Ian Buruma
Ă…r null Oversatt av Christian Rugstad
For l age t Pr ess
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 3
29.01.15 13.36
Innhold
Prolog 11
Del 1 Fr igjør ingsk omplekset Kapittel 1
Jubel og glede 27 Kapittel 2 Sult 77
Kapittel 3 Hevn 102
DEL 2 OPPRY DNINGEN Kapittel 4
Veien hjem 167 Kapittel 5
Giften drives ut 212 Kapittel 6
Lov og rett 254
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 9
29.01.15 13.36
DEL 3 ALDR I MER Kapittel 7
En klar, håpefull morgen 295 Kapittel 8
Umenneskene siviliseres 334 Kapittel 9
Én verden 374 Epilog 403 Takk 407 Bilderettigheter 408 Sluttnoter 409
Person- og stedsregister 425
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 10
29.01.15 13.36
Del 1
Frigjørings komplekset
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 25
29.01.15 13.36
Kapittel 1
Jubel og glede
D
a de allierte soldatene i Tyskland satte fri millioner av fanger i Hitlers falne Reich, i konsentrasjonsleirer, slavearbeidsleirer, krigsfangeleirer, forventet de at de ville være medgjørlige, behørig takknemlige og på alle måter villige til å samarbeide med sine befriere. Slik var det da også utvilsomt iblant. Men i disse leirene støtte soldatene ofte på det som skulle bli hetende «frigjøringskomplekset». Et øyenvitne forklarte det på følgende byråkratiske maner: «Dette komplekset omfattet hevn, sult og frihetsglede, noe som samlet gjorde sivile fanger, når de var blitt satt fri, til et problem hva angikk personlig opptreden og fremferd så vel som pleie, bespisning, desinfeksjon og repatriering.»1 Dette frigjøringskomplekset gjorde seg ikke bare gjeldende blant mennesker i leirer for sivile fanger og fordrevne personer; det kunne også beskrive hele land som nylig var blitt frigjort, og i enkelte tilfeller de beseirede nasjonene. Jeg ble født for sent, og i et for velstående samfunn, til å merke følgene av sulten og matmangelen. Men hevntørsten og seiersgleden hang igjen som en svak etterklang. Man ble ved med å straffe mennesker som hadde samarbeidet med fienden eller, enda verre, ligget med ham, en hevn utført på en stillferdig, nærmest fordekt måte, som regel på et svært hverdagslig plan. Man unnlot å handle matvarer i en bestemt kolonialforretning, man kjøpte ikke sigaretter i en annen, fordi «alle» visste at eierne hadde vært «stripete» under krigen. Seiersgleden, derimot, ble institusjonalisert i Nederland, og gjort til et årlig ritual: 5. mai, frigjøringsdagen. 27
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 27
29.01.15 13.36
Ian Buruma Slik jeg husker det fra barndommen, skinte alltid solen 5. mai, mens
kirkeklokkene kimet og røde, hvite og blå flagg blafret i den lette vårbrisen. Den 5. desember, St. Nikolas’ dag, er kanskje en større familiehøytid, men frigjøringsdagen er den store oppvisningen av patriotisk glede – det var den i alle fall da jeg vokste opp i 1950- og 60-årene. Ettersom nederlenderne ikke frigjorde seg selv 5. mai 1945, men ble løst fra den tyske okkupasjonen av kanadiske, britiske, amerikanske og polske soldater, kan dette årlige utbruddet av patriotisk stolthet fortone seg en anelse pussig. Men likevel, fordi nederlenderne, som amerikanerne og britene, liker å tro at frihet definerer deres nasjonale identitet, gir det mening at det tyske nederlaget gled sammen – i den nasjonale bevisstheten – med det kollektive minnet om seieren over den spanske kronen i åttiårskrigen, som raste fra 1568 til 1648. Sentimentale tårer kommer lett til en fra min generasjon, født bare seks år etter krigen, i møtet med bilder av skotske sekkepipeblåsere som vandrer gjennom maskingeværild på en strand i Normandie, eller franske borgere som synger «Marseillaisen», ikke fordi vi selv har noen minner av dette, selvfølgelig, men fordi vi har sett det i Hollywoodfilmer. Men jeg så litt av den gamle seiersgleden nøyaktig femti år etter 5. mai 1945, da den kanadiske hærens inntog i Amsterdam ble satt i scene i anledning jubileet. Det faktum at allierte soldater i realiteten ikke gikk inn i Amsterdam før 8. mai, er nå uten betydning. Det som skjedde den gangen, må ha vært uforglemmelig. Som en britisk krigskorrespondent skrev der og da: «Vi er blitt kysset, dynket i tårer, omfavnet, skreket til og ropt på til vi er mørbanket og segneferdige. Nederlenderne har plyndret sine egne hager, slik at regnet av blomster over de alliertes kjøretøyer aldri tar slutt.»2 Femti år senere kjørte alderstegne kanadiske menn, med medaljer festet på stramme, falmete uniformer, på ny inn i byen i gamle jeeper og pansrede biler mens de hilste menneskemengden med tårer i øynene og tenkte tilbake på de dagene da de var konger, dager som barnebarna deres for lengst var gått lei av å høre om, dagene av jubel 28
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 28
29.01.15 13.36
År null
og glede før krigsheltene slo seg ned i Calgary og Winnipeg og ble tannleger og bokholdere. Det som gjorde et større inntrykk på meg enn de gamle mennene som gjenopplevde sine stolteste dager, var oppførselen til de eldre nederlandske kvinnene, kledd som de respektable matronene de utvilsomt var. Disse kvinnene befant seg i noe som lignet en ekstatisk tilstand, et tenåringshysteri, der de skrek som jentunger på en rocke konsert mens de strakte hendene ut mot de uniformerte gubbene: «Tusen takk! Tusen takk! Tusen takk!» De var fullstendig fra seg. Også de gjenopplevde sine jubeltimer. Det var en av de mest bisarre erotiske scenene jeg noensinne har vært vitne til. Kanadierne rullet ikke inn i Amsterdam 5. mai, og krigen var heller
ikke offisielt over den dagen. Sant nok hadde storadmiral Hans-Georg von Friedeburg og general Eberhard Hans Kinzel oppsøkt teltet til feltmarskalk Bernard Montgomery («Monty») på Lüneburg Heide 4. mai for å tilby kapitulasjon på vegne av samtlige tyske styrker i det nordvestlige Tyskland, Nederland og Danmark. En ung, britisk arméoffiser ved navn Brian Urquhart så tyskerne kjøre i full fart langs bygdeveiene i retning Montys hovedkvarter i Mercedesene sine. Kort tid før dette hadde han vært en av de første allierte offiserene som gikk inn i den nærliggende konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, hvor de fleste frigitte fangene «syntes ute av stand til å snakke, selv om vi hadde hatt et felles språk». Det han på avstand trodde var vedkubber, var i realiteten hauger med lik «så langt øyet kunne se».3 Da admiral von Friedeburg, fortsatt iført sin overdådige skinnfrakk, noen dager senere ble konfrontert med en amerikansk nyhetsrapport om tyskernes uhyrligheter, tok han dette som en fornærmelse mot sitt land og ble rasende. 6. mai fant det sted en seremoni i et halvt sammenrast våningshus i nærheten av Wageningen, der general Johannes Blaskowitz overga styrkene sine til den kanadiske generalløytnanten Charles Foulkes. 29
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 29
29.01.15 13.36
Ian Buruma Det var lite igjen av selve Arnhem etter at byen var blitt bombet søn-
der og sammen i september 1944, da britiske, amerikanske og polske styrker hadde forsøkt å bane seg vei gjennom Nederland som ledd i den militære katastrofen som hadde fått navnet Operation MarketGarden. En av dem som hadde sett katastrofen komme, var Brian Urquhart, den gang etterretningsoffiser for en av operasjonens sjefsarkitekter, general F.A.M. «Boy» Browning, en feiende flott skikkelse med en god del blod på hendene. Da Urquhart viste sin overordnede fotografiske bevis på at tyske stridsvognbrigader ventet utenfor Arnhem klare til å knuse de alliertes offensiv, ble han bedt om å ta sykepermisjon. Ingen, og så visst ikke en tarvelig etterretningsoffiser, fikk lov til å spolere Montys fest.* Men krigen var ennå ikke over, selv ikke i Nederland. 7. mai hadde en menneskemengde samlet seg på Dam-torget foran kongepalasset i sentrum av Amsterdam, hvor de jublet, sang og viftet med den neder landske kongefamiliens oransje flagg mens de ventet på de seirende britiske og kanadiske soldatene som var på vei. Noen tyske sjøoffiserer som så den lystige mengden fra vinduene i en herreklubb på torget, besluttet i et siste anfall av irritasjon eller såret stolthet å skyte inn i mengden med et maskingevær som var plassert på taket. Toogtyve mennesker døde, og over hundre ble alvorlig såret. Selv ikke dette var krigens siste voldshandling. Den 13. mai, over en uke etter frigjøringsdagen, ble to menn henrettet. Det var tyske antinazister som hadde desertert fra den tyske hæren og gjemt seg blant nederlenderne. Den ene hadde jødisk mor. De dukket fram fra skjulestedene sine 5. mai og overga seg til den nederlandske motstandsbevegelsen, som så overleverte dem til kanadierne. Deretter ble de ofre for den forvirringen som så ofte rår i krigstid. Da Montgomery * Da operasjonen befant seg på planleggingsstadiet, ble den faktisk kalt «The Party». En av de mest berømte offiserene under slaget om Arnhem, oberst John Ford, hadde til og med vurdert å ta med golfklubbene sine til Nederland.
30
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 30
29.01.15 13.36
År null
aksepterte den tyske kapitulasjonen 4. mai, var det ikke tilstrekkelig med allierte soldater i Nederland til å avvæpne tyskerne eller frigi krigsfangene. Foreløpig fikk tyske offiserer tillatelse til å føre kommandoen over sine egne soldater. De to uheldige tyske desertørene ble plassert sammen med andre tyske soldater i en tom Ford-fabrikk utenfor Amsterdam. En krigsdomstol ble raskt stablet på beina av offiserer som var ivrige etter å hevde sin autoritet en siste gang, og mennene ble dømt til døden. Tyskerne ba kanadierne om våpen de kunne henrette «forræderne» med. Kanadierne, som var usikre på hvilke regler som gjaldt, og nødig ville rokke ved det midlertidige arrangementet, gikk med på det. Og mennene ble straks henrettet. Andre fikk så vidt vites samme skjebne, inntil kanadierne, lovlig sent, satte en stopper for denne praksisen.4 Den offisielle datoen for krigens slutt i Europa, V-dagen, var i realiteten 8. mai. Selv om avtalen om Tysklands betingelsesløse kapitulasjon ble undertegnet i en skolebygning i Reims om kvelden 6. mai, kunne feiringen ennå ikke begynne. Stalin var rasende over at general Eisenhower hadde tillatt seg å godta den tyske kapitulasjonen på østså vel som på vestfronten. Bare russerne burde ha det privilegiet, i Berlin. Stalin ønsket å utsette V-dagen til 9. mai. Det irriterte på sin side Churchill. Over hele Storbritannia var folk allerede travelt opptatt med å bake brød for å gjøre i stand festsmørbrød; flagg og bannere lå klare; klokkerne ventet på å kime med kirkeklokkene. I den allmenne forvirringen var det tyskerne som først meldte at krigen var over, i en radiosending fra Flensburg, hvor admiral Dönitz fortsatt formelt presiderte over det som var igjen av det istykkerrevne tyske riket. Meldingen ble plukket opp av BBC. Spesialutgaver av franske, britiske og amerikanske aviser var snart ute på gatene. I London samlet store folkemengder seg rundt Piccadilly Circus og Trafalgar Square, hvor de ventet på at Churchill skulle erklære seieren, slik at den største festen i historien endelig kunne begynne. Telegrafstrimler begynte å regne ned over New Yorks 31
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 31
29.01.15 13.36
Ian Buruma
gater. Men ennå hadde de allierte lederne ikke kommet med en offisiell erklæring om at krigen mot Tyskland var over. Like før midnatt 8. mai, i det russiske hovedkvarteret i Karlshorst, i nærheten av min fars tidligere arbeidsleir, aksepterte omsider det brutale militære geniet marskalk Georgij Zjukov den tyske kapitulasjonen. På ny signerte admiral von Friedeburg for det tyske nederlaget. Feltmarskalk Wilhelm Keitel, uttrykksløs, stram, en prøyssisk soldat fra innerst til ytterst, fortalte russerne at han var rystet over omfanget av ødeleggelsene i den tyske hovedstaden. En russisk offiser spurte deretter Keitel om han var like rystet da man, på hans ordre, hadde jevnet tusener av russiske landsbyer og byer med jorden, og millioner av mennesker, hvorav mange barn, ble begravd under ruinene. Keitel trakk på skuldrene og svarte ikke.5 Zjukov ba deretter tyskerne om å gå, og sammen med sine ameri kanske, britiske og franske allierte feiret russerne i den store stil med tåredryppende taler og store mengder vin, konjakk og vodka. En bankett ble holdt i det samme rommet dagen etter. Zjukov skålte for Eisenhower og kalte ham tidenes største general. Den ene skåltalen avløste den andre, og de russiske generalene, også Zjukov, danset til de færreste klarte å holde seg på beina. Den 8. mai var New Yorks gater fulle av elleville mennesker. Folk strømmet ut i gatene også i London, men britene var underlig tause og beherskede, som om de ventet på at Churchills stemme skulle sette festen i gang. Churchill, som hadde besluttet å ignorere Stalins ønske om å utsette V-dagen til den niende, talte klokken tre om ettermiddagen. President Truman hadde allerede holdt sin tale. General Charles de Gaulle, som nektet å la seg overskygge av Churchill, insisterte på å komme med sin erklæring til franskmennene på nøyaktig samme tidspunkt. Churchills tale i BBC lød fra radioapparater over hele verden. Det var ikke mulig å røre seg i mengden som hadde samlet seg på Parliament Square utenfor Westminster, hvor det var satt opp høyttalere. 32
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 32
29.01.15 13.36
År null Folk ble presset mot portene utenfor Buckingham Palace. Biler kom
seg ikke lenger frem gjennom folkemengden i West End. Big Ben slo tre slag. Folkemengden tidde, og endelig drønnet Churchills stemme ut av høyttalerne: «Den tyske krigen er følgelig brakt til ende … nesten hele verden gikk sammen mot misdederne, som nå ligger beseiret foran våre føtter … Vi må nå vie alle våre krefter og ressurser til å fullføre våre oppgaver både hjemme og ute …» Og her brast stemmen hans: «Fremad Britannia! Lenge leve frihetens sak! Gud bevare kongen!» Litt senere gjorde han V-tegnet for seier på balkongen til helsedepartementet. «Gud velsigne dere alle. Dette er deres seier!» Og mengden ropte tilbake: «Nei, den er din!» Daily Herald rapporterte: «Det utspant seg ville jubelscener i hjertet av byen, hvor uregjerlige menneskemasser skrålte og lo mens de trengte seg sammen rundt busser, klatret opp på biltak, rev ned et gjerde for å lage bål i gatene, kysset politimenn og dro dem med i dansen … Bilister tutet V-koden for seier. Ute på elven fylte slepebåter og skip natten med signalhornene sine.» Et sted i denne folkemengden var min atten år gamle mor, som hadde fått fri fra kostskolen, og hennes yngre bror. Bestemoren min, Winifred Schlesinger, datter av tysk-jødiske immigranter, hadde all grunn til å glede seg, og hennes nesegruse beundring for Churchill kjente ingen grenser. Men hun var nervøs for at det skulle tilstøte barna hennes noe i «havet av opphissede, drukne mennesker – da særlig amerikanere». I New York feiret fem hundre tusen mennesker seieren i gatene. Portforbudet var opphevet. Klubbene – Copacabana, Versailles, Latin Quarter, Diamond Horseshoe, El Morocco – var fylt til trengsel og holdt åpent halve natten. Lionel Hampton spilte på Zanzibar, Eddie Stone på Hotel Roosevelt Grill, og Jack Dempsey’s tilbød digre «jumbo portions» med mat. På Place de la République i Paris så en journalist fra avisen Libération «et bølgende hav av mennesker bærende på allierte flagg. En ame33
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 33
29.01.15 13.36
Ian Buruma
rikansk soldat stavret omkring på sine lange bein i en merkelig tilstand av ubalanse mens han forsøkte å ta bilder, med to flasker konjakk, den ene tom, den andre fortsatt full, stikkende opp av lommene på kakibuksene.» En amerikansk bombeflypilot underholdt mengden ved å fly en Mitchell B-25 gjennom åpningen under Eiffeltårnet. På Boulevard des Italiens «bestemte en diger amerikansk sjømann og en praktfull neger» seg for å konkurrere. De trykket hver kvinne de så, til sine «brede bryst» og talte deretter hvor mange leppestiftmerker de hadde fått på kinnene. De to rivalene ble gjenstand for veddemål blant folk som sto rundt. Ved Triumfbuen takket en enorm folkemengde general de Gaulle, som smilte et av sine sjeldne smil. Folk gaulet «Marseillaisen» og den store slageren fra den forrige store krigen, «Quand Madelon»: There is a tavern way down in Brittany Where weary soldiers take their liberty
The keeper’s daughter whose name is Madelon
Pours out the wine while they laugh and «carry on» … O Madelon, you are the only one
O Madelon, for you we’ll carry on
It’s so long since we have seen a miss Won’t you give us just a kiss …
Og likevel betraktet enkelte V-dagen i Paris som noe av et antiklimaks. Frankrike var tross alt blitt befridd allerede i 1944. Simone de Beauvoir
skrev at hennes erindringer fra den natten var «langt mer diffuse enn minnene om våre andre, tidligere feiringer, kanskje fordi følelsene mine var så diffuse. Seieren var blitt vunnet for så lenge siden; vi hadde ikke sett fram til den slik vi hadde sett frem til frigjøringen, i feberhet forventning; vi hadde lenge visst at den ville komme, og den ga oss intet nytt håp. På et vis var denne slutten som en slags død …»6 Moskovittene, derimot, strømmet ut i gatene så snart V-dagen ble erklært i morgentimene den niende mai. Folk, mange av dem fortsatt 34
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 34
29.01.15 13.36
År null
i nattkjole og pyjamas, danset og jublet gjennom resten av natten mens de brølte «Seier! Seier!». I et brev til den britiske historikeren Martin Gilbert skriver en av Stalins tolker, Valentin Berezhkov, følgende: «Stoltheten over at vi omsider hadde beseiret en svikefull og ond fiende, sorgen over de falne (og vi visste ikke da at nærmere tredve millioner var blitt drept på slagmarkene), håpet om en varig fred og fortsatt samarbeid med våre allierte under krigen – alt dette ga oss en særegen følelse av lettelse og håp.»7 Libération hadde sannsynligvis rett i sin utgave 8. mai: Dette var fremfor alt en fest for de unge: «Det var bare de unge som rant over av glede og begeistring. Bare de unge sprang opp på jeepene, som lignet tribunen under et løp på Longchamp-banen, og løp langs Champs-Élysées med flagg blafrende rundt hodet og sanger på leppene. Og det er slik det skal være. For de unge er faren over.» Bestemoren min i England, som lengtet etter sin mann, som fortsatt tjenestegjorde i den britiske hæren i India, klarte ikke å dele sine barns overstrømmende glede. Følelsene hennes ble uten tvil delt av de mange som engstet seg for sine fjerne ektemenn eller sønner, eller som hadde mistet for mye til å glede seg. Reaksjonen til denne immigrantdatteren var også typisk engelsk: «Jeg savnet deg for mye til å kunne feire,» skrev hun til bestefaren min, «så jeg benyttet dagen til å gjøre litt ekstra arbeid i hagen.» Faren min kan ikke engang huske dagen da krigen offisielt tok slutt. Han minnes vagt lyden av russiske geværer som ble avfyrt i seiersrusen. Marskalk Zjukov nevner dette i sine memoarer: «Vi forlot banketthallen [9. mai] til akkompagnement av en kanonade fra alle slags våpen … skudd ble avfyrt over hele Berlin og i forstedene.»8 Faren min var så vant til lyden av skyting at han knapt enset den. Brian Urquhart, den unge britiske etterretningsoffiseren, klarte heller ikke å føle udelt glede der han satt fast i Nord-Tyskland etter å ha opplevd sjokket ved å se Belsen. «Det er vanskelig å forklare det jeg faktisk følte ved denne overveldende anledningen. Nesten seks år fra 35
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 35
29.01.15 13.36
Ian Buruma
fortvilelse til seier, mange venner borte, så mye død og ødeleggelse … Jeg tenkte på alle disse navnløse ansiktene på krigsfotografiene, flyktninger, sivile i bomberegn, russere i snøen og herjingen av landet deres, mannskapene på synkende lasteskip – hvor mange av dem ville familiene deres se igjen?»9 Men slike tanker ødela ikke feststemningen til de feirende i New York, Paris og London. Det var ungdommens fest. Og også lysets. Helt bokstavelig. «Byen lyser opp!» var overskriften i New York Herald Tribune fra 9. mai. «Nattehimmelen over London gløder på ny,» sto det å lese i londonavisen Daily Herald 8. mai. I Paris ble lysene i operaen tent for første gang siden september 1939, i rødt, hvitt og blått. Én etter én ble lampene tent rundt Triumfbuen, La Madeleine og på Place de la Concorde, og Herald Tribune kunne stolt fortelle at nå vaiet «Stars and Stripes, Union Jack og Le Tricoleur i full flombelysning» foran avisens bygning Rue de Berri. New York City var gradvis blitt mørkere siden strømreduksjonen i april 1942. I oktober 1943 var bare fakkelen på frihetsstatuen svakt opplyst. Men klokken åtte om kvelden 8. mai lyste ifølge New York Daily News «samtlige juveler i Broadways krone, og de drivende folkemassene syntes å svømme i lyset mens de lot sin sjel varme av det.» Nelsons søyle på Londons Trafalgar Square ble opplyst av en lyskaster. St. Paul’s, stående nærmest alene midt i det utbombede finansstrøket, lå badet i lys. Kinoer på Leicester Square lyste opp i grelle farger. Og så var det den myke, røde gløden fra ti tusener av bål som var tent over hele London og helt opp til Skottland. Det var ikke bare lettelsen over at man kunne skru på lyset igjen nå som man slapp å frykte bombeflyene med deres last og de såkalte «doodlebugs» – tyske flyvende bomber (V-1). Lysets tilbakekomst hadde også en symbolsk og følelsesmettet betydning. Da jeg leste disse beretningene, kom jeg til å tenke på en historie jeg en gang ble fortalt av en russisk akademiker i Moskva. Fransk litteratur var både hennes fag og lidenskap. Hele livet hadde hun drømt om å reise til Frankrike 36
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 36
29.01.15 13.36
En menig fraterniserer med en japansk jente i en park i Tokyo
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 76
29.01.15 13.37
Kapittel 2
Sult
E
nkelte nederlendere oppfattet som nevnt kanadierne som guder da de kom rullende inn i mai. Også et annet og like glorieomkranset bilde er for alltid forbundet med frigjøringen av Nederland: Operasjon Manna. Tiår etterpå snakket folk med takknemlige tårer i øyekroken om «svenskeloffen», som ble donert av Røde Kors og droppet over Nederland i mai 1945 av bombeflyvere fra RAF og U.S. Air Force. Som barn så jeg for meg denne eventyrlige scenen helt konkret, som loffskiver regnende ned fra himmelen. I realiteten droppet Avro Lancaster-maskinene og B-17-bombeflyene – som seilte lavt over de røde takene der det sto jublende mennesker som vinket med hvite kjøkkenhåndklær – poser med mel så vel som kasser fylt med sjokolade, margarin, corned beef, eggepulver, sigaretter, kaffe og tyggegummi. Britene kalte den Operation Manna, amerikanerne Operation Chow Hound. For de amerikanske og britiske bombeflyverne var det en kjærkommen avveksling å slippe mat over Nederland. Blant sjokolade eskene og melsekkene ble det funnet en beskjed skrevet av en engelsk pilot: Til det nederlandske folk:
Bekymre dere ikke om krigen mot Tyskland. Den er snart over. For
oss er disse turene et avbrekk fra bombingen. Vi vil stadig komme med nye matforsyninger. Opp med hodet. Mange hilsener. En RAF-mann.1 77
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 77
29.01.15 13.37
Ian Buruma Folk var mer enn takknemlige; mange av dem sultet. I mai, like etter
frigjøringen, skrev The New York Times om et «sultehospital» i Rotterdam, hvor «uthungrede mennesker ble servert seks lette måltider hver dag». Tredveårige menn og kvinner, står det i artikkelen, «ser ut som om de er dobbelt så gamle, med innsunkne øyne, gustengul hud og grotesk opphovnede lemmer, hvilket forteller sitt tydelige språk om den miserable forfatningen de var i da de ble reddet». I samme by fantes det samtidig restauranter som tilbød et «velkledd klientell de lekreste retter og alskens drikkevarer». Indignerte nederlendere «som kjenner den andre ytterligheten», svarer kjapt: «Svartebørsen.»2 Situasjonen var den samme over store deler av det europeiske kontinentet, og mange steder var forholdene verre enn i Rotterdam. Millioner hadde dødd av sult i deler av Sovjetunionen. Men det var noe spesielt ved den nederlandske hungersnøden: Nederland var det eneste vesteuropeiske landet der tyskerne brukte sult som kollektiv avstraffelse. Slaviske folk hadde vært gjenstand for samme behandling, men ikke vesteuropeere. Nederlandske jernbanearbeidere hadde gått til streik for å understøtte Montgomerys – katastrofale, viste det seg – forsøk på å gå over Rhinen ved Arnhem i 1944. Som straff stanset tyskerne matforsyningene til den fortsatt okkuperte vestlige delen av landet. De slo også av strømmen, oversvømte jordbruksland og forbød nederlendere å kjøre tog. Til overmål var «sultevinteren» 1944/1945 usedvanlig kald. Atten tusen mennesker døde av sult eller sykdommer fremkalt av underernæring. De overlevende fyrte med møbler for å holde kulden fra livet, og spiste de kjæledyrene som fortsatt var igjen, samt døde hester – som ble slaktet så snart de hadde kollapset i gatene – og suppe kokt på brennesler og stekte tulipanløker. Et av problemene med underernæring er at for mye mat, eller feil mat, også kan drepe. Selv kjeksene som ble delt ut av vennlige kanadiske soldater, kunne få fatale følger. De fremkalte en voldsom tørste, som så ble slukket med store slurker kaldt vann, hvorpå de ufordøyde kjeksene svellet og magen sprakk, med momentan død til følge. 78
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 78
29.01.15 13.37
År null Sulten herjet så godt som alle steder i verden, i frigjorte land som
i beseirede, hvor alle offentlige tjenester hadde brutt sammen og den normale økonomien hadde sluttet å fungere. Mat ble også droppet andre steder enn i Nederland. Tenåringen i Akiyuki Nosakas Amerika Hijiki ser et amerikansk bombefly droppe en stålcontainer festet til en fallskjerm. De japanske landsbyboerne frykter at det er nok en ødeleggende superbombe. De hadde hørt om Hiroshima. Også der var bomben angivelig festet i en fallskjerm. Men containeren eksploderer ikke, og sulten og nysgjerrigheten seirer over frykten. Landsbyboerne bryter den opp og finner pakker med mat, som de antar må ha vært ment for fangene i en nærliggende leir for krigsfanger. Men velgjørenhet overfor fremmede er for mye forlangt i en så fortvilet tid som denne. Pakkene inneholder brød, sjokolade og tyggegummi, som ungene gomler på i dagevis mens de lar de etter hvert harde, smakløse klumpene vandre fra munn til munn. De finner også en pakke fylt med en brun masse som landsbyboerne mener må være tang, eller hijiki, en høyt verdsatt delikatesse i Japan. Den smaker imidlertid så vondt, selv etter å ha blitt kokt, og er så vanskelig å fordøye at de spør seg hvordan amerikanerne kan få seg til å spise den. I den tro at de mørke tebladene er «amerikansk tang» tygger de seg trøstig gjennom hele pakken. De verste tilfellene av sult dette hungersåret forekom i konsentrasjonsleirene. De japanske leirene i Sørøst-Asia var redselsfulle. De fleste leirene i Tyskland, hvor de tyske myndighetene hadde latt slavearbeidere og overlevende fra dødsmarsjene sakte råtne, var enda verre. Den avskyeligste var Bergen-Belsen, opprinnelig bygget som en leir for «byttejøder», menn og kvinner som hadde gode forbindelser og følgelig kunne brukes som potensielle byttemidler for å frigi tyske fanger. Få slike utvekslinger fant i realiteten sted. Også politiske fanger og kriminelle ble plassert i leiren. Til slutt, sent i 1944, ble den en dumpingplass for jødiske overlevende fra dødsleirene som lå i Den røde hærs vei. En av dem var Anne Frank, som døde av tyfus mindre enn en måned før leiren ble befridd. Belsen, som var overfylt fra be79
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 79
29.01.15 13.37
Ian Buruma
gynnelsen av, var så overbefolket tidlig i 1945 at fangene bokstavelig talt sov oppå hverandre, uten toaletter, til slutt også uten mat og vann. De som fortsatt hadde krefter igjen, og var desperate nok, spiste av likene som dynget seg opp utenfor brakkene. Bare SS-vaktene hadde nok av mat. Leirkommandanten, Josef Kramer, hadde sitt eget private forråd av griser. Ettersom britene aldri hadde sett noe lignende, ante de heller ikke hva de skulle gjøre. Det eneste de kunne tilby de uthungrede menneskene, var sine egne feltrasjoner bestående av skinke, bacon, tomatbønner, pølser og steak and kidney pie. Innskrumpede mager og tarmer klarer ikke å holde på den slags mat; den går tvers gjennom kroppen. Likevel gaflet folk i seg rasjonene. Rundt to tusen mennesker døde som en følge av det. Bare én gang tidligere hadde britene stått overfor hungersnød i massivt omfang. Det var i Bengal i 1943, da en kombinasjon av flom, feilslåtte avlinger, myndighetenes inkompetanse, korrupsjon, krigskaos og en sjokkerende ufølsomhet fra offisielt hold førte til at nærmere tre millioner mennesker døde. Britiske feltleger, som støttet seg på det siste innen forskningen, brukte noe man kalte Bengal Famine Mixture, en søt suppe bestående av sukker, tørrmelk, mel og vann. I tillegg eksperimenterte man med aminosyrer, som man ga som nesedråper og i sprøyter. Sultemiksturen, til dem som kunne svelge, og aminodråper, til dem som ikke kunne det, ble forsøkt også i Belsen. Begge deler slo feil. Suppen var for søt, og fangene klarte ikke å holde på den. Metoden med nesedråper og injeksjoner måtte oppgis fordi de overlevende fra utryddelsesleirene var livredde for alt som minnet om medisinske eksperimenter. Overbevist som de var om at de ville dø, tryglet de på konsentrasjonsleirtysk: «Nix krematorium.»3 At mange overlevde, skyldtes den formidable innsatsen fra britiske leger og medisinerstudenter, så vel som fra leger som selv hadde overlevd leirene. Gjennom prøving og feiling fant de den riktige kombinasjonen av fast føde og væske, slik at de kunne hjelpe folk tilbake 80
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 80
29.01.15 13.37
År null
til livet. En av de overlevende legene var Hadassah Bimko, en polsk tannlege. Mens hun satt i Belsen, hadde han hun giftet seg med Josef «Yossele» Rosensaft, en tøff polsk jøde som hadde rømt fra flere transporter til Auschwitz og var blitt en av de fremste sionistiske lederne i leiren. Vi vil høre mer fra ham senere. Sønnen deres, Menachem, ble født i Belsen. I Storbritannia var livet lettere enn i Nederland, Italia, Polen, Jugo-
slavia og Tyskland, men det var langt fra bekvemt. Matrasjoneringen ble faktisk strammet inn i mai 1945: mindre stekefett, mindre bacon. Og året etter ble til og med brød rasjonert. Mange fortsatte å sove i London Undergrounds tunneler. Og selv enda et år senere var det så lite brensel og strøm til oppvarming at vinteren 1946/1947 ble kjent som «Shiver with Shinwell», etter Emanuel Shinwell, ministeren for brensel og elektrisitet, og «Starve with Strachey», etter John Strachey, ministeren for mat. Under et besøk i London sommeren 1945 tok den amerikanske litteraturkritikeren Edmund Wilson en spasertur gjennom bydelen Holborn sammen med en venn. Underveis kjente han med ett en ufyselig stank. Han kikket seg rundt, og fikk øye på en liten kolonialforretning. «I hyllene i de åpne vinduene lå det døde kråker på rekke og rad. Det var tilsynelatende det eneste de solgte i den butikken.»4 I desember seilte et skip med bananer og appelsiner (og fire blindpassasjerer, som hoppet over bord) inn i Bristols havn, hvor det ble møtt av en offisiell velkomstkomité med byens borgermester i spissen. Dette var de første bananene som var sett i Storbritannia siden krigens begynnelse. Det var ikke bare knappheten på (dugelig) mat som bidro til at London virket grå og livstrett bare noen måneder etter feiringen av seieren. Edmund Wilson uttrykte det mange briter følte: «Så tomt, så kvalmende ufriskt, så meningsløst alt plutselig fortoner seg i det øye blikket krigen er over! Så sitter vi her, kraftesløse, med det utarmede 81
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 81
29.01.15 13.37
Ian Buruma
og usle livet som kampen mot fienden holdt tankene våre borte fra. Fordi alt vårt strev er gått med til ødeleggelse, har vi ikke klart å bygge noe vi kan falle tilbake på i vår egen ruin.»5 I Frankrike var mismotet enda mer trykkende. Forsyningsministeren, Paul Ramadier, gikk under kallenavnet Ramadan, etter muslimenes fastemåned, og de magre dagsrasjonene ble kalt ramadiète.6 Franske bønder nektet å selge til faste priser ettersom de gjorde gode penger på den allestedsnærværende svartebørsen. Uten den ville det være umulig for franskmenn flest å føre en noenlunde levelig tilværelse. Poeten Stephen Spender tilbrakte et par måneder i Frankrike som et avbrekk fra oppdraget i Tyskland, hvor han skrev en kulturrapport for den britiske regjeringen. Her merket han seg en viktig forskjell mellom Storbritannia og Frankrike. I Storbritannia hadde det alltid vært mulig å sikre seg mat og klær uten å ty til svartebørsen. I Frankrike, der Spender ikke akkurat beveget seg blant de fattige, traff han til stadighet folk som Sorbonne-professoren «med en dress som hang og slang rundt ham, som om den var to nummer for stor», og som «med et skjevt smil fortalte at han ikke hadde hatt tilgang til svartebørsen på to måneder».7 Men i Frankrike var i det minste storparten av landet fysisk intakt: de store historiske byene, kirkene og katedralene. For Spender, som kom fra ruinen Tyskland, gjorde dette alt sammen enda mer uhyggelig. Frankrike, skrev han, var en «usynlig ruin». Som Tyskland måtte Frankrike «bygges opp igjen fra ingenting», men «selv om denne vissheten preger stemningen, står veggene fortsatt, og kafeene, de er fylt til trengsel (selv om det ikke er kaffe å få), og så er det alltids svartebørsen».8 Fordi tyskerne systematisk hadde årelatt Frankrikes økonomi, hadde svartebørsen vært virksom i flere år allerede. Hovedproblemet etter frigjøringen var ikke bare matmangel, men vanskelighetene med å få mat fra landsbygda frem til de sultefôrede byene. Det skortet på både lastebiler og bensin. De som hadde tilgang til dette, kunne tjene virkelig store penger på svært kort tid. Foretaksomme amerikanske 82
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 82
29.01.15 13.37
År null
soldater, enkelte med kriminelt rulleblad fra USA, deserterte fra hæren og organiserte forbryterbander i Paris. Operasjonen gikk ut på å stjele hærens lastebiler og sikre seg store mengder bensin gjennom å forfalske dokumenter og bestikke folk i hærens depoter for å skaffe olje og bensin. Bensinen ble så solgt videre til franske gangstere. Store formuer ble skapt, men mange av de amerikanske svindlerne ble tatt på grunn av sitt store pengeforbruk. Fordi de ikke kunne overføre pengene til Amerika uten å vekke myndighetenes mistenksomhet, levde de som grever i Paris, hvilket vekket myndighetenes mistenksomhet like fullt. Den som levde slik i Europa på denne tiden, beveget seg nødvendigvis i den halvkriminelle verdenen av svartebørsrestauranter og -nattklubber, hvor champagne og fine viner fortsatt fløt, og alle slags delikatesser var å få kjøpt. Fra London fløy Edmund Wilson videre til Roma, som han opplevde som «mer stinkende og forsumpet enn noensinne».9 Sammen med noen amerikanske venner spiste han middag på en fortausrestaurant. Opptatt som han var med maten og samtalen, la Wilson først ikke merke til at folk stimlet sammen rundt dem. Men så begynte de å «strekke hendene fram og forsøkte å nappe til seg noe fra tallerkenene våre». Så dukket en utkaster opp. Han slo til en eldre kvinne og drev mengden tilbake, stort sett kvinner og barn, «hvorav noen forduftet, mens andre ble stående på avstand og stirre på middagsgjestene».10 Roma var, som Paris, fortsatt mer eller mindre i ett stykke. Byer som Palermo og Napoli var det ikke. Også Milano var merket av allierte bomber og borgerkrig. Wilson, som besøkte Milano i mai, mente at «byen lignet en egn i helvete. Noen av de skranglete, grønne trikkene gikk, og enkelte av innbyggerne var opptatt med dagligdagse gjøremål, men byen virket lamslått, stanset i bevegelsen, og de blodløse, underernærte menneskene, kledd i gamle filler, var som fastfrosset … i en tilstand av permanent tretthet».11 Den ungarske forfatteren Sándor Márai bodde i Budapest under frigjøringen. De materielle skadene var store etter at byen hadde vært 83
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 83
29.01.15 13.37
Ian Buruma
under beleiring av russiske styrker i over en måned. Den røde hærs frigjøring av byen i februar 1945 ble fulgt av en lammende inflasjon. Over natten kunne en dollar eller et gullstykke være verdt en milliard. Bønder «som skjønte at deres tid var kommet», tjente seg rike ved «å bytte en gris mot et piano, eller mot napoleonske gullmynter på markedet i Pest», mens «intellektuelle, arbeidere og offentlige tjeneste menn ventet uten håp, blekere og sultnere for hver dag som gikk …» I løpet av disse månedene med inflasjon, mintes Márai, «ble de fleste innbyggerne i Budapest like skjelettaktig magre som illustrasjonene av menneskekroppen i anatomibøkene, uten kjøtt og fett».12 Budapest var likevel i en bedre forfatning enn Berlin og de fleste andre tyske byene. Det eneste som var igjen av Berlin, Frankfurt, Hamburg, Bremen, Dresden og også mindre byer som Würzburg og Pforzheim, som ble bombet i 1945 nærmest på en innskytelse etter at det hele var over, var ruiner som stinket av død. Det første som slo besøkende de første månedene etter krigens slutt, var den uhyggelige stillheten. Da dramatikeren Carl Zuckmayer sto i sentrum av Berlin, mellom ruinene av Romanisches Café, en gang den mest fasjonable kafeen i Weimarrepublikkens Berlin, og den utbombede Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche, manet han fram bildet av det samme stedet før krigen: den uopphørlige trafikken, bilhornenes tuting, alle menneskene som handlet og pratet og spiste. Nå føltes det som om han var alene blant de tause ruinene. Så hørte han en svak, skrapende lyd. En mager guttunge i sandaler av tre kom trekkende på en liten håndkjerre bortover restene av den brolagte gaten. En mild bris strøk gjennom det ødslige landskapet, og Zuckmayer hørte lyden av sine egne hjerteslag. Og likevel, skriver han, «var det samtidig, i hele Tyskland, liksom en uopphørlig kravling, krafsing, som i en gigantisk maurtue … en ustanselig bevegelse hit og dit, fram og tilbake; millioner av sko som subbet og skrapte. Dette er der Schwarzmarkt … Verden og de hjemløses, flyktningenes, de spredte massenes, de plyndrende ungdomsbandenes marsj».13 84
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 84
29.01.15 13.37
År null Her er Stephen Spender i Köln, nok en ruinhaug: «Byens ruin gjen-
speiles i innbyggernes indre ruin. I stedet for å være liv som kan danne et arr over byens sår, er de parasitter som suger et dødt kadaver tørt, som graver i ruinene etter skjult mat, som gjør sine forretninger på svartebørsen borte ved katedralen – destruksjonens handel, ikke produksjonens.»14 Hvis det var ille i Köln, og Berlin, var det antagelig enda verre i Tokyo og Osaka – og i Hiroshima. For ikke å snakke om Manila, Warszawa, Stalingrad og andre byer som aksemaktene hadde lagt i grus. Englands ortodokse overrabbiner, doktor Solomon Schonfeld, fortalte noen journalister om sitt besøk i Warszawa i desember. Byens tidligere ghetto, sa han, «er en eneste stor ødemark av murbrokker og stein. Gatene er som de var på utryddelsens siste dag. Tusener av lik ligger under et hav av murstein og menneskebein, hvorav jeg personlig plukket opp noen.»15 Ødeleggelsen av den jødiske ghettoen i Warszawa var del av et stort kriminelt prosjekt. Motivene bak bombingen av japanske byer var annerledes, men ødeleggelsene de resulterte i, var de samme. De fleste japanske hus var bygget av tre. Den massive teppebombingen, fulgt av ildebranner som spredte seg raskt, hadde jevnet alt med jorden, bortsett fra en og annen steinpipe – i det som hadde vært et offentlig bad – som stakk ynkverdig opp av de svartsvidde ruinene. Også Japan var merket av stillhet. Sherwood R. Moran, en amerikansk marineløytnant, skrev et brev til sin venn Donald Keene, som senere skulle bli en fremstående kjenner av japansk litteratur: «Tokyo, det første av krigens ofre jeg har sett, er en ødemark av grinende kaos og ødeleggelse, men det er stillheten som gjør meg mest fælen; ingen tuting, ingen rop, intet klang av metall mot metall – ingenting av det du hater i en by, men forventer. For Tokyo, for hele Japan vil jeg tro, er kalamitetene over, men alle stirrer fortsatt fremfor seg i den redselsfulle stillheten.»16 Faren for hungersnød, og pandemier, var reell i de beseirede landene. Det var allerede utbrudd av tyfoidfeber, flekktyfus og tuberku85
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 85
29.01.15 13.37
Ian Buruma
lose i tyske byer. I Japan døde over tyve tusen mennesker av dysenteri i 1945, og i 1948 var nærmere syv hundre tusen smittet av tyfoidfeber, flekktyfus, tuberkulose, kolera og polio.17 Da var forholdene litt bedre ute på landsbygda, hvor det fortsatt var mat å finne. Men tilstanden i byene var sannsynligvis verre enn de var i Tyskland. Tyskere som var i stand til å arbeide, fikk tildelt rasjoneringskort. En rapport fra Berlin i Yank, de amerikanske væpnede styrkenes ukemagasin, beskrev den typiske daglige menyen til en kroppsarbeider med seks barn: Til frokost en kopp te og en skive grovbrød hver, til middag potetsuppe laget på én løk, én potet og en kvart liter melk, garnert med en liten bit blomkål. Utilstrekkelig, ja visst, men nok til å holde et menneske i live. Japanerne hadde allerede sultet lenge før krigen var over. Myndighetene ga folk råd om hvordan de skulle lage mat av eikenøtter, agner, sagmugg (til pannekaker), snegler, gresshopper og rotter. Da soldatene begynte å vende hjem i store mengder etter kapitulasjonen, utviklet den dårlige situasjonen seg til en krise. Mange av de hjemløse levde i undergangene på jernbanestasjoner, noe i likhet med de smale, labyrintiske slumområdene i det viktorianske London. Denne dickenske verdenen rommet foreldreløse barn som plukket sigarettsneiper de kunne bytte mot noe spiselig, som opererte som lommetyver, eller som solgte sine underernærte kropper. Ueno-stasjonen i Tokyo var særlig beryktet som en slags urban bikube full av hjemløse. Bandene med utsultede barn ble kalt «charin-unger» (charinko), der charin er lyden av klingende mynter.18 På fotografier av disse tøffe, små skapningene, kledd i filler, der de damper på sigarettsneiper, ligner de ville dyr snarere enn mennesker. Og ville dyr var nettopp det en britisk soldat beskrev deres motstykker i Tyskland som, disse ungene som satt sammenkrøpet i utbombede underganger eller på jernbanestasjonene, «kamuflert til det fullkomne i skitt, slik at man ikke så at de var der». De pilte av sted ved synet av en utenlandsk soldat, bare for å komme tilbake med steiner og jernstenger i hendene, «og tennene deres var svarte og brukne», mens de eneste rene flekkene på kroppen var «det 86
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 86
29.01.15 13.37
År null
hvite i øynene deres», øynene til syke leopardunger «hvis eneste fiende var mennesket».19 For å sette dette i perspektiv bør vi også huske hvordan det var for de mange millionene kinesere som overlevde i ruinene etter en ødeleggende krig. Amerikanske soldater i områder kontrollert av general Chiang Kai-sheks nasjonalister ble sjokkert da de så barn snike seg inn i forlegningene deres for å rote etter mat i søppeldunkene. En amerikansk sersjant husket at «mødre med unge jenter kom bort til vaktpostene våre og tilbød seg å bytte småjentene mot sukkertøy og sigaretter».20 Imens krøp kinesiske menn inn under hærens latriner for å sanke menneskelige ekskrementer som hadde falt gjennom sprekkene i gulvet. Disse solgte de til bøndene som gjødsel. Omfanget av menneskelige lidelser i krigens kjølvann var så enormt, og så vidtfavnende, at det nærmest er nytteløst å føre sammenligninger. Tyskland måtte ikke bare ta seg av sine egne borgere og hjemvendte soldater, men også over ti millioner tysktalende flyktninger fra Tsjekkoslovakia, Polen og Romania som var blitt kastet ut fra sine hjemland med de allierte myndighetenes offisielle godkjennelse. Mange flyktninger døde, eller ble drept, på vei til Tyskland, et land mange av dem aldri hadde sett. Langt de fleste hadde mistet alt de eide og hadde. Med dem føyde et stort antall mennesker seg til massene som drev omkring på leting etter mat og husly. I jordbruket slo høsten 1945 katastrofalt feil, hvilket forverret matvarekrisen i Japan så vel som i Tyskland. I løpet av krigen var husdyrbeholdningen blitt redusert, åkrer rasert og maskiner ødelagt. I tillegg kom knapphet på arbeidskraft og elendig vær. I Tyskland var mange av jordbruksmaskinene i de østlige sonene blitt ødelagt, eller stjålet, i krigens siste måneder, og de utenlandske landbruksarbeiderne som hadde erstattet de tyske under krigen, dro sin vei. Japan, som tidligere var avhengig av matforsyninger fra sitt asiatiske imperium, var nå overlatt til seg selv. I oktober fortalte Japans finansminister amerikanske journalister at 87
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 87
29.01.15 13.37
Nederlendere jubler for bombeflyene som slipper mat i mai 1945
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 99
29.01.15 13.37
DEL 2
OPPRY DNINGEN
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 165
29.01.15 13.37
Kapittel 4
Veien hjem
F
aren min var en av de over åtte millionene sivilfangene som ventet på å bli transportert hjem fra Tyskland i mai 1945. Det var rundt regnet ytterligere tre millioner i andre deler av Europa. Noen av dem lengtet hjem, andre ønsket å dra alle andre steder enn hjem, og atter andre hadde ikke lenger et hjem å vende tilbake til: polakker i Ukraina, serbere og kroater i Østerrike, hviterussere i Jugoslavia, jødiske flyktninger i Kasakhstan og så videre. I Asia var tallene like overveldende: Seks og en halv million japanere var strandet i Asia og Stillehavet, halvparten av dem sivile. Over en million koreanske arbeidere befant seg fortsatt i Japan. Og tusener av australske, europeiske og amerikanske krigsfanger satt fast i Kina, Japan, Taiwan og Sørøst-Asia, så vel som indonesere og andre asiater som var blitt tvunget til å arbeide på japanske militærprosjekter i regionen. Opptil hundre og åtti tusen asiater hadde arbeidet på Thailand–Burma-jernbanen; rundt halvparten av dem overlevde. Alle kriger flytter om på mennesker; krigen i Irak, som begynte med den amerikanskledede invasjonen i 2003, drev opptil fem millioner mennesker bort fra hjemmene sine. Omfanget av menneskeforflytningene under andre verdenskrig var særlig uhyggelig fordi de i så stor grad var forsettlige – av hensynsløst praktiske så vel som ideologiske grunner: slavearbeid, bosettingsprosjekter, «etnisk rensing», endrede landegrenser, emigrasjon på søken etter Lebensraum for de tyske og japanske herrefolkene, borgerkrigene som oppsto, deportasjoner av hele befolkninger, som enten ble drept eller måtte leve i eksil, og så videre. Tyskerne må bære hovedskylden for Europas del, men Stalins politikk i Sovjetunionen og dens periferi var ofte like morderisk som Hitlers.1 167
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 167
29.01.15 13.37
Ian Buruma For min fars del var hjemreisen av det enklere slaget. Selv om korre-
spondansen med familien hadde opphørt i 1944, da de allierte frigjorde en del av Nederland, og det ikke lenger lot seg gjøre å sende brev mellom hjembyen hans og Tyskland, hadde han et hjem å reise tilbake til. Sommeren 1945 ble han transportert til den nederlandske grensen fra en britisk oppsamlingsleir i Magdeburg, først med britiske militære lastebiler, så med tog, og til slutt med buss. Mottakelseskomiteen i den nederlandske grensebyen Enschede spurte ham og andre hjemvendte ut om de hadde arbeidet frivillig i Tyskland eller ikke. De som ble mistenkt for å ha arbeidet frivillig, mistet retten til matrasjoner, og dette var bare et lite forvarsel om et problem som skulle bli en besettelse for nederlenderne i årtier fremover, liksom en nasjonal sårskorpe som ble plukket på igjen og igjen: Hvem hadde vært på «riktig» eller «feil» side, hvem hadde vært modig eller feig, kollaboratør eller motstandskjemper, helt eller skurk. (Selvfølgelig var det slik at få mennesker passet pent inn i de enkelte kategoriene.) Det var en trettende og langtekkelig måte å bli ønsket velkommen hjem på. Men faren min var imponert over høfligheten til de som spurte ham ut, uvant som han var blitt til at embetsmenn og funksjonærer ikke bjeffet til ham. Da far kom fram til hjembyens sin, Nijmegen, var følelsene hans ikke lenger like samstemte. Han hadde reist fra et fullstendig utbombet Berlin, så han var vant til ødeleggelse. Likevel må det ha vært ganske forvirrende og selsomt for ham å vandre omkring i det gamle sentrum av Nijmegen, der mange av de vakre bygningene, hvorav noen var fra middelalderen, også var borte, lagt i grus av et tilfeldig amerikansk bomberaid i 1944. Etter å ha lengtet hjem i flere år fikk faren min plutselig kalde føtter. Han fikk seg ikke til å gå den korte veien hjem til familiens hus. I dag husker han ikke lenger hvorfor. Kanskje var det fordi han ikke visste om foreldrene fremdeles var i live, eller om huset fortsatt sto. Eller kanskje han fryktet at den etterlengtede gjenforeningen ville bli vanskelig og opprivende. Så mye hadde skjedd siden sist. Han gikk omsider hjem. Hele familien hadde overlevd. Det ble en 168
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 168
29.01.15 13.37
År null
lykkelig gjenforening. Han fant snart sin gamle plass i samfunnet; han passet inn. Han var en av de heldige. For andre var livet som fordrevet og deportert en mer varig tilstand, og hjemkomsten en skuffelse, eller verre. Ekstreme erfaringer skapte kløfter av manglende forståelse mellom mennesker. Alle følte at de hadde en historie å fortelle. Hvordan kunne en som hadde overlevd Auschwitz, formidle det han eller hun hadde gjennomlevd til dem der hjemme, de som knapt hadde hørt om dødsleirene? Den ungarske forfatteren Imre Kertész skrev om denne manglende forståelsen i romanen Uten skjebne (1992).2 Forfatteren selv, en assimilert Budapest-jøde, hadde vært fange i Auschwitz og Buchenwald. Han var bare fjorten år da han ble deportert og fikk, for å si det slik, sin voksendåp i leirene. Bokens hovedperson og forfatterens alter ego, femtenåringen György, vender tilbake til Budapest, fortsatt kledd i den fillete, stripete jakken fra Buchenwald, mager og skjoldete i ansiktet som en gammel mann. Fremmede mennesker bor nå i familiens gamle leilighet, uvennlige og mistenksomme mennesker som slår døren igjen foran nesen på ham. Dette var noe mange overlevende fra leirene opplevde, særlig jøder, som man ikke forventet ville komme tilbake, og som ofte ble møtt med uvilje når de gjorde det. Gjensynet med gamle jødiske naboer som hadde klart å bli værende i Budapest, er på et vis enda mer smertelig. De kan fortelle ham at «livet var ikke så lett hjemme, heller». Når de får høre hvor han har vært, gir de ham et vennlig råd: Han burde simpelthen «glemme redslene» og bare tenke på fremtiden. Eller som en annen velmenende person – en «demokratisk» journalist som György møtte på trikken – sa: Det viktigste var at «de nazistiske helvetespølene» var borte, jevnet med jorden. Det György ikke klarte å få folk til å forstå, var at han ikke hadde vært i helvete. Hans opplevelser var ikke metafysiske. Han hadde vært i konsentrasjonsleirer. Hvordan kunne han glemme det og utelukkende tenke på fremtiden, som om hans fortidige liv hadde vært et mareritt eller en skrekkfilm? Livet i leirene var hverken frivillig eller behagelig, 169
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 169
29.01.15 13.37
Ian Buruma
men det var fortsatt liv, hans liv. Det dreide seg om sammenheng, kontinuitet, om det man ikke kunne hoppe bukk over. Problemet var at folk som ikke hadde opplevd noe lignende, umulig kunne forestille seg hvordan det hadde vært – og ikke ønsket de det heller. Derfor flyktet de inn i abstraksjoner og grep til begreper som «helvete» eller «redslene», dette som helst burde glemmes så snart som mulig. Menneskene som beskrives mot slutten av Kertész’ roman, journalisten og naboene, herr Steiner og herr og fru Fleischmann, mente det godt. Det var ikke alltid tilfellet når mennesker som hadde tilbrakt krigen hjemme, ble konfrontert med overlevende fra leirene eller andre som kom tilbake, som krigsfanger eller tvangsarbeidere for Det tredje riket. Lidelse er en personlig sak. De fleste av oss ønsker at våre smertefulle opplevelser skal bli sett og forstått. Andres lidelser, særlig hvis de er verre enn våre egne, kan bli en kilde til irritasjon, kanskje sågar skyldfølelse: «Livet var ikke så lett hjemme, heller.» Den iblant kjølige mottakelsen jødiske overlevende fikk når de kom hjem, ikke bare til Polen og andre blodstenkte land i Sentral-Europa, men også til vesteuropeiske land som Nederland, skyldtes til en viss grad en diffus skyldfølelse, i tillegg til antisemittiske fordommer, som snarere var blitt forsterket i løpet av årene med tysk okkupasjon – propaganda blir sittende. Dette gjaldt på ingen måte bare kollaboratører eller nazisympatisører. Da en ung kvinne ved navn Netty Rosenfeld kom fram fra skjulestedet sitt etter frigjøringen av det sørlige Nederland i 1944 og søkte jobb på en radiostasjon som ble drevet av den nederlandske motstandsbevegelsen, fikk hun høre at Rosenfeld var et navn som ikke egnet seg for offentlig kringkasting. Hun måtte tross alt forstå at det allerede arbeidet tilstrekkelig med jøder for Radio Herrijzend Nederland (Nederland Gjenfødt). Stasjonen hadde fått kallenavnet «Jerusalem Gjenfødt». En lekse som jødenes beklagelige erfaringer nå burde ha lært dem, var at de ikke burde albue seg fram i køen i iveren etter å dominere samfunnet igjen. Og dette var ment som et vennlig råd. 170
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 170
29.01.15 13.37
År null I september 1945 skrev en mann ved navn Siegfried Goudsmit føl-
gende lille historie i Paraat, en venstreorientert avis grunnlagt av den nederlandske motstandsbevegelsen: En bussholdeplass. Passasjerer venter på bussen til Amsterdam. Blant
dem to jøder. Den ene setter seg på benken … En ikke-jødisk «frue» liker ikke dette, og forteller ham at han burde ha forblitt stående. «Andre mennesker har rett på den plassen.» Ja, frue, hadde omstendighetene vært andre, ville jeg ha blitt stående, men jeg er nettopp kommet ut fra sykehuset, hvor jeg ble innlagt fordi jeg var avkreftet etter oppholdet i en tysk konsentrasjonsleir, og som De ser, er jeg fremdeles ganske svak. «Hadde de nå bare beholdt Dem i konsentrasjonsleiren. Vi har nok av Deres sleng som det er …»3 Andre overlevende fra nazileirene ble påminnet om at de ikke var de
eneste som led. Også nederlendere gikk sultne, ble frastjålet syklene sine eller hva det nå kunne være. Jøder ble bedt om ikke å komme med for mange krav, ikke å være for høyrøstede. De burde kjenne sin plass, og fremfor alt vise takknemlighet. En tidligere motstandsavis kalt De Patriot trykket et leserbrev som omhandlet antisemittismen i etterkrigstidens Nederland. Det sto på trykk 2. juli 1945: Det tør være hevet over enhver tvil at jødene, i særdeleshet på grunn
av tysk forfølgelse, var gjenstand for dyp sympati i det nederlandske folk. Nå er det bare rett og rimelig at jødene besinner seg og unngår overdrivelser. De bør ha klart for seg at det er deres plikt å være takknemlige, og at denne takknemligheten i første rekke bør uttrykkes gjennom å vise sin aktelse og respekt for dem som falt som ofre på jødenes vegne. De kan takke Gud for at de kom levende fra det. Det lar seg også gjøre å skusle bort denne sympatien [i det nederlandske folk] … [Jødene] er sannelig ikke de eneste som led …4 171
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 171
29.01.15 13.37
Utsultede krigsfanger i en japansk leir i Malaya
105057 GRMAT Aar null 150101 v04.indd 207
29.01.15 13.37