Veier til god ph.d.-veiledning

Veier til god ph.d.-veiledning

Linda Nesby

©

CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024

ISBN 978-82-02-77051-8

1. utgave, 1. opplag 2024

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS

Kilder: s. 17: Wikidata; s. 35: tegnet av Bøk AS; s. 38: basert på en tegning av Soares da Costa 2016, oversatt av forfatter; s. 120: omslag fra Agnes

Ravatns roman Operasjon sjølvdisiplin, utgitt på Samlaget og tegnet av Øystein Vidnes; s. 124: tegnet av Bøk AS; s. 135: tegnet av Bøk AS; s. 162: tegning av Feodor Sapegin; s. 197: tegning av Leonid Schneider; s. 240: tegnet av Bøk AS etter et underlag i Forskerforum 10. mai 2019.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Ideen til denne boken dukket opp da jeg våren 2022 ble bedt om å holde et foredrag for ph.d.-veiledere ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT Norges arktiske universitet. Tema for foredraget var veilederrollen. Jeg takket ja til forespørselen og gikk i gang med å skrive ned tanker og refleksjoner omkring egne veiledererfaringer. Det var nok å ta av: Plutselig så jeg hvordan arbeidet med stipendiater og veiledere hadde vært en rød tråd i mitt akademiske virke ved UiT Norges arktiske universitet i mer enn ti år: Det var sentralt i jobben som leder for forskningsavdelingen ved Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi, det var min primæroppgave som nestleder ved Institutt for språk og kultur, det var grunnlaget for min rolle som styremedlem i forskerskolen Tekst, bilde, lyd og rom (TBLR), og ikke minst hadde jeg vært så heldig å få veilede to doktorgradsstipendiater.

Til tross for at jeg hadde førstehåndserfaring fra veiledning, kjente jeg likevel at fokuset mitt intuitivt var rettet mot stipendiatrollen.

Selv om jeg hadde vært veileder selv, føltes stipendiatperspektivet nærmest og dét var også oftest temaet i de ulike ph.d-fora jeg deltok i. Gjennom jobben som nestleder hadde jeg årlige forskningssamtaler med de mellom 30 og 40 stipendiatene ved instituttet, noe som også ga en unik innfallsvinkel til stipendiatperspektivet. Siden det var veilederrollen jeg var bedt om å fokusere på i foredraget, måtte jeg imidlertid dreie perspektivet fra stipendiat- og til veilederrollen. Men det var enklere sagt enn gjort. Det føltes litt som å skulle reflektere over foreldrerollen uten å trekke inn barna. I skandinavisk forskningslitteratur var også stipendiaten i fokus. I internasjonal litteratur var perspektivet til ph.d.-veilederne derimot inspirerende

til stede og jeg leste artikler fra australske, amerikanske, britiske og finske forskere som berørte ulike aspekter ved veilederrollen. Noe kjente jeg meg igjen i, noe var jeg uenig i og mye hadde jeg, med skam å melde, ikke tenkt over.

Foredraget fikk tittelen «Hvordan få et veilederforhold til å fungere best mulig» og var en blanding av egne beste-erfaringer og kunnskaper fra det blomstrende kunnskapsfeltet ph.d-veilederrollen viste seg å være. Diskusjonen etter foredraget ga flere gode innspill, og vel tilbake på kontoret tenkte jeg dette var noe jeg ønsket å jobbe videre med. Jeg redigerte foredraget om til et bokforslag som jeg deretter sendte Cappelen Damm og et par dager senere var avtalen i boks. Jeg var så heldig å få forsknings- og undervisningstermin og høsten 2022 satte jeg i gang med å lese og skrive. Våren 2024 ble boken ferdigstilt og jeg håper at den vil tjene både til inspirasjon, innsikt og kanskje gi tips til å prøve ut noe nytt for de veilederne som leser den.

Jeg skriver i boken at et doktorgradsprosjekt er et forskningssamarbeid og lenge var arbeidstittelen på boken Styrken ved samarbeid. Men ikke bare doktorgrader, også en bok om veiledning krever samarbeid.

Jeg har fått uvurderlig hjelp til å hente inn tallmateriale, delta i undervisning og ikke minst, ha samtaler om veiledning med en rekke personer. Forskningsrådgiverne Sarah Salameh (UiO), Gro Lurås (NTNU) og Mayvi Johansen (UiT) har bistått til tallmaterialet omkring monografi versus artikkelbaserte avhandlinger. En stor takk går også til de ansatte ved Birgit Rausing Centrum för Medicinsk Humaniora ved Universitetet i Lund, i særdeleshet Katarina Bernhardsson som lot meg følge undervisningen sin og som fasiliterte en rekke tankevekkende møter knyttet til tverrfaglig forskning og utdanning. Denne boken er også lest og kommentert av Morten Auklend, Christine Hamm og Nora Simonhjell som har gitt omfattende tilbakemeldinger og forslag til forbedringer. Takk også til Merethe Giertsen som har gitt perspektivrike tilbakemeldinger på kapitlet om kjønnsmangfold og veiledning. Lena Bogstrand og Mayvi Johansen, forskningsrådgivere ved UiT Norges arktiske universitet, har lest manus og kommet med

perspektivrike betraktninger omkring den forskningsadministrative rollen. Silje Tørnblad Bøckman og Dorte Østreng i Cappelen Damm har fulgt prosessen og kommet med en rekke gode innspill. En særlig takk går til Rune Johan Krumsvik for konstruktiv, perspektivrik og generøs tilbakemelding på hele manuset. Samtlige av hans innspill er i større eller mindre grad tatt til følge og har bidratt til å løfte boken betraktelig. Det som likevel måtte foreligge av feil og mangler er alene mitt ansvar.

Sist, men ikke minst, takk til Kåre-Magne og mine barn, Eunike, Ulrikke og Erik, for all tålmodighet og støtte.

Følelsen av lykke

Å være veileder gir mange muligheter til å kjenne på følelsen av lykke. For å veilede en stipendiat er noe av det aller beste med å jobbe i akademia: «It provided an opportunity for reading and debating the latest literature in the field, discussing and learning about theoretical and methodological developments, and engaging deeply with their disciplines» (Halse, 2011, s. 560). Veier til god ph.d.-veiledning er forankret i et syn på doktorgradsveiledning som et privilegium der vi som veiledere legger til rette for best mulig forskning, og der faglig ekspertise, men også lykke, empati og omsorg er en viktig del av veiledningsrelasjonen.

Følelsen av lykke går som en rød tråd gjennom hele veiledningsløpet, fra du først får vite at prosjektet som inkluderer stipendiatstillingen får bevilgning, under intervjuet som overbeviser deg om at dette er den rette kandidaten, i veiledningsmøtene hvor stipendiaten plutselig forstår, lykken når du selv i samtale med stipendiaten får nye innsikter og ideer, og midtveisevalueringen der du og stipendiaten får bekreftet at tankene som er utmeislet bidrar med noe nytt innen fagfeltet og at progresjonen er god. Jeg husker selv stoltheten da mine stipendiater holdt foredrag eller stilte spørsmål på internasjonale konferanser, da de fikk sine første artikler publisert og ikke minst gleden da de disputerte og viste hvor dyktige de var som forskere og formidlere.

«Jeg bryr meg om mine stipendiater som mine egne barn», sa en professor en gang hun ble bedt om å forklare noe av sin suksess som veileder. Veilederen var kjent for å yte solid faglig bistand til stipendiatene, som alle fullførte innen normert tid. Hun engasjerte seg i deres karriereplaner og ivaretok dem gjennom middager og fellesaktiviteter

også utenom arbeidstid. Men ikke alle veiledere vil føle seg komfortable ved et slikt utsagn, og ikke alle ønsker å pleie omgang med stipendiatene etter arbeidstid. Det må være lov. Likevel bør en veiledningsrelasjon også romme følelser av omsorg, empati og kjærlighet. Mens vi har et rikt vokabular for å snakke om vanskelige følelser i veiledningsrelasjoner, om overtramp, makt og utnyttelse, forskningsfusk, tekstlikheter og dårlig kommunikasjon, om asymmetriske relasjoner, prokrastinering og skrivevegring (alt sammen tema i denne boken), er varmen, gleden og omsorgen som forskningsveiledning også innebærer langt mindre kommunisert. I de siste årene har imidlertid uttrykket pedagogisk kjærlighet dukket opp, og det har vært utgitt en rekke artikler, hele tidsskriftnummer og bøker knyttet til begrepet (Darder, 2017; Gibbs et al., 2021; Gibbs & O’Brien, 2021; Hoveid & Finne, 2014; Kenklies, 2019; Vanderheiden, 2023). Anne Lee, en av de mest markante forskerne innen veiledning i høyere utdanning, sier at i all veiledning ligger kjærlighet, kjærlighet til vitenskapen og til de unge forskerne som man skal hjelpe inn i forskersamfunnet: «Love in the sense of agape (from the Greek, an altruistic benevolence» (Lee, 2020, s. 44). Hvorfor er pedagogisk kjærlighet blitt så aktuelt?

Kanskje representer begrepet en motvekt til den økende profesjonaliseringen og fokuset på prestasjoner innen utdanning, fra grunnskole via videregående og inn i den akademiske sfæren? Pedagogisk kjærlighet danner en motvekt mot den institusjonaliseringen og profesjonaliseringen som har skjedd innen doktorgradsutdanningen. En annen årsak til at uttrykket pedagogisk kjærlighet er blitt mer frekvent, kan skyldes et post-pandemisk verdensbilde der man etter det globale koronavirusutbruddet i 2020–2021 vektlegger betydningen av sosiale relasjoner, omsorg og kjærlighet også innenfor en kunnskapskontekst. Pedagogisk kjærlighet handler om å bygge en mental bro mellom lærer og student (Hmelak & Samai, 2021, s. 156). Mer konkret handler det om empati, fleksibilitet, tillit og fortrolighet (Vanderheiden, 2023, s. 62). Men det handler også om noe så viktig, på grensen til banalt, som en følelse av glede:

But pedagogical love also has a lot to do with the fact that in my pedagogical contexts I make sure that the participants also feel happiness, that no one is overwhelmed or lost in the course, that I try to avoid stereotyping and attributions, that I accept the participants as they are. (Vanderheiden, 2023, s. 67)

Som veileder bør man også føle på denne gleden. Pedagogisk omsorg og kjærlighet handler ikke nødvendigvis om å invitere til middager eller trøste når livet lugger. Dypest sett handler det om å se stipendiaten som et helt menneske og oppmuntre til autonomi, gjøre stipendiaten trygg slik at hen tør å tenke nytt og dristig og legge til rette for at doktorgradsprosjektet skal ta forskningen og verden et lite stykke fremover.

Men samtidig som doktorgradsveiledning er et privilegium som stadig gir opphav til glede og begeistring, er muligheten for å møte motgang både mange og varierte. Kingos kjente salme tar fortsatt både forskningsveiledning og livet generelt, på kornet:

Sorgen og gleden de vandrer til hope, Lykke og ulykke ganger på rad.

Medgang og motgang hverandre tilrope, Solskinn og skyer de følges og ad.

Du har antagelig allerede selv erfart, hørt og lest om utallige fallgruver og snubletråder knyttet til det å veilede et doktorgradsprosjekt. Å skrive en doktoravhandling er et omfattende arbeidsstykke som krever mye av både stipendiat og veileder. Følgende faresignaler er særlig bekymringsverdige: Stipendiaten veksler mellom ulike forskningsspørsmål, unngår all kommunikasjon med deg som veileder, isolerer seg fra campus og andre stipendiater og leverer ikke inn tekst (Manathunga, 2005, s. 223). Denne boken vil gi råd om hvordan slike utfordringer kan møtes. Ikke dermed sagt at alt enkelt lar seg løse. Dersom alt var lett, hadde universitetene hatt færre varslingssaker,