Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 3
Ali Smith
p책 stedet mil Oversatt av Merete Alfsen
forlaget oktober 2012
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 4
Originalens tittel: There but for the Copyright © Ali Smith, 2011 All rights reserved Norsk utgave: © Forlaget Oktober as, Oslo 2012 Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med 11,5/14 pkt. Adobe Garamond hos oz Fotosats as Papir: 90 g Munken Print Cream. Bulk 1,5 Trykk: ait Otta as, 2012 Første opplag, 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd isbn 978-82-495-0735-1 www.oktober.no
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 5
takk Kilder til noen av historiene om sanger i denne boka har jeg funnet i America’s Songs av Philip Furia og Michael Lasser (Routledge, 2006). En del opplysninger som er brukt i første del er hentet fra Caroline Mooreheads Human Cargo: A Journey Among Refugees (Chatto and Windus, 2005). Takk, Cherry. Takk, Lucy. Takk, Xandra, og takk, Becky. Takk, Sarah og Laurie. Takk, Mary. Takk, Kasia.
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 6
Takk, Andrew, og takk, Tracy, og alle hos Wylie’s. Takk, Simon. En spesiell takk til Kate Thomson. Takk, Jackie. Takk, Sarah.
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 7
til Jackie Kay til Sarah Pickstone til Sarah Wood
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 8
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 9
Kjernen i det å være menneske er at man ikke søker det fullkomne, at man iblant er villig til å begå synd for trofasthetens skyld, at man ikke lar asketismen gå så langt at den gjør vennskapelig omgang umulig, og at man til syvende og sist er rede til å la seg beseire og brytes i stykker av livet, noe som er den uunngåelige prisen for å knytte sin kjærlighet til andre menneskelige individer. George Orwell
For bare den som lever sitt liv som et mysterium, er virkelig levende. Stefan Zweig
Jeg hater mysterier. Katherine Mansfield
Of longitudes, what other way have we, But to mark when and where the dark eclipses be? John Donne
Hvert øyeblikk føder en ny glede. William Shakespeare og André Bjerke
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 10
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 11
Faktum er, tenk deg en mann som sitter på en ergometersykkel på et gjesterom. Han er en nokså alminnelig mann, bortsett fra at det ser ut som han har postkasseklaffer over øynene og munnen. Ser du nærmere etter, er både øynene og munnen dekket av små grå rektangler. Akkurat som sånne sladder som aviser og blader brukte til å dekke til øynene på folk med i gamle dager, før de kunne viske ut ansiktet digitalt, eller piksellere det, for å skjule identiteten til den som eier ansiktet. Noen ganger satte man sånne sladder, eller striper, eller lapper, over deler av kroppen som folk ikke skulle se, som et beskyttende tiltak overfor seerne. Det var mest for å beskytte identiteten til personen på bildet. Men i virkeligheten bidro lappene til at bildet ga inntrykk av at det hadde hendt noe som ikke tålte dagens lys, noe tarvelig eller tvilsomt eller det som verre var; de bar liksom bud om noe unevnelig. Når denne mannen på sykkelen beveger litt på hodet, beveger de små sladdene seg sammen med ham, slik skylappene på en hest beveger seg med hestehodet. Ved siden av den sittende mannen, med hodet i samme høyde som hans, står en liten gutt. Gutten prøver å løsne den grå sladden over mannens øyne med en bordkniv.
11
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 12
Au, sier mannen. Gjør så godt jeg kan, sier gutten. Han er ti år, omtrent. Panneluggen er lang, han er ganske langhåret. Han har på seg dongeribukser med sleng, med gule og lilla broderier på linningen, og en blå og rød T-skjorte med Snoopy på brystet. Han flerrer vekk sladden over mannens øyne. Den spretter av, nesten komisk, og faller i gulvet med en klirrende lyd. T-skjorta er det første mannen på sykkelen ser. Snoopyen på brystet står på bakbeina og har en rosett på brystet. På rosetten står ordet helt. Over Snoopyen står det flere ord, i gult, i den skriften som alltid brukes til Snoopy-figurene. Vår helt, står det. Jeg hadde helt glemt den T-skjorta, er det første mannen sier, straks gutten har brutt av dingsen over munnen hans. Mm, den er bra. Men du vet den oransje med klem en beagle på? sier gutten. Mannen nikker. Det er rart, men når jeg har på meg den, er jentene alltid så greie mot meg, sier gutten. Mannen ler og nikker. Han ser ned mot føttene sine, der begge de grå rektanglene har landet. Han tar opp en av dem. Han veier den i hånden. Han kjenner på de ømme stedene rundt øynene og langs munnen. Han slipper den på gulvet igjen og strekker hånden ut og flekser håndleddet. Han ser på guttens hender. Jeg hadde glemt hvordan hendene mine så ut, sa han. Ser ut. Ok, da er vi ferdige med det. Kan jeg vise deg det nå, da? sier gutten, vil du se nå? Mannen nikker. Bra, sier gutten. Ok.
12
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 13
Han tar opp to blanke papirark fra gulvet. Han gir det ene til mannen. Han setter seg på senga og holder opp det andre arket. Ok, sier han. Sånn er det. Du tar et A4-ark, og så bretter du det i to. Nei, sånn. På langs. Og pass på at hjørnene stemmer, så de er nøyaktig oppå hverandre. Ok, sier mannen. Og så åpner du arket som en bok, sier gutten. Ok, sier mannen. Og så bretter du det ene hjørnet, sier gutten, det øverste hjørnet, og så det andre. Så det ser sånn ut, som en bok, men en bok som er trekantet øverst. Og så bretter du den brettede spissen ned mot deg og presser ned folden. Så det ser ut som en konvolutt. Og så bretter du et hjørne igjen, så det stikker ut en liten flik ytterst. Og så det samme med det andre hjørnet. Men sånn at spissen blir flat, ikke spiss. Flat er bedre. Vent litt nå, sier mannen. Ikke så fort. Ja, en liten trekant som stikker ut av klaffen, sier gutten. Og så bretter du den lille trekanten bakover oppå klaffene. Og så bretter du utover, ikke innover, sånn at trekanten er på utsiden. Pass på at det blir helt jevnt. Og så tar du tak oppå der og bretter ned så du får den første vingen. Og så snur du den og gjør det samme med den andre vingen. Pass på at det er jevnt, ellers får du ikke styring på det. Mannen ser på flyet i hånden sin. Han presser ned brettene og åpner det. Ovenfra ser det ut som et enkelt sammenbrettet papirark. Inni, på undersiden, er det presset hardt sammen, forbløffende sirlig, som origami, som en liten maskin. Gutten holder opp flyet sitt så nesa peker mot den andre siden av rommet.
13
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 14
Og her er det ferdige produktet, sier han. Det flyr jevnt og direkte, riktig pent, fra guttens hånd og rett inn i hjørnet. Aerodynamisk, faktisk, tenker mannen. Ikke dårlig for et papirark. Det kjennes mye tyngre ut enn det var før det ble brettet. Men det er det vel ikke? Hvordan kan det være det? Så sikter han med sitt eget fly mot det andre hjørnet, ved døra. Det følger banen sin helt presist. Det er nesten uforskammet hvor presist det er. Mannen ler høyt. Gutten nikker og trekker på skuldrene. Enkelt, sier gutten. Ikke sant?
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 15
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 16
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 17
Det
Smith.P책 stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 18
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 19
var en gang en mann som, en kveld mellom hovedretten og desserten i et middagsselskap, gikk ovenpå og stengte seg inne på et av soverommene i huset der middagsselskapet ble holdt. Det var en gang en kvinne som hadde truffet denne mannen tretti år tidligere og kjent ham så vidt et par ukers tid den sommeren de begge var sytten, men ikke sett ham siden, selv om de nå og da, i årene etterpå, hadde sendt julekort til hverandre og sånn. Akkurat nå sto denne kvinnen, som het Anna, utenfor den låste døren til soverommet der mannen, som het Miles, i teorien befant seg. Hun hadde armen løftet og hånden klar til å – hva da? Banke lett? Banke forsiktig? Dette vakre, perfekt istandsatte, perfekt dempede huset tålte ikke bråk; hvert knirk var en fornærmelse mot det, og kvinnen som eide det, oste av misbilligelse der hun sto bare en halvmeter bak Anna. Men det var knyttneven hun sto der og holdt i været, som en åttitallsklisjé av en revolusjonær, klar til å, tja, ikke noe lydløst. Hamre. Slå. Dunke. La slagene hagle. Pussig uttrykk, å la slagene hagle. Sju slag til jul. Hun husket ikke stort om ham, men de ville aldri ha blitt venner hvis han ikke hadde sans for blødmer. Var han, i motsetning til Anna akkurat nå, av dem som ville vite hva
19
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 20
han skulle si til en stengt dør hvis han sto utenfor en og prøvde å få noen på den andre siden til å åpne den? Av dem som kunne snu seg til jentungen som strakte seg på magen så langt oppover trappa som den lille kroppen rakk, med de bare tærne i tregulvet i gangen nede og haken i hendene på det femte trinnet der hun lå og fulgte med, og uten videre lire av seg en vits av den rette sorten: Det var en gang to steiner som gikk over en vei. Så ble den ene overkjørt. Da utbrøt den andre: hei, er du singel? og uten videre prate i vei om sånt som hvor et uttrykk som la slagene hagle egentlig stammet fra. Kvinnen bak Anna sukket. På en eller annen måte fikk hun sukket til å lyde hult. Etterpå var stillheten enda mer høylytt. Anna kremtet. Miles, sa hun til treverket i døra. Er du der? Men lyden av den brekete stemmen hennes gjorde på et vis at hun var mindre der selv. Å, se nå – det var det som skulle til, den fine uskikkeligheten til jentungen. Halvt gutt, helt jente hadde hun albuet seg opp og sprunget opp trappa, og sto klar til å hamre på døra. Bang bang bang. Anna kjente hvert dunk gjennom kroppen, som om jentungen hamret på brystet hennes. Fritt frem! ropte jentungen. Ingen ting skjedde. Sesam, sesam, lukk deg opp! skrek jentungen. Hun hadde dukket under armen til Anna for å banke på. Hun kikket opp på henne der nedenfra. Det får steinen i fjellsiden til å åpne seg, sa jentungen. De sier det i eventyret, og da går steinen bare opp, liksom. Jentungen la munnen til døra og prøvde igjen, denne gangen uten å rope. Bank, bank, sa hun. Hvem der?
20
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 21
Hvem der? Det var på dette tidspunktet i Anna Hardies liv flere grunner til at hun lurte på hva det betydde for hennes egen del, å være der. Én grunn var jobben hennes, som hun nettopp hadde sluttet i, som det hun og kollegene leende kalte Ansvarlig samfunnskontakt, på det hun og kollegene bare halvt leende kalte Senter for midlertidig varighet (eller, like gjerne, Senter for varig midlertidighet). En annen grunn var at Anna hadde våknet for et par uker siden, midt i førtiårene, midt på natten, av en drøm der hun så sitt eget hjerte inne i brystkassen. Det hadde tungt for å slå fordi det var dekket av en hinne av noe som så ut som sånt gørr som man renser ut av øyekroken når man våkner om morgenen. Hun våknet, satte seg opp og la hånden på hjertet. Så sto hun opp, gikk ut på badet og så seg i speilet. Der var hun. Uttrykket minnet henne om noe Denny i The Evening News, som hun hadde samarbeidet med om noen saker om lokalsamfunnskontakt og hatt en viss kortvarig personlig kontakt med, hadde sagt i den andre og siste lunsjpausen deres. Han var søt, Denny. Han hadde stått der på kjøkkenet hennes den første gangen og introdusert henne for penisen sin, veldig søtt, både bedrøvet og håpefull, litt unnskyldende på grunn av ereksjonen og samtidig stolt av den; hun likte det. Hun likte ham. Men to lunsjpauser var alt det var, og det visste de. Denny hadde en kone, hun het Sheila, og de to døtrene og sønnen deres gikk på Clemont High. Anna trakk en kanne te, satte melk og sukker på brettet siden hun ikke var sikker på hvordan han likte den, bar brettet ovenpå og smatt ned i senga igjen. Klokka var kvart over ett. De hadde en knapp halvtime igjen. Han hadde spurt om han
21
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 22
kunne røyke. Hun hadde sagt ok, siden det er den siste lunsjen. Han hadde smilt. Så hadde han snudd seg i senga, tent sigaretten og begynt å snakke om noe annet. Han hadde spurt om hun visste at han kunne oppsummere journalistikken fra de seks siste tiårene med seks ord. Få høre, sa hun. Jeg var der. Der var jeg, sa han. Det var en floskel, sa han. Midt på nittenhundretallet uttrykte alle viktige reportasjer det sånn: Jeg var der. Nå for tiden: Der var jeg. Snart er det sju ord, sa Anna. Det nye århundret hadde allerede lagt til et sjuende ord. Der var jeg, dere. Hun og Denny hadde ledd, drukket teen, tatt på seg klærne igjen og gått tilbake til hver sin jobb. De hadde sist snakket sammen for noen måneder siden, om hvordan de skulle håndtere historien om noen lokale ungdommer som hadde gitt ungdommer fra asylmottaket urin i limonadeflasker. Midt på natten noen måneder senere hadde Anna stått foran speilet på badet og holdt på sitt eget hjerte, uten å føle noe. Der var hun. Det var der-var-hun-masken hennes. Og der var hun igjen, for to kvelder siden, foran laptopen en sommerkveld med lyden av Wimbledon fra naboenes tv-apparater gjennom de åpne vinduene i alle husene i nærheten. Wimbledon var på hennes tv også. På hennes tv var lyden skrudd ned. Det var sol i London, og gresset på Wimbledon var fremdeles knallgrønt, bare litt slitt. Tv-skjermen flimret i vei for seg selv bortenfor pcskjermen. Ballsmekk og åh- og ah-lyder, underlig løsrevet fra kilden, akkompagnerte de små klikkene fra tastaturet. Det var som om hele verden der ute var tv-lyd. Kanskje det fantes en ny psykose, tennisspiller-psykosen (TSP),
22
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 23
der man gikk gjennom livet i den tro at man alltid ble fulgt av et publikum som ble dypt beveget av hver liten bevegelse, som reagerte på hver liten reaksjon og hver tindrende triumf med glede/begeistring/skuffelse/skadefryd. Antakelig led alle profesjonelle tennisspillere av noe sånt, og til en viss grad kanskje alle som fremdeles trodde på Gud. Men betydde det at folk som ikke led av det, på en eller annen måte var mindre der i verden, eller i det minste annerledes der, fordi de følte seg mindre iakttatt? Vi kan like godt be til tennisspillernes gud, tenkte hun. Vi kan like gjerne be den guden som noen annen om fred i verden, om å bevare oss, om å gjøre alle fuglene som har dødd gjennom tidene, som har blitt til støv via små fjærhauger og smuldrende, hule små knokler, levende igjen, om å sette dem der i vinduskarmen nå i dette øyeblikk, de små foran og de store bak, og la dem synge et fengende refreng av Bye Bye Blackbird, som var en sang faren hennes pleide å plystre da hun var liten, og som hun ikke hadde hørt på mange år. No one here to love or understand me. Oh what hard-luck stories they all hand me. Var det sånn? Noe med uflaks, i hvert fall. Akkurat idet hun skulle til å slå opp teksten på nettet, plinget en ny melding inn i innboksen hennes med en liten elektronisk trille. Det var en ganske lang melding som Anna nesten tok feil av og trodde var en sånn vær-så-snill-å-overførepenger-til-denne-kontoen-fordi-jeg-er-dødssyk-ogtrenger-hjelp-melding. Men hun stanset fingeren over delete-tasten da noe fanget blikket hennes. Meldingen var adressert til henne med riktig fornavn, men feil forbokstav for etternavnet. Kjære Anna K. Det var både henne og ikke henne, det navnet. Og: Det var noe ved det som ga henne følelsen av å være super-åttet, instamatisert. Det
23
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 24
var en følelse som lignet på den hun fikk av ordet sommer før. Aller mest minnet det henne om en gammel, radbrukket Penguin Classic pocketutgave av Kafka, ja, Franz Kafka, som hun hadde lest en sommer som seksteneller syttenåring. Kjære Anna K Jeg skriver til deg fordi min mann og jeg ikke orker meg og inderlig håper at du kan hjelpe oss. For ti dager siden inviterte vi Miles Garth som jeg tror du kjenner til middag hjemme hos oss her i Greenwich. Han er en venn av en venn, vi kjenner ham egentlig ikke og det er derfor denne situasjonen er så vanskelig og faktisk uholdbar som du kan tenke deg. For å gjøre en kort historie lang så har denne Garth stengt seg inne på gjesterommet vårt. Gudskjelov har vi gjort fra oss oppussingen av det tilstøtende badet. Han nekter å komme ut. Ikke bare nekter han å åpne døren og gå hjem til seg selv, hvor nå det er. Han nekter å snakke til en leven sjel. Nå har det gått ti dager, og vår uønskede leieboer har kun kommunisert via 1 papirlapp stukket ut under døren. Vi stikker flate pakker med løvpapirtynn kalkun og skinke til ham under nevnte dør men er ute av stand til å forsyne ham med noe mer solid på grunn av størrelsen på sprekken mellom nevnte dør og gulvet. (Døren til gjesterommet, faktisk alle dørene ovenpå i huset vårt antas å være fra 1700-tallet selv om huset selv stammer fra 1820-årene du forstår sikkert min bekymring og hengslene er inne på innsiden. Jeg har grunn til å tro at han har satt en av stolene våre i klem under 1700-tallsdørhåndtaket også.). Jeg/vi har ingen som helst anelse om hvorfor denne Garth har valgt å barrikadere seg i vårt hus, det har i hvert fall ingen ting med meg å gjøre og ingen ting med mannen min eller datteren min. Som du kan tenke deg er ti dager ganske lang tid i lengden. Vi har virkelig prøvd alt men ingenting har vir-
24
Smith.På stedet mil_Layout 1 15.02.12 20.36 Side 25
ket. Vi vil nødig unngå bråk. Foreløpig trår vi varsomt, også etter råd fra politirådgiverne. Det er grunnen til at jeg/vi kontakter deg som en av de få venninnene vi er i stand til å finne av Miles Garth. Vi var heldige som fant denne e-postadressen til deg i kontaktlisten i telefonen hans, som han ikke tok med seg inn på gjesterommet vårt, men la igjen i stuen vår sammen med jakken og bilnøklene. Vi har flyttet bilen hans midlertidig til innkjørselen til en venn av oss, men den kan ikke bli stående der uendelig (den ble opprinnelig parkert ulovlig desverre på en beboerplass.). Hvis du på noen måte kan hjelpe min mann og meg ville jeg/vi være svært takknemlig. Telefonnummeret vårt står nederst i denne meldingen. Jeg ville sette pris på om du kunne ta kontakt så snart som mulig selv om det bare er for å bekrefte at du har fått denne meldingen selv om du egentlig ikke kan hjelpe i denne stuasjonen. Tusen hjertelig takk og jeg/vi håper å høre fra deg. Hilsen Gen Lee (Genevieve og Eric Lee)
Hvem var Miles Garth igjen? Miles. Jo. Da vi var i Europa. Anna leste gjennom meldingen igjen. Han nekter å snakke med en leven sjel. Senere samme kveld merket hun at i stedet for å tenke (som hun gjorde hver kveld når mørket falt på og hver morgen når lyset vendte tilbake) på jobben, og på ansiktene, det ene etter det andre, til menneskene hun hadde sviktet, var det denne leven-sjelen, en støyende sjel, som opptok tankene hennes. Før hun la seg klapret hun ned følgende og sendte det.
25