Edvard Munch by Tanum.no

ROLF E . STENERSEN

EDVARD MUNCH – Nærbilde av et geni REDAKTØR TEKST OG BILDER BILDER: HANS HANS-MARTIN MARTIN FRYDENBERG FLAATTEN FLAAT A TEN

KOLUMNE

Den fĂ¸rste ungdomstiden

Den første ungdomstiden

dvard Munch kom som ung mann inn i en kunstnerog ranglekrets som hadde stambord på Grand i Oslo. Kretsens leder var dikteren Hans Jæger. Sitt daglige brød tjente Jæger som hurtigskriver i Stortinget. Han skrev et par dristige og ærlige bøker som øvrigheten tok, og skrev så til slutt en bok han kalte «Anarkiets bibel». Jæger mente at kristendommen var roten til alt unødig ondt. Kjønnsdriften var noe mer enn en parringsdrift. Det var en vellystkilde som gjorde menneskene mindre ensomme og bedre. En søt og varm bølge vi alle trengte. Kristendommen med dens strenghet gjorde menneskene harde, kalde og løgnaktige. Ærlighet og åpenhet var menneskets største dyd. Borgerskap og ekteskap var skinnhellighetens søyler. Jægerkretsen laget seg nye 10 bud. Det første het: Du skal ikke akte din far og mor. Det fjerde: Du skal pipe ut Bjørnstjerne Bjørnson. Det sjette bud: Du skal ikke bære løse krager. Det tiende: Du skal ta livet av deg. Munch var lunkent medlem av denne kunnskapsrike og bråkete kretsen som regnet «syff» som modningsprøve og selvmord som slag mot samfunnet. Han hadde lettere for å dele deres livssyn enn deres levesett.

DEN FØRSTE UNGDOMSTIDEN

Det sier noe at han i disse årene ble nær venn med en av kretsens mest stillferdige medlemmer, den sky dikteren Sigbjørn Obstfelder. Obstfelder kom ofte til Munch og ba om å få sitte hos ham. Han kunne sitte der lenge uten å si et ord. En dag sa han: – Hos deg er det godt å sitte, Edvard. Hos de andre kan jeg ikke sitte. Også fattigdommens vennskap bandt disse søkende kunstnerne sammen. Når en av dem var sulten og pengeløs, måtte han ty til stambordet for å finne en som kunne by på drikkevarer og mat. Det var lettere å få en dram enn å få mat. Til denne livlige kunstnerkretsen hørte også noen damer av borgerskapet. De hadde gått med på at samværet mellom mann og kvinne skulle være fritt, enkelt og greit. De som var glad i hverandre, skulle leve sammen. Ville en av partene ikke være med lenger, var det bare å gå. Det viste seg snart at det var vanskelig å leve etter reglene. «Før eller senere fløy damene våre opp, flakset med armene som skremte høns og sa: – Å Gud! Jeg skal verpe! Jeg skal verpe! Du må gifte deg med meg!» En av damene i denne kunstnerog ranglekretsen, hvor de syns det

Hans Jæger (1889) Hans Jæger var en lederﬁgur i Kristianiabohemen. Munch var også knyttet til dette miljøet, men Stenersen mener at maleren hadde lettere for å dele kretsens «livssyn enn deres levesett» (s. 34). Bildet viser Jæger «sittende ved stambordet, sammensunken og slitt» (s. 165). På bordet framfor ham står pjolteren. Den opprørske bohemen framstår som en knekt mann. Men Munch bevarte likevel en sterk beundring for Jæger, som han ifølge Stenersen ga følgende attest: «Et av de ﬁneste mennesker jeg har møtt. Han var ærlig.» (s. 166)

var moro å lage bråk, og hvor selvmord var langt fra sjeldent, ble glad i Munch. Hun var datter av en rik forretningsmann og etter alt å dømme var hun gladere i kunstnerne enn i den kunst de skapte. Nå ville hun ha Edvard Munch. Munch var ofte sammen med henne, men tenkte ikke på å la seg binde. «Hun var av den typen kvinner

Men Munch bevarte likevel en sterk beundring for Jæger, som han ifølge Stenersen ga følgende attest: «Et av de ﬁneste mennesker jeg har møtt. Han var ærlig.»

som jeg alltid slumper bort i. Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg egentlig ikke kan greie. Så snart jeg hadde satt meg for å male, ringte hun og ba meg komme. – Kom da, Edvard! Det er så hyggelig her. Male, det kan du da gjøre i morgen. Det endte med at jeg reiste ned til Åsgårdstrand for å få arbeidsro. Tror De ikke hun sendte ned en felles venn? Han sa jeg måtte komme. Hun hadde skutt seg, og nå lå hun og døde. Det var meg hun lå og ropte på. Jeg måtte, måtte komme. Ikke før var jeg kommet inn til henne før hun spratt opp av sengen og sa: – Du er glad i meg, Edvard. Jeg visste du ville komme. Vi trettet, og det endte med at hun trakk opp noe og sa:

– Nå skyter jeg meg. Jeg trodde selvfølgelig ikke noe på det, men for å være ridderlig la jeg hånden min over hennes. Tror De ikke hun trakk av? Skjøt meg i fingerleddet! Vet De hva hun sa da hun så jeg blødde? – Jeg mente det ikke, Edvard. Jeg håper det ikke gjør vondt. Tror De ikke hun løp etter meg nedover trappen og skrek: – Edvard, jeg elsker deg!» – – Det gjorde nok vondt. Edvard Munch kom aldri over det. Han gikk med vanter for å skjule at hun hadde skadeskutt venstre hånds langfinger. Inne i vantene hadde han en stor ring på denne fingeren. Munch hadde hatt vansker med mennesker før. Nå ble han enda mer sky. Var menneskene i sin bitterhet og ondskap til og med så ville at de gikk rundt og skjøt fingrene av folk, så greide han ikke å følge med lenger. Da var det bedre å sitte heime og male. Ville de vite hva han syntes om dem og deres, kunne de se på bildene han malte. Savnet de hygge og lykke i dem, så var det bare at de drømte og lengtet etter noe som i hvert fall ikke han kjente til. Livet var lykkejakt, kamp og nød. Kjønn, sorg og angst. Var det noe guddommelig til, så var det sola og lyset. Tjuetre år gammel skapte Munch de bildene som først vakte leven og oppmerksomhet. «Syk pike», «Dagen derpå» og «Pubertet». «Syk pike» er noe mer enn Munchs farvel til en kjær søster. Det er et dikt, en drøm om døden. En ung pike sitter i en stol og vender ansiktet mot lyset. Det bleke ansiktet, som døden har edlet, går synløst over i selve dagslyset. Det er rammet inn av blekrøde striper

DEN FØRSTE UNGDOMSTIDEN

Pubertet (1894â&#x20AC;&#x201C;95)

En ung, naken pike sitter på sengekanten og dekker seg til med armene mellom knærne. Hun ser stivt framfor seg. Stenersen tolker den dystre stemningen i bildet: «En ser hvordan den hvite skikkelsen holder på å fylles av kjønn og angst.» (s. 41) Den kraftige slagskyggen på veggen omtalte Munch som «den store, svarte sekken» (s. 227). Det var viktig for maleren å framheve den symbolske kontrasten mellom den lyse jenta og den mørke og truende skyggen. Den tidligste versjonen av dette motivet lagde Munch i 1886, men det bildet gikk tapt i en brann.

DEN FØRSTE UNGDOMSTIDEN

Dagen derpå (1894) På bordet i forgrunnen står ﬂasker og glass som minner om gårsdagens utskeielser. Kvinnen, som ligger på senga, sover tydeligvis ut rusen. Stenersen beskriver henne som «drukken og halvpåkledd» (s. 41). Blusen er åpen, og hennes lange, mørke hår er utslått. Den første versjonen av Dagen derpå skal være malt i 1886. Den gikk tapt i en brann i 1890, og Munch lagde denne nye varianten noen år etter.

Det syke barn (1885–86) Modellen til den unge, rødhårete piken var Betzy Nilsen, som maleren hadde møtt på et sykebesøk sammen med faren. Stenersen kjenner til Munchs bruk av modell, men han vektlegger motivets tilknytning til malerens egne barndomsminner fra søsteren Soﬁes død (s. 28). Den unge piken venter på døden, og alt slutter med at «den sjuke ble ett med lyset» (s. 41). Maleriet er sterkt preget av at Munch har skrapt i oljefargene, og bildet framtrer som om jentas proﬁl mister sin fysiske substans.

i håret og en svak, liten rød flekk like ved munnen. Tanten, som sitter ved siden av henne, bøyer hodet. – Nå er det over alt sammen. Nå brast blikket. Den sjuke ble ett med lyset. Bildet er holdt i dempete grå og grønne farger. Linjene er risset varsomt inn. En føler dem mer enn en ser dem. Bildet er fred og frigjørelse. Med dette bildet løsnet Munch et skred. Dette var noe mer enn farger og linje. Det var toner. Dikt og ønskedrøm samtidig. – Av jord er du kommet og til lys skal du bli. «Dagen derpå» skildrer en halvnaken, dødstrett kvinne. Hun ligger drukken og halvpåkledd i en seng. Foran sengen står et bord med flasker og glass. Blusen er knappet opp i brystet. Den ene armen og håret er slengt fram mot oss. – Nå kan hun sove. «Pubertet» viser en naken, 14 års pike på en sengekant. En svær, sekkformet skygge står bak henne. Hun holder de foldete hendene klemt mellom lårene. – En ser hvordan den hvite skikkelsen holder på å fylles av kjønn og angst. Den omtalen Munch fikk, var den vanlige når en bryter ny vei. Det var skjellsord og råd om å finne et annet yrke. Anmelderne var også sedelig rystet. De fant bildene sjukelige og rå. Etter en utstilling med bildene «Syk pike», «Dagen derpå» og «Pubertet» skrev kunstanmelderen i landets største blad: «Maleren Edvard Munch er best tjent med at man går forbi hans bilder i taushet. Med Munchs bilder er nivået for den nåværende utstilling trykket langt nedover. Juryen har ved å godkjenne disse bilder gjort ham en dårlig tjeneste.»

En annen kunstanmelder skrev: «For Munchs egen skyld hadde jeg ønsket at hans syke barn var blitt refusert. Ikke fordi det taler mindre tydelig om hans begavelse enn hans tidligere arbeider, men fordi det viser at han tar det slapt med sin selvutvikling. Som studien «Syk pike» nå er, er det et kassert, halvt utskrapt utkast. Det er en abort.» En tredje anmelder skrev: «Det er her ikke lenger tale om natur, bare om forskruet fantasteri, deliriumsdrukne stemninger og febersyke hallusinasjoner.» Selv hans fetter, maleren Gustav Wentzel, klaget over bildet. – Du maler som et svin, Edvard. Hvordan er det du tegner hender? De ser ut som klubber. «Vi kan ikke alle male kvist og negl,» svarte Munch. Munch ga bildet til Christian Krohg da Krohg sa han likte det. Tredve år seinere ble en seinere utgave solgt for 50 000 kroner. Da «Dagen derpå» i 1908 ble kjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo, skrev en av de ledende anmelderne: «Nå kan byens borgere ikke lenger ta med seg sine døtre på Nasjonalgalleriet. Hvor lenge skal Edvard Munchs berusede skjøge få sove av seg rusen i statens Nasjonalgalleri?» Om en av de verste kunstanmelderne sa Munch: «Da skaldekunsten ikke lyktes for ham, og han måtte bruke blå briller for en øyensykdom, ble han kunstkritiker.» I kunstnerkretser var det mange som tidlig skjønte at Edvard Munch var en stor kunstner. Et nytt speil. Blant de kunstnere i Oslo som tidlig sluttet opp om Munch, var malerne

DEN FØRSTE UNGDOMSTIDEN

Christian Krohg og Erik Werenskiold. Trass i at Munch ikke hadde mange gode ord til overs for deres kunst, skrev de om ham og hjalp ham til gaver og midler. Munchs første reise utenlands var til Paris i 1885. Han var der i tre uker. Seks og tjue år gammel, høsten 1889, fikk Edvard Munch Statens kunstnergave. Han reiste atter til Paris. I fire måneder gikk han hos Bonnat. Han så i Paris bilder av Manet, Pissarro, Sevrat, Signac og ikke minst Couture. Etter sitt Parisopphold i 1889 fikk Munch nye penger fra staten, og i årene framover reiser han meget. Han var i Frankrike, Tyskland og Italia, men om våren kom han oftest heim til Oslofjorden. Munchs ungdomstid var saftig. «Paris husker jeg ikke noe av,» sa Munch en gang i 1930-årene. «Jeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru, og senere drakk vi for å bli fulle.» «Togfolk er bra mennesker. De har sett litt av hvert og kan gi råd. Jeg skulle hjem fra Tyskland og hadde ikke penger. Jeg satt på dassen det meste av tiden. Likevel fikk de fatt på meg. Jeg sa jeg var norsk og ikke hadde penger. Vet De hva han sa? – Hvorfor gikk De ikke til den norske sendemannen og ba om å bli sendt hjem? Da hadde De fått penger. Vær så god, her har De en pølse.» Etter å ha vært en tid i Nizza reiste Munch til Monte Carlo. Der traff han noen norske venner som hadde funnet noen regler å spille etter. Hver gang en farge var kommet ut fem ganger på rad, satset de noen få franc på den andre fargen. Tapte de, doblet de innsatsen. Nå hadde de spilt på denne

DEN FØRSTE UNGDOMSTIDEN

måten i noen dager og tjent godt og vel til dagens utgifter. Først trodde ikke Munch noe på det, men da han så det gikk, ville han også prøve. Han ville satse ett hundre franc, og øke etter hvert som han vant. «Verst var det å slå fast hvilken sum jeg skulle nøye meg med å vinne. Jeg sa til meg selv: Edvard, hvor mye trenger du for å kunne male når du vil og som du vil? Jeg fant at jeg trengte 50 000 franc. Gå når du har 60 000 franc, sa jeg. Så har du 10 000 franc å hjelpe andre med også. Jeg lovte meg selv å slutte når jeg hadde 60 000 franc. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle bli grepet av grådighet og spilledille. Jeg ville reise meg og gå når jeg hadde tjent det jeg trengte. Jeg satte meg ved et bord hvor

100 franc på rødt. Svart kom ut, og jeg satset 200 franc på rødt. Tror De ikke svart kom ut for sjuende gang! Han skuffet pengene mine til seg. Skuffet dem inn med en lang stang. Det gikk så fort, syntes jeg. Så var det ikke mer. Jo, jeg gikk ut i hagen. Jeg hadde en pakke med mat og gikk inn på et pissehus. Da kom en mann inn og sa jeg ikke måtte ta livet av meg. «Jeg er maler,» sa jeg. «Jeg tenker slett ikke på å ta livet av meg.» – De kan få togplass til Nizza og 20 franc hvis De vil reise. Han fulgte meg til jernbanen, og jeg reiste. Jeg er ikke spiller. Jeg ville bare ha penger.»

I notatene beskriver Munch det besettende spillet. Stenersen forteller om hvordan maleren uten hell prøvde å vinne penger ved å følge et spillesystem utviklet av noen venner. svart og rødt kom ut nesten annen hver gang. Jeg satt der lenge og ventet på at en farge skulle komme ut fem ganger. Først da skulle jeg spille. Nei da, svart og rødt kom stadig ut nesten annen hver gang. Jeg likte ikke han som ledet spillet og flyttet til et annet bord. Jeg likte ikke han som satt ved det bordet heller, men ble der. Endelig kom svart ut for femte gang. Jeg satset

Spillere i Monte Carlo (1892) Munch var vinteren 1891–92 i Sør-Frankrike sammen med maleren Christian Skredsvig og hans kone. Munch besøkte da Monte Carlo og rouletten der, noe han også hadde gjort året før. Han malte ﬂere motiver hentet herfra, og skrev også litterære tekster om temaet. I notatene beskriver Munch det besettende spillet. Stenersen forteller om hvordan maleren uten hell prøvde å vinne penger ved å følge et spillesystem utviklet av noen venner (s. 42).