Min venn, Alice
62046 Min venn, Alice – s. 1
05.12.2023 15:02
Mally Marlene
Min venn, Alice
62046 Min venn, Alice – s. 3
05.12.2023 15:02
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2024 ISBN 978-82-02-77217-8 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Designstudio AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 10/12. pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
62046 Min venn, Alice – s. 4
05.12.2023 15:02
Prolog
Hun stod bak kassene med blomster, så nær inngangen med så fri passasje som overhodet mulig. Løftet opp en kartong med melk fra hyllen med lokale meieriprodukter, lot som hun vurderte innholdet før hun satte den pent fra seg og tok opp en ny. Slik fortsatte hun mens hun holdt utkikk. Husmødre med fulle handlekurver trillet sakte forbi henne, snakket ivrig seg imellom uten at hun fikk med seg et eneste ord av hva som ble sagt. Blikket hennes var fokusert mot fremsiden av butikken, på en kvinne som vugget barnevognen sin frem og tilbake ved trappen utenfor. Hun hadde sett henne her tidligere, flere ganger. Med den nydelige jentungen som ennå bare var en baby. Små fyldige lepper, lange øyevipper. Det var et slikt barn hun ønsket seg. Kvinnen parkerte barnevognen i skyggen, dro ned bremmen slik at babyen fikk fred fra solen og gikk inn i butikken. Hun kastet et siste blikk på barnet sitt idet hun løftet opp en handlekurv og skyndte seg inn mellom radene av frukt og grønt. Da kvinnen passerte henne, snek hun seg langs reolene som ledet mot utgangen. Hun unngikk øyekontakt med de forbipasserende når butikkdørene lukket seg bak henne. Høstsolen stod midt på himmelen og blendet henne idet hun tok et skritt ut på trappen, hun dro skautet sitt fremover mot pannen slik at det dekket håret og øynene, og lente seg over vognen. Myste mot ansiktet til den lille jenta som stakk opp av den blomstrete dynen. Hun speidet raskt mot par5
62046 Min venn, Alice – s. 5
05.12.2023 15:02
keringsplassen. En skolebuss duret forbi der nede på veien. Ellers ingen andre mennesker å se. Hun stakk hendene forsiktig ned i vognen, løftet rolig opp den sovende babyen, klemte henne inn mot kroppen og forsvant rundt hjørnet av butikken.
62046 Min venn, Alice – s. 6
05.12.2023 15:02
1
Det var sommerferie, den tiden på året hvor de aller færreste var hjemme. Bilen trillet sakte bortover. Solen var på vei ned, men himmelen var fortsatt klar og blå med flekker av pastellfargede makrellskyer. De enorme lønnetrærne var perfekt plantet på hver side av gaten, og som i en kongelig allé kastet de skygger på den glohete asfalten foran husene. Nesten ingen av bilene som pleide å stå parkert langs veien, var her nå. En rød ballong kom seilende over hekken mot forsiden av et hus med fargerike potteplanter og nyklippet gressplen. Bilen svingte rolig inn mot fortauskanten og stoppet under lønnetreet foran huset. En liten jente kom løpende etter ballongen ut av hagen og ned mot veien. Hun veivet armene i været for å få tak i den, men vinden førte den videre. Gutten bak rattet betraktet jenta der hun ivrig spratt over plenen etter den. Ballongen seilte mot panseret på bilen før den forsvant opp i treet, der den ble sittende fast mellom greinene. Jenta kikket bekymret opp før hun brått fikk øye på personen i bilen og skvatt. Han åpnet bildøren og tok et skritt ut foran henne. Ballongen hang rett over hodet hans. Jenta så på ham, ventet på at han skulle gjøre noe. De ble stående og stirre på hverandre et øyeblikk. Hun på den slitte joggebuksen og det bustete håret, og han på de små barnehendene som fiklet nervøst med foldene på kjolen. Han strakk seg etter ballongen, den satt akkurat hakket for høyt i treet. Han måtte ta sats, hoppe opp, for så 7
62046 Min venn, Alice – s. 7
05.12.2023 15:02
å dytte den løs fra bladene som omfavnet den som om den var et rødt strutseegg. Jenta stod trippende på fortauet og ventet i spenning. Fingeren hans traff varsomt ballongen og sendte den opp i været, før den dalte sakte ned på asfalten bak dem. Lynraskt smatt jenta rundt fronten på bilen og fikk tak i den før han gjorde det. Hun la på sprang opp mot huset igjen. Han løftet blikket og så den mønstrete sommerkjolen hennes forsvinne bak hekken. Huset hadde bare én dør og kun to vinduer vendt mot gaten, man kunne gå inn i hagen langs hekken på begge sidene av huset. Gardinene var trukket for og nabolaget livløst. Ingen hadde sett ham denne gangen, og han hadde ikke engang anstrengt seg. Hvor vanskelig kunne det være?
62046 Min venn, Alice – s. 8
05.12.2023 15:02
2 Jessie
«Hva om du forteller meg hva personen gjør, før du sier noe om hvem det er. Så kan vi sammen vurdere og avgjøre om dette er nødvendig å rapportere? Høres det greit ut?» Jeg nikket, men angret umiddelbart på at jeg hadde møtt opp. «Flott.» Vi ble sittende i stillhet i det kalde, elefantgrå rommet. Først stirret vi på hverandre. Så lot hun blikket falle ned på papiret hun hadde foran seg og fisket opp en penn fra skjortelomma. Jeg klarte ikke å si noe, det var som om alle ordene jeg noensinne hadde lært var forduftet fra hjernen min. Hun kremtet utålmodig uten å se opp. Da lukket jeg øynene og så henne for meg. Hun kom mot meg. Ansiktet hennes så med ett fremmed ut. På under et sekund gikk hun fra å være nysgjerrig og forventningsfull til kald og truende. Blikket hennes ble tomt. Jeg tok et skritt bakover, støttet håndflaten mot veggen, turte ikke å ta øynene vekk fra henne. Hun kom enda nærmere, og jeg fortsatte å rygge til sengekanten hindret meg. Nå stod hun rett foran meg, stirret meg langt inn i sjelen som om hun visste mer om meg enn jeg selv gjorde. Det farlige med slike mennesker er at man ikke kan se på dem hvor langt de er villige til å gå med mindre man kjenner dem. Den latente aggresjonen hennes er ikke noe hvem som helst kan fange opp. 9
62046 Min venn, Alice – s. 9
05.12.2023 15:02
«Hvorfor er du aldri glad for å se meg lenger?» spurte Alice. Jeg åpnet munnen for å si noe, men lot det være. Det ville bli feil uansett. «Hva er det med deg?» hvisket hun. Ansiktet hennes leet ikke en muskel. Hun forventet at jeg skulle sette meg, men jeg ble stående, stiv av skrekk stirret jeg tilbake. «Synes du jeg er kjedelig, er det det?» Øynene hennes gransket meg. «Nei, nei, absolutt ikke,» skyndte jeg meg å si. «Det vet du at du ikke er.» «Nettopp, hvorfor unngår du meg da?» Jeg pustet opprørt ut idet hun tok et skritt til siden og vendte meg ryggen. «Du har egentlig ikke lyst til å si noen ting, har du vel?» Bildene ble gradvis borte idet ansiktet til kvinnen i politiuniformen foran meg kom til syne igjen. Hun kremtet. «Beklager, hva sa du?» Hun lukket permen rolig med den ene hånden og satte korken tilbake på pennen. «Jeg oppfatter det som at personen du snakker om står deg veldig nær og at det sitter langt inne å skulle si noe til oss om dette.» Jeg satt taus overfor henne. Hadde ikke sagt et eneste ord, og hun tok ikke feil. «Når det er sagt, er det åpenbart en grunn til at du er her.» De strenge øynene passet ikke med smilet hennes. «Du skal vite at du ikke er den eneste som føler det slik.» Hun skjøv permen til side og foldet armene foran seg på bordet. «Kan du si noe om hvor lenge det har pågått? Eller om du tror at denne oppførselen bare er rettet mot deg, eller også andre?» Kom igjen. Si det. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg … jeg er ikke helt sikker,» løy jeg. «Er det på noen måte fare for liv og helse?» Jeg rettet meg opp på stolen og dro fingrene igjennom 10
62046 Min venn, Alice – s. 10
05.12.2023 15:02
håret helt til jeg fant kulen i bakhodet. Jeg rakk ikke å reagere før Alice tok tak i meg. Hodet mitt traff veggen med et dunk. En knitrende lyd fylte ørene mine, som summing fra et strømgjerde. Jeg kjente pusten hennes mot huden mens øynene mine sakte ble dekket av tårer. Hun hatet når folk gråt. Alice målte meg med blikket mens jeg famlet etter dørhåndtaket. Hvilket uttrykk var det hun hadde i øynene? «Jessie?» kremtet hun. «Hva?» Jeg hadde sonet ut et øyeblikk. Politikvinnen lente seg mot meg over bordflaten. «Er du redd for at denne personen du snakker om kan skade noen?» Spørsmålet traff meg som et slag i magen, og jeg ble brått uvel. «Jeg tror jeg er nødt til å komme tilbake,» sa jeg uten å tenke meg om og skjøv stolen bakover idet jeg reiste meg opp og løp ut.
62046 Min venn, Alice – s. 11
05.12.2023 15:02
3
Han svingte inn den samme gaten, lot en syklist passere før han sakket farten og trillet inn under lønnetreet ved det lave hvitmalte huset. Han ble sittende i bilen og tenke seg om et øyeblikk, mens han stirret på inngangsdøren som om han ventet på at noen skulle komme ut til ham. Døren forble lukket, og idet solen forsvant bak hekken, gikk han ut av bilen og langs gjerdet mot baksiden av garasjen. Han stanset da stemmer strømmet fra hagen, kastet seg ned på huk bak stabelen med ved og krabbet fremover på knærne. Der var hun, den samme jenta. Hun sprang over plenen og inn i et dukkehus på den andre siden av hagen. Ansiktet hennes kom til syne i det ene vinduet. Han skimtet at hun satte små kopper og asjetter fra seg i den smale flisete vinduskarmen, og konsentrerte seg om ikke å søle mens hun helte saft fra en gul plastmugge. Da hun så opp, så hun rett på ham. Han dukket, rispet pannen på en kvist som stakk ut fra den ene vedkubben foran ham, la seg ned på alle fire, og presset håndflatene mot ansiktet for å gjemme seg. Hadde noen andre hørt ham? Eller enda verre, sett ham? Det sved i pannen. Han dyttet pekefingeren hardt mot såret før han kikket på den. Ikke noe blod, heldigvis. Blodige folk ble lagt merke til, det visste han godt. Han ble liggende og vente på at noen skulle komme og jage ham bort. Sekundene ble lengre, så kortere igjen. Da han om12
62046 Min venn, Alice – s. 12
05.12.2023 15:02
sider turte å løfte hodet og kikke inn i hagen, stod hun plutselig foran ham. De stirret på hverandre. Kjente hun ham igjen? Husket hun at det var han som hadde reddet ballongen hennes? Han kastet et blikk mot faren hennes som stod ved grillen og penslet en glinsende guffe over noe som så ut som spareribs. Like etter kom moren ruslende ut med en salatbolle mellom hendene. Det oste fra grillen, og lukten av en straks ferdig familiemiddag la seg som dis over hagen. Hjertet hans slo annerledes nå. Hørte hun det? At takten økte? Han la pekefingeren over leppene sine. «Hysj,» hvisket han. Og før hun rakk så mye som å blunke, hadde han lagt en hånd over munnen hennes og et lokk på fremtiden.
62046 Min venn, Alice – s. 13
05.12.2023 15:02