Dødelig dose

luke h ar ding

Dødelig dose Litvinenko, polonium, Putin og Russlands

nye krig mot Vesten

Oversatt av John Grande

f o r l ag e t p r e ss

Dødelig dose Originaltittel: A Very Expensive Poison Copyright © Guardian News and Media Ltd 2016 Norsk utgave © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Handverk / Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11/15 Papir: Ensolux Cream 80 g 1.6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Utgitt med støtte fra Fritt Ord ISBN 978-82-328-0073-5 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no

Innhold

kapittel prolog Mennene fra Moskva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

kapittel 1 Mafiastaten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

kapittel 2 Journalist, flyktning, aktivist, spion . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

kapittel 3 Første forsøk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

kapittel 4 Den tyske kelneren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91

kapittel 5 Mord i Mayfair . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105

kapittel 6 Litt av et puslespill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119

kapittel 7 Ruslan og Ljudmila . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

144

kapittel 8 Etterforskning over landegrensene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

162

kapittel 9 En oligarks død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

207

kapittel 10 Gelsemium elegans. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

229

kapittel 11 En kortvarig krig kronet med seier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

256

kapittel 12 Granskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

kapittel 13 Leviatan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

309

kapittel 14 Mannen som oppklarte sitt eget drap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

329

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

347 350 353

Takk og bilderettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dioksin: En av tre umettede heterosykliske forbindelser, hvorav to har

formelen C4H6O2 og den tredje C4H4O2.

Gelsemium: Et fargeløst, duftløst og bittert alkaloid som utvinnes av

roten på planten G. sempervirens.

Polonium: Et svært radioaktivt metallisk grunnstoff, oppdaget i 1898

av Pierre og Marie Curie i mineralet bekblende.

Ricin: Et ekstremt giftig lektin som finnes i frøene fra kristpalmen, Ricinus communis.

Thallium: Grunnstoff med atomnummer 81, et bløtt, sølvhvitt metall som forekommer naturlig i små mengder i svovelkis, sinkblende og andre typer malm. Thalliumforbindelser er svært giftige. Kjemisk symbol: TI. Kilde: Oxford English Dictionary

prolog

Mennene fra Moskva Passkontrollen, Gatwick lufthavn, Sussex

16. oktober 2006

To av russerne som ankom den formiddagen, stakk seg ut. Det var

vanskelig å sette fingeren på hva det var som fikk dem til å virke mistenkelige. Men Spencer Scott – kriminalkonstabelen som var på vakt ved Gatwick lufthavn utenfor London – kjente en besynderlig tvil. Passasjerene på en Transaero-flyvning fra Moskva gikk av flyet.

De hentet bagasjen sin. En strøm av nyankomne stilte seg i kø ved passkontrollen før de gikk videre til tollen.

Den første russeren var middels høy, i tredveårene, med blondt slavisk hår. Han var kledd i uformell jakke og bar på en eksklusiv pcveske av skinn. Han fremsto som velstående. Den andre hadde gulskjær i huden og mørkt hår som så vidt hadde begynt å krype bakover.

Det var tydelig at de reiste sammen. De oppførte seg ikke egentlig rart. Allikevel var det et eller annet – noe fordekt som vekket kriminalkonstabel Scotts oppmerksomhet.

«Jeg syntes det var noe interessant ved dem, så jeg stanset dem og stilte dem noen spørsmål da de kom gjennom immigrasjonskontrollen», minnes han. Ingen hadde bedt Scott om å holde utkikk etter dem; han handlet etter magefølelsen. Han spurte hva de het. En av dem snakket engelsk og presenterte seg som Andrej Lugovoj. Kameraten hans, fortalte han, het Dmitrij Kovtun. Kovtun sa ikke noe. Det så ut til at han bare snakket russisk. Scott tok et grovkornet, lavoppløst 9

Dødelig dose

bilde hvor de ser ut som mørke, spøkelsesaktige skikkelser. Lugovoj står til høyre. Klokken var 11.34.

Det Lugovoj og Kovtun fortalte, virket plausibelt nok: De hadde tatt flyet til London i forbindelse med et forretningsmøte. Lugovoj sa at han eide et firma som het Global Project. Reisekameraten hans var ansatt ved finansavdelingen i en respektabel bank i Moskva. Reisebyrået hadde bestilt rom i to netter på Best Western Hotel i Shaftesbury Avenue for dem. Det var ikke et billig hotell; prisen var 300 pund per natt. Lugovoj viste papirene med hotellbestillingen. De var ekte.

Allikevel syntes Scott det var noe urovekkende ved svarene han fikk: «De svarte veldig unnvikende på spørsmål om hva de skulle i Storbritannia.» Personer som ble stoppet tilfeldig, svarte vanligvis veldig åpent og la ut om familien, om ferieplaner og om hvor elendig været var i England. De to russerne, derimot, var svært fåmælte. «Jeg stilte spørsmål, men fikk ikke svarene jeg ville høre eller forventet å 10

Mennene fra Moskva

høre. De ga meg veldig, veldig korte svar», forklarer Scott. Det var ingen informasjon å hente i svarene deres.

Scott sjekket på nettet, men klarte ikke å finne Global Project.

Russerne fortalte at firmaet de skulle i møte med, var «Continental Petroleum Limited», med lokaler i Grosvenor Street 58 i London.

Scott ringte dette firmaet. En mann svarte og bekreftet at de var registrert hos de britiske finansmyndighetene. Ja vel, greit. Scott sjekket politiets database. Ingenting. Storbritannias etterretningsetater, MI5 og MI6, hadde heller ikke merket seg Lugovoj eller Kovtun. Det var etter alt å dømme ingen som hadde dem i kikkerten.

En politimanns magefølelse er én ting, harde fakta noe ganske annet. Siden han ikke kunne dokumentere noe, rådførte Scott seg med sin nærmeste overordnede, som anbefalte ham å la dem begge reise videre. Retts- og politivesenet i Storbritannia er basert på en antagelse om uskyld – i motsetning til i Lugovojs og Kovtuns hjemland Russland, hvor dommere gjerne får uoffisielle føringer ovenfra.

Etter tjue minutter fikk russerne beskjed om at de kunne gå. De tok bagasjen sin og dro av sted mot London sentrum. Scott la bildet han hadde tatt av dem, i en mappe. Det var stemplet: «Kun til bruk i etterretningsøyemed.»

Bare en drøy måned senere – da de fikk en enestående grufull internasjonal krise i fanget – skjønte Scotland Yard at Scotts forutanelse hadde vært uhyggelig korrekt. De to russerne var ikke forretningsreisende. De var mordere. Det de hadde fortalt, var bare en dekkhistorie som var møysommelig konstruert over en periode på flere måneder, kanskje år. Og den hadde fungert.

Denne formiddagen hadde Lugovoj og Kovtun tatt med seg noe inn i Storbritannia som tollmyndighetene ikke hadde oppdaget. Ikke narkotika eller store pengesummer, men noe så sjeldent og uvirkelig at det aldri før var blitt sett i denne formen i Europa eller Amerika.

Det var, som Kovtun hadde sagt under en fortrolig samtale med en venn i Hamburg, «en svært kostbar gift». En gift som hadde lagt 11

Dødelig dose

ut på den fordekte ferden mot London fra et hemmelig kjernefysisk anlegg i det sørvestlige Sibir. Et usynlig, høyteknologisk mordvåpen.

Lugovoj og Kovtun skulle bruke det til å drepe en mann som het Aleksandr Litvinenko. Litvinenko var en politisk flyktning som hadde kommet fra Russland til Storbritannia seks år tidligere. Han var en nådeløs kritiker av Vladimir Putin, den russiske presidenten som tidligere hadde jobbet i det hemmelige politiet. I 2006 fremsto Litvinenko som litt av et særsyn; i Russland var mange kilder til opposisjon blitt knust.

Det var en helt spesiell grunn til at Putin muligens ønsket livet av Litvinenko. Før han flyktet i 2000, hadde Litvinenko jobbet i den russiske etterretningsetaten FSB, den viktigste arvtakeren etter KGB. En kort periode hadde Putin selv vært sjefen hans. Men nå hadde Litvinenko en annen arbeidsgiver: Storbritannias etat for utenriksetterretning, MI6.

Myndighetene hadde gitt Litvinenko et falskt britisk pass, en kryptert telefon og en månedslønn på 2000 pund. Beløpet ble utbetalt anonymt til kontoen hans i HSBC og stakk seg markant ut der det sto side om side med dagligvareinnkjøp på supermarkedet. Han hadde en føringsoffiser i MI6 med kodenavn «Martin».

Litvinenko var ikke akkurat James Bond. Men han forsynte det britiske etterretningsvesenet med sensitive opplysninger om forbindelser mellom russiske mafiagjenger som var aktive i Europa, og mennesker helt på toppen av makthierarkiet i Russland – deriblant Putin. Ifølge Litvinenko inngikk Russlands ministre og mafiakompisene deres i samme vidstrakte forbrytersyndikat. En mafiastat. Hans påstand var at en forbryterkodeks hadde overtatt da den kommunistiske ideologien takket for seg.

Litvinenko hadde kjennskap til denne mafiaens aktiviteter i Spania.

Han var, som en venn av ham uttrykte det, et vandrende oppslagsverk om organisert kriminalitet. Han var så kunnskapsrik at MI6 lånte ham ut til kolleger i det spanske etterretningsvesenet i Madrid.

12

Mennene fra Moskva Alt dette gjorde Litvinenko til landssviker, og ingen var i tvil om

hva som var KGBs straff for spioner som forrådte landet. Helt siden begynnelsen av oktoberrevolusjonen i 1917 hadde Moskva brukt gift, kuler, bomber skjult i kaker og andre dødelige metoder for å rydde «fiender» av veien innenlands som utenlands, fra Lev Trotskij til Georgi Markov, den bulgarske dissidenten og forfatteren som i 1978 ble forgiftet på Waterloo Bridge med en sinnrikt konstruert paraply med ricin-spiss. Som Stalin er kjent for å ha sagt: «Ingen mann, intet problem.»

Det fantes en skala som strakte seg fra demonstrative mord til drap der det var umulig å finne KGBs fingeravtrykk, uansett hvor godt man lette. Boris Jeltsin hadde stagget disse metodene i nittiårene, etter kommunismens fall; KGBs giftfabrikk ble satt på vent mens demokratene en stakket stund var på fremmarsj i Russland. Nå, under Putin, var metodene tilbake. FSB var Russlands fremste institusjon. Den var allmektig, sto utenfor loven og var – i likhet med forgjengeren på Lenins tid – en pålitelig leverandør av statlig terror.

I Sovjetunionens glansdager hadde KGB sendt profesjonelle og hemmelige agenter ut for å utføre utenrettslige drap – i KGB kjent som «våte oppdrag». Lugovojs og Kovtuns oppdrag i London skulle være en jobb av nettopp denne typen: nådeløs, klinisk, umulig å oppdage – en jernneve skjult i en silkehanske. Oppdraget skulle utføres i beste tradisjon fra Tsjekaen, den antikontrarevolusjonære politistyrken som ble grunnlagt av Lenins kamerat Feliks Dzerzjinskij. På kontoret sitt hadde Putin en statuett av Dzerzjinskij med det kalde, spisse ansiktet.

Men til tross for oppsvinget under Putin var Russlands etterretningsbyråer rammet av det samme forfallet som hadde herjet med alle russiske institusjoner – presidentskapet, parlamentet (Dumaen), medisin, forskning og teknologi. Kritiske tunger hevdet at landet råtnet på rot, trass i de store ambisjonene om makt. Den nye tidens russiske snikmordere var en sørgelig forsamling.

13

Dødelig dose Tanken hadde vært at ingen skulle legge merke til russerne som

besøkte landet. Så snart de hadde forgiftet offeret sitt, skulle de komme seg tilbake til Moskva uten å etterlate seg mer enn noen små krusninger på overflaten av det travle London-livet. Offeret ville selvfølgelig dø en grusom død. Men ingen kom til å oppdage at Kreml hadde hatt en finger med i spillet. Britene skulle konkludere med at Litvinenkos død var et forbløffende tilfelle av magebetennelse, og de som hadde utført drapet, skulle vende tilbake til et anonymt liv i skyggene. Og formodentlig en belønning. Kovtun har hintet om at betalingen for drap var en leilighet i Moskva.

Ingenting gikk helt etter planen. Da det russiske giftmordet var gjennomført, utløste det en britisk offentlig granskning som skulle koste flere millioner pund – en etterforskning hvor man undersøkte de voldsomme mengdene med bevismateriale London-politiet hadde innhentet fra hoteller, restauranter, bilseter, ja til og med fra en bronsefallos på en nattklubb morderne besøkte i Soho. Scotland Yard klarte å rekonstruere hendelsene som ledet opp til drapet, minutt for minutt. Etterforskningen, som ble offentliggjort over åtte år senere, var en av kriminalhistoriens mest omfattende.

Men til tross for all denne oppmerksomheten skulle det snart bli flere ofre – motstandere som ble tatt av dage under uklare omstendigheter i utlandet, eller myrdet like utenfor Kremls porter, som opposisjonslederen Boris Nemtsov. Russiske myndigheter skulle la stridsvogner krysse landegrenser, starte en krig i Europa og annektere et stort område av et naboland. Deres stedfortredere – eller muligens russiske soldater – skulle skyte ned et sivilt fly.

Fellesnevneren var forakt: en giftig ringeakt for menneskeliv. Vladimir Putins kritikere har nemlig en uhyggelig tendens til å bli funnet døde.

1

Mafiastaten Russland, 1988–1999

«Du skjønner vel at du kan bli forgiftet her uten at vi kan gjøre noe særlig for å hjelpe deg?»

Ukjent FSB-offiser til Aleksandr Litvinenko, Butyrka fengsel, Moskva 1999

I september 2006 satt Litvinenko i eksil i London og gjorde den siste

finpussen på en hemmelig rapport. Dette var sprengstoff: Rapporten handlet om Viktor Ivanov, en av Vladimir Putins nærmeste venner og fremste rådgivere. Ivanov var en offiser som hadde gjort karriere i KGB, leder for Russlands mektige føderale narkotikapoliti og en av svært få med «direkte tilgang» til presidentens ører.

Ivanov var også – hevdet rapporten – et hevngjerrig «monster» av en sosiopat som lenge hadde hatt bånd til mafiaen i St. Petersburg.

Denne mafiaen handlet i sin tur med colombianske narkotikasmuglere. Putin hadde, sto det i rapporten, forbindelser til den samme mafiagjengen i det som var den mest kriminelt belastede byen i Russland. Han fungerte endatil som rådgiver for et av firmaene mafiaen brukte som dekkvirksomhet.

Rapporten inneholdt fargerike detaljer om Ivanovs liv og levnet. Ifølge Litvinenko hadde han vært en middelmådig spion. Mens kollegene ble sendt på oppdrag utenlands, ble Ivanov stuet bort i personalavdelingen på KGB-kontoret i Leningrad – «en slags lagerplass», som rapporten uttrykte det, og «en dyster endestasjon i karrieren».

15

Dødelig dose V idere: «Andre KGB-menn behandlet de ansatte ved personalavde-

lingen med forakt.»

Imidlertid gjorde Ivanov en del nyttige oppdagelser i personalavdelingen, hvor han fant ut at han hadde rikelig anledning til å innhente kompromitterende opplysninger om kameratene i KGB. Han kunne bruke slikt kompromat til å legge andre menneskers karriere i grus.

Ivanov utviklet også et eget sett med regler han opererte etter, som sikret ham fremgang i KGB og lot ham gå forbi dyktigere, men mindre foretaksomme kolleger. De to årene han tjenestegjorde i Afghanistan – som Sovjetunionen invaderte i 1979 – ga Ivanov en bekreftelse på hvor effektive innsiktene hans var.

Regel nummer én: Man måtte aldri ta initiativ til noe i KGB. Den som gjorde det, ble bedt om å gjennomføre ideen, og ble deretter straffet for ikke å ha lyktes. Ifølge rapporten sa Ivanov aldri noe i møter. Han omskapte seg selv til et slags profesjonelt null. Regel nummer to: Han skjønte at man måtte smiske for alle som hadde høyere rang i KGB-hierarkiet – og anerkjenne hvem som «i byråkratisk forstand hadde flest rettigheter». Sjefen hadde alltid rett.

Ivanovs fremgang skjedde samtidig med Sovjetunionens fall og etter en ordre som sent i 1980-årene gikk ut fra toppledelsen i KGB om å begynne med forretningsvirksomhet. På denne tiden var det bare kriminelle som forsto hvordan det frie markedet fungerte.

Ivanov knyttet forbindelser til den kriminelle Tambovskaja-gjengen og lederen Viktor Kumarin, en kjeltring med en såte av svart hår og en velpleid bart. Kumarin ble så trukket inn i en større krig om territorium mot rivalen Aleksandr Malysjev og gangsterhæren hans.

Seierherren vant kontroll over havnen i St. Petersburg. Denne havnen var en viktig omlastningssentral for colombianske narkotiske stoffer, som ankom hit før de fortsatte den lukrative reisen til Vest-Europa. Ifølge Litvinenko hjalp Ivanov Kumarin med å utslette konkurrentene. Til gjengjeld fikk han andeler av handelen som gikk gjennom havnen. Tambovskaja-gruppen organiserte de kriminelle 16

Mafiastaten

aktivitetene sine ved hjelp av en rekke datterselskaper. Ivanov dannet sine egne selskaper: Blok og Basis.

Det var tidlig i 1990-årene. Ivanov fikk hjelp fra en annen KGBagent: Vladimir Putin. Offisielt jobbet han ikke lenger for kontora – som KGB kalte seg. Nå arbeidet han for St. Petersburgs nye borgermester, Anatolij Sobtsjak. Men som enhver rekrutt visste, var det aldri noen som egentlig sluttet i KGB. Ivanov og Putin hadde noe annet til felles: KGB hadde stemplet dem som annenrangs ansatte, middelmådigheter som var uegnet for høyere stillinger, noe som må ha vært en kilde til misnøye for dem begge.

I Litvinenkos rapport sto det: «Mens Ivanov samarbeidet med gangstere, ble han ironisk nok forfremmet til leder for den operasjonelle avdelingen for bekjempelse av smugling. De som jobbet under ham, har beskrevet ham som et uhyre av en sjef – frekk, autoritær og sta. På denne tiden var skillet mellom yrkeskriminelle og dem som skulle opprettholde lov og orden, ofte svært tynt.»

Neste avsnitt lyder: «Mens Ivanov samarbeidet med gangstere, var han under beskyttelse av Vladimir Putin, som hadde ansvaret for utenlandske økonomiske forbindelser ved kontoret til St. Petersburgs borgermester Anatolij Sobtsjak.» Så legges det til: «Putin var ikke akkurat noe dydsmønster selv på den tiden.»

Dette var forsiktig uttrykt. Forbindelser mellom Putin og den kriminelle underverden viste seg på alle slags steder. Rapporten siterte lekkede båndopptak fra år 2000 hvor Ukrainas daværende president Leonid Kutsjma uttalte at hans eget etterretningsbyrå hadde fått tak i dokumenter om det tyske selskapet SPAG, som fungerte som skalkeskjul for kriminelle aktiviteter. Selskapets hovedoppgave var «å hvitvaske penger for et colombiansk narkotikakartell ved å kjøpe fast eiendom i St. Petersburg». Gangsteren Kumarin satt i styret for et datterselskap av SPAG. Putin, som jobbet ved borgermesterens kontor, var rådgiver for SPAG. Gangstere, kokain, KGB, spioner, snusk, millioner av dollar i kon17

Dødelig dose

tanter – alt sammen var å finne her på Europas terskel da Russland på tampen av 1900-tallet gjennomgikk en overgang fra kommunistisk diktatur til en ny og grumsete form for hyperkapitalisme. Det var, som rapporten ærlig uttrykte det, «en underlig tid». De som regjerte over dette omskiftelige universet, var organiserte kriminelle og vennene deres som steg i gradene i den russiske politikken. Det Ivanov og Putin angivelig drev med, var ikke uvanlig i denne perioden: Man tok en andel her, en bestikkelse der. Det var noe alle gjorde hvis anledningen bød seg.

Det som var uvanlig, var at de senere skulle komme til å lede Den russiske føderasjon.

Rapporten Litvinenko leverte i 2006, var en åttesiders håndgranat som ble kastet inn i kontrollrommet til Russlands maktelite. Han hadde skrevet den for RISC Management, et britisk sikkerhetsselskap med kontorer i London. RISC hadde spesialisert seg på selskapsgjennomgang (due diligence), noe som innebar å gjennomføre omfattende undersøkelser av russiske firmaer og prominente personer på oppdrag for vestlige selskaper. Disse rapportene var basert på en blanding av offisielle og mer sensitive hemmelige kilder.

Litvinenko ga detaljer om St. Petersburg-mafiaen og dennes aktiviteter i 1990-årene. Det var en annen eksil-russer som førte rapporten i pennen, en tidligere KGB-major ved navn Jurij Sjvets. Sjvets var Putins og Ivanovs rake motsetning. Han var en intelligent og initiativrik hemmelig agent velsignet med litterære evner. Han var høy og kjekk med langt, svart hår og oppfylte alle romantiske forestillinger om internasjonal spionasje. KGB hadde rekruttert ham i 1980, da de slapp ham inn i varmen i første hoveddirektorat, den prestisjefylte tjenesten for utenlandsetterretning.

Sjvets hadde studert ved Russlands universitet for vennskap mellom folk i Moskva, en overraskende liberal institusjon under forholdene som rådet mot slutten av Sovjet-tiden. Universitetet tiltrakk seg unge

18

Mafiastaten

menn og kvinner fra nitti land. I memoarene sine har Sjvets beskrevet seg selv som «hverken en overbevist kommunist eller dissident». Det var ikke alle studentene ved universitetet som var så politisk ambivalente: En av Sjvets’ forgjengere var en marxist-leninist fra Venezuela ved navn Ilich Ramírez Sánchez. Sánchez var ikke, skulle Sjvets senere skrive, noen typisk student, da han for det meste var bortreist i utlandet. Siden skulle han bli bedre kjent som terroristen Sjakalen.

Etter at han var ferdig på universitetet, gikk Sjvets to år på Jurij Andropov Røde fane etterretningsinstitutt. KGB-skolen lå vakkert til i skogen i Jurlovo ikke langt fra Moskva. Der, har han fortalt, lærte han alle fagets hemmeligheter. Lærerne hans var spionlegendene som hadde jobbet sammen med de mest berømte av avhopperne fra Vesten under den kalde krigen – Julius og Ethel Rosenberg, som stjal atomhemmeligheter fra USA, og kretsen av overklassespioner fra Cambridge: Kim Philby, Guy Burgess og Donald Maclean.

Sjvets fikk også to måneders opplæring hos en spetsnaz, en militær spesialstyrke. Han hoppet i fallskjerm fra fly, lærte å håndtere en rekke forskjellige våpen og å legge ut miner. Han lærte å sprenge broer og å avhøre fiendtlige fanger. Han lærte geriljataktikk. Han ble opplært til ikke å tenke selvstendig eller stille spørsmål ved det staten ba ham om. Av en senete oberst i fallskjermstyrkene fikk han høre: «Din plikt er til enhver pris å utføre ethvert oppdrag fedrelandet gir oss.»

En av Sjvets’ klassekamerater ved KGB-akademiet var Putin. Putin var oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Leningrad. En storebror av ham hadde omkommet under nazistenes beleiring av byen, og bestefaren hans hadde jobbet som kokk for Lenin. I tenårene hadde han lært judo for å kunne forsvare seg mot pøblene i nabolaget. Allerede i tidlig alder begynte han å strebe etter en jobb i KGB, inspirert – har han senere fortalt – av spiondramaet Skjoldet og sverdet på sovjetisk tv.

Han studerte jus. KGB rekrutterte ham i 1975, etter at han var ferdig med studiene ved universitetet i Leningrad.

19

Dødelig dose Putins verdensbilde speilet KGBs forutinntatte tenkemåte. Byrået

var mistenksomt, paranoid og henfallent til konspirasjonsteorier.

Putin var overbevist om at USA og Vesten var hvileløst opptatt med

å smi renker mot Sovjetunionen.

Så å si alle som ble uteksaminert fra KGB-instituttet, fikk siden jobb i første direktorat og ble sendt til en «residens», som KGB kalte sine hemmelige kontorer i utlandet. Av ukjente årsaker nådde ikke Putin opp, ifølge Sjvets. «Putin tilhørte den ene prosenten som var tapere.

De sendte ham tilbake til St. Petersburg», har han fortalt. Andre hevder at Putin dro tilbake til hjembyen og fikk i oppgave å rekruttere utlendinger på sovjetisk jord. Til slutt, i 1984, ble Putin allikevel stasjonert i utlandet – i Dresden i Øst-Tyskland.

Fra 1985 til 1987 beveget Sjvets seg i mer glamorøse omgivelser i Washington, under dekke av å være journalist ved den sovjetiske ambassaden. Han var korrespondent for det russiske nyhetsbyrået TASS. Etter hvert begynte han å miste illusjonene han hadde gjort seg om Sovjetunionen, og særlig KGB. Han fikk inntrykk av at KGB nesten ikke hadde kilder igjen i Vesten i åttiårene, og at de ansatte isteden pumpet ut en mengde meningsløse rapporter til inkompetente og risikosky byråkratgeneraler ved «sentralen» i Moskva.

Sjvets sluttet i KGB i 1990 og søkte politisk asyl i USA. Mens han bodde her, skrev han en livlig memoarbok om erfaringene som spion, Washington Station: My Life as a KGB Spy in America, hvor han skildret hvordan han hadde rekruttert en ikke navngitt amerikansk agent med kodenavn «Sokrates». Han begynte å skrive selskapsgjennomgangsrapporter for amerikanske firmaer som ønsket å tjene penger i det nye postkommunistiske Russland.

En av evnene Sjvets tilegnet seg på KGB-skolen, var analyse – å sette sammen og presentere perfekte etterretningsrapporter. Disse inneholdt ofte en psykologisk skisse av objektet. De beste av disse telegrammene var tegnet med raske, fortettede pennestrøk.

Litvinenkos og Sjvets’ dokument om Ivanov passet inn i dette 20

Mafiastaten

mønsteret. Under overskriften «personlige karaktertrekk» ble Ivanov beskrevet som «et svært komplekst menneske med vanskelig personlighet». Videre sto det: «Han er en mester når det gjelder å forstå balansen i kreftene som omgir ham, han kan peke på potensielle ledere (noe som er ytterst viktig i det russiske byråkratiets surrealistiske verden) og er meget dyktig til å utnytte kunnskap til personlig vinning.» Hvis du fornærmet ham, kunne Ivanov bli «din verste fiende». Han var «hevngjerrig» og ville alltid forsøke å «identifisere» og deretter «straffe» enhver person som lekket «negative opplysninger» om ham.

Avslutningen lød: «Mange i den nye generasjonen av russiske ledere ser på Ivanov som en levning fra fortiden, en mann som ville ha passet bedre inn i Josef Stalins tid enn i samtiden. En kilde som arbeidet sammen med Ivanov, har fortalt oss at Ivanov lot til å lide av et latent mindreverdighetskompleks. Han forstår visst at han ikke har noe skarpt intellekt, og veier opp for dette med innfløkt intrigemakeri, et felt hvor han føler seg hjemme.»

Samarbeidet mellom Litvinenko og Sjvets var fruktbart. Sjvets hadde et stort nettverk av etterretningskilder i Russland som han fikk konkret informasjon fra. Litvinenko hadde på sin side jobbet i FSB i 1990-årene, i avdelingen som hadde som oppgave å bekjempe organisert kriminalitet. Han hadde direkte kjennskap til mange av operasjonene deres. Litvinenko var ikke så god i engelsk, men Sjvets, som hadde bodd lenge i USA, skrev setninger med god flyt. De samarbeidet gjennom e-post og telefonsamtaler mellom USA og Storbritannia.

Den 19. september 2006 overleverte Litvinenko den åtte sider lange rapporten til RISC. Samtidig ga han en kopi til en annen mann, en Moskva-basert forretningspartner han ikke hadde noen grunn til å mistro: en viss Andrej Lugovoj. Å gjøre dette var åpenbart farlig, men Litvinenko hadde kjent den velstående forretningsmannen i over ti år, hadde samarbeidet tett med ham de siste tolv månedene og mente 21

Dødelig dose

at han var til å stole på. De kom fra samme slags bakgrunn: Begge hadde jobbet i KGB og beveget seg i Berezovskijs krets, og begge lot til å bære nag til den russiske staten. Faktisk hadde Litvinenko ved en tidligere anledning hyret Lugovoj til å skrive en egen versjon av en rapport om Viktor Ivanov. Da denne andre rapporten ankom fra Moskva, syntes RISC den var «søppel» – mye dårligere enn det elegante dokumentet de hadde fått fra Sjvets, og bare en halv A4-side langt. Mens Lugovoj var i London på en av sine mange forretningsreiser, ga Litvinenko ham en kopi av Sjvets’ versjon slik at han kunne se hvordan oppgaven kunne løses.

Litvinenkos og Sjvets’ rapport ville utvilsomt vekke forargelse hvis den noen gang falt i Kremls hender. Å karakterisere Ivanov som et hevngjerrig monster var én ting; noe helt annet var det å hevde at Russlands president hadde tvilsomme forbindelser til St. Petersburgmafiaen og colombianske narkotikasmuglere. Det var nok av generelle grunner til at Kreml kunne ønske å se Litvinenko død. Men denne rapporten måtte alene utgjøre et sterkt nok motiv til å få ham myrdet, skulle britiske etterforskere senere konkludere med.

Ifølge Sjvets tapte Ivanov personlig 10–15 millioner dollar i bestikkelser da det vestlige selskapet som hadde bestilt rapporten, ble forferdet over konklusjonene og trakk seg fra en større avtale med Russland. Det har ikke kommet for en dag hvilket selskap det er snakk om. Ivanov er, i tillegg til å ha andre forretningsinteresser og en rolle i KGB, styreleder for Aeroflot, det russiske statlige flyselskapet. (Han benekter å ha gjort noe galt.)

Da Lugovoj reiste tilbake til Moskva, ble han anholdt av FSB på flyplassen. Ifølge Sjvets fant de Litvinenkos rapport. Var det en tilfeldighet eller avtalt spill? V i vet ikke. Var det nå Lugovoj ble rekruttert av FSB og tvunget til å gjøre en skitten jobb for å slippe straff for sin befatning med rapporten? Eller – kanskje mer sannsynlig – hadde Lugovoj jobbet for FSB hele tiden og forrådt Litvinenko med overlegg?

22