DØD og PINE de Torgrim Sørnes

Innledning: Liv og død

Den 29. januar 1749 ble en festdag i kongeriket Danmark-Norge. Hennes Majestet dronning Louise hadde nedkommet med en sønn – en kronprins. Arvefølgen var reddet, huset Oldenburg kunne fortsette sitt enevelde over Europas nordvestlige hjørne.

Barnet ble døpt Christian. Det var så meget mer etterlengtet, ettersom dronningens førstefødte sønn, – som også hadde blitt døpt Christian – hadde forlatt denne verden 3. juni 1747, ikke fullt to år gammel.

Det kan synes som om denne første Christian var den heldigste i barneflokken. At far var konge og mor dronning ser ikke ut til å ha kunnet oppveie at far var en sadistisk, utro fyllik og mor var død – dronningen mistet livet kun 27 år gammel under forsøket på å føde barn nummer

6: Hun fikk et akutt inneklemt navlebrokk og både hun og barnet døde der og da.

Som om ikke dette var ille nok, hadde moren bragt inn i familien noen besynderlige gener. Både hennes sønn, denne Christian som ble født i 1749, og hennes nevø George, som var født i 1738, skulle bli sinnssyke, uheldigvis ble også begge konger, endatil av hvert sitt land. Hennes eldste datter, Sophie Magdalene, ble dronning av Sverige, gift med Gustav III – heller ikke han en klippe av mental helse; han klarte ikke engang å fullbyrde sine ekteskapelige plikter på bryllupsnatten og måtte hente en av sine svirebrødre til hjelp fordi han «inte hittade hålet». Den andre søsteren, Vilhelmine, ble giftet bort til en notorisk utro tysk kurfyrste, men bar dette sitt kors med tilsynelatende stoisk ro.

Men i 1749 lå dette kaoset av galskap, utroskap, fyll, vold og mord noen år inn i fremtiden. Samtiden feiret fødselen av en prins med store festligheter, og det ble bedt til Den Allmektige Gud i takknemlighet fra samtlige prekestoler i Norge, Danmark, Island og Færøyene.

Selv de underste av alle undersåtter ville slikke nådens sol nå. Den 12. februar gikk det ut beskjed om at en viss mengde «ærlige» slaver – med andre ord straffanger på Hans Majestets festninger – skulle løslates for å feire dronningens vellykkede forløsning.

Noen få dager senere, – den 19. februar 1749 – foregikk en adskillig enklere og også adskillig dystrere kirkelig begivenhet i Christiania i Norge – det nåværende Oslo. Begivenheten kan trygt sies å ha foregått i den motsatte enden av det sosiale spekteret; det var den akershusiske skarpretter August Anton Lædel som ble båret til graven i Akershus slottsmenighet, 48 år gammel. Han hadde kommet til Norge i 1733, forflyttet fra sin tidligere jobb etter fem år som bøddel på Bornholm. I Norge hadde han fått et betydelig fetere kall enn den tynt befolkede øy i Østersjøen – mellom 1733 og hans død i 1749 hadde han egenhendig halshugget, hengt eller brent rundt hundre av sine nye landsmenn og -kvinner, samt foretatt et minst like stort antall piskinger og brennemerkninger.

Allerede den 26. februar bestemte myndighetene seg for at Lædels sønn, Franz Gottschalck, skulle få overta vervet som bøddel i de østlige landsdeler. Franz Gottschalck Lædel var da kun 20 år, men var blitt grundig opplært av sin far. Han skulle få en karriere som var minst like lang og givende som farens, som skarpretter for det mest folkerike distriktet i Norge, Akershus stift – det vi i dag kaller «Østlandet». Hans jobb var å piske, brenne, halshugge, henge og svimerke forbrytere fra Dovrefjell i nord til Halden i syd og fra svenskegrensen til Jotunheimen. I tillegg var han også militær skarpretter, og dette i en periode av vår historie da de aller fleste væpnede styrker befant seg på nettopp på Østlandet.

Hans andre kolleger var ikke like travle. I Trondhjem bodde Johan Caspar Öhlstein og skulle være bøddel for trøndere, nordmøringer og romsdøler, en jobb som medførte stadig krangling med de lokale myndighetene om lønnsforhøyelse, for ikke å si utbetaling av lønn i det store og hele. Hans kollega i Bergen, Johann Heinrich Helmschläger, hadde et bedre utkomme, men dette skyldtes blant annet at han også fungerte som kirurg og hadde inntekter derfra. I Kristiansand het bøddelen Johan Conrad Hoffmann, en offentlig ansatt person hvis gasje var så lav at selv rådmennene i byen syntes det var flaut – for ikke å snakke om hvor vanskelig det var å skaffe folk til stillingen under slike forhold. Av den grunn hadde man klart å bli enige om at Hoffmann skulle få overta bødleriene i Stavanger amt så fort Helmschläger døde. Som man kanskje kan ane av navnene, var samtlige av disse skarprettere av nord-tysk avstamning. I tillegg til disse fire herrer var det også en bøddel i Norlands amt og én i Finnmark. Disse nord-norske bødlene hadde man måttet rekruttere fra det innenlandske marked, blant annet ved å benåde dødsdømte forbrytere til å måtte overta bøddeljobben for en ussel betaling – den finnmarkske bøddel fikk for eksempel betaling i fisk.

De likte å kalle seg «Scharfrichter» – «skarpretter», som var en finere tittel enn den mer folkelige «bøddel». Ordet «mestermand» var også mye i bruk, og ved et par anledninger finner vi den latinske tittelen «carnifex» i bruk. Dette siste ordet brukte romerne både om bødler og slaktere; en omstendighet som også på norsk ble reflektert i ordet «menneskeslakter».

Men hvem var de, hvem slaktet de, og hvorfor?