde til sykehuset, helikopteret ble tauet på plass inne i hangaren. De to mennene gikk opp til 38

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 38

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

galleriet der Airlift hadde kontor og et lite kjøkken og venterom for passasjerene. Forsinkelser i helikoptertrafikken var ikke uvanlig på Svalbard. Det skjedde til stadighet på grunn av snøvær, tåke, storm, tekniske problemer og andre uforutsette hindringer. Den lengste ventetiden Tom Andreassen hadde hørt om, hadde vart i elleve dager. Da hadde passasjerene vært så desperate at de hadde vurdert å leie seg snøscootere for å ta seg over til Ny-Ålesund.

Tor Bergerud hadde det ikke akkurat travelt med å fortelle, og det var tydelig at han var sliten. Han gikk ut på kjøkkenet, lagde pulverkaffe til dem begge, så sterk at Tom måtte be om soyamelk, som han vanligvis ikke brukte. Førstepiloten åpnet døra ut til det lille rommet bak kjøkkenet og kikket inn i venteværelset, som lå i halvmørke. Det virket som om han ville forsikre seg om at ingen hørte dem. Litt overdrevent, syntes Tom. Hele flyplassen lå stille og øde. Nede fra hangaren hørte de så vidt mekanikeren og andrepiloten småprate mens de klargjorde helikopteret.

Omsider rundet han skrivebordet og satte seg i en sliten, ustø kontorstol. Det var ikke mulig å presse Tor til å si noe når han ikke ville. Politisjefen holdt kjeft og ventet. Tore Bergerud var en av veteranene på Svalbard og hadde lagt seg til en spesiell måte å snakke på. Pausene fortalte vel så mye som selve ordene.

Knut hadde åpenbart ment at Svein Larsen var blitt forgiftet.

Siden han ikke hadde klart å overtale de andre ekspedisjonsdeltagerne til å være med i helikopteret til Longyearbyen, ble han selv igjen ute på isen. Etter avtale med Ole Hareide, sa førstepiloten. Han kikket lenge ned i kaffekoppen.

39

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 39

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

«For å passe på dem?» spurte Tom Andreassen til slutt.

Tor Bergerud så i taket og vippet i kontorstolen. «Vi diskuterte det ikke. For det første så kunne vi overhøres. For det andre så blander jeg meg ikke inn i avgjørelser som sysselmannsbetjenter tar.»

«Hva tror du selv? Så du noe merkelig, du?»

Tor var tydelig pinlig berørt, visste nok ikke hva han skulle si. Veteran i Airlift, dyktig på grensen til uunnværlig. Gudskjelov så det ikke ut til at han kom til å reise ned til fastlandet med det første.

«Nei.» Han trakk litt på det, i konflikt mellom ærlighet og lojalitet til Knut. «De oppførte seg jo rart, men det gjør alle slike polfarere.»

Politisjefen ble sittende og gruble. For en gangs skyld skjønte han ikke hvordan Knut hadde tenkt, men han hadde skaffet seg ryggdekning ved å snakke med sysselmannen på forhånd.

Kunne Knut ha feiltolket situasjonen ute i leiren? Inntrykket han selv hadde av ekspedisjonsdeltagerne, var at de nærmest var villige til å ofre hva som helst for å komme seg til Nordpolen. Hele Norge lot til å følge med på nyheter fra turen. En avbrutt ekspedisjon ville bli en gigantisk nedtur for dem. Det ville bety både økonomisk tap og personlig ydmykelse for dem alle. Det var helt usannsynlig at de skulle gjøre noe som saboterte deres egen ekspedisjon. Men Tom var langt fra sikker, Knut hadde jo som regel rett.

Politisjefen hadde aldri fattet hva som fikk folk til å slite seg

frem på ski til Nordpolen, når man kunne sitte og kose seg i sin egen, varme stue. Etter hans mening sluttet den store epoken 40

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 40

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

for den slags turer med Roald Amundsen. Etter ham burde folk ha gitt seg. Flyene hadde tatt over for hundespannene, snøscootere dro lasset bedre enn folk eller hunder. Likevel økte trafikken av ekspedisjonsturister på Svalbard for hvert år. Det burde kanskje Svalbard-befolkningen være glade for. Klart det var viktig med turisme. Det var noe samfunnet i Longyearbyen levde godt av. I tillegg til kullgruvedrift og forskning.

Slik hadde det vært siden slutten av attenhundretallet da de siste ekspedisjonene som drev med hvalfangst og selfangst, forsvant.

Alle ekspedisjoner var fin reklame for den mer moderate turismen på Svalbard. Det ble skrevet mye i pressen om den vakre naturen og alle opplevelsene. Svalbardposten, den ukentlige lokalavisen, skrev minst. De gadd ikke ofre mye spalteplass før turistene eventuelt var i vanskeligheter. Tom lurte på om de hadde fått tak i nyheten om problemene som denne ekspedisjonen hadde kommet oppi. Antagelig ikke, for da ville det vært en journalist til stede da helikopteret landet. Det var en kjent sak at halve Svalbard satt og lyttet på nødfrekvensen når det var dramatikk på gang. Ingenting å gjøre med det. Alle stasjonene rundt omkring på øyene hadde radioutstyr – Isfjord radio, Ny-Ålesund, Svea, feltforskerne fra Polarinstituttet.

Ganske ofte kunne dette være til hjelp. Det hendte at de plukket opp meldinger som ingen andre hadde mottatt.

Politisjefen så på klokka. Den var allerede blitt elleve. På tide å slippe taket i Tor, la ham få den obligatoriske hvileperioden på åtte timer før en ny helikoptertur ut til ekspedisjonen. I morgen ville det antagelig komme tilbakemelding fra sykehuset om tilstanden til den syke deltageren. Forhåpentlig hadde han kom41

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 41

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

met seg så mye at han kunne avhøres. Uansett hva slags historie han kom med, var det på tide å få Knut tilbake til Longyearbyen.

Tor satt og vippet i kontorstolen, gjorde ingen tegn til å reise seg. «Å, men det slutter ikke her, skjønner du,» sa han etter den lange pausen.

De fleste hundene hadde antagelig vært døde før helikopteret

landet ved leiren. De hadde vært stivfrosne da Knut undersøkte dem. Alle unntatt tre. De måtte avlives, det hadde Tor vært enig i. Knut insisterte på å gjøre det selv. Han hadde tatt med seg rifla bort til den første. Skutt, gått bort til den neste.

Skutt igjen. Kom tilbake til helikopteret, trengte vel en pause.

Han hadde sett nedslått ut, sto og strøk seg over munnen med hånda, sa at han hadde tatt noen prøver av hundeskrottene som han ville ha levert til sysselmannskontoret.

Tom stusset. Ekspedisjonslederen hadde forklart at det ene hundespannet hadde kjørt i ei råk, men ti polarhunder stryker ikke med av det. Pelsen deres er bygd opp av myke underhår og isolerende overhår med luft inni hvert hårstrå. De hadde nok ristet seg og hutret litt, men de hadde ikke frosset i hjel. Det var helt usannsynlig. Der var han enig med Knut.

Førstepiloten fortalte at Knut hadde lagt prøvene i en termos han hadde funnet bak i helikopteret. Pels, kjøtt, tarminnhold fra to tilfeldig utvalgte hunder. Han ga politisjefen termosen og en bylt med restene av teltet som en isbjørn skulle ha angrepet. Hva som så hadde hendt, kunne ikke piloten si med sikkerhet. Han hadde stått ved helikopteret og snakket med ekspedisjonslederen for å gjøre et siste forsøk på å overtale ham til å avbryte ekspedisjonen.

42

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 42

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen Tor Bergerud hadde sett det hele på avstand. En av hundene

hadde klart å reise seg, stablet seg opp på skjelvende bein da Knut nærmet seg. Den hadde bøyd hodet og slikket ham på den ene støvelen. Knut hadde løftet rifla, skjøvet hunden litt unna. Men det kom ikke noe skudd.

Etter flere nølende forsøk hadde Knut løsnet hunden fra kjettingen og kommet bærende med den tilbake til helikopteret. Det var da ekspedisjonslederen hadde eksplodert i et plutselig sinne. Var det slik at sysselmannshelikopteret skulle dra med seg en halvdød hund til Longyearbyen, men la alt det kostbare ekspedisjonsutstyret ligge igjen på isen? Det var han som eide hunden, og han forlangte at den ble skutt og etterlatt sammen med de andre.

Knut hadde vært blek, men helt rolig. Han hadde spurt hvor de hadde kjøpt hundene, om alle var fra samme kennel i Longyearbyen. Lederen husket ikke navnet, beskrev veien til Basecamps hundegård, men innrømmet at noen av dem kom fra en annen kennel som han heller ikke husket navnet på. Han gjentok at han ville ha det mest kostbare utstyret pakket og lastet inn i helikopteret. Den siste hunden skulle avlives.

Tor trengte ikke forklare for politisjefen hvor vanskelig dette må ha vært for Knut. De ble sittende uten å si noe en stund. Drakk litt lunken kaffe, så i taket. Til slutt reiste Tom Andreassen seg opp og gikk mot døra. Men førstepiloten kom etter. Han stoppet da han passerte vinduet ut mot hangaren, ble stående og se ned på helikopteret som nå sto der med rotoren hengende ned på begge sider, som en trist metallfugl.

«Du må ikke glemme hunden, da,» sa han. «Jeg ser at Bjørnar har fått den ut av kabinen. Knut ba om at du skulle ta den med 43

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 43

22.01.15 10.41

Monica Kristensen

til sykehuset og få den undersøkt.» Han klarte ikke å holde fliret i sjakk. «Du får ta den med hjem til Nina så lenge. Vi kan jo ikke ha den her.»

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 44

22.01.15 10.41

Ekspedisjonen

© Forlaget Press 2014 1. pocketutgave, 1. opplag 2015 Omslag: Bielke&Yang

Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige ISBN 978-82-7547-792-5 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig

samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge

www.forlagetpress.no

105160 GRMAT Ekspedisjonen 150101 Pocket.indd 4

22.01.15 10.41