Anne-Cathrine Riebnitzsky
Forbannede yngel Oversatt av Marius Middelthon
Originalens tittel: Forbandede yngel © Anne-Cathrine Riebnitzsky og JP/ Politikens Hus København 2013 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015 Oversatt av: Marius Middelthon Omslagsdesign: Henriette Mørk Design/henriettemork.dk Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8356-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Tilegnet dem som har vokst opp i kaos.
I alt du gjør, hersker virkeligheten. Den gjennomhuller deg, og du overlever bare ved å omsette hullene til språk – et sted mellom bluferdighet og nøktern tilnærming. Maleren Lars Dan, Det hvite mørke
prolog
hvis jeg skulle fortelle om stedet der jeg vokste opp, ville jeg begynne med havet og de kjælne bølgene som dagen før hadde druknet enda en fisker. Jeg ville fortelle om følelsen av frihet når jeg kastet meg nedover de bratte skrentene langs halvøyas sydvendte kystlinje. Følelsen av å la føttene velge selv, vel vitende om at man ikke kan stanse underveis, at man er nødt til å fortsette å løpe nedover med grusen sprutende om beina, i tillit til at skrenten ikke vil rase ned, i tillit til at man klarer det. Jeg ville fortelle om solnedgangene som forvandlet småøyene til silhuetter i havet mens stillheten fra kjøkkenet ble knugende. Jeg ville vise hvordan man klatrer over rekkverket på den tunge altanen med de slimete, halvråtne gulvplankene. Det var storebroren min, Ivan, som lærte meg å klatre utenpå altanen. Han var modigere enn meg. Det overrasket meg ikke at han drømte om å bli jagerpilot, å beherske luftrommet over øyene og vannet. Det var nok av jagerfly. Det virket av og til som om det var deres foretrukne lekeplass. Flyene jaktet dristig og øredøvende på hverandre over hodene på en befolkning som tilsynelatende ikke enset at det fantes en verden utenfor. Blodet banket i kroppen min og i hesten under meg når vi jaget utover stubbmarkene, hvor menn og maskiner, støv, 7
svette og høstutbytte ennå hang i den augustvarme luften som bar fornemmelsen av evig sommer frem mot min barnlige erindring om at vinteren visstnok ville vende tilbake. Så glemte jeg alt, idet enda et steingjerde forsvant i et voldsomt sprang og et gys. I sommerkveldenes høststøv trillet jeg ut langs grusveiene på en gammel, lyseblå herresykkel, med grusen sprutende fra dekkene. Lyden av gummi mot småstein som ble kastet vekk, punkterte stillheten. Jeg anstrengte meg til det ytterste. Følelsen av uendelige krefter, følelsen av at ingen andre i hele verden noen gang hadde syklet så fort, pumpet i kroppen. Jeg fikk tårer i øynene av de grønne trærne, de modne, gule markene og den fine, rosa kvelden som steg opp fra trekronene. Alene og usett bremset jeg brått så sykkelen skrenset. Det knaste i grusen, og støvet fra bremsesporet ble hengende i luften lenge etter at småsteinene hadde falt til ro. Jeg slengte fra meg sykkelen i gresset, og duften av kløver slo ertefrisk opp rundt meg. Bak den lukten lå jordbæråkeren. Jeg trakk pusten dypt mens jeg skottet bort på huset. Det flimrende, blå lyset fra stuevinduet var mitt signal. Jeg gikk på jordbærslang. Jeg plukket bare de største, de søteste, de fineste. Jeg spiste og spiste mens jeg kikket utover de lange, halmkledde radene som rommet flere bær enn jeg kunne sette til livs på en hel sommer. Varmen fra jorden steg som et langsomt åndedrag fra markene og la seg som en dis i senkningene, mens kornet sto og strakte seg gyllent og spisst. Høyt oppe stakk stjernene hull i himmelhvelvingen. Jeg lå lenge og så opp i det uendelige mørkeblå mens duften av leirjord, råtne blader og de vesenene som kravler på jorden, steg opp omkring meg. Da jeg reiste meg, hadde fukten trengt gjennom klærne mine på samme måte som vissheten om at jeg måtte vende hjem, trengte inn i sjelen. 8
Om høsten var åkrenes tunge jord nesten blå av leiren som plogen skar opp i glinsende klumper. Når traktoren satte plogen i land på maskinplassen og de skrikende måkene hadde gått til ro, kunne man se at de blanke skjærene hadde nattens skarphet. Om vinteren var landskapet hvitt og frossent. Jorden hvilte, og menneskene gikk stille omkring. Jeg ble født om vinteren, på den tiden da mennesker føler at våren kanskje aldri kommer og vinteren allerede har vart for lenge. Jeg ble født etter lang tids venting. Jeg var en stille pike som fulgte i hælene på sin buldrende storebror. Jeg fikk to søsken til. Lillebroren min, Peter, og lillesøsteren vår, Marie. Som den eldste jenta i familien hadde jeg ansvaret for søsknene mine, og jeg var mors høyre hånd i alt som hadde med hjem, rengjøring og matlagning å gjøre, mens brødrene mine hjalp faren min i fjøset og på åkeren. Lyden av grisene som hvinte og skrek utålmodig mens faren min skjøv fôrvogna foran seg klokken seks om morgenen og klokken fem om ettermiddagen, delte inn døgnet mitt som et slags tidevann. På tvers av dette tidevannet virket min mors sinn – med sine orkaner og sitt milde solskinn – inn på alt omkring seg. Jeg ser bort på deg. Vi er på vei vestover, fra Afghanistan til Danmark. På kveldsflyet. Vi forlot rullebanen i solnedgangen, og nå følger den etter oss mens vi beveger oss mot vest. Det er som om tiden står stille. Øynene dine er skarpt blå. De skjærer gjennom alt, men de ser ikke så uvennlige ut nå. Leppene dine er fyldige og kyssevennlige i det korte, strie skjegget. Jeg har ikke lagt merke til munnen din før nå. Magen min forsvinner inn til et punkt ved ryggraden. Jeg har planlagt dette. Jeg har planlagt å havne ved siden av deg på den lange turen hjem. Jeg er trett inntil margen 9
etter seks måneder i krig, og spesielt etter det som har hendt i familien min. Likevel er det som om jeg er i ferd med å samle sammen stumpene nå – og du er den eneste jeg egentlig føler tillit til i akkurat disse timene. Den kjølige fornuften din, og det at du, på de få dagene jeg har kjent deg, har reddet livet til min beste venn. Samtidig tror jeg du kunne snitte hjertet mitt i to. Jeg har egentlig allerede bestemt meg for å fortelle deg om det. Jeg må fortelle det til noen. Og tanken om at fortellingen både oppstår og forsvinner her, på den tiden vi har om bord, beroliger meg. Jeg har bestemt meg for å fortelle deg om drapet, men også om tyveriet som kom før det. «Hvor vokste du opp?» spør du igjen. Men det er ikke der historien begynner, tenker jeg. Den begynner for to måneder siden, i en kald ørken.
grusen knaser under føttene mine. Månelyset er sterkt. Det står et enslig tre midt på gårdsplassen til den afghanske gården vi har lagt beslag på. De slanke bladene skinner som sølv og rasler svakt i vinden. Det minner meg om havet, og stedet hvor vi vokste opp. Jeg gjenkjenner Ivans silhuett. Storebroren min har stått opp for å se meg av sted. Ansiktet er blekt i det kalde lyset. Han er trett, men smiler. Alle snakker lavmælt. Kjøretøyene er for lengst gjort klare, og ennå foregår alt dempet og stille. Jeg gir ham en klem. Han stryker meg over håret. Vi holder om hverandre. Kroppen hans er tett og varm, og armene holder fast rundt meg. «Hvor hadde du vært uten din fantastiske søster?» hvisker jeg. Han ser alvorlig på meg. «I fengsel. Og hvor hadde min herlige lillesøster vært uten meg?» spør han. «På lukket avdeling.» Han slipper meg. «Ivan Hesselholm, du er en anerkjent krigshelt i dag. Hvordan var barndommen din?» spør jeg. «Første verdenskrig. Mange døde, mange sårede, få landvinninger.» «Og ungdommen din?» «Andre verdenskrig, en lang, seig kamp mot en gal tyrann 11
som ingen torde sette seg opp mot. Kampen mot den tredje alders absolutte verdensherredømme.» Jeg smiler. Jeg er glad i Ivans krigsmetaforer, som får en ny liten vri hver gang. Den tredje alder, det tredje rike. «Og du, lille fugl, hvordan har livet ditt vært?» spør han meg. «Som å vokse opp på østsiden av Berlinmuren, se alt sammen bli revet ned, og oppdage at man har levd på en løgn.» Jeg tier. Jeg har det annerledes enn jeg pleier når jeg skal på patrulje. Jeg pleier å være i godt humør, men synet av kistene vi sendte hjem forrige uke henger igjen inni meg. At Ivan plutselig dukket opp her ute, er både en gave og en trussel. «Du får ikke dø,» hvisker jeg. «Meg er det ingen som får has på. Du må til gjengjeld passe på de satans selvmordsbomberne. Ingen besøk for å dele ut legater fra den danske hær, ok?» Ivans stemme høres munter ut. «Det skal jeg.» «Og si til Christian at jeg slår huet ned i magen på ham hvis han ikke kjører ordentlig. Og pisser i kaffen hans.» Jeg ler lavt. Christian er min sjåfør. «Det er bare en eskorte, en vaskepatrulje,» sier jeg. «Det er ikke noe som er ‘bare’ i denne krigen.» Vi går bort til laderørene. Jeg stikker geværløpet ned i plastrøret med venstre hånd, trekker et magasin opp fra den borteste magasintasken, klikker det på plass og tar ladegrep. Støvdekselet klapper opp, og det glimter i den messinggule patronen på vei opp i kammeret. Jeg smekker igjen dekselet og lar geværet gli på plass langs venstre side. Med høyre hånd griper jeg pistolen. Jeg stikker det korte løpet ned i plastrøret og skyver magasinet på plass. «Du er jaggu et misfoster,» flirer Ivan stille. 12
«Er det kanskje min skyld at jeg er høyrehendt, men har dominant venstreøye?» sier jeg. «Rolig nå. Du ser fin ut.» Han klapper meg på skulderen. «Pass godt på deg selv. Og husk: Dem vi skyter i dag, får vi ikke problemer med i morgen.» «Du skyter, jeg snakker.» Vi går opp mot bilene. Jeg speider etter Christian. Sigarettgloen får det til å glimte i de lyse skjeggstubbene. Man kan ikke se øynene hans i mørket, men jeg kjenner blikket og roen hans. Det er ingen jeg heller ville ha ved siden av meg på vei ut i det ukjente denne morgenen. «Skal vi sale opp, Christiansen?» spør jeg, og håper at den kjekke tonen kan skjule sårbarheten jeg føler. Ivan gir Christian et hardt slag på skulderen. «Nå, hvordan går det?» brummer Ivan «Stille og rolig. Hva med dere?» spør Christian. «Vi drar snart.» Ivan trekker på skuldrene. «Skal vi heve familierådet?» spør jeg. Jeg vil helst at Ivan skal gå nå, før han får sagt noe som gjør Christian mørk og innesluttet på hele turen. Jeg vet ikke hva det er med de to. Det er som om de kom skjevt ut helt fra starten. Jeg får en klem til. Ivan har ikke sagt noe om oppgaven deres, og det bekymrer meg. Han pleier å innvie meg. «Vi sees snart, Søs.» Jeg kan høre smilet i stemmen hans. Jeg hopper inn i setet, vrir på geværet så magasinet støtter seg mot låret mitt og løpet akkurat ikke når ned til gulvet. Ivan holder fast i panserdøren. Alt klart-meldingene lyder over radioen. Det eneste jeg vet, er at de skal av sted om et par timer. Jeg vet ikke når jeg får se storebroren min igjen.
vi følger elvebredden. Jeg har en smerte i hjertet, som om solens uforsonlige stikk og jordens utbrenthet omsider, etter tre måneders opphold, har trengt gjennom til mitt innerste. Jeg er trett og lengter etter permisjonen min. Som er om bare to uker. Samtidig vil jeg egentlig ikke dra, nå som Ivans patrulje plutselig er sendt hit ut. I horisonten er fjellene nesten lilla, og om noen timer vil en rosa himmel mildne den grågule bakken, til landskapet et kort øyeblikk ser vakkert og eventyrlig ut. Jeg tenker at jeg har vært her lenge. At mye har gått bra. At det kanskje er på tide å vende hjem. At jeg kanskje skal la være å ta det neste oppdraget noen tilbyr meg. Samtidig vet jeg at jeg tenker slik hver gang. Og at når noen ringer og tilbyr meg en plass, så sier jeg ja. Ja til kameratskapet, ja til opplevelsene, ja til muligheten til å bety noe for helt fremmede mennesker. Jeg lukker øynene. Vi er så nær leiren som vi kan være uten å kunne slappe helt av ennå. Nede i det tørre elveleiet har gutta opprettet en midlertidig skytebane til de tunge våpnene på kjøretøyene, dem vi ikke kan teste inne i leiren. Lyden av 12.7-ammunisjonen forsvinner for meg på samme måte som folk som bor ved siden av en jernbane slutter å høre togene. Inni meg begynner en tverrfløyte, søkende og forsiktig. Like etter tripper klaveret forsiktig inn. Det er Rakhmaninovs andre klaverkonsert, andre sats. Tverrfløytens sørgmodige tema blir umerkelig overtatt av en klari14
nett. Jeg ser for meg det samme landskapet hver gang: bukta og øyene foran mors kjøkkenvinduer. Radioen på hyllen er den eldgamle B&O-radioen foreldrene mine hadde. Faren min måtte av og til ta den fra hverandre fordi den begynte å hviske hemmelighetsfullt, som om den hadde skjulte meldinger til motstandsfolk fra en annen tid. Jeg sitter og skrur på radioen mens TV-en står høyt på inne i stuen. Kjøkkenet er mørkt, og lysene blir langsomt tent rundt omkring i de blå skyggene ute i bukta. En bløt lyd strømmer ut, et instrument som har vondt inni seg. Klaveret tripper langsomt tettere på. Det er en musikk som passer til landskapet utenfor, til syrinhekkens hjerteformede blader som rasler svakt i tussmørket, og de første stjernene som stiger som rømte gnister. Hele kjøkkenet er fylt av de to, klaveret og en treblåser jeg er usikker på. Er det en obo, eller en klarinett? Tegningene av instrumentene i Lademanns leksikon flakker forbi i hodet mitt. Jeg forestiller meg en blank, svart klarinett med mange sølvskinnende knapper; en slank og fin form besatt med et komplisert system av små sølvrør som fører ut til hullene som slipper følelsene løs. Klaveret tripper nærmere, som om det prøver å røre ved klarinetten, som om det vil trøste den. De vugger forsiktig mot hverandre. Klaveret lyder funklende klart mot de sørgende treblåserne. Det føles som om fingrene som løper over de hvite og svarte tangentene, beveger seg oppover og nedover ryggraden. De små hårene på kroppen reiser seg og svaier med musikken, plutselig vekket til live. Klaveret klatrer høyere og høyere oppover sin blanke skala til jeg frykter at det på en eller annen måte skal sprenges. Det samler seg med en intens smerte og skjønnhet i hodet mitt. Musikken har stukket hull på meg. Alt det som er gjemt innenfor, renner plutselig over. Jeg tenker på at fingre som kan bevege seg så hurtig og spille så vakkert, er noe helt spe15
sielt. Jeg er vitne til noe som noen har øvd i årevis for å fremføre. Og bak det glir strykere og treblåsere forbi så tett og langsomt kjælent som en sommervind. Jeg ser bort mot døren inn til stuen. Jeg frykter at faren min skal komme ut og se meg. Eller moren min. Far vil være verst. Ivan vil undre seg, men forstå likevel. Peter vil hente moren min, og Marie vil sette seg ned og gråte sammen med meg. Jeg ønsker intenst at døren ikke skal gå opp. Christian hopper inn i bilen. Han har vært nede hos de andre. Skuddene bjeffer rytmisk. En del av meg hadde merket at han var på vei; lukten av sigarettrøyk og lyden av skrittene hans på grusen. «Sover du, vesla?» spør han. «Nei, jeg tenker.» «Ja, det er jo det offiserer gjør,» ler han. Han starter bilen. Jeg retter meg opp i setet. Vinduet, øya, klaveret, klarinetten, det svarte vannet; alt forsvinner på et øyeblikk. Vi freser bortover jordveien mot Hovedveiens blanke asfalt, som flimrer i varmen. Vi er en kjempekonvoi. Støvet står etter oss. Vi er styrke og makt. Christian røyker to sigaretter på veien inn. De firkantede nevene ligger rolig på rattet. Han har pene hender, maskuline hender. Jeg prøver å la være å se for mye på dem. Vi ruller inn på plassen. Jeg ser ut over den glade forsamlingen av soldater i T-skjorter og shorts. De har møtt opp for å ønske oss velkommen tilbake. Det er en god vane vi har i denne gruppen. Vi faller inn i en løs hestesko på plassen. Alle ser opp mot kompanisjefen vår, P.O., som kommer ned mot oss med lange skritt. Jeg vet at han har sittet og skrevet notater til befalingen sin på veien tilbake i bilen, men han har også vært 16
omkring kommandotårnet. Det vil neppe ta ham fem minutter å gi ordrene. De fleste vet allerede hva som blir oppgavene deres. Rensing av våpen, vedlikehold, bad, mat, søvn i prioritert rekkefølge. Jeg liker P.O. Han er høy, rødhåret og kraftig, med et iltert temperament og en konstant rykende sigarett. Han ser bort på meg. «Lisa, jeg vil snakke med deg etterpå.» Hva nå? tenker jeg. Hva har jeg gjort nå? Hjernen min går gjennom opplevelsene. Jeg har vel ikke gjort noe galt? «Slapp av,» hvisker Christian ved siden av meg. «Han trenger nok bare hjernen din til litt planlegging.» Jeg kikker bort på ham. Kan han virkelig merke hva jeg tenker en halv meter unna? Kompaniet kan se frem til en fridag i morgen, hvis alt går bra. Det lyder et kollektivt sukk og et par glade utbrudd. Flokken går i oppløsning. P.O. baner seg vei bort til meg. Si noe da, tenker jeg. «Du må ringe hjem til moren din. Så snart som mulig. Det er nok kø ved velferdstelefonene, så jeg tok med denne.» Han rekker meg en satellitt-telefon. Jeg tar imot den. «Hva er det som har hendt?» spør jeg. «Du må ringe hjem. Jeg vet ikke noe.» Jeg kan se at det er løgn. P.O. er elendig til å lyve. «Hvor er Ivan,» spør jeg. «Vi får ikke kontakt akkurat nå. Stikk innom meg etterpå.» Jeg tenker at det ikke handler om Ivan – i hvert fall ikke ennå. Noe har skjedd hjemme. P.O. er allerede på vei tilbake til teltene og hovedkvarteret. Christian ser spørrende på meg. «Moren min har ringt.» 17
«Nå, da har hun i hvert fall ikke tatt livet av seg,» sier han og smiler skjevt. Han klapper meg på skulderen. «Jeg er på kontoret hvis du har bruk for meg, ok? Bare nikk til meg, så stikker vi av og forsvinner,» sier han. Jeg følger ham med øynene. Jeg kan alltid stole på ham. Jeg taster nummeret til moren min. Christian forsvinner bak en kontainer mens lyden av en ringetone i Danmark fyller øret mitt. «Det er Laila,» lyder mors stemme. Trett, oppgitt. Deprimert. «Det er Lisa. Hva er det som har skjedd?» Kroppen min står på sprang, klar til å reagere i en eller annen retning – men hvilken? «Marie er blitt innlagt.» Moren min høres plutselig svært rolig ut. Tusen bilder flakker forbi. Er lillesøsteren min blitt påkjørt? Overfalt? Hvordan skal jeg få gitt Ivan beskjed? «Hva er det som har skjedd?» «Hun har forsøkt å begå selvmord. De vet ikke om hun kommer til å overleve.» Så brister stemmen hennes. Hun hvisker: «Jeg vet ikke hvorfor hun gjør sånt. Som om jeg ikke har nok å tenke på med deg og Ivan på oppdrag i alle verdens konfliktområder.»