Å våge livet en gang til

Page 1



Per Arne Dahl

Å våge livet en gang til Den overraskende nåden


Per Arne Dahl: Å våge livet en gang til – Den overraskende nåden © Schibsted Forlag, Oslo 2014 Omslagsdesign: Kari Steinnes Christoffersen/Metro Branding Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5625-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Inngangsord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En gjestfri kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nåde er å våge livet en gang til. . . . . . . . . . . . . . . . . . Gudstjenesten er hele livet på en time . . . . . . . . . . . . .

15 17 20 28

Preludium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søndagen er Guds nådegave til oss . . . . . . . . . . . . . . .

31 33

Rammet av nåde – kan kirkerommet og gudstjenesten bli livgivende opplevelser? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det er det hellige! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . La gudstjenesten bli en fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirken – folkets hus eller Guds bolig? . . . . . . . . . . . .

. . . .

37 41 43 46

Nådehilsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det er ingen nåde! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aldri bra nok? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Går det an å oppleve nåde? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nåde være med dere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livets gode og onde sirkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51 53 56 59 61 64

5


Dåpens nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dåpsdagen – utgått på dato? . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73 75

Syndsbekjennelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lysten til det gode og lysten til det onde . . . . . . . . . . . Den som kneler, blir alltid større . . . . . . . . . . . . . . . . Adgang tillatt for uvedkommende . . . . . . . . . . . . . . . . La oss bøye oss for Gud…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nåde på himmelblå resept . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79 81 84 86 89 91

Kyrie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kyrie, eleison! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kyrie á la Lukas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi er mer like enn ulike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svarte hunder med torner i kroppen . . . . . . . . . . . . . .

95 97 102 105 107

Gloria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ære være Gud og menneskene! . . . . . . . . . . . . . . . . . Arnfinn Haram og Sigrid Undsets Gloria . . . . . . . . . . . Alltid større enn meg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan ser Gud ut? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

111 113 116 119 122

Dagens bønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . La oss alle be . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125 127

Livets ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mennesket fortjener kompass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livets ord eller livets brems . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Milde Jesus, hva var det du sagde? . . . . . . . . . . . . . . . Slik lyder Herrens ord! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

131 133 136 139 145

7 prekener om nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skriftestol eller fluktstol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjærligheten sløser! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

153 155 163

6


På husets regning . . . . . . . Kjærligheten forsoner . . . . Bebreidelser A/S . . . . . . . . En levemann av Guds nåde

.................... .................... .................... ....................

169 172 176 179

Trosbekjennelsens nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er et credo? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra Ikea til Nikea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirke i ruskevær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183 185 187 190

Bønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bønn som overgivelse og forbønn . . . . . . . . . . . . . . . . Per, du lyver ikke! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193 195 197

Nåden i fast og flytende form . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kom, for alt er gjort ferdig! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grønn bølge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

199 201 203

Velsignelsen på vei ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ta imot Herrens velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pateren som viste vei. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Velkommen hjem! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nå er det vekketid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

207 209 211 214 217

Nådens tegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Korsets tegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

221 223

Postludium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den som dør, får se . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å følge Svein Ellingsens vei til Chagall . . . . . . . . . . . . Tutus tilgivelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Våg å leve en gang til med dine fiender! . . . . . . . . . . .

225 227 230 233 239

LITTERATUR. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

246



Forord Til Christian, Karsten og Sjur i takknemlighet

«Herre, mett meg med din nåde før morgenen gryr, så jeg ikke er sulten når jeg møter mine medmennesker.»



Denne boka er tilegnet tre gode kamerater, som hver på sin måte har vært av uvurderlig betydning for meg. Christian Schou døde denne våren, 70 år gammel. Han var en kunsthåndverker blant arkitekter, og blant hans fineste arbeider var store restaurerings- og byggearbeider på Modum Bad. Det var der jeg møtte ham i 1980. Han var sterkt påvirket av sine onkler, Tommy og Ferdinand Finne, og gjorde seg bemerket som arkitekt, familiemann, fisker, jeger, og ikke minst sine venners venn. Gjennom Christian ble jeg også kjent med Sjur Sande fra Skåbu. Han er også en kunstner, fisker og jeger av Guds nåde. Men felles for disse kara, var at de gjennom livet strevde med å fatte nettopp Guds nåde. Vi hadde utallige samtaler om verdighet, nåde og det å ta imot det som er giverens fortjeneste mer enn mottagerens ære. Derfor gav disse gutta meg motstand, ærlige innspill, og stilte spørsmål der jeg for lenge siden hadde slått meg til ro med tingenes tilstand. Dette handlet om det ufortjente ved nåden og om det å ta imot noe vi i utgangspunktet ikke har fortjent. Når jeg refererer fra disse samtalene, er det fordi jeg har fått anledning til det, og fordi jeg vet at de representerer mange. Ikke er de motstandere av den kristne tro, og ikke er de likegyldige. De er på leit etter et ankerfeste. Sånn sett er Christian og Sjur, for meg, folkets stemmer. Også andre som jeg henviser til i boken, har gitt meg anledning til å gjøre det. 11


En vinterkveld dette året satt vi foran peisen og snakket om den overraskende nåden som kostet alt for han som inviterte til gjestebud og ingenting for gjestene. Vi så fram til flere samtaler om dette. Men det ble ingen neste gang. Christian døde ganske brått etter lang tids kreftsykdom. Og hva var mer naturlig i begravelsen enn å ta utgangspunkt i Paulus sine dyrt kjøpte ord: «Min nåde er nok for deg, og kraften fullendes i svakhet». Heldigvis kan jeg fortsatt samtale med Sjur og få del i en gudbrandsdøls kloke tvisyn på Gud og mennesket. Vi skal følges videre. Den tredje kameraten som boken er tilegnet, er presten og forfatteren Karsten Isachsen. Det har vært en gave for vår familie å bli kjent med Karsten og få oppleve hans gjestfrihet. Han tok imot oss i all slags vær og på all slags føre, på fjellgården sin i Skurdalen. For en tid tilbake gav han oss påskens budskap på en halv time. Livgivende ord om nåde ble formidlet på en måte som ingen av oss vil glemme. Få, eller ingen, har som Karsten maktet å formidle ren og skjær nåde til folk i og utenfor kirken. Han bruker enhver anledning til å meisle ut hva nåde er og hva den kan skape i mennesker og mellom mennesker. En av hans mest kjente tekster er hans NRK-overførte preken fra så langt tilbake som 1997: «Gjester som ikke ville gå». Et utgangspunkt for Karstens tekst var ordene i den gamle klokkerbønnen: «Lær meg å sørge over mine synder», og Karsten fortsetter sin preken slik: «Jeg fikk aldri helt til å sørge over mine synder. Jeg ble kanskje litt skamfull og så meg litt engstelig om. Men noen hjertesorg ble det aldri etter livets store og små arbeidsuhell. Jeg skjønner nå at jeg tok feil. Og det er ikke så rart. For vi har i kirkens forkynnelse talt ensidig om syndene, beskrevet dem som avskyelige, fremmede, ukjente og frastøtende forbipasserende. Skal vi våge å si tingene rett fram? Når mennesket elsker synden, har glede av synden og har syndens 12


skikkelser som sine nærmeste venner, hjelpere og trøstere, så er det selvsagt fordi det er mye sympatisk og tiltalende ved den. Synd er fine saker! Tenk så gøy å kunne juge litt. Tenk så spennende å kramme til seg litt ulovlig mynt. Finnes det noe mer morsomt og frigjørende enn av og til å drikke seg pære full? Og tenk på hvor forfriskende herlig det er å drive litt hor en gang iblant, virkelig slå seg løs og elske ulovlig en vill og gal natt. Vi er ved poengets kjerne. Jeg elsker mine synder. Inderlig, intenst og hektisk. Og etterpå hater jeg dem, lenge og vel med fortvilelse. En forkvaklet kjærlighet, en dans med djevelen. Hvem skal fri meg fra de korte gleder? Hvem skal ta bort mine elskede synder i deres ytre skikkelse, jage dem vekk for godt? Så jeg kan begynne å sørge over mine synder, som jeg har tapt, mistet, som da er døde? Så jeg kan begynne den livgivende sorg over syndens indre skikkelse i mitt liv, og bli fri? Det nye testamente forteller at da Jesus kom til Jerusalem, gikk han inn i helligdommen og laget seg en pisk og begynte å jage ut dem som kjøpte og solgte på tempelplassen. Han veltet bordene til dem som vekslet penger og stolene til dem som solgte duer. Og Han lot ikke noen få bære sakene sine over tempelplassen. ‘Og han lærte dem: ‘Står det ikke skrevet: ‘Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk?’ Men dere har gjort det til en røverhule’ (Mark 11,17) En ekte sorg over mine synder er bare mulig når jeg blir skilt fra dem, når noen makter det jeg ikke kan – å rive dem bort. Gjestene i mitt hus var blitt husvarme og lommekjente. De var spennende gjester, fascinerende og fantasifulle. De var velkledde, førte et dannet språk og hadde et godt navn i sine omgivelser. En dag ble deres lunsjbord veltet og deres velpleide ansikt 13


rammet av piskeslag. Rullegardinene føk opp og dagslyset veltet inn. En ny gjest hadde trådt inn i rommet. På hodet hadde Han en tornekrone». En varm takk til Karsten for livgivende ord om en alvorlig menneskelig tilstand som kan ha døden til følge, men som også kan ha liv og framtid som en ny frukt. Vel å merke hvis vi hører den gamle klokkerbønnen og gjør etter den: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre! Lat nå opp mitt hjerte, ved din Hellige ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du ved Jesus Kristus! Amen


Inngangsord Lær oss å si «nei» slik at det nesten smaker som «ja» og aldri «ja» slik at det nesten smaker som «nei». En bønn av Dom Helder Camara



En gjestfri kirke

Inngangsordene er de første ordene vi møter når vi kommer inn i kirken. Det er derfor jeg innledningsvis har valgt å trekke fram Dom Helder Camaras linjer om at et ja skal smake som et ja og at et nei skal gjenspeile en god intensjon. Inngangsordene må være ord som inkluderer, ikke fremmedgjør. Det må være ord som trygger, ikke bringer i forlegenhet. Det må være ord med varme, som gjør at vi kjenner oss hjemme i rommet. «Det var ikke rom for dem i herberget», leste jeg julaften i Åmot kirke for noen år siden, og ble avbrutt av en guttestemme: «Sånn kan det ikke verra!» Nei, etter Jesu fødsel skal det være husrom for alle. Som om englene skrev med lysende skrift på himmelen: «Gjestfriheten er kommet til jord. Ingen er lenger alene på jord.» Det handler om gjestfrihet som en udiskutabel menneskelig verdi. Det handler om å ta imot gjester og gi hverandre frihet. I Hebreerbrevet får vi utfordringen i klartekst: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester». Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage». Og når Jesus skal forklare hva som betyr noe i livet, roser han de som tar imot de fremmede: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg». Prekenen denne julaften i Åmot kirke fortsatte derfor slik: «Julen er ikke de lystige hjerters høytid, men tiden for lysets komme og lysets kraft. Bak det grønne og glitrende kan 17


det være kaldt og guffent. Bak det grønne og glitrende kan det være taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær i alt. Jul er tiden da vi feirer den minste som kom til verden med den største kraften. Det er i mørke lyset trengs, ropte Guds sendebud til et folk som holdt på å overveldes av mørket.» «Det er ingen lysning for den som er i trengsel», sa de, 600 år før Jesu komme. De fikk sin hilsen fra profeten Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt». I mørket har vi vanskelig for å se at vi fortjener noe som helst godt. Når lyset demrer, er det som om vi kan våge å tro at vi er berettiget en ny sjanse. At vi er mye mer enn det som er mørkest i vårt liv. Evangeliet er i en sum gjestfrihet. Vi har et ansvar for det vi vet, enten vi er naboer, kollegaer, venner eller slektninger til mennesker som ikke lenger viser seg ved høylys dag fordi mørket er for tungt eller skamfullt å være omringet av. Det er i mørket at lyset trengs. Derfor tenner vi gjerne lys i kirken. Vi gjør det for noe eller noen som ligger oss på hjertet, noen vi aner er i mørke. Det er jo der lyset trengs. La oss derfor gå inn i mørket, oppsøke noen, dele en fortvilelse, ta del i en sorg og gi del i et fellesskap som for dem kan bety en forskjell. La oss fortelle hverandre at vi er mer enn vårt livs største blemme. Vi er mer enn vårt sorgfulle samlivsbrudd, det vi ble hengt ut for i avisen og mye mer enn det vi ikke er stolte av. Det er i mørket at lyset trengs, sa Jesus gang på gang til de han møtte på det mørkeste. Til kvinnen som var grepet i hor sa han: «Du er mer enn ditt utsvevende liv.» Til tolleren Sakkeus, som var landssviker, sa han: «Du er mer enn ditt svik.» Til røveren på korset sa han: «I dag skal du få være med meg i paradis.» Vi er alle avhengige av at vårt 18


liv ikke bedømmes ut i fra vårt nullpunkt, vårt såreste eller svakeste øyeblikk. Vi er et helt liv som fortjener lys og respekt. Den amerikanske forfatteren Henri Nouwen skriver utfordrende om dette i en av sine bøker: «This is our vocation; to convert the hostis into a hostes, the enemy and stranger into a guest». Denne bevegelsen, fra å møte andre som fiende til å bli noens frende er kanskje vår tids største utfordring både som enkeltmennesker, kirke og samfunn. Det handler om gjestfrihetens gave og oppgave. Men hvordan står det til med godheten i dag? Er hjemmene våre åpne og preget av gjestfrihet? Gamle dagers uforpliktende «stikk-innom» er avløst av gjennomforberedte fester for de spesielt inviterte. Kaffe og kringle har møtt sine overmenn i gourmetmat og den nye vinkulturen. Jeg savner Signe Sebakks gjestfrihet på Gjøvik, der det var frihet for gjesten og gratis både å komme inn og å gå ut. Alle i nabolaget visste at det var åpent hus under ettermiddagskaffen, og Signe dekket alltid på til en ekstra. «Hvorfor til en ekstra?» spurte jeg henne en gang, og hun svarte: «Kjæm det noen, så kjæm det noen. Kjæm det itte noen, så kæn vi tenkje på noen.» «Herre, vi kjenner lysten til det gode i våre hjerter, forny oss og gi oss mot til å elske.» En inngangsbønn mange ber når de kommer til gudstjeneste.


Nåde er å våge livet en gang til

Som prest på Stortinget har jeg de seks siste årene ukentlig gått forbi Vandrehallen på vei til posthylla. Ofte ser jeg politikere som befinner seg i journalistenes nådeløse, utfordrende lys eller er fanget foran iltre blitzlamper. Hele tiden blir de konfrontert med sammenhengen mellom løfter og resultater, og ukentlig er de oppe til muntlig eksamen. Dette er en del av demokratiets slitsomme janusansikt. En dyd av nødvendighet for å vokte nasjonen, men samtidig noe som kan utsette våre ledere for en kynisme og offentlig devaluering som kan skremme de beste bort fra det politiske lederskap. Stortinget er et nådeløst hus for mennesker i krevende posisjoner. Hvem er politikernes voktere? Men vi kjenner oss igjen, vi som lever vårt liv utenfor Stortingets vegger også. Vil du være med, så heng på! Vi får lønn som fortjent, utbytte etter investering og karakter etter innsats. Nåde den som ikke strekker seg og gjør seg fortjent til posisjoner og gevinster. De som er utadvendte, initiativrike og produktive blir favorisert av mange. Nåde den som er en sinke eller er uklar på sin målsetting og gjennomføring. Ikke rart at manges melankolske sukk er: Aldri bra nok! Vi strekker ikke helt til. Samtidig tilhører vi en offentlighet som er nådeløs når det gjelder moralske svik eller sidesprang. Handlinger og holdninger behøver ikke være rettsstridige, men er de uetiske eller upassende og begås av en person som er offentlig kjent, blir 20


disse omtalt på avisenes førstesider, ikke alltid med blikk for deres menneskeverd, familieliv eller framtid. Men sannheten må fram, og trykksverten er nådeløs. I tillegg er den umulig å fjerne. Hvordan formidle nåde i denne virkeligheten, og hvordan fastholde nåde og sannhet samtidig? Hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan det ha seg at pressefolk som for femti år siden var nådeløse mot pietismens prektighet og puritanismens rigiditet, nå er nådeløse overfor de som faller i fristelse, er utro eller svikter i livets strid uten nevneverdig behov for å tenke i kategorier som verdighet, beskyttelse eller ivaretagelse? Og hva kommer det av at de medier som elsker å følge kvinner og menn på veien oppover for å hylle og idyllisere, ofte er vel så lidenskapelige når det gjelder å skildre nedturen, fallet og fiaskoen? «Penga rår», svarte en avismann, og føyde til: «Folk vil gjerne rope ‘Hosianna’ og hylle mestrene. Men enda bedre liker vi å rope ‘korsfest’ for å kunne plassere tyngden av egen skyld og skam på andre enn oss selv.» Det er som om det gir en befrielse og lettelse å trykke andre ned i søla. Det letter på trykket i eget bryst å plassere det over på andre. Den som har anledning til å gjøre andre mindre, behøver ikke føle seg så liten selv. Vi tror vi befinner oss i en fordomsfri og livsnøytral kultur uten fordommer og fordømmelse. Så feil går det an å ta! For noen tiår siden var det vi prestene og predikantene som ble beskyldt for å være de nådeløse bødlene som hengte ut og fordømte kvinner og menn som forsøkte å få til noe som lignet et liv. I dag er det vi, folk flest ved vårt slarv og vår deltagelse på sosiale medier, som er bødlene som elsker å avsløre hemmeligheter og spre rykter, selv om det verken er rettsstridige forhold eller påfallende uetisk atferd. Og la oss ikke skylde på de andre. Vi kjenner oss på en eller annen måte igjen i den franske vismannens ord: «Selv 21


i min beste venns ulykke er det noe som ikke helt mishager meg». I denne boken ønsker jeg å beskrive noen av nådeløshetens mange sprukne kilder og hvorfor ethvert samfunn til enhver tid synes å ha behov for nådeløse bødler. Samtidig er det bokens hovedintensjon å peke på det livgivende alternativet til den brutale nådeløshet: den overraskende nåden og den befriende nåden. Bare den som selv blir benådet, vet noe om kraften i denne erfaringen. Det handler om muligheten til å våge livet en gang til, mot alle odds. Nåde er derfor et viktig og ofte anvendt ord i Bibelen. Vi møter kvinner og menn som er blitt hemmet, ja, lammet av nådeløse og brutale overgrep, og som i møte med Guds nåde blir oppreist til et nytt liv og en ny framtid. Så viktig er dette ordet at Johannesevangeliet rett og slett snakker om «nåde over nåde». Hans største ønske var å overraske de han møtte, slik at nåde kunne gå for rett og mennesker våget å ta sjansen på livet enda en gang. Kristus gjorde dette i møte med mennesker. Mens han utfordret fariseerne og de skriftlærde, hadde han et særlig respektfullt blikk mot de som var utstøtt og ikke holdt mål, slik hans mor, Maria uttrykte det i sin skildring av Han som skulle komme: «Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.» (Luk 1, 50–53) Maria visste hva hun snakket om. Det var ikke stas for en seksten år gammel jente, trolovet med Josef, å være gravid. Hun visste at hun ikke hadde vært sammen med en annen mann, men innbyggerne i Nasaret visste det ikke. Folkesnakket var i gang. Da var det engelen Gabriel kom til henne som fortvilte over ikke å bli trodd: «Vær hilset, du 22


som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord, og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud!» Guds nådefulle ord hjalp Maria til å si ja til Gud i Nasaret, slik Eva i tidenes morgen sa nei til Gud i paradis. Derfor synger vi «Ave Maria», vær hilset, Maria. Historien har vendt. Eva har blitt til Ave. I denne boken skriver jeg mye om tilgivelsen som en viktig side ved nåden. Og jeg gjør det fordi også vår historie kan vende. Nåde er at Gud lar oss skrive en ny historie. Nådens farlige budskap er at det ikke finnes en fortid som er så belastet at det ikke finnes en forlengelse og en fortsatt historie. Farlig fordi det er skummelt for den det gjelder. Fortjener jeg det? Men også farlig fordi vår rettferdighetssans blir kraftig utfordret. De fleste av oss strever med å unne den skyldige noe bra! Men jeg ønsker også å vekte en annen side ved nåden: Guds grunnleggende aksept, en måte Gud ser oss på. Evangeliene forteller oss at også Jesus trengte nåde, ikke fordi han gjorde synd, men fordi han var et menneske. Dette leser vi om i Lukas 2: «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham». En hebraisk lærer fortalte meg at ordet nåde på hebraisk, rahamin, har sin rot i rehem, som betyr livmor. Et godt bilde på nåde, et sted å leve og vokse i, slik det skjedde med Jesus. Ikke rart at kapittel 2 i Lukas avslutter med ordene: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker». Denne grunnleggende aksepten var ikke alltid merkbar i den kirken jeg vokste opp i. Det var mye mer snakk om tilgivelse når det gikk galt og oppreisning når vi gikk på smeller. Dermed mistet vi en side ved den Gud som elsket oss uavhengig av prestasjon, utprøvende atferd eller et behov for 23


å vende ham og kirken ryggen. Guds kjærlighet favner oss også når vi forsøker å finne lykken på steder vi ikke burde lete. Gud er mye større enn vi i gjorde oss i de periodene som gav oss mange slags erfaringer, men som måtte til for å finne vei i et livsløp. Mens jeg skriver dette, får jeg i hendene en bok av den søramerikanske frigjøringsteologen og jesuittpresten Jon Sobrinos. Tittelen er The Principle of Mercy. I boken ligger et intervju Vårt Land gjorde med forfatteren i 1988, og Sobrinos snakker forfriskende, ikke bare om den nåden som gjenoppretter det ødelagte, men også om den nåden som omslutter oss og bekrefter oss i vår verdighet: «Frigjøringsteologien er ikke først og fremst en aktivistteologi eller gjerningsteologi. Den grunnleggende erfaring i all frigjøringsteologi, er erfaringen av Guds ufortjente nåde som åpenbares for fattige og undertrykte. For Sobrinos er det et falskt problem å velge side mellom tro og gjerninger, nåde og sannhet. ‘Nåde’, sier han, ‘er ikke bare å få nye øyne til å se noe vi aldri har sett, eller nye ører til å høre det ingen før har hørt, men også nye hender til å gjøre noe nytt. Den nye hånd er for meg nådens maksimum. Den åpner for uante muligheter.’» For Sobrinos er det denne ubetingede aksepten og respekten fra Gud, hans omsluttende hender rundt alle han har skapt, som gir denne gode bevegelsen i enkeltmennesker og folk: «Denne nye muligheten til å engasjere oss, har vi ikke frembragt selv. Den er blitt gitt oss fra Gud, som en overraskelse, som en gave. Gud setter oss i stand til å gjøre godt, til å kjempe for frigjøring og menneskeverdig liv for alle som er rammet av syndens krenkende gjerning.» Og Sobrinos har nettopp et utfordrende sideblikk til oss som lever i den rike del av verden: «For kristne i denne delen av verden kan dette med nåden være vanskelig å forstå. Trenden er at fremgang og suksess er belønninger etter fortjeneste24


prinsippet. De fattige som ikke eier noen ting, forstår intuitivt at nåden som gir mulighet til grensesprengende historisk handling, kommer ufortjent fra Gud.» Gud elsker oss sønder og sammen og gir dermed all moralisme, etterpåklokskap og fordømmelse sitt nådestøt. Fra den korsfestede Kristus hvor vi kunne tro at alt håp var ute og dødskreftene hadde seiret, strømmer, overraskende nok, frelse og nytt liv. Fornyelsen og håpet kommer dermed fra uventet hold. Nådeløsheten sier: For sent! Det nytter ikke! Vi høster som vi sår. Nåden sier: Våg å leve en gang til. Vi kan høste mer enn vi sådde, tross alt. Vår avling kan rett og slett bli bestemt av det Jesus sådde, og vi kan høste mer enn vi selv sådde. Frykten for fordommer, fordømmelse og utstøtelse er betydelig, langt utenfor kirkelige kretser. Å skulle falle igjennom og ikke holde mål er en kilde til en livsangst som tapper altfor mange av oss for glede og energi. Denne boken handler derfor om en kjærlighet som kan drive frykt ut og hjelpe oss til å kaste masken uten lammende frykt for å miste ansikt. Det er den som kaster masken som viser ansikt og som dermed kan bli elskverdige kvinner og menn og personer som det lyder noe vitalt gjennom. Nåde er å våge livet en gang til. Det går an å leve videre med nederlag og noe vi ikke er stolte av i bagasjen. Det vi ikke fikk til i livet, kan bli noe som kan berike det livet som ligger foran oss. Vel å merke hvis vi våger å ta tak i det, har jeg pleid å si. Men ikke alltid! Det er mange eksempler i våre liv på at konflikter og dårlige relasjoner er så komplekse at vi ikke bør gå inn i omfattende oppgjør og langvarige fredsforhandlinger. Det kan være for vanskelig og for risikabelt. Derfor er det tid for å minne hverandre om den fundamentale basis for nåden. Vi er elsket av Gud, akseptert av Gud og respektert av ham. Og han 25


utfordrer oss til å elske, akseptere og respektere hverandre. Han omslutter oss med nåde og håp, og jeg tror at Gud i mange situasjoner ville verdsette at vi begynner «på nytt» når familierelasjoner har vært vanskelige over lang tid, ved at vi setter strek over det som ligger bak og tar ny sats i de begrensede år vi har igjen. Ikke ved å prate og prate og gruble oss utslitte over hvem som har mest skyld, men ved å tenke at vi alle er skyldige og har et felles ansvar. Vi kan ikke alltid snakke oss til en ny framtid. Kanskje bør vi heller møtes rundt dekkede bord, dele gode opplevelser og på den måten starte en ny historie. Det blir ikke som før, men det kan bli bedre enn det var. Vi kjenner sorg over at noe kunne vært mye bedre om vi underveis hadde maktet å møte hverandre mer redelig. Men gjort er gjort og spist er spist, og livet er for kort til ikke å opprettholde en viss anstendighet i familier og nære relasjoner, ikke minst for barn og barnebarns skyld. Det handler om å erfare en nåde som ikke alltid er knyttet til oppgjør, men en nåde som kjennetegnes ved at den gir en grunnleggende respekt og godhet som kan forøke motet og oppfinnsomheten til nye felles erfaringer. Jeg møtte en slik familie. Altfor mye var ødelagt, og altfor mange sårende ord hadde preget for mange. Nå ble man enige om å sette en strek. Møtes en gang i året som storfamilie og vise den kommende generasjon at livet er for dyrebart til ikke å våge. For denne familien ble dette første møtet krevende, men overraskende godt med noen gode erfaringer for de fleste. Og det er overraskelsene i livet vi husker best når vi ser oss tilbake. Den som overraskende blir benådet, vet mye om kraften i den erfaringen. Dette er derfor en bok som har sitt omdreiningspunkt rundt den mannen fra Nasaret som i to tusen år har invitert til måltidsfellesskap på husets regning, slik at vi kan erfare nådens nye begynnelse. Spørsmålet blir da hvordan vi kan disponere en bok om nåde i vår tid, og 26


hvordan vi som kirke kan få invitert så mange som mulig til å møte denne nåden. For meg er ett av svarene kirkens gudstjeneste som mange av oss er glad i og verdsetter, men som mange også opplever som både kjedelig og fjern fra livet. Likevel, gudstjenester er blitt feiret i århundrer som et fristed i virkeligheten, og jeg har klokkertro på at det å delta trofast i gudstjenesten, rommer skjulte verdier, ikke minst med nådens stempel. I sin bok Tilbedelsens ansikt skriver sokneprest Jan Oskar Utnem utfordrende og berørende om denne omstridte, men trassige messen som holder stand uke etter uke, år etter år som et langt mer dramatisk møtested mellom Gud og mennesket enn vi har for vane å tenke oss det: «På samme måte som Jesu liv og død ble historiens skjebneomslag, kan gudstjenesten bli vårt personlige skjebneomslag, hvor vi møter oss selv og vår Gud». Utnem skildrer gudstjenesten som et drama som verken er en virkelighetsfjern seremoni eller en foreldet fortelling: «Liturgiens egenart er snarere deltagelse og medopplevelse». Kirkens feiring av messen, enten den finner sted formiddag eller kveld, skal være en betingelsesløs invitasjon til en time i det hellige rom, der vi møter igjen våre liv i salmer, bønner, preken, sakrament og fellesskap, og der vi møter en Gud som bryr seg om oss og ønsker å berøre oss i sitt ord og ved sitt bord. Ikke med forutsigbar selvfølgelighet, men ved overraskende streif av himmel på jord. Gudstjenestens mål er å gjøre oss «himmel-rike» midt i det vi strever med å få til.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.