H for hauk
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 1
24.04.15 08:36
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 2
24.04.15 08:36
Helen Macdonald
H for hauk Oversatt av Knut Ofstad
For l age t Pr ess
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 3
24.04.15 08:36
H for hauk Originaltittel: H is for Hawk Copyright © Helen Macdonald 2014
© Norsk utgave: Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: © Chris Wormell
Omslagsdesign: © Vintage Books, Penguin Random House,
tilrettelagt for norsk utgave av Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 pkt Papir: Ensolux Cream 70 g 1,6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Fagkonsulent: Ellen Hagen Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-7547-791-8 Materialet er vernet etter åndsverkloven.
Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare
tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 4
24.04.15 08:36
Til familien min
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 5
24.04.15 08:36
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 6
24.04.15 08:36
Innhold Del I
1 Tålmodighet 11 2 Fortapt 19
3 Små verdener 27 4 T.H. White 41
5 Å holde fast 53
6 Esken med stjerner 63 7 Usynlighet 71
8 Rembrandt-interiøret 81 9 Overgangsriten 89 10 Mørke 97
11 Ut i verden 107 12 Fredløse 115
13 Alice i fallet 127 14 Linen 140
15 Klokkene ringer 151 16 Regn 160 17 Hete 165
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 7
24.04.15 08:36
DEL II
18 Fri flukt 173
19 Utryddelse 184 20 I skjul 191 21 Frykt 201
22 Epledag 211
23 Minnegudstjeneste 220 24 Medisin 227
25 Magiske steder 238 26 Tidens flukt 248
27 Den nye verden 255 28 Vinterhistorier 264 29 Vår 275
30 Jordskjelv 282 Etterord 287 Noter 290 Takk 299
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 8
24.04.15 08:36
Del I
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 9
24.04.15 08:36
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 10
24.04.15 08:36
1
Tålmodighet
T
re kvarter nordøst for Cambridge finnes et landskap jeg etterhvert er blitt veldig glad i. Det er der våtmarkene viker plass for tørrsvidd sand. Det er et område med vindskjeve furuer, utbrente biler, veiskilter pepret med hagl og baser for det amerikanske luftforsvaret. Det er spøkelser der: Hus forvitrer inne på nummererte dyrkningsfelter med furuskog. Inne i gresskledde hauger, bak fire meter høye gjerder, er det bygget atombombesikre tilfluktsrom. Det er tatoveringssjapper der, og golfbaner for det amerikanske luftforsvaret. Om våren er det et svare leven: konstant flytrafikk, gasspistoler i erteåkre, trelerker og jetmotorer. Det heter Brecklands – brakklandet – og det var der jeg havnet den morgenen for syv år siden, tidlig om våren, på en tur jeg overhodet ikke hadde planlagt. Klokken fem om morgenen hadde jeg stirret på en firkant av gatelys i taket mens jeg lyttet til et par natteravner som pratet på fortauet utenfor. Jeg følte meg rar: overtrett, overanstrengt og utilpass, som om hjernen min var blitt fjernet og hodet stappet fullt av noe à la aluminiumsfolie som hadde fått en runde i mikrobølgeovnen så den var bulkete og forkullet og gnistrende statisk. Nnngh. Må komme meg ut, tenkte jeg, og slengte av meg dynen. Ut! Jeg dro på meg jeans, støvler og en genser, skåldet munnen med glovarm kaffe, og skjønte ikke før den iskalde, gamle folkevognen min og jeg var halvveis langs A14, hvor jeg var på vei, og hvorfor. Der ute, hinsides den tilduggede frontruten og veiens hvite striper, lå skogen. Den brakke skogen. Det var dit jeg skulle. For å se hønsehauker. Jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Hønsehauker er vanskelige. Har du noengang sett en hauk fange en fugl i hagen din? Jeg har ikke 11
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 11
24.04.15 08:36
H for hauk
sett det, men jeg vet at det har skjedd. Jeg har funnet bevis. Ute på hellene i patioen en gang iblant, små fragmenter: det lille, insektslignende beinet til en sangfugl, med kloen knyttet hardt slik senene har strammet den; eller – enda grusommere – et avrevet nebb, overnebbet til en spurv, eller undernebbet, en liten blygrå konisk dråpe, svakt gjennomskinnelig, med noen ørsmå kjevehår klebet til den. Men kanskje du har sett det likevel, kanskje du har tittet ut av vinduet og der, på plenen, sett en kjempediger hauk drepe en due, eller en svarttrost, eller en skjære, og det er det største, mest imponerende stykke vill natur du noengang har sett, som om noen har sluppet en snøleopard inn på kjøkkenet ditt, og du kommer over den idet den setter katten din til livs. Jeg har opplevd at folk har kommet løpende bort til meg på supermarkedet eller biblioteket og sagt, med oppsperrede øyne: Jeg så en hauk ta en fugl i hagen min nå i formiddag! Og jeg får ikke engang åpnet munnen for å si: Spurvehauk! før de sier: «Jeg slo opp i fugleboken. Det var en hønsehauk.» Men det er aldri det; bøkene fungerer ikke. Når en hauk slåss med en due på plenen din, virker den mye større enn den egentlig er, og fuglebokillustrasjoner nærmer seg aldri hukommelsen. Her er spurvehauken. Den er grå, med sort- og hvitstripet bryst, gule øyne og lang stjert. Ved siden av den er hønsehauken. Den er også grå, med sort- og hvitstripet bryst, gule øyne og lang stjert. Du tenker: Hmm. Du leser beskrivelsen. Spurvehauk: tredve til førti centimeter lang. Hønsehauk: femti til seksti centimeter lang. Nettopp. Den var enorm. Det må ha vært en hønsehauk. De ser helt like ut. Bare at hønsehauken er større. En del større, bare. Nei. I virkeligheten ligner hønsehauken på en spurvehauk slik en leopard ligner på en huskatt. Større, javisst. Men også mye kraftigere og ondere, mye mer dødelig og skremmende, og veldig mye vanskeligere å få øye på. De hører hjemme i de dype skoger, ikke i hager, og er fugletitternes mørke gral. Du kan tilbringe en hel uke i en skog full av hønsehauker uten å se en eneste én, bare spor av dem. Et plutselig sus etterfulgt av skrikene fra vettskremte skogsfugler og en fornemmelse 12
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 12
24.04.15 08:36
Tålmodighet
av at noe beveget seg like utenfor synsfeltet ditt. Kanskje kommer du over en halvspist due klint utover i en haug av hvite fjær på skogbunnen. Eller kanskje du er heldig: Der du kommer gående i det disige morgengryet, vrir du på hodet og får et lynkjapt glimt av en fugl som fyker forbi og bort, med store klør løselig knyttet og blikket festet på et fjernt mål. Et lynkjapt glimt som prenter et uutslettelig bilde i hjernen din og gjør deg sulten på mer. Å lete etter hønsehauker er som å lete etter nåde: Den kommer, men ikke ofte, og du kan aldri vite når eller hvordan. Men sjansen er litegrann større på stille, klare morgener tidlig om våren, for det er da hønsehaukene skyr verdenen under trærne for å kurtisere hverandre høyt i det blå. Og det var det jeg håpet å få se. Jeg slamret igjen den rustne bildøren og satte avsted med kikkerten
min gjennom en skog som var tinnfarget av frost. Landskapet hadde fått flere øde flekker siden sist jeg var der. Jeg fant nye felter med brakkmark; snauhugde, raserte arealer med opprevne røtter og uttørkede barnåler strødd rundt på sanden. Rydninger. Det var det jeg trengte. Langsomt rettet hjernen seg inn mot områder som hadde ligget urørt i månedsvis. Jeg hadde oppholdt meg så lenge i biblioteker og skolerom, stirret på skjermer, rettet stiler, lett etter akademiske referanser. Dette var en annen form for jakt. Her var jeg et annet slags dyr. Har du noengang sett en hjort komme frem fra skjulestedet sitt? Den skrider frem, stanser, blir stående, ubevegelig, med snuten ut i luften, mens den ser og lukter. Av og til går en nervøs rykning nedover langs flanken. Så, når den er sikker på at alt er trygt, spankulerer den ut fra buskaset for å gresse. Den morgenen følte jeg meg som en hjort. Ikke at jeg snuste i luften, eller stod stiv av frykt, men i likhet med hjorten var jeg fanget av svært gamle og sanselige måter å ta meg frem på gjennom terrenget, og opplevde former for årvåkenhet og fremferd som jeg ikke hadde bevisst kontroll over. Noe inni meg ga beskjed om hvor og hvordan jeg skulle trå, uten at jeg visste stort om det. Det kan skyldes en million år med evolusjon, eller det kan være intuisjon, men når jeg er på hønse13
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 13
24.04.15 08:36
H for hauk
haukjakt, blir jeg anspent når jeg går eller står i sollys og griper meg i ubevisst å snike meg mot steder hvor lyset er brutt, eller smette inn i de trange, kjølige skyggene langs de brede gatene mellom furufeltene. Jeg skvetter hvis jeg hører en nøtteskrike eller en kråkes skarrende, sinte varselrop. Begge disse lydene kunne bety enten Pass opp, menneske! eller Pass opp, hønsehauk!. Og den morgenen prøvde jeg å finne én av dem ved å skjule den andre. Den urgamle, nedarvede intuisjonen som har forbundet sener og sjel i årtusener, hadde tatt over, drev på med sitt, gjorde meg ille til mote i skarpt sollys, urolig på den gale siden av en åskam, liksom forpliktet til å krysse en soltørr gresskolle for å komme til noe på baksiden: Det viste seg å være et tjern. Småfugler fløy opp i skyer fra vannkanten: bokfink, bergfink, en flokk med stjertmeis som satte seg fast i istervierens grener lik animerte bomullskapsler. Tjernet var et bombekrater, ett av flere i en rekke, forårsaket av et tysk fly som bombet Lakenheath under krigen. Det var en vandig anomali, et tjern i sanddynene, omgitt av kraftige tuer med sandstarr milevis fra havet. Jeg ristet på hodet. Det var underlig. Men det er da også svært underlig her, og du kommer over alt mulig av uventede ting når du vandrer i denne skogen. Store arealer med reinlav, for eksempel: små stjerner og blomster og hint om en urgammel flora som vokste i et utarmet terreng. Det knaser under foten om sommeren, og det er som om en flekk av Arktis har falt ned i verden på feil sted. Overalt bryter flintesteinen igjennom, i arrete skrenter og lange tunger. På en fuktig formiddag kan du plukke opp flak som neolittiske håndverkere har slått løs fra flintkjerner, små steinfliser som skinner bak en tynn hinne av kaldt vann. Denne regionen var flintindustriens senter i yngre steinalder. Senere ble den kjent for oppdrett av kaniner, til mat og skinn. Enorme innelukkede kaningårder hegnet av voller med hagtorn strakte seg en gang i tiden over hele det sandete landskapet og ga navn til steder her – Wangford Warren, Lakenheath Warren – før kaninene til slutt førte til katastrofe. Den harde beitingen, også fra sau, reduserte den kortvokste torven til en tynn skorpe med røtter 14
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 14
24.04.15 08:36
Tålmodighet
over sand. Der det var mest nedbeitet, blåste sanden seg opp til driver og beveget seg over terrenget. I 1668 tok sterke sydvestlige vinder tak i den utarmede grunnen og hevet den opp i luften. En endeløs gul sky skygget for solen. Tonnevis av land gled, flyttet seg, falt ned igjen. Brandon ble omringet av sand; Santon Downham ble begravd, elvene der fullstendig kvalt. Da det sluttet å blåse, strakte sanddynene seg kilometervis mellom Brandon og Barton Mills. Området ble beryktet for sine elendige reiseforhold: bløte sanddyner som var glohete om sommeren og herjet av landeveisrøvere om natten. Vårt eget Arabia deserta. John Evelyn beskrev det som «Den reisende sand» som «la landet så øde med sin rullen fra sted til sted at den, lik Libyens ørkensand, overveldet enkelte herrers gods fullstendig». Her stod jeg altså, i Evelyns reisende sand. De fleste sanddynene er kledd med furu – skogen ble plantet her i 1920-årene for å gi oss tømmer til fremtidige kriger – og landeveisrøverne var for lengst borte. Men området føles fremdeles farefullt, halvt begravd, ødelagt. Jeg els ker det fordi det, av alle steder jeg vet om i England, føles som det villeste. Det er ingen uberørt villmark som for eksempel en fjelltopp, men et skrøpelig villnis hvor mennesker og natur har gått sammen om å gjøre det fremmed. Det er rikt på fornemmelser av en atypisk landsens historie; ikke bare det prangende, idealiserte slaraffenlivet ved herregårdene som gikk i arv, men en historie om industri, skogbruk, katastrofe, handel og arbeid. Jeg kan ikke forestille meg et mer egnet sted å finne hønsehauker. De passer perfekt til dette underlige brakklandet, for deres historie er likeså menneskelig. Det er en fascinerende historie. En gang i tiden hekket hønsehaukene overalt på De britiske øyer. «Der forefinnes diverse arter og størrelser av Hønsehøker,» skrev Richard Blome i 1618, «som er ulike i godhet, styrke og hårdførhet i overensstemmelse med de ulike Land hvor de hekker; men intet sted bekommer dem så vel som Russland, Norge og det nordlige Irland, særlig amtet Tyrone.» Men hønsehaukens kvaliteter ble glemt i og med jordreformene, som begrenset vanlige folks mulighet 15
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 15
24.04.15 08:36
H for hauk
til å trene opp hauker, og utbredelsen av nøyaktige skytevåpen, som gjorde skyting, og ikke falkejakt, til siste mote. Hønsehauker ble til skadedyr, ikke jaktkamerater. Viltfogdenes rovjakt innebar slutten for en hønsehaukbestand som allerede slet på grunn av stadig reduserte habitater. På slutten av attenhundretallet var den britiske hønsehauken utryddet. Jeg har et fotografi av de utstoppede levningene etter en av de siste fuglene som ble skutt; et sort/hvitt-bilde fra et skotsk gods av en sjaskete, bulende og glassøyd fugl. De var borte. Men i 1960- og 70-årene begynte falkonerer i det stille å iverksette en uoffisiell plan for å få dem tilbake. Den britiske falkonerklubben regnet ut at for det det kostet å importere en hønsehauk fra kontinentet til falkejakt, kunne man ta seg råd til å ta inn enda en fugl og slippe den løs. Kjøp en, sett en fri. Det var ikke vanskelig med en så selvhjulpen og rovgrisk fugl som en hønsehauk. Man bare fant en skog og åpnet kassen. Likesinnede falkonerer begynte å gjøre dette over hele Storbritannia. Haukene kom fra Sverige, Tyskland og Finland; de fleste var digre, lyse russiske barskogfugler. Noen ble sluppet løs med vilje. Andre ble rett og slett borte. De overlevde, fant hverandre og formerte seg, i skjul og med suksess. Idag teller etterkommerne deres omtrent firehundreogfemti par. Tilstedeværelsen av disse sky, spektakulære og ytterst hjemmehørende britiske hønsehaukene gleder meg stort. Deres eksistens motbeviser ideen om at vill natur alltid er uberørt av menneskehjerter og -hender. Også den ville naturen kan være menneskeskapt. Klokken var nøyaktig halv ni. Jeg kikket ned på en liten mahoniaspire
som vokste opp av torven, med burgunderrøde blader lik garvet svine lær. Så tittet jeg opp. Og der så jeg hønsehaukene mine. Der var de. Et par, som svevde over trekronene i den stadig varmere luften. Jeg kjente en flat, varm hånd av sol i nakken, men hadde lukten av is i nesen da jeg så de seilende hønsehaukene. Jeg luktet is og bregnestilker og furukvae. Hønsehaukmiks. De var på vei oppover. Hønsehauker i luften har en udefinerbar gråfarge. Ikke skifergrå, ikke duegrå, men en slags regnsky16
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 16
24.04.15 08:36
Tålmodighet
grå, og til tross for avstanden kunne jeg se den store pudderkvasten av hvite underhalefjær, utspent, med den tykke, butte halen bakenfor, og den perfekte bøyen og kurven til flyvefjærene på en svevende hønse hauk som gjør den helt ulik spurvehauken. De ble forfulgt av kråker, men brydde seg overhodet ikke om dem. En kråke stupte ned mot hannen, og han bare løftet litt på vingen for å la kråken passere. Men kråken var ikke dum, og ble ikke værende lenge under hauken. Disse hønsehaukene viste ikke alle sine kunster; jeg så ingenting av luftakrobatik ken jeg hadde lest om. Men de elsket rommet mellom seg og meislet det ut i alskens vakre konsentriske korder og linjer. Med et par kjappe vingeslag var hannen over hunnen og steg videre bort fra henne før han slapp seg ned, lynraskt, som et knivkutt, i en fin kalligrafisk kruse dull under henne, og så senket hun den ene vingen, og de føk oppover igjen. De befant seg over en bestand med furu, rett der oppe. Og så var de borte. Det ene øyeblikket beskrev hønsehaukparet mitt geometriske linjer i luften, og deretter ingenting. Jeg kan ikke huske å ha sett ned, eller bort. Kanskje jeg blunket. Kanskje var det så enkelt. Og i den ørlille sorte glipen som hjernen skjuler, hadde de stupt ned i skogen. Jeg satte meg ned, sliten og tilfreds. Hønsehaukene var borte, him-
melen tom. Tiden gikk. Lysets bølgelengde ble kortere omkring meg. Dagen bygget seg opp. En spurvehauk, lett som et lekefly av balsatre og silkepapir, hvinte forbi i knehøyde og seilte over en bjørnebærtue og inn mellom trærne. Jeg fulgte den med blikket, fortapt i minner. Denne erindringen var hvitglødende og uimotståelig. Luften oste av furuharpiks og skarp syre fra skogsmaur. Småpikefingrene mine hektet seg inn i gjerdenetting av plast, og jeg kjente tyngden av en østeuropeisk kikkert om halsen. Jeg kjedet meg. Jeg var ni. Pappa stod ved siden av meg. Vi så etter spurvehauk. De hekket like ved, og denne juliettermiddagen håpet vi å få se noe de viser frem fra tid til annen: en undersjøisk krusning gjennom furukronene idet en av dem kom fykende inn og forsvant igjen; et glimt av et gult øye; et stripete bryst mot sveipende 17
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 17
24.04.15 08:36
H for hauk
barnåler eller en rask silhuett trykksvertesort mot S urrey-himmelen. En stund hadde det vært spennende å stirre inn mellom trærne og det rødoransje og sorte der solen klasket ned en ujevn brolegning av skygger over furuene. Men venting er vanskelig når du er ni. Jeg sparket til bunnen av gjerdet med gummistøvlene mine. Vred og buktet på meg. Sukket dypt. Hang etter fingrene fra gjerdekanten. Og da så faren min på meg, halvt forbannet og halvt lattermild, og forklarte noe for meg. Han forklarte tålmodighet. Han sa at det som var aller viktigst å huske, var at når man virkelig ønsket å se noe, måtte man av og til stå helt stille, holde seg på det samme stedet, huske hvor sterkt man ønsket å se det, og være tålmodig. «Når jeg er på jobb og tar bilder for avisen,» sa han, «hender det jeg må sitte i bilen i timevis for å få tatt det bildet jeg vil ha. Jeg kan ikke gå og hente en kopp te, ikke gå på do engang. Jeg må bare være tålmodig. Og hvis du har lyst til å se hauker, må du også være tålmodig.» Han var alvorlig da han sa det, ikke irritert; han formidlet en voksensannhet, men jeg bare nikket mutt og stirret i bakken. Det lød som en skjennepreken, ikke et råd, og jeg forstod ikke poenget med det han prøvde å si. Man lærer. Idag, tenkte jeg, da jeg hverken var ni år gammel eller kjedet meg, var jeg tålmodig, og haukene kom. Jeg reiste meg sakte, bena litt numne etter å ha vært ubevegelige så lenge, og jeg la merke til at jeg hadde litt reinlav i den ene hånden, en liten klump av den svampete lysegrågrønne laven som overlever så å si alt den blir utsatt for. Den er manifestasjonen av tålmodighet. Du kan oppbevare reinlav i mørket, du kan fryse den, tørke den til knusk, men den dør ikke. Den går i dvale og venter på bedre vilkår. Imponerende greier. Jeg veide den piggete lille ballen i hånden. Nesten ingenting. Og av en plutselig innskytelse stakk jeg denne lille suveniren fra stunden da jeg så hønsehaukene, inn i innerlommen på jakken og dro hjem. Jeg la den på en hylle ved telefonen. Tre uker senere var det reinlaven jeg så på da moren min ringte og fortalte meg at faren min var død.
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 18
24.04.15 08:36
2
Fortapt
J nøklene i hånden. «
eg var på vei ut da telefonen ringte. Jeg tok den. På spranget, med husHallo?» Pause. Moren min. Hun behøvde bare å si én setning. Det var denne: «Jeg ble oppringt fra St. Thomas’ Hospital.» Da visste jeg det. Jeg visste at faren min var død. Jeg visste at han var død fordi hun sa det hun sa, og fordi hun uttalte de ordene med en stemme jeg aldri hadde hørt henne bruke før. Død. Jeg var nede på gulvet. Bena mine sviktet, klappet sammen, og jeg satt på teppet med telefonen presset mot høyre øre og lyttet til moren min mens jeg stirret på den lille ballen av reinlav i bokhyllen, uvirkelig lett, en brusende klase av harde, grå stilker med skarpe, små tupper og tause rom av luft mellom seg, og Mor sa at det ikke var noe de kunne gjøre på sykehuset, det var visst hjertet, ingenting kunne gjøres, du trenger ikke å komme hjem ikveld, ikke kom hjem, det er så langt, og det er sent, og det er en altfor lang kjøretur, og du trenger ikke å komme hjem – og dette var selvfølgelig bare sludder, for ingen av oss visste hva som kunne eller burde gjøres, eller hva dette dreide seg om bortsett fra at vi begge, og broren min også, alle tre klynget vi oss til en verden som allerede var borte. Jeg la på. Fremdeles med nøklene i hånden. I den verdenen som allerede var borte, skulle jeg ut og spise med Christina, min australske filosofvenninne som hadde vært der hele tiden, hadde sittet i sofaen da telefonen ringte. Hun stirret på meg, hvit i ansiktet. Jeg fortalte hva som hadde hendt. Og insisterte på at vi skulle gå ut og spise likevel, klart vi skulle, vi hadde jo bestilt bord, og vi dro til restauranten, og vi bestilte mat, og maten kom, men jeg spiste den ikke. Kelneren ble bekymret, ville vite om noe var i veien. Vel. 19
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 19
24.04.15 08:36
H for hauk Jeg tror Christina fortalte ham det. Jeg husker ikke at hun gjorde
det, men kelneren gjorde noe ganske utenom det vanlige. Han forsvant og kom tilbake til bordet med et uttrykk av engstelig omtanke i ansiktet og en dessert på huset, en dobbel sjokoladebrownie med iskrem overstrødd med kakaopulver og melis, og med en myntekvast stukket nedi på toppen. På en sort tallerken. Jeg stirret på den. Dette er jo latterlig, tenkte jeg. Så: Hva er det? Jeg dro myntekvasten ut av iskremen, holdt den opp i været og så på de to små bladene og den ørlille avskårede stilken oversmurt med sjokolade, og tenkte: Denne kommer til å vokse ut igjen. Rørt og forvirret over at en kelner trodde at gratis kake og iskrem kunne trøste meg, betraktet jeg snittet der myntestilken var skåret over. Den minnet meg om noe. Jeg anstrengte meg for å huske det. Så var jeg tre dager tilbake i tid, hjemme i Hampshire, ute i hagen en solrik marshelg, og kom med et lite skrik da jeg så at Far hadde et stygt kutt på underarmen. Du har skadet deg! sa jeg. Å, det, sa han mens han trædde en ny springfjær inn i trampolinen vi bygget til niesen min. Det skjedde her om dagen. Husker ikke hva som skjedde. Kom borti et eller annet. Det ordner seg. Det gror godt, det er snart grodd. Det var da den gamle verdenen meldte seg, hvisket farvel og forsvant igjen. Jeg styrtet ut i kveldsmørket. Jeg måtte kjøre hjem til Hampshire. Jeg måtte dra nå. For kuttet ble ikke borte. Det kom ikke til å gro. Her er et ord: berøvelse. Eller berøvet. Det kommer av det middel nedertyske berôven og betyr «å fravriste, avtvinge, røve, ta». Røvet. Tatt. Det skjer med alle. Men man opplever det alene. Sjokkerende tap kan ikke deles med andre, uansett hvor hardt man prøver. «Se for dere,» sa jeg, den gangen, til noen venner, i et ærlig forsøk på å forklare, «se for dere hele familien deres i et rom. Ja, alle sammen i ett rom. Alle dere els ker. Og det som skjer, er at noen kommer inn i rommet og slår dere alle i magen. Hver og en av dere. Veldig hardt. Så alle faller om på gulvet. Ikke sant? Så saken er at dere alle deler den samme pinen, nøyaktig den samme, men dere er for intenst opptatt av den overveldende smerten til 20
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 20
24.04.15 08:36
Fortapt
å føle noe annet enn total ensomhet. Sånn føles det!» Jeg avsluttet den lille talen min med en triumferende mine, overbevist om at jeg hadde funnet den perfekte måten å skildre følelsen min på. De medlidende, skrekkslagne ansiktene kom overraskende på meg, for det slo meg ikke i det hele tatt at et eksempel som samlet mine venners familie i et rom hvor de ble slått, kunne tyde på at jeg var sprøyte gal. Selv nå klarer jeg ikke å få alt i riktig rekkefølge. Minnene er som tunge glasskuber. Jeg kan legge dem ned forskjellige steder, men de danner ikke en historie. En dag gikk vi fra Waterloo stasjon mot sykehuset under en overskyet himmel. Bare det å puste var en viljesanstrengelse. Mor vendte seg mot meg og sa, sammenbitt: «En vakker dag vil alt dette fortone seg som en vond drøm.» Brillene hans, omhyggelig slått sammen, ble lagt i min mors utstrakte hånd. Frakken hans. En konvolutt. Armbåndsuret. Skoene hans. Og da vi gikk, med en plastpose med eiendelene hans i hånden, var det fremdeles overskyet, en frise av ubevegelige skymasser over Themsen, flat som et kulissemaleri på glass. På Waterloo Bridge lente vi oss over portlandstein og så ned i vannet under oss. Der og da smilte jeg for første gang, tror jeg, etter at telefonen kom. Delvis fordi vannet rant ned til havet og at denne enkle fysiske kjensgjerningen fortsatt ga mening, mens resten av verden ikke gjorde det. Og delvis fordi Far, for en ti års tid siden, hadde funnet på et strålende eksentrisk helgeprosjekt på si. Han satte seg fore å fotografere hver eneste bro over Themsen. Det hendte jeg ble med ham i bilen en tidlig lørdagsmorgen, opp gjennom Cotswolds. Faren min hadde ikke bare vært far, men også en venn, og en medsammensvoren på ekspedisjoner som denne. Fra kilden oppe på en gresslette ved Cirencester tok vi oss nedover langs en stinkende, mudrete bekk, krenket eiendomsretten for å ta bilder av plankene som var lagt over den, ble skjelt ut av bønder og truet av kyr mens vi stod bøyd over kartet i intens konsentrasjon. Det tok et år. Han klarte det til slutt. Hver eneste bro. Et sted i diasarkivet hjemme hos moren min finnes en komplett fotografisk oversikt over måter å krysse Themsen på, fra dens utspring til havet. 21
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 21
24.04.15 08:36
H for hauk En annen dag ble vi livredde for at vi ikke skulle finne bilen hans.
Han hadde parkert den i nærheten av Battersea Bridge og hadde na-
turligvis aldri vendt tilbake. Vi lette etter den i timevis, stadig mer des perate, trålet bakgater og sidegater og blindgater uten hell, og utvidet søket vårt til gater som lå mange kilometer unna, steder vi egentlig visste at bilen umulig kunne være. Langt utpå dagen gikk det endelig opp for oss at det var nytteløst å lete lenger etter Fars blå Peugeot, med pressekortet stukket inn under solskjermen og kameraene liggende i bagasjerommet. Den var selvsagt blitt tauet bort. Jeg fant nummeret, ringte oppsamlingsplassen og forklarte mannen i den andre enden at kjøretøyets eier ikke var istand til å hente det fordi han var død. Han var faren min. Det var ikke meningen å la bilen bli stående der, men han døde. Han hadde virkelig ikke tenkt å la bilen bli stående der. Vanviddssetninger, gravalvorlig, hugget i stein. Jeg forstod ikke den forlegne tausheten hans. Så sa han: «Beklager, herregud, jeg er virkelig lei for det», men uansett hva han hadde sagt, ville det ikke ha betydd noe som helst. Vi måtte ta med Fars dødsattest til oppsamlingstomten for å slippe inntauingsavgiften. Dette betydde heller ingenting. Etter begravelsen reiste jeg tilbake til Cambridge. Jeg fikk ikke sove. Jeg kjørte mye rundt. Jeg så solen gå ned og solen gå opp, og jeg så solen imellom. Jeg iakttok duene som spredde halefjærene sine og kurtiserte hverandre i majestetisk pavane på plenen utenfor huset. Fortsatt landet fly, fortsatt sirkulerte biler, og folk handlet og pratet og jobbet fremdeles. Ingenting av dette ga noen som helst mening. I ukevis følte jeg at jeg var laget av langsomt ulmende metall. Det var slik det føltes; i den grad at jeg, stikk i strid med all sunn fornuft, var overbevist om at dersom jeg var blitt plassert i en seng eller på en stol, ville de ha brent opp med det samme. Det var omtrent på denne tiden at en slags galskap gjorde seg gjel-
dende. Når jeg ser tilbake, tror jeg ikke at jeg noensinne var virkelig gal. Mer nord-nordvestlig, som Hamlet. Jeg kunne alltid se forskjell på 22
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 22
24.04.15 08:36
Fortapt
en hauk og en håndsag, men av og til slo det meg hvor like de kunne være. Jeg visste at jeg ikke var virkelig gal fordi jeg hadde sett psykotiske mennesker før, og den galskapen var like opplagt som blodsmak i munnen. Den type galskap som jeg led av, var annerledes. Den var stillfarende og livsfarlig. Det var en galskap som var utformet for å hindre meg i gå fra forstanden. Hjernen min sloss for å bygge bro over avgrunnen, skape en ny og beboelig verden. Problemet var at den ikke hadde noe å bygge med. Det fantes ingen kjæreste, ingen barn, ikke noe hjem. Ingen ni-til-fire-jobb heller. Så den rasket til seg alt den fant. Den var desperat, og tolket verden helt feil. Jeg begynte å observere underlige sammenhenger. Uvesentligheter este ut til ting av enorm betydning. Jeg leste horoskopet mitt og trodde på det. Spådommer. Utallige tilfeller av déjà vu. Tilfeldigheter. Minner om ting som ennå ikke hadde skjedd. Tiden gikk ikke fremover lenger. Den var noe bastant man kunne trykke seg mot og kjenne motstand i; en tyktflytende væske, halvt luft og halvt glass, som rant i begge retninger og sendte krusninger av erindring fremover og nye hendelser bakover, slik at nye ting jeg støtte på, artet seg som suvenirer fra en fjern fortid. En gang iblant, noen få ganger, følte jeg at faren min satt et sted i nærheten av meg på et tog eller en kafé. Det var beroligende. Alltid. For dette var normale utslag av sorgens galskap. Dette lærte jeg fra bøker. Jeg kjøpte bøker om sorg, om tap og berøvelse. De oversvømte pulten min i vaklende stabler. Som den akademikeren jeg var, trodde jeg at bøker inneholdt svar. Var det betryggende å høre at alle ser spøkelser? At alle slutter å spise? Eller ikke klarer å slutte å spise? Eller at sorgen opptrer i faser som kan nummereres og settes på nål lik biller i esker? Jeg leste at etter fornektelsen kommer sorg. Eller sinne. Eller skyldfølelse. Jeg husker at det var viktig for meg å finne ut hvilken fase jeg var i. Jeg ønsket å klassifisere prosessen, systematisere den, gjøre den forståelig. Men den lot seg ikke forstå, og jeg kjente ikke igjen noen av disse følelsene i det hele tatt. Ukene gikk. Årstiden skiftet. Det kom blader på trærne, morge23
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 23
24.04.15 08:36
H for hauk
nene fyltes av lys, tårnseilerne vendte tilbake, føk forbi huset mitt i Cambridge gjennom vårhimmelen, og jeg begynte å tro at jeg klarte meg bra. Normal sorg kalles det. Det var dét det var. En begivenhetsløs, langsom tilbakevending til livet etter et tap. Det går snart over. Jeg må fremdeles smile skjevt når jeg tenker på hvor gladelig jeg trodde på dette, for jeg tok så grusomt feil. Usynlige behov raste gjennom meg. Jeg var glupsk på opplevelser, på kjærlighet, på alt som kunne begrense tapet, og hjernen min hadde ingen skrupler i forsøkene på å rekvirere hvem som helst, hva som helst, som kunne bistå. I juni forelsket jeg meg, forutsigbart og katastrofalt, i en mann som løp det forteste han kunne da han forstod hvor ødelagt jeg var. Forsvinningsnummeret hans gjorde nesten ikke inntrykk på meg. Skjønt jeg ikke klarer å huske ansiktet hans lenger, og skjønt jeg ikke bare vet hvorfor han stakk, men også at han i praksis kunne ha vært hvem som helst, har jeg fortsatt en rød kjole som jeg aldri kommer til å ha på meg igjen. Det er sånt som skjer. Så begynte verden selv å sørge. Skyene brast, og det regnet uten stans. Nyhetene var preget av flommer og oversvømte byer, landsbyer som med ett befant seg på bunnen av nye innsjøer, springfloer som skylte over motorveien M4 og hindret ferietrafikken, kajakker i bygater i Berkshire, stigende havnivåer, oppdagelsen av at Den engelske kanal ble gravd ut da en såkalt supersjø gikk over sine bredder for mange millioner år siden. Og regnet vedble, og dekket gatene med en centimeter med boblende vann, ødela butikkbaldakiner, forvandlet elven Cam til en sjokoladebrun flod full av avbrukne grener og vasstrukkent kjerr. Byen min var apokalyptisk. «Jeg synes slett ikke at været er underlig,» husker jeg at jeg sa til en venn under en kafémarkise mens regnet traff fortauet bak stolene våre med en slik kraft at vi nippet til kaffen vår i en kjølig dis. Mens regnet falt og vannstanden steg og jeg kjempet for å holde hodet over den, begynte noe nytt. Jeg våknet med rynket panne. Jeg hadde drømt om hauker igjen. Jeg begynte å drømme om hauker hele 24
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 24
24.04.15 08:36
Fortapt
tiden. Her er et ord til: rovfugl, som både på latin og engelsk heter raptor, hvilket betyr «røver», av rapare, som betyr «å ta». Røve. Ta. Haukene var hønsehauker, og én av dem var spesiell. Noen år tidligere hadde jeg jobbet på et rovfuglsenter ved Englands grense mot Wales; et landskap med rød jord, kullgruver, våte skoger og ville hønsehauker. Denne ene, en hunn, hadde truffet et gjerde mens den jaget, og svimet av. Noen hadde funnet henne bevisstløs, lagt henne i en pappeske og levert henne inn til oss. Var noe brukket? Var hun ødelagt? Vi samlet oss i et mørklagt rom med esken på et bord, og sjefen stakk en behans ket hånd ned i den. Et kortvarig basketak og så, ut i halvlyset, med de grå hodefjærene strittende og de stripete brystfjærene blåst opp til en marengs av aggresjon og frykt, kom en diger gammel hønsehaukhunn. Gammel fordi føttene hennes var knudrete og grå, øynene var mørkt og flammende oransje, og hun var vakker. Vakker som en granittklippe eller en tordensky. Hun fylte rommet fullstendig. Den massive ryggen var dekket av solblekede grå fjær, hun var muskuløs som en pitbull og jævlig skremmende, selv for staben som stelte med ørner dagen lang. Så vill og nifs og reptilsk. Varsomt bredte vi ut de store, brede vingene hennes mens hun vred på halsen for å stirre på oss, uten å blunke. Vi lot fingrene gli langs de tynne bena i vingene og skuldrene hennes for å forvisse oss om at ingenting var brukket, langs ben lette som rør, hule, hvert av dem med tverrstilte indre benstag, som på innsiden av en flyvinge. Vi sjekket kravebenet, de tykke skjellete bena og føttene og de tommelange sorte klørne. Synet hennes virket også bra: Vi holdt en finger foran hvert øye etter tur. Knepp, knepp, snappet nebbet hennes. Så vred hun på hodet og stirret rett på meg. Låste blikket sitt i mitt nedover langs det krumme, sorte nebbet med fikserte sorte pupiller. Da, akkurat i det øyeblikket, slo det meg at denne hønsehauken var større og viktigere enn meg. Og mye, mye eldre: en dinosaur hentet fra Dean-skogen. Fjærdrakten hennes hadde en distinkt forhistorisk duft som kilte meg i nesen, peppersterk, rusten som styrtregn. Det var overhodet ingenting i veien med henne. Vi tok henne med 25
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 25
24.04.15 08:36
H for hauk
utenfor og slapp henne fri. Hun slo ut vingene og var borte på et blunk. Hun forsvant over en hekk, skrånende inn i intet. Det var som om hun hadde funnet en glipe i den fuktige Gloucestershire-luften og smettet inn gjennom den. Det var øyeblikket jeg så for meg, om og om igjen. Det var den tilbakevendende drømmen. Fra da av var hauken uunngåelig.
105399 GRMAT H for Hauk 150101.indd 26
24.04.15 08:36