TINGVIANGRERPÅ
MikkiBrammer
TINGVIANGRERPÅ
OversattavBenteEilertsen
MikkiBrammer
Originalenstittel: ThecollectedregretsofClover OversattavBenteEilertsen
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2024
ISBN978-82-02-75869-1
1.utgave,1.opplag2024
Omslagsdesign:KamillaBerg
Omslagsfoto:AdobeStock
Sats:Type-itAS,Trondheim2024
Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2024 Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå60gHolmenBookCream2,0.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilCarlLindgren,somlærtemegåfinneskjønnhetpå uventedesteder.OgtilkvinneneiCloverlea,somlærtemeg åleteettermagien.
Denførstegangenjegsånoendø,varjegfemår.
Mr.Hylandvarførskolelærerenmin,enhumørfylt,korpulentfyrmedglinsendeskalleogettrillrundt,månelignendefjes.Enettermiddagsattdeandreeleveneogjegforan hampådetgrovegulvteppetmedbenaikors,trollbundet avdenteatralskegjenfortellingenaveventyretom Petter Kanin.Jeghuskerdekraftigelårenehanssompressetseg utoverkantenepådenveslebarnestolenitresomhansatt på.Kinnenehansvarlittmerrosenrødeenndepleide,men hvemlarsegvelikkerivemedavengodhistorieavBeatrix Potter?
DafortellingennåddesittklimaksogPetterKaninmistetjakkensinpåfluktfradenondeGregersen,stansetMr. Hyland,somforåbyggeoppspenningen.Vistirretopppå hammedhjertersomhamretavforventning.Menistedet foråfortsettefortellingenutstøttehanenlydsomlignetet hikk,mensøynenebulteutover.
Sådeisethanigulvetsomenhogdkjempegran.
Allesattubevegeligemedvidtoppsperredeøyne,usikre påomdenkjæreførskolelærerenvårbareprøvdeåtaden sedvanligedramatiskeeventyrfortellingentilnyehøyder.Da hanikkehadderørtsegpåflereminutter,ikkeengangforå blunkemeddeåpneøynene,brøtdetutpanikkirommet, ogalleskrek.
Alleunntattjeg.
JeggikksånærinnpåMr.Hylandatjegkunnehøredet
1
7
sistestøtetavluftsomkomfralungenehans.Ioppstandelsensomoppstooggagjenlydikorridoren,komandre lærerestormendeinniklasserommet.Jegsattvedsidenav hamogholdthamihåndenidetsisterestavrødfargeforsvantfraansiktethans.
Skolenmentejegburdegåiterapietter«hendelsen»,men morenogfarenmin,somvarmerennbare litt selvopptatte, laikkemerketilatatferdenminforandretsegspesielt.De kjøpteistilmeg,klappetmegpåhodetogkonkludertemed atdetgikkfintmedmeg,jeghaddejoalltidværtlittsnål.
Ogdetgikkstortsettfint.Meniettertidharjegalltidlurt påhvaMr.Hylandssisteordvillehaværthvisdeikkehadde handletompåfunnenetilensværtsårampetekanin.
DetvaraldrimeningenåholdetellingpåhvormangemenneskerjeghaddesettdøetterMr.Hylandfortrettienår siden,meniunderbevissthetenførtejegnøyeregnskap,særligsidenjegnærmetmegenganskeimponerendemilepæl–i dagvardettotaleantalletnittisju.
JegstopåCanalStreetogsåbaklyktenepåbårebilenforsvinneinnitrafikken.Jobbenvarutført,jegvarsomen løpersomnettopphaddeoverlevertstafettpinnen.
Luktenavdødhangfremdelesineseborenemineogblandetsegmedduftenaveksosogengjennomtrengendemiks avtørrfiskogtamarind.Jegmenerikkeluktenavetlikiforråtnelse–denbehøvdejegaldriåforholdemegtil,sidenjeg alltidbaresatthosdedøendemensdesvevdeigrenselandet mellomvårverdenogdenneste.Jegmenerdenandrelukten,densærpregedeluktensomsignalisereratdødenernær forestående.Denervanskeligåbeskrive,denersomden nestenumerkeligeovergangenmellomsommeroghøstnår luftenplutseligerannerledesutenatduvethvorfor.Iløpet avdeårenejegharjobbetsomdødsdoulalærtejegmegå gjenkjennelukten.Detvarslikjegvissteatnoenvarklartil ågislipp.Oghvisdetvarvennerellerfamilietilstede,fortaltejegdematdetvarpåtideåtafarvel.Menidagvardet ingenvennerellerslektningerirommet.Detskjeroverraskendeofte.Hvisjegikkehaddeværtder,villefaktiskminst halvpartenavdenittisjumenneskenehadøddalene.Velbor detnestennimillionermenneskeriNewYork,menbyener
2
9
fullavensommesjelertyngetavsorgoganger.Minoppgave eråfådemtilåføleseglittmindreensommeidensistetiden delever.
EnsosialarbeiderhaddehenvistmegtilGuillermoforen månedsiden.
«Jegmåadvaredeg,»haddehunsagtitelefonen.«Haner ensintogbittergammelfyr.»
Detgjordeingenting–somoftestbetyddedetbareatpersonenføltesegredd,uelsketogalene.Derfortokjegdet hellerikkepersonligdaGuillermoknaptnokensetmegde førstegangenejegvarhosham.Dajegkomforsenttildet fjerdebesøketfordijeguheldigvishaddelåstmeguteavleilighetenmin,såhanpåmegmedtåreriøyneneidetjegsatte megvedsengenhans.
«Jegtroddeduikkeskullekomme,»sahanmeddentause fortvilelsentiletbarnsomerglemt.
«Jegloveratdetikkekommertilåskje,»sajegogtrykket denlæraktigehåndenhansimin.
Ogjegholdtalltiddetjeghaddelovet.Deteretprivilegiumåfåledsageetdøendemenneskegjennomdeallersiste dagene–særlignårduerdenenestedeharåholdefastved.
Snøfnuggenevirvletformålsløstrundtmegdajegbegynte påspaserturenhjemfraGuillermostrangehybelleiligheti Chinatown.Jegkunnehatattbussen,mendetføltesalltid sårespektløstågåretttilbaketilhverdagslivetnårnoen nettoppharmistetsitt.Jeglikteåkjennedeniskaldebrisen stikkeikinnenemensjeggikk,skyensommaterialiserteseg ogderetterforsvantforhvergangjegtrakkpusten–bekreftelserpåatjegfremdelesvarher,fremdeleslevde.
Selvomjegvargodtvantmedåopplevedøden,føltejeg megalltidlittfortaptetterpå.Etmenneskesomhaddevandretherpåjorden,varnåborte.Hvorhanellerhunvar,visste jegikke–jegvarstortsettagnostiskhvaåndeligespørsmål angikk,dabledetlettereågiplasstilklientenesvalgtelivssyn.HvorennGuillermobefantseg,håpetjeghanhadde kommetoverbitterheten.Hanhaddeikkeværtpåtalefot
10
medGud,slikjegoppfattetdet.Etlitetrekrusifikshangved sidenavenkeltsengenhans,detslitte,gulnedetapetetkrøllet segihjørnene.MenGuillermosåaldridirektepådetforå søketrøst,istedetkastethankjappeblikkiretningavdet, somforåunnvikeenautoritetsfigursgranskendeblikk.Det mesteavtidenlåhanmedryggentil.
IløpetavdetreukenejeghaddekommetpåjevnligebesøkhosGuillermo,varjegblittgodtkjentmedalle detaljervedhybelleiligheten.Dettykkeskittlagetutenpådet enestevinduet,somdempetdagslysetogskapteenpassende melankolskatmosfære.Dengjennomtrengendegnissingen avmetallmotmetallhverganghansnuddesegidenmedtattesengen.Denisnendetrekkensomkomfraoveraltog ingensteder.Detsparsommeligeinnholdetikjøkkenskapet, énkopp,énskål,éntallerken,tegnpåetlivlevdiensomhet.
Guillermoogjegutveksletkanskjebaretisetningertil sammenpådisseukene,mervardetikkenødvendigåsi.Jeg laralltiddesomskaldø,ledeprosessenselv,bestemmeom devilfylledesistedagenesinemedsamtaleellerbarenyte stillheten.Debehøverikkeåsidetmedord,jegforstårhva devil.Minoppgaveeråværeroligogtilstedeoglademta denplassendetrengerforåmanøvrereseggjennomdesiste dyrebareøyeblikkenedeharilivet.
Detviktigsteeråaldrivenderyggentiletmenneskesom harsmerter.Ikkebaredenfysiskesmertennårkroppenslutteråfungere,mendenfølelsesmessigesmertenvedåoppleve atlivettarsluttsamtidigsomduvetatdukunnehalevddet påenbedremåte.Ågienpersonmulighetentilåblisettpå sittmestsårbareermyemerhelbredendeennord.Ogjeg fikkærenavågjørenettoppdet,sedeminniøyneneogbekrefteatdehaddedetvondt,lasmerteneksistereufortynnet selvomsorgenvaroverveldende.
Selvomhjertetmittbleknustpåderesvegne.
VarmenfraleilighetenminvarnestenkvelendesammenlignetmedhjemmehosGuillermo.Jegristetavmegjakken oghengtedenforsiktigutenpåhaugenmedvinterklærpå
11
stumtjenerenvedutgangsdøren.Stumtjenerenprotesterte ogsendteulljakkenminnedpågulvetienkrølletehaug.Jeg lotdenliggeogsatilmegselvatjegskulleryddesenere–slik jegogsåforholdtmegtildetmesteavdetoppsamlederotet ileiligheten.
Detvarriktignokikkejegsomeidealtrotet,treromsleilighetenmeddenmisunnelsesverdigeutsiktenhaddejegarvet avmorfardahandøde.Påpapirethaddejegståttsomleietakerheltsidenjegvarbarn,etklokttrekkfrahanssidefor åsikreateiendomsbyråkrateneiNewYorkCityikkeskulle klareåfravristemegminrettmessige,husleieregulertearv. Isyttenårhaddeviboddsammenileilighetenitredjeetasjeidetbrunemursteinsbygget,somsårelativtforsømtut vedsidenavdevelsteltenabohuseneiWestVillage.Morfar haddeværtborteiovertrettenårnå,menjeghaddeennå ikkefåttmegtilågågjennomsakenehans.Istedethadde jeglittetterlittplassertmineegneeiendelerinnimellomhans derjegfantenledigplass.Tiltrossforatjegtilbraktedagene medåstirredødeniøynene,klartejegikkeåakseptereat hanvarbortefralivetmittforalltid.
Sorgenlurerdegpådenmåten–duftenavetvelkjent etterbarberingsvannelleretpotensieltglimtavetkjent ansiktienfolkemengde,såløsnerplutseligalleknutenedu haddeknyttinnidegforåtaklesmertenoveråhamistet dem.
JegvarmethendenepåenrykendevarmkoppEarlGrey foranbokhyllenesomvarfyltmedmorfarslærebøkeribiologi,gamleatlaserogsjøfartsromaner.Stukketinnmellom demvartreutslittenotatbøkersomstakksegut,ikkeegentligpågrunnavutseendet,menpågrunnavdeteneordet somvarinngravertpåbokryggentilhveravdem.Påden førstestodetANGER,pådenandreGODERÅDogpåden tredjeBEKJENNELSER.Utenomdyrenevardettedegjenstandenejegvillehareddetienbrann.
Heltsidenjeghaddebegyntåjobbesomdødsdoula, haddejegfulgtdetsammeritualetmedådokumentereklientenessisteordførdetrakkdetsisteåndedraget.Gjennom
12
årenehaddejegoppdagetatfolkofteføltebehovforåsi noepådødsleiet,noeviktig,somomdetførstdagikkopp fordematdetvarsistesjansetilåsettesporettersegheri verden.Somoftestfaltdissesisteordeneinniénavtrekategorier:tingdeønsketatdehaddegjortannerledes,tingde haddelærtpåveien,ellerhemmeligheterdehaddeholdtpå somdeendeligvarklaretilårøpe.Åskrivedetnedføltes somminåndeligeplikt,særlighvisjegvardetenesteandre mennesketirommet.Ogomjegikkeskulleværedet,var slektningenegjerneforopptattavsorgentilåtenkepåå noterenoe.Mineegnefølelserlajegderimotalltidpenttil side.
Jegsatteframegtekoppenogstiltemegpåtærneforåfå takibokendetstoBEKJENNELSERpå.Detvarlengesiden jeghaddeskrevetnoeiden,idetsistehaddedetvirketsom omallesomavsluttetlivsreisen,haddetingdeangretpå.
Jegkrøpnedisofaenogbladdeidenskinninnbundne notatbokentiljegfantenblankside.Medsmåkråketær skrevjegGuillermosnavn,adresse,dagensdatooghvahan haddebetroddmeg.Faktiskhaddejegikkeforventetåfå hørenoe,jegfornemmetathanvarpåveibortogtrodde hanhaddemistetbevissthetenallerede.Mensååpnethan plutseligøyneneoglahåndenpåarmenmin.Ikkepåendramatiskmåte,menlett,somomhanvarpåveiutgjennom dørenoghaddeglemtåfortellemegnoe.
«Dajegvarelleveår,dreptejeghamsterentillillesøsterenminvedetuhell,»hviskethan.«Jeglotdørentilburet stååpenforåirriterehenne,ogsåforsvantden.Tredager senerefantvidenklemtmellomsofaputene.»
Isammeøyeblikksomordeneforlotleppenehans,slappetkroppenavogbleroligogvektløs,somomhanfløtpå ryggenietsvømmebasseng.
Såvarhanborte.
Detvarumuligåstengeutetankenpåhamsterendamine egnekjæledyrlasegnedrundtmegpåsofaensammekveld. George,denlubnebulldoggenjeghaddefunnetforseksår
13
sidendadenrotetrundtisøppelkassenenede,ladenvåte hakenpåkneetmitt.LolaogLionel,destripetesøsknene jeghaddereddetsomkattungerfraenpappeskenoenhadde etterlattutenforkirkenpåCarmineStreet,byttetpååsmyge segrundtanklenemineiåttetallsmønster.Densilkeglatte pelsenvirketberoligendepåmeg.
Jegprøvdeålaværeågrubleoveromhamsterenhadde lidd.Devartemmeligskjøreskapninger,sådetskullesikkert ikkesåmyetil.StakkarsGuillermo,somhaddegåttrundt meddårligsamvittighetifemtiår.
Jegkastetetblikkpåmobilensomlåpådetfalmedearmlenetpåsofaen.Denenestegangendenringte–bortsettfra robotoppringningerombilforsikringogfalskebokettersyn fraskatteetaten–varnårnoenvilleengasjeremegtilet oppdrag.Åværesosialvarenferdighetjegaldrihelthadde mestret.Nårduerenebarnogvokseroppmedeninnadvendtmorfar,lærerduåtrivesidittegetselskap.Ikkeat jeghaddenoeimotvennskap,menhvisduikkeharetnært forholdtilnoen,kanduhellerikkemistedem.Ogjeghadde mistetnokmenneskersomdetvar.
Jegfundertelikeveloverhvordanjeghaddekommethit: trettiseksårgammel,ogdetenestelivetdreidesegom,var åventepåatfremmedeskulledø.
Jegtrakkinnduftenavbergamottfrateen,lukketøynene oglotkroppenslappeavforførstegangpåukevis.Deter ganskeutmattendeåstengefølelseneinneheletiden,men deterdetsomgjørmegdyktigijobben.Minoppgaveeralltidåbevareroenogværeavbalansertforanklientene,også nårdeerreddeogpaniskeogikkevethvordandeskalgi slipp.
Etterhvertsomfølelseneminebegynteåtine,lentejeg megbakoverisofaputeneoglotdentungetristhetenlegge segoverbrystetoglengselenpressemothjertet.
Deterengrunntilatdennebyenerfullavensommemennesker.
Jegerettavdem.