Med personligheten mener vi de karakteristiske egenskapene hos den enkelte, f.eks. tanker, følelser og atferd. I kapittel 6 kan du lese mer om dette.
sekundær – underordnet, mindre vesentlig
Primær- og sekundærsosialisering Noen mennesker og miljøer betyr mer for oss enn andre. Vi kan føle en nær tilknytning til enkelte mennesker i disse miljøene og vil strekke oss langt for å gjøre dem til lags. De miljøene og de personene som betyr mest for oss, står for det som kalles primærsosialiseringen. Primærsosialiseringen er den første og mest gjennomgripende oppdragelses- og påvirkningsprosessen som former personligheten din. Primærsosialiseringen skjer i oftest i familien. Du lærer av og tar etter foreldre, søsken og andre rollemodeller. Andre mennesker og miljøer kan spille en viss rolle i sosialiseringen. Vi kaller den sosialiseringen disse andre står for, for sekundærsosialisering. Denne andre sosialiseringen bygger på den primære og kan komme til å spille en stadig større rolle etter hvert som barnet og den unge vokser til. Sekundærsosialiseringen har ofte som formål å styre individet inn i nye roller og funksjoner. Barnehage, skole og skolefritidsordninger, ungdomsklubber og idrettslag kan være eksempler på miljøer for sekundærsosialisering. Hva vi kan regne som primære og sekundære sosialiseringsfaktorer, kan også skifte etter hvor gammelt barnet er. For et lite barn har foreldrene størst innflytelse og flest påvirkningsmuligheter, mens det i tidlig ungdomsalder vanligvis er jevnaldringsgruppen som har mest å si for hvilke normer og verdier et ungt menneske prøver å leve opp til. Da blir kameratflokken det primære. Det er viktig å holde fast ved at sosialisering er en møysommelig prosess. Barnet, og senere den unge, blir utsatt for sosialiseringsprosessen i flere miljøer samtidig, f.eks. i hjemmet, i barnehagen og på skolen og blant venner i fritiden.
Primærsosialiseringen skjer i familien.
52