Lars Saabye Christensen
Visning
© CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-29717-6 ISBN 978-82-525-7169-1 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Blæst | Stian Hole Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2009 Satt i 11/14 pkt Sabon og trykt på Lessebo Book Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
somebody must have an orphanage for all the things that nobody wants anymore tom waits
I
Da vi hadde bodd sammen i fire år og det i den samme leiligheten, og fire år var ganske mye på denne tiden, begynte vi å mislike den, eller kanskje det heller var sånn at vi begynte å mislike hverandre og bare lot som om det var leiligheten det var noe feil med og ikke oss. Det kan også godt være at det bare var jeg som tenkte sånn, jeg vet rett og slett ikke helt, men i alle fall var det Cathrin som brakte det på bane, det er nesten det eneste jeg kan si såpass sikkert. Alt som siden hendte står mer uklart for meg, og det er akkurat det som jeg nå skal forsøke å fortelle om, det som hendte siden. Jeg har ikke særlig annet å stelle med, bortsett fra å vente. Jeg kommer alltid til å vente. Av og til hjelper jeg far, hvis han trenger det, det er ikke så ofte. Jeg sitter for det meste ved vinduet på det gamle rommet mitt i andre etasje, mellom mors broderier, det gamle rommet som ikke lenger er mitt. Når jeg ser ut rykker skogen nærmere, mørkere og tettere enn noensinne, helt til den snart omringer meg, jo, jeg hadde rett, skogen gjør faktisk det, den rykker nærmere. Men det var altså slik det begynte, ganske enkelt: – Skal vi gå på visninger i dag? foreslo Cathrin. 7
Det var søndag, september, klokken var allerede over elleve, det vil si nærmere tolv, vi pleide å sove lenge om søndagene, ikke det at vi sleit oss ut og var oppe grytidlig resten av uka, for å si det sånn, men som vanlig hadde vi vært på en fest kvelden før, jeg husker ikke nøyaktig hva slags fest, i hvilken anledning, hvor, med hvem, og det spiller heller ingen rolle, bare at det ble seint, for alle disse festene, alle disse menneskene, all denne stasen, runddansen og leken, går i ett når jeg prøver å skille det ene fra det andre, begivenhetene blir begivenhetsløse, kanskje det bare var sommeren vi feiret, at den var forbi, at det var blitt høst, at det regnet eller var sol, det var aldri vanskelig å finne en grunn, eller unnskyldning, kall det hva du vil, for å feste. – Hvorfor det? spurte jeg. Cathrin så rett på meg, bare et øyeblikk, irettesettende, kanskje irritert, og i dette øyeblikket lignet hun plutselig ikke seg selv, det vil si, hun lignet ikke den jeg trodde jeg kjente, og jeg innbilte meg at hun lignet seg selv som gammel, der hun satt, og det var et skikkelig skremmende syn, som om dette bare var slutten på en altfor lang one night stand og det var på høy tid at en av oss måtte stikke frivillig, før det hele ble for pinlig, avhengig av hvem som hadde blitt med hvem hjem så klart, hvis dette altså hadde vært et sånt opplegg, noe det slett ikke var, fire år, som sagt, under samme tak, det var liksom noe mer, noe mye mer, det var faen meg snart rekord i våre kretser, det var alvor og alvor skremte altså vettet av oss. – Hvorfor det? gjentok hun bare. For å si det passe enkelt: Vi hadde ikke lenger samme pov. Jeg visste ikke hva hun så. Hun ante ikke hva jeg 8
kunne se. I begynnelsen pleide jeg å spørre: Åssen er povet i dag? Hun skjønte ikke hva jeg mente og jeg måtte forklare, jeg likte det, jeg følte meg smart: Skjønner du ikke det? Pov er det kameraet ser, ikke sant, når kameraet er blikket i en film, for eksempel når Audrey Hepburn ser på katta si i Breakfast at Tiffany’s, ikke sant? Vi satt altså på kjøkkenet, i slåbrok og bakrus, i hvert vårt pov, en kjølig, stille bakrus som etter min mening bør nytes innendørs, hadde det bare vært så vel, og spiste frokost, og frokosten vår om søndagene var bare juice, presset appelsin og fersken, bellini uten vodka, de fine trevlene som la seg på tungen, gjennomsiktig frukt, og denne scenen, vi to, selve paret, Cathrin og jeg, ved det breie kjøkkenbordet, kunne minne om en akkurat passe fin start på en søndag man har små nok forventninger til uansett, hadde det ikke vært for at vi var bedt til middag hos Cathrins foreldre klokken fire og nå hadde hun i tillegg kommet på denne fikse idéen, som skulle vise seg å ødelegge alt for oss, nei, ikke for oss, men ødelegge oss. Jeg lente meg over bordet og kjente den varme ånden hennes, ikke bare fra munnen, men fra hele kroppen, og dette pustet, hudens åndedrett, pleide å gjøre meg opphisset, og det gjorde det nå også, men hun vek unna. – Liker du deg ikke her? spurte jeg. – Det er ikke det. – Hva er det da? Hun trakk på skuldrene. – Jeg liker i hvert fall ikke deg når du spør for mye. Vi hørte avisbudet ute i oppgangen, de trøtte skrittene, Aftenposten som traff matta med et smell. Alle var liksom for seint ute denne høsten, eller forsinka, som om vi nesten 9
stod stille, på stedet hvil, og jeg tror vi innerst inne likte det sånn, det var en trøst. Cathrin hentet dette berget av papir, ristet løs boligdelen og ga resten til meg, som om hun gjorde meg en stor tjeneste, at jeg fikk selve avisen først, bortsett fra at jeg ikke var særlig interessert i nyheter, kultur, sport, reklame, det gjorde meg bare kvalm, særlig kulturen, og da mener jeg spesielt film, jeg hadde laget mitt eget lille system for å holde ut, nemlig at én var det høyeste på terningen, akkurat som på universitetet, og at seks var bånn i bøtta. Jeg kunne til nød lese dødsannonsene og more meg en stund over dem, de håpløse versene som alltid gikk igjen, en travel hånd har dovnet, ikke sant, det suser i trærne, nesten som de gamle vitsene i smellbongbongene vi dro i fra hver vår kant da vi var barn og ikke visste bedre, men jeg gadd ikke det heller, lese dødsannonsene, ingen kjente foreløpig, så jeg ble i stedet sittende og se på Cathrin, som nippet til den fete, lyserøde bellinien vår uten vodka mens hun leste disse boligannonsene, det motsatte av dødsannonsene, i den ene flytter du inn, i den andre flytter du ut, det er sånn det er, og det slo meg på ny at hun ikke lignet seg selv, altså den jeg trodde jeg kjente bedre enn noen annen, hun var like plutselig yngre, hun lignet seg selv som pike, innbilte jeg meg, før jeg i det hele tatt visste om henne, akkurat sånn måtte hun ha sett ut lenge før jeg kom inn i bildet og jeg kan ikke si annet enn at jeg faen meg nøt dette synet, som rommet både det jeg hadde gått glipp av og det jeg til slutt fikk og alt jeg snart skulle miste, jeg er liksom ikke helt synsk heller. – Vil du ha litt vodka i? spurte jeg. – Vi skal være hos mor og far klokken fire, sa hun. Til og med den store voice-overen var taus. 10
Jeg møtte forresten Cath etter en demonstrasjon nede i byen, det var noe med Gulfkrigen, ørkenoperasjonen, vi protesterte fremdeles mot Gulfkrigen, hvis jeg ikke husker feil, selv om den for lengst var forbi; vi trodde at vi endelig hadde fått vårt Vietnam, noe vi kunne samles rundt, et bål i mørket, ikke sant, muren holdt ikke lenger, den var allerede solgt som suvenirer, stein for stein, vi måtte ha mer, vi ville også oppleve den rettferdige harmen og gi oss hen til slagordene, raseriet og massemønstringene, vi syntes rett og slett vi fortjente det, av en eller annen grunn, selv om vi ikke hadde gjort oss fortjent til noe som helst, spør du meg. Det var bare den haken ved det hele at Saddam blant annet hadde gasset i hjel noen tusen kurdere, henrettet fotballspillere som tapte landskamper, gått til krig mot Iran, noe som kostet omtrent et par millioner liv, for det meste barn med plastnøkkel til paradis rundt halsen, og til slutt valgte han å invadere lekelandet Kuwait i stedet, så det var ikke bare bare å ta parti, vi hadde liksom ikke bilde av Saddam på veggen og gikk heller ikke rundt med Saddambuttons på jakkeslaget og skjøt i luften med gevær, for å si det sånn. Det var snart ikke en eneste real frontlinje å oppdrive noen steder, bare forvirring. Men vi trøstet oss med at vi var mot krig, all slags krig, vi demonstrerte mot krig som sådan, vi var faen meg prinsipielle, var vi ikke, vi var ihuga pasifister på vegne av andre, med andre ord norske idealister, gode som noen, altså gode på bunnen, og krig var ondt, mer var det ikke å si om den saken og det fikk holde, men de mest hardnakkede, de som hatet Amerika, virkelig hatet Amerika, slik noen barn kan hate foreldrene sine og likevel ta imot arven med den aller største glede og selvfølge, hevdet at det amerikanske 11
angrepet var skyld i kong Olavs død. Ja, Amerika hadde en folkekjær norsk konge på samvittigheten. Jeg gikk sammen med noen venner jeg ikke kjenner lenger, eller som ikke vil kjennes ved meg, hva het de, noe sånt som Aksel, Robert og Bent, det var sikkert flere også. Etterpå tok vi i alle fall en øl med mer på Celsius, demonstrasjonstoget var egentlig bare en omvei til Celsius. Dette var også om høsten, september, men det var ennå mulig å sitte ute. Sola la liksom inn siste runde. Jeg elsket det ordet da jeg var barn: Indian summer. Mor pleide å si det. Indian summer. Vi var ganske fornøyde med oss selv, så lenge det varte. Vi tilhørte en generasjon som falt mellom alle stoler og det var knapt en jævla krakk igjen å sitte på. Vi er med andre ord født på tampen av det oppskrytte sekstitallet, våre foreldres verdenskrig, å fy faen, er man lei av å høre om de vasne slagene, pønken gikk oss hus forbi som en flokk svartkledde haner og kortbeinte høner med spiker i nebbet, og vi måtte ta til takke med Duran Duran, A-ha, ikke et vondt ord, jeg mener, ikke et vondt ord, og noen mosegrodde overliggere fra syttitallet, eller den forvirra platesamlingen til opphavet, som var en blanding av Cliff Richard og Greatful Dead, tran og syre, gulrot og dop, jeg mener, er det rart vi ble som vi ble, hvis man da ikke var såpass glup at man fant fram til Tom Waits, The Smiths eller Nick Cave på egen hånd i en alder av tolv, vi likte å late som om vi var såpass glupe. Bruce Springsteen gidder jeg ikke nevne. Det var egentlig bare en eneste ting som var til overs for oss, når alt kom til alt: leken. Vi gjorde leken til vår tro og det eneste budet på tavla vår var dette: Du skal ikke kjede deg. Det var det vi var mest redd for. Vi ville ikke bli voksne. Vi ville ikke dypere. Vi 12
ville være på overflaten. Den var dyp nok. Du kan drukne i en tekopp, ikke sant? Vi ville ikke dø, ikke ennå. Og det var altså der, på Celsius, høsten 1991, jeg så Cathrin for første gang, det vil si, først la jeg merke til øredobben hennes, hun hadde bare én, i den venstre øreflippen, rav, i lyset som falt over bordet deres lignet smykket gjennomsiktig, nesten flytende kobber. Så, sakte men sikkert, fikk jeg øye på resten av henne. Hun satt sammen med noen venninner, fire–fem stykker, tror jeg, hva het de, Iselin, Nina, Vivi, spiller ingen rolle, de var ganske høylytte og lattermilde hele gjengen, de hadde vorspiel i håret og det gikk i hvitvin, men det var altså Cath jeg først og fremst la merke til, eller øredobben, det hender av og til at enkelte damer kan tiltrekke seg all min oppmerksomhet, nesten før jeg har sett dem, jeg bare vet at de er i nærheten, som om de er magneter, og jeg, eller alle mine sanser, er jernspon som trekkes mot dem, jeg kan ikke la være. Cath var en sånn magnet, det mørke håret, bundet opp slik at den lange, slanke nakken var synlig, det var noe gutteaktig over henne, smidig og smart, innbilte jeg meg, men også noe skjørt, hun minnet om noen, om Audrey Hepburn i Breakfast at Tiffany’s, og jeg ble sittende og stirre på henne, sløv og skjerpa på samme tid, helt til hun merket det, at jeg ikke tok øynene bort fra henne, og hun snudde seg mot meg, løftet vinglasset, som om hun hadde ventet på dette og bare latt meg se, nyte henne, og jeg løftet halvliteren, høflig mann tatt på fersken, ikke sant, vi skålte, så vendte hun seg bort igjen og lo av noe, kanskje det var meg, kan godt være, men seinere på kvelden fikk vi opprettet en viss kontakt mellom bordene, altså herrebordet og damebordet, et enkelt diplomati, vi bestilte mer hvit13
vin til dem, nærmere bestemt mer enn nok til oss alle, med denne beskjeden, skrevet på en serviett, fra fire hemmelige beundrere, har dere lyst på mer voice-over? Vi var ikke særlig hemmelige og damene hadde allerede voice-over så det holdt, men de lot seg heller ikke be to ganger. Jeg satte meg ved siden av Cath. Hun gikk på Westerdahls reklameskole, siste året. Jeg sa at jeg skrev filmmanuskripter. Om hun hadde sett noen filmer jeg hadde skrevet? Ikke ennå, sa jeg, passe vagt og mystisk. Vi var altså ikke helt fremmede for hverandre. Vi snakket samme språk, så å si, vi talte i bilder, i alle fall forstod vi hverandre. Det viste seg at hun hadde fødselsdag. Det var det de feiret. Hun fylte 22. Det er en ganske fin alder. Du har ennå tid. Du behøver ikke bestemme deg i morgen. Altså mer hvitvin. Hva vi snakket om? Vi nevnte selvfølgelig i forbifarten at vi hadde gått i demonstrasjon, det gjorde jo et visst inntrykk på damene, de fikk nesten dårlig samvittighet, noe som selvfølgelig var meningen, fortet var omtrent åpent, og siden brakte en eller annen Sataniske vers på banen, kan jeg huske, det var i hvert fall ikke meg, å fornærme over en milliard muslimer på én gang, det stod det virkelig respekt av, her hadde reklamen noe å lære, en fantastisk mulighet, først fornærme en milliard muslimer, så har man fått deres oppmerksomhet, og da kan man begynne å selge. Hva kunne man selge til en milliard muslimer? Kanskje det var Cath som sa det? Vi tok følge hjem, til meg. Jeg leide en hybel nær Vestre Aker. Det beste man kunne si om den var utsikten. Når bladene hadde falt kunne man se en stripe av fjorden. Det verste man kunne si om den var også utsikten. Hele året kunne jeg se ned på kirkegården ved sykehuset. Liker du poven? spurte jeg. Cath stod ved 14
vinduet og snudde seg mot meg. Poven? Ja. Liker du det du ser? Hun så på meg. Okay, sa hun. Og du? Liker du din pov? Særlig hvis du kommer nærmere, sa jeg. Du er nemlig litt ute av fokus. Sånn, ja. Fint. Snakker du alltid sånn? Pov og voice-over? Nei. Bare av og til. Sengen var uansett brei nok. Cath hadde et usedvanlig repertoar. Jeg sier ikke mer om den saken foreløpig. Vi lekte sammen resten av høsten og hele vinteren. Jeg husker at vi lo ganske mye, men ikke helt hva vi lo av. Leken het tampen brenner. Det var det vi kalte den. Neste sommer flyttet jeg inn hos henne, i den svære leiligheten hun hadde fått av foreldrene sine, øverst i Ullevålsveien, ikke langt fra St. Hanshaugen. Nå satt hun og leste boligannonsene til frokost. Og jeg husker også hva det var vi hadde feiret kvelden før, eller samme natt. Det var selvfølgelig fødselsdagen hennes. Vi hadde vært på Celsius igjen. Denne gangen satt vi inne, ved peisen. Hun var blitt 27. Det er en ujamn alder. Det er en fartsdump. Du gir enten gass eller bremser. Det er omtrent der panikken begynner. Du er nærmere tredve enn tjue. Jeg var noe eldre, ikke mye. Men panikken, for min del, var ikke over av den grunn. Jeg ble plutselig vettskremt. – Kjeder du deg? spurte jeg. Cathrin så rett på meg. Jeg hadde uttalt de forbudte ordene, kjeder du deg, jeg kunne like godt spurt, er du død? – Nå gjorde du det igjen. – Hva da? – Spurte for mye. Jeg så en annen vei. – Jeg bare spurte, sa jeg. – Det er liksom det jeg mener. 15
– Sorry. Det skal ikke gjenta seg. – Gidder du hente saksen? Jeg fant saksen som lå i skuffen rett bak meg og ga den til henne, og akkurat i samme øyeblikk falt lyset slik gjennom vinduet, som vendte mot sør, at det traff saksen og de to skarpe bladene skinte som sølv i den smale hånden hennes, og dette bildet, lyset, den skinnende saksen, hånden, svei seg fast i erindringen, og når jeg tenker tilbake på denne høsten, da det ene førte til det andre, i et dulgt og umulig mønster, er det dette bildet, septembers arr, det eneste som står klart for meg, alt som skjedde var før og etter akkurat dette, det var med andre ord for seint. – Vakkert, hvisket jeg. – Hva sa du? – Ingenting. Glem det. Jeg snudde meg mot vinduet. En skygge gled sakte langs veggen og la hele kjøkkenet i et slags mørke. De blanke redskapene, knivene i stativet på benken, fruktpressen, saksen mistet sin glans og ble nesten sorte, syntes jeg. Jeg hørte at Cathrin begynte å klippe, papiret, de raske kneppene, hun klippet ut tre annonser og leste høyt fra en av dem: – 140 kvadratmeter, andre etasje, to wc-er, veranda, stille strøk, 3,9 mill, gjett hvor det er? Og jeg skjønte det, at dette var den nye leken, den het visning. – Frognerveien, sa jeg. Cathrin sukket. – Er Frognerveien stille strøk? Hva? – Niels Juels gate, prøvde jeg. – Tampen brenner. 16
– Elisenbergveien, da. Cathrin kom rundt bordet og kysset meg. Det var bare sånn hun var, plutselig medgjørlig, mjuk, hun var enten eller, leken eller tverr, det måtte være noe fra barndommen i den hvite byen på Vinderen at hun fikk det som hun ville og hvis hun ikke fikk det akkurat som hun ville, gjorde hun seg tverr og fikk det likevel, og jeg følte meg som en unge som fikk ros og det verste var at jeg elsket den rosen, jeg ville at hun skulle rose meg hele tiden slik at det ikke var noen tvil at det var meg hun ville ha. – Vi rekker tre visninger før middagen, sa hun. Så gikk Cathrin ut til badet og jeg fulgte etter henne, like bak, gjennom de høye rommene, og en motsatt og skremmende tanke slo meg, for jeg hadde rett og slett ikke tenkt på det før nå, at dette var jo hennes leilighet, jeg hadde flyttet inn her, vi hadde ingen papirer, ingen ringer, ingen kontrakter, vi var bare et par. Vi, eller jeg, var bare i god tro. Hvis hun ville flytte et annet sted var det opp til henne, spørsmålet var altså om hun ville ha meg med på lasset, penger var nemlig ikke min sterke side, så der hadde jeg ikke stort å bidra med. Jeg kan vel si det på den måten at jeg levde på henne og det betyr, når alt kommer til alt, å leve på nåde, og det krever sin mann. Jeg tenkte: Cathrin er blitt 27 og dette er faen meg ramme alvor. Hun kledde av seg, det vil si, lot slåbroken falle, kanskje litt for utstudert, den gled langsomt ned fra skuldrene, langs ryggen, hun visste selvfølgelig at jeg kom rett bak henne, det lignet en scene i en eller annen film, eller var det en reklame, sannsynligvis det, hun var i alle fall naken under og jeg la hånden forsiktig på hoften hennes og kjente den harde kanten under fingrene. 17
– Du er blitt tynn, sa jeg. – Fint. Jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe en stund sammen med henne i dusjen og slapp ikke taket, hun ville imidlertid være alene og skjøv hånden min unna uten å røre ved den. – Siden, hvisket Cathrin. – Siden? Når da? – Siden, gutten min. Bare vent. Mer sa hun ikke før hun forsvant inn på badet og lukket døren etter seg og jeg klarte ikke helt bestemme meg for om dette var svært lovende eller et dårlig varsel, om hun var leken, eller bare tverr, på en høflig, men avvisende måte. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, la den sorte saksen i skuffen, helte en skvett vodka i det som var igjen av bellinien og ble stående der og drikke før klokken var tolv en søndag, mens jeg så på de tre annonsene hun hadde klippet ut, Elisenbergveien, Niels Juels gate og Thomas Heftyes gate, den dyreste hadde en verditakst på 5,1, bare tallet gjorde meg urolig, så jeg drakk en drink til før Cathrin ble ferdig på badet, da stod hun plutselig i døråpningen og så på meg, på flasken jeg satte fra meg på bordet, litt brydd, hvor lenge hadde hun egentlig stått der, hun var kledd i den stramme, stilige drakten, om jeg må få si det selv, koksgrå, den lignet både en invitasjon og et avslag, med andre ord, hun kledde den, og hun hadde tatt på seg den samme øredobben som den gangen, på Celsius, men nå hang smykket i det høyre øret i stedet og fikk hodet hennes til å falle mot skulderen, eller kanskje hun bare la det slik, på skakke, og så på meg, for at jeg skulle se på henne. 18
– Du er faen meg fin, sa jeg. Cathrin smilte. – Og du? – Hva med meg? – Er du faen meg fin? Jeg tok omsider hintet, hun ville at jeg også skulle pynte meg, eller kanskje det bare var drinken hun siktet til, at jeg stod der og drakk i slåbrok, uansett gikk jeg inn på soveværelset og valgte en dress jeg mente passet til hennes kostyme, hvis dette var en del av leken skulle det ikke stå på meg. Men så kom jeg på at planen kanskje var å dra rett opp til foreldrene hennes etterpå, derfor disse klærne, kostymene, og mens jeg stod foran speilet, i den lysebrune dressen, den hvite skjorten, to knapper åpne i halsen, håret kjemmet bakover, var det akkurat dette som skremte meg mest, at jeg ikke lenger kunne tyde scenene, replikkene, bevegelsene, at jeg ikke lenger kunne tyde Cathrin. Kanskje det bare var en jævla lang one night stand vi hadde sammen. Og idet disse tankene fadet ut, som om ansiktet mitt ble tømt der i speilet og rant inn i øynene, tenkte jeg straks det motsatte i stedet, at jeg kanskje aldri før hadde sett tingene klarere enn denne tvetydige og tvilsomme høsten som dette skal handle om. Hvor feil kan man ta og likevel ha rett. Cathrin ventet i entréen. Så begynte vi å gå på visninger.