G r e g o r y D av i d R o b e r t s
Fjelle ts sk yg ge Oversatt av John Erik Frydenlund
For l age t Pr ess
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 3
17.09.15 14.29
Fjellets skygge
© Gregory David Roberts 2015
Originaltittel: The Mountain Shadow
Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave © Forlaget Press
1. utgave, 1. opplag 2015
Illustrasjon på omslag: Detalj fra Kali Yantra (2015) av Harland Miller Omslagskonsept: Gregory David Roberts Omslagsdesign: Duncan Spilling
Norsk omslag tilrettelagt av: Bengt Olsson, Concorde Design AS Sats: Laboremus Oslo AS
Boken er satt med: Adobe Caslon Papir: Ensolux Cream 60 g 1.6
Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland ISBN 978-82-7547-592-1 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo
www.forlagetpress.no
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 4
17.09.15 14.29
Del 1
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 9
17.09.15 14.29
Kapittel 1
A
lle tings kilde, det indre lyset, antar flere former enn stjernene på himmelhvelvingen, visst gjør den det, og en eneste god tanke er alt som skal til for at disse stjernene skal skinne i deg. Og ett enkelt feilgrep kan starte den reneste skogbrann i hjertet ditt, en som skjuler stjernene på himmelen for deg. Og mens dette feilgrepet fortsatt herjer og du kan oppleve at kjærlighet brister eller at motet svikter, er det lett å tro at du er ferdig, at du ikke makter mer. Det stemmer ikke, det er ikke sant. Uansett hva du gjør, uansett hvor du har gått deg vill, vil lyset aldri forlate deg. Om du opplever at noe godt i deg dør, kan det reise seg igjen, om du selv ønsker det. Hjertet vet ikke hvordan det skulle opphøre, fordi det ikke er i stand til å lyve. En dag løfter du blikket fra boksiden du leser og møter smilet til en fremmed, og så vil hjertet igjen søke. Det er ikke som før, det vil alltid være annerledes. Det vil alltid være noe annet. Men ungskogen som skyter opp i et brannherjet hjerte, er noen ganger sterkere og mer hardfør enn den som var der før brannen. Og hvis du blir værende der, i lyset inni deg, på dette nye stedet brannen har gitt lyset tilgang til, hvis du kan forsone deg, hvis du ikke gir opp, vil du før eller senere komme tilbake dit, til hvor kjærligheten og skjønnheten skapte verden: Begynnelsen. Begynnelsen. Begynnelsen. «Lin! Jøss! Litt av en start på dagen!» ropte Vikram fra et sted der inne i det mørke, fuktige rommet. «Hvordan fant du meg? Og når kom du tilbake?» «Jeg kom nå,» sa jeg, ved de brede glassdørene ut mot verandaen. «En av gategutta sa at du var her. Kommer du ut, eller?» «Nei, nei, du må jo komme inn!» lo Vikram. «Du må jo hilse på gutta!» Jeg nølte. Jeg var blendet av himmelen, og skimtet bare utydelige skikkelser inne i det mørke rommet. Det eneste jeg så klart, var to sverd av lys som stakk inn gjennom de lukkede persiennene og fanget virvlende røykskyer fra aromatisk hasj, samt den svidde vaniljeduften fra røyking av brun heroin. 10
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 10
17.09.15 14.29
Fjellets skygge Jeg har ofte tenkt tilbake på den dagen, lukten av dop, skyggeskikkelsene
der inne, og spurt meg selv om det var intuisjon som fikk meg til å nøle på dørstokken, og jeg har spurt meg selv hvor annerledes livet mitt ville ha vært om jeg bare hadde snudd og gått derfra. De valgene vi gjør, er grener på mulighetenes tre. Fra den dagen, og i tre regntider fremover, var Vikram og de seks fremmede i det rommet grener i en skog vi var sammen i: et urbant skoglandskap av kjærlighet, død og gjenoppstandelse. Det jeg husker helt klart fra dette øyeblikket med nøling, det øyeblikket jeg ikke ante viktigheten av den gangen, er da Vikram kom ut av mørket, grep meg i armen og trakk meg innenfor. Jeg skalv ved berøringen fra den svette hånden hans. En enorm seng som stakk kanskje tre meter ut i rommet fra venstre vegg, dominerte det store rommet fullstendig. På senga lå en mann, eller et lik, kledd i en sølvfarget pysjamas, med hendene foldet over brystet. Brystet hans hevet og senket seg ikke, så vidt jeg kunne se. På hver side av den urørlige kroppen, en til høyre, en til venstre, satt en mann og tilberedte en chillum. På veggen, rett over den dødes hode, eller kanskje han bare var i dyp søvn, hang et stort maleri av Zoroaster, parsernes profet. Etter som øynene mine vennet seg til mørket, kunne jeg skimte tre romslige stoler, adskilt av to tunge kommoder, ved den innerste veggen, rett overfor verandaen. I hver av dem satt en mann. På gulvet lå et stort og utvilsomt kostbart persisk teppe, på veggene hang det innrammede bilder av skikkelser iført tradisjonelle parserantrekk. På min høyre hånd, overfor senga, sto en TV og et stereoanlegg på en kommode med marmortopp. To takvifter roterte akkurat langsomt nok til at de ikke forstyrret røykskyene som duvet i rommet. Vikram ledet meg forbi senga og mot mannen som satt i den første av de tre stolene. Han var utlending, som jeg, men høyere. Den lange skrotten og de enda lengre beina breiet seg i stolen, som om han lå og fløt i et basseng. Jeg anslo alderen hans til trettifem. «Dette er Concannon,» sa Vikram og skjøv meg fremover. «Han tilhører IRA.» Hånden som grep min, var varm, tørr og svært sterk. «Fock IRA!» sa mannen, med tjukk nordirsk aksent på det første ordet. «Jeg er Ulster, en UDF-mann, men det kan jeg jo ikke forvente at en gudløs kødd som Vikram skal skjønne, eller hva? 11
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 11
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts Jeg likte glimtet han hadde i øyet. Tonen hans likte jeg ikke fullt så godt.
Jeg trakk til meg hånden og nikket, uten å si noe.
«Ikke hør på han der,» sa Vikram. «Han snakker masse skit, men feste, det kan han. Verre enn noen annen utlending jeg vet om.» Han trakk meg videre mot neste mann i stolraden. Idet jeg nærmet meg, dro den unge mannen i gang en chillum, med fyr fra mannen i den tredje stolen. Flammen fra fyrstikkene ble sugd ned i pipa og det luet opp fra chillumen, høyt over den unge mannens hode. «Bom Shankar!» ropte Vikram og grep etter chillumen. «Lin, dette er Naveen. Han er privatdetektiv. Helt sant. Og Naveen, dette er Lin, fyren jeg har fortalt om. Han er lege i slummen.» Den unge mannen reiste seg og håndhilste. «Jeg er ikke noe særlig til detektiv foreløpig,» sa han med et skjevt smil. «Alt i orden,» svarte jeg, også med et smil. «Jeg er ikke så mye til lege, jeg heller.» Den tredje mannen, han som hadde gitt fyr, tok et trekk og rakte chillumen mot meg, men jeg avslo med et smil, så han sendte den i stedet videre til en av mennene på senga. «Vinson,» sa han, med et håndtrykk som fikk meg til å assosiere til en glad valp. «Stuart Vinson. Deg har jeg hørt mye om, mann.» «Hvilken kødd er det som ikke har hørt om Lin?» sa Concannon og tok imot en chillum fra en av mennene på senga. «Vikram babler om deg som om han var en groupie. Det er Lin ditt og Lin datt og Lin hvafaenvetjeg. Har du sugd han ennå, eller, Vikram? Var han bra, eller er det bare preik?» «Men for faen, Concannon!» sa Vinson. «Hæ?» spurte Concannon med digre øyne. «Hæ? Jeg stiller bare fyren et spørsmål. India er fortsatt et fritt land, er det ikke det? I hvert fall i de regionene hvor de snakker engelsk.» «Ikke bry deg om han der,» sa Vinson unnskyldende og slo ut med hendene. «Han kan ikke noe for det. Han er sjuk. Han har skikkelig rasshøl-Tourettes.» Stuart Vinson var amerikaner. Den fysiske styrken, de åpne og sterke trekkene og den fyldige manken med blondt hår fikk ham til å se ut som en sjøfarende, en som foretok soloyachtreiser. Egentlig var han dopdealer, og en ganske suksessfull sådan. Jeg hadde hørt om ham, og han hadde hørt om meg. «Og dette er Jamal,» sa Vikram og ignorerte både Vinson og Concannon, 12
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 12
17.09.15 14.29
Fjellets skygge mens han presenterte meg for mannen på venstre side av senga. «Han importerer det, gnir det, ruller det og røyker det. Et One Man Show.» «One Man Show,» gjentok Jamal. Han var mager, med kameleonøyne, og nedlesset med religiøse amuletter. Jeg begynte å telle, i en slags hellighetenes hypnose, og kom til fem vesentlige trosretninger før blikket møtte smilet hans. «Hallo, One Man Show,» sa jeg. «One Man Show,» gjentok han. «One Man Show,» sa jeg. «One Man Show,» gjentok han. Jeg fikk lyst til å si det enda en gang, men Vikram stoppet meg. «Og dette er Billy Bhasu,» sa Vikram, og slo ut med hånden mot den lille og spinkle, kremfargede mannen på den andre siden av den urørlige skikkelsen. Billy Bhasu la håndflatene sammen til hilsen, og fortsatte å rense chillumen. «Billy Bhasu er løpegutt,» erklærte Vikram. «Han skaffer deg hva som helst du måtte ha lyst på. Om det er jenter eller iskrem, det betyr ingenting. Bare sjekk fyren. Det er helt sant. Be ham gå og kjøpe en is til deg. Han kommer med den med en gang! Bare spør!» «Jeg har ikke …» «Hent en is til Lin, Billy!» «Skal bli,» sa Billy og la fra seg chillumen. «Nei, Billy,» sa jeg og løftet en avvergende hånd. «Jeg har ikke lyst på is.» «Men du elsker jo is,» kommenterte Vikram. «Ikke i den grad at jeg må få noen til å hente den for meg. Ro deg ned, Vikram.» «Hvis han først skal hente noe, så stemmer jeg for både is og damer,» lød det fra Concannon inne i mørket. «Damer, i flertall. Og han bør starte nå.» «Hører du, Billy?» maste Vikram. Han gikk bort til senga og begynte å dra Billy opp, for å hente iskremen, da det lød en dyp røst fra den liggende skikkelsen på senga. Vikram stivnet, som om han hadde fått en våpenmunning i trynet. «Vikram,» sa stemmen, «du ødelegger trippen min, for faen.» «Å faen! Å faen! Faen! Faen! Sorry, Dennis!» stotret Vikram. «Jeg skulle bare presentere Lin for gutta, og så …» «Lin,» sa skikkelsen på senga, og åpnet øynene og stirret på meg. Blikket var forbløffende klart, grå øyne med en myk utstråling. 13
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 13
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts «Jeg heter Dennis. Gleder meg. Føl deg som hjemme. Mi casa, su casa.» Jeg tok et skritt fram og grep den kraftløse fuglevingen Dennis løftet mot meg som hilsen, før jeg trådte tilbake til fotenden av senga. Dennis fulgte meg med blikket. Leppene kruset seg i et overbærende smil. «Wow!» sa Vinson lavt og stilte seg ved siden av meg. «Der er du jo, Dennis! Hvordan var det på den andre siden?» «Ganske stille,» sa Dennis, mens han fortsatt gliste til meg. «Veldig stille.» Concannon og Naveen, den unge etterforskeren, sluttet seg til oss. Alle stirret på Dennis. «Dette er en stor ære, Lin,» sa Vikram. «Dennis ser på deg.» Hva var dette? Det ble stille. Concannon brøt tausheten. «Næmmen, så flott, da!» knurret han sammenbitt. «Nå har jeg sitti her i et halvt år og prøvd å gjøre meg artig, jeg har røyka dopen din og drekki whiskyen din, og du har ikke engang åpna øya. Så sprader Lin inn, og du er plutselig lys våken. Jeg, da, Dennis? Er jeg bare totalt … kødd?» «Ja, noe slikt,» sa Vinson lavt. Concannon lo anstrengt. Dennis skar en grimase. «Lin,» lød det fra Dennis, fortsatt helt urørlig, «ha meg unnskyldt, det er ikke meningen å være ufin. Nå må jeg hvile. Dette har vært mer enn nok oppstandelse. Hyggelig å hilse på deg.» Han vred hodet svakt i retning av Vikram. «Og du, Vikram, du må dempe deg,» sa han med den dype, sonore basstemmen sin. «Du ødelegger trippen min. Ro deg ned, er du snill.» «Skal bli, Dennis. Jeg beklager.» «Billy Bhasu?» sa Dennis lavt. «Ja, Dennis?» «Drit i isen. Det blir ikke noe is i dag.» «Nei vel, Dennis.» «Da er vi enige om det?» «Ja, vi driter i isen, Dennis.» «Jeg vil ikke høre ordet is de neste tre månedene, er det forstått?» «Det er det, Dennis.» «Bra. Jamal, mekk en chillum til. En diger en, en kraftig en. En som går over i historien. Det vil være en nådeshandling, bortimot mirakuløst. Farvel, til dere alle.» 14
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 14
17.09.15 14.29
Fjellets skygge Dennis foldet hendene over brystet, lukket øynene og gikk inn i sin dvale-
tilstand, en slags dødsstivhet med fem åndedrag i minuttet. Ingen rørte seg eller sa noe. Jamal konsentrerte seg med tungespissen i munnviken om å mekke en historisk god chillum. Alle stirret på Dennis. Jeg grep Vikram i skjorta. «Kom igjen, vi stikker,» sa jeg og dro med meg Vikram ut av rommet. «Ha det bra, alle sammen,» sa jeg over skulderen. «Hei, vent!» ropte Naveen og kom styrtende etter. Ute i friskluft kviknet Vikram og Naveen til og klarte etter hvert å holde følge med meg. Det ramme vinddraget fra fiskerflåten i Sassoon-havna strøk gjennom skyggene fra treetasjes bygninger og platantrær. Mellom trærne silte sollyset ned, og mens jeg gikk fra skygge til nye dammer av blendende hete, kjente jeg sola strømme inn i meg, like raskt som den svant i skyggene. Himmelen var disigblå, som glass skylt opp på stranden. Busstakene var oversvømt av mennesker på vei ut av byen, til svalere steder. Håndkjerredragerne ropte selvsikkert og inntrengende. Det var den typen gnistrende Bombay-dag som fikk Bombay-folk til å synge, og idet jeg passerte en hindu i motsatt retning, oppdaget jeg at vi sang samme sang, på hindi. «Kult,» sa Naveen. «Dere nynnet på den samme sangen, man.» Jeg smilte og skulle til å synge videre da Vikram brøt inn. «Hvordan gikk det, a? Fikk du tak i greiene?» En av grunnene til at jeg ikke er så ofte i Goa, er at folk alltid ber meg gjøre noe for dem når jeg er der. Og da jeg tre uker tidligere fortalte Vikram at jeg skulle en tur til Goa, spurte han om jeg kunne gjøre ham en tjeneste. Han hadde pantsatt et av morens bryllupssmykker hos en lånehai som sikkerhet for et kontantlån. Det var et halssmykke innsatt med små rubiner. Vikram tilbakebetalte lånet, men pantelåneren nektet å gi fra seg smykket. Han ba ham komme til Goa og hente det personlig. Vikram visste at lånehaien hadde respekt for Sanjay-mafiaen jeg jobbet for, så han ba meg avlegge fyren en visitt. Det gjorde jeg, og jeg fikk tilbake smykket, men Vikram hadde overvurdert lånehaiens respekt for mafiabanden. Han lot meg vente. Jeg kastet bort en hel uke ved at han ikke overholdt avtaler og slengte dritt om meg og Sanjaymafiaen, inntil han omsider gikk med på å gi fra seg halssmykket. 15
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 15
17.09.15 14.29
Kapittel 2
F
ortiden, vår elskede fiende, bryr seg ikke om timing. Denne tiden i Bombay kan komme så brått og levende tilbake til meg at jeg blir rykket ut av øye blikket og synker hen i minner. Et smil eller en sang kan være nok, plutselig er jeg tilbake der, i sene, solrike morgener, på motorsykkelen langs en fjellvei, eller bundet og mishandlet mens jeg tryglet skjebnen om en pause. Og jeg elsker hvert minutt av det, hvert minutt med venn eller fiende, flukt eller tilgivelse – hvert minutt av livet. Men fortiden har også en egen evne til å føre deg tilbake til riktig sted på feil tidspunkt, og det kan bringe med seg en storm inni deg. Jeg burde vel ha vært bitter, for noen av tingene som var blitt gjort mot meg, og som jeg hadde gjort mot andre. Ja, folk sier til meg at jeg burde være bitter. En medfange sa en gang til meg at du ville ha vært en knall fyr hvis du bare hadde hatt litt faenskap i deg. Men jeg ble født uten å ha det i meg, og har aldri kjent på verken ondskapsfullhet eller bitterhet. Jeg kunne bli sint, og desperat, og gjorde litt for ofte forkastelige ting, men jeg har aldri hatet noen, eller bevisst ønsket noen noe vondt, ikke engang de som torturerte meg. Og selv om en liten dose bitterhet kanskje kunne ha beskyttet meg nå og da, slik den jo kan gjøre, har jeg også funnet ut at gode minner aldri entrer kynismens dør. Og jeg elsker minnene mine, selv når timingen er feil, minner om solstreif som danset i trærne langs Bombays gater, om fryktløse jenter som skar gjennom trafikken på scooterne sine, om håndkjerredragere som peste av anstrengelse, men likevel smilte, og disse første minnene om en ung irskindisk privatdetektiv som het Naveen Adair. Vel ute i friluft igjen vandret vi videre blant biler og myldrende mennesker, duvende fram og tilbake mellom sykler og håndkjerrer i gatas evige runddans. Ved den brede, buede inngangen til brannstasjonen sto en flokk karer i tjukke, marineblå uniformer og pratet og lo. Inne på brannstasjonen sto to store brannbiler hvor sola skimret i nypolert rød lakk og krom. 23
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 23
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts Ved den ene veggen var det et ekstravagant utsmykket Hanuman-alter. Ved
siden av hang et skilt med påskriften:
HVIS DU SYNES DET BEGYNNER Å BLI VARMT, FÅR DU KOMME DEG UT AV DET BRENNENDE HUSET Deretter kom vi inn i handlestrøket som spredte seg utover fra Colaba-marke-
det. Glasskremmere, rammemakere, tre- og jernvarehandlere, hvitevareutsalg og rørleggerforretninger vek etter hvert plass for klær, smykker og matutsalg. Ved inngangen til selve markedet måtte vi stoppe for en kolonne store lastebiler på vei ut i den kvernende trafikken i hovedgata. «Du, du har rett i at Vikram snakker for mye,» sa han mens vi ventet. «Men praten blir hos meg. Jeg kommer aldri til å snakke med andre enn deg om det. Aldri. Og skulle du på noe tidspunkt trenge meg, så er jeg der, man. Det er bare det jeg prøver å si. For Aslans skyld, om du ikke ønsker at det skal være for din skyld.» Det var ikke første gang jeg skuet ut fra det truede eksilet som livet mitt hadde blitt, rett inn i blikk som luet opp ved ordet flukt. I løpet av årene på rømmen stiftet jeg ofte raske bekjentskap i en felles fortelling om opprør, hvor folk følte like mye lojalitet til flukten jeg hadde foretatt fra et system, som til meg som person. De ønsket at jeg skulle forbli en fri mann, delvis fordi de ønsket at noen skulle klare å flykte, å slippe unna. Jeg smilte til Naveen. Det var verken første eller siste gang jeg lot meg føre med av strømmen inne i meg. «Fine greier,» sa jeg og rakte fram hånden. «Jeg er altså Lin, og jeg er ikke noen slumdoktor.» «Gleder meg,» sa Naveen og grep hånden min. «Jeg heter Naveen. Det er alltid greit å vite hvem som ikke er lege.» «Og hvem som ikke er politi,» la jeg til. «Burde vi ikke få oss en drink?» «Jo, det tror jeg sannelig,» svarte han velvillig for oss begge. I samme øyeblikk fornemmet jeg at en eller annen sto for tett oppi ryggen min. Jeg bråsnudde meg. «Men herregud ’a!» protesterte Gemini-George. «Vær litt forsiktig med skjorta mi. Den utgjør halvdelen av garderoben min, bare så du vet det.» Jeg kjente knoklene i den magre skrotten mot knokene idet jeg slapp taket i skjortebrystet hans. 24
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 24
17.09.15 14.29
Fjellets skygge «Beklager,» sa jeg og glattet på skjortebrystet hans. «Du må ikke snike deg innpå folk på den måten. Du burde vite bedre. En dag går det gæernt, Gemini.» «Min feil. Sorry,» sa George og kikket seg nervøst rundt. «Jeg har et lite problem, kan du si.» Jeg stakk hånden i lomma. Gemini stoppet meg. «Nei, det er ikke den slags problemer. Eller, for å si det som det er, så er det jo et problem, det også, fordi det å være fattig er et såpass konstant problem at det har blitt et slags meta-kulturelt ståsted, et dystert, men medrivende lydspor til tilværelsen. Om du skjønner hva jeg mener.» «Jeg gjør vel egentlig ikke det,» sa jeg og ga ham noen sedler. «Hva er problemet, da?» «Kan du vente litt? Jeg må bare få tak i Scorpio.» «Ja visst.» Gemini kikket seg til høyre og venstre. «Venter du her?» Jeg nikket, og han forsvant bak en bod hvor de solgte små gudefigurer i marmor. «Greit at jeg henger meg på?» spurte Naveen. «Helt greit. For Gemini og Scorpio finnes det ikke noe som heter hemmeligheter. De kunne like gjerne hatt sin egen radiokanal. Og jeg ville ha hørt på.» Et par øyeblikk etterpå dukket Gemini opp igjen, med en motvillig Scorpio på slep. Disse stjernetegn-Georgene, den ene fra sørlige London, den andre fra Canada, var uadskillelige gatebuddies. De led av en mild avhengighet av sju forskjellige typer dop, men de var totalt avhengige av hverandre. De bodde i et forholdsvis komfortabelt gårdsrom inn til et kjøpesenter, og tjente til livets opphold ved å gå ærender, kjøpe dop til turister, og innimellom å selge opplysninger til gangsterne. De kranglet og akkederte fra første morgengjesp til de snublet inn i søvnen, men de elsket hverandre, og vennskapet deres var slik at alle elsket disse Zodiac-Georgene. Gemini-George fra London. Scorpio-George fra Canada. «Beklager, Lin,» mumlet Scorpio mens Gemini trakk ham nærmere. «Jeg har liggi litt i dekning, kan du si. CIA, vet du. Du har sikkert hørt om det.» «CIA? Nei, kan vel ikke si jeg har hørt om det. Men jeg har vært i Goa en stund. Hva skjer?» «Det er en fyr …,» skar Gemini inn, mens kompisen hans nikket heftig. 25
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 25
17.09.15 14.29
Kapittel 3
D
et var ikke lange spaserturen fra Leopold’s til leiligheten min. Jeg forlot den travle turistfella Causeway, krysset gata over til Colaba politistasjon og videre til hjørnet som hver bidige taxisjåfør i Bombay bare kjenner som Electric House. Etter en høyresving nedover den grønne, frodige gata ved siden av politistasjonen kunne jeg se hjørnet av en av celleavdelingene. Jeg hadde sonet i en av de cellene. Det opprørske blikket mitt søkte de høye, gjengitrede vinduene. Et stormskyll av minner, stanken fra de åpne latrinene, mengdene menn som sloss om en litt renere plass nær portene, vekket igjen raseriet i meg. Ved neste hjørne dreide jeg inn porten mot gårdsplassen utenfor Beaumont Village. Jeg nikket til nattportieren og tok trappa i tre trinn om gangen, opp til tredje etasje. Jeg ringte på et par ganger før jeg låste meg inn, gikk gjennom stua og til kjøkkenet, hvor jeg i farten la fra meg nøkler og handlepose på bordet. Hun var verken der eller på soverommet, så jeg gikk ut i stua igjen. «Hallo, kjære, jeg er hjemme,» ropte jeg på amerikansk vis. Jeg hørte den trillende latteren fra bak de duvende gardinene ut mot balkongen. Jeg trakk gardinene til side og fant henne på kne med hendene nedi en jordflekk på størrelse med en åpen koffert. En flokk duer myldret rundt henne mens de hakket etter smuler og kranglet hissig seg imellom. «Du prøver å anlegge en hage her ute, og så lar du bare fuglene overta,» sa jeg. «Du skjønner ikke,» sa Lisa og satte det marineblå blikket i meg. «Det er for fuglene jeg har laget den. Det var fugler jeg egentlig ønsket meg.» «For meg er det du som er flokken min,» sa jeg. Hun rettet seg opp og kysset meg. «Så flott, da. Den store forfatteren har vendt hjem,» fnøs hun. 34
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 34
17.09.15 14.29
Fjellets skygge «Og er veldig glad for å se deg igjen,» sa jeg og begynte å dra henne med meg mot soverommet. «Jeg er skitten på hendene!» protesterte hun. «Det håper jeg da virkelig.» «Jeg mener det,» lo hun og rev seg løs. «Vi trenger en dusj, og –» «Ja, jeg håper det.» «Du trenger en dusj,» fastholdt hun, «og så må du skifte til noe rent, nå med en gang.» «Klær? Vi trenger da vel ikke noe så kjedelig som klær?» «Jo, det gjør vi. Vi skal ut.» «Jeg har akkurat kommet hjem, Lisa. Etter to uker. Det ville vært trivelig å hilse på. I hvert fall en dag eller to.» «Nesten tre uker,» rettet hun. «Og vi vil få nok av tid til å hilse på før vi sier god natt. Æresord.» «Det der hørtes mer ut som et ha det enn et hei.» «Et ha det begynner alltid med et hei. Sleng deg i dusjen.» «Hvor skal vi?» «Du kommer til å elske det.» «Noe som betyr at jeg vil hate det, ikke sant?» «Vi skal til et galleri.» «Å. Så flott, da.» «Faen ta deg,» lo hun. «Disse folka er virkelig bra. Virkelig provoserende, Lin. Du kommer til å elske det. Det er en viktig utstilling, og hvis du ikke skynder deg, kommer vi for sent. Jeg er så glad for at du rakk det.» Jeg fnøs. Hun lo. «Å, kom igjen, Lin. Hva skulle vi gjort uten kunst?» «Vi kunne jo holdt på med sex. Og mat. Og så litt sex til.» «Det blir nok av mat på galleriet,» sa hun og styrte meg mot dusjen. «Og så kan du jo tenke på hvor takknemlig din lille flokk vil være når de kommer hjem fra galleriet som de så veldig, veldig gjerne vil ha deg med til, og at vi vil komme for sent hvis du ikke kommer deg i dusjen nå.» Jeg trakk skjorta over hodet i dusjkabinettet. Hun skrudde på dusjen. Vannet plasket ned på ryggen min og jeansen, som jeg fortsatt hadde på. «Hallo! Dette er favorittbuksa mi!» ropte jeg. «Den er enda finere når den er nyvasket,» ropte hun tilbake fra kjøkkenet. «I kveld får du ta den nest beste.» 35
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 35
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts «Og så har jeg jo en gave til deg her,» ropte jeg. «I lomma på denne buksa du nettopp gjorde klissvåt.» Hun dukket opp i døråpningen. «Har du en gave til meg?» «Klart det.» «Så bra. Veldig snilt av deg. Men det tar vi etterpå, okay?» Hun forsvant igjen. «Ja, la oss gjøre det,» ropte jeg. «Etter all moroa på dette galleriet.» Mens jeg avsluttet dusjen, hørte jeg henne nynne falskt på en sang fra en hindifilm. Enten det skyldtes en tilfeldighet eller synkronisiteten i kjærlighetens evige spiralkamre, var det samme sang jeg hadde gått og sunget på gata sammen med Naveen og Vikram bare noen timer tidligere. Og etterpå, mens vi rasket sammen tingene våre for å dra, nynnet vi på samme sang. Trafikken i Bombay er designet for akrobater, men består av småvokste elefanter. Etter tjue minutters farefull ferd var vi fremme ved de velstående strøkene, under det sørlige Bombays mest berømte fjell. Jeg kjørte motorsykkelen inn på en parkeringsplass rett overfor det trendy, men kontroversielle Backbeat Gallery, i forlengelsen av hippe Carmichael Road. Utenfor galleriet begynte det å tette seg til med dyre, importerte biler og velstående lokalbefolkning. Lisa førte an gjennom den tettpakkede menneskemengden. Den avlange salen rommet kanskje det dobbelte av de tillatte 150 gjestene som et godt synlig brannsikkerhetsskilt ved inngangen gjorde oppmerksom på. Hvis du synes det begynner å bli varmt, får du komme deg ut av det brennende huset. Hun fant omsider en av venninnene sine og trakk meg med i en anatomisk ganske tett presentasjon. «Dette er Rosanna,» sa Lisa, og klemte seg inn ved siden av en kortvokst jente med et digert, forseggjort gullkrusifiks med Frelserens føtter behørig naglet til korset, mellom brystene. «Hils på Lin. Han har nettopp kommet tilbake fra Goa.» «Ja vel, så møtes vi omsider,» sa Rosanna med brystet presset mot meg mens hun dro en hånd gjennom det korte, strie håret. Aksenten lød amerikansk, men med myke indiske innslag. «Hva førte deg til Goa?» 36
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 36
17.09.15 14.29
Fjellets skygge «Kjærlighetsbrev og rubiner.» Rosanna kastet et blikk på Lisa. «Spør ikke meg,» sa Lisa og trakk på skuldrene. «Du er bare helt spess!» utbrøt Rosanna så høyt at hun ville overdøvet alle kanarifugler i en gruvegang. «Bli med her! Du er nødt til å møte Taj. Han elsker alt spess. Yaar!» Rosanna vrikket seg fram gjennom ansamlingen mot en høy, kjekk ung mann med skulderlangt hår som glinset av parfymert olje. Han sto foran en bortimot tre meter høy steinskulptur som forestilte en blanding av monster og menneske. Navnet på kunstverket sto på et skilt ved siden av: ENKIDU. Kunstneren hilste Lisa med et kyss på kinnet før han rakte hånden mot meg. «Hei, jeg er Taj,» sa han og smilte åpent og nysgjerrig. «Du må være Lin. Lisa har fortalt masse om deg.» Jeg håndhilste og lot kort blikket granske hans blikk, før jeg rettet det mot den store skulpturen bak ham. Han fulgte blikket mitt og snudde halvt på hodet. «Hva synes du?» «Veldig bra,» sa jeg. «Hadde jeg hatt det litt høyere under taket og et litt mer solid gulv, ville jeg kjøpt det tvert.» «Takk for det,» lo han. Han strakte opp armen og la en hånd på brystet til krigeren av stein. «Jeg vet egentlig ikke hva han er for noe. Jeg fikk bare slik trang til å se ham foran meg. Det er ikke noe mer komplisert enn som så. Her er det ikke noen metaforer eller psykologi inne i bildet.» «Goethe påsto at alle gjenstander er metaforer.» «Bra sagt,» lo han nok en gang, med lys dansende i de myke, mørkebrune øynene. «Kan jeg stjele sitatet? Kanskje jeg kunne printe det ut og sette det ved siden av kameraten her, så ble det kanskje lettere å få solgt ham.» «For all del. Goethe ville ikke hatt noe imot det. Forfattere forsvinner jo egentlig aldri, ikke så lenge folk fortsetter å sitere dem.» «Nå får det være nok i dette hjørnet,» avbrøt Rosanna og grep armen min. «Bli med og se på det jeg har lagd.» Hun førte an foran Lisa og meg gjennom den røykende, drikkende, skravlende og leende mengden mot veggen rett overfor den høye skulpturen. Verket okkuperte halve veggen og besto av en rekke gipsrelieffer i øyehøyde. Hvert 37
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 37
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts relieff hadde figurer som var malt så de så ut som bronsefigurer, og til sammen dannet de en fortelling. «Det handler om Sapna-drapene,» ropte Rosanna i øret på meg. «Husker du dem? For et par år tilbake? Det var en gærning som oppfordret alle tjenere og slaver til å gjøre opprør mot sine rike herrer og ta livet av dem. Husker du det? Det sto masse om det i avisene.» Jo, jeg husket Sapna-drapene. Og jeg kjente sannheten bak dem mye bedre enn Rosanna, og de fleste andre i The Island City – Bombay. Jeg gikk langsomt fra bilde til bilde og betraktet hele det lange tablået som gjenga den offisielle historien om Sapna. Jeg følte meg ør. Her ble det fortalt historier om folk jeg hadde kjent, menn som hadde drept, og menn som hadde dødd. Lisa trakk meg i ermet. «Hva er det?» sa jeg og rynket brynene. «Vi går til green room!» ropte hun i øret mitt. «Ja vel. Okay.» Vi fulgte etter Rosanna gjennom en hekk av kyss og utstrakte armer mens hun hoiet og ropte seg vei mot en dør innerst i galleriet. Hun banket på i et rytmisk, lite signal. Døra gikk opp, og hun skjøv oss inn i et mørkt rom, bare opplyst av røde motorsykkellykter spent opp på tjukke vaiere. Det var kanskje rundt tjue mennesker i rommet, plassert på stoler, sofaer og på gulvet. Her inne var det mye stillere. Jenta som kom mot meg, snakket til meg med en hes røst som føltes som et rufs i det korte håret mitt. «Lyst til å bli stein?» spurte hun ledende og rakte fram en joint mellom unaturlig lange fingre. «Sorry, der var du for sent ute,» skar Lisa raskt av og tok jointen. «Skjebnen snøt deg der, Anush.» Hun tok et par trekk av jointen og rakte den tilbake til jenta. «Dette er Anushka,» sa Lisa. Vi håndhilste, og Anushkas lange fingre omsluttet hånden min fullstendig. «Anushka er performancekunstner,» sa Lisa. «Du sier ikke det?» sa jeg. Anushka bøyde seg tett inntil meg og kysset meg mykt på halsen med den ene hånden rundt bakhodet mitt. «Si ifra når du vil jeg skal slutte,» hvisket hun. 38
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 38
17.09.15 14.29
Kapittel 4 J
eg tok en omvei hjemover, ned Peddar Road og den slake svingen i Marine Drive, mens jeg observerte det glitrende perlekjedet av krusninger i vannet. Vi kjørte langsomt, nærmest i joggetempo, og skravlet hele veien hjemover. Vi snakket fortsatt da jeg svingte motorsykkelen inn i oppkjørselen foran leiligheten vår, forbi vakta og inn i det skjermede parkeringsanlegget. «Bare gå opp, du,» sa jeg til Lisa. «Jeg skal tørke av sykkelen litt.» «Nå?» «Ja, nå. Kommer om et øyeblikk.» Da jeg hørte Lisas skritt i marmortrappa opp til tredje etasje, snudde jeg meg mot vakta, nikket til ham og pekte på Lisa. Han satte av gårde etter henne, to trinn om gangen. Jeg hørte at hun åpnet døra til leiligheten og sa god natt til vakta. Så smatt jeg kjapt ut i en sidegate og gled lydløst langs den frodige hekken som omkranset leilighetskompleksets garasjeanlegg. Jeg hadde sett at en sammenkrøket skikkelse trakk seg inn i skyggen fra hekken da jeg svingte inn mot parkeringen. En eller annen skjulte seg der inne. Jeg trakk en av knivene og listet meg mot stedet hvor jeg hadde observert skikkelsen. Plutselig stakk en mann ut fra hekken, med ryggen til meg, og bega seg mot parkeringshuset. Det var Scorpio-George. «Lin,» hvisket han. «Er du der inne?» «Hva i all verden er det du driver med, Scorpio?» spurte jeg bak ham. Han skvatt nesten i været. «Lin! Nå holdt jeg på å drite på meg!» Jeg stirret bryskt på ham og ville ha en forklaring. Fredsavtalen som hadde holdt helt siden den forrige store mafiakrigen i det sørlige Bombay, fungerte ikke lenger. Unge menn som ikke hadde deltatt 46
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 46
17.09.15 14.29
Fjellets skygge i krigen, eller fredsforhandlingene, hadde begynt å angripe hverandre, og brøt dermed avtalen som var skrevet i andres blod. Det hadde vært sammenstøt mellom rivaliserende gjenger også i strøket vårt. Jeg ble irritert på meg selv for at jeg nesten hadde gått løs på ham. «Jeg har sagt til deg før at du ikke må snike deg innpå folk,» sa jeg. «Ja, men ... jeg beklager,» sa han nervøst og kikket seg til alle kanter. «Det er bare det at … at …» Angsten hadde lagt en klam hånd over brystet hans, og hindret ham i å snakke. Jeg tenkte etter, hvor kunne jeg finne et sted å snakke med ham i fred? Jeg kunne ikke ta med meg Scorpio inn i garasjeanlegget. Han var en uteligger, han sov i portrom og gårdsrom, og hvis noen av beboerne skulle få øye på ham, ville det komme klager. Jeg for min del bekymret meg ikke for disse klagene, men jeg visste at de kunne koste vakta jobben. Jeg grep den høye, radmagre canadieren i armen og styrte ham over gata mot en sammenrast vegg med dype skygger. Jeg satte meg ned med ham i mørket, fyrte opp en joint og rakte den til ham. «Hva er det som står på, Scorp?» «Det er denne fyren,» sa han og tok noen dype trekk. «Han med den mørke dressen. CIA-fyren. Jeg blir livredd av det! Jeg klarer ikke å være på gata, ikke å snakke med turister. Jeg ser ham liksom for meg overalt, at han går og spør og graver om meg. Han kompisen din, privatdetektiven, Naveen – han har ikke funnet ut noe?» Jeg ristet på hodet. «En av løpegutta fulgte etter ham til Bandra, men så mangla han drosjepenger, og mista han. Jeg har ikke hørt noe fra han kompisen din, Naveen. Jeg tenkte at du kanskje hadde hørt noe.» «Ingenting. Ikke foreløpig.» «Jeg er redd, Lin,» sa Scorpio-George og grøsset. «Alle gutta har sjekket ham. Og finner ingenting. Han doper seg ikke, han drikker ikke, ikke engang øl. Ingen småjenter.» «Vi finner nok ut av det, Scorp. Slapp av.» «Denne CIA-fyren er jævlig skummel,» klaget Scorpio. «Jeg blir helt gæern av det.» Jeg fisket fram en rull med hundrerupisedler fra lomma og rakte den til ham. Scorpio rakte fram en skjelvende hånd og tok imot, før han stakk rullen i en skjult innerlomme på skjorta. 47
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 47
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts «Takk skal du ha, Lin,» sa han og kikket fort opp for å møte blikket mitt. «Jeg venta her for å be deg om hjelp. Vakta sa at du ikke hadde kommet hjem ennå. Men så oppdaget jeg at du kom sammen med Lisa, og jeg ville ikke at hun skulle se meg. Jeg kan ikke spørre deg om penger mens hun hører på. Lisa synes godt om meg, nemlig.» «Lisa synes godt om deg enten du trenger penger eller ikke. Vi trenger alle penger innimellom.» Han hadde tårer i øynene. Jeg hadde ikke lyst til å se dem. «Du, hør her,» sa jeg og fulgte ham over gata igjen, «nå legger du og Gemini dere opp et lite lager, kjøper inn litt, og så tar dere inn på The Frantic noen netter. Vi skal finne ut hvem denne fyren er, og så fikser vi det. Okay?» «Okay,» svarte han og grep hånden min med sin skjelvende. «Du mener The Frantic er ganske trygt?» «Det er det eneste hotellet som vil slippe dere inn, Scorpio.» «Ja … det …» «Denne mystiske fyren kommer seg ikke forbi skranken der. Ikke iført mørk dress. Det kan du vedde på. Ligg lavt, så er dere i sikkerhet på Frantic.» «Okay. Greit.» Den høye, lute skikkelsen forsvant under løvverket. Nattevandrerens langsomme, nonsjalante tur i skjæret av gatelyktene – en ærlig sjel som ikke hadde noe å skjule – før han satte opp farten i skyggene langs gata. Jeg stakk tjue rupier til vakta som sto ved siden av meg, og kløv opp marmortrappene. «Men hvem er denne fyren egentlig?» spurte Lisa da jeg kom ut av dusjen. «Hvorfor er han interessert i zodiacene?» «Har ingen anelse. Husker du Naveen Adair, han jeg snakket om? Kompisen til Kavita? Han mener fyren lukter advokat lang vei. Og han kan ha rett. Han er en smarting. Men vi finner ut av hvem fyren er.» Etter å ha tørket meg slengte jeg meg ned på senga ved siden av Lisa og la hodet mot det svale silkebrystet hennes. Fra den posituren hadde jeg fritt utsyn nedover hele den nakne kroppen hennes. «Rosanna liker deg,» sa hun, og skiftet elegant tema ved å svinge beina mot venstre. «Det tviler jeg vel på.» «Hvorfor det? Hva var det som skjedde?» «Det skjedde ingenting.» 48
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 48
17.09.15 14.29
Fjellets skygge «Jo, det skjedde noe da du sto og snakket med henne utenfor. Hva sa du til henne?» «Jeg bare … svarte på ting hun spurte om, om Goa.» «Akkurat, ja,» sukket hun og sprikte med tærne. «Hun er jo helt hekta på Goa.» «Ja, jeg skjønte det.» «Men hun har veldig sansen for deg, da,» sa hun og lot tærne krølle seg fritt igjen. «Uansett hva du måtte mene om Goa.» «Tror du det?» spurte jeg skeptisk. «Å ja. Det er mulig at hun også samtidig misliker deg. Det vet jeg ikke. Men hun liker deg. Jeg er bare ikke sikker på hvor mye hun har imot deg. Og det er det som er viktig her.» «Hva er det du snakker om?» «Hun var jo sint nok til å fike til deg, da jeg kom ut.» «Var hun? Jeg trodde vi hadde funnet en god tone.» «Hun var klar for å slå til deg.» «Ja vel. Som jeg sa: Hun liker meg ikke.» «Jo, hun gjør det! Det er derfor hun var klar til å fike til deg! Skjønner du ikke?» «Dette blir jo bare klarere og klarere.» «Brukte hun greia si med kroppsspråk mens hun snakket med deg?» spurte hun. «Hva slags kroppsspråksgreie?» «At hun later som om hun har litt vondt i ryggen, og begynner å rotere med hoftene. Gjorde hun det?» «Nei.» «Det er bra.» «Er det?» «Ja, det er bra. For det gjorde hun mot meg. Men altså ikke mot deg.» Det fantes en nål et sted inni denne høystakken, men jeg kunne ikke akkurat begynne å endevende den. «Men Anushkas kroppsspråk klarte jeg å lese.» «Kroppsspråket hennes kunne selv en bjørn klart å lese,» repliserte Lisa kjapt og dasket til armen min. «Hvor var det hun hadde performancen, sa du?» «Det har jeg ikke sagt noe om.» 49
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 49
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts Det klirret i et armbånd av skjell rundt håndleddet hennes. Det var en gave
jeg hadde tatt med til henne fra Goa. Hun lot skjellene danse til sin egen musikk ved å vrikke hånden fram og tilbake, før hun fikk dem til å tie med den andre hånden. «Har du virkelig hatt det så jævlig i kveld? Var det feil av meg å dra deg med rett etter at du kom tilbake?» «Nei da. Jeg fikk sansen for vennene dine. Og det var jo på tide at jeg møtte dem. Jeg likte Rosanna også. Det er krutt i den dama der.» «Gleder meg å høre. Hun er ikke bare en partner for meg, hun har blitt en nær venn også. Ble du tiltrukket av henne?» «Hva for noe?» «Glem det,» sa hun og fingret med sengeteppet. «Jeg synes hun er tiltrekkende, jeg også.» «At det var?» «Hun er glup, kreativ, uredd, oppofringsvillig, entusiastisk, og lett å omgås. Virkelig flott, er hun.» Jeg lot blikket gli nedover kystlandskapet som besto av Lisas lange, slanke bein, og så tærne hennes hake av for alle egenskapene hun nettopp hadde ramset opp. «Hva er det du egentlig snakker om, Lisa?» «Du er kåt på henne,» sa hun. Tærne krøllet seg. «Hva …» «Men det er helt greit. Jeg er kåt på henne, jeg også.» Hun grep hånden min og plasserte den i skrittet sitt. «Hvor sliten er du? Sånn egentlig?» Jeg kikket ned på tærne hennes, som var krummet bakover i vifteform. «Så sliten er det ikke mulig å være.» Det var godt. Det var alltid godt. Vi delte en ømhet som var en variant av det å elske noen, og kanskje fordi vi begge visste at det en dag, av en eller annen grunn, ville ta slutt, lot vi kroppene våre si det som hjertene ikke maktet å uttrykke. Jeg gikk ut på kjøkkenet og hentet kaldt vann og satte et glass på nattbordet ved siden av henne. Jeg ble et øyeblikk stående og betrakte henne. Hun var vakker, ung og sprek, og kroet seg sammen rundt seg selv, på kattevis. Jeg prøvde å se for meg hva 50
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 50
17.09.15 14.29
Fjellets skygge slags forestilling om kjærlighet hun klamret seg til, og hvordan den skilte seg fra min. Jeg la meg ned ved siden av henne, krøllet meg rundt konturene av hennes drømmer, kjente hvordan tærne hennes i drømme lukket seg om mine. Og kroppen min, som var mindre troløs enn sinnet, smøg seg inntil den lukkede døra som den krummede ryggen hennes utgjorde, og med hjertets never dunket jeg på denne døra, bønnfalt om å bli elsket.
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 51
17.09.15 14.29
Kapittel 5
D
et å kjøre motorsykkel er i sitt vesen hastighet omdannet til poesi. Den skjøre balansen mellom ubesværet bevegelighet og et skjebnesvangert uhell utgjør en sannhet, og som alle sannheter har den et eget hjerteslag, et som følger den, mot en himmel. Det er udødelige øyeblikk på setet, frisatt fra tid, rom og mening. I denne hjulbårne ferden, i luftstrømmen, i en fri ånd, finnes det ingen lenker, ingen tilknytninger, ingen frykt, men heller ikke glede, ikke noe hat, ikke kjærlighet, ikke håp, ikke ondskap. For en del voldelig anlagte menn, for denne voldelige mannen, er dette det nærmeste de kommer en opplevelse av nåde. Jeg var i godt lune da jeg kom fram til kontoret Sanjay-mafiaen brukte til å forfalske pass. Jeg hadde tatt en omvei, og den drøye turen hadde klarnet hodet og utstyrt meg med et tilfreds smil jeg kjente i hele kroppen. Denne sentralen var stedet hvor vi trikset med og forfalsket pass. Som leder for forfalskningene av pass og andre identifikasjonspapirer i regi av Sanjaymafiaen, tilbrakte jeg i hvert fall noen timer her hver dag. Jeg dro opp døra, og smilet fra motorsykkelturen gled av meg. Foran meg sto en vilt fremmed ung mann. Han rakte fram hånden. «Hei, Lin,» sa han og ristet hånden min som om han pumpet vann i en landsbybrønn. «Farzad, heter jeg. Stig på.» Jeg tok av meg solbrillene og takket ja til invitasjonen. Det hadde dukket opp et nytt skrivebord i et hjørne av det store rommet som var kontoret mitt. Der lå det digre stabler med dokumenter og tegninger. «De plasserte meg her for et par uker siden,» sa Farzad og nikket mot skrive bordet sitt. «Jeg håper det er greit for deg.» «Det kommer vel an på.» «På hva?» «På hvem du er, og hva i helsike du har på kontoret mitt å gjøre.» 52
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 52
17.09.15 14.29
Fjellets skygge «Det kan jeg i hvert fall svare på,» lo han, og slappet i det minste nok av til at han klarte å sette seg på en stol ved skrivebordet sitt. «Jeg er den nye sekretæren din. Stol på meg.» «Jeg har ikke bedt om noen ny sekretær. Jeg likte den gamle.» «Men jeg trodde ikke du hadde noen.» «Nettopp.» Hendene sprellet som fisk på land i fanget hans. Jeg krysset rommet og kikket ut gjennom de brede vinduene mot fabrikken under. Det hadde skjedd forandringer der også, kunne jeg se. «Hva faen er dette?» Jeg gikk ned tretrappa som førte mot fabrikkdøra, og gikk mot de nye pultene og lyskassene. Farzad fulgte etter og forklarte lavt: «De fant ut at de skulle utvide dokumentfalskvirksomheten til å omfatte skolegreier også. Jeg trodde du visste om det.» «Hva slags skolegreier?» «Diplomer, grader, vitnemål, attester, sertifikater. Den slags. Det var derfor de hyret meg.» Han tidde brått da jeg stoppet og grep et dokument fra en av de nye pultene. Det var et masterdiplom i ingeniørkunst som utga seg for å være utstedt av et velrenommert universitet i Calcutta. Det var utstyrt med navnet til en ung mann jeg kjente til. Han var sønnen til en mafiabølle fra havnedelen, han var like tomhjernet som han var forsluken, antagelig den grådigste unggangsteren i hele Sassoon Dock. «De … hyret meg fordi …,» stammet han fram, «f-f-fordi jeg har en MBA. En ordentlig en, altså. Stol på det.» «Akkurat. Alt går til helvete. Er det ingen som studerer filosofi lenger?» «Faren min gjør det. Han er Steiner-utilitarist.» «Spar meg for detaljer. Jeg har ikke engang fått i meg chaien min ennå.» Jeg gikk videre til neste pult og grep et annet forfalsket dokument. Det var en bachelor i tannkirurgi. Farzad studerte uttrykket mitt. «Det er ikke så nøye, vet du. Ingen av disse forfalskede gradene vil noen gang bli brukt i India. De brukes bare av folk som vil ha jobb i et annet land.» «Å. Ja, men da er vel alt i sin skjønneste orden, da,» sa jeg, uten noe smil. «Det er det!» Han smilte lettet. «Skal jeg bestille chai?» Chaien ble levert i lave, ekstravagant sprukne glass, og vi ble sittende og nippe og prate lenge nok til at jeg fikk sansen for ham. 53
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 53
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts Farzad tilhørte det lille, men glupe og innflytelsesrike parsersamfunnet.
Han var tjuetre år, ugift og bodde sammen med foreldrene og storfamilien i
et digert hus ikke langt unna slummen hvor jeg en gang hadde bodd. Etter et par år på college i USA hadde han begynt i et selskap i Boston som handlet med terminkontrakter. I løpet av det første året viklet han seg inn i et komplekst pyramidespill i regi av sjefen. Han hadde ikke aktivt medvirket til arbeidsgiverens kriminelle aktivitet, men navnet hans dukket opp i forbindelse med overføringer av store beløp til hemmelige bankkonti. Det så etter hvert ut til at han risikerte å bli arrestert, og han vendte tilbake til India med det hendige, men sørgelige påskuddet at han måtte våke ved en onkels dødsleie. Jeg hadde kjent denne onkelen, Keki, ganske godt. Han hadde vært en klok rådgiver for Khaderbhai og sittet i mafiaens øverste råd. Da det nærmet seg slutten, hadde denne parserrådgiveren bedt den nye mafiasjefen, Sanjay Kumar, holde en beskyttende hånd over den unge nevøen Farzad, som han betraktet som en sønn. Sanjay tok seg av Farzad og opplyste ham om at han ikke risikerte noen rettslig forfølgelse fra USA så lenge han holdt seg i Bombay og jobbet for mafiaen. Og mens jeg var i Goa, hadde Sanjay satt ham til å jobbe i passforfalskningsverkstedet mitt. «Det er så mange som drar fra India nå,» sa Farzad og nippet til sitt andre glass chai. «Og ting kommer til å bli bedre. Bare vent. Stol på det.» «Jaha.» «Alle lover, restriksjoner og reguleringer vil bli myket opp. Folk kommer til å dra fra India, de vil komme tilbake til India, de kommer til å starte virksomheter her og i andre land, flytte penger. Og alle disse menneskene kommer på en eller annen måte til å trenge, eller ønske seg, papirer som gir dem et bedre utgangspunkt i USA, i London, i Stockholm, i Sydney. Ikke sant?» «Stort marked, ja.» «Det er et enormt marked. Enormt! Det er bare to uker siden vi startet, og vi jobber allerede to hele skift for å ta unna bestillingene.» «Jasså? To skift?» «Javisst, baba.» «Og når en av kundene våre som har kjøpt seg en ingeniøreksamen i stedet for å studere til den, får i oppdrag å for eksempel bygge en bro, en bro som ikke raser sammen og tar mange menneskeliv … hva da?» 54
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 54
17.09.15 14.29
Kapittel 6 J basar på glinsende motorsykler, i selvmorderisk fart.
eg hadde sett noen av Cycle Killers mens de raste gjennom gatene i Tyvenes De var alle unge og iført samme uniform – glorete trøyer, bare kalt banyans, hvite, trange jeans og siste mote innen løpesko. Alle hadde sleik, glinsende av parfymert olje, prangende kastetatoveringer i ansiktet, som beskyttelse mot det onde øye, og tildekket sine egne øyne med identiske speilglasspilotbriller, like glinsende som de forkrommede motorsyk lene deres. Blant kriminelle kjennere var de allment erkjent som de mest effektive knivdrapsmenn som kunne hyres for penger. Det fantes bare én mann i byen som overgikk dem i dyktighet, og det var Hathoda, knivmesteren i Sanjays mafia, Firmaet. Vi havnet dypt inne i markedet, gjennom gater og trange smug som myldret av handel og kiv etter penger, og parkerte syklene utenfor en sjappe som solgte ayurvediske remedier og silkepunger fylt med hemmelige urter, som beskyttelse mot kjærlighetsforbannelser. Jeg fikk lyst til å kjøpe en, men Abdullah stoppet meg. «En manns eneste beskyttelse hviler i Allah, ære og plikt,» sa han bryskt. «Ikke i amuletter og urter.» Jeg bestemte meg for å dra tilbake til butikken alene, og fulgte etter min strenge venn. Vi kom inn i et smug som knapt var bredt nok til skuldrene våre, det ble mørkere jo lenger vekk fra gata vi kom, og Abdullah ledet oss under en nesten usynlig buegang som het Bella Vista Towers. Innenfor denne buegangen kom vi inn i et nettverk av overbygde smug som på et tidspunkt virket som om det førte rett gjennom et privat hjem. Eieren var en eldre mann iført en slitt trøye som satt i en kurvstol og leste en avis gjennom tydeligvis sterke solbriller. 59
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 59
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts Han kikket ikke engang opp, han enset oss ikke mens vi tråkket gjennom
det som så ut til å være stua hans. Vi kom inn i et enda mørkere smug, rundet enda et hjørne i labyrinten, og kom ut på en stor, åpen og solrik gårdsplass. Jeg hadde hørt om den. Den ble kalt Das Rasta, eller De ti veier. Den nesten runde gårdsplassen, som lå åpen mot himmelen, var omgitt av leiegårder og smug som forsynte dem med varer som et privat, offentlig torg. Fra vinduene hang beboere ut og kikket ned på det som foregikk på Das Rasta. Noen losset eller lastet kurver med grønnsaker, andre rørte i gryter eller laget annen mat. Gjennom eikene i hjulet som utgjorde veiene til omverdenen myldret folk til og fra. Midt på gårdsplassen var det stuet sammen sekker med korn og linser i en haug som raget dobbelt så høyt som en voksen mann. Sekkene dannet en liten pyramide, hvor medlemmene av Cycle Killers hadde vaglet seg i tronstoler på forskjellige nivåer. På den øverste, improviserte tronstolen raget Ishmeet, lederen. Det lange håret hans var ifølge sikh-skikken aldri blitt klippet, men der sluttet også hans trofasthet mot sikhismen. Håret var ikke samlet i en nett turban, men flommet ned til den smale midjen hans. De bare, magre armene hans var dekket av tatoveringer som skildret hans mange drap og seire i gjengkrigene. I utsmykkede slirer i beltet rundt de trange jeansene hang to lange, krumme kniver. «Salaam aleikum,» sa han dovent som hilsen til Abdullah mens vi gikk mot pyramiden av tronstoler. «Wa aleikum salaam,» svarte Abdullah. «Hvem er hundepikken du har med deg?» spurte en mann rett ved Ishmeet på hindi og spyttet demonstrativt. «Han heter Lin,» svarte Abdullah rolig. «Han kalles også Shantaram. Han jobbet for Khaderbhai, og han snakker hindi.» «Jeg driter i om han snakker hindi, punjabi eller malayalam,» svarte mannen på hindi og skulte på meg. «Jeg driter i om han kan fremsi poesi og om han har en ordbok stappa opp i ræva. Jeg vil vite hva han gjør her.» «Du har tydeligvis større erfaring med bikkjer enn jeg har,» sa jeg på hindi. «Men jeg har kommet hit i følge med mennesker, ikke bikkjer, menn som vet å vise fremmede respekt.» Mannen trakk foraktelig på skuldrene og ristet vantro på hodet. 60
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 60
17.09.15 14.29
Fjellets skygge Jeg var usikker på om det skyldtes utfordringen jeg hadde kommet med,
eller det at en hvit utlending snakket hindispråket som gategangsterne brukte. «Denne mannen er også min bror,» sa Abdullah rolig og stirret på Ishmeet. «Og det denne mannen din sier til ham, sier han også til meg.» «Kanskje jeg skulle si det direkte til deg,» sa mannen. «Ja, ved Allah, hvorfor gjør du ikke det?» svarte Abdullah. Et øyeblikk ble det fullstendig taust. Det ble fortsatt båret kornsekker, vannmugger, kasser med kald drikke, urteposer og andre varer ut og inn av gårdsrommet. Folk hang fortsatt ut av vinduene og glodde. Ungene lekte og lo fortsatt i skyggene. I dette pusterommet mellom Cycle Killers og oss fire spredte det seg en meditativ stillhet fra de hamrende hjertene våre. Det var en overveid stillhet som innebar ikke å gripe etter våpnene våre, skyggen før det hele eksploderte i sol og blod. Cycle Killers var bare et ørlite ord unna å gå til krig, men de respekterte og fryktet Abdullah. Jeg studerte Ishmeets smale, smilende øyne. Han vurderte hvor mange døde som ville ligge igjen rundt striesekktronen hans. Abdullah kunne garantert drepe minst tre av Ishmeets menn, og vi andre kunne kanskje klare like mange. Selv om det var tolv medlemmer av Cycle Killers bare på gårdsplassen, og atskillig flere i husene rundt, og selv om Ishmeet selv kanskje ville klare seg, ville gjengen hans lide et såpass stort tap at de ikke ville makte å stå imot et hevnangrep fra vår gjeng. Ishmeet åpnet øynene litt mer. Smilet var stenket rødt av betelsaft. Han stirret rett på meg. «En bror av Abdullah er også en bror av meg. Kom og sett dere her hos meg. Så drikker vi bhang sammen.» Jeg kikket bort på Abdullah, som nikket uten å ta blikket fra medlemmene av banden. Jeg klatret oppover pyramiden og satte meg et stykke under Ishmeet, på høyde med mannen som hadde fornærmet meg. Ishmeet ropte til en fyr som holdt på med å polere de allerede glinsende motorsyklene. «Raja! Skaff noen stoler her!» Fyren skyndte seg å hente trestoler til Abdullah, Fardeen og Hussein. A ndre oppvartere kom med høye glass fylt med lysegrønn bhang, samt en diger chillum. Jeg drakk glasset med marihuanamelk i få slurker, det samme gjorde Ishmeet. Han rapte høyt og blunket til meg. 61
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 61
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts «Bøffelmelk er fine saker,» sa han. «Men den må være fersk. Det gir et ekstra kick. Skal du være konge på haugen, må du sørge for å ha din egen melkebøffel.» «O…kay.» Han fyrte opp chillumen, tok to dype trekk og rakte den til meg, mens røyk strømmet fra neseborene hans som damp fra revner i fjell. Jeg tok mine trekk og rakte chillumen videre til det nestkommanderende gjengmedlemmet som hadde hånt meg. Fiendskapen i øynene hans var brått borte. Han røykte, sendte chillumen videre og dyttet til kneet mitt. «Hvem er favorittfilmdama di?» «Nå, eller før?» «Nå.» «Karisma Kapoor.» «Og før?» «Smita Patil. Enn du?» «Rekha,» sukket han. «Nå, før, til evig tid. Hun er dronninga. Har du kniv?» «Selvfølgelig.» «Kan jeg få se, er du snill?» Jeg tok en av knivene ut av slira og rakte den til ham. Han åpnet fjær mekanismen med kjennermine, før han snurret det lange, tunge våpenet med messingskaft rundt som om det var en blomst. «Fin kniv,» sa han, og slo den sammen og rakte den tilbake til meg. «Hvem har laget den?» «Vikrant, i Sassoon Dock,» sa jeg og stakk kniven i slira. «Vikrant, ja. Bra jobb. Lyst til å se på min?» «Klart det.» Jeg tok imot våpenet han rakte meg. Min lange springkniv var utformet med tanke på gatekamp. Kniven til fyren i Cycle Killers var laget for å etterlate seg et stort, dypt hull, som regel i ryggen. Selve knivbladet var butt, fra spissen til det brede skaftet, og hadde render for at blodet skulle flomme lettere. Bakovervendte sagtakker sørget for at kniven gled inn med den glatte siden, men flerret opp såret når den ble trukket ut. Skaftet var en avrundet halvsirkel av messing, tilpasset en lukket neve. Denne kniven var laget for å hugge, ikke for å stikke eller flerre. «Vet du hva?» sa jeg og rakte kniven tilbake. «Jeg håper du og jeg aldri noen sinne blir nødt til å slåss.» Han gliste bredt og stakk kniven i slira. «Bra plan!» sa han. «Bra. Du og jeg skal aldri slåss. Okay?» 62
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 62
17.09.15 14.29
Fjellets skygge Han rakte fram hånden. Jeg nølte et øyeblikk, for slikt er dødsens alvor for
gangstere, og jeg var slett ikke sikker på om jeg kunne sverge aldri å kjempe mot ham – om gjengene våre ble fiender. «Ja, for faen,» sa jeg og grep hånden hans med et fast trykk. «Du og jeg skal aldri slåss. Uansett,» sa jeg. Han smilte til meg igjen. «Du, jeg … jeg beklager den kommentaren i stad,» sa han på hindi. «Det er helt greit.» «Jeg liker faktisk hunder. Det kan alle her bekrefte. Jeg mater til og med løsbikkjene.» «Fint.» «Ajay! Si til ham at jeg elsker hunder.» «Han gjør det,» sa Ajay. «Han elsker hunder.» «Hvis du ikke slutter å snakke om hunder, nå, får du et spark mot halsen,» sa Ishmeet med et stramt smil. Ishmeet snudde seg bort fra undersåtten sin med en misnøyerynke i pannen. «Du ville snakke med meg, Abdullah?» Abdullah skulle til å svare da ti sjauere slepte to lange, tomme håndkjerrer inn i gårdsrommet. «Vik!» ropte de. «Arbeidet er Herrens vilje! De arbeidende går Guds ærend! Og nå kommer vi og henter sekkene – de gamle skal ut, nye skal inn! Flytt dere! Arbeidet er Guds velsignelse!» Sjauerne ga blaffen i statusen og makeligheten til den morderiske banden, en oppførsel som kunne ha kostet andre livet, og begynte å dra ut striesekker fra den digre haugen som utgjorde en improvisert trone. Livsfarlige bandemedlemmer ramlet over ende. Ishmeet mobiliserte all sin verdighet, kom seg ned fra utkikkspunktet og stilte seg ved siden av Abdullah mens raseringen av pyramiden fortsatte. Jeg klatret også ned for å slutte meg til kompisene mine. Fardeen, som bar klengenavnet Politiker’n, reiste seg straks og tilbød kurvstolen sin til Ishmeet. Sjefen for Cycle Killers aksepterte nådig tilbudet, satte seg ved siden av Abdullah og beordret myndig å bli servert glohet chai. Mens vi ventet på teen, rev sjauerne ned hele haugen av sekker og etterlot seg bare enkelte korn og aks på steinhellene. Vi nippet til adrak chai, krydret ingefærte, så sterk at tårene ville sprutet hos selv den mest hardbarka. Sjauerne kom med nye sekker til gårdsplassen. I løpet av få minutter begynte 63
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 63
17.09.15 14.29
Gregory David Roberts en ny haug å ta form, og folk som jobbet for Cycle Killers, satte igjen i gang med å forme tronelignende sitteplasser. Ishmeet henvendte seg til meg, kanskje for å dekke over at podiet hans så brått var demontert. «Du utlending – hva synes du om Das Rasta?» spurte han. «Ji,» svarte jeg med den ærbødige ekvivalenten til Sir, «jeg lurte mest på hvordan vi skulle komme oss inn hit uten problemer.» «Vi visste at dere kom,» sa Ishmeet selvtilfreds. «Og vi visste at dere var venner av oss, og hvor mange dere var. Husker du onkel Dilip, den gamle mannen som satt og leste avisen?» «Ja da. Vi gikk jo rett gjennom eiendommen hans.» «Nettopp. Dilip har en bryter under stolen sin. Når han trykker på den, ringer det en bjelle her på gårdsplassen. Ut fra hvor mange ganger han trykker og hvor lenge han holder knappen inne, vet vi hvem som kommer, om det er venn eller fiende, og hvor mange de er. Og det finnes mange slike ‘onkler’ som Dilip. De er Das Rastas øyne og ører.» «Ikke verst,» roste jeg. «Uttrykket ditt tyder på at du har flere spørsmål.» «Ja, jeg lurte også på hvorfor dette heter Das Rasta, De ti veier. Jeg ser bare ni veier ut og inn.» «Deg kan jeg like, gora!» utbrøt Ishmeet. En gora er en hvit mann. «Det er ikke så mange som har lagt merke til akkurat det. Det finnes faktisk ti veier ut og inn herfra, derav navnet. Men en av dem er skjult, og den er det bare vi som bor her, som kjenner til. Den eneste måten du kommer gjennom den veien på, er ved å bli en av oss eller å bli drept av oss.» Abdullah valgte dette øyeblikket til å avsløre hans hensikt ved besøket. «Jeg har pengene,» sa han og bøyde seg mot Ishmeets veloljede smil. «Men det er en sak som må avklares før jeg gir dem til deg.» «Hva slags … sak da?» «Et vitne,» sa Abdullah, høyt nok til at jeg kunne høre det. «Du har rykte på deg for å være så snar at selv ikke en djinn rekker å se knivbladet ditt. Men vi ga dere et oppdrag, og noen ble tillatt å være vitne til at det ble utført. En person som har gitt en god beskrivelse av dine menn til politiet.» Ishmeet ble stram i maska, kikket fort rundt seg på mennene sine og tilbake på Abdullah. Smilet vendte langsomt tilbake, men det var sammenbitt, som om han hadde en kniv mellom tennene. 64
105743 GRMAT Fjellets skygge 150101.indd 64
17.09.15 14.29