Jutta Person - Esel

Esel Et portrett Jutta Person

Oversatt av Eivind LilleskjĂŚret

FORLAGET PRESS

105633 GRMAT Esel 150101.indd 3

16.09.15 10.37

105633 GRMAT Esel 150101.indd 2

16.09.15 10.37

Esler lytter til deg Innledning Eselører er et naturens under. De kan dreies, heves og senkes, dekker en enorm radius og kan til og med rotere uavhengig av hverandre. De er flertydige på en fantastisk måte. Med de lange ørene lytter ikke bare eselet etter venner og fiender rundt seg, det kan også bruke dem til å vise hvilken stemning de er i: la ørene henge eller vifte med dem, la dem peke rett opp, dreie dem eller gi det ene en knekk. Det er noe propellignende eller maskinaktig ved dem, nesten som om ørene levde sitt eget liv og eselet når som helst kunne lette fra bakken. På italiensk betyr å tro på det flygende eselet, l’asino volante, at man tror på alt man hører. Men disse lettlurte menneskene jager tross alt etter et ukjent flygende objekt, i likhet med dem som tror på julenissen, men til forskjell fra tyskerne, som går rundt med en bjørn bundet fast på ryggen.

Framfor alt er imidlertid esel­ører påfallende asymmetriske. Når et esel setter det ene øret på skakke, det ene forover, det andre bakover, eller lar ett peke i været og det andre henge ned, altså når det høyre øret tilsyne­latende ikke vet hva det venstre g jør, blir venner av harmoni og jevne proporsjoner brakt ut av likevekt. Symmetri anses som vakkert, asymmetri i beste fall som komisk. I til­ legg kommer lengden, for i likhet med alle organer med påfallende form, som liksom stikker seg fram, har også

105633 GRMAT Esel 150101.indd 7

16.09.15 10.37

8

esel

det lange øret blitt betraktet mer mistroisk enn velvillig.

I flere århundrer var narrens lue utstaffert med esel­ører.

Gjennom hele dyre- og menneskeriket er lange ører et problem. De langøredes gode hørsel har mutert til et tegn på dumhet og fryktsomhet; angripere forestiller man seg annerledes, i hvert fall ikke med lange ører som flagrer i vinden.

I det store øret så maleren og naturfilosofen Carl Gustav Carus – fra haren via eselet til den storørede flag­ger­musen – et tegn på begrenset åndelig energi. Theodor Lessing, Weimar-republikkens mest kjente forfatter og kultur­kriti­ ker, tilskrev kaninen en «blomstret dumhet» på grunn av de lange ørene. Og Friedrich Nietzsche, en av de mest svorne langøreforakterne, var spesielt fornøyd med sine små ører og kalte seg selv et «anti-esel». Lange ører har simpelthen en vanskelig stilling. En annen mulig grunn til at eselet falt utenfor: Ørene befant seg rett og slett for langt fra den gylne middelvei. Det var riktignok ikke bare på grunn av de lange ørene at eselet ble plassert blant de mindre skjønne og mindre intelligente dyrene. Også tilbøyeligheten til å stoppe opp og bli stående, dets dorskhet og beskjedne aggressivitet har blitt tolket negativt. Sam­ tidig, og det g jør saken komplisert, har det siden antikken funnes et tvers ig jennom positivt bilde av eselet. Eselet har alltid også blitt ansett som et sterkt og potent dyr. Silenene i gresk mytologi, en blanding av menneske og dyr, var ofte utstyrt med esellemmer. Og Lukios, helten fra den greske satirikeren Lukians Esel-historie, er i eselskikkelse når han ligger med en fornem dame. Som menneske vil

105633 GRMAT Esel 150101.indd 8

16.09.15 10.37

Gråmelert esel foran en overskyet himmel, fra Herr Buffons ­naturhistorie over de firfotede dyr, Berlin-utgaven av Georges-­ Louis ­Leclerc de Buffons verker fra 1781.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 9

16.09.15 10.37

10

esel

hun ikke ha ham: «Det var ikke deg jeg elsket den gangen, men eselet ditt.» Den forvandlede helten i den romerske dikteren Apuleius’ Det gylne esel opplever noe lignende: Han blir elskeren til sin rike, dyrekjære velg jørerinne.

Det er som om hver eneste eselklisjé kan forvandles til sin egen motsetning. Kristendommen dekker til eselets erotiske begavelse ved å g jøre det til et ydmykt dyr som bærer Guds sønn på ryggen. Men i det lidende kreaturet lever antikkens myter videre i det skjulte. I tillegg skal en sta vriompeis samtidig være mild og medg jørlig. Likevel blir det angivelig dumme dyret i det minste i noen epoker også hyllet som lærd, det finnes lovsanger til eselet, fabler om og bilder av bebrillede eselakademikere. Ikke bare ment som hån og spott. Til slutt forsvarer selv den evig underlegne seg mot undertrykkerne – som for eksempel det stakkars møllereselet i Bymusikantene fra Bremen, som kaster av seg åket og kommer med et utrolig moderne ut­sagn: Noe bedre enn døden finner vi overalt. Alle disse omvendingene til det motsatte har muligens også med det å g jøre at esel og menneske har levd sammen i tusenvis av år – og at de, som i alle langvarige herre-og-tjener-forhold, til slutt hverken kan leve for seg selv eller uten den andre.

Kanskje er eselet derfor det mest flertydige dyret av alle.

Forholdet mellom menneske og esel har vart i fem, seks eller sju tusen år. Noen hesteforskere plasserer ­temmingen av eselet enda tidligere. Tameselet stammer fra det afrikanske vill­eselet, som fremdeles lever i det nordøstlige Afrika. Når eselet ble domestisert, og hvordan det foregikk,

105633 GRMAT Esel 150101.indd 10

16.09.15 10.37

Hva var det som gikk galt?

Eselets karakterologi Som skjellsord har eselet merkelig nok gått av moten.

«Ditt esel!», det minner om Feuerzangenbowle, andre svart-hvittkomedier og oppdemmet fornærmelseslyst.

Man kan se for seg en rettmessig forbannet rektor med slips og lorgnett som gir en dumdristig gymnasiast en skjennepreken. Eller Hans Albers som ridende på et esel synger sin Esellied: «Det spiller ingen rolle om du er et lite eller et stort esel.» I det lange kontinuumet av sene krigsog tidlige etterkrigsår (Feuerzangenbowle er fra 1944, Esellied fra 1958) var eselet en passende, det vil si moderat, fornærmelse. Som alternativer ville «idiot» vært for grovt, «tosk» for mildt og «fascist» for tidlig. Kanskje var «ditt esel!» den perfekte fornærmelse for den lille mann fordi forholdene alltid var og ble de samme, «for store dyr og små lager alltid den samme møkka», som Albers synger videre. Mild ståpåvilje var det bruk for også etter krigen; rettferdigheten som forløste alt, kunne man ikke se for seg før i den store finalen: «Det er det samme, om livet spiller deg et puss, så kommer det en dag da vi alle, da vi alle er like.» En eller annen gang i sekstiårene må eselet ha forsvunnet fra registeret av gangbare skjellsord; sintere og mer hemningsløse fornærmelser vant fram.

Holder vi oss innenfor dyrenavnregisteret, virker «gås» og «naut» like antikverte, og «veggedyr» og «gresshoppe»

105633 GRMAT Esel 150101.indd 17

16.09.15 10.37

18

esel

har i Tyskland i beste fall klart seg av politiske grunner.

Muligens egner ikke dyr seg så godt som skjellsord som før fordi dyreetikere og dyrevernaktivister har gitt dem et statusløft. En oppmykning av grensen mellom dyr og menneske vil ikke bare føre til nye etiske vanskeligheter, men også til at dyr – i hvert fall hvis mange dyreetikere får det som de vil – ikke lenger blir ansett som vesener som står under mennesket i rang. Lyriske rystelser som Gottfried Benns «skapelsens krone, svinet, mennesket» lar seg ikke dikte lenger i dag. Ikke fordi menneskebildet har forbedret seg merkbart, men fordi bildet av grisen har antatt en så mye mer positiv form.

Når eselet i dag iblant fortsatt blir skildret som dumt, sta eller egenrådig, så skjer det egentlig under store, blinkende klisjévarsellamper. «Eselet regnes som dumt, sta og så videre» er den eneste mulige, politisk korrekte formuleringen. Dessuten har egenrådighet og stahet de siste førti årene opplevd et betydelig statusoppsving. I hvert fall fra og med de autoritetskritiske sekstiårene har en annen klisjé – om den egenrådige, sta fritenkeren – sørget for en delvis omvurdering av verdiene. Eselet drev, i det minste når det g jelder sitt egenrådige og sta vesen, litt ut av fornærmelsesskuddlinjen. Det at det skulle være et dumt dyr, forblir imidlertid en plett som er vanskeligere å spyle vekk. Den som er dum eller «regnes som dum», må regne med et varig skadet ry. Men hvordan gikk det til at eselet ble tildelt rollen som mindre intelligent? Jo lenger man beskjeftiger seg med esler – de virkelige eslene som står på enga, og papireslene til naturforskere, fysio­

105633 GRMAT Esel 150101.indd 18

16.09.15 10.37

hva var det som gikk galt?

19

gnomikere, litterater og kunstnere – desto mer forbløffer faktisk denne dumhetsklisjeen. Når klisjeen så åpenlyst ikke er sann, hvorfor har den holdt seg så lenge? «Når begynte det, hva har skjedd», kunne man spørre seg med ordene til et hardnakket Hamburg-band. Hva som gikk så galt med eselet, lar seg imidlertid ikke bare forklare med den biologisk betingede mekanismen vi var innom til å begynne med, det at det står bom stille når det utsettes for fare. Tospannet av esel og dumhet går tvert imot langt tilbake i historien, helt dit hvor stereotypier oppsto og brukte hundrevis, kanskje tusenvis, av år på å stivne og herdes.

Eselets hode er karakteristisk. Allerede i fysiognomiens vestlige grunntekster settes ørene, øynene, over- og underleppen, pannen, neseborene og formen på selve hodeskallen i forbindelse med visse egenskaper, som deretter overføres på mennesker. Man aner det; et menneske som med enkelttrekk eller som helhet ligner på et esel, kommer ikke godt fra det. Siden antikken har fysiognomien vært en svært innflytelsesrik formlære med menneskekroppen som emne. Den kunne brukes til å slutte fra ytre til indre egenskaper. Og siden antikken har dyrene, på sett og vis som eksterne formleverandører, spilt en avg jørende rolle i dette systemet for mennesketyding. Øynenes, nesens, munnens, pannens eller ørenes form og beskaffenhet forbindes med en katalog av egenskaper i håp om at kroppen kan g jøre sjelen synlig. Selv om fysiognomien helt fra begynnelsen også hadde en rekke betydningsfulle

105633 GRMAT Esel 150101.indd 19

16.09.15 10.37

fysiognomien. Dyr-menneske-sammenligningene hans ble i 1806 utgitt på 37 ­illustrerte blader.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 27

16.09.15 10.37

Gråsone om morgenen På besøk hos seksti esler i Schwaben Velkomsten består av friskt vann og klapp på skulderen.

Da vi kommer kjørende mot den første beitemarken, viser en hær av parallelt oppstikkende ører at vår ankomst er blitt lagt merke til. Men den gamle Golfen med Reutlingen-skilter – eseltjenestebilen full av g jerdepåler og verktøy – svinger først til høyre, mot den andre beitemarken.

Kort, brøle-hvinende protest fra dyrene, som naturligvis har kjent ig jen kjøretøyet. Merkelig nok finnes det på tysk ikke noe passende lydmalende verb for eselets skrik. Hester vrinsker, geiter mekrer, kuer rauter. I-A-er de? Egentlig begynner ikke eselskrytet med I, men med noe dypt, U-aktig og pumper seg deretter stakkato oppover. Kanskje er det for mye å be om fra et enkelt verb. I dag er det herregruppens tur først, sier Andreas Werz. Hans flokk på rundt seksti esler går på beite i en dal i Würtingen i St. Johann. Herregruppen på den andre beitemarken består av fire unge hingster og en senior. Alle står tett sammen ved et tre og gnir seg litt mot stammen, det hele framstår som svært fredelig. Man må holde hanndyrene langt nok unna hoppene, ellers blir de aggressive, forklarer fagmannen, som har jobben i en møbelforretning som hovedbeskjeftigelse. Tidlig om morgenen, om kvelden og i helgene ser han til flokken sammen med hjelperne sine.

Vi befinner oss midt i biosfæreområdet Schwäbische �lb,

105633 GRMAT Esel 150101.indd 31

16.09.15 10.37

Brehm hevder at det «nordiske eselet» har «sunket til en sann ­krøpling». Dette vanlige tameselet på en tegning fra 1835 ser derimot ut til å være i god form.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 32

16.09.15 10.37

gråsone om morgenen

33

fjorten kilometer forbi Tübingen, tolv kilometer forbi Reutlingen, fem forbi Eningen og to forbi Würtingen i St. Johann – en blankpusset landsby med bindingsverkshus, et vertshus ved navn «Hirsch», som seg hør og bør, og en ugle som sprer litt stemning klokka ti om kvelden, når alle lysene er slukket. Egentlig er St. Johann et heste­ område: en avlegger av det verdensberømte stutteriet i Marbach (ikke Marbach am Neckar, men det mindre Marbach i Reutlingen) har sete her, og delstaten Baden-Württembergs kompetansesenter for hest arrangerer kursene sine rett i nærheten. Noe «kompetansesenter for esel» eksisterer ikke, hvilket naturligvis har sammenheng med at det her til lands ikke finnes noen århundrelang tradisjon for eselavl, som for eksempel i Frankrike eller Spania. Ikke desto mindre er dette en eselegn. Vi står midt i et uoffisielt kompetansesenter. Og i en gråsone som på en eller annen merkelig måte virker som en tidslomme, fordi det i dag er så sjelden å se så mange esler i landskapet på én gang.

Det er ikke mulig å sette et presist tall på hvor stor flokken er, for nå om våren kommer de nyfødte føllene i tillegg, dessuten blir stadig vekk ungdyr fra ti måneders alder og opp solgt. Tjue hektar beitemark har Werz leid til sammen, og hver dag flyttes de fire beitene som dyrene akkurat nå står på, et hakk bortover. «Det er blant annet for at dyrene ikke skal g jøre fra seg der de beiter», forklarer eseleksperten. Esler nyttigg jør seg næringen de tar til seg, ekstremt godt. En eng hvor en hest blir tynn, kan holde et esel god og mett. Esler kan naturligvis bli fete hvis de står i innheg-

105633 GRMAT Esel 150101.indd 33

16.09.15 10.37

34

esel

ninger og blir fôret av besøkende. Det forekommer ikke altfor ofte i avsidesliggende Hirnberg.

Andreas Werz har hatt esler i femten år, og i tillegg har han noen lamaer som hopper i vei over en eng med noen besynderlige bølgende bevegelser. Kommende esel­eiere fra delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen handler hos ham, og alle blir fortalt hva et esel trenger, hvordan hovene må pleies, hvordan man huser dem om sommeren og om vinteren, at et esel ikke er noe leketøy, at de blir gamle og aldri bør holdes alene. Men hvem kjøper seg egentlig et esel, og hva slags type mennesker er det, de som holder esler? Først og fremst individualister? Ligner de på dyrene sine? Motsatsen til den hesteeiende herrerytteren? Slike høyttravende spekulasjoner vil ikke Werz begi seg inn på.

Hvordan ble han selv opptatt av esler? Jo, han begynte med noen sauer, men det ble fort kjedelig. Som barn, sier han, fulgte han bestefarens kyr til og fra beite. I tillegg til sauene skaffet han seg så et esel, og siden esler er så sosiale dyr, ble det ett til – og så videre, inntil flokken på et eller annet tidspunkt hadde vokst til den størrelsen den har nå. Individualistklisjeen passer ganske visst litt på ham, kanskje også klisjeen om schwaberen, oppfinnertypen som pusler med sine små, rare prosjekter. I Raue Alb med sin skrinne jord er man vant til å tenke nytt for å klare seg. Én bonde driver med vannbøfler og får god avsetning på mozzarellaen sin. Lamaer er nokså alminnelige her, man kan gå på fottur med dem, ullen blir solgt, og de brukes i dyreterapi. På plantefeltet har dyrkingen av

105633 GRMAT Esel 150101.indd 34

16.09.15 10.37

Eselet gir perfekt støtte til den ønskede nonsjalansen.

Johann Christian Reinhart: Schiller, ridende på et esel (1785/87).

105633 GRMAT Esel 150101.indd 37

16.09.15 10.37

Herre og trell Dyrene er urolige, det samme er naturforskerne «Kairo er den ypperste skolen for alle esler.» Alfred Brehm er henrykt. Den tyske zoologen går enda lenger, for «det er først her man virkelig lærer å kjenne, sette pris på, respektere, elske dette fortreffelige dyret». Å lære å elske eselet har ikke før det ubetinget framstått som den kjente populærzoologens hensikt, for esel­k apit­let i Dyrenes liv er g jennomsyret av påfallende stemningsskifter.

Brehm klandrer og roser om hverandre, og han sparer ikke på eselklisjeene. I Egypt setter imidlertid eselet hans hjerte i brann, og Brehm ruster seg til en omfattende rehabilitering av det forulempede dyret. At han også var en bereist fors­ker og observant iakttaker av dyre­livet, havner dessverre ofte i skyggen av det monu­mental­ver­ ket han er mest kjent for. Brehm huskes framfor alt som en encyklopedist som i godmodig matfar-tone forteller om «pinnsvinet vårt» og «rødstrupen vår». Naturligvis gir han dyrene menneskelige trekk, de er personligheter som steller og stuller muntert med sitt, like flittig som 1800-tallets lesere – og senere generasjoner også – skulle ønske de også g jorde. Dette dyre­per­son­lig­hets­galleriet, så merkelig tidløst, har ført til at den omreisende fors­ keren Brehm har gått litt i glemmeboken; fra de tykke

105633 GRMAT Esel 150101.indd 51

16.09.15 10.37

52

esel

Sky og fri: Det nubiske villeselet, her på en tegning fra 1904, er en underart av det afrikanske villeselet. Det er akutt utrydningstruet, om ikke allerede utdødd.

­bindene taler en lærd mann som tilsynelatende ble født med hvitt skjegg.

Kairo-anekdoten som er flettet inn i kapitlet om eselet, minner derimot om en Brehm som i fem år av sin ungdom var med på en forskningsekspedisjon og fartet rundt i Egypt, Sudan og Sinai-ørkenen fra 1847 til 1852. Ikke bare eslene, også eseldriverne i de store byene i Egypt pirrer interessen hans, for de er en like utpreget del av gatebildet «som minaretene og palmene». Eslene brukes

105633 GRMAT Esel 150101.indd 52

16.09.15 10.37

herre og trell

53

«slik man bruker våre hestedrosjer, og derfor anses det heller slett ikke som noen skam å benytte seg av dem».

Den omreisende naturforskeren må konstatere at eselet har et bedre omdømme i sørlige himmelstrøk – og kort tid etter stiger det også i anseelse hos den europeiske eselrytter. «Slik jager man fram mellom dyr og ryttere som truer med å løpe en over ende fra alle kanter, mellom kjerrer, tunglastede kameler, vogner og fotg jengere, og aldri mister eselet sin iver, sin ettergivenhet, lar seg ikke stoppe, men stormer av gårde i en høyst behagelig galopp til målet er nådd.»

Like praktfulle som Kairos esler virker også eseldriverne for Brehm. De slåss om hver eneste nye fremmede, overgår hverandre i lovprisingen av sine dyr, skriker, skravler og jager g jennom de trange smugene. Sammen danner esel og eseldriver et klassisk kolonialt tospann som konstant skifter mellom det stimulerende og det uhyggelige. Brehm siterer reiseskribenten Bogumil Goltz, som i 1853 ikke helt visste hva han skulle mene om «eselguttene»: «Skal man anse dem som mer sta eller tjenestevillige, trege eller livlige, skjelmske eller uforskammede: De er en røre av alle mulige egenskaper.» Et selsomt virvar av motstridende karaktertrekk, det passer ikke bare på eseldriverne, men også på eselet selv. Den unge Brehm som galopperer begeistret i vei på et egyptisk by­esel, faller ned på plussiden, i hvert fall når det g jelder Sydens esler. Tilsvarende g jelder også for villeslene, som Brehm gir utførlig anerkjennelse før han i det hele tatt kommer til tamdyrene. Full av beundring skriver han om de

105633 GRMAT Esel 150101.indd 53

16.09.15 10.37

54

esel

asiatiske og de afrikanske villeslene; han lovpriser den slanke kroppsformen til dsjiggetaien fra de sentralasiatiske stepper, går god for kulanens og onagerens silke­ aktige pels og gode sanser, og han omtaler det afrikanske steppe­eselet som vakkert bygd, sky og forsiktig.

Hvilken sørgelig kontrast er ikke da tam­ eselet. Så fremt det ikke beiter på sydlige enger eller løper muntert g jennom Kairos gater, er tam­eselet i Brehms øyne et eksempel på deprimerende nedgang. «Bare hos oss har tam­eselet (�sinus vulgaris) g jennom konstant vanskjøtsel forfalt til en sann krøpling.» Det «nordiske eselet» er, hevder Brehm med et lett g jennomskuelig retorisk knep, «som alle vet, en treg, egenrådig, ofte sta kar som allment, om enn med urett, anses som innbegrepet på enfold og dumhet». Å referere en fordomsfull holdning, motsi den halvhjertet og slik la den leve videre – denne vinglingen mellom et positivt og et negativt eselbilde videre­ føres dermed en god stund til, i det minste når det g jelder «våre» esler.

Eselillustrasjonene i første opplag av Dyrenes liv sier mer enn tusen ord. Det tamme nordiske eselet – dets hjemstavn vises ved hjelp av en vindmølle i bakgrunnen – senker underdanig hodet og minner (hvorfor ikke sammenligne dyr med dyr!) mest om en hund som har fått juling. Med ørene vendt bakover og øyekroker og mule­ viker pekende bedrøvet ned: Dette tam­eselet er en ynkverdig skapning, innbegrepet på elendighet. På siden foran strekker derimot det afrikanske steppeeselet hodet fram, sky, men fritt. Ingen mølle binder det til sivilisasjonens

105633 GRMAT Esel 150101.indd 54

16.09.15 10.37

Kan onageren temmes? Tidligere trodde man at de hadde blitt temmet i antikken, men nü er det blitt motbevist. Onageren hører til de asiatiske halveslene. I dag lever noen hundre individer i utkanten av de iranske saltslettene.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 55

16.09.15 10.37

Urene blandinger Esel, hest, muldyr og menneske i utviklingshistorien Helt fra begynnelsen av har esler blitt sammenlignet med hester, hvilket nesten alltid har slått negativt ut for eslene. Ved siden av hesten må eselet «spille en svært ydmyk og klossete rolle», skriver Buffon i sin berømte �atur­ historie – og g jør samtidig et forsøk på å skjerme eselet mot urettferdige hestesammenligninger. Hesten, skriver Buffon, er større, edlere, mer velformet, ørene mer velproporsjonert, dens hale mer anselig, pelsen blankere, og dessuten er den bedre å ri på, hevder hestevenner også i vår tid. Eselet tilhører slekten Equus, akkurat som hester og sebraer. Allerede g jennom taksonomien er det altså lenket til hesten.

Særlig tam­eselet er omgitt av falske forbilder som får det til å framstå som et mangelvesen. Når det ikke blir sammenlignet med hesten, stilles det opp mot det friere, raskere, vakrere vill­ eselet; nesten som om det tamme laste­dyret hadde valgt skjebnen sin selv. Eller så sammenligner man, som Brehm, det livlige, kvikke eselet fra sørlige strøk med dets trege, nordiske slektning som lar ørene henge av pur avlsmessig vanskjøtsel. Det er som om det fra starten av hviler en mistanke om forfall, forkommenhet, urene blandinger og tilkortkommenhet hos eselet.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 65

16.09.15 10.37

66

esel

Slik også hos Buffon. Hans artikkel om eselet hører uten å overdrive til opplysningstidens mest fascinerende vitenskapslitteratur. Buffons eselutlegninger ble først publisert som monografi i 1753 og deretter, i 1754, i det fjerde bindet av Histoire naturelle, der husdyrene blir beskrevet: først hesten, så eselet, deretter kua. Ikke bare forsøker Buffon her å gi eselet en mer verdig posisjon, ved at han beskriver det som en egen art. Artikkelen er framfor alt fascinerende fordi l’ancien régimes ledende naturforsker foregriper en banebrytende idé – ideen om artenes avstamning og foranderlighet – som han så samtidig, med stor retorisk anstrengelse, avskriver. Ikke minst forsøker Buffon (også det ved hjelp av eselet) å redde eksistensen av en allmektig skaper øverst på naturens rangstige; dette definitivt under påtrykk fra det teologiske fakultet ved Sorbonne, som g jennom sensur satte sitt preg på det fjerde bindet. Filosofen og vitenskapshistorikeren Thierry Hoquet peker på at Buffons ettergivenhet overfor teologien har ført til kontroversielle lesemåter. Man har, skriver Hoquet, beskyldt forfatteren for feighet, kritisert hans karrieredrevne kompromissvilje og g jort seg morsom på bekostning av hvordan han med kynisk nonsjalanse avfeide sine meningsmotstandere. Buffons revolusjonære og straks ig jen forkastede eselhypotese kan imidlertid også, ifølge Hoquet, bare ha vært en fasade for å berolige teologene ved Sorbonne.

På midten av 1700-tallet holdt i hvert fall den store naturforskeren seg fremdeles til den teologisk uproblematiske ideen om artenes uforanderlighet, det var ikke før senere han fjernet seg fra denne statiske forestillingen.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 66

16.09.15 10.37

urene blandinger

67

«Ser det ikke ut som om eselet, når man betrakter det med oppmerksomt blikk og fra alle sider, er en degenerert hest?» Slik begynner Buffons beskrivelse av det nest viktigste av alle tamdyr. Likhetene mellom dyrene – hjerne, lunge, mage, lår, føtter, skjelett – kunne forlede en til å tro at esel og hest opprinnelig hadde vært ett og samme dyr, men at eselet så, g jennom mindre gunstig forplantning og dårligere livsvilkår, hadde forfalt til en hest med mang­ler. Nettopp denne tanken – som bærer i seg forestillingen om at arter forandrer seg, og at det finner sted en ikke målrettet utvikling i naturen – vil Buffon imidlertid jage ettertrykkelig på flukt. Han framholder at «blanding» av esel og hest ikke gir forplantningsdyktig avkom; det at mul­dyret og mul­eselet er sterile, gir ham et argument for at hest og esel var vesentlig forskjellige fra begynnelsen av.

Buffon benytter forholdet mellom hest og esel til en digresjon der han prøver å få tak på spørsmålet om likheter og forskjeller mellom levende vesener i allmennhet. Mennesket, de firfotede dyrene, de hvallignende, fuglene, kryp­ dyrene, fiskene – så mange skjulte likheter!

Hvis dette mangfoldet imidlertid ikke skulle være ut­vik­ let av naturen selv, så finnes det ingen annen løsning enn at «det høyeste vesenet» hadde en slags «hovedskisse», ett bilde som varieres hos hvert dyr etter skaperens forgodtbefinnende. Likheter og forskjeller mellom dyrene kommer altså ikke fra naturen, men fantes fra begynnelsen av og er dermed gudegitt. Her tar Buffon definitivt utgangspunkt i forandringer – i naturen skjer «alt i form av langsomme og nesten umerkelige endringer» – men dyrene

105633 GRMAT Esel 150101.indd 67

16.09.15 10.37

68

esel

som sådan kan ikke ha oppstått i historiens løp (og i hvert fall kan ikke nye arter ha oppstått av allerede eksisterende arter). I senere verker som Epoques de la nature skal Buffon ig jen vektlegge den forestillingen om foranderlighet som han opprinnelig forkastet. Historikeren Arthur O. Lovejoy skriver at han ikke lenger snakket om at alle levende vesener var blitt skapt samtidig, men i stedet forutsatte en gradvis utvikling. Buffon beregnet etter hvert også jordens alder helt annerledes enn Bibelen foreskriver. Forholdet til den herskende teologiske læren er altså svært sammensatt. I bindet Om de tamme eller husdyrene forble han imidlertid selv nokså tam.

I spørsmålet om hesten og eselet kommer han nemlig til følgende konklusjon: Hvis eselet bare hadde vært en degenerert hest, altså et dyr som til egen ulempe hadde utviklet seg vekk fra et heste-utgangspunkt – «så ville naturens makt vært uten begrensning». Buffon må stille skaperen, som fra begynnelsen av har skapt alle de små forskjellene, alle de skjulte likhetene, opp mot en overmektig natur. Dersom alle levende vesener utviklet seg av seg selv og kunne forandre seg over tid, ville naturen vært den store skaperen. Og alle andre ville vært arbeidsløse.

Buffon skildrer den uhyggelige forestillingen om naturens ubegrensede makt i et dramatisk langt, buktende crescendo. Så følger en pause i form av nytt avsnitt. Og deretter den beroligende forklaringen, som i den tyske utgaven begynner som følger: «Slik er det imidlertid ikke.»

Det som ikke er tillatt, er heller ikke mulig. På fransk klinger det enda bedre, for setningen som bringer ­skapelsen

105633 GRMAT Esel 150101.indd 68

16.09.15 10.37

Helt som mor eller helt som far? �uldyr er hybrider av eselhingst og hestehoppe. Buffon framhever at krysninger av esel og hest er ufruktbare – hvilket stemmer i de aller fleste tilfeller.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 69

16.09.15 10.37

Om nøling Eselet som filosofisk stilleståer Ett esel, to høysåter, én utsatt beslutning. Det eselet som står overfor to like store, like gode høysåter som befinner seg like langt unna det, må sulte i hjel, er budskapet i den filosofiske lignelsen om Buridans esel. Ved to fullstendig likeverdige valgmuligheter er det umulig å velge. Og bak høysåtekamuflasjen hevdes det også at den som ikke kan bestemme seg, er et esel. Paradokset om Buridans esel er riktignok oppkalt etter den skolastiske filosofen ­Johannes Buridanus, som levde på 1300-tallet, men forekommer faktisk ikke i denne formen i hans skrifter. Angivelig skal ondsinnede kolleger ha lesset eselmetaforen på ­Buridanus for å trekke en etter deres mening lite holdbar posisjon ut i det latterlige.

At det akkurat er et esel som blir lammet av de to høysåtene, skyldes vel den tidligere nevnte, evolusjonært betingede adferden til eselet. I de varme grenseregionene mellom fjell og ørken som tam­eselets afrikanske forfedre stammer fra, var ikke panisk flukt noen god løsning. «I tørre, svært varme regioner med ingen eller liten vegetasjon er det stort sett meningsløst å prøve å løpe fra angriperen», skriver eseleksperten Ulf G. Stuberger. Flukt kan føre til død av hjerteanfall, og ikke nok med det: Noen rovdyr som jakter på esler, oppfatter «på

105633 GRMAT Esel 150101.indd 91

16.09.15 10.37

92

esel

grunn av anatomiske særegenheter i øynene og genetisk bestemte forhold ved sanseevnen kun bevegelige mål som bytte». Det har, fremdeles ifølge Stuberger, ført til en «praktisk forsvarsmekanisme hos byttedyrene: å stå stille.»

I øynene til europeere med handlingsdilla var det stille­ stående eselet dermed diskvalifisert. Buridans esel som sulter i hjel foran to høysåter, illustrerer imidlertid framfor alt et middelalderlig logikkproblem. Den moderne logiker, forklarer filosofen Giuseppe Pulina i sin bok �sini e filosofi, tilbyr derimot en utvei: «Den eneste fornuftige framgangsmåten for å velge mellom likeverdige mulig­ heter er faktisk tilfeldig valg.» Tilfeldighetene er imidlertid ikke alltid til hjelp for moderne stilleståere, og akkurat som på 1300-tallet blir de spottet som esler. Et psykologisk problem følger nå som før med det å ikke kunne bestemme seg: en historisk, dyptgående mistro overfor det å ikke handle, overfor nøling og ubesluttsomhet. Tre uttrykk som ikke betyr det samme, men som har det til felles at aktivitet blir utsatt. Det passive og trege som for eksempel hefter ved det å stå stille, blir nesten alltid negativt vurdert, hvilket skyldes en misforståelse med store konsekvenser. For «ikke» er jo ikke ingenting. Den som ikke går videre, «g jør» også noe, han blir stående, og den som ikke spiser en høysåte, yter muligens passiv motstand mot en testsituasjon som selvforlibte besluttere har påtvunget ham.

Eselet er dyrenes Bartleby, kunne man si med henvisning til Herman Melvilles novelle. Den stillferdige skrive-

105633 GRMAT Esel 150101.indd 92

16.09.15 10.37

om nøling

93

ren Bartleby unndrar seg med formelen «I would prefer not to» – jeg vil helst ikke – gradvis helt skrivearbeidene som han er ansatt på advokatkontoret for å utføre, og forsvarer seg slik mot en fremmedg jort tilværelse. Han yter passiv motstand ved å stå stille. Eller snarere sitte. Han forlater ikke det triste kontoret mer, helt til han blir satt i fengsel, der han til slutt dør. Men før det klarer han lenge å holde seg unna det truende arbeidet. «Bare ved å sirkle i en utsettelse som holder alle på avstand, kan han overleve», skriver Gilles Deleuze om Bartleby og den fantastiske formelen hans, og noe tilsvarende kunne man også si om eselet, som hverken setter seg til motverge eller bare fortsetter.

Men kanskje må eselets stillstand, som i flere århundrer er blitt feiltolket og rakket ned på, fra filosofisk ståsted forstås på nok en annen måte, nemlig som nøling. Også nølingen har de aktivitetsglade diskreditert fordi den står i veien for målrettet, klar, friksjonsfri handling. Medie­ viteren Joseph Vogl har i sitt essay Über das Zaudern – Om nøling – definert det som «aktivt å holde inne mellom beslutning og ikke-beslutning» og slik gitt nølingen en helt annen beskaffenhet. «Nøling følger handlingens og iverksettelsens imperativ som en skygge, som en ødeleggende motspiller», skriver han videre. Den «handlekraften» som kreves i dag, mangler nøleren.

Men heldigvis har det alltid funnes dem som forsvarer passiviteten, stillstanden og beslutningsutsettelsen. Også tidligromantikere som Novalis, Ludwig Tieck og brødrene

105633 GRMAT Esel 150101.indd 93

16.09.15 10.37

94

esel

Schlegel vendte seg mot opplysningstidens besluttsomhetsimperativ ved å foreta en estetisk og etisk omvurdering av ubesluttsomhet, passivitet og lune. «Passivitet er ikke så foraktelig som man tror», skriver for eksempel Novalis, og litteraturviteren Michael Gamper viser at passivitet «slett ikke blir identisk med aktivitet ved en ombytting av subjekt og objekt». Også Friedrich Schlegels roman Lucinde er ifølge Gamper «en uforsonlig avvisning av intensjonal formålstjenlighet og et aktivt forhold til verden, og samtidig en lovprisning av å fortape seg i egne tanker, av den ubevisste produktiviteten». Dessverre vet vi ikke hva Schlegel, Novalis eller Tieck mente om eselet, men det ville ha blitt et vidunderlig våpendyr for alle som prøvde å unnslippe rotteracet med stadig sterkere krav til effektiv handling. Ved å stå stille.

Det er som om passivitetens dårlige rykte og eselets dårlige rykte konstant hadde reagert på hverandre. I Tischbeins Eselhistorie viser det seg tydeligst at det framfor alt er lidelsesaspektet (og ikke så mye det behagelige «la humla suse», som også hører til passiviteten) som blir satt i forbindelse med eselet. Den som lar seg slå, får i grunn dobbel straff, først ved selve slagene, så ved forestillingen om at det å la det skje også innebærer en form for tilslutning, hvilket i første omgang avlaster den som slår, men likevel ikke lar ham være helt i fred. Også de naturviterne som forsvarer eselet, om enn halvhjertet, peker på et paradoks. Eselet er et svært nyttig dyr, men nettopp fordi det tåler så mye uten motstand, blir det ikke bare utnyttet, men også utledd. Den absolutte uselviskheten

105633 GRMAT Esel 150101.indd 94

16.09.15 10.37

om nøling

95

som Tischbeins helt Schwachmatikus på eselvis g jør til sin egen, framstår ikke egentlig som noen oppskrift som hjelper ham.

Ubesluttsomhet og passivitet var imidlertid bare to av de suspekte egenskapene som eselet ble pådyttet fra filosofisk side. Buridans lignelse om stilleståeren som sulter i hjel, er kanskje det fremste eksempelet, men likevel bare et ledd i eselfascinasjonens lange kjede. For filosofene var eselet nemlig i hundrevis av år et dyr med en formelig magisk tiltreknings- og frastøtningskraft. Og det ikke på tross av, men på grunn av dets angivelige dumhet, passivitet og ubesluttsomhet. Ventet man hos eselet å finne den absolutte motsetningen av seg selv? Eller g jenkjente man sin egen, høyere dumhet etter «jeg vet at jeg ikke vet noen ting»-prinsippet? Eller falt motsetningene, kløkt og dumhet, aktivitet og passivitet, sammen i denne gråsonen? Det forvandlingsdyktige eselet så uansett ut til å kunne tjene som det ideelle projeksjonslerretet for alle muligheter.

Fra Machiavelli og Giordano Bruno via Nietzsches esel i Zarathustra til Derridas Dyret som jeg også er: en ubrutt linje av lovprisninger av eselet, eselfornærmelser, eselsamtaler og eselforsvarstaler strekker seg g jennom filosofien. Jeg sier det like godt først som sist: Pro-esel-fraksjonen er til syvende og sist sterkere, selv om Nietzsches anti-esel-kampanje naturligvis veier tungt og nagler eselet nok en gang – men kanskje for siste gang – til rollen som kristent lastedyr og stirre-i-bakken-vesen.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 95

16.09.15 10.37

96

esel

Hvem kan han mene? Lesende esel av �adar (1820–1910). Den franske ­fotografen og tegneren var også en benådet karikaturtegner.

Men hvordan ser den filosofiske nysg jerrigheten på eselet ut? Hvorfor blomstret lovprisningen og forsvaret av eselet nettopp i renessansen, mens fysiognomene og naturforskerne på samme tid skrev videre på den motsatte fabelen om det dumme, egenrådige, men også tålmodige og bærevillige dyret, kort sagt om den nyttige idio-

105633 GRMAT Esel 150101.indd 96

16.09.15 10.37

Den mest elegante måten å bære esel på: Catherine Deneuve i Peau d’âne (Eselskinn) fra 1970, regi: Jacques Demy.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 117

16.09.15 10.37

118

esel

Den kler henne fordi hun spiller så suverent med den.

Ingenting er mer kokett enn å foregi nonsjalanse, og derfor er Deneuve i esel en ubestridt filmgudinne. Hun har forstått eselmetamorfosenes potensial. Og eselet selv? I forhold til hund, hest, ku og sau har det beholdt en tydelig større sikkerhetsavstand til sine temmere. Det går ikke i bånd som menneskets beste venn, det ender ikke på slakte­ benken (hvis man ser bort fra en sjelden esel­salami), det får ha skinnet sitt for seg selv (hvis man ser bort fra C ­ atherine ­Deneuve), og det må ikke finne seg i dressur­opptredener med tre gangarter og fletter i manen.

Dets dumhet har vist seg som klokskap. Dets egenrådighet er snedig eleganse. Som saktmodig konge er det uslåelig. Det omvurderer alle verdier uten å g jøre så mye ut av det. Kanskje er det derfor man kan lese så mye ut av esel­ ørenes bevegelige V, framfor alt: V for Victory.

105633 GRMAT Esel 150101.indd 118

16.09.15 10.37

Jutta Person, født i 1971, er litteraturkritiker og kulturviter. Hun studerte tysk, filosofi og italiensk i Köln og tok doktorgraden på fysio­ gnomikkens historie. Hun skriver for Süddeutsche Zeitung og for tidsskriftene Literaturen og Philosophie Magazin. Hun bor i Berlin.

originaltittel Esel № 5 i serien Naturkunden redigert av Judith Schalansky copyright © MSB Matthes & Seitz Berlin 2013 All rights reserved by and controlled through Matthes & Seitz Berlin Verlagsgesellschaft mbH. norsk utgave © Forlaget Press 1. utgave, 1. opplag 2015 design Pauline Altmann, Berlin etter en mal av Judith Schalansky omslagsbilde Pauline Altmann, Berlin; basert på en illustrasjon av det afrikanske villeselet i Brehms Thierleben, 2. opplag, Leipzig 1883 boken er satt med Ingeborg av Michael Hochleitner / Typejockeys repro Tomas Mrazauskas, Berlin produksjon Hermann Zanier, Berlin papir 90 g Fly 04 1,2 trykk og innbinding Friedrich Pustet KG, Regensburg isbn 978–82–328–0028–5 Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norge www.forlagetpress.no

105633 GRMAT Esel 150101.indd 148

16.09.15 10.37