Katten by Forlaget Press

Tak ashi Hir aide

Katten Oversatt av Ika Kaminka, MNO

For l age t Pr ess

105996 GRMAT Katten 160101.indd 3

04.01.2016 11.58

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslag: Detalj fra Chat Couturier av

Tsuguharu Leonard Foujita, 1927 © Fondation Foujita / ADAGP / BONO, Paris, 2016 Sats: Laboremus Oslo AS

Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 12/16 pt

oreninst på

Papir: 80 g Ensolux Cream 2.0

Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland Innkjøpt av Norsk kulturråd ISBN 978-82-328-0038-4 Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo

www.forlagetpress.no

Sitatet på s. 22 fra Machiavellis Fyrsten

er fra kapittel 25, overs. Jon Bingen (Oslo: Bokklubben Dagens Bøker, 1999), s. 101. Tommy Watz takkes for hjelp med

oversettelsen av diktet på s. 113.

105996 GRMAT Katten 160101.indd 4

04.01.2016 11.58

ed første øyekast minnet den om en forbipasserende skyfille. Noe liksom svevende, først i ro, så ga et lite vindkast den et puff – hit, så dit. Det vesle kjøkkenvinduet innerst i kroken vendte ut mot et høyt plankegjerde, så tett inntil huset at ikke noe menneske kunne smyge seg mellom. Å se ut gjennom den mattslipte ruta var som å betrakte det sotede glasset i maskinrommet på en kino. I gjerdet var det et lite kvisthull. Utenfor gjerdet gikk det en cirka tre meter bred stikkvei, på nordsiden av den vokste det en hekk, og den primitive skjermen viste konstant en projeksjon av hekkens grønnsvær. Når noen gikk forbi i det trange smuget, tegnet det seg en skikkelse som fylte hele vinduet. Det fungerte antakelig etter samme prinsipp som et camera obscura – fra det mørke kammer framstår finværsdagen desto mer strålende. De forbipasserende skikkelsene som ble projisert på vinduet, var snudd opp ned, og ikke nok med det, de gikk også i motsatt retning. Jo tettere de gikk inntil hullet, desto mer este den omvendte skik5

105996 GRMAT Katten 160101.indd 5

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

kelsen ut over åpningens rammer, før den brått, som ved et optisk fenomen, forsvant idet de var forbi. Men skyfilla som viste seg denne dagen, lot ikke til å gå forbi. Og enda den gikk tett inntil kvisthullet, ble den aldri særlig stor. Selv på sitt største holdt skikkelsen seg til øverste del av vinduet, ikke større enn noe du kunne holde i håndflaten. Skyfilla drev nølende langs bakken, så slapp den fra seg en svak jamring. Kona og jeg har gitt stikkveien navn. Lynet, kaller vi den. Den ligger en tjue minutters tur med en privat jernbane sørvestover fra Shinjuku; du går av på en liten lokaltogstasjon hvor ingen av ekspresstogene stopper, og derfra spaserer du cirka ti minutter sørover til du kommer til foten av en liten bakke. På bakketoppen støter du på områdets eneste relativt trafikkerte hovedvei, den går i øst–vest-gående retning; du krysser den på skrå og deretter er det nedoverbakke. Sytti meter ned langs den slake og brede skråningen ligger det et hus på venstre hånd, omgitt av en hagemur der den nederste delen er dekket med vertikale bambusspiler, og med en gammeldags port. Om du svinger til venstre like før porten, kommer du inn i smuget med det beskjedne plankegjerdet. Vi leide et lite gjesteanneks på den store villaeiendommen som befant seg bak hagemuren og plankegjer6

105996 GRMAT Katten 160101.indd 6

04.01.2016 11.58

Katten

det. Omtrent halvveis i smuget var det en port i gjerdet, og den fungerte både som villaens kjøkkeninngang og leieboernes hovedinngang. Like før porten åpnet kvisthullet seg opp som et oversett øye. Uten å ane med hvilken forbløffende klarhet bildet av dem blir projisert på det enslige skyvevinduet på den andre siden av gjerdet, fortsetter de forbipasserende gjennom smuget helt til de kommer til en mursteinsmur som stikker ut fra venstre og tvinger smuget til å gjøre en brå høyresving. Der støter de på et annet hus nesten skjult under et velvoksent keyakitre, og må atter svinge til venstre. Kort sagt: De stadige skarpe svingene får stikkveien til å minne om tegningen av et sikksakklyn, derav det spøkefulle navnet Lynet. Keyakitreet som kastet sin skygge over stikkveien, var svært gammelt. Det var sannsynligvis erklært verneverdig av bydelen, og huset lot til å være utformet slik at det dannet en innhegning om trestammen. Treet hadde fått vokse og bre seg uhindret, og det strakte sine lange armer over østsiden av hovedhusets hage, mot det vesle utleieannekset i nordøst, hvor det velsignet også oss med sin grønne skygge. Senhøstes lå bladene som et teppe over hagen og fikk husvertinnen til å trekke mangt et tungt sukk. Det var den vesle nabogutten, femåringen fra huset med keyakitreet, som fikk det for seg at han ville ta til 7

105996 GRMAT Katten 160101.indd 7

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

seg kattungen som hadde forvillet seg inn i Lynet noen dager tidligere. Naboen bodde vegg i vegg med oss på østsiden, men på grunn av alle Lynets krokveier støtte vi aldri på dem på vei inn eller ut. Den siden av eiendommen deres som vendte ut mot hagen vår, var innelukket bak en massiv mur, med unntak av et lite ventilasjonsvindu. Viktigere var det kanskje at de ikke opplevde oss som riktige naboer, vi var bare noen betydningsløse leieboere som okkuperte en bagatellmessig flik av den store naboeiendommen. Guttungen var ofte ute og lekte så den lyse, viltre stemmen ljomet i Lynet, men siden døgnrytmen vår var så forskjellig – jeg satt stort sett bøyd over skrivebordet til langt på natt – var det ytterst sjelden at jeg faktisk støtte på ham. Likevel gjenkjente jeg umiddelbart den stemmen som, en dag vi satt og spiste en sen frokost, steg opp fra den andre siden av gjerdet og med fynd og klem erklærte: – Den katten vil jeg ha! Noen dager senere fikk jeg øye på katten, den spankulerte rastløst rundt på den vesle hageflekken vår som ikke var særlig mye større enn tørkestativet, som om den var kommet på høflighetsvisitt, snart hørte jeg gutten kalle på den og ble myk i kinnene. I ettertid ser jeg at dette var en sjanse jeg lot gå fra meg.

105996 GRMAT Katten 160101.indd 8

04.01.2016 11.58

an var bare en liten gutt, men den triumferende kunngjøringen må ha nådd øret til den gamle vertinnen i hovedhuset, for samme kveld hørte jeg henne stå utenfor porten hos naboen og prate. – Si meg, jeg hører De nå holder katt? Den gamle damens knirkestemme var insisterende. Det blir rent for mye for oss, sukket hun, disse kattene invaderer eiendommen fra alle kanter, tar seg til rette overalt i hagen, lager spetakkel på taket, ja det hender til og med at de kommer inn og setter gjørmete fotspor inne i huset, fortsatte hun i en jevn talestrøm. Den unge nabofruen var i forsvarsposisjon, og hadde mildt, men uten dermed å gi etter tatt imot åttiåringens jeremiade. Nå svarte hun rolig og med en stemme som var høflig og dempet, sikkert mest av hensyn til sønnen som antakelig sto ved siden av henne og tryglet for harde livet. I alle fall var det husvertinnen som gikk tapende ut. Jeg kom til å huske at det da vi to år tidligere skrev leiekontrakt for annekset, hadde vært lagt til en klausul som forbød kjæledyr og barn. 9

105996 GRMAT Katten 160101.indd 9

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

Selv om både kona og jeg nærmet oss slutten av tretti

årene, hadde ingen av oss uttrykt noe ønske om å få barn. Hva gjaldt såkalte kjæledyr var verken hun eller jeg særlig begeistret for katter. Siden vi begge jobbet, hadde det heller aldri kommet på tale å holde hund. Faktum var at vi tilfredsstilte huseierens leieboerkriterier til punkt og prikke. Blant vennene våre er det flere katteelskere, og den henførelsen de kunne legge for dagen, gjorde meg stundom målløs. Vi var vitne til scener hvor de i så vel kroppslig som sjelelig forstand åpent øste sin kjærlighet over katten, aldeles uten blygsel. Ved nærmere ettertanke var det ikke kattene, men katteelskerne jeg følte avstand til. Det viktigste var likevel at vi simpelthen aldri hadde kjent noen katt. Da jeg var liten, fikk jeg en gang en hund. Jeg har alltid vært av den oppfatning at menneskets forhold til sin hund er enkelt og greit. Når man går med en hund i bånd, opplever jeg den intense kommunikasjonen mellom den adlydende og den adlydte som formidles ved hjelp av båndet, som oppkvikkende. Da jeg var på alder med nabogutten, bodde vi i et lite, kommunalt rekkehus, offisielt ble det kalt firmabolig, men det minnet mest om fordums fattigslige arbeiderboliger, og der var det noen som rappet den lille valpen jeg nettopp hadde fått. Det var om ettermiddagen, en 10

105996 GRMAT Katten 160101.indd 10

04.01.2016 11.58

Katten

lørdag eller søndag, tror jeg. Far oppdaget at den vesle spisshunden som hadde stått i bånd utenfor i svalgangen, ikke lenger var der: – Bikkjetjuv! brølte far, for så umiddelbart å trekke beskyldningen tilbake. Han stormet ut av huset, dro meg med seg, og vi raste rundt overalt på jakt etter hunden, uten å få øye på verken hund eller hundenapper. Bikkjetjuv – fars stemme idet han kom med dette utbruddet, ja hele framtoningen hans, sa meg at her gjaldt det å ikke stille flere spørsmål, det husker jeg godt. Ifølge storesøsteren min gråt jeg hele natten gjennom, selv har jeg overhodet ingen erindring om det. Jeg er kanskje ikke spesielt glad i katter, men min kone har en egen nærhet til alle levende skapninger. Da hun var liten, hadde hun og broren et akvarium med kreps og vannsalamandere de hadde fanget selv, hun forteller at hun til og med klekket ut alle slags sommerfugler som hun lot fly omkring i rommet. Hun holdt fugler – finker og kanarifugler, og alte opp kyllinger. Hun tok seg av spurveunger som hadde falt ut av redet og stelte skadde flaggermus. Selv i dag kan hun navnet på de aller fleste dyrene når vi kommer innom et naturprogram på tv, selv de sjeldneste arter fra fjerne himmelstrøk. Når jeg snakker om ikke å være glad i katter, så betyr det derfor noe helt annet for husbonden – altså meg – som anser spørsmå11

105996 GRMAT Katten 160101.indd 11

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

let som et valg mellom hund og katt, enn for kona, som betrakter alt levende liv med samme blikk. Etter at kattungen flyttet inn i nabohuset, begynte den ofte å dukke opp i hagen vår, nå hadde den fått et sinoberrødt halsbånd med en liten bjelle på. Plankegjerdet som skilte den vesle hageflekken vår fra hovedhusets hageanlegg, var så rudimentært at det føltes som alt var én stor hage, og kattungen lot til å trives best i hovedhusets storslagne landskapsanlegg, komplett med hagedam, kunstige små koller, trær og blomster. For når den kom anstigende inn i anneks hagen, var det helst for å begi seg videre alene ut i dette vidstrakte landskapet. Når kjøkkendøra sto åpen, hadde den fått for vane å stanse opp og titte inn til oss på sin vei til eller fra hovedhagen. Den virket ikke det spor redd for mennesker. Men vaktsom var den, kanskje av natur, og ble alltid bare stående stille med halen rett til værs og stirre, uten å gjøre noe forsøk på å trå innenfor. Prøvde vi å løfte den opp, forsvant den sporenstreks. Holdt vi den mot dens vilje, bet den. Og siden husvertinnen hadde oss under oppsikt, gjorde vi ikke noen videre forsøk på å temme katten. Dette skjedde i høstmånedene 1988 og utover vinteren i Shōwa-periodens siste år.

105996 GRMAT Katten 160101.indd 12

04.01.2016 11.58

atten het Chibi. Det hørte jeg av guttens lyse, sking rende rop – Chibi, da! – akkompagnert av lyden av løpende føtter og ringlingen fra en liten bjelle som trengte inn til meg der jeg lå på soverommet. Chibi var et smykke av en hunnkatt, snøhvit i pelsen, med runde flekker i lysebrunt og koksgrått, en kattetype som finnes overalt i Japan, bare smekrere og bitte bitteliten. Hun utmerket seg ikke bare med den slanke, nette kroppen, og de vakkert spissede ørene som var i konstant bevegelse, men også med det at hun så definitivt ikke var av typen som kom smygende og klynget seg til beina på folk. I førstningen trodde jeg det skyldtes at jeg ikke var vant med katter, men det hadde ikke noe med det å gjøre. Da en liten jente som var på vei gjennom Lynet, stanset opp, satte seg på huk og stirret på Chibi, forsøkte den ikke å flykte, i alle fall ikke før jenta gjorde tegn til å ville klappe den; men den vred seg unna og var borte på flekken. Det var en avvisning som et iskaldt, blekhvitt lys. Dessuten laget Chibi så å si ingen lyd. Jeg mente å huske at hun mjauet litt den første gangen hun dukket 13

105996 GRMAT Katten 160101.indd 13

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

opp i smuget, men etter det var hun fullstendig taus. Det var som om den ville formidle at den, hva som enn skjedde, ikke hadde til hensikt å opplate sin røst for oss. Et annet kjennetegn var at oppmerksomheten svinset hit og dit, og ikke bare da hun var kattunge. Hun reagerte spontant på insekter og småkryp, kanskje fordi hun lekte alene i den store hagen. Ja selv usynlige skiftninger i vinden og lyset fikk henne til å reagere, virket det som. Det er mulig alle katter har denne evnen, men Chibis varhet var uten like. – Hun er, tross alt, Lynets katt! Det kunne for eksempel kona utbryte, hun hadde nemlig fått for vane å lovprise katten hver gang den gikk forbi utenfor. Chibi ble snart en kløpper til å leke med ball, muligens takket være naboguttens eksersis. Lyden tydet på at han brukte en gummiball på størrelse med en knyttneve. Jeg ble så revet med av alle lydene fra smuget, av latter og moro, av ballen som spratt, at jeg fikk lyst til å gå ut på hageflekken vår og leke med den selv. Jeg vurderte flere alternativer, før jeg omsider fant fram en pingpongball fra nederst i en skuff. Jeg forsøkte å sprette med ballen på betongdekket på terrassen. Chibi satt og fulgte ballens bevegelser med blikket. Så huket hun seg ned og spente hver muskel i kroppen. Hun samlet alle fire beina, trakk ryggen ørlite 14

105996 GRMAT Katten 160101.indd 14

04.01.2016 11.58

Katten

bakover, rundet baken som en spent fjær, før hun med voldsom kraft spratt opp fra bakken og kastet seg uforferdet etter den lille, hvite ballen. Så slo hun ballen fram og tilbake flere ganger mellom forpotene før hun smatt mellom beina mine og forsvant. Kattens ustadighet kom til syne også da, brått og midt i denne tekniske oppvisningen. Med ett kunne hun miste interesse for pingpongballen, vri kroppen i skarp vinkel, for i neste nå å legge den lille poten på hodet til en liten padde som hadde gjemt seg bak en av steinene i hagen. Øyeblikket etter fløy hun over i den andre enden av hagen, stupte ned i buskaset med den ene forlabben utstrakt, hvor hun så ble liggende og stirre bort på meg med den hvite magen blottet mens det gikk rykninger gjennom kroppen hennes. Før jeg fikk sukk for meg, hadde hun – uten å verdige meg, som inntil for et øye blikk siden hadde vært lekekameraten hennes, så mye som et blikk – hoppet rett opp for å fange ermet på en undertrøye som blafret på klessnora, for til sist å feie ut gjennom porten til hovedhagen og bli borte. En av mine katteelskende venner hevdet at det bare var kattunger som likte å leke med ball, men Chibi motbeviste det, ikke bare vokste hun aldri fra det, iveren over leken tiltok bare med årene. Chibi utmerket seg også på annet vis, eller for å si det med husvertinnen: 15

105996 GRMAT Katten 160101.indd 15

04.01.2016 11.58

Takashi Hiraide

– Den frøkenen er da en ordentlig skjønnhet! Dette kom fra en kvinne som hadde brukt år av sitt liv på å jage bort uønskede katter fra eiendommen, så man kunne ikke bestride utsagnets objektive sannhetsgehalt. En fotograf jeg kjenner, sier at alle katteelskere synes at akkurat deres katt er den aller gjeveste. Katteelskere har simpelthen ikke øye for andres katter, mener hun. Fotografen, selv en stor katteelsker, fortalte meg at hun etter å ha gjort denne oppdagelsen hadde begynte å ta bilder utelukkende av katter med utseendet mot seg, herreløse og forhatt av alle. Etter hvert begynte Chibi, den store ballentusiasten, selv å ta initiativ til leken, og oppfordret den av oss som var til stede, til å være med. Hun kom så vidt innenfor døra, stirret intenst og med hele seg på den som var der, og gjorde brått en utstudert helomvending som for å lokke oss ut i hagen. Dette gjentok hun to, kanskje tre ganger, uten en lyd, til vi aksepterte invitten. Kona la da fra seg det hun holdt på med, stakk føttene i hagekloggene og fulgte begeistret katten ut. Når Chibi hadde fått mettet sitt lekebehov, begynte hun så smått å komme inn for å hvile seg. Den første gangen hun lå der krøllet sammen som et komma på sofaen, senket det seg en dyp lykke over hele huset, som om dette var noe huset selv hadde drømt om. 16

105996 GRMAT Katten 160101.indd 16

04.01.2016 11.58

Katten

Ute av syne for husvertinnen begynte vi å la Chibi

komme og gå som hun ville, og etter hvert begynte jeg også å forstå mer av katteelskerens psykologi. For verken på tv eller på kalendere så jeg noen katt som kunne måle seg med Chibi i skjønnhet. Men det hjalp ikke at vi nå betraktet Chibi som uovertruffen, vår katt var hun tross alt ikke. Klingeling, hørte jeg det ringle i bjella like før hun viste seg, og det hendte jeg kalte henne det, Bjella, istedenfor Chibi. Det var det navnet som datt ut av oss de gangene vi av en eller annen grunn lengtet etter å se henne. – Nei, Bjella kommer visst ikke i dag, sa kona, men før hun hadde snakket ferdig, hørte vi bjella. Bjella. Innen vi rakk å tenke: «Der har vi henne!», hadde hun jumpet ned fra inngangen til nabohuset i den andre knekken i Lynet, hvorfra hun bykset inn på tomten vår gjennom et hull i nettinggjerdet. Så tuslet hun bort til huset, rundet verandaen og hoppet opp på terrassen, hvor hun stilte seg med forpotene i den knehøye vinduskarmen og strakte hals så hun kunne kikke inn. Det ble vinter. Gjennom vinduet som sto på gløtt, smøg Chibi seg inn i livet vårt, slik en strime vann sakte, nesten umerkelig, siver ned en slak skråning. Men denne strimen brakte også med seg noe annet, en skjebne om du vil.

105996 GRMAT Katten 160101.indd 17

04.01.2016 11.58