Utdrag Keiseren av Roma by Cappelen Damm AS

K E I SE R E N AV RO M A

M A RY B E A R D

KEISEREN AV ROMA H VO R D A N RO M E R R I K ET B L E ST Y RT Oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist

Mary Beard Originalens tittel: The Emperor of Rome Oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist © Opprinnelig utgave: Mary Beard Publications, 2015, 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 Oversetter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. ISBN 978-82-02-79515-3 1. utgave, 1. opplag 2024 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 12,7/16 pkt. Arno Pro og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD HOVEDPERSONENE 7 KART 10 VELKOMMEN … 15 PROLOG MIDDAG MED ELAGABALUS 19 1. ENMANNSSTYRE: HVA ER DET? 42 2. NESTE, TAKK! ARVEFØLGENS VIDERVERDIGHETER 75 3. MIDDAG MED SJEFEN 101 4. HVA ER VEL ET PALASS? 140 5. HØY OG LAV I PALASSET: KEISEREN OG HOFFET 189 6. ALDRI FRED Å FÅ 234

7. FRITID? 271 8. KEISERE I UTLENDIGHET 306 9. ANSIKT TIL ANSIKT 343 10. «JEG TROR JEG ER I FERD MED Å BLI EN GUD» 388 EPILOG SLUTTEN PÅ EN EPOKE 415

HVA ER VEL ET NAVN? 426 VIDERE LESNING OG STEDER Å BESØKE ILLUSTRASJONER 475 TIDSLINJE 484 TAKK 489 NAVNEREGISTER 491

429

H OV E D P E R S O N E N E det julisk-claudiske hus Julius Caesar , beseiret Gnaeus Pompeius Magnus og ble valgt til diktator i 48 fvt.; myrdet i 44 fvt.

Augustus (Octavian), adoptivsønn av Julius Caesar. Etter å ha beseiret Antonius og Kleopatra i 31 fvt. var han enehersker til 14 evt. Hans andre kone var Livia .

Tiberius , biologisk sønn av Livia og adoptivsønn

av Augustus, regjerte 14–37. Rykter om at Caligula var innblandet i hans død.

Caligula (Gaius), oldebarn av Augustus, regjerte 37–41. Myrdet av soldater fra sin egen garde.

Claudius , nevø av Tiberius, regjerte 41–54. Hans tredje kone var Messalina ; fjerde kone Agrippina (den yngre) – som ifølge ryktene myrdet ham.

Nero , biologisk sønn av Agrippina, adoptivsønn av

Claudius. Regjerte 54–68. Tvunget til selvmord etter opprør i hæren.

borgerkrig 68–69 Tre keisere som regjerte i bare noen måneder hver: Galba , Otho og Vitellius

·7·

K E I S E R E N AV R O M A

det flaviske hus Vespasian , gikk seirende ut av borgerkrigen. Regjerte 69–79. Titus , biologisk sønn av Vespasian. Regjerte 79–81. Rykter om at Domitian var innblandet i hans død. Domitian , biologisk sønn av Vespasian. Regjerte 81–96. Myrdet i et palasskupp. «adoptivkeiserne» – det antoninske hus Nerva , valgt av senatet. Regjerte 96–98. Trajan , adoptivsønn av Nerva, av spansk opprinnelse. Regjerte 98–117. Hans kone var Plotina . Hadrian , adoptivsønn av Trajan, av spansk opprinnelse. Regjerte 117–138. Hans kone var Sabina . Antoninus Pius , adoptivsønn av Hadrian. Regjerte 138–161. Hans kone var Faustina (den eldre). Marcus Aurelius, adoptivsønn av Antoninus Pius. Regjerte 161–180. Hans kone var Faustina (den yngre). Lucius Verus , adoptivsønn av Antoninus Pius. Medkeiser med Marcus Aurelius 161–169. Død av pest (men det gikk rykter om at han ble forgiftet av svigermoren).

·8·

H ove d p ersonene

Commodus , biologisk sønn av Marcus Aurelius og Faustina. Regjerte 180–192 (og fra 177 sammen med Marcus Aurelius). Myrdet i et palasskupp.

borgerkrig 193 Fire kortvarige keisere eller tronkrevere: Pertinax,

Didius Juilianus, Clodius Albinus, Pescennius Niger det severanske hus

Septimius Severus , gikk seirende ut av borgerkrigen,

av nordafrikansk opprinnelse. Regjerte 193–211. Hans andre kone Julia Domna var av syrisk opprinnelse.

Caracalla , biologisk sønn av Septimius Severus og Julia Domna. Regjerte 211–217 (tidligere sammen med Septimius og Geta). Myrdet under et felttog. Geta , biologisk sønn av Septimius Severus og Julia Domna. Regjerte sammen med faren og broren, 209–211. Myrdet på ordre fra Caracalla. Macrinus , fra ridderstanden, tok makten etter at Caracalla ble myrdet. Regjerte 217–218. Styrtet av tilhengere av Elagabalus. Elagabalus , grandnevø av Julia Domna, av syrisk

opprinnelse. Regjerte 218–222. Myrdet av sin egen garde.

Alexander Severus , fetter og adoptivsønn av Elagabalus, av syrisk opprinnelse. Regjerte 222–235. Myrdet under et felttog.

·9·

Hadrians mur York

BRITANNIA

Colchester London

in Rh

GERMANIA

nal elske ka Den eng

Elb

Teutoburgerskogen

nau

A T L A N T E R H A V E T

RAETIA

Lyon

Rhinen

GALLIA ALP Comum

NORICUM

ENE

Aquileia PANNONIA

Veleia

IT ro

LUSITANIA

H I S PA N I A

KORSIKA

ILLY RICU M

ROMA

Skapt

Napoli

SARDINIA

KORFU

Actium

Balearene Baetis

SICILIA Syrakus

MAURETANIA

Lambaesis

NUMIDIA

FRICA AFRIC A

S A H A 0

200

400

600 kilometer

R A Ø R

Lepcis Magna

K E N E

Romerriket

AS HA PISK V E

KRIM

DACIA

a Don

LYR ICU M

Dnipro

Skaptopara

MOESIA KIA RA H T Konstantinopel

MAKEDONIA

Prusa Hadrianoutherae Pergamon A

ANTIKYTHERA

KRETA

Trapezus ARMENIA

Tig r

MESOPOTAMIA

Faustinopolis

RHODOS

PELOPONNES

US OG B IT H Y N I A NT

GALATIA Antiokia

A Smyrna Afrodisias CHIOS Delfi Athen SAMOS Efesos Korinth DELOS Knidos LESBOS

Actium

H A V E T

KILIKIA Selevkia

Seleucia

PAR T I A

Carrhae

t fra

THESSALIA KORFU

R T E

akus

A S V

Dura Europos

Ktesifon Babylon

SYRIA

Salamis

Emesa

KYPROS Jerusalem

T A V E M I D D E L H

JUDEA Dødehavet

ARABIA

Alexandria SINAI

Nilen

Kairo

Antinoopolis

Panopolis

Theben og Dendur

AXUM

Midt-Italia A

H A

V ET

BRI

E I N A

Falerio (Falerone)

Lago Trasimeno

PIC

R IA

Arno

Tib e

ROMA

Tibur (Tivoli)

DE SABINSKE FJELL

Lago Fucino

1 Anio

4 Albanosjøen 2 5 3

ris

Nemisjøen

3 Villa Magna

6 Neros villa, Anzio 7 Claudius’ villa, Baiae 0

100 kilometer

Sperlonga

2 Trajans villa, Archinazzo Romano

5 Domitians villa, Castel Gandolfo

C AMPANIA

1 Neros villa, Subiaco

4 Villa dei Quintili

Herculaneum

Napoli 7

CAPRI

Vesuv Pompeii

Antikkens Roma

Horti Aciliorum rti Ho rum tio mi Do

Augustus’ mausoleum

Horti Domitiae Hadrians mausoleum Horti Agrippinae

T AR

S rti

Horti Luculli

tia

all

Caesars stemmesal (Saepta)

Horti Lolliani Horti Tauriani et Calyclani

Marcus Aurelius-søylen

i tian llan ti Pa Horti itiani Horti rod tis Epaph Maecena Ho Horti rti ESQUILINLamiani Lic inia H ØY D E N

Hor

Forum (se kart på neste side)

PI KA

Horti Getae

Tib e r

rcu

Horti Torquatiani

Maecenas’ auditorium

PA L AT I N Colosseum H ØY D E N (se kart i Titusbuen kapittel 4)

CAELIUS MO

Horti

Caesa ri

Marcellusteateret

Tomten til Det gylne hus

Potteskårberget

0,5

1,5

2 kilometer

Lorem ipsum

Forum under republikken og i keisertiden (tentativ rekonstruksjon) N

Trajansøylen

P KA

Trajans forum og basilika

Venus Genetrixtempelet Vespasians tempel

Caesars forum

Via Sacra

Det republikanske forum

Senatsbygningen

Argil etu

Augustus’ forum Mars «hevnerens» tempel

Castor- og Pollux-tempelet Julius Caesars tempel Antoninus’ og Faustinas tempel

Vespasians forum og «Pax»-tempelet

Ar gi le

Via Sacra

PA L AT I N E N

Vesta-tempelet

100 meter

V E L KO M M E N … … til de romerske keisernes verden. Noen av disse herskerne, som Caligula og Nero, er fremdeles ensbetydende med ekstravaganse, dekadanse og grusomhet. Noen, som «filosof-keiseren» Marcus Aurelius med sine korte, selvbetraktende tekster samlet under tittelen Til meg selv, selger fremdeles bøker i bøtter og spann. Noen er nærmest ukjente, selv for spesialister. Hvem i dag er det som husker Didius Julianus, som skal ha kjøpt seg plass på tronen for noen uker i 193, da keisergarden auksjonerte bort imperiet? Keiseren av Roma tar for seg historiene om disse herskerne og ser nærmere på hva som er fakta og hva som er diktning. Jeg vil spørre hva de faktisk gjorde, hvorfor de gjorde det og hvorfor historiene om dem er blitt fortalt med så mange og til dels makabre overdrivelser. Jeg vil undersøke de store spørsmålene rundt makt, korrupsjon og sammensvergelser, men også de mer hverdagslige sidene ved keisernes liv. Hva og hvor spiste de? Hvem lå de med? Hvordan reiste de? I løpet av de neste sidene kommer vi til å møte mange mennesker som ikke var keisere og heller ikke hadde noe mål om å bli det, men som gjorde keiserstyret mulig: årvåkne aristokrater, slavekokker, flittige sekretærer, hoffnarrer, for ikke å snakke om en lege som behandlet en ung fyrste med betente mandler. Og vi vil møte mange kvinner og menn som la fram sine små og store problemer for sjefen over alle sjefer, fra tapt arv til nattpotter som faller fra høye vinduer med dødelige konsekvenser. Mine hovedrolleinnehavere er likevel de nesten 30 keiserne, pluss partnerne deres, som styrte Romerriket fra Julius Caesar ble myrdet i 44 fvt. til Alexander Severus led samme skjebne i 235. Disse spilte en nokså beskjeden rolle i min tidligere bok, SPQR, som handlet om Romas utvikling i tusenårsperioden fra 800-tallet fvt. til 200-tallet. · 15 ·

K E I S E R E N AV R O M A

Dette var det en meget god grunn til. Så snart eneherskersystemet var blitt grundig etablert i det første århundret fvt., under den første keiseren, Augustus, var det i det store og det hele ikke mye som endret seg de neste 250 årene: Territoriet ble knapt utvidet, riket ble administrert mer eller mindre på samme måte, og det politiske livet i Roma by fulgte i hovedtrekk det samme mønsteret. Men i denne boka ønsker jeg å rette søkelyset mot keiserne igjen. Jeg kommer ikke til å gå gjennom karrierene deres én etter én, og skikkelser som Didius Julianus må finne seg i å bli nevnt bare sporadisk. Og jeg forventer definitivt ikke at leseren skal ha hele keiserrekken i hodet. Det er det ingen som har, derfor har jeg lagt inn en hendig oversikt forrest i boka, på side 7–9. I stedet vil jeg konsentrere meg om å utforske hva det ville si å være romersk keiser. Jeg vil stille noen grunnleggende spørsmål om hvordan de faktisk styrte det enorme territoriet som i navnet tilhørte dem, hvordan undersåttene forholdt seg til dem, og hvorvidt det i det hele tatt er mulig å forestille seg hvordan det var å sitte på tronen. Det er færre psykopater i Keiseren av Roma enn man kanskje skulle tro ut fra det bildet som blir tegnet av epoken i diverse filmer. Ikke dermed sagt at ikke Romerriket etter våre forestillinger var en nesten usigelig hard verden der mange møtte en svært tidlig død. Da tenker jeg ikke bare på de hundretusener som døde av pest, unødvendige kriger og idrettsstadioner som raste sammen, men også på det faktum at mord var den foretrukne måten å løse både politiske og andre tvister på. Både «maktens korridorer» og mange andre, mer beskjedne korridorer i Roma var livsfarlige steder å være. Men det romerske keiserdømmet varte tross alt i flere hundre år, og da er det høyst usannsynlig at det ble styrt av en haug med gale autokrater. Jeg er mer interessert i hvordan disse historiene om galskap oppsto, i hvordan Romerriket faktisk ble styrt, og i romernes frykt, ikke så mye for at keiserstyret hadde blod på hendene (det ble tatt for gitt),

· 16 ·

V E L KO M M E N …

men for at det hele var virkeliggjøringen av en fremmed og skremmende dystopi bygd på svindel og bedrag. Ingen periode fanger denne bekmørke frykten bedre enn regjeringstiden til Elagabalus, en keiser som hentes fram i lyset nå og da, men vanligvis blir oversett. Det er ham vi begynner Keiseren av Roma med. Mary Beard, Cambridge, desember 2022

· MB ·

PROlo g MIDDAG MED E L A G A B A LU S Dødelig vert Elagabalus var en syrisk tenåring som var romersk keiser fra 218 til han ble myrdet i 222 – og en ekstravagant, kreativ og iblant sadistisk festarrangør. Menyene hans, forteller samtidige forfattere, var oppfinnsomme. Noen ganger kunne maten ha et fargetema, for eksempel at alle rettene var grønne eller blå. Andre ganger serverte han delikatesser som var eksotiske – eller frastøtende – selv i romersk elitemålestokk (kamelhæler eller flamingohjerner, mens hundene hans fikk gåselever). Noen ganger ga han sin ondsinnede, eller barnslige, humoristiske sans fritt løp ved å invitere gjester basert på visse særtrekk: åtte skallede menn, åtte menn med ett øye eller med brokk, eller åtte veldig feite menn, som høstet ondskapsfull latter når de ikke fikk plass på den samme liggebenken. Andre partytriks som er verdt å nevne, er prompeputer (de første som er registrert i den vestlige kulturen) som sank gradvis sammen slik at gjestene til slutt satt på gulvet, eller juksemat av voks eller glass servert til de minst viktige gjestene, som dermed måtte sitte skrubbsultne og se på at de høyerestående gjestene spiste ekte vare. Eller det var tamme løver, leoparder og bjørner som ble sluppet løs · 19 ·

K E I S E R E N AV R O M A

blant festdeltakerne mens de sov av seg nattens utskeielser – en slik overraskelse for noen at de døde da de våknet, ikke av sylskarpe tenner og klør, men av skrekk. I et like dødelig påfunn, som inspirerte 1800-tallsmaleren Lawrence Alma-Tadema, skal Elagabalus en gang ha latt blomsterblader regne over gjestene i slike mengder at de ble kvalt i massene (pl. 1). Karakterbristene stoppet ikke med disse tvilsomme påfunnene som vert. Ekstravagant livsførsel var tydeligvis så viktig at han aldri gikk med de samme skoene to ganger (et nifst ekko her av Imelda

1. Portrettbyste i marmor av Elagabalus. Tenåringskeiseren er framstilt med langt kinnskjegg og antydning til bart og ser ikke det minste ut som det udyret han var ifølge de litterære skildringene av regjeringstiden hans. · 20 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

Marcos, Filippinenes tidligere førstedame, som skal ha hatt over 3000 par sko stuet vekk i skapene sine). Og med perverst flottenfeieri fylte han opp sommerhagene sine med snø og is fra fjellene og spiste fisk bare når han var langt fra havet. Samtidig skal han ha neglisjert religiøse hensyn ved å gifte seg med en vestalinne, en av de ærverdige romerske prestinnene som måtte avlegge kyskhetsløfte og skulle begraves levende hvis de brøt det. Det var ikke det eneste bruddet med religiøse konvensjoner. Elagabalus innledet angivelig også en riktignok kortlivet revolusjon ved å erstatte Jupiter som Romas hovedgud med Elagabal, guden til keiserens hjemby Emesa (Homs) i Syria og opphavet til navnet han nå nesten utelukkende er kjent under (kortere og mer slående enn «Marcus Aurelius Antoninus», som var én versjon av den offisielle tittelen hans). Heller ikke de tradisjonelle normene for kjønn og kjønnsliv fikk være i fred. Flere historier handler om hans transvestittisme, bruk av sminke og til og med et kirurgisk forsøk på å skifte kjønn. En samtidig forfatter, Dio Cassius, som skrev et gigantisk 80-bindsverk om Romas historie fra begynnelsen til 200-tallet, hevdet at keiseren «ba leger om å gi ham et kvinnelig kjønnsorgan ved hjelp av et snitt». I vår tid er han iblant blitt trukket fram som en pioner for transkjønnede fordi han radikalt utfordret rigide binære kjønnsstereotypier. De fleste romere tenkte vel antakelig at han snudde verdenen deres på hodet. I eldre skildringer av regjeringen hans finner vi side opp og side ned med eksempler på keiserens sære vaner, urovekkende normbrudd og grufulle brutalitet, en liste som hos noen forfattere toppes av ofring av barn. Disse og andre lignende fortellinger utgjør et av tyngdepunktene i denne boka. Hvor kommer de fra? Hvor godt kjent var de blant den jevne mann og kvinne i Romerriket? Hvem murret om festene til Elagabalus, og hvorfor? Og uten hensyn til sannhetsgehalten, hva kan disse historiene si oss om de romerske keiserne, eller om romerne mer generelt?

· 21 ·

K E I S E R E N AV R O M A

Bilder av autokrati, da og nå Elagabalus, eller «Heliogabalus» som han også kalles, er knapt noe kjent navn, selv om ugjerningene han skal ha begått (eller, om du vil, hans fortvilte forsøk på å frigjøre seg fra undertrykkende konvensjoner) har inspirert moderne forfattere, aktivister og kunstnere fra den nevnte Alma-Tadema og Edgar Allan Poe til Neil Gaiman og Anselm Kiefer. Med utskeielsene sine overgår han langt mer berømte skurker blant de tidligere romerske keiserne, det være seg Nero, som «spilte fiolin mens Roma brant», Domitian, som fordrev kjedelige stunder med å spidde fluer med pennen, eller Commodus, antihelten fra filmen Gladiator, som på 100-tallet skjøt med pil og bue mot publikum i Colosseum. Skrekkhistoriene om Elagabalus er verre. Hvor alvorlig bør vi ta dem? Ikke veldig alvorlig, er det vanlige svaret. Til og med forfatteren av Elagabalus’ biografi, som skrev nesten 200 år etter keiserens død og er kilden til de fleste makabre detaljene om partytriks og gastronomiske påfunn, tilsto at noen av de mindre plausible anekdotene han gjenga, høyst sannsynlig var ren diktning – de ble kokt sammen etter mordet på keiseren av folk som ville komme på god fot med hans rival og etterfølger på tronen. Samvittighetsfulle moderne historikere har forholdt seg høyst skeptisk til disse røverhistoriene. De forsøker å skille fakta fra diktning og klarer iblant å trekke ut et korn av reell informasjon som synes å være underbygd av en uavhengig kilde. For eksempel forekommer navnet til den nevnte vestalinnen på mynter preget under Elagabalus, noe som tyder på at det var en forbindelse mellom de to, selv om de kanskje ikke var gift. Det man står igjen med, er imidlertid ofte ikke stort mer enn perioden en keiser regjerte og noen få andre grunnleggende fakta. Samtidig advarer de med rette om at relativt uskyldige aktiviteter nokså lett kan beskrives på en måte som får dem til å virke uhyrlige. Hvorvidt man framstiller de fargekodede middagene som utslag av foraktelig nytelsessyke eller · 22 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

som raffinert og elegant kokekunst, vil i stor grad avhenge av hvilken holdning man har til keiseren i utgangspunktet. Det avgjørende må likevel være Elagabalus’ alder. Han var bare 14 da han kom på tronen og 18 da han ble myrdet. Prompeputer, kanskje. Kalkulerte utford ringer av religiøse konvensjoner, neppe. Seriøs historieskriving handler imidlertid om mer enn bare fakta. Jeg forsøker her å kaste lys over de romerske keiserne fra flere vink ler – enten de var ærverdige, menneskekjærlige statsmenn eller ungdommelige tyranner, filosofer eller gladiatorer in spe, berømte eller glemte – og å gi svar på så grunnleggende spørsmål som hvorfor så mange av dem endte som Elagabalus: ekspedert med en kniv i ryggen eller en giftig sopp. I denne typen undersøkelser må gamle overdrivelser, diktning og løgn spille en viktig rolle. Verktøykassa som folk har brukt til å danne seg et bilde av herskerne sine, bedømme dem, drøfte hva som karakteriserer et bestemt autokratisk styre og markere avstand mellom «dem» og «oss», har alltid inneholdt fantasier, sladder, bakvasking og vandrehistorier. Historiene om for eksempel Imelda Marcos’ 3000 par sko (hvorav bare en brøkdel faktisk er blitt funnet) dreier seg mer om å fordømme ufattelige og meningsløse rikdommer og privilegier enn om å dokumentere en rik kvinnes interesse for sko. I en mer beskjeden målestokk har vi historiene om dronning Elizabeth 2.s hunder, som angivelig spiste av matskåler i massivt sølv. Slike anekdoter kan vi betrakte som en knagg til å henge forskjellen mellom et «kongelig» liv og vårt eget på, samtidig som de gir oss en sjanse til å le litt av de fisefine vanene på slottet. Røverhistoriene som fyller de antikke skildringene av Elagabalus’ regjeringstid, utgjør, uansett opprinnelse, noe av den mest verdifulle kunnskapen vi har om hvordan romerne forestilte seg en keiser på sitt aller, aller verste. Disse usannhetene og åpenlyse overdrivelsene fungerer nesten som et forstørrelsesglass som zoomer inn på nøyaktig hva som framsto som «fælt» hos en «fæl» hersker i Romerriket. · 23 ·

K E I S E R E N AV R O M A

Noe av det kan være nokså forutsigbart: grusomheter og ydmykelser, fra barneofringer til de stakkars tjukke herrene som måtte prøve å klemme seg sammen på én liggebenk, og den meningsløse luksusen (hundene til Elagabalus fikk gåselever selv om de måtte klare seg uten matskåler av sølv). Men skjult i de tilsynelatende latterlige anekdotene om keiserens eksentrisitet ligger det noen helt andre og like gruvekkende lærdommer om autokrati og skrekkvelde. En av disse er hva ubegrenset makt egentlig vil si. De artige historiene om Elagabalus som fylte hagene sine med is og snø om sommeren og spiste sjømat bare når han var langt fra havet – eller en annen om at han var våken og arbeidet om natten og sov om dagen – forteller oss mer enn at han hadde råd til å ha sære og dyre vaner (mannen-som-har-alt-syndromet). De tvinger fram spørsmålet om hvor keiserens makt stopper, og plasserer ham som en hersker som ville underlegge seg naturen selv: bryte naturens orden (is om sommeren?) og kaste om på tid og rom, for ikke å snakke om biologiske kjønnsskiller, etter egen vilje og forgodtbefinnende. Elagabalus var ikke den første som framkalte slike bekymringer. 250 år tidligere hadde den republikanske politikeren, filosofen og taleren Marcus Tullius Cicero gjort narr av Julius Caesar ved å si at han hadde tvunget selv stjernene på himmelen til å adlyde ham. Det var en vits med mørke undertoner. Men dette var bare ett aspekt ved Elagabalus’ uhyggelige verden. Den var også et mareritt av løgn og bedrag, et sted der grensen mellom løgn og sannhet konstant ble visket ut og trukket i tvil. Ingenting var slik det så ut. Spektakulær gavmildhet kunne vise seg å være dødelig, keiserens godhet kunne bokstavelig talt ta liv (et av budskapene i historien om rosebladregnet). Og for dem som var nederst på rangstigen, viste de flotte rettene de fikk servert på slottsmiddager seg å være uspiselige, om enn livaktige, kopier. På den andre siden kunne det falske forvandles til noe ekte. I en digresjon hevder forfatteren av Elagabalus’ biografi at når utroskap skulle framstilles på · 24 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

scenen, krevde keiseren at det skulle fullbyrdes «på ekte». Det ville utvilsomt gitt publikum ekstra valuta for pengene. Men bak lå det foruroligende faktum at han snudde opp ned på forholdet mellom diktning og fakta, og skapte en verden som var et bakvendtland der ingen kunne vite hvem (eller hva) som var ekte eller spilte en rolle. Et korrupt autokrati bygd på løgn og bedrag. Eller, som forfatteren av biografien oppsummerte det: Elagabalus levde «et falskt liv». Med disse historiene som forstørrelsesglass kan vi se klarere hvilke fryktfaktorer som gikk hånd i hånd med det romerske keiserdømmet. Det handlet om mer enn makten til å drepe. Keiserens makt kjente ingen grenser. Den narret sansene og livnærte seg på ondsinnet kaos.

Keiserhistorier Jeg kommer til å svinge innom Elagabalus igjen fra tid til annen, ikke minst for å forklare hvordan en tenåring fra Syria kunne bli keiser (et av svarene i samtiden var, nokså forutsigbart, at en intrigerende mor og bestemor sto bak). Jeg vil også komme tilbake til fantasihistoriene (både dystopiske og andre) som omga det romerske hoffet, og saumfare flere røverhistorier som romerne fortalte om keiserne sine. Jeg vil rette søkelyset mot frekke vitser og satiriske parodier med keiseren i hovedrollen, og se nærmere på flere slike søkte anekdoter som sirkulerte om Elagabalus. Vi vil til og med finne keisere som opptrer i ulike skikkelser i drømmene til undersåttene sine. (Det var ikke alltid et godt tegn: «Å drømme om å være keiser varsler død for enhver som er syk», som en drømme tolker sa det på 100-tallet.) Men disse vil bare fylle en del av boka. I tillegg til keisernes plass i fantasi og forestillingsverden vil jeg ta for meg mer jordnære spørsmål om herskernes dagligliv, om politikkens høyst konkrete farer, · 25 ·

K E I S E R E N AV R O M A

behovet for militær sikkerhet og den kjedelige, rutinepregede jobben med å styre et imperium, aspekter som ofte blir overskygget av alle de pirrende anekdotene om luksus og grusomhet. Jeg vil skildre papirarbeid og administrasjon, arbeid med budsjetter og regnskap og ikke minst personalpolitikk. I hvilken grad var keiseren selv involvert i alt dette? Hvem var de nærmeste medarbeiderne og støttespillerne, fra koner og arvinger, sekretærer og bokholdere til kokker og klovner? Og hva hvis han var bare 14 år gammel? Vi vil finne en annen sterk keiserlig stereotypi som er veldig annerledes enn den farlige libertineren, nemlig den hardtarbeidende byråkraten. Begge vil spille hovedroller i denne boka.

Et liv i arbeid Elagabalus var den 26. romerske keiseren, sånn omtrent (den nøyaktige plassen i rekken er avhengig av hvilke mislykkede tronkrevere du velger å ta med). Keisere kom og gikk, og mange har blitt glemt. Noen har satt dype spor i den vestlige kulturen. Caligula (keiser 37–41) vil alltid bli husket for å ha gitt et politisk toppverv til yndlingshesten sin, og Hadrian (keiser 117–138) for å ha bygd en mur tvers gjennom Nord-England. Men det er ikke mange nå som har hørt om Vitellius (en notorisk storspiser som regjerte i noen måneder i 69) eller den autoritære Pertinax (med en lignende kort tid på tronen i 193), eller til og med Elagabalus. Ikke alle ble husket lenge. Disse mennene (alle var menn, ingen «keiserinne» satt noen gang på tronen) styrte over et enormt territorium som på det meste strakk seg fra Skottland til Sahara, fra Portugal til Irak, med en befolkning utenfor selve Italia som blir anslått til rundt 50 millioner. Keisere skrev lover, førte kriger, innførte skatter, avgjorde tvister, finansierte byggverk og forlystelser og oversvømte Romerriket med · 26 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

portretter av seg selv, omtrent slik som ansiktene til vår tids diktatorer henger på tusenvis av plakater i hjemlandene sine. De eide personlig store områder av riket og fikk inntekter fra alt fra kommersielle gårdsbruk til papyrussumper og sølvgruver. Noen av dem drev utstrakt reisevirksomhet for å utforske og beundre imperiet, ikke bare på jakt etter ære og krigsbytte. Turistene som i dag reiser til Luxor ved Nilens bredd for å beskue to kolossale egyptiske statuer (reist ca. 1350 fvt.), står på nøyaktig samme sted som Hadrian og hans følge som var der i samme ærend i 130. Keiserens gruppe etterlot seg en positiv anmeldelse ( i form av et leilighetsdikt) inngravert i foten på den ene statuen, som et «jeg var her» på romersk elitevis (fig. 64). Nøyaktig hvordan keiseren styrte imperiet i praksis, er en gåte. Bortsett fra hæravdelinger som var stasjonert i noen urolige områder, fantes det bare et nettverk av høyere funksjonærer som var spredd svært tynt ut over hele riket, rundt regnet én per 330 000 innbyggere. Sammenlignet med noen moderne imperier må derfor styringen for det meste ha vært nokså lite inngripende. Dessuten sørget de enorme avstandene for at det var umulig å detaljstyre de ulike provinsene, for det kunne ta flere måneder å sende informasjon og ordrer fra hovedstaden til rikets ytterkanter og tilbake. Men når det er sagt, jo nærmere vi kommer keiseren selv, desto travlere oppdager vi ofte at han er. Antikkens forfattere forteller om herskere som tilsynelatende står til halsen i det vi ville kalt papirarbeid (for dem vokstavler og papyrus). Da Julius Caesar tok seg av korrespondansen på tribunen under et hesteveddeløp, skal dette ha falt resten av publikum tungt for brystet. De oppfattet det som en fornærmelse mot folkeforlystelsen. Vespasian, en av keiserne som var så heldige å dø i sin egen seng, i 79, sto opp før daggry for å lese brev og offisielle rapporter. Elagabalus’ etterfølger, Alexander Severus, var visstnok så oppslukt av arbeidet at han hadde en kopi av det militære arkivet i den private leiligheten sin, slik at han kunne «gå over budsjettene og troppefor· 27 ·

K E I S E R E N AV R O M A

flytningene når han var på egen hånd». Men papirarbeidet var bare én del av det. Det ble forventet av keiseren at han var tilgjengelig for undersåttene sine, både fysisk og i brevform. Dette er essensen i en historie om Hadrian, som en gang han var på reise, ble stoppet av en kvinne som ville be ham om en tjeneste. Da han sa at han ikke hadde tid, svarte hun skarpt: «Slutt å være keiser, da.» Han lot henne legge fram ærendet sitt. Vi må behandle disse historiene med varsomhet. Noen keisere må åpenbart ha jobbet hardere enn andre. Alle systemer bygd på enmannsstyre har både sine flittige Georg 6.-er (Elizabeth 2.s far og en pliktoppfyllende, selvutslettende familiemann) og sine fargesprakende Edvard 7.-er (med alle sine elskerinner og forsømte forpliktelser). Men vi bør aldri forutsette at skildringene av ensformig forvaltning er mer troverdige enn historiene om utskeielser og glamour. Også de har en sterk ideologisk funksjon og tjener til å bygge opp et bilde av en perfekt keiser. Anekdoten om Hadrian og kvinnen som stoppet ham, fortelles faktisk også i nesten identisk form om noen tidligere herskere fra den greske verden. Dette tyder på at den illustrerte en gammel klisjé om «den gode herskeren». Ikke desto mindre, noen av de mest bemerkelsesverdige dokumentene som er bevart fra antikkens Roma, støtter dette generelle inntrykket. Dette er dokumenter som inneholder keisernes svar på anmodninger og bønnskrifter fra vanlige undersåtter eller rådsforsamlinger over hele riket – noen ganger hugd inn i steintavler (formodentlig av mottakeren for å feire et gledelig resultat), noen ganger skrevet av på papyrus eller samlet i nøkterne kompendier over domsavgjørelser. Det som er slående, er hvor lokale eller hvor trivielle (ikke for de berørte partene, naturligvis) de faktisk var, mange av disse problemene som man ventet at keiseren skulle løse. «Nattpotta som falt fra vinduet» er bare ett eksempel på slike saker. I 6 fvt. ble keiser Augustus bedt om å dømme i en illeluktende tvist i Knidos ved kysten av dagens Tyrkia. I en feide mel· 28 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

lom to familier der hadde en mann dødd. Under et oppløp utenfor huset til rivalene sine var han blitt truffet i hodet av en nattpotte som ble sluppet fra et vindu i overetasjen, av en slave som kanskje, eller kanskje ikke, bare hadde hatt til hensikt å tømme den for innholdet. De lokale myndighetene helte mot å tiltale slaveeierne for drap, men ifølge den nedskrevne dommen var Augustus av motsatt oppfatning: Familien hadde handlet i nødverge, uansett om dødsfallet skyldtes et uhell eller ikke. Nesten nøyaktig 300 år senere måtte en annen keiser, som var på reise i Donau-regionen, streve med hundrevis av personlige dilemmaer og rettstvister som han måtte løse: fra kvinnen som krevde erstatning for en ku hun hadde leid ut, men som var blitt drept «da fiender invaderte», til en kinkig uenighet om økonomisk ansvar etter at to elvebåter kolliderte. For ikke å snakke om mannen som hadde prostituert bort sin egen kone uten å få betalt for det, og nå ville ha hjelp til å kreve inn pengene (heldigvis ble kravet avvist). Hvorvidt keiseren selv svettet over disse juridiske spissfindighetene, vet vi ikke. Iblant gjorde han antakelig det, andre ganger underskrev han nok bare dommene som staben hans formulerte (jeg kan ikke forestille meg at unge Elagabalus gjorde mer enn det). Men poenget er at uansett hvem som utførte arbeidet, sto keiseren som dommer. Disse tilfellene er et nyttig motstykke til marerittversjonen av keisermakten. De minner oss om at selv om noen så på keiserne som overhoder for en uvirkelig, mørk og skremmende verden, betraktet andre dem som løsningen på problemene sine, helt ned til en død ku. De sørger også for at en bok som fokuserer på keiseren og keiserrollen, ikke bare vil handle om menn fra den øverste eliten. Langt derifra. Det virker kanskje som et paradoks, men det klareste og mest detaljerte bildet av vanlige romere og imperiet, som så ofte forblir usynlige, får vi gjennom keiserens øyne og via kontakten han har med undersåttene sine. Keiseren av Roma handler om både herskere og undersåtter. · 29 ·

K E I S E R E N AV R O M A

Tekster og andre levninger Arkivene med keisernes beslutninger og det slående innblikket de gir i vanlige romeres liv og viderverdigheter, er bare noen av de antikke tekstene og dokumentene som jeg har tenkt å løfte ut av forelesningssalene og forskningsseminarene. Ikke dermed sagt at vi vil klare oss uten veiledning fra de mest kjente klassikerne fra den romerske litteraturen: Framfor alt har Tacitus med hovedverkene Årbøkene og Historiae om herskerne i det første århundret, skrevet kort tid etter i det andre århundret, aldri blitt overgått i sin kyniske disseksjon av autokratiets fordervelse. Og fra omtrent samme tid: Sveton, et medlem av den innerste palasskretsen under Trajan og Hadrian, til slutt som sjef for den keiserlige korrespondanse, skrev fargerike biografier om tolv keisere, fra Julius Caesar til den fluespiddende Domitian, som har fungert som håndbok om perioden for historikere de siste 500 årene. Men jeg kommer også til å hente inn mer kuriøse og overraskende verker som er mye mindre kjent, og som viser bredden og rikdommen i det litterære materialet som er bevart. Gjennom nitid og møysommelig avskrift av håndskrifter, omhyggelig redigering, etter hvert hjulpet av trykkekunsten og digitaliseringen, har vi i dag tilgang til et langt mer variert og omfattende materiale fra antikkens Roma enn vi ofte forestiller oss. Noe av det hadde til hensikt å vekke latter. Vi har en liten samling av keiservitser – Augustus ertet for eksempel datteren Julia for at hun nappet ut grå hår – og satirer av ulike typer. Blant disse er noen parodier som keiser Julian fra 300-tallet skrev om forgjengerne sine (der Elagabalus har en birolle som «den lille gutten fra Emesa»), og et hylende morsomt nidskrift der Neros lærer Seneca latterliggjør ideen om at keiser Claudius skulle bli opphøyd til gud etter sin død i 54. (Vi følger den noe omtåkede gamle keiseren som sliter seg opp til de «ekte» gudenes hjem på Olympen, bare for å bli kontant avvist da han kommer dit.) · 30 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

Noe av litteraturen tar oss med bak kulissene. En håndbok skrevet av en gresk retorikklærer gir råd om hvordan man bør tiltale en keiser, om behovet skulle dukke opp. Det finnes en skildring av livet ved hoffet (med en gruvekkende bemerkning om soldater som også er hemmelige agenter) av filosofen Epiktet, som en gang hadde vært slaven til Neros sekretær, mens livleger i palasset har gitt oss beskrivelser ikke bare av kjendispasientenes halsbetennelser, og men også av mageonder og medisinbruk – 2000 år senere kan vi fremdeles lese journalene. Og vi kan fortsatt lese en redigert samling rapporter sendt hjem til keiseren i Roma på 100-tallet av Plinius, en funksjonær som var stasjonert ved kysten av Svartehavet, mange hundre kilometer unna. I disse brevene forteller han om problemer med alt fra besværlige kristne til forfalne offentlige bad og en bekymringsfull kostnadsoverskridelse i forbindelse med byggingen av et vaklevorent teater. Andre bevarte skrifter er nesten rarere enn det er mulig å forestille seg. Biografien om Elagabalus, for eksempel, med sine vidunderlig avslørende fantasier og overdrivelser om livsførselen til «den lille guttungen», tilhører en samling på mer enn 50 biografier over keisere, inkludert tronranere, arvinger og andre pretendenter, fra Hadrian i 117 til et blodtørstig null som døde i 285. Selv om mange av de enkelte livsskildringene er veldig korte (etter våre begreper er de snarere «profiler» enn «biografier»), utgjør de til sammen flere hundre moderne boksider og går under tittelen Historia Augusta. Verket utgir seg for å være skrevet helt på slutten av 200-tallet av seks forfattere med feiende flotte navn: Trebellius Pollio, Flavius Vopiscus fra Syrakus og så videre. Grundige språk- og stilanalyser har vist at dette slett ikke er tilfellet: Boka ble skrevet av én ukjent forfatter rundt hundre år senere enn det teksten selv påstår. Det gjør den til en av de store gåtene i antikkens litteratur. Hva fikk noen til å bruke tid og krefter på et slikt narrespill? Var det en forfalskning? En kjempelang vits, eller en satire? Eller et radikalt pseudohistorisk litterært · 31 ·

K E I S E R E N AV R O M A

2. En del av bronseteksten som ble funnet i Lyon på 1500-tallet, og som gjengir Claudius’ tale til senatet der han anbefaler å gi flere politiske rettigheter til gallerne. Den uvanlig klare skriften gjør teksten nokså enkel å lese. Den første linjen i dette utdraget begynner med «TEMPUS EST», «tiden er inne». Se s. 257–258.

eksperiment? Hva som enn er sannheten, overskrider verket klokkeklart grensen mellom historie og fiksjon. Tusenvis av originaldokumenter bidrar til å gi historiene om de romerske keiserne variasjon og kjøtt på beinet. Noen ble inngravert i stein og bronse og var ment å vises offentlig, andre ble skrevet på papyrus, overlevde i egyptisk sand og er blitt gravd opp i enorme mengder av arkeologer i løpet av det siste århundret (mange er fortsatt ikke blitt lest). Vi har for eksempel en bronsetavle med teksten til en tale som keiser Claudius holdt i 48. Der argumenterer han for at menn fra Gallia bør få en viktigere politisk rolle i riket, og gir oss Romas historie i et nøtteskall med på kjøpet. Og fremdeles kan vi lese en nedtegnelse på papyrus av hva Germanicus, romersk hærfø· 32 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

rer og faren til keiser Caligula, sa da han talte til en folkemengde i Alexandria, blant annet at han savnet «besta» (det vil si Livia, kona til Augustus, en kvinne med et mer fryktinngytende rykte enn ordet «besta» skulle tilsi). Vi får dessuten flere glimt av hva som foregikk bak kulissene: fra gravskriftene til et hundretall av Livias tjenere (inkludert en massøse, noen påkledere, en maler, en vindusvasker) til oppgitte brev fra en funksjonær i Egypt som hadde store problemer med å skaffe alt som trengtes til et kommende keiserbesøk. Vi har også tilgang til keisernes materielle verden. Fremdeles er det mulig å vandre rundt i palassene deres, ikke bare på Palatinen i sentrum av Roma (opprinnelsen til ordet «palass»), men også lysthagene deres utenfor bymurene og eiendommene de hadde andre steder. En av disse, keiser Hadrians villa i Tivoli, ca. 30 kilometer utenfor Roma, var med sine parkområder, boligkvarterer, mange spi-

3. og 4. Bilde av keiseren på to overraskende steder. Til venstre en moderne kopi av en antikk kakeform (kanskje brukt til å bake småkaker til religiøse høytider) som viser en keiser stående på en stridsvogn under et triumfopptog (s. 64–65) mens han blir kronet av seiersgudinnen. Se også fig. 12. Til høyre ser vi keiseren på en øredobb (kroken var opprinnelig utvilsomt bøyd slik at hodet ikke hang opp ned). · 33 ·

K E I S E R E N AV R O M A

sesaler og biblioteker nesten dobbelt så stor i utstrekning som Pompeii. «Villa» er en gedigen underdrivelse, det er mer som en privat by. Og vi kan fortsatt studere portrettene av dem. Bare en brøkdel er bevart – et rimelig anslag er at det fantes mellom 25 000 og 50 000 statuer bare av keiser Augustus fordelt over hele Romerriket. Likevel, tusenvis av dem står fremdeles i verdens museer, og de kommer i alle slags former og størrelser. Noen romere spiste til og med kaker pyntet med keiserfigurer – bevarte kakeformer tyder i hvert fall på det. Rundt 200 levde det en dame som gikk enda lenger: Hun fikk laget gulløredobber dekorert med et portrett av keiser Septimius Severus, som regjerte noen år før Elagabalus. Det finnes selvfølgelig en mengde spørsmål om keisernes verden vi ikke kan svare på fordi vi mangler dokumentasjon (for eksempel hvordan denne verdenen framsto for en kvinne, eller nøyaktig hvordan økonomien fungerte). Men jeg håper at leserne ikke først og fremst vil irritere seg over hvor lite vi vet om disse 2000 år gamle herskerne, og heller bli overrasket over hvor mye vi vet.

Hvilke keisere? Mange keisere kom etter Elagabalus. Ser vi på den østlige delen av imperiet, der Konstantinopel (dagens Istanbul) ble etablert som hovedstad på 300-tallet, var det en ubrutt rekke av romerske herskere helt til 1453, da byen ble erobret av osmanene. Vi tenker på disse senere herskerne som bysantinere. De så på seg selv som romere. Men i denne boka kommer jeg i hovedsak til å stoppe ved Elagabalus’ slektning, adoptivsønn og etterfølger: Alexander Severus, han som ifølge historiene tok med seg arbeidet med militærarkiver og troppeforflytninger hjem. Også han var ung, bare 13 eller 14 da han kom på tronen, og han regjerte fra 222 til 235. Siden vi begynner med dem som skapte det romerske enmannsstyret, Julius Caesar, myrdet i 44 · 34 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

fvt., og hans grandnevø Augustus, som ble den første keiseren, vil jeg ta for meg en periode på litt under 300 år, fra midten av det første århundret fvt. til midten av det tredje århundret, og i underkant av 30 keisere. Alle slike kronologiske grenser er til en viss grad vilkårlige, og jeg kommer ikke til å holde meg strengt til dem (faktisk har jeg allerede brutt dem: tilfellene med den døde kua og den prostituerte kona stammer fra andre halvdel av 200-tallet). Men det finnes sterke argumenter for å sette strek der jeg gjør det. Mye endret seg drastisk etter Alexander Severus. I resten av århundret førte en rekke militærkupp og borgerkriger til en betydelig gjennomtrekk av keisere. Mange av dem stammet fra helt andre steder enn det øverste romerske aristo kratiet, og de geopolitiske forholdene hadde forandret seg slik at en god del av dem aldri var i selve Roma i løpet av den korte tiden de regjerte. Og stort sett var regjeringstiden kort. Pluss-minus noen mislykkede tronranere var det like mange keisere på de 50 årene etter at Alexander Severus ble myrdet, som det hadde vært på de nesten 300 årene før. En historie om Alexanders etterfølger Maximinus Thrax («trakeren») sier litt om de kulturelle endringene. Visstnok var han den første keiseren som ikke kunne lese og skrive. Det er godt mulig dette var ondsinnet sladder, men uansett peker det fram mot en ny verden. Mellom Augustus’ og Alexander Severus’ tid var romersk politikk og den geopolitiske situasjonen så stabil at du kunne ha lagt deg til å sove i år 1 fvt. og våknet 200 år senere i en verden du stort sett kjente igjen. Erobringer ble feiret med pomp og prakt også etter Augustus. Et framstående eksempel på dette er Trajansøylen fra begynnelsen av det andre århundret, som ble reist til minne om seirene over Dacia (i området der Romania ligger i dag) og som et siste hvilested for keiserens aske. De fleste av disse seirene økte imidlertid i liten grad Romas territorium og kostet ofte mer enn de smakte – det ville ikke være usaklig å kalle Britannia for Romas Afghanistan. I andre tilfeller · 35 ·

K E I S E R E N AV R O M A

gikk territoriet fort tapt igjen. Dette var militære «forfengelighetsprosjekter», som en historiker nylig kalte det, men forfengeligheten kostet dyrt i menneskeliv. Det fantes naturligvis noen underliggende endringer som pågikk over lang tid. Den viktigste var, som vi skal se, et økende geografisk – og til dels etnisk – mangfold blant keiserne. Både Trajan og Hadrian fra første halvdel av 100-tallet stammet fra Spania. Noen tiår senere finner vi Septimius Severus, «den første afrikanske keiseren», som ble født i dagens Libya (pl. 3). Elagabalus var grandnevø av Septimius’ kone, den syriske Julia Domna, og det var via hennes innflytelsesrike familie han kom på tronen i et kupp som utvilsomt ble planlagt av andre enn ham selv. Men til tross for alle disse gradvise forandringene utførte Augustus og Alexander Severus stort sett den samme jobben og ble målt etter stort sett de samme målestokkene og de samme forestillingene om hvordan en keiser skulle være. Historikere både i antikken og i vår tid har ofte skildret disse århundrene med keisertid ned til minste detalj. De har gransket palass intriger, krangler, sammenstøt mellom fraksjoner, felttog og politiske oppgjør. De har forsøkt å beskrive personligheten til de ulike hers kerne, fra den gretne og dobbeltmoralske Tiberius, etterfølgeren til Augustus, eller den ekstravagante og uansvarlige Nero, til den smålige Antoninus Pius eller hans etterfølger, den filosofiske Marcus Aurelius. Moderne historikere har prøvd å gi leserne full oversikt over dynastier der de kompliserte familierelasjonene, de strategiske adopsjonene (som Elagabalus’ adopsjon av Alexander Severus) og de mange giftemålene er nesten umulige å gjengi i et konvensjonelt slektstre. Og de har gasset seg med de mange underholdende og outrerte anekdotene som ble fortalt om disse herskerne, samtidig som de har vært skeptiske til sannhetsgehalten eller prøvd å finne fram til en mer prosaisk sannhet under overflaten. Som vi skal se i neste kapittel, kan Caligulas trussel om å utnevne hesten sin til konsul rett og slett ha vært en dårlig vits som slo tilbake på ham selv. · 36 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

Jeg kommer også til å dra fram disse fortellingene, med alle de fantastiske detaljene som har gjort at de blir husket 2000 år senere, men jeg vil bruke dem til å kaste lys over det romerske keiserdømmet på en annen måte. Heldigvis er ikke dette en bok som prøver å fortelle historien om de nesten 30 herskerne kronologisk, en etter en. Et langt liv fylt med undervisning og forskning på den romerske antikken har overbevist meg om at detaljerte framstillinger av den typen, enten de tar for seg én, tolv eller enda flere keisere, ofte dekker over mer enn de avslører. Tross alt er den ene hastig utklekkede, egennyttige palassintrigen stort sett nokså lik den andre. Rollebesetningen varierer, men motivene er omtrent like tvilsomme (eller edle). Ofte er det lite som skiller den ene villfarne prinsen eller prinsessen fra den andre. Og de sjokkerende anekdotene som kan virke så livaktige og karakteristiske, blir gjentatt regelmessig i mer eller mindre identisk form om flere keisere. Jeg er så absolutt interessert i hvorfor noen keisere blir husket som sadistiske udyr, andre som anstendige menn som gjorde så godt de kunne, noen som gavmilde velgjørere og andre som smålige gjerrigknarker. Men jeg er mer interessert i å komme under overflaten og danne meg et mer overordnet bilde av hva autokratiet, og autokratene, i Roma sto for, og i hvor like disse herskerne var, ikke bare hvor ulike. Her er jeg på lag med Marcus Aurelius, som i Til meg selv kommenterte at enmannsstyret i grunnen ikke hadde forandret seg i århundrenes løp: «samme skuespill, andre skuespillere». Boka handler derfor like mye om «keisere» som kategori, eller om «keiseren» som skikkelse, som den handler om noen av de enkelte herskerne. I så måte er den nesten helt sikkert i tråd med oppfatningen til det store flertallet av befolkningen i Romerriket. Personligheten til mannen på tronen, hans karakterbrister og preferanser, kan ha hatt stor betydning for dem han inviterte på middag, eller for de elitemenneskene som studerte, eller skrev, keiserbiografier. Ikke alle keiserne var like. Men for flesteparten av de 50 millionene som bodde utenfor Italia, og for temmelig mange i Italia, · 37 ·

K E I S E R E N AV R O M A

var det «keiseren» som var viktig, ganske uavhengig av hvem han til enhver tid var og hva han het. Det var «keiseren» de henvendte seg til med problemene sine. Det var «keiseren» de drømte om. Når en keiser døde eller ble avsatt, var det nokså vanlig å hugge om eller justere marmorskulpturene av den gamle keiseren slik at de stemte overens med utseendet til den nye. Det kan ha vært flere årsaker til dette, for eksempel at man ikke ville bruke penger på en splitter ny skulptur, eller at man bokstavelig talt ville fjerne forgjengerens ansikt fra offentligheten. Det underliggende budskapet var uansett at det eneste som skulle til for å skifte ut en keiser med en annen, var noen få hugg med hammer og meisel (fig. 91).

5. En liste over romerske keisere på en egyptisk papyrus, skrevet på gresk, med overskriften «Keisernes/kongenes regjeringstider» (se s. 57). Egentlig skulle Caligula vært nummer tre på listen, men han er blitt sløyfet, slik at Claudius kommer rett etter Tiberius. · 38 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

Det er temmelig sannsynlig at en del av innbyggerne i riket ikke visste navnet på den regjerende keiseren. Det var det en filosof og kristen biskop fra Nord-Afrika antydet da han litt senere, helt på begynnelsen av 400-tallet, skrev at det fantes menn i hans del av verden som visste at det satt en keiser på tronen på grunn av skattene de måtte betale, «men hvem han er, er ikke veldig klart». Han fulgte opp med en spøk: «Det finnes folk blant oss som tror at Agamemnon fortsatt er konge.» Agamemnon var grekernes hærfører i den mytiske krigen mot Troja. Det som i hvert fall er sant, er at svært mange ikke ville ha vært i stand til å ramse opp noen tilnærmelsesvis fullstendig keiserrekke. Selv det åpenbart grundige og samvittighetsfulle mennesket som i midten av det tredje århundret skrev ned en slik liste på papyrus, bommet på noen betydelige punkter: Caligula og flere andre er ikke med, og noen regjeringstider er feil. Jeg kommer til å presentere de enkelte keiserne jeg omtaler (men ikke absolutt alle av de nesten 30) med de nødvendige detaljene. Men det er ikke så nøye om vi ikke alltid klarer å skille en Marcus Aurelius fra en Antoninus Pius. Det klarte antakelig heller ikke den jevne romeren.

Keisernes verden De romerske keiserne lar oss møte både noen av de mest ekstreme uttrykkene for makt i antikken og noen av de mest grå og ensformige realitetene ved livet i Romerriket. Ikke nok med det, helt fram til vår tid har de vært til inspirasjon og etterligning for autokrater og til skrekk og advarsel for politikere: fra kongene og fyrstene som er kledd opp som romerske keisere i offisielle malerier og skulpturer, til statsministerne og presidentene som framstilles av avistegnerne som en Nero «som spiller fiolin mens Roma brenner». Det er verdt bryet å ta de romerske keiserne på alvor og gå dypere inn i hvordan · 39 ·

K E I S E R E N AV R O M A

romerne selv forsto, debatterte og utfordret en visjon om makt som fremdeles påvirker oss. Gjennom hele min karriere har jeg forsøkt å få grep om disse fjerne, men samtidig merkelig velkjente herskerskikkelsene. I denne boka ønsker jeg å gi leseren innblikk i mine streiftog i keisernes verden, både den virkelige og den oppdiktede, fra gudenes opphøyde sfære (som mange av dem, ikke bare Claudius, traktet mot) til den grumsete Tiberen, der andre brått endte sine dager. Jeg har liten tro på at så mange av dem var like blodtørstige eller psykopatiske som de ofte er blitt framstilt. Samtidig ser jeg heller ingen verdi i å prøve

6. Jair Bolsonaro fra da han var Brasils president, framstilt lett gjenkjennelig som «Nero som spiller lyre mens Roma brenner» på forsiden av nyhetsmagasinet Istoé. Enten de har hett Barack Obama, Boris Johnson eller Narendra Modi, finnes det knapt en framstående politiker i verden som har unnsluppet denne sammenligningen. · 40 ·

M I DDAG M E D E L AG A B A LU S

å rehabilitere noen av de verste «monstrene». Forsøkene på å gjøre Caligula eller Nero eller Commodus til misforståtte reformatorer som ble ofre for skriveføre motstandere, har aldri overbevist meg. Uansett er det en krevende øvelse å balansere på den stramme linen mellom avsmak og sympati. Etter å ha arbeidet så lenge med Romerriket avskyr jeg autokrati som politisk system, men samtidig har jeg blitt mer velvillig innstilt ikke bare til systemets ofre, men også til alle dem som er fanget i det, fra nederst til øverst: fra noen av de vanlige mennene og kvinnene som levde i skyggen av keiseren mens de grublet over makt og enmannsstyre og prøvde å klare seg som best de kunne, til (den antakelig like vanlige) mannen på tronen. Det er lett å glemme at han også utvilsomt grublet over hvordan man skulle være autokrat og hva det innebar å være keiseren av Roma. Snart begynner jakten på keiseren, og den vil føre oss gjennom både fiksjonens og virkelighetens verden, fra middagsselskaper til militære felttog, fra legejournaler til vitser, satirer og drømmer, fra keiserens skrivebord til hans siste ord. Men først forflytter vi oss langt vekk fra Elagabalus og prompeputene hans, til romersk politikk og en gjennomgang av hva som kjennetegner enemakten i Roma. Autokratier kommer i mange ulike former. I de neste to kapitlene vil jeg definere noen av grunntrekkene i det romerske autokratiet – hvilke arbeidsoppgaver en romersk keiser hadde, hvordan systemet oppsto, hvem disse menneskene var som vi nå kaller «keisere av Roma», og hvordan de havnet på tronen.