Uro

Page 1



Jesper Stein

Uro


Originaltittel: Uro © 2012 Jesper Stein Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Oversetter: Marius Middelthon Omslagsdesign: Stoltzedesign Kart: Jesper Roug Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015 ISBN 978-82-516-8130-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


nørrebro



1 Fredag 2. mars 2007

Sexen var fantastisk. Bedre enn noen gang før – en boble av vellyst og begjær, løsrevet fra tid og sted. For tredje natt på rad elsket han med ekskona si. Han så inn i de oppspilte øynene med de rare dryppene av gult i det brunsvarte nettet. De skinte av glede og lyst. Lyst på ham. Hun satt på ham og red ham med de runde brystene dinglende like foran leppene hans. Himmelen fantes. Og helvete. Konstaterte han da ringetonen slo drømmen i stykker. Lyden kom som en ørefik. Og med den, erkjennelsen av at han var alene i sengen på et kaldt laken. Han rullet over på siden, grep mobilen på gulvet, så på displayet, ukjent nummer, og trykket på knappen: «Axel Steen.» «Antonsen fra Gården. Jeg har en til deg.» «Hva da?» «En mann. Uidentifisert. Det var våre egne folk som fant ham. Sittende opp langs muren inne på Assistens – bare hundre meter fra Ungdomshuset.» Assistens kirkegård. Grønt pustehull i en steinørken. Gravsted. Fristed. Gjerningssted. Axel trakk mobilen bort fra øret og så kort på de fire små, svarte tallene som var delt på midten med to prikker på den 7


selvlysende grønne bakgrunnen: 03:30. Natt til fredag. Det var hans tur. I natt var det han som var vakthavende for drapsavdelingen. Det hadde lyktes ham å sove i halvannen time etter å ha røykt en joint. Han hadde falt i søvn med blålysene og flammeskjæret flytende over veggen til lyden av sirener fra fjern og nær, brannbilenes horn, ambulansenes og politibilenes elektroniske skrik. Han hadde tilbrakt kvelden med fjernkontrollen i hånden og zappet frem og tilbake mellom TV2 News og DR, avløst av turer bort i karnappet, hvor han hadde uhindret utsikt en kilometer nedover Nørrebrogade. Alt sto i flammer. For mindre enn et døgn siden hadde politiet ryddet Ungdomshuset og sperret av hele kvartalet. Klokka sju om morgenen hadde PETs aksjonsstyrke blitt firt ned fra helikoptre med maskinpistoler, huset pakket inn i slukningsskum blandet med tåregass, baksiden smadret med rambukk, og etter danske forhold hadde politiet brukt maksimal styrke. Assistens kirkegård var blitt lukket for offentligheten og ble bevoktet innenfra av en større politistyrke. Axel hadde mismodig sett urolighetene spre seg utover formiddagen. Visst var de unge demonstrantene og alle sympatisørene deres blitt tatt på sengen, men i løpet av noen få timer fikk de samlet en imponerende mengde fortvilte og rasende mennesker. De slo tilbake mange steder, og urolighetene utviklet seg helt ukontrollert og destruktivt. Nørrebro ble forvandlet til en krigssone, med utbrente biler og meterhøye bål av avfallscontainere og skrot, knuste vinduer og plyndrede butikker. Hans by i byen. Og 80 000 andres. Ved midnatt hadde han stått i vinduet og stirret rystet innover København. Himmelen var skjult bak et tykt røykteppe fra alle bålene, et giftig tordenvær over glødende tak. Han hadde sett pøblene flakke rundt i gatene under seg. Bare 8


noen få var autonome eller ungdomshusbrukere, de fleste var medløpere. Nå nærmet det seg helg. Altfor mange mennesker hadde fri og skulle ikke opp neste dag. Det kom til å bli verre. «Hallo, er du der?» «Ja, hvor på Assistens er det?» «Siste inngang på Nørrebrogade når du kommer fra byen. Vet du hvor det er?» «Jeg bor 300 meter lenger ute.» «Det var det jeg visste. Noen kan bare ikke få nok spenning.» Axel overhørte bemerkningen. Nørrebro var ikke førstevalget for politifolk som ville bosette seg i hovedstaden. Bydelen hadde gjennom flere tiår bygd opp, og med en viss regelmessighet vedlikeholdt, sitt ry som slagmark for kamper mellom politiet og husokkupanter, 2G-ere (som politiet kalte unge, andregenerasjons innvandrere) og autonome. Axel kjente ikke andre blant hovedstadens over 3000 politifolk som bodde i Danmarks tettest befolkede bydel. «Hva har skjedd? Er det noen vitner?» «Nei, men …» «Hva med teknisk avdeling? Er de der?» «Det er bare en ambulanselege og våre egne folk, som har bevoktet kirkegården etter ryddingen av Ungeren. Du er den første jeg ringer til. De holder på med å sperre av, men det er ikke så lett. Det brenner et titall bål opp og ned langs gata, og det vrimler av rasshøl, autonome og fulle idioter.» Bildene av ekskona var borte, men fornemmelsen av den varme huden hennes satt ennå i håndflaten. Det var to år siden. Nå knullet han henne i drømme, mens hun knullet en karrierejurist i Politiets Etterretningstjeneste i virkeligheten. Hva var det man kalte det når det å bli vekket var det verste? Når det var vidunderlig å være seg selv i drømmen, selv om man hele tiden hadde følelsen av at noe ikke stemte, 9


og det først ble uutholdelig når man våknet? Mareritt eller drøm? Av alle kvinner i verden var Cecilie Lind den han aller minst hadde lyst til å få ståpikk av å tenke på, for hun hadde dumpet ham – valgt ham bort. Hun hadde valgt en annen. Han lengtet fremdeles etter henne med hver eneste nerve i kroppen, men han kunne ikke leve med lengselen. Gjennom vinduet i karnappet så han nå en gruppe svartkledde med finlandshetter og styrthjelmer komme rullende med tre store, grå avfallscontainere nede ved neste kryss. De åpnet lokkene. En av dem trakk kluten ut av en klar flaske og sprutet væske ned i den første containeren som om den var en gigantisk hagegrill. En annen satte fyr på. «Hvordan i helvete er det mulig å ta livet av noen der inne når vi er så massivt til stede?» «Ikke spør meg, men det har høyeste prioritet. Sjefen er på vei ned dit nå. Og statsadvokaten er orientert.» Axel kjente at pulsen steg. Statsadvokaten ble bare involvert hvis politifolk var mistenkt for å ha gjort noe ulovlig. «Hvorfor det?» «Liket er iført finlandshette, svarte klær, militærstøvler. Sannsynligvis er han autonom.» En autonom drept på et sted som var lukket for alle andre enn politifolk. Det forklarte alt. «Hvorfor sa du ikke det med det samme?» «Jeg prøvde, men du stiller jo spørsmål hele tiden.» «Har vi noe med det å gjøre?» «Jeg vet ikke.» «Sørg for at ingen rører noe før jeg kommer. Og ring til vakthavende på teknisk og på rettsmedisinsk. Jeg er der om ti minutter.» Han så opp på himmelen. Et fly med blinkende landingslys fløt rett mot ham fra mørket i vest, på vei mot Kastrup. 10


Han gikk ut på badet, slo på lyset og så på seg selv i speilet, de blå øynene, det gråsvarte håret, rynkene. De to glattbarberte flekkene på brystet stirret tilbake på ham. De hadde form som Piet Heins superellipser. Den siste EKG-en hans. Den sjette på to år. Han la en hånd på den hårløse flekken på venstre side av brystkassen selv om han visste det kom til å gjøre ham redd, men han var nødt til å kjenne etter. Det banket jevnt, rytmisk, pulserende. Han flyttet hånden og lukket øynene, men den bankende følelsen forsvant ikke, han kjente den i øyelokket, i tungespissen, den vibrerte mot fortennene, i knoklene i nakken. Selv i drømme så han noen ganger pulsen som en giftig rytme, et svakt lysspor over bevissthetens svarte skjerm. «Jeg er 38, skilt, jeg har en datter på fem år. Jeg har et av de mest gjennomtestede hjertene i verden, og jeg er panisk redd for å dø,» sa han. Lyden av hans egen stemme fylte ham med vemmelse. Han tok pulsen og visste med det samme at det ikke var noe å bry seg om. Sekundviserslag. Han gikk tilbake til vinduet og så ned på den mørke, ødelagte gata. Alle gatelyktene var blitt satt ut av funksjon i går kveld, da sykkelkjeder ble kastet opp for å kortslutte strømledningene. Det steg røyk og glødet fra ulmende bål og utbrente søppelhauger. Kunne han overhodet komme ned til Assistens med bilen? Han vurderte sykkelen, men hvis han måtte inn på Gården eller ut på rettsmedisinsk etterpå, var han nødt til å ha bilen. På badet stakk han en tannbørste i munnen mens spørsmålene haglet: Hvem tok livet av en mann inne på Assistens under de verste urolighetene i København på flere år? Hvem var offeret? Hvorfor var han blitt drept? Og hvordan? Det lød ikke som noe vanlig drap. Hvis en kollega sto bak, ville helvete bryte løs. Spenningene mellom politi og autonome hadde steget jevnt i de mange månedene med forspill 11


til aksjonen, og selv om det så ille nok ut i gatene nå, var Axel klar over at en historie om at politiet hadde drept en aktivist, ville få alt sammen til å eksplodere. Men det var ikke hans problem. Han skulle løse saken. Andre fikk gjøre rent i det offentlige rom. Han gikk ut i gangen og sjekket jakka. Lommebok? Opptaker? Blokk? Så tok han mobiltelefonen, gikk ned i bakgården og kvittet seg med en søppelpose. Gjennom porten ut til sidegata der bilen hans sto parkert. Han tråkket over en halvspist kebab: Dressing, gjennomsiktig salat og grått kjøtt fløt utover brosteinen mellom tannmerkene i brødet. Lukten av brent plast og røyk hang mellom husene. Han sjekket om kofferten med utstyret, hansker, termometer, plastpinsetter og bevisposer lå i bagasjerommet. Normalt ville det ha tatt ham to minutter å komme ned til gjerningsstedet, men bålene gjorde det umulig. I stedet for å kjøre Nørrebrogade rett til kirkegården måtte han bort fra hovedpulsåren og ned gjennom de små sidegatene. Så snart han kom ut på Jagtvej, kunne han se Runddelen, og bak den politisperringen ved Ungdomshuset der opprørspatruljevognene sto fordør ved fordør og sperret hele gata. Det så uvirkelig ut i nattetåken. Han svingte til venstre før han kom helt frem til Runddelen og parkerte i Fyensgade, en liten sidegate overfor kirkegården. Det var god plass. De fleste hadde flyttet bilene sine i frykt for at de skulle bli påtent. Han tok kofferten med utstyr og kastet beskyttelsesdrakten over skulderen. Så sto han på Nørrebrogade, en to kilometer lang akse av asfalt som strekker seg fra grensen til Indre By ved sjøene og ut til bydelen Nordvest. To filer, sykkelstier og fortau, den mest trafikkerte gata i Danmark. Vanligvis. Men ingenting var normalt nå. En halv kilometer lenger inn mot byen var en større menneskemengde i gang med å tenne på to biler. Axel nølte. Ville de komme opp hit? Var det noe 12


han hatet, så var det å bli forstyrret på et gjerningssted. Han skrådde over gata og begynte å gå ned til den røde porten inn til Assistens. På den knapt 250 år gamle gule muren som omkranset kirkegården, sto det «Fuck Politiet». Mange steder. En opprørspatruljevogn med sju betjenter i kamputstyr sto på tvers foran portåpningen. De så svette og slitne ut. Axel slo hardt på ruten to ganger og viste skiltet sitt. «VPK Axel Steen, drap. Hva faen gjør dere her?» «Vi har fått beskjed om å stå her, så folkene våre kan komme uskadd inn. Det ligger et lik innenfor muren.» «Dere kunne like gjerne satt opp et skilt der det sto: Kom og stein oss! Dere må bort herfra.»


2

Axel Steen så på kroppen som satt omgitt av snøklokker opp mot den okergule muren på Assistens kirkegård. Finlandshette over hodet. Militærstøvler. Mørke klær. Vått. Hodet hvilte på den ene skulderen, som om mannen hadde falt i søvn. Men man falt ikke i søvn med åpne øyne og med hendene på ryggen. Slett ikke når de var sammenbundet og helt blå. Han tok på seg den hvite beskyttelsesdrakten, overtrekk til skoene og hårnett. Så tok han et par gummihansker opp av esken i vesken, satte dem til munnen etter tur og blåste dem opp så fingrene spratt ut med små smell. Lukten av gummi og talkum. Han trakk dem på hendene. Til slutt tok han på seg maske. Til tross for få timers søvn var utsikten til en sak som en fjær som ble spent i ham. Angsten i kroppen var glemt. Like panisk som han fryktet sin egen død, like mye gledet han seg til en drapssak. Den var et fristed fra ham selv, en port som åpnet seg inn til en del av livet man ellers ikke fikk adgang til, inn i mørket, der det gjemte seg følelser, begjær, lengsler og svik som ingen kjente til. Han merket rastløsheten etter å komme i gang. Men først måtte han gjøre seg ferdig med drapssjefen, som sto lent opp mot en gammel eik med ryggen til gjerningsstedet og snakket i mobiltelefon med en røyk i den andre hånden. Corneliussen gjorde tegn til Axel om å vente. 14


«Ja, ja, vi har kontroll på det. Axel Steen er kommet … Ja visst. Ja, til og med ham. Ellers må han etterforske med munnen lukket. Ha ha! Det blir ingen problemer,» sa drapssjefen. Øynene hans var to smale, svarte sprekker omgitt av hudfolder, og de ble ikke større da de et øyeblikk klistret seg til Axel. Den lille, kompakte kroppen var innspent i en lang, beige bomullsfrakk, og hodet lignet en bowlingball som stakk opp av kragen med sin krans av krusete hår øverst. Fy faen, så stygg han var. Hodehåret hadde skaffet ham økenavnene Cornelikusen, Kusehår, eller rett og slett Kusa. Drapssjefen hadde arvet Axel fra den forrige sjefen, Henriksen, som hadde fulgt Axels omtumlede karriere helt siden politiskolen, men som nå var blitt sjef i Vestegnens Politi. Axel var alene. På tålt opphold i sin egen avdeling. Og dritten hadde regnet ned over ham etter at Corneliussen kom. Axel visste at han klaget for mye og tok snarveier det ikke fantes hjemmel for i noen lovsamling. Det fantes klager på oppførselen hans i personalmappen – både fra kriminelle som påsto at de var blitt truet, og fra kollegaer som hadde følt seg presset av ham. To ganger var han blitt innkalt til samtale i personalavdelingen, den ene gangen på grunn av en krangel med en kollega, den andre gangen hadde han fått advarsel for upassende atferd i forbindelse med anholdelsen av en mann som hadde narret et dusin kvinner til å møte ham via en datingside, og som deretter hadde sperret dem inne i leiligheten sin og voldtatt dem. Han hadde falt to ganger og slått hodet på kanten av et spisebord da Axel anholdt ham. Ja, det hadde han faktisk, det svinet. Axel ble helt besatt av drapssakene. Arbeidsiveren hans var det korkbeltet som holdt ham over vannet når Corneliussen forsøkte å drukne ham i papirarbeid og strategiske hensyn. Han skaffet avdelingen resultater – noe som betydde uendelig mye for den karrierebevisste Corneliussen. Men ikke alt. Nå sto de klokka litt på fire om morgenen, med skyer 15


av grå ånde ut av munnen, i nattemørket på Assistens. Corneliussens stinket av råttent kjøtt. «Det er pent ryddet,» sa han som avslutning på samtalen og så tilfreds opp mot Ungdomshuset. Han stakk mobilen i lommen og vendte seg mot Axel: «Jeg skal hilse deg fra sjefpolitiinspektøren. Høy prioritet, ultralav oppmerksomhet. Jeg vil ikke ha noe oppstyr. Jeg vil ikke at dette drapet skal kobles til Ungdomshuset. Det må ordnes stille og rolig.» Han tidde og så bekymret opp på den store fireetasjes bygningen hvor politifolk i kampuniform holdt vakt på taket. «Tenk om han er der inne fra, om de får en martyr eller noe enda verre. Dette skal det legges lokk på,» sa han og vendte ryggen til det ryddede huset. «Hva om de fikk en martyr? Jeg har ikke sett liket ennå engang. Ber du meg om å utelukke noe på forhånd?» «Selvsagt ikke. Jeg ber deg bare om å holde en lav profil med etterforskningen.» Axel holdt blikket hans. Så så han mot Ungdomshuset. Pent ryddet? Det var det siste han ville kalle det. «Innsatsstyrken, helikoptre, maskinpistoler, tåregass. Hva faen er det dette handler om?» hveste han. «Hva mener du?» «Du vet godt hva jeg mener. Det var jo ikke annet enn en samling forkjølte tenåringer inni det huset. Og så kjører vi på som om det var satans al-Qaida.» «Det er en politioppgave. Når vi har fått beskjed om å rydde, så gjør vi det,» sa sjefen defensivt. «Og forresten var det stappfullt av brannbomber,» la han til. Rundt omkring gjerningsstedet småtrippet fem-seks betjenter. De hadde spent opp plasttape og stått og snakket med ambulanselegen og redningsmannskapene. Nå var de tause. Alle stirret mot Axel og sjefen hans. «Det er din sak nå. Jeg håper du har forstått beskjeden. Det kommer noen kollegaer i løpet av en times tid.» 16


«Hvem da?» «Jeg har ringt til John Darling.» Førstebetjent John Darling, alias Mr. Clean, avdelingens legemliggjorte rettspleielov, som alltid gjorde tingene ordentlig, og som til og med var en av de få med politiutdanning som hadde en juridisk embetseksamen å basere inngrepene sine på. Selv om Axel og Darling hadde samme rang, var det ingen tvil om at Darling hadde en høyere stjerne blant sjefene. De hadde arbeidet sammen mange ganger, og hadde respekt for hverandre, men siden tålmodighet ikke var en av Axels sterkeste sider, hendte det at det kom til sammenstøt, for Mr. Clean ville ikke ha flekker noen steder – og slett ikke på CV-en. «Jeg har snakket med statsadvokaten. Han er med på sidelinjen og skal informeres hvis det er det minste som tyder på at våre egne er innblandet. Politidirektøren og sjefpolitiinspektøren er også informert, så vær ikke i tvil: Hvis du bommer på denne, er du ferdig.» Corneliussen skrittet ut gjennom porten. Axel kalte avdelingssjefen som hadde hatt ansvaret for bevoktningen av kirkegården, bort til seg. «Hvem fant ham?» «Det gjorde vi på sett og vis alle sammen. Vi kom rullende i bilen langs muren her inne ti minutter over tre, da en av kollegaene fikk øye på ham.» «Hva gjorde dere så?» «Vi gikk ut og lyste på ham. Han så død ut.» «Trampet dere rundt og plukket på ham?» «Nei, vi gikk tilbake til bilen med det samme og ringte inn til Gården.» «Så dere noen?» «Nei.» 17


«Hvor ofte har dere patruljert her?» «Det er vanskelig å si. En gang i timen i løpet av kvelden, men fra klokka 23 hadde vi to menn stasjonert her for å holde øye med muren.» «Da er det altså noen som har sett gjerningsmannen og offeret?» «Ingen av mennene mine har sett noe. Groes og Vang hadde ansvaret for denne delen av stien, og de har ikke observert noe. Gatelyktene virket ikke, og det var mye som foregikk ute på Nørrebrogade.» «Og hva så? Har det gjort mennene dine blinde?» «Det er ingen grunn til å bli sarkastisk. Vi har ikke sett ham. To ganger i løpet av kvelden hadde vi folk borte ved muren fordi det var bråk rett på den andre siden, og vi måtte være klar til å gripe inn hvis noen hoppet over.» «Og da lå han ikke her?» «Nei. Siste gang var klokka 22.43.» «Og siden har de to der hatt ansvaret?» «Ja.» Axel kikket bort på de to uniformerte betjentene. Han hevet stemmen: «Det kan da vel ikke stemme at man kan ta livet av en mann rett foran nesa på dere uten at dere oppdager det. Hva faen har dere holdt på med?» Den minste av dem, en kroppsbyggertype med crew cut og kalde øyne, svarte: «Vi har ikke sett noe, vi holdt vakt der nede det meste av natten.» Han pekte mot en annen port, knappe 50 meter unna. «Dere vil bli avhørt.» Axel vendte seg mot avdelingssjefen. «Hva med hovedinngangene? Har de vært bevoktet hele tiden?» «Ikke da det gikk som villest for seg her borte ved muren. Vi ble bedt om assistanse fra kommandosentralen, så jeg sendte alle hit.» 18


«Låste dere portene?» «Jeg vet ikke. Det var temmelig kaotisk. Det er veldig forvirrende å være her inne i stillheten mens hele byen brenner omkring deg. Jeg må høre med folkene mine om de fikk låst portene.» «Hva med alle de andre portene, var de låst hele natten?» «Ja.» «Er det noe du vet fordi du har sjekket det, eller er det bare noe du står og sier fordi du er redd for å ha tabbet deg ut?» «Det er noe jeg går ut fra.» «Det høres ut som om dere har sovet på jobb. Når dere får beskjed om å bevokte stedet, skal dere da for pokker bevokte det, og låse det så ingen kan komme inn,» sa Axel og ble så litt mildere. «Ellers kunne dere da i det minste ha sett hvem som tok livet av han der.» Den siste bemerkningen ble sagt med et smil, men det prellet av på politimannen. «Jeg står ikke til ansvar overfor deg. Vi har gjort som vi fikk beskjed om.» Axel prøvde å forestille seg hvordan det måtte ha vært å bevokte kirkegården i natt. Det var et enormt område. De to hovedinngangene lå henholdsvis 300 og 600 meter unna. Han gikk bort til ambulanselegen og håndhilste. «Det er en mann i 40-årene. Jeg tror han er blitt kvalt, men jeg er ikke sikker, for leppene er blodige, som om han er blitt slått. Jeg kan ikke si nøyaktig hva han døde av. Han er kald, men ikke helt kald,» sa legen. «Har du tatt temperaturen på ham?» «Nei, jeg ville ikke røre noe.» «Når var det du kom?» «3.22.» «Døde han her?» «Jeg vet ikke.» 19


Mens de snakket, så Axel bort på den døde. Han var spinkel. Det så ut som om han var mørkhåret, smalt ansikt, vidåpne, tomme, brune øyne. Axel gikk et par skritt nærmere. Det vanlige var at man ventet på kriminalteknikerne og lot dem gjøre jobben sin, og etterpå holdt et foreløpig likskue med en rettsmedisiner, men Axel forsøkte alltid å lese gjerningsstedet med det samme. Det første, ubevisste inntrykket var uvurderlig senere. Liket hadde blodspor på leppene, ikke rødt, nærmere svart, slik blod blir ganske fort når oksygenet har jobbet en stund med det. Tungen stakk ut mellom dem, tykk og blålilla, slik tilfellet ofte er med kvelningsofre. Jorden rundt liket var tung og svart, uten gress. Det lå korker, et par knuste flasker, en sprukket brostein, våte greiner og en pizzaeske mellom de hvite snøklokkene. Ingen særlige tegn til kamp, men på muren en knapp meter over hodet hans var det spor etter en inntørket væske som kunne være blod. Kanskje han var blitt drept her han lå? Axel tenkte tanken helt gjennom: Var det en av de autonome som under gatekampene hadde slåss med noen betjenter, som så hadde mistet besinnelsen? På politiskolen hadde man i de senere årene gjort mye for å sikre korpsets mentalhygiene, men det forandret ikke det faktum at mange politifolk hatet demonstrantene på Nørrebro og deres noen ganger livsfarlige aksjoner. Få kunne som Axel huske så langt tilbake som til 18. mai 1993, hvor politiet hadde vært nødt til å skyte på en gruppe demonstranter som holdt på å ta livet av dem med byger av brostein, men det var konfrontasjoner nok i nåtiden til at hatet kunne blusse opp. Han måtte raskt skaffe seg oversikt over hvilke politifolk som hadde vært på vakt på kirkegården. Og hvis det viste seg at de ikke hadde noe med drapet å gjøre, hvem ville drepe ham og til og med dumpe ham et sted hvor det vrimlet av kollegaer, når resten av byen var støvsugd for politi? 20


Axel gikk bort til muren og kikket bak ryggen på den døde. Hendene var bundet med noe som lignet strips – de moderne plasthåndjernene politiet brukte. De var strammet hardt og så ut til å ha skåret seg inn i huden på håndleddene hans. Han hadde på seg et par svarte militærstøvler, svarte bomullsbukser, brun genser og svart vindjakke. Det virket ikke helt autonomt. Axel gikk helt bort til ham og bøyde seg ned. Lukten av død blandet seg med stanken av urin. Det kunne være folk som hadde tisset opp langs muren, men det var nok heller offeret som hadde gjennomvætet buksene under den behandlingen han var blitt utsatt for. Axel stakk forsiktig hånden ned i innerlommen på jakka og lette etter en lommebok eller noe annet som kunne fortelle hvem han var. Ingenting. Han kalte avdelingssjefen bort til seg. «Jeg trenger en liste med navn og nummer på de mennene som var på vakt her inne i natt, hvor de har vært når, og opptegnelser over alle andre som har vært i området, personale, anholdte, presse, med navn og personnummer. Og så må dere alle inn på Gården til en samtale om hva dere har sett eller ikke sett.» «Er ikke det litt drastisk? Vi har holdt på siden klokka åtte i går kveld.» «Det er ikke noe som er for drastisk når det gjelder drap.» Axel så nedover stien. «Har du oversikt over det? Er du sikker på at dere ikke har sett noen her inne i kveld eller i natt?» Han fikk et iskaldt og forarget blikk fra kollegaen. «Vi har tatt seks personer i alt, fire av dem klatret over muren under gatekampene utenfor, og de ble bare kastet ut igjen. To er anholdt. Vi jaget dem med hunder. De var i ferd med å plassere et lager med molotovcocktails her inne.» «Ingen andre?» «Vi har ikke observert noen. Vi har holdt det helt lukket.» 21


Axel ristet på hodet og nikket ned mot en skikkelse som kom travende opp mot dem. «Og hva med han der, din amatør? Han er kanskje en av våre i sivil?»


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.