LESERBREV
Interpellasjon i Stortinget om kroniske smerter Den 29/3 hadde stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli fra Høyre en interpellasjon i Stortinget til helse- og omsorgsministeren om kroniske smerter og det offentlige helsevesens behandling for dette betydelige folkehelseproblemet. Som representanten Jon Øyvind Odland fra Senterpartiet var inne på senere i debatten, viste nok det faktum at Stortingssalen var nesten helt tomt bortsett fra de 7 som deltok i debatten at interessen for kroniske smerter i samfunnet generelt er skremmende lav. Sjøli tok opp flere viktige punkter og påpekte bl.a. at det er stor variasjon i behandlingstilbudet avhengig av hvor man bor i landet, at kompetansen rundt kroniske smerter og behandling av denne er liten blant allmennpraktikere og at man mangler en nasjonal, faglig retningslinje for hvordan helsevesenet skal gripe tak i problemet. Statsråd Anne-Grete Strøm Erichsen fra Arbeidspartiet var – slik alle statsråder fra alle partier stort sett er – godt fornøyd med det tilbud helsevesenet gir. Hun sa bl.a. at det nå bare mangler offentlige smerteklinikker i 2 fylker, noe jeg tillater meg å tvile på er korrekt. Mer om det senere. Statsråden konsentrerte sitt innlegg om samhandlingsreformen og det ansvar kommunene har. Hun snakket om omsorgstjenestens ansvar for smertebehandling av eldre og om forskning generelt og ikke spesielt om smerteforskning. Videre roste hun helsevesenet av det tilbud som i dag gis med lindrende smertebehandling ved livets slutt og hun fremhevet som meget positivt en veileder eller et forslag som er utarbeidet i Helse Sør-Øst om at det skal være tverrfaglige smerteklinikker i hvert sykehusområde. Etter min mening er det vel og bra med fine forslag, men når realiteten i det samme regionhelseområde – SørØst – er at Sykehuset Sørlandet, som hadde planlagt endelig å etablere en smerteklinikk, allikevel stryker det i budsjettene, blir ikke veilederen mer
18
enn papir. Representanten Sonja Mandt fra Arbeiderpartiet kjenner jo vi i FKS godt, bl.a. fra weekendsamlingen i Sandefjord der hun tydelig viste et engasjement for vår pasientgruppe. Dette engasjementet kom også klart frem i denne stortingsdebatten. Videre hadde både leder i helse- og omsorgskomiteen, Bent Høye fra Høyre, Laila Dåvøy fra Kristelig Folkeparti og Jon Øyvind Odland fra Senterpartiet gode og saklige innlegg. Sistnevnte er anestesilege og var med og startet en av de første smerteklinikkene i Bergen tidlig på 80-tallet. Kari Kjønnås Kjos fra Fremskrittspartiet konsentrerte seg i sitt innlegg mest om barn og unges bruk av reseptfrie smertestillende medikamenter og den rolle mobbing har i utvikling også av smertesymptomer. Representanten Sjøli spurte statsråden om hun kunne garantere at det nå, slik et samlet fagmiljø ønsker, kommer nasjonale, faglige retningslinjer for smertebehandling, men statsråden kunne bare love at Helsedirektoratet nå skal vurdere om det er aktuelt med slike. Igjen et nytt, vagt og uforpliktende svar. I vurderingen av slike retningslinjer bør direktoratet se på de retningslinjer Lægeforeningen i sin tid utarbeidet som gir klare føringer for bemanning der et hovedpunkt er at de ansatte skal ha smerteklinikken som fast arbeidssted slik at det ikke fortsatt blir som i dag der de egentlig er ansatt andre steder i helseforetaket, men bruker en liten del av sin arbeidstid på smertebehandling. Selv om statsråden ikke kom med noe konkret i sine svar, er det uansett positivt at Stortinget i plenum debatterer et så sentralt folkehelseproblem som kroniske smerter. I en samtale etter debatten lovet da også representanten Sjøli meg at hun og hennes parti, vil følge opp dette problemområdet videre og se om det skjer en forbedring i de ulike helseforetakene. Områder som ikke kom opp i debatten var bl.a. den nedskjæring som
finner sted når det gjelder rehabilitering. Regionhelseforetakene skjærer ned på antall behandlingsplasser og siler søknader med hard hånd slik at stadig flere avvises. Et opphold ved en rehabiliteringsinstitusjon gir utrolig verdifull ”ferie fra smertene” for mange smertepasienter. Debatten tok heller ikke opp det faktum at regionhelseforetakene gjør det nesten umulig for nye avtalespesialister å etablere private smerteklinikker med det resultat at slike klinikker nesten bare finnes i Oslo der de alle har lange ventelister. Man diskuterte heller ikke behovet for at vi også i Norge skal få en egen subspesialitet som smertespesialist. I dag kan hvem som helst kalle seg smertespesialist. En egen spesialitet vil gi oss som pasienter en bedre trygghet for at behandleren som kaller seg smertespesialist har visse fastlagte kunnskaper. Så til slutt: statsrådens utsagn om at det i dag bare er to fylker som mangler offentlige smerteklinikker. Hvis det hun sa er korrekt, er det svært gledelig og da har det skjedd en liten revolusjon i det offentlige helsevesen siden FKS’ store landsomfattende undersøkelse i 2009. I debatten ble det sagt at Sykehuset Sørlandet hadde strøket opprettelse av en smerteklinikk på sitt budsjett. Da vet vi hvert fall at det fortsatt ikke finnes et offentlig behandlingstilbud i fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Pasientene i disse to fylkene må derfor henvises enten til Skien eller til Stavanger med økte pasientkøer de to stedene som en konsekvens. Hvis statsrådens informasjon til Stortinget er korrekt, er det altså offentlige smerteklinikker i alle andre fylker. Hvordan var situasjonen i 2009: Østfold: 5 anestesileger delte på en 60 % stilling i tillegg til en 20 % fysioterapeut, 80 % sykepleier og 60 % sekretær. Altså ikke en gang 1 heltids anestesilege og ikke tverrfaglighet.
Glimt 2/2012 • www.kroniskesmerter.no