BLODSBĂ…ND Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Garth Nix & Sean Williams
Til alle venner med pels, finner og skjell som har beriket livet mitt. – G.N.
Til Skipper og Jumpy, froskene som kom på besøk, deres eier Amelia og hennes tvillingbror Orlando. – S.W.
Originalens tittel: Spirit Animals – Blood Ties Copyright © 2014 by Scholastic Inc. All rights reserved. Published by arrangement with Scholastic Inc., 557 Broadway, New York, NY 10012, USA, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden. scholastic, spirit animals and associated logos are trademarks and/or registered trademarks of Scholastic Inc. Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag, Oslo Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Omslagsdesign: SJI Associates og Keirsten Geise Omslagsillustrasjon: Angelo Rinaldi Repro: RenessanseMedia AS, Asker Sats: Type-it, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8213-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
1
DEN STORE BAMBUSLABYRINTEN
B
ambusen ruvet over meilin, høyt der oppe, sperret for solen og kastet mørke skygger over stedet der to stier krysset hverandre. Meilin stanset og stirret irritert på enda et veikryss i den store bambuslabyrinten, enda et veivalg. Hun hadde ikke lyst til å innrømme det, ikke for seg selv engang, men hun hadde tatt feil vei et eller annet sted, for flere kilometer siden, og nå hadde hun virkelig gått seg vill. Da hun fikk ideen om å komme seg inn i Zhong gjennom labyrinten, hadde det virket som en veldig god plan. Bambusskogen ble i sin tid plantet for å fungere som forsvarsverk i et område den zhongesiske mur ikke dekket, og det var bare utvalgte budbringere og høyerestående tjenestemenn som kjente de hemmelige veiene gjennom den femten meter høye skogen av bambus som strakte seg milevis utover. Faren til Meilin, general Teng, kjente selvfølgelig til hemmelighetene,
7
og det var lenge siden han lærte Meilin hvordan man skulle komme seg gjennom labyrinten fra nordinngangen. «Ta til venstre de første ti gangene,» hvisket Meilin for seg selv. «Deretter til høyre ti ganger, så venstre, høyre, venstre, venstre, venstre, venstre, høyre, høyre, høyre.» Men hun hadde fulgt denne instruksen, uten å komme ut på den andre siden av bambuslabyrinten. Og enda verre var det at hun hadde regnet med å komme seg gjennom den på én dag, for det var ikke meningen at det skulle ta lenger tid. Skinnflasken hun hadde fylt med vann i en bekk ved inngangen, pluss to riskaker, skulle ha vært nok mat og drikke for ferden. Nå var det morgen den tredje dagen. Vannflasken var tom, og riskakene var fjerne minner. Hun hadde gått inn i labyrinten rett etter en ukeslang reise med skip og karavane gjennom Eura, ofte skjult i støvete kasser eller lasterom fulle av rotter, så hun var ikke bare sulten og tørst, men også frustrert over at hun ikke hadde lyktes. Det var bare det svake håpet om at faren fremdeles kunne være i live, og at hun selv kanskje kom til å leve lenge nok til å finne ham, som hindret henne i å gi opp. Meilin slo sint til den nærmeste bambusplanten med kampstaven, og slaget var så hardt at den ti centimeter tykke stammen brakk. Den falt mellom de andre, men det var så mange av dem at det var som om den aldri hadde stått der. Alt hun kunne se, var håpløst høy bambus overalt, den smale stien og solen høyt der oppe. For første gang begynte Meilin å tro at hun faktisk kunne komme til å dø i labyrinten. General Tengs datter tørste i hjel i en bambusskog! Tanken var uutholdelig!
8
Hun begynte å klø på underarmen, og det ga henne noe annet å tenke på. Meilin trakk opp ermet og så på tatoveringen av en sovende panda. Hun hadde latt kraftdyret sitt, Jhi, ligge i dvale i bambuslabyrinten, fordi hun var redd for at pandaen kom til å sinke henne. Nå hadde hun langt mer alvorlige ting å bekymre seg for. «Så kom igjen, da!» kommanderte Meilin. «Kom ut og gjør noe nyttig. Kanskje du kan ete vei gjennom bambusen for meg!» Et lysglimt og en brå bevegelse. En pelskledd masse presset seg mot siden hennes da Jhi dukket opp og lente seg mot henne, skjøv henne mot den nærmeste bambusklyngen og fikk den til å riste. «Hei, vær forsiktig,» protesterte Meilin. Hun kjente noe røre ved ansiktet, trodde det var et insekt og feide det vekk, men så kjente hun at det landet noe på hånden hennes også. Hun kikket opp og så sarte, hvite blomster falle fra toppen av bambusen, høyt der oppe, lik bitte små, varme snøfnugg. Bambusblomster. Meilin hadde aldri sett bambusblomster før. Hun visste at plantene bare blomstret én gang i løpet av femti eller seksti eller til og med hundre år, og deretter døde de. Alle bambusplantene, samtidig. «Labyrinten dør,» hvisket hun og stirret opp i toppen av bambusen. Hver eneste klynge av bambus hun kunne se, sto i blomst. I løpet av en uke eller to kom bambusen til å begynne å tørke ut, knekke og rase. Før den tid kom skogbunnen til å bli dekket av blomster, noe som ville trekke store flokker av rotter og andre dyr til århundrets festmåltid. Når bambuslabyrinten forsvant, kom enda mer av Zhong
9
til å være helt ubeskyttet. Erobrerne hadde invadert det stakkars hjemlandet hennes gjennom muren, og nå ble også de svakere forsvarsverkene revet vekk. Kanskje var det til og med Fortæreren som på et eller annet vis hadde forårsaket blomstringen. Jhi satte seg tungt ned og strakte en stor pote opp for å trekke Meilin ned ved siden av seg. «Jeg kan ikke sette meg!» protesterte Meilin. «Jeg er nødt til å finne veien ut!» Hun dyttet poten til pandaen til side og tok noen skritt langs stien til venstre. Så nølte hun, snudde og tok noen skritt langs stien til høyre. Jhi ga fra seg et slags snøft. «Ler du?» spurte Meilin irritert. «Dette er alvorlig! Jeg har gått meg vill! Jeg har verken mat eller vann. Jeg kan dø her!» Jhi klappet på bakken ved siden av seg. Bevegelsen var veldig menneskelig, og minnet Meilin om faren, de gangene han ville at hun skulle sette seg ved siden av ham og ta imot noen kloke råd. Å, så gjerne hun skulle ha sett ham nå! «Jeg har ikke tid til å sitte!» hveste hun. «Kom igjen!» Det spilte egentlig ikke noen rolle hvilken vei hun tok, tenkte hun. Hun hadde gått seg helt bort. Det som betydde noe nå, var tempo. Hun var nødt til å komme seg ut av bambuslabyrinten før hun sultet og tørstet i hjel. Hun galopperte i vei, overbevist om at denne gangen ville hun finne en åpning i den tettvoksende bambusen, at stien ville føre til en lysning, at hun ville komme ut i Zhongs åpne landskap. Bak henne ga Jhi fra seg nok en lyd, men Meilin overhørte den. Enda en gang viste det seg at kraftdyret hennes var
10
helt ubrukelig. Hadde hun bare hatt Essix! Falken kunne ha fløyet opp og funnet veien ut. «Man skulle tro at en panda ville være bitte litt nyttig i en bambusskog!» mumlet Meilin. Hun løp videre femti meter til, og kom til enda et kryss. Hun kunne gå til venstre, til høyre eller rett frem. Alle veiene så helt like ut – lange, smale stier mellom høye klynger av bambus. Meilin stanset og så seg tilbake. Jhi fulgte etter henne, sakte, men sikkert. Mens jenta så på, strakte pandaen seg opp og trakk ned en bambusstamme, bøyde den uanstrengt helt til den brakk. Toppen gikk i bakken like ved stien rett bak Meilin, som nok en gang fikk en dusj av blomster over seg. Jhi ruslet videre og begynte å spise, fylte potene med bambusstilker, blader og blomster og stappet det i munnen. Meilin kjente sulten som en smerte i mellomgulvet. Den var vanskelig å overse. Hun var så sulten at hun ville ha fått vann i munnen, hvis den ikke hadde vært så tørr. Hun hadde forsøkt å spise bambus på dag to, og det hadde gitt henne magesmerter som bare gjorde sulten verre. Bambusen var for tørr, og hadde ingen ferske, nye skudd som ville ha vært lettere å fordøye. «Det må jo finnes en vei ut,» hvisket hun. Hun så fortvilet på de ulike stiene. Det var virkelig ikke noen forskjell mellom dem. Meilin hadde tatt til høyre sist. Nå skulle hun gå til venstre, bestemte hun. Venstre, og så høyre i neste kryss, og så videre. Sikksakk. Det kom til å fungere. På den måten ville hun før eller siden ende opp et eller annet sted. «Kom igjen,» sa hun til Jhi. Denne gangen løp hun ikke. Hun hadde rett og slett ikke energi til det lenger. Men hun gikk raskt, brydde seg ikke om
11
den gnagende sulten og den tørre halsen, varmen og fuktigheten. «Jeg skal finne en vei ut herfra,» hvisket hun. «Jeg skal komme meg til Zhong. Jeg skal kjempe mot Fortæreren og fiendene våre.» Men hun fikk svar av en liten stemme i hodet, som hvisket en håpløs tanke igjen og igjen. Jeg kommer til å dø. Jeg har gått meg vill, og jeg kommer til å dø.