5
Stillhet midt på dagen. Gulvplankene i hallen knirker. Er det noen som står ved telefonbordet og flytter vekten fra det ene benet til det andre? Eller studerer et bilde på veggen, eller nøler, rammet av en tanke, en ettertanke? Veier for og imot? Frem og tilbake? Gulvplankene knirker av seg selv. Det er ingen der. Det er bare lydene i et gammelt hus. Huset mitt kan lage flere lyder enn jeg kan. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg hører skritt, raske skritt fra forsiden til baksiden, tvers gjennom huset. Skyndsomme, bestemte skritt om morgenen. Om kvelden, i ettermiddagstimene mellom to og tre, er det et tungt ganglag, subbende, med stokk. Som om det et sted var blitt gjort opptak av alle gangene jeg har gått gjennom korridorene og rommene i huset mitt, som om det nå ble spilt av for meg på et slitt lydbånd, en innspilling med utydelig informasjon. Hvordan skal jeg tolke det? Hva er beskjeden? At jeg var ment å være et stående dyr? Ment å kunne strekke ut lemmene, holde fire fjerdedeler i luften, et gyllent snitt, at rekkevidden aldri er større enn hensikten? Skapt for å svømme, gå, klatre, optimistisk nok til å prøve å fly? Her ligger jeg. Partert på steile og hjul hadde vært å foretrekke. Noen ganger hører jeg en banking i taket, en, to, tre, fire ganger, høyt, når takbjelkene trekker seg sammen om natten. Da våkner jeg og lurer på hvem som kommer. Hvem vil inn? vil jeg rope ut, hvem der? Men det er ingen der. Når Agaat lar meg være alene, som i dag, er jeg ingen. Mellom meg og meg er det ingen spalte som skiller. Om morgenen når takbjelkene varmes opp, høres en tikking over hodet på meg en times tid. Som om det var en pacemaker som vil hjelpe meg å tenke, en tanke jeg ikke klarer å forme på egen hånd. 1
Jeg er mindre enn et tak. Jeg er en rennestein. Noen ganger hører jeg at det rasler i dørkarmene. Det må være trebukk, kanskje mus, eller kakerlakker. Avgnagd flis drysser ned mellom treverket og veggen, mus antagelig, insekter. Jeg burde kunne få Agaat til å forstå at hun skal bringe meg en kakerlakk på flaske så jeg kan se den pile rundt med den flate, grå kroppen og skrape med føttene mot glasset. Så kan hun fryde seg over at jeg er misunnelig på en kakerlakk. Sengen jeg tippes i gjør at jeg kjenner min egen tyngde. Den løse tyngden inni den faste. Hver gang kan jeg føle innvollene velte seg inni meg. Hjertet i en kurv, tarmene som en rull skråtobakk som tumler rundt i en trekasse. Det er alt hun har gjort for meg i dag. Kommet inn for å tippe meg. Uten et ord. Kjøttet mitt er urettferdig fordelt over knoklene. Tyngden av skjelettet er det eneste ærlige jeg har. Kjøttet mitt får meg til å gråte. Jeg ser konturene av føttene mine under teppet. Føttene er trestumper. Ingen spenning igjen i tærne. Føttene ser ut som knær, knærne som klumper, som småbrød, hoftebena er åser på hver side av et dalbekken. Brystkassen skråner inn mot meg, på hver side av brystbenet har det lenge ikke vært annet enn hudfolder. Jeg kan huske tyngden av brystene mine, skyggen av brystene mine. Nå spiller lyset rundt meg, en jordklump i åkeren, en lav kolle. Det legger seg i sjatteringer over mine berg og daler, som en dyktig modellør. Teppet er hvitt, skyggene blå. Lyset tegner sengegjerdet rundt meg som et gitterbur. Jeg er et skjelett i et skjelett, en trekasse i en lastebil, men jeg har ennå tid, min tid er inni meg, mitt svinnende kjøtt bevarer min tid i meg. Man burde bestå bare av knokler når døden begynner. Men levende knokler. En skalle full av lynglimt, en hånd som går opp og ned som et jernbanesignal. En gest må forunnes deg fremfor de skapningene som får en død i uskyld. Så må du tre inn i rekken igjen.
2
Mørket glir langs listene, lyset slynger seg over gulvplankene, over kromet, over bunkene av hvitt lintøy, over krukkene og tubene og klutene. Prikker og striper og flekker. Hva er klokken? Jeg vil ikke vite det. I forstuen tikker gulvuret. Rommet mitt maler seg selv fra time til time, det fullføres hver dag. Rommet mitt er en pervers kunstner. Jeg er et stilleben. Folden i duken, den oppslåtte boken. Jeg blar meg selv ut. Lydene fra den siste innhøstingen kommer og skriver seg inn i meg Det må være tidlig ettermiddag, tid for å laste av formiddagens høst og foreta reparasjoner og trekke pusten, tid for å skylle kløende kornagn og strå ut av øynene. Skurtreskeren som dro ut i morges kommer brummende over tunet. Føreren roper: Lukk opp! Døren glir skrapende opp på hjulene i det nedsenkede metallsporet i terskelen, motoren drønner mørkere når den ruller inn under taket. Her kommer den første traktoren, jeg kan høre at den trekker en vogn full av høyballer. Den andre traktoren drar en vogn full av sekker, den sliter tyngre. Etter lyden å dømme er det et år som veier tungt. De hoier på tunet. Roper: Bær inn, bær inn! Ta tak! Det er Dawid og Kadys og den nye mannen, Kitaartjie. Jeg hører en pickup. Det må være Thys som kommer for å ta en titt. Bakerst i de innerste krokene av maskinlåven høres ting-ting-lyder fra kulehammere. Jeg kjenner den. De klinker fast nye knivblad på skjærebrettet til den røde skurtreskeren. Høyet må være kraftig, for knivbladene hopper, de slites. Kanskje kan de bære meg ut på tunet en siste gang, på en båre. De kan ta på meg støttekragen og spenne meg fast og stille meg opp under villfikentreet. Slik at jeg kan se. Slik at jeg kan lukte støvet, slik at jeg kan se den svarte dieselrøyken stå ut av traktoren, slik at jeg kan se hvordan vognen gynger mot trekkstangen og telle høyballene når de bæres inn på låven og telle stråene på ryggen til bæreren, lovprise den som vil åpne en ball foran føttene mine så jeg kan se tettheten, kraften og herligheten, den som vet å ta en neve fra midten av ballen og trykke den mot kinnet mitt.
3
Noen må hente den lille vekten til meg og holde den opp i luften til viseren slutter å dirre. Jeg vil se en skjeppe Daeraad bli veid, en skjeppe Kleintrou, en skjeppe Sterling. Og noen skal stille seg foran meg og ta en munnfull Vondeling og tygge den for meg og se meg inn i øynene og jeg vil se pupillene trekke seg sammen når kornet sprekker og høre den lave sangen når jekslene maler, hei hå, hei hå, spenn for oksene nå. Og når massen begynner å få fast form vil jeg se det lyse i øynene. Og noen må hente noen kyllinger og ta hendene mine i sine og legge kyllinger i hendene mine og mate dem med den rå massen som er blandet med spytt og kli. Ennå en gang vil jeg kjenne kroppen til en kylling kvitre og pulsere i håndflatene mine. Og noen må tørke tårene mine og noen må passe på at jeg ikke kveles. For kartet må jeg fremdeles se. De må rulle det ut i støvet og legge steiner i hjørnene slik at det ikke ruller seg sammen igjen. Fire rødblå skiferskår. De må fjerne nakkestøtten slik at nakken kan bøyes. De må ta hodet mitt i hendene slik at det ikke blir for tungt, og løfte og senke det etter hvert som stokken peker på kartet og hånden peker over min verden, slik at jeg kan se kartet over Grootmoedersdrift og dens endeløshet. De blå bølgestrekene på papiret, som viser Korenlandrivier i vest, fra Duivenhoksrivier og Buffelsjagsrivier i øst, de tette høydedragene, som fingeravtrykk, Langeberg i nord og Potberg i sør. De firkantede prikkene for de omkringliggende småstedene: Suurbraak, Heidelberg, Witsand, Infanta, Struisbaai, Port Beaufort, Skipskop, Malgas, Swellendam, Stormsvlei, Riviersonderend, Caledon, Bredasdorp, og Barrydale rett bak Tradouw og Montagu og Robertson og Worcester. Og mellom fjellene og landsbyene og elvene ser man gårdens utstrekning, med landeveiens rette, røde linje gjennom kroppen. Grensenes stiplede linjer, de hvite prikkene som markerer varder, de grønne som er busker og frukthager og hager, de sølvfargede dammene, alle vanningsstedene og 4
vannreservoarene på tørrmarkene, stallene og låvene og kraalene. Gressbeitet ved Kliprivier og markene der, innhegningene til lamming og sauetelling, brakkmarkene, fordypningene der sauene sover, og de svarte skyggene av eukalyptustrær. Jeg skal se fra landet til kartet, opp og ned, fjernt og nært, til jeg har fått nok, til jeg er mettet av det jeg har hatt i besittelse her. Og så må de rulle det sammen og putte det i et rør og sette på meg nakkestøtten igjen som om den var munningen til et futteral. Jeg skal lukke øynene og forberede meg så de kan skru av meg hodet og la kartet gli ned i hulrommet mitt. Slik at jeg kan være fylt og forsterket innenfra og styrket til reisen. For uten min verden inni meg vil jeg krympe og stivne enda mer enn nå, uten språk og uten handling og uten noe grep om tiden. Jeg stabler tre innpust oppå hverandre. Jeg lager en fordypning i brystet. Håndklokken som Agaat stakk innunder hånden min ruller vekk med en ringling. Først faller den mot jernrammen og deretter videre, ned på gulvet. * Bøndene i trakten likte å invitere deg og Jak til festene sine, det glamorøse, stilige, barnløse paret på Grootmoedersdrift. Og de var ikke sene om å si ja takk hvis dere inviterte tilbake. Det ble høstfester, ullfester og vannfester på Grootmoedersdrift, fest for trillinger i lammingen, fest for den nye tårnsiloen med automatisk kuttetrommel og transportbånd. Og festene deres var alltid de flotteste i trakten. Jak var beleven og pratsom ved disse sammenkomstene, og som han pleide overfor gjester, viste han deg anerkjennelse. Festfeen, kalte han deg. Ikke at han noen gang løftet en finger for å hjelpe deg. Faktum var at ingen visste hvor avhengig du var av en bestemt person for at disse middagene på slutten av femtitallet på Grootmoedersdrift skulle lykkes, en du alltid kunne regne med. Alle antok at det var Jak som hjalp 5
deg. Ingen hadde kunnet gjette at gårdsdrift ikke interesserte ham noe særlig. Og ingen visste at du gikk til bakgårdsrommet for å få trøst når han lot deg være alene. Du så at de falt for ham, flokkene av kvitrende fruer og de nyskrubbede unge bøndene. Han var selve la pièce de résistance hver gang. Du gjenkjente deg selv i dem, i hvordan de ikke kunne få nok av ham. Du kunne se hva de tenkte. Hvordan klarte hun dette? Hvordan kan en kvinne være så heldig? Øyelokkene deres blafret ved synet av Jaks nye biler og lastebiler og maskiner og nymotens greier, og de importerte avlsoksene og værene hans. De glodde på de lekre italienske skoene og snittet på buksene, og rødmet når han med ubesværet mine brettet skjorteermene én gang over de solbrune håndleddene. Mens du småpratet om bøker og musikk, akkurat nok til å holde selskapet fast rundt middagsbordet samtidig som alle kunne gi innbilningen fri flukt omkring Kjekke-Jak de Wet. Det passet deg bra. Du ville ikke at Jaks svakheter skulle synes. Du ville fremstå best mulig selv også. Din jobb var å kamuflere ham. For utenom toastmastervitsene hadde han ikke stort å komme med når det gjaldt konversasjon. Skryte kunne han, og komme med vittige kommentarer til det han hadde lest i avisen, han kunne redegjøre for Partiets planer og for mekanikken i landbruksmaskinene sine, men han var for mye av en lettvekter for deg. Du måtte ofte bite deg i leppen der i stuen som gjenlød av latter. Du ville ha ham sterkere, mer uavhengig, mindre gjennomsiktig, du ville at han skulle tilegne seg mer av seg selv, av sin egen substans. Hva ville du at han skulle være? Et ankerfeste? En pionér? En kilde til innsikt? Hvordan kunne du forvente at han skulle forstå det? Du forsto det ikke selv. Du kunne bare komme med antydningner og vri deg i vånde. Du befant deg i skyggen. Det var det som gjorde ham sint, uten at han visste hva som plaget ham, nemlig dette: At du byttet ut det han hadde i seg med dine egne prosjekter. Men når begynte du å se det på den måten? Ikke med særlig stor klarhet de først tolv årene, i hvert fall. 6
Du ville ha barn. Og til det var han bra nok. For det var noe du ikke hadde. Det fantes i ham. Hans sæd. 1. januar 1960. Den dagen du fikk vite at du var gravid var dere bedt på nyttårsfest til nabogården Frambooskop for å ønske en av Scott-brødrene velkommen hjem. Han var nylig hjemvendt fra Rhodesia for å overta farsgården. Du ville ikke fortelle det til Jak med en gang. Du var opprømt. Du tok på deg den fineste kjolen din, svart med dyp utringning og bare skuldre, med ermer som åpnet seg når du løftet armene. Sist du hadde den på deg var forlovelseskvelden. Den passet fremdeles perfekt. Det fikk deg til å rødme. Du følte øyne på deg, øyne fulle av spørsmål, et ansikt som ikke visste hva det skulle tro om dette nye humøret ditt. Men du beholdt hemmeligheten for deg selv. Hvem la en hånd på armen din som om din feber kunne varme henne? Hvem berørte fallen på kjolen din? Hvem snudde og vendte om og om igjen på tubene og krukkene og leppestiftene du hadde tatt frem for å gjøre deg vakker? Var det noen som kunne gjette noe og ville dele opprømtheten med deg? Nei, du var alene. Du ville være alene. Du ble et annet menneske. Alle interesser og proporsjoner forandret seg. I tolv år hadde du ventet, tolv ganger tre hundre og sekstifem dager. Du regnet ut summen for deg selv om og om igjen mens du kledde på deg. Hvorfor skulle det plutselig skje nå? Legen hadde ringt en time tidligere og fortalt nyheten. Godt nytt for det nye året, sa han. Jeg måtte hente noe på kontoret, og der var resultatet kommet fra Cape Town. Sørg nå bare for å være forsiktig, lille frue, sa han. De er et par uker på vei allerede, ingen følelsesmessige belastninger, husk det, ikke for mye bevegelse de første månedene, ingen tunge løft, ikke for mye alkohol, ikke for fet mat, gravide kvinner har lett for å få sure oppstøt. Du tok deg god tid på å sminke deg og kunne ikke slutte å gjenta for deg selv: Etter alle disse årene, etter alt du har
7
måttet holde ut, etter alt du har foretatt deg, godt eller dårlig, lenge etter at du hadde gitt opp håpet: belønningen. Du smilte til deg selv i speilet, med røde lepper. Det hadde tross alt vært verdt det at du hadde holdt alt samlet. Du strøk deg over halsen. Du løftet armene og snurret rundt for å kjenne at ermene falt ned, at stoffet knitret. Du kunne ikke huske sist du hadde gjort noe så overgivent. Det var som om lemmene, håret på hodet ditt, neglene på fingrene var besjelet, som om kroppen vibrerte, din kropp, som alltid hadde vært utilstrekkelig, alltid underlegen, men som nå var altfor mye, altfor full. Du var fylt til randen av noe som du for en gangs skyld ikke hadde planlagt eller beregnet og der gjennomføringen og fullbyrdelsen ikke var avhengig av møysommelig konstruerte planer, men en tvers igjennom naturlig prosess. Herregud som du har dollet deg opp i kveld, hva går det av deg? sa Jak da du kom ut på verandaen der han sto og ventet. Du smilte. Kjære mannen min, sa du, du ser også så bra ut i smokingen din og bare se på den nye sløyfen! Du følte hvordan det kom ut av munnen din. Det la seg om halsen hans som en strikke. Du trakk ham til deg, løftet litt på magebeltet, rettet på en av mansjettknappene, børstet av skuldrene på jakken hans. Du begynte å le. Du kunne ikke tro det. Du trengte ham ikke så mye lenger. Du trengte ingenting og ingen så mye som før. Hvorfor ler du? spurte Jak. Fordi du ser ut som en modell, sa du, fordi jeg ikke kan tro det. Så, du synes jeg ser bra ut? Han inspiserte seg selv fra alle vinkler i speilet i hallen mens du rettet på ham. Fantastisk, sa du, helt fantastisk. Du hører hjemme i et motemagasin, i Paris. Som smør i hendene dine. Og du kunne smigre ham av ren generøsitet. Gravid. Han kunne ikke vite det. Han hadde forårsaket det, men han kunne ikke vite det med sin egen kropp. Det var din viten 8
alene. Den var festet i deg, en liten celleklump som allerede i tre uker hadde spirt og delt seg i sitt eget tempo og etter sin egen plan mens du spiste og sov og arbeidet. Du merket den kvelden at andre menn kikket på deg. Du kikket tilbake, smilte, følte at du hadde rett til å nyte det. Du ser strålende ut, hvisket Beatrice i øret ditt. Er det noe jeg ikke vet? Og du er nydelig, sa du. Hvordan går det med grisungene? Jak kastet et blikk på deg. Ved kaffen begynte folk ved bordet ditt å kjekle om jordbruksspørsmål. Den nye eieren av Frambooskop unnskyldte seg, han ville ikke bli involvert i en krangel på sin egen fest. Det dreide seg om profitt og kostnader og optimal utnyttelse av jorden. Toskifte! Toskifte! ropte alle og Beatrices Thys dunket ut stavelsene i bordet med hånden. Hvete, brakk, hvete, brakk, eller enda bedre, hvete på hvete. Med den nye kunstgjødselen kunne det ikke gå galt, var alle enige om. Rekordavling hvert år, det var et mirakel her i Overberg. De så på Jak som var et levende bevis på miraklet, selv om han etter fem år hadde solgt jorden som hadde vært så god mot ham, for å begynne med kjøttfe. Jak sa de riktige tingene. Jordanalysene fra FOSFANITRAlaboratoriet hadde imponert ham fra begynnelsen av, sa han. Beskjeden kunne han også være. Han demonstrerte med velpleide hender. Ved hjelp av vitenskapelige metoder kunne de avgjøre nøyaktig hvor mye fosfat, hvor mye nitrogen og hvor mye kalium man trengte per morgen (??) for å få en god avling. Vitenskapelig eller ei, jeg er ikke enig, sa du. Jak stirret forbløffet på deg. Du kjente at du rødmet, tok en slurk vin til, men du kunne også se at folk ventet på å høre mer. Det er en feil som jordbrukere lett kan gjøre, sa du. De kutter en kjepp til seg og sine som vil ramme alle den dagen lykken snur. Men Milla, hva er det for kjepp og lykke du snakker om, min kjære kone? 9
Du lo. Han var så skinnhellig. «Min kjære kone» foran gjestene, min kjære oppdollete kone som ikke ser ut i det hele tatt med mindre noe går av henne. Du var sint, tolv års oppdemmet sinne. Du la merke til flere stjålne blikk. Folk ville ikke si det rett ut, men alle visste at Dirk du Toit, som Jak hadde solgt jorden til etter å ha fått så godt utbytte, var nærmest konkurs. Du visste hvorfor. Jeg snakker om Fru Fortunas lykkehjul, sa du, og jeg snakker om hennes hjelpere, pengeutlånerne, min kjære ektemann, de som gjør seg uunnværlige ved å tilby visse nødvendige tjenester og varer på kreditt, og jeg snakker om monopoler. Gjestene ventet på at du skulle fortsette, de trodde ikke sine egne ører. For jordbruk er alltid et risikabelt foretagende, sa du. Det har vi visst siden Barrys dager her i Overberg. Historiens lærdommer er der for alle som vil ta seg bryet med å se nærmere på dem. Og det forteller du meg, sa en av dem. Jeg driver i dag fremdeles en liten trekantbit av den opprinnelig sirkelformede familiegården. Den ble staket ut av min oldefar en gang i tiden, på hesteryggen, en vakker, rund gård. Han hadde gjeld til oppover ørene hos Barrys firma, og da de gikk konkurs mistet han all jorden sin. Fra den ene dagen til den andre mistet han alt, han beholdt bare en liten bit. Det var en fregnete fyr fra Bredasdorp, en Van Zyl. Jakkeermene hans var for korte. De grove håndleddene, dekket av tykt, rødt hår, stakk frem da han tegnet en trekant med hendene for å beskrive jordstykket. Men herregud, utbrøt noen. En kakebit, det skulle da være mer enn nok for deg, Flippie! Folk flirte av den frekke kommentaren, men det hjalp ikke. Det hørtes en misfornøyd mumling. Direktøren for kunstgjødselfirmaet var innen hørevidde og flere folk fra kontoret for landbruksteknikk kom nærmere da de hørte hvilket tema som ble diskutert. Du tenkte: Bra, la dem høre det for en gangs skyld.
10
Nemlig, sa du. Min mor har fremdeles en av de gamle fempundsedlene deres. De var en slags bank, husker du. «Hvis du vil leve livet fritt, ta da Barry en Newe for gitt», står det på den. I den grad at da de gikk ad undas stoppet i bunn og grunn all virksomhet opp, fra Port Beaufort, hele Heidelberg-sletten, hele Overberg fra Caledon til Riversdale og helt til Worcester på den andre siden av fjellet. Ja, nei, i dag må man vel si at selvgjødslet er velgjødslet, for at det skal rime, i hvert fall. Det var bidraget til en av de gustenbleke Dieners fra Vreugdevol. Latterbrølet som fulgte trakk flere folk til bordet. Hva foregår her? Vi vil også høre! Hva er det som er så morsomt? Jak følte seg ille til mote. Han prøvde, men klarte ikke å reise seg fordi folk trengte seg sammen rundt bordet. Han fomlet med sløyfen, tok store slurker av glasset sitt. Spør Milla de Wet! ropte én, det var hun som begynte. Spør Jak, det ser ut til at hun har ham under tommelen! Du var sint, men hemmeligheten du hadde den dagen gjorde deg impulsiv. Jak får bare klare seg selv for en gangs skyld, tenkte du. Se på tilstanden jorden er i, sa du. Den blir tynnere og mer utarmet for hvert år. Bare se på støvet når vinden blåser før såtiden, se hvordan den eroderer om vinteren. Det kommer av at det blir sådd hvete hele tiden. Av grådighet. Og av uro. Fordi kunstgjødselen man har kjøpt på kreditt fremdeles må betales. Og Landbruksbanken presser på. Akkurat! Rundt og rundt på karusellen til man får den store smellen! Det var Dirk du Toit, han som hadde kjøpt Jaks åkrer. Fortell dem, Dirk, ropte du. Fortell dem hva som skjedde med deg. Meg vil de jo ikke tro. Dirk gjorde en skjærende bevegelse over strupen. Ja, jeg hadde gjeld hos dem. Så tvang de meg til å selge dem all hveten, til kostpris. De mener at siden det er deres gjødsel, er det også deres hvete. Så selger de den videre og beholder overskuddet.
11
Alle begynte å snakke på én gang. I øyekroken så du Adriaan, en av Meyers-brødrene som eide kunstgjødselfirmaet. Han overvåket oppstyret med et ørlite smil i munnvikene. Du banket på glasset med kniven. Hør her, sa du, det er ikke alt, det egentlige poenget er at ... Aitsa! den lille fireskjærsplogen fra Grootmoedersdrift! Nå går hun løs på midtfuren! Det var Gawie Tredoux fra Vleitjes. Han var født United Party-tilhenger og frimurer og han likte deg. Han sendte deg et glass dessertvin. Du løftet det mot ham og tok en slurk, og la fingeren over leppene som tegn på at du ikke kunne drikke for mye. Å kom igjen, signaliserte han tilbake og tok en diger slurk av sitt eget glass. Du la hånden på magen din. Å? signaliserte han med øyenbrynene. Er det sant? Du nikket. Han hevet glasset høyt opp i luften: Gratulerer! Jak snappet opp utvekslingen. Du smilte søtt til ham før du grep ordet igjen. Det egentlige poenget er: Overberg er hele landets brødkurv. Husk: Godt brød og god hvete gir nasjonen nok å ete. Hun er rene poeten! ropte noen og slo i bordet. Jak så bort. Du visste at du hadde en støttespiller til rundt bordet, nemlig den nye, unge landbruksrådgiveren, Kosie Greeff. Gutten så seg urolig rundt da han så at du ville si noe. Hans kone kikket på glasset i hånden din. Beatrice også. Alle kvinner ved bordet forutsatte at en kvinne måtte være brisen for å åpne munnen på den måten blant herrene. Dere får glo så mye dere vil, tenkte du og smilte til Beatrice. Det var unge Greeff som hadde overbevist deg om at den nye vekselbruksmetoden var den eneste riktige, men han kjempet i motvind i regionen. Nå var han rød i ansiktet fordi hans ekspertområde plutselig var diskusjonens tema. Fru de Wet har rett, sa han. Og ikke bare det, mine herrer, jordproblemet er større en det såkalte fargeproblemet her til lands. Helt enig, utbrøt du. Du var i full gang nå, du hørte selv at du prekte, men du fortsatte likevel. Man kan ikke ta mer ut av jorden enn man tilfører den, sa du. Og her sitter vi da, en liten gruppe mennesker på 12
sørspissen av Afrika, som er på god vei til å ødelegge dette nasjonale godet fullstendig på noen få tiår. Alle kunstgjødselavlingene gjør dere rike, men det er ikke en langsiktig investering i jorden. Brakkland er svaret. Det er en tradisjon som har oppstått av respekt for naturen. I denne skinndøden gjenoppretter man kraften. Til og med en frosk vet det. Hør, hør! ropte folk. Små froskene, små froskene er morsomme å se, sang Flippie, rød i fjeset og med en flørtende tone i stemmen. Det ble en voldsom oppstandelse. Beatrice stirret lamslått på deg. Milla, vær så snill, hold opp. Du gjør deg til latter, hvisket Jak, hes av irritasjon. Gi henne en sjanse, gutter, ropte Gawie. Det blir lenge til dere får en sånn anledning igjen. Du så dem i øynene mens du snakket. Man må respektere naturens rytmer slik Skaperen har bestemt dem. Det er det landbruk bør baseres på. Denne nye grådigheten er barbarisk, det er en form for helligbrøde. Så ble du rammet av en tanke og uttalte den før du fikk tenkt deg om. Kanskje hadde slurkene med vin i kombinasjon med opprømtheten gått deg til hodet. Hvis en bonde pløyer og harver jorden år etter år er det jevngodt med å denge kona hver kveld. Så å si, la du til, men ordene var allerede ute. Du så at Beatrice snappet etter pusten og la hånden over munnen. Det ble dødsens stille. Gawie kom deg til unnsetning. Verdt å tenke over, gutter, absolutt verdt å tenke over. La oss høre hva Thys har å si, han ser ut som om det kommer til å gå et blodkar hvis han ikke kommer til orde snart. Nå er det nok, hveste Jak. Nå går vi hjem, du og jeg. Ved døren tok Gawie farvel med dere. Han kysset deg på begge kinn og klemte deg om skulderen. Gratulerer, Jak, gamle venn, du har giftet deg med en enestående kvinne. Ta godt vare på henne.
13
Han trykket Jak inderlig i hånden, men Jak skjønte ikke hva det dreide seg om. Han trakk raskt til seg hånden. Han satte seg i bilen og smelte igjen døren på sin side uten å åpne for deg. Vanligvis pleide han å gjøre et stort nummer av det foran andre mennesker. Det var ren rallykjøring hele veien hjem. Herregud, kvinne, sa Jak. Du tror du vet alt! Vel hjemme snublet han ut av bilen og lot først vannet mot et tre. Bena vaklet, så full var han. Du er for svær i kjeften! ropte han mens han gikk inn gjennom døren. Du gikk til rommet ditt, hørte ham skjenke seg en whisky fra karaffelen i stuen. Han kom for å se etter deg på soverommet, stilte seg i døråpningen og glodde olmt på deg. Jak, jeg har noe å fortelle deg, sa du. Jaså, hva kan det være, da? At du har noe på gang med Tredoux? Jak, han er vår venn. Han ville bare gratulere deg. Med hva da, om jeg tør spørre? Med talen din? Hva får deg til å tro at du kan sitte og preike til bønder om hvordan de skal dyrke jorden sin? Hva må de tro om meg? Du og mora di, dere er to alen av samme stykke, dere tror dere vet alt. Hvordan kan jeg noensinne vise meg på kunstgjødselutsalget igjen? Jak, sa jeg, jeg kan ikke hjelpe for at du føler det sånn. Kom hit, sa du for å roe ham ned. Han sto midt i rommet og trakk i klærne sine. Og det med at jord er som en kvinne som blir slått av mannen! Hva slags drittpreik er det? Jeg bare spør. Du ber om det, du vet det, du vil ha det og du kommer til å trygle om det til du får det! Ja, baas, sa du til ham. Dette var han ikke vant til. Du stirret rett fremfor deg da slaget kom, rett i øynene på ham. Jak, du kan ikke gjøre sånt mot meg lenger, sa du. Han dyttet deg ned på sengen. Hvis du vil være jorden min, så gjør jeg hva vil med den. En ørefik er ingenting! Dytting er barnemat! Så fortell meg nå, hva slags jord er du? Leire, kanskje? Sand? Skifer? En 14
jævla skråning? Kom igjen, du skal liksom være eksperten her! Gi oss en uttalelse om deg selv nå, kanskje det kan være til nytte for mannen som må pløye deg! Du reiste deg fra sengen. Han dyttet deg ned igjen. Hva gjør man med jord, hva? Hva gjør man med den? Man kjører en påle i den, man roter rundt i den, man skraper ut en dam! Eller så graver man seg et hull som man kan ramle på ræva i. Det var det som skjedde med meg! Han nærmet seg truende. Du holdt armene over magen. Du så at han la merke til det. Du gjorde en ny bevegelse, du strøk deg over magen. Jak, sa du og satte foten på armlenet til en stol, trakk kjolen opp til lysken og begynte å løsne strømpebåndet. Kan du hjelpe meg med glidelåsen? Gjør det selv, mumlet han. Men du hørte på tonen at du hadde fått ham dit du ville. Du trengte ikke engang å se i hans retning. Han sto og rugget frem og tilbake, glodde på deg med slørete øyne. Du trakk ned glidelåsen og tråkket ut av kjolen, løsnet den andre strømpen og rullet den langsomt nedover låret mens du så på ham. Du lot stroppene på den svarte underkjolen gli av skuldrene og gikk og la deg på sengen. Hva kaller man dette? Når man er utspredt på den måten? Du ville føle maktesløsheten. Du ble opphisset av å vente. For første gang følte du at du hadde overtaket. Han var svært hardhent. Han rev bare opp glidelåsen i buksene og trakk deg halvveis ned av sengen. Han tvang deg til å ligge på kne mot sengen. Han rev av deg underkjolen og grep tak i håndleddene dine. Du snudde hodet for å se det. Se rett frem! Se rett frem! brølte han og dasket til deg i hodet. Jak, du skulle skamme deg, sa du. Men du hørte stemmen din. Det var noe perverst i ordene. Dere var sammen om dette, delte skammen. Hore! brølte Jak. Hore! Du lo, det var det du gjorde. Du syntes du så en bevegelse i speilet, men det var ingenting der. Det var bare dere to. Dere og skyggene deres, det var det røde magebeltet, det var
15
den istykkerrevne svarte underkjolen over de hvite skuldrene dine. Hva ser du på? ropte han. Han grep en skammel med én hånd, kastet den mot speilet og knuste det. Han støtte inn i deg. Du tok tak bak hoftene på ham og trakk ham dypere inn i deg. Du dikterte rytmen. For din egen skyld. Kom igjen nå, hvisket du, du er fremdeles den beste, kom igjen. Vi er skapt for hverandre! Det var det du hørte deg selv si. Du ville føle det. Tørt. Sårt. Godt. Du hadde ham der du ville ha ham, du var ferdig med ham, han dugde bare til pynt. Det å vite det var belønningen. Jeg har noe å fortelle deg, sa du da han var ferdig. Han hang omtåket over deg. Jeg er gravid, Jak, sa du, og hvis du noen gang legger hånd på meg igjen, selger jeg gården og forlater deg og tar med meg barnet og du får aldri se ham igjen. Han var altfor nummen til å svare. Han kravlet over deg på sengen og sovnet. Pikken hans hang ut. Den så ut som et stykke tarm. En sønn, mumlet han. Han slengte armen over puten og rettet ut bena slik at du fikk en fot i ansiktet der du lå nederst i sengen. Du skjøv føttene hans ut av ansiktet ditt. Du stirret på deg selv i det knuste speilet til han begynte å snorke. Så gikk du og tappet et bad og lå der i timevis og tappet i varmt vann nå og da. Du lyttet etter lydene i huset. Før du gikk og la deg plukket du opp skårene av speilet og samlet de istykkerrevne klærne til en bylt og kastet dem i søppelkassen i bakgården. Sidepanelene på speilet var uskadde. Du snudde panelene mot hverandre og så på deg selv fra begge sider. Du kunne ikke få nok. Etter tolv års utplyndring skulle du, Milla de Wet født Redelinghuys, bli mor. Du brettet inn sidevingene på speilet slik at skaden på midtpanelet ikke skulle synes om morgenen.
16
Jo større du ble, jo mer tid brukte Jak på sitt utseende. Han ble kresen på hva han spiste, visse kombinasjoner av næringsmidler skulle inntas til bestemte tider, bokser med kosttilskudd sto omkring på kjøkkenet. Du klarte ikke følge med i hva han ville ha og tjenestefolkene forsto ingenting. Da får du lage din egen mat, sa du, og dermed spiste han ikke annet enn råkost og makaroni. Hver kveld før han kom og la seg trente han med vekter i verandarommet. Hver morgen og hver kveld la han ut på lange joggeturer i fjellet og nesten hver helg etter at du ble gravid dro han av gårde for å delta i tennisturneringer eller løp. Han ble Overberg-mester i langdistanseløp og Tradouws fremste fjellklatrer. Det var som om han mente at hans eneste plikt overfor verden var å ikke bli tjukk, ikke måtte bli grov og satt med tiden, som de fleste bønder. Hans eneste vokter var stoppeklokken, hans eneste dommer badevekten. Han stilte prestasjonene sine ut rundt seg på alle kanter. Kartene over Grootmoedersdrift hadde han nå på det nye verandarommet. Hadde han kunne løfte på benet som en foxterrier, kunne han kanskje ha gjort dem til sine på den måten også. Der hang de, omkranset av hyller fulle av trofeer og medaljer i silkebånd i utstillingsmontre, blant alle fotografiene av ham selv. Bare fotografiene utgjorde hele historien om en manns forfengelighet. Jak på eksamensdagen iført kappe, Jak på Elsenburg med landbruksstudentenes idrettsklubb. Jak med sitt første kornbånd med kortstilket hvete, Jak sammen med salgsagenten ved siden av den nye skurtreskeren, med et glass vin i hånden på Nasjonalistpartiets regionsstevne, Jak på araberhoppen med støvler og sporer, klar til hesteveddeløp, en hvitkledd Jak på landbruksdagen, lent mot sin første røde, åpne sportsbil, Jak i nærbilde på et studioportrett, med pomade i det tilbakestrøkne håret, den sjarmerende Jak de Wet, gentleman og bonde. Gregory Pecks dobbeltgjenger, som din mor pleide å si. På den tiden da dere pusset opp de nye rommene fikk du for vane å gå inn på Jaks kontor når han ikke var der. Hvem er denne vakre mannen? undret du. Hva har han i seg? Ingen kan være så vakker utenpå og så tom på innsiden. Ikke engang en 17
tredjerangs roman. Når kommer han til å avsløre det? Når skal han vise hvem han egentlig er? Du kunne se at han grublet på noe, men hva? Om og om igjen betraktet du utstillingen hans, plukket opp alle trofeene og leste inskripsjonene, tok medaljene i silkebånd ut av glasskapene og veide dem i hånden, undersøkte bildene på nært hold, tok på alle de underlige, harde apparatene og bøylene og selene, strammet og løsnet på spenner og belter, prøvde å rikke vektene, luktet på og testet pudder og oljer mellom fingrene. Kanskje var det andre grunner til disse sesjonene. Hvis Jak, hvis noen i det hele tatt hadde sett deg på rommet hans, ville de trodd at du nøt berømmelsen hans. Det kan ha vært hva Beatrice trodde da hun fant deg der en dag. Du hadde ikke hørt henne komme. Så oppdaget hun deg der foran bildene, kom og stilte seg ved siden av deg og ga fra seg et sukk. Ganske listig, når du nå tenker tilbake på det. Ai, Milla, for en vidunderlig mann du giftet deg med. Om bare Thys hadde vært som ham ... Du spilte med en stund. Hva er galt med Thys? spurte du, han virker da som litt av en klippe. Thys, han, han er ... hard. Men mot deg? spurte du. Mot deg er han da sikkert mild? Beatrice så bort. Hva var det som gikk av deg? Ville du sjokkere henne? Kanskje tenkte du at graviditeten ga deg rett til det, ga deg makt, frihet til å være åpenhjertig. Kjekke-Jak de Wet er en kjøter, Beatrice, sa du. En Doberman om du vil, vakkert bygd med vakker snute, men ikke desto mindre en hund. Deretter fortalte du henne om Jak, om hvordan han behandlet deg. Hun lyttet. Du fortalte henne alt om malingen av kjøkkenskapene og hvordan han hadde slept deg over betongen og skrubbsårene og blåmerkene og hvordan det hadde fortsatt i alle år, og hvordan han hadde trukket seg inn i seg selv, en tidsinnstilt bombe som bare ventet på å gå av. Hun hadde alltid trodd at det var
18
noe galt, sa hun. Jo mer du fortalte, jo mindre hadde hun lyst til å høre, men du holdt henne igjen. Hvorfor giftet jeg meg med ham, Beatrice? spurte du. Hvem er denne mannen? Jo mer jeg stirrer på disse bildene for å prøve å forstå, desto mer mystisk blir det. Kanskje, begynte Beatrice, du så at hun nølte, kanskje du ville dele hans ... hans ... Beatrice så bort. Du ventet på fortsettelsen. Kanskje du er avhengig av hans ... Hun grep håndvesken og lot setningen bli hengende i luften. Du skiftet emne. Nei, sa du, ikke gå ennå, nå er det din tur, nå skal du prate med meg. Jeg har nemlig også gjort meg mine tanker om deg, skal du vite. Og da så du det, at hun klappet igjen, at det defensive draget spredte seg over munnen og inn i øynene. Det var mer enn et forsvar, det var avsky, fordømmelse. Av deg, ikke av Jak. Jeg kommer aldri til å snakke om det som foregår hjemme, Milla. Ekteskapet er hellig, og det er privat. Alt hviler på det. Thys har sine feil men han er et godt menneske, en god mann, og jeg står ved hans side i tykt og tynt, slik jeg har lovet den gode Gud. Hun snudde på hælen og gikk ut. Du gikk og satte deg på en stol der i Jaks rom, i utstillingsrommet hans, som om hans utstilte gjenstander måtte tilgi deg for det du hadde sluppet ut av sekken. Hvilken mørk sinnsstemning var det som drev deg ut derfra? Du grep kameraet hans som lå på skrivebordet og gikk for å se etter ham. Du fant ham i maskinlåven med den nye kultivatoren. Du gikk langsomt over tunet, tung i kroppen, det var en måned før Jakkie skulle komme. Plogen var blitt levert samme morgen av agenten for International Harvester. Du hadde en god grunn til å se etter ham, for lunsjen sto på bordet. Låven var mørk, du sto stille for å la øynene venne seg til det. Jak sto og kjærtegnet såkornbeholderen (??) på den nye kultivatoren. Leppene hans rørte seg.
19
Soilmaster, hørte du ham si. Ordet gjenlød tydelig i låven. Han satte seg på huk på baksiden av plogen, lukket øynene og lot hendene gli opp og ned langs tennene. Du ville snu og gå din vei, du holdt kameraet bak på ryggen, men han hadde allerede sett deg. Milla, ropte han etter deg. Kom og spis, ville du si, men så sa du noe annet. Du sa: Kjør kultivatoren ut og still den under villfikentreet, jeg vil ta noen bilder. Og du gikk tilbake til huset med hjertet fullt av mørke følelser og lette gjennom klesskapet hans til du fant en olivengrønn skjorte. Denne vil fremheve rødfargen på kultivatoren, sa du. Rødt og grønt er komplementærfarger. Og så fikk du ham til å posere, litt slik, litt sånn, og du knipset ham nedenfra og ovenfra, på langt hold og tett på, i helprofil, halvprofil, kvartprofil. Smil, sa du. Tankefull. Si iiis, syng, jeg er så glad når solen skinner, smiiil. Gårdsarbeiderungene ville også være med på bildene. De svermet over hele plogen som flaggermus og fiklet og pillet på alt, som om de kunne finne noe spiselig der. Så sa Jak brått at det er nok, han var sliten nå. Sannelig første gang man har hørt ham si det om en fotoseanse. Da dere endelig satt ved bordet, så han på deg, blek i ansiktet, sa at han følte seg helt utslitt, han håpet det ikke var hjertet, og gikk så og la seg uten å spise noe. Du satt der lenge foran den kalde maten, med jernsmak i munnen. * påske det er påske vil jeg si vi baker en kake til tvillingene til trillingene til firlingene av de fire skal vi hente den minste som kom sist hun som lå med mulen like over kløveren henne skal vi løfte opp i armene våre jeg vil si vi skal gi henne et navn vi skal gi henne navn etter skyene etter regnet etter høsten som henger i kvedetrærne hun som er en av firenigheten mellom himmel jord gud og dødelige søt skal vi kalle henne søtebrød søtemel nådens spytt vil jeg si men jeg 20
suges fast med tungen mot tennene egg på bakken kvipps sier jeg og kviit og støt i stedet for søt og påse i stedet for påske og i stedet for honning konning hvordan skjedde det? sånn kom det inn i munnen min i løpet av et minutt som en tyv om natten den langsomt krypende kløverblomsten under jorden for å sette sitt frø ved siden av sin fot i jorden som deigen som hever seg i kroppen min om natten kom det som gjær det sovende frøet snyltetråden det hvite lammet som presser seg ut av meg og maktstjeler meg. * 12. juli 1960 klokken elleve om kvelden Jo mer jeg tenker tilbake på denne dagen desto mer føler jeg at jeg kanskje burde ha gjort alt annerledes & først pratet & forklart alt men hvordan kan man forklare noe som helst for et barn? Hun følte seg helt tydelig ikke bra etter saueslaktingen i formiddag bare sto der i kjøkkendøren med høyre ermet trukket ned tilgrist av blod & så rett på meg. Sett opp et annet fjes sa jeg vi har ennå mye å gjøre jeg tenkte ikke la deg merke med noe ikke noe tull men hun ble stående der med haken på brystet & la den ene foten oppå den andre & knyttneven i munnen. Så, gå & vask deg sa jeg se hvordan du ser ut & rett deg opp & ta hånden ut av munnen & gå og ta av deg den genseren man går ikke omkring sånn. Da slo hun plutselig armene om kroppen den ene armen over den andre & jeg tar henne i skuldrene Saar rister på hodet & smekker med tungen som om jeg nå har gjort noe galt bland deg ikke opp i dette sier jeg & gå & hent den gamle røde genseren min på soverommet hun kan ikke gå omkring i den blodige greia lenger. Og så vil ikke A. ta den av seg foran meg det er takken! Jeg ga henne et stykke sunlightsåpe & sa gå og ta den av selv ute ved springen & såp den inn så den kan ligge i bløt & ga henne en bøtte for jeg ville ikke at hun skulle gå inn i huset men jeg ville ikke at hn skulle gå inn på bakromet stt heller. Det hadde ødelagt alle planene mine med det samme & der står hun & nekter plent.
21
Jeg har en sånn genser til sier hun hvor er genseren min jeg vil ha min egen genser den har riktig erme. Jeg måtte bare blåse i protestene hennes for kofferten med klærne hns sto allerede på bakrommet. Så jeg måtte tenke fort for å sette hne på plass & jeg stakk hånden min raskt ned i forlommen på kjolen hns & dette saueøret? hva gjør det der? jeg vil ikke vite av noe overtro hos deg & så kastet jeg øret i søppelkassen & da så hun så trist ut så jeg sa når du er ren kan du komme & drikke te vi har ingefærkjeks du var veldig flink til å lære å slakte vi må alle gjøre ting her i livet som vi ikke liker & så ga jeg henne den røde genseren min som hn kunne ta med seg & ta på seg bak huset i fred. Etter lunsj skurte hun verandaen & jeg sa til Saar at hun skulle hjelpe hne og plutselig hører jeg at de synger sammen. Godt tegn etter alt oppstyret i formiddag. Har jeg en pisk, må jeg ha et åk Strev og ståk heter mitt åk Ikke smisk heter min pisk Ikke verre heter min kjerre Ikke jukse heter min okse Flott og fin heter kjæresten min Intet skarn heter mitt barn Hjertekrone heter min kone Senere hørte jeg at A. lærte Saar en ny linje: Nikke og neie heter min budeie & Rask uten like heter min pike en bit lever en bit tunge holder gamle menn unge. Gud vet hva som foregår i det hodet men hun jobbet seg godt gjennom listen ser ut til at humøret ble bedre utover dagen. Roste henne så ofte jeg kunne. Flettet løk Tok opp poteter Lukte i grønnsakhagen Tok ned gresskar fra stalltaket Lastet kål og gresskar på tilhengeren til markedet Klokken 5 sa hun til meg at hun var sliten i hånden. Hadde sett dette komme men jeg hadde svaret klart: Nei da sa jeg 22
hardt arbeid kommer til å gjøre hånden din sterk snart merker du ikke noe til den lenger. Fikk i henne en kopp kaffe & kjørte på til klokken 6 & da sa jeg gå og lag bål vi skal ha en deilig braai du kan vaske deg etterpå du kommer bare til å stå i røyken nå likevel. Klokken 12 Overtrett. Har overanstrengt meg klarer ikke å komme meg i seng. Fremdeles kvalm skulle ikke ha spist det kjøttet må være mer forsiktig. Håper A. har falt til ro hun må bare venne seg til alt i stt eget tempo. Fikk mat ved kjøkkenbordet det samme vi hadde til middag hun vil aldri trenge å bekymre seg for det fersk lammelever i isterfett & koteletter & brød & hvite bønner & tomater. Ville ikke røre maten tror du jeg vil forgifte deg? spurte jeg men hun løftet ikke haken fra brystet. Ventet til hun var ferdig med oppvasken så sa jeg kom se her ute i bakgården har jeg en overraskelse til deg. Synd med hengselet som ikke er reparert ennå den nederste døren skrapte skrrrr over linoleumen. Viste hne fint du løfter bare litt på den & skrudde på lyset der inne & rommet virket litt mer nakent enn jeg hadde trodd lyspæren kastet en mørk flekk på linoleumen & sengen så altfor høy ut (husk å finne enda en eplekasse i morgen til å sette foran sengen). Dette er ditt rom nå A. sa jeg, bare ditt som du får ha for deg selv det er til ditt eget beste du er jo stor jente nå, ikke sant. Så trakk jeg til side det lille forhenget ta-daaa! og viste de svarte uniformskjolene. Dette skal du ha på deg seks dager i uken så sliter du ikke på klærne dine sa jeg & viste at alle hadde ekstra langt høyreerme slik hun liker det & jeg viste at jeg spesielt hadde sydd på brede hvite mansjetter til henne. Forklarte om forklærne et for hver dag i uken. Sørg for at de alltid er rene & stivet & strøket. Viste hne hvor alle vaskemidlene & strykebrettet & strykejernene er & boraks & terpentin til stivelsen & blått til bleking. Understreket at 23
jeg aldri ville se flekker & folder på uniformen hennes når hun jobber i huset & demonstrerte hvordan hn skal varme de små strykejernene i omganger på den elektriske platen men ikke rødglødende så de svir stryketøyet & hvordan hun skal stryke forklærne under et fuktig klede. Hettene var det vanskeligste. Jeg sa jeg vet at du ikke liker å ha ting på hodet men det får du bare tåle. Ba henne pent om å ta på en ren hette hver dag & sette den ordentlig fast med hårnåler. Forstår du? spurte jeg for hun bare sto der & stirret rett fremfor seg. Jeg tenkte jeg skulle vise henne hvordan man setter på hetten & sa jeg vil ikke se et eneste hårstrå. Det er ingenting å skamme seg over eller være redd for. Det er som det skal være. Du skal være min spesielle hjelp her på Grootmoedersdrift sa jeg. Min høyre hånd i ditt tilfelle min venstre hånd & jeg stakk hetten på plass & hun holdt nakken stiv som en stokk. Det lille ansiktet så faktisk enda mindre ut under det hvite båndet. Jeg ville at hn skulle se i speilet men speilet var for høyt oppe & jeg var var redd det skulle sprekke enda mer hvis jeg tok det ned så jeg sa se meg i øynene hvordan synes du du ser ut? – som et nydelig hollandsk hus men hun så tvers gjennom meg og lette ikke etter speilbildet sitt. Lukk øynene sa jeg for da følte jeg meg faktisk skikkelig kvalm men hun fortsatte å se på meg på den måten & da trykket jeg 5 pund i hånden på henne. Det er mer enn de andre tjenestefolkene til sammen tjener på en måned sa jeg & det blir din dagslønn & hvis alt går bra øker jeg den hvert halvår en penny spart er en penny tjent. Viste henne bankboken. Sa jeg skulle lære henne å bruke den slv men ingenting gjorde henne opprømt eller glad. La hennes første seddel i den. Legg den tilbake på plass sa jeg men hun rørte seg ikke. Har du mistet munn og mæle? spurte jeg & satte over tevann & viste henne kavringene og alt. Ikke vær utakknemlig sa jeg & hvis du har noe å si så si det nå ikke gå og rug på noe men munnen var en tynn strek. Ta deg en kopp te før du legger deg sa jeg & du får si fra hvis det 24
er noe mer du trenger. Skal du ikke si takk? Hva slags manerer er dette? Hadde ikke lyst til å mase mer så i stedet fikk hn sine ordre. Klokken 6 om morgenen skal hun være på plass i kjøkkenet & lage en kopp kaffe til meg i den blå kaffekjelen med høy tut & til baas i verandarommet & melk & sukker & kavringer på brettet og jeg vil ikke se noen sure miner. Plutselig ut av det blå spurte hun hvor er tingene mine hva har hendt med tingene mine? Jeg viste henne kofferten under vaskebordet. Tror du jeg vil stjele tingene dine? spurte jeg. Med da var jeg virkelig kvalm rakk ikke over til huset i tide kastet voldsomt opp i rennen utenfor kjøkkenet magen var i opprør jeg tok en bøtte fra kjøkkenet og sa ved døren hennes hell vann i rennen og skyll bort spyet for hundene kommer og snuser på det der & da jeg gikk sa jeg lås døren din om natten husk du er stor jente nå det finnes en del udugelige folk her. Vel, mer kan jeg ikke gjøre for hennes frelse & pennen min er nesten tørr. Må huske å kjøpe en ny flaske Quink. Halv ett Gikk likevel & kikket ut i bakgården gjennom vinduet på barnerommet & lyset hennes er fremdeles på døren er i hvert fall stengt men bøtten står ennå der jeg satte den & det stinker oppkast på gårdsplassen. Det får bare være sånn. Er altfor trett til å prate mer. Må komme meg i seng nå ellers blir det for tøft i morgen. Det føles som om barnet presser nedover i meg.
25