Grunnleggende selvstendighet eller skam og tvil: utviklingen fra 1,5 til 3 år I denne fasen får barnet etter hvert en stadig sterkere jegbevissthet og blir også mer oppmerksomt på og interessert i andre mennesker. Barnet gjennomgår samtidig en sterk fysisk, intellektuell og språklig utvikling, gjør en masse forskjellige ting og beveger seg nokså fritt rundt i miljøet. Det vil så mye!
pre = før
Barnet kan bruke mye tid på å være sammen med andre, og lek sammen med andre gir tydelig glede. Denne leken foregår likevel på barnets egne vilkår. Barnet er bare i svært begrenset grad i stand til å tilpasse seg andre. Vi sier derfor at atferden ennå ikke er ekte sosial, den er presosial. Atferden blir også kalt egosentrisk. Det betyr at barnet ser og opplever verden omkring hele tiden med seg selv som sentrum. Derfor møter det mange «nei» og «får-ikke-lov», ofte slik at det går på utholdenheten løs for begge parter. Barnet vil gjøre alt selv, og renslighetstreningen kommer inn som et særlig anstrengende felt i denne sammenhengen. Foreldrenes krav om renslighet kan gi barnet en følelse av nederlag og skam når det ikke klarer å innfri forventningene. Og når slike krav kommer i motsetning til barnet som ønsker å hevde sin selvstendighet, kan det oppstå problemer. I treårsalderen blir barnet ofte karakterisert som trassig. Noen sier at det er kommet i trassalderen. Men at barnet reagerer med frustrasjon og sinne, vil mange ganger være både en naturlig og sunn reaksjon. Sett fra barnets side fortoner nok mange av forbudene og påbudene seg som både unødvendige og urimelige. At barnet prøver ut hvor grensene går, er en helt naturlig og riktig utvikling. Men det har behov for å få vite at det finnes grenser, og at det er voksne mennesker som ser til at barnet ikke overskrider dem. Hvis det blir veldig mange forbud og konflikter, bør de voksne kanskje spørre seg om de kan tillate mer. For de fleste barn i tre–fireårsalderen er de sosiale kontaktene kortvarige, og de ser ofte ikke ut til å bety så mye. Det kommer for eksempel til uttrykk i evnen til å kunne dele leker. Barnet gir selv nokså lite sosialt i møte med andre barn og leker ofte best med barn som er litt eldre. Andre barn er først og fremst noe det kan ha nytte av til eget formål, og det ser ikke på dem som virkelige lekekamerater. Vi finner likevel en del eksempler på at barn går inn i varige vennskap allerede i treårsalderen. De leker mye sammen, oppsøker hverandre og savner hverandre. Vennskap som dette vil i de fleste tilfeller virke gunstig inn på den sosiale utviklingen. I løpet av denne fasen skjer det en endring når det gjelder forholdet til jevnaldrende. Fram mot fire–femårsalderen får barnet vanligvis et mye større behov for kontakt med andre barn, og det kontakter selv andre. Barnet er 3 • Menneskets utvikling
67