Dag Jørund Lønning
LIV I FJØSAN Forfall, forandring og fornyelse Foto: Rune Johansen
1
HUNDRE TUSEN TOMME FJØS
I
forbindelse med planleggingen av prosjektet Liv i fjøsan kom det fram at det står 10 000 tomme fjøs i Nordland. Med utgangspunkt i dette tallet kan vi anta at det for landet som helhet dreier seg om i alle fall 100 000. Mange av disse bygningene forfaller, noen ligger allerede i ruiner, mens atter andre må sten-
ges fordi de representerer fare for liv og helse for både voksne og barn. De mange tomme fjøsene er i ferd med å bli en stor utfordring både
for lokale og nasjonale kulturlandskap. Norge har ingen politikk på dette feltet, til tross for at forfallsfenomenet vi står overfor, er så massivt. Prosjektet Liv i Fjøsan i Nordland er et forsøk på å sette ti av disse bygningene inn i en ny og produktiv sammenheng. Arbeidet har vist seg å være svært utfordrende, i langt større grad enn forutsett. Hovedgrunnen til at fjøs står tomme, er at de har falt ut av tiden. beidet med å forsøke å fylle tomme fjøs med ny aktivitet og mening handler derfor primært om forandring og om hvorvidt vi forholder oss aktivt eller passivt til dette mangslungne fenomenet. Forandring fryder ... eller? Verdens primære bestanddel er forandring, sa filosofen Heraklit så langt tilbake som 500 år før vår tidsregning. Dette både var og er en utfordrende metafysikk. I de 2500 år som har gått siden den gang, har mennesket i vår del av verden stort sett prøvd å motbevise Heraklits tese. Dette har vi lyktes bare sånn måtelig med. I kortere og av og til litt lengre perioder har vi – gjennom våre ideologier, religioner og store riker – muligens fått verden rundt oss og aktørene i denne til å fremstå som relativt permanente, men denne permanensen har alltid bare vært midlertidig.1 Grunnen til at vi gir oss ut på den vedvarende anstrengelsen det er å prøve å stoppe forandringen, er sannsynligvis at «etablerte sannheter» 1 Mer om både Heraklit og permanens/endring som sosiale konstruksjoner i: Lønning, Dag Jørund 2008: Frå permanens til endring. Ein alternativ bygdeutviklingsmodell med utgangspunkt i Heraklit sine 2500 år gamle tankar. I Almås, Haugen, Villa og Rye, 2008: Den nye bygda. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Lønning, Dag Jørund 2010: Kva er nyskaping? Om fridom, skaparglede, framtid og felles skap. Boksmia forlag.
23
LIV I F JØ SA N
Det er uklart om de i det hele tatt fyller noe etablert samtidsbehov. Ar-
2
NOEN FJØS GJØR MINDRE MOTSTAND MOT Å BLI BRUKT PÅ NYTT
F
orrige kapittel handlet om fenomenet tomme fjøs og de store utfordringene knyttet til å fylle et tomt fjøs med nytt innhold. I det følgende skal vi likevel se at det kan være mindre krevende å fylle noen fjøs med nytt innhold enn andre. Om det ikke eksisterer en mal for hvordan disse fjøsene kan
brukes i dag, så finnes det i alle fall et mulig samtidsrom for dem. De er også potensielt enklere å koble til, eller gjøres til ressurs for, personlige verdiskapingsengasjement og -initiativ. Dette gjelder fjøs som fyller følgende to kriterier: • De ble i sin tid bygget for mangfoldig bruk. • De er generasjonsfjøs som potensielt kan formidle en historie om involusjon og kontinuitet.
Få aktiviteter har så stor og så synlig effekt på omgivelsene som landbruk.
41
Landskapet tar form av det landbruket som drives. Det tilsynelatende
41
LIV I F JØ SA N
Involusjonsfjøset
mest attraktive «kulturlandskapet» i dag er det tradisjonelle involusjons landskapet, det som har vokst fram gjennom prøving og feiling gjennom hundrevis av år. Ressursene og innsatsmidlene som ble brukt, var lokale, det samme gjaldt verktøy, bygninger og husdyrraser. Det handlet om kreativ bruk av de etablerte og potensielle ressursene som fantes i eget nærområde. Involusjonslandskapet var et lokalt, mangfoldig landskap. Mangesysleriet var avgjørende for overlevelse. Bondens driftsbygning, fjøset, måtte bygges for den samme åpne mangfoldigheten. Det kunne romme plass til tre kyr, tretti sauer, to hester, en liten hønseflokk, et verksted, et foredlingsrom for kjøtt og melk, en høylåve, et lager, do for folk og møkkakjeller for dyr. Alt dette og mer til skulle inn i fjøset. Før den industrielle revolusjonen – «det store hamskiftet» – virkelig gjorde seg gjeldende i norske bygdesamfunn, var det vanskelig å se at neste generasjons utfordringer skulle være særlig annerledes enn ens egne. Fjøset ble derfor bygd for å vare. Dette var det viktigste bygget i tunet, kilden til overlevelse og kanskje til og med til litt pengeinntekter. Derfor tok folk i bruk det beste de hadde tilgang på av materialer. De
Motsatt side: Eva Hanssen og Ketil Erdal med barna Sigrid, Simon og Sigurd, Skagstad Øvergård, Steigen
3
BONDENS DILEMMA: FJØSETS NYTTE ELLER UNYTTE FOR LIVET
K
apitteloverskriften er en omskriving av den norske tittelen på en av Nietzsches bøker. Originalen handler rett nok om «historiens» eventuelle nytte eller unytte, men Nietzsches hovedpoeng er direkte overførbart til tomme fjøs: Bare det som kan tilordnes og støtte opp under
et bevisst og villet menneskelig utviklingsprosjekt, kan sees som en «ressurs» eller som noe nyttig. Slik kan historie, det som var, bli nyttig for det som er og blir. Både historie og fjøs blir det motsatte av en ressurs – altså unytte eller plage, alt ettersom – dersom man gjør dem til styrende over eget liv, til etablerte sannheter vi passivt underordner oss. I det siste scenarioet vil det skapte, fortiden, få makten over det skapende, framtiden. Resultatet er stagnasjon og passivitet.
Framvoksende dårlig samvittighet er en indikasjon på at dette siste er
55
i ferd med å skje med det tomme fjøset i tunet. Man ligger våken om
55
nettene og tenker på alt det man burde gjort, men som likevel ikke er mulig å få til ut fra nødvendige prioriteringer av egen tid og økonomiske investeringer. Fjøset som bare står der, i en tiltagende tilstand av forfall, påkaller seg negativ oppmerksomhet. Det nærmest roper ut krav om investeringer av de knappe godene tid og penger. Samtidig er det så mange andre oppgaver som står foran fjøset i køen, i kraft av å være inntektsgivende eller rettet mot for eksempel etterlengtet oppgradering av våningshus, behovet for å skifte ut den gamle bilen eller å sørge for at familien har et minimum av sosialt liv. Når prioriteringslisten skal lages, må det også tas høyde for at et skifte av det utette taket på det gamle fjøset vil forlenge dets eksistens som stående, men at reparasjonen i seg selv ikke vil gjøre bygget særlig mer nyttig som driftsbygning. Dilemmaet både uttrykker og forsterker fjøsets innplassering i lim bo: bonden «burde ha gjort det» (uten helt å kunne forklare hvorfor), men ender opp med ikke å gjøre det fordi det ikke er mulig å forsvare den store investeringen som faktisk er nødvendig.
LIV I F JØ SA N
Tomme fjøs og dårlig samvittighet
I en økonomisk presset næring er streng prioritering av tid og penger avgjørende for at det i det hele skal bli noe igjen å leve av.
Bonden må prioritere, og da taper gjerne det tomme fjøset Ingen kjenner disse utfordringene tydeligere på kroppen enn den aktive bonden. I en økonomisk presset næring er streng prioritering av tid og penger avgjørende for at det i det hele skal bli noe igjen å leve av. Landbruk er en næring i evig utvikling. Når melkebonden bygger nytt fjøs, er dette fordi det gamle ikke oppfattes som nyttig lenger. De behov det ble bygget for, er ikke lenger til stede, og produksjonsmåtene har blitt mer effektive. Teknologisk utvikling er én sentral drivkraft for endringer i landbruket. Det gamle trefjøset der en baserte seg på håndmelking, ble i sin tid erstattet av modernitetsfjøset med melkemaskiner. I dag skjer en tilsvarende radikal forandring i retning av store og åpne driftsbygninger basert på løsdrift og robotmelking. Innstramminger i offentlige regelverk, blant annet når det gjelder dyrevelferd, er en annen pådriver. Kravene til løsdrift har i det siste
LIV I FJØSAN
skapt mye debatt. Dispensasjoner og utsettelser har det vært mange av. En for striks og rask implementering vil ha brutale konsekvenser i form av bruksnedleggelser, og mange modernitetsfjøs lever derfor videre på
Landbruk er en næring i evig utvikling. Når melkebonden bygger nytt fjøs, er dette fordi det gamle ikke oppfattes som nyttig lenger.
56
lånt tid. Over tid ser vi likevel flere og flere av de nye løsdriftsfjøsene i norsk landbruk. De fleste bønder som ønsker å satse på melkeproduksjon framover, velger denne løsningen, noen i samdrift med andre for å spare litt kostnader. Uansett handler det om en betydelig investering. Når vi da vet at landbruk ikke akkurat er den næringen som gir de største inntektene per arbeidstime, vil det å investere i et nytt fjøs tvinge fram en intensiv investering av tid i selve driften for å kunne betjene en ofte betydelig gjeld. Andre interesser og investeringsbehov må gjerne vike, i alle fall for en periode. Fjøset som skal byttes ut, vil for en periode fungere som for eksempel maskinlager eller til oppstalling av ungdyr. Vi ser likevel at nødvendig vedlikehold ofte blir nedprioritert, og bygget må derfor gradvis tømmes for aktiviteter. Igjen, ikke fordi bonden ikke ønsker å ta vare på bygget, men fordi andre oppgaver av både driftsrelatert og familiær art må prioriteres høyere.
Motsatt side: Anne-Tove Erlandsen Lie og Harald Lie med barna Hans Olav og John Håkon, Haugtun gård, Hattfjelldal
«Kanskje blir det bruk for det en vakker dag?» Den samme menings- og handlingsimpotensen som kjennetegner
4
DER BEHOVET ER STØRST, ER MARKEDET MINST
O
verskriften er ikke et forsøk på å snu det rådende synet på forholdet mellom tilbud og etterspørsel i et marked på hodet. Dette handler heller om næringsutvikling i såkalte «utkantstrøk», områder i Norge som har vært og fremdeles er svært avhengige av landbruk.
Når tradisjonell volumproduksjon effektiviseres og sentraliseres, blir slike områder stilt overfor store utfordringer. Skal nye næringer basert på for eksempel historieformidling og lokalt særpreg kunne ta over for tradisjonell, standardisert volumproduksjon av kjøtt og melk, er bonden avhengig av å komme i dialog med et marked. Dette befinner seg ofte langt borte i fysisk forstand. For den som ønsker å satse på ny aktivitet i et tomt fjøs, blir utfordringen særlig synlig: Før kom samvirkebilen og hentet de produktene trekke folk til fjøset.
67 67 Vekstkraft kommer nedenfra
Det såkalte «opptrappingsvedtaket» endret måten bonden og landbruket ble oppfattet på. Nå skulle bondens arbeid verdsettes som en tydelig del av samfunnsmaskineriet med klare og definerte oppgaver. Belønning skjedde i form av redistribusjon fra sentrum til periferi. Et aktivt, men standardisert landbruk skulle ivaretas over hele landet gjennom utjevningsordninger, lik pris, garantert levering og en lønnsutvikling for bonden som skulle matche industriarbeiderens. Denne opptrappingen ble forholdsvis kortvarig. I dag er store deler av det landbruket som da ble bygget opp, bygget ned igjen. Vi ser også at hele den offentlige debatten om fordeling og bruk av midler er endret. Lokal vekst blir ikke lenger koblet så sterkt til statlige overføringer, men knyttes i økende grad til lokale initiativ, kreativitet og entreprenørskap. I de nyeste regionalmeldingene sies det rett ut at vekstkraft kommer nedenfra.1 Samtidig er mange av de standardiseringsideene og prinsippene 1 Et godt eksempel er Stortingsmelding 25 fra Kommunal- og regionaldepartementet, Lokal vekstkraft og framtidstru.
LIV I F JØ SA N
som ble produsert i fjøset. Nå er bonden langt mer avhengig av å kunne
I forhold til kostnader, er kanskje et lite mikrobryggeri noe av det «billigste» en kan bruke et tomt fjøs i noenlunde stand til.
som ble bygget opp etter opptrappingsvedtaket, svært seiglivede. Dette er innarbeidede talemåter som gjør at den nyskapende og kreative bonden fort kan bli møtt med innvendingen «men alle kan jo ikke produsere …» (sett inn det som passer av ikke-standardiserte produksjoner). I dette ligger en fremdeles eksisterende forventning om at produksjonskonsepter skal kunne kopieres og standardiseres. Det nærmeste vi kommer en Liv i fjøsanvariant av denne forventningen, handler om konseptet «Inn på tunet». For flere av brukerne som har vært med i prosjektet, har dette konseptet vært utforsket som et nærmest predefinert aktivitetssett som kan importeres til gården og tilbys med det tomme fjøset som arena. De som har hatt denne tilnærmingen, har likevel blitt skuffet. «Inn på tunet»-konseptet er bygget opp som et alternativt pedagogisk tilbud til enkeltmennesker og grupper med spesielle behandlingsbehov. I en liten bygdekommune trengs det i utgangspunktet ikke mange gårder for å fylle dette behovet. De
LIV I FJØSAN
aktørene som går inn i dette med særlig engasjement og interesse – og ikke primært for å fylle et tomt fjøs med en aktivitet – vil også oftest være de som når fram i konkurransen om de få oppdragene som even68 Over: Hattfjelldals framtid Motsatt side: Randi og Arnstein Ingebrigtsen, Remmen gård, Hattfjelldal
tuelt finnes. Det er knapt noen tvil om at en tom driftsbygning vil kunne tas i bruk som ressurs i en «Inn på tunet»-satsing. Dette blir gjort mange steder. Men som gode eksempler på nye næringer i landbruket handler også «Inn på tunet» primært om mennesker, ideer og kreativitet. Disse ressursene lar seg ikke kopiere og standardisere. Det å ta i bruk et gammelt fjøs som en sentral del av det pedagogiske opplegget, krever en god porsjon nytenking. Prosjektet må bygges opp nedenfra, med basis i de sosiale, kulturelle, naturgitte og materielle ressursene på gården. Fjøset tjener her som en eventuell ressurs i «Inn på tunet»-satsingen og ikke omvendt. Produkt og tjenesteutvikling i utkanten Kravet til kreativitet øker jo lengre borte de større markedene er. Dette gjelder for «Inn på tunet», men også for andre måter å ta i bruk det tomme fjøset på. Andres ideer og prosjekter kan inspirere og motivere, men ferdige, kopierbare næringskonsepter eksisterer ikke. En strategi som ofte kan være nyttig, er å prøve å identifisere stedets komparative fortrinn; de sosiale, kulturelle og/eller naturgitte ressur-
5
DEN KREATIVE OG INTERESSERTE KAN FÅ TIL DET MESTE
F
å vil vel være uenige i en påstand om at «det trengs en god dose kreativitet for å gi det tomme fjøset nytt liv». Problemet er bare at mange i liten grad reflekterer over hva denne dosen reelt sett består av, og at de derfor heller ikke vet hvordan den kan brukes som et aktivt utviklingsverktøy.
Kreativitet har en tendens til å forbli noe litt ubeskrivelig og ube-
stemmelig, noe noen mennesker har og andre ikke. Men kreativitet kan faktisk læres, også den kreativiteten som trengs for å fylle tomme fjøs med nytt innhold. Den mystiske kreativiteten Fenomenet kreativitet er befengt med en god del «mystikk». Kreativitet borger for det uventede og uforutsigbare, det som sprenger normalitepå den andre siden kan vi til tider distansere oss fra det ekstraordinære
79
som driver dem. Denne distanseringen skjer for eksempel gjennom vår
79
undring over «hvor de får (de til dels mystiske) evnene sine fra». Med slike talemåter gjør vi kreativitet delvis til noe tilfeldig, delvis til noe spesielt, noe som ikke kan forventes av alle. Inspirasjon er et annet begrep for disse til dels udefinerbare evnene som vi ofte både beundrer og fraskriver oss. Opprinnelsen til dette ordet forteller oss at mennesket alltid har strevd med både å forklare og å gi rom til det nyskapende og kreative. For det latinske inspirare betyr å bli pustet liv inn i. Denne pusten kommer altså fra noe overjordisk og utenommenneskelig, fra noe vi som enkeltmennesker i liten grad kan påvirke. Denne spesielle plasseringen av det skapende går helt tilbake til de gamle grekerne og er med oss fremdeles: «Slått av gudene», sier vi gjerne. Et annet uttrykk for det samme, er at «han/hun har gudegitte evner». Denne tilnærmingen – at noen mennesker er kreative og andre ikke – har dominert både offentlig debatt og faktisk også mye av kreativitetsforskningen helt fram til vår tid. Kreativitiet handler om framsyn, mot og vilje. Her har vi malt oss inn i et hjørne. Tilnærmingen forteller oss ingenting om hva kreativitet er,
LIV I F JØ SA N
tens grenser. På den ene siden beundrer vi såkalte kreative mennesker,
Et positivt framtidsbilde – vår evne til å se «en bedre mulighet» der framme – er en avgjørende motivasjon for handling.
eller hvordan et menneske kan bli kreativt, et annet ikke. Den gir oss bare et avstandsforhold til et fenomen som ikke gjelder oss. Vi beundrer ofte den kreative slik publikum beundrer tryllekunstneren: Kaniner dras opp av den tomme hatten, det knipses og noe forsvinner eller kommer til syne, det halvråtne, gamle fjøset omgjøres til et attraktivt samtidsmøtested – alt mens vi passive tilskuere jubler og måper overrasket. Sammenligningen er ikke tilfeldig. Dykker vi ned under overflaten, ser vi at tryllekunstneren og den kreative har noe viktig til felles: De er begge svært dyktige og kunnskapsrike håndverkere. Der den ene er illusjonens mester, har den andre gjennom erfaring bygget opp stor tro på egen evne til å lykkes med å realisere sine drømmer og visjoner. Denne troen kombineres med og motiverer til fagkunnskap, interesse og engasjement. For å forstå de kreative kreftene må vi ut der kreativitet virkelig skjer; i verden, blant mennesker. Kreativitet er ikke et mystisk «gen»
LIV I FJØSAN
som noen har og andre ikke, men villede handlinger utført av mennesker, ofte i samarbeid. Kreativitet eksisterer ikke som skjult genetikk, 80
men er åpent til stede i mellommenneskelige relasjoner. At kreative handlinger ofte er nyskapende og grensesprengende, handler om framsynthet, mot og vilje. Et positivt framtidsbilde – vår evne til å se «en bedre mulighet» der framme – er en avgjørende motivasjon for handling. Mot kreves for å kunne utfordre etablerte sann-
Over: Venter på kaptein Sabeltann Motsatt side: Teresa og Lillian Låve Selvik, Skjelstad kunst- og kulturgård, Steigen
heter og skape nye, vilje til å kunne stå løpet ut og kjempe seg gjennom de motbakkene som etter all sannsynlighet vil komme. Belønningen er gleden ved å oppleve at vi som mennesker har kraft i oss til å endre våre omgivelser, at framtiden kan skapes, at ressursene rundt oss er byggesteiner som kan legges på nytt. Den kreative har høy mestringstro Kreative handlinger er vågale handlinger, ettersom de utfordrer etablerte grenser og sannheter for hva som er mulig og gjennomførbart. Denne kampen mot og utvidelsen av grensene er kjernen i det nyskapende. Det eksisterer ingen etablert mal for hvordan det tomme fjøset kan fylles med nytt liv. Tvert imot er det de etablerte samtidssannhetene om landbruk og bygdeliv som har medvirket til å tømme fjøset. Det er disse som må utfordres, og da trengs det pågangsvilje og en god porsjon mot.
Liv i fjøsan Copyright © Forlaget Press 2012 Utgitt i samarbeid med Fylkesmannen i Nordland og Nordland Fylkeskommune boken er satt med: Scala 9/13,75 pt papir: 150 g Arctic Matt design: Bengt Olsson, Concorde Design AS trykk og bilderepro: Elanders Fälth & Hässler AB, Mölnlycke redaksjon: Torger Karlsen, Dag Jørund Lønning, Thor Arvid Dyrerud og Bengt Olsson foto: Rune Johansen, med unntak av sidene 20-21, 32-33, 45, 46, 68, 80, 82, 95, 101 og 102: Torger Karlsen, s. 59: Hilgunn Iversen og s. 96: Thor Bråten veggmaleri s. 1: Lise Brissach forfatter: Dag Jørund Lønning isbn 978-82-7547-614-0 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no