ISFJELL
60494 Isfjell – s. 1
14.12.2023 12:53
Niklas Turner Olovzon
ISFJELL Oversatt av Harald Kjærheim
60494 Isfjell – s. 3
14.12.2023 12:53
Niklas Turner Olovzon Originalens tittel: Isberg Oversatt av Harald Kjærheim Copyright © Niklas Turner Olovzon, 2022 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-79899-4 1. utgave, 1. opplag 2024 Omslag: Elina Grandin Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2024 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
60494 Isfjell – s. 4
14.12.2023 12:53
Til Lou. Hvor enn du har vært, hvor enn du skal.
60494 Isfjell – s. 5
14.12.2023 12:53
60494 Isfjell – s. 6
14.12.2023 12:53
PROLOG
60494 Isfjell – s. 7
14.12.2023 12:53
Alene og omgitt av mørke. Ikke en lysstrime på himmelen, ikke engang stjerner. Og nå hadde det begynt å regne. Bare lette dråper, men et sted bortenfor utmattelsen og alkoholens bedøvende virkning fryktet han at det snart ville øke i styrke. Øksa i hånda virket stadig tyngre og pusten mer anstrengt da han sleit seg oppover. Trærne vokste spredt her, men han måtte likevel trå så forsiktig han kunne siden lyskjeglen fra hodelykta bare lyste opp skogsterrenget noen meter framover og kvister når som helst kunne stikke inn over stien. Noe flakset plutselig opp like ved, og han ble redd. Så hørte han kråkas kra-kra da den fjernet seg. Vinden frisknet på da han nådde toppen, og med den økte trommingen av regnet mot jakkestoffet. Han økte også takten på sine egne skritt. Trosset redselen, smerten, trøttheten. Hvor er du? Vær så snill, vis deg … Tettere mellom trærne, han lot hodet og lyskjeglen pendle fra høyre til venstre. Lyste over snar og mose for å trå rett med de ustø beina. Knudrete stammer og stygge stubber ble til surrealistiske vesener. Fingre som strakte seg ut mot ham, ansikter uten konturer. Var det noe der som levde og pustet? Som ventet på ham? «Hold opp», mumlet han for seg selv, fikk igjen pusten og tvang beina til å fortsette. 9
60494 Isfjell – s. 9
14.12.2023 12:53
Mosen måtte vike for noe våtere, den ene støvelen surklet, ble sugd fast, og han var nære på å miste den. En annen lyd. En kvist som knakk? Han sto urørlig mellom to av de forvridde stammene og prøvde å lytte gjennom pulsdunkingen i ørene og dråpenes trommelom mot jakka. Nå satte regnet i gang for alvor, og han svor en lang remse. Tok noen vaklende steg til da bakken plutselig forsvant, og idet han falt, forsto han at han hadde tråkket ned i det som hadde vært en bekk, men som nå bare var et gjørmete far. Øksa for ut av hånda, traff noe med en metallisk klang og landet med et plask et sted i det blaute. Han lå i søla, famlet i panikk bortover bakken, strakte ut hånda og kom borti noe hardt og kaldt straks før lyset fra hodelykta fant den glinsende grå overflaten av en stor stein. Ikke noe annet. En svak lyd, en knirking. Han rykket til der han lå på ryggen, slapp pusten skjelvende ut. Han var ferdig, visste ikke engang om han orket å reise seg. Lukket øynene og kjente det kalde regnet mot ansiktet, tenkte at han ville ligge her til det ble lyst. Til denne forbannede natta var over. En knurring. Han åpnet øynene, kom seg møysommelig opp i knestående. I det bedragerske mørket mellom de hvite bjørkestammene syntes han å ane en skikkelse som stirret rett på ham.
60494 Isfjell – s. 10
14.12.2023 12:53
DEL 1:
DE HJEMVENDTE Time takes a cigarette, puts it in your mouth. david bowie
60494 Isfjell – s. 11
14.12.2023 12:53
Tassby, Dalarna Lars-Inge I skumringen ble de falurøde husene i Tassby grå. Det var slutten av oktober og kvelden var kjølig, Ziggy gikk rolig i båndet, og grusen lød annerledes under føttene til Lars-Inge Erkers. Som om knasingen ikke kom fra ham, som om han ikke var der. De hadde skippet den vanlige ruta langs strandpromenaden ved vika og gikk i stedet opp mot snuplassen med postkassene og maistangen. Selve midtpunktet i bygda. Ziggy snuste i den høstvisne hekken til Sören og LissKulla, løftet beinet og markerte revir. Lars-Inge kikket mellom de glisne, sprikende kvistene. Gjettet på at Liss-Kulla var på kjøkkenet. Kanskje hun tittet på ham nettopp i dette øyeblikket, men han kunne ikke se silhuetten hennes gjennom sprossevinduene. Kanskje sto hun et par meter innenfor og så ham uten at hun selv syntes. Han snudde seg bort og fulgte etter Ziggy. Bygda lå stille, alt så ut som vanlig, men noe føltes galt. Maistangen var riktignok majestetisk mot den mørknende himmelen, og Lars-Inge stirret på bygdas egne bumerker – stjerne, korslagte piler og to hjerter – på øvre del av stangen. Løvet hadde selvsagt visnet for lenge siden, men kvistene beholdt formen. Midtsommer var årets høydepunkt, og synet av stangen pleide å få ham i godt humør. Ziggy dro i kobbelet og ville videre, men Lars-Inge saktnet skrittene. Plaget seg selv. 13
60494 Isfjell – s. 13
14.12.2023 12:53
I rundt tjue år hadde han hatt ansvar for dekorasjonene og at alle de som samlet seg her på midtsommeraften, bidro med kvister og løv til symbolene vokste fram. Men i våres var han blitt byttet ut. Antakelig hadde Lars-Inge fått beholde ansvaret såpass lenge bare fordi Anki hadde forlatt ham åtte år tidligere. Men for et års tid siden føltes det som om bygdas kollektive sympati var gått over i en stigende irritasjon. Lars-Inge forsto det. «Vi må forynge oss», hadde Liss-Kulla sagt. «Det er jo så mange utenfra nå for tiden, og de trenger litt mer … show.» «Å pynte er jo egentlig kvinnfolkarbeid», mente Sören med et like usikkert som unnskyldende smil: «Vi er jo ikke pur unge lenger, og jeg kommer til å trekke meg som ansvarlig for å reise maistangen.» Lars-Inge, eller Lassa som enkelte i bygda hadde kalt ham helt siden han som barn hadde vært den ukronede kongen av brettaking i Lassabacken, hadde nikket og latt som om han var enig. Liss-Kullas og Sörens vakre og manisk blide svigerdatter hadde overtatt dekoreringen, og hun hadde gått i leksandsfolkedrakt (selv om hun kom fra Stockholm). Lars-Inge ble gårsdagens nyheter. Rester. Så hadde sønnen Micke overtatt oppgaven etter pappa Sören og holdt tale da stangen var reist. Talen var både inspirerende og humoristisk, om åpenhet og alles likeverd, og alle hadde applaudert høyt. Ja, alle unntatt Mickes lillebror Andreas, selvsagt. Lars-Inge hadde møtt Andreas’ blikk der de begge sto i utkanten av folkemengden, og de hadde nesten umerkelig nikket til hverandre. Andreas var likesom ham utenfor og antakelig like misunnelig som LarsInge. En bildekavalkade av alle bygdebarna Lars-Inge hadde lært opp i å dekorere, passerte revy. Blide og søte, ofte i miniversjoner av folkedrakter. Han hadde hatt det morsomst med barna, vært mest seg selv. Det siste minnet var av nettopp Andreas som, med mellomrom mellom tennene, 14
60494 Isfjell – s. 14
14.12.2023 12:53
lespet noe som hørtes ut som tangen, og Lars-Inge som korrigerte nei, det heter gress, det som vokser på land, før han skjønte at det var stangen gutten mente. Hadde Andreas vært fem–seks år da? Lars-Inges tankerekke ble brutt av stemmer et stykke unna. Og av skritt. Rytmisk marsjering. En flokk mennesker kom gående fra Hjulåkersvägen. De var mange, og Lars-Inge rykket til, ville instinktivt komme seg bort derfra før de nådde snuplassen. Men han ble stående, visste ikke om han skulle kikke bort på dem eller late som om han var opptatt med noe annet. Han valgte postkassa. Åpnet det mørkegrønne plastlokket med teipremsen han hadde skåret over på midten med lommekniv for å fjerne navnet til Anki, som sto ved siden av hans. Postkassa var selvsagt tom – han hadde tømt den tidligere på dagen. Og nå var flokken framme. De var virkelig mange, sikkert tjue stykker, i neongrønne refleksvester med teksten MISSING PEOPLE i svart skrift. Lars-Inge kjente seg presset, stemmene skar gjennom stillheten, og han oppfattet straks at det var minst et par personer fra området han kjente igjen. «Lassa!» Den høye mannsstemmen tilhørte John, en mann på hans egen alder og oppvokst i nabobygda Fornarvet, men som nå bodde inne i Leksand. «Vi skal opp i skogen. Og leite. En forsvunnet bærplukker.» John hørtes andpusten ut, snakket i korthogde setninger mellom åndedragene. «Bli med. Vi har vest du kan låne.» En kvinne med vakkert, sølvgrått hår, en slags oransje ledervest og ryggsekk nikket bifallende. Men Lars-Inge ristet på hodet. «Må … skal hjem.» Han begynte å bevege seg i retning mot vika, tilbake den veien han var kommet, tilbake til huset. «Jeg har …» Han prøvde å komme på en unnskyldning. «Hunden må ha mat.» Bak ham ble det mumlet noe han ikke oppfattet, og han satte opp farta. Kvalte et truende hosteanfall som ville ha tvunget ham til å stoppe og fått dem til å lure enda mer. 15
60494 Isfjell – s. 15
14.12.2023 12:53
Han kom seg over den asfalterte Siljansnäsvägen, der det ikke var en bil å se, og nedover grusbakken mot vannet. Skumringen hadde det travelt over Siljan og Byrviken, det grå lyset svant i takt med skrittene hans. Vinden hadde tatt seg opp, og det mørke vannet beveget seg urolig bortenfor brygga med båtplassene, som om det hutret. De skulle opp i skogen … Du burde ha blitt med. Lars-Inge frøs, og han følte seg plutselig iakttatt. Som om noen (eller noe?) nettopp hadde brukt badestigen på brygga, steget opp fra det mørke … Han stanset og kikket enda en gang mot båtplassene. Hold opp! Beina var som spagetti da han gikk over det visne gresset. Tok inn på den opptråkkede stien langs vika som Tassby og nabobygda Fornarvet kalte «strandpromenaden», og som de holdt ved like i fellesskap. Han gikk denne strekningen hver dag, men nå var de mange buskene og alt krattet skremmende i halvmørket. Som om lange, magre hender med gebrekkelige fingre strakte seg mot ham. Som om noe kunne ligge på lur hvor som helst. Han oppfattet den svake lyden av skritt som nærmet seg bakfra, og snudde seg rundt, men stien var tom. Han innså at det var pulsen som bruste i ørene. Ziggy kikket opp for å se hva matfar egentlig drev med. «Vi er straks hjemme, gutt. Ja, du skal få et varmt pledd rundt deg.» Mellom brygga med båtplassene og huset til Lars-Inge var det et par hundre meter, og han hadde ingen naboer på den strekningen. Bortenfor hjemmet var det ytterligere hundre meter med busker og krokete bjørker langs strandlinja, helt bort til kåken til demente Inga. Som oftest likte Lars-Inge den avsides beliggenheten, men akkurat nå … De var endelig nådd fram til stakittgjerdet rundt eiendommen hans, som grenset til strandpromenaden og med bølgene bare noen få meter borte – en helt eventyrlig beliggenhet, hadde folk sagt gjennom årene, og i dag ville man neimen ikke fått bygge så nær vannet. 16
60494 Isfjell – s. 16
14.12.2023 12:53
Lars-Inge bannet over at han ikke hadde tent utelyset på terrassen på baksiden. Den triste hagen lå fargeløs i halvmørket, og i et glimt syntes han at noen hadde satt seg i epletreet. Han ristet på hodet, åpnet den rustne jernporten på skrikende hengsler og slapp løs Ziggy. Bikkja ruste øyeblikkelig gjennom hagen. Som alltid bort til jordbærbedet, med tuer av ugress og jordklumper til tross for Lars-Inges forsøk på å holde det pent. «Ziggy, nei …», mumlet Lars-Inge samtidig som han oppfattet et lysglimt i siden av synsfeltet. Han vendte blikket mot vika. Myste over den knappe kilometeren med urolig, mørkt vann. Huset. På den andre siden. Den veldige, røde bygningen som var i ferd med å forfalle, og som han hadde sett hver dag siden barndommen, men der ingen hadde bodd på over tretti år. Med årene hadde han sluttet å legge merke til det, som om huset var noe som bare lå der. Det var nærmest en herregård, dramatisk beliggende i ensom majestet på jordet ned mot vannet, omringet av skog så langt øyet rakk. Den lot til å trekke seg fryktsomt bort fra huset i et perfekt kvadrat. Nå lyste det i noen av rommene. Noe iskaldt la seg over Lars-Inges allerede frosne kropp, det strømmet over panna, fikk håret i ansiktet til å reise seg og huden til å stramme seg. Som om han hadde bitt i noe surt. Han reiv opp porten og skyndte seg etter Ziggy over den gulnende plenen. Ziggy snuste rundt det gamle jordbærbedet til han oppdaget hvor Lars-Inge var på vei, skjøt foran ham opp trappa og logret urolig utenfor terrassedøra, som sto på gløtt. Lars-Inge angret på at han hadde gått ut denne veien og dermed ikke låst verken her på baksiden mot vika eller ytterdøra foran, som vendte mot Siljansnäsvägen. «Sånn ja, ta det rolig nå», sa han, like mye til seg selv som til Ziggy. 17
60494 Isfjell – s. 17
14.12.2023 12:53
Før han lukket terrassedøra bak dem, kikket han ut over vika enda en gang, håpet det bare var innbilning, men … Lampene var virkelig tent i huset. Noen hadde tatt det i besittelse.
60494 Isfjell – s. 18
14.12.2023 12:53
Tassby, Dalarna Liss-Kulla De skrikende grønne vestene toget oppover Lassabacken med lomme- og hodelykter som ble tent her og der for å lyse opp mot kveldsmørket i skogen. Og like før hadde LarsInge møtt dem, sett ut til å ha blitt redd og trasket hjemover. Liss-Kulla gikk bort fra vinduet, men stoppet opp ved den andre kjøkkenbenken og pirket atspredt på frukten i det store keramikkfatet. Irritasjonen vokste stadig over at den premiepadda Birgitta, som hadde giftet seg rikt og nå var en slags boss for Missing People i Dalarna, ikke hadde kontaktet henne om leteaksjonen. Hun visste at Liss-Kulla ville ha stilt opp, men ville vel ikke ha konkurranse der hun tronet først i rekka. «Det er om den thailandske bærplukkeren på nyhetene igjen», gryntet Sören fra stua og tv-sofaen. «Han har visst vært borte et par dager nå.» Sören pleide å snakke sånn, kommentere rett ut i lufta det han så. Til alle og ingen. Liss-Kulla orket ikke å svare, gikk i stedet ut i gangen, plystret de vanlige to svake tonene som var tilstrekkelig for at Majsan skulle komme løpende fra stua. Noe i hukommelsen insisterte på oppmerksomhet. Men hva? Hun var bare femtiåtte, men noe hadde allerede begynt å forsvinne her og der. Ikke slik at hun ble urolig av det, ikke ennå, men mora hennes hadde begynt å bli surrete allerede i syttiårsalderen. «Næh, du er fortsatt skarp som en nyslipt morakniv», 19
60494 Isfjell – s. 19
14.12.2023 12:53
hvisket hun til seg selv og brukte en av farens yndlingssetninger mens hun trakk på seg Gore-Tex-skoene, fleecejakka, vindjakka, ei tynn lue og hanskene. Satte båndet på den fire år gamle labradortispa som sto og peste ved døra. «Går ut med Majsan», sa hun halvhøyt og, uten å vente på svar fra Sören, så gjorde hun det. Kvelden var kjølig og ruskete, og Majsan begynte straks å dra i kobbelet. Hun og Sören hadde fått seg hund for å få egen mosjon, kanskje også for å ha noe å prate om, men hadde ikke regnet med et så livlig eksemplar av arten. Liss-Kulla registrerte lyden av dekk som rullet på grusveien, og akkurat idet de kom ut gjennom portalen i hekken som var så velpleid og tett om sommeren, bråbremset en bil foran Majsan. Lyktene blendet Liss-Kulla, truet med å utløse en akutt hodepine, og hun skygget for øynene da bildøra ble åpnet og en mann kikket ut. «God kveld, Lissie.» Hun kjente igjen stemmen, men fortsatt var føreren bare en mørk skikkelse i det sterke lyset. Og hun avskydde det klengenavnet som enkelte hadde brukt helt siden ungdommen. «Tenkte akkurat å komme innom deg. Har du et minutt?» Mannen skrudde av motoren og lysene og hoppet ut. Det var Jakob Lilja, lokal politimann – den eneste politimannen i Leksand – til og med gift med en av Liss-Kullas gamle kollegaer fra tiden da hun jobbet i førskolen. Lilja var lav og tett og smilte hele tiden. Ikke akkurat et enfoldig smil, ikke som Sörens, men likevel tåpelig. En mann til steg ut. Han var høy og yngre, med mørk frakk, og som hun definitivt ikke kjente igjen. Han gjorde ikke mine til å hilse, ble bare stående på passasjersiden av den sølvgrå bilen. «Du har sikkert hørt at vi har en thai … en savnet mann, en bærplukker, og at vi banker på dørene i bygdene her omkring og hører litt rundt om …» Lilja pratet i vei og smilte som om han snakket om noe festlig. «Ja, om du har sett noe. Fredag kveld eller natt til lørdag eller der omkring?» Majsan dro i kobbelet, og Liss-Kulla rykket henne irritert 20
60494 Isfjell – s. 20
14.12.2023 12:53
tilbake mens hun prøvde å forstå det uspesifikke spørsmålet. Hun kastet et blikk på den høye på den andre siden av bilen, og til tross for halvmørket oppfattet hun at han var kjekk. «Næh … eller hva mener du jeg skulle ha sett?» «Noe uvanlig. I bygda eller sånn.» Kanskje smilet til Lilja likevel var enfoldig, tenkte hun. «Det var vel fredagspub da», sa hun. «Men nei.» «Ok, jeg vet jo at du følger med, Lissie.» Han lo brått. «Så om du kommer på noe, må du gjerne høre fra deg.» Han rotet i jakkelomma og fant fram et slitt visittkort. Som om jeg ikke vet hvordan jeg får tak i deg, tenkte LissKulla og nikket til svar. «Mistenker dere noe kriminelt?» spurte hun idet hun stakk kortet i vindjakka. «Altså, det virker som …», begynte Lilja. «Vi mistenker ikke noe ennå», avbrøt den høye mannens dype stemme før han satte seg inn i bilen. Fliret til Lilja falmet litt, han trakk på skuldrene og satte seg inn. «Som sagt, hva som helst, Lissie.» Han lukket døra og spant av gårde så grusen sprutet, og en liten stein traff henne i den jeanskledde skinnleggen. Liss-Kulla kjente seg litt svimmel da Majsan dro henne videre ned mot vika. En forsvunnet bærplukker i hennes skoger, en leteaksjon som fylte hennes bygd, og politifolk som kjørte rundt på hennes grusveier som om de eide dem. Ja, Tassby var hennes. På femtiåtte år hadde hun forflyttet seg ganske nøyaktig fire hundre meter. Fra foreldrenes gård ved grensa til nabobygda Fornarvet, hele veien til det nåværende huset – Sörens barndomshjem – nærmest maistangen. Det var vel den geografiske livsreisen hennes generasjon gjorde her omkring. Og hun var leder her i bygda, den som guidet de andre i riktig retning. De mistenkte altså en eller annen forbrytelse? Hjernen prøvde å få tak i hva dette kunne bety. På nyhetene hadde de snakket om at bærplukkeren for noen dager siden var 21
60494 Isfjell – s. 21
14.12.2023 12:53
kommet bort fra følget av thailendere, filippinere og sikkert andre eksotiske nasjonaliteter. Men det var gått enda en dag før arbeidslederen hadde slått alarm. Ingen kunne heller si sikkert om han forsvant ute på arbeid eller fra innkvarteringen, som lå i Siljansnäs. «Litt seint for bærplukking», mumlet Liss-Kulla for seg selv eller til Majsan på vei nedover bakken mot brygga. «Men tyttebæra er vel greie ennå.» Nede ved brygga hvinte vinden kaldt, og hun ville snu, men labradoren trakk mot strandpromenaden, og LissKulla ga etter. På fredag … Noe kvernet rundt i hukommelsen hennes igjen, kanskje det samme som på kjøkkenet i sted, men heller ikke nå greide hun å få tak i det. Majsan snuste etter Ziggys tiss i buskene, ble som vanlig helt på styr av det, og rykket videre. Liss-Kulla gikk over til å tenke på sønnene sine – den ene vellykket, den andre … Ja, hva skulle man kalle Andreas? Micke var hun aldri bekymret for, men Andreas … Hun lurte på hvordan han hadde det der oppe i Luleå? Om han var ensom? Om han var lei seg? Eller sint? Hun fikk en innskytelse til å ringe ham, begynte å kjenne etter mobilen i lomma, men ombestemte seg. Han kom ikke til å like en spontan telefon. Faktum var at Andreas ikke likte telefoner fra henne i det hele tatt. Kanskje hun kunne sende en sms? Vinden fra vika økte, og hun vendte ansiktet bort. Oppdaget at hun sto ved stakittgjerdet til Lars-Inge. Lyset var tent nede, terrassedøra sto på gløtt, og noe beveget seg over plenen mellom trær og busker i hagen, som var sørgelig ustelt etter at Anki hadde forsvunnet. Majsan oppdaget Ziggy like før Liss-Kulla og ga fra seg et opphisset bjeff. Men Ziggy brydde seg ikke om Majsan, han var fullt opptatt med å snuse videre i det som en gang hadde vært et fint jordbærbed. Liss-Kulla hadde egentlig aldri likt Anki, men måtte motvillig innrømme at dama hadde hatt grønne fingre. I hennes 22
60494 Isfjell – s. 22
14.12.2023 12:53
tid lå det et prydelig nett over jordbærbedet som beskyttelse mot fugler, og hun hadde fått avlinger som hun delte rundhåndet med andre. Den irriterende fillebikkja hadde begynt å grave i torva, og stemmen til Lars-Inge skar gjennom kvelden og fikk Liss-Kulla til å fare sammen: «Nei, Ziggy, for helvete!» Hun dro Majsan hastig med seg tilbake langs stien, ville ikke at Lars-Inge skulle oppdage henne. Kom seg rundt en sving før hun bråstanset. Hun ante omrisset av et menneske ved et tre noen meter nærmere hagen til Lars-Inge. Hun holdt pusten, kjente hvordan det prikket i hodebunnen. «Hallo? Lass… Lars-Inge?» Stemmen hennes var langt fra den hun pleide å bruke i kirkekoret. Intet svar. Selvsagt ikke. Det var nok bare et tre, et mindre et, som sto bortenfor det nærmeste, som var større. Det måtte jo være sånn. Hun prøvde å huske hvordan det så ut i dagslys. «Kom nå, Majsan!» Hun skrittet ut i mørket og nærmest slepte labradoren etter seg.
60494 Isfjell – s. 23
14.12.2023 12:53