INGA OG REIMA Mysteriet med de blå steinene by Reima

INGA OG REIMA Mysteriet med de blĂĽ steinene

et var en gang ei skarpsindig lita jente som het Inga. Hun bodde sammen med moren og faren sin i den lille landsbyen Hjemmeby, langt ute i skogen på fjellviddene i Nord-Finland. Ingas foreldre

og de fleste andre i landsbyen levde av reindrift. Inga hadde en søt liten rund nese, litt lik din, og hun elsket å leke i snøen og ake sammen med vennene sine. Inga var veldig lik deg og meg, bortsett fra at hun hadde noen svært uvanlige venner – ei magisk tøydokke som het Goey og en bestevenn som var et reinsdyr.

Inga hadde funnet reinen da den var en liten kalv og lå i snøen svak av sult.

Reinsdyrmammaen hadde ikke melk til kalven sin, men Inga skyndte seg hjem etter melk og ga den stakkars lille kalven melk på tåteflaske til den ble sterk og frisk igjen. Etter det ble reinkalven så pigg og full av liv at Inga kalte den Reima. Reima er et gammelt finsk navn som betyr livlig.

En vinterdag sto Inga og Reima og så på at faren til Inga skar til gjerdestolper for å reparere reinsdyrsinnhegningen. «Var det den avskyelige snømannen som ødela gjerdet? Eller kanskje et annet monster?», lurte Inga på. «Jeg har vandret rundt i disse skogene siden jeg var en liten gutt, og jeg har aldri sett verken den avskyelige snømannen eller noen andre monstre, ikke engang fotspor etter dem», svarte faren hennes. Inga snufset og tenkte seg om mens hun så på reinsdyrinnhegningen. «Pappa, hvordan ser fotsporene etter den avskyelige snømannen ut? Eller andre monstre, hvordan ser fotsporene deres ut?» «Kjære deg, det vet jeg ikke.» «Så hvordan kan du da være så sikker på at du ikke har sett fotsporene deres?» Ingas far sukket bare og fortsatte å reparere gjerdet. Inga og Reima bestemte seg likevel for å gå på ski rundt innhegningen for å se etter spor etter den avskyelige snømannen eller andre skapninger. Det eneste de fant var spor etter en røyskatt, så de bestemte seg for å følge dem. Snart fant de spor etter et ekorn og begynte å følge dem i stedet. Etter enda en stund fulgte de et nytt spor, denne gangen etter ei lirype.

Inga og Reima hadde fulgt dyresporene i snøen til langt opp på de ville fjellviddene. Plutselig, helt uten varsel, blåste en voldsom kastevind over viddene, den hylte og

«Det var litt av en snøstorm! Snøen har dekket helt over sporene våre!»

blåste snø overalt. Inga krøp sammen og prøvde å dekke

Inga skygget for øynene og så mot horisonten. Det

ansiktet med hetta på jakken, og til og med Reima knep

snødekte landskapet så helt urørt ut, og helt likt i alle

sammen øynene og huket seg ned.

retninger. Hvordan i all verden skulle de finne veien

Snøstormen raste rundt dem en stund, men fortsatte

til slutt videre. Inga reiste seg og børstet snøen av klærne sine.

tilbake til far?

Med ett hørte Inga en hund som bjeffet et stykke unna. Hun snudde seg i retningen lyden kom fra og så at et hundespann med huskyer, som trakk en slede med to

på sleden, vi finner sikkert veien tilbake sammen. Kanskje finner vi faren din eller landsbyen», svarte Anna. Inga takket henne og klatret opp i sleden, og Reima sto

barn, kom mot dem. Sleden stoppet på siden av Inga og

klar til å springe på siden av den. Anna skulle akkurat til å

Reima. Sledekjøreren hilste på Inga:

gi huskyene beskjed om å løpe, men stoppet og spurte:

«Hei, jeg heter Anna! Og denne lille rakkeren i blå kjeledress er Nils. Kan du vise oss veien til landsbyen Borteby? Jeg tror vi har rotet oss litt bort i snøstormen.» «Jeg heter Inga, og dessverre vet jeg ikke hvor Borteby ligger. Faktisk har vi også gått oss vill.»

«Så hvilken vei skal vi kjøre?» «Siden vi ikke er sikre, er det kanskje best å bare velge en retning og holde oss til den. Det er ikke så mange å velge mellom», sa Inga besluttsomt. «Hvorfor ikke prøve den der? Nei, vent, la oss ta den veien i stedet!»

«Så, da er vi alle bortkomne ... Men men, bare hopp

Inga og barna fra Borteby kjørte opp mange bakker og ned like mange bakker, før hundesleden til slutt kom til en liten landsby av trehytter der ingen av dem hadde vært

før. Barna stoppet sleden i utkanten av landsbyen, spente huskyene fra sleden og gikk for å se nærmere på stedet.

Landsbyen virket helt folketom, men de kunne se et blått lys gjennom vinduene på alle trehyttene, som av og til blafret og nesten svant bort. Inga gikk modig fram til døra

på den første hytta og banket på. Ingen svarte. Anna og Nils banket på døra på en annen hytte, men det samme skjedde der: De fikk ikke noe svar. Inga sparket til et trappetrinn

og utbrøt:

«Dette er virkelig veldig rart! Vi har gått oss vill, så noen må hjelpe oss å finne veien

hjem!»

Inga tok tak i dørhåndtaket, dro hyttedøra åpen og gikk inn. Det hun så der inne fikk

henne til å gni seg i øynene.

To barn satt på golvet og stirret på en glasslignende stein som glødet med et blått

lys. De var så trollbundet av lyset at de ikke engang la merke til Inga, Nils og Anna. De var veldig bleke og så ut som de drømte. «Hei, blekansikter! Kan dere vise oss veien hjem?», spurte Inga. Barna sa ikke et ord, de bare stirret på den glødende steinen som om den var den

viktigste tingen i hele verden.

«Hvorfor glaner du på den dumme steinklumpen?» sa Inga, ganske ergerlig.

Anna bare glodde betatt på steinen uten å si et ord. Men snart brydde ikke Inga seg om hvordan Anna oppførte seg, hun ble også forhekset av den underlige steinen. De

ville studere den på litt nærmere hold. Og enda litt nærmere. «Vent litt ... dette er faktisk ... utrolig interessant ...»

Hvem vet hvor lenge Inga og Anna ville ha stirret på den glødende steinen om ikke Reima hadde greid å komme seg inn, trekke toppluene ned over øynene på dem og dra

dem ut fra hytta etter ermene på klærne.

«Vi må selvfølgelig slå av lyset i de steinene», sa Inga bestemt. «Men hvordan gjør vi det?» Barna så seg forvirret omkring. «Kanskje finnes det en fjernkontroll som styrer steinene?», sa Nils. «Jeg aner ikke, men la oss finne det ut», svarte Inga. «Vi må se etter ledetråder.»

store fotspor, antagelig etter den avskyelige snømannen Barna så inn i de andre bygningene, kikket i noen gamle tønner og lette til og med gjennom flere vedstabler, men fant ingen slags fjernkontroll. Eller noen andre ledetråder for den saks skyld.

eller en annen stor skapning. Inga skulle akkurat til å trå over de store fotsporene da det gikk opp for henne: «Dette er spor etter den avskyelige snømannen! Selv om far sa at den ikke finnes. Men her kan vi selv se, den

«Hva slags ledetråder ser vi etter?», spurte Anna.

avskyelige snømannen har laget disse sporene! Eller et

Akkurat da kikket en mus engstelig fram fra under

annet monster ...»

en av hyttene og sprang så inn i skogen, og de pussige

Barna fulgte fotsporene, og snart kunne de se en

sporene den satte i snøen så ut som et kjede med perler.

skikkelse som sto like i utkanten av skogen. Skapningen

Inga pekte på sporene:

var stor og kledd i opprevne pelser og sekkestrie. Den

«Kanskje det er en ledetråd! Kom igjen, la oss se hvor sporene går hen!» Musesporene gikk i en fin perlerad gjennom snøen, og barna fulgte dem til utkanten av landsbyen. Plutselig så de at sporene etter musa hadde blitt tråkket over av noen

svarte hetta den hadde på hodet hadde svære elggevir festet til seg, og på snøen foran den sto en stor lykt som glødet blått. «Det ser ikke ut som den avskyelige snømannen! Det må være et annet monster!», utbrøt Inga.

Skapningen hørte Inga og snudde seg lynraskt rundt

Digihimputti bykset fram og prøvde å få tak i Reima,

og stirret på dem med et mysende blikk. Ansiktet dens så

men reinsdyrhover er laget for å gå i snøen og han hoppet

ut som en rynkete gammel bestemor, men munnvikene

lett unna klørne hennes.

pekte nedover og hun rynket pannen surt. «Er det barnestemmer jeg hører? Hvem våger å le av heksa Digihimputti?» Barna gjemte seg bak en snødrive og Reima lot som han var en busk. «Kanskje lykten er fjernkontrollen», hvisket Inga. «Vi må slokke den ... Reima, du og jeg avleder heksa. Nils og Anna, dere prøver å slokke lykten.» Nils og Anna krøp bort fra snøfonnen. Inga tok av jakken sin, skjerfet og lua. Hun kledde dem på Reima. Så plystret hun høyt til heksa. «Piiiiip! Hei, monster! Jeg gir opp, jeg overgir meg! Du kommer til å fange meg uansett.» Samtidig gikk Reima mot heksa, kledd i Ingas klær. Heksa myste med øynene igjen og så på Reima. «Du er en underlig unge! Hvorfor ser du ikke på steinen som alle de andre barna?», spurte heksa. «Jeg så på den en stund, men jeg ble lei av det», ropte Inga fra gjemmestedet sitt. «Jeg bestemte meg for å gå ut og leke i stedet!» «Vet du ikke, din lille rakkerunge, at det heksa

Mens alt dette pågikk, skyndte barna fra Borteby seg bort til heksas lykt for å slokke den. Før de kom helt bort til den kjente de at de ble mo i knærne og veldig trøtte. De måtte bare sette seg i snøen og gjespe. «Jeg orker ikke alt dette spetakkelet, jeg føler meg litt trøtt, jeg tror jeg tar meg en liten blund», sa Nils. «Jeg også, jeg tror jeg trenger en liten lur», stemte Anna i, og la seg godt ned for å sove. Nå var gode råd dyre! Lykten gjorde barna trøtte og late, så den måtte slokkes. Da fikk Inga en kjempeidé. Hun trakk Goey ut av sekken sin, klappet tre ganger i hendene og sa de magiske ordene: «Goey, stå opp, gjør det samme som meg! Opp og hopp med din kropp, la oss legge i vei!» Inga slikket seg så på begge albuene og se! Goey våknet til og begynte å gjøre akkurat de samme bevegelsene som Inga. Om Inga begynte å løpe, sprang Goey over snøen. Når Inga hoppet, hoppet Goey også! Mens Digihimputti prøvde å fange Reima, viste Inga Goey veien til lykten. Goey gikk bort til den, åpnet glasset

Digihimputti hater mest av alt er barn som leker? Leking

og hev en snøball inn i den. Lykten freste og smalt sint, før

er bare tull og all latteren gjør meg kvalm! Æsj!»

den sloknet i en sky av blå røyk!

Da lykten sloknet, sloknet også de glødende steinene

til landsbyen sammen med de andre barna. Digihimputti

gjespet og strakte på seg, og så oppdaget de at det var

ristet på lykten sin, men den hadde blitt våt og virket ikke

fantastisk vær ute. Den ene etter den andre tok på seg

lenger. Den illsinte heksa snerret mot barna og kom etter

varmt yttertøy og sprang ut.

dem i store byks.

Anna og Nils sluttet også å stirre på lykten, og kom til seg selv igjen. Og det var bra, for Digihimputti var kokende rasende for at lykten hennes hadde blitt slokket. Hun spyttet og sprutet, freste og hveste! Hun knurret og brummet, og krummet de krokete fingrene sine! Inga hev Goey opp i ryggsekken igjen,

kastet på seg jakken og sprang så fort hun kunne tilbake

i trehyttene, og barna våknet opp fra forhekselsen. De

Inga, Reima og barna fra Borteby tok igjen landsbyboerne fra trehyttene. «Fort dere, løp! Heksa er rett bak oss! Berg dere selv!» Samtidig hadde Digihimputti et forferdelig raserianfall i utkanten av skogen. Alt dette ble for mye

for huskyene, som flyktet av gårde så fort labbene kunne bære dem over snøen. Det eneste barna kunne gjøre var å ta hundesleden, akebrett og ski og kaste seg utfor bakken og vekk fra landsbyen i full fart! Det var en veldig bratt bakke, men de hadde ikke tid til å bli redde. I alt oppstyret hoppet til og med Reima opp i sleden og gled lynraskt ned bakken etter Inga og Goey, med øyne så store som tinntallerkener! Digihimputti nappet kjapt til seg to akebrett som sto lent mot en av hyttene, og knyttet dem på de svære føttene sine for å bruke dem som ski. Som en vind tok hun opp forfølgelsen, i svinger ut og inn av trærne og i hopp og kast over steiner og kuler, i en forferdelig fart.

Men vi vet jo alle at ingen bakke fortsetter nedover i all evighet. Bakken måtte ta slutt en gang, og det gjorde den. Selv om barna hadde greid å få et ganske langt forsprang på Digihimputti, kunne de høre på de skingrende hylene hennes at hun var ubehagelig nær dem. «Vi må klatre opp i et tre, det er ikke noe annet vi kan gjøre», ropte Inga. Så barna klatret en etter en opp i et stort furutre, mens de redd hørte på knurringen fra heksa at hun kom nærmere og nærmere. Inga var den siste til å klatre opp i furua. Hun tok akkurat tak i den laveste greina da hun kjente et napp i hetta si. Det var Reima. «Å nei, du kan ikke klatre! Jeg skal hjelpe deg!» Inga prøvde å puffe Reima opp i treet, men det gikk bare ikke. Reinsdyr er flinke til mange ting, men aldri har noen rein klatret i trær. Inga kunne ikke gjøre mer enn å gi Reima en stor og tårevåt klem. «Reima, du må løpe etter hjelp! Vi holder oss gjemt i treet.» Reima løp i vei, mens Inga kom seg lengre opp i treet. Akkurat da kom Digihimputti buldrende ned bakken og krasjet rett inn i treet der barna satt på greinene og holdt seg fast så godt de kunne. Reima og barna så med skrekk på at den enorme heksa ristet på det enorme hodet sitt. Men plutselig brøt Digihimputti ut i latter. Hun lo og lo, slik at munnvikene hennes pekte oppover i et smil for første gang i hennes liv. «Det var fantastisk gøy! Hva gjør dere barna oppe i det treet? Kom igjen, la oss gjøre det igjen! Jeg aldri hatt det så morsomt i hele mitt lange onde liv!» Hun lo så høyt at det runget i skogen.

Til slutt var det akkurat det de gjorde. Barna og Digihimputti sto på ski og kjørte slede og akebrett ned bakken hele dagen lang. Heksa var så sterk at hun kunne dra de mindre barna opp bakken i sleden. Reima hjalp også til og lot barna ri på seg opp bakken. Digihimputti lo og lo så mye at hun fikk vondt i magen, men hun fikk likevel ikke nok av all moroa. De sluttet ikke å suse ned bakkene før skumringen falt på. Inga hadde lært av faren sin hvordan man gjør opp ild i skogen, og snart satt de alle sammen rundt bålet og varmet seg og stekte pølser. «Dette har vært en fantastisk morsom dag, Digihimputti», sa Inga. Det var allerede ganske sent. «Vi må nok dra hjem nå. Men du kan være sikker på at vi kommer tilbake en annen dag!» «Jeg er ganske utslitt også! Bare dra hjem, kjære barn. Om dere følger halen på nordlyset, kommer dere tilbake til Hjemmeby!» Barna vinket farvel til Digihimputti og la i vei dit nordlyset pekte.

Inga, Reima, Goey og barna fra Borteby beundret stjernehimmelen mens de gikk, og fortalte hverandre om dagens mest spennende utforkjøringer. Med ett hørte Inga en kjent, brummende lyd et stykke unna, en lyd hun alltid kjente igjen: Farens snøskuter! Like bak ham kom Ingas mor på en annen snøskuter. Faren stoppet snøskuteren ved Inga og ga henne en stor klem. «Inga, hvor i all verden har du vært?» Inga var så glad for å se foreldrene sine at hun først ikke greide å si et ord, hun bare klemte dem begge hardt. Faren var også så glad at han bare klemte henne tilbake. «Vel, jenta mi! Nå synes jeg du skal fortelle oss hva du har holdt på med! Moren din og jeg har vært syke av bekymring!» «Jeg var sammen med Reima da vi plutselig gikk oss vill i snøstormen, men så fikk vi sitte på med noen barn fra Borteby ... og jeg fant til og med spor etter den avskyelige snømannen. Bare at de var ikke etter ham. De tilhørte et annet uhyre, men hun viste seg faktisk å være veldig snill – en heks som het Digihimputti ...» Far strøk Inga over håret. «Jeg skjønner, du mener at disse barna ga deg skyss? Det eneste barnet jeg kan se er deg, Inga! Og i tillegg finnes det ikke noe sted som heter Borteby. Og kjære Inga, den avskyelige snømannen finnes ikke! Jeg tror du har sovnet av og hatt en veldig livaktig drøm.» Inga så seg rundt, og det var sant – hun kunne ikke se noen andre barn. Reima var der, Goey satt i ryggsekken hennes og blunket til henne – men det var ingen barn der. Ingas far lo av røverhistorien hennes, satte henne bak på snøskuteren og hjalp henne på med hjelmen. Så kjørte de av gårde over de snødekkede viddene og gjennom de snøkledte skogene, og kom hjem i god behold.

Vel hjemme lagde Ingas mor en stor porsjon kveldsmat og en kopp varm sjokolade til henne. Det gikk ned på høykant! Inga stappet i seg varme poteter med saus og plapret i vei om hva hun hadde opplevd, mens moren og faren bare ristet på hodet. Etter maten satte hele familien seg i stua, der det brant varmt og koselig på peisen. «Inga, vil du se litt på TV sammen med meg? Det kommer en tegnefilm snart», spurte faren henne. Inga så bort på TV-en, og det virket som om den glødet blått. «Jeg tror ikke jeg har lyst. Og når steinene begynte å gløde ...» Ingas mor og far så forvirret på hverandre. «Hvilke steiner?» Men Inga hadde allerede sovnet av foran peisen.

Inga er ei lita jente som bor høyt oppe på de storslåtte fjellviddene i Nord-Finland. En dag gikk Inga og hennes beste venner, reinsdyret Reima og den magiske tøydokka Goey, seg vill i de snøkledde skogene da de fulgte sporene etter det de trodde var den avskyelige snømannen. Dette er starten på et spennende eventyr i snødekte skoger og usedvanlig søvnige landsbyer. I 2017 fyller Finland hundre år. Vi ønsker å feire dette jubileumsåret med å fortelle en historie fra der Reima har sine røtter, det fantastiske finske naturlandskapet. Reimaklærne har blitt utviklet under og for disse forholdene, og opp gjennom årene har barna i Finland vokst opp med Reimaklær på seg. Dette lille eventyret er en hyllest til gleden ved å leke ute og til levemåten i nord. Ruka Ski Resort og Visit Finland ga oss uvurderlig hjelp med denne magiske fortellingen, der vi sammen med barn dro ut i vinterlandskapet og gjorde ulike aktiviteter sammen. Vi takker partnerne våre varmt for hjelpen til å gjøre dette eventyret virkelig!